V.Lindberg - Verdens viktigste begivenhet

Rundt meg begynner alle å få barn. Det har aldri falt meg inn at de kan bli fornærmet for at jeg ikke er mer interessert i akkurat deres lille vidunder, for det er jo akkurat som boka jeg har lest de siste dagene legger frem: verdens viktigste begivenhet for de nybakte foreldrene er bare en del av livets gang for alle andre, og kan lett komme i skyggen av for eksempel fotball VM. Det er nesten litt bekymringsverdig. Jeg er 29 år, kvinne og ikke spesielt interessert i verken å produsere egne barn, eller (under)holde andres. Kanskje akkurat derfor hadde jeg litt godt av å lese boka om de fire ulike mødrene, for dette ble innsikt i en virkelighet som er nokså fjern fra min egen.

Forfatteren skrev boka under sin egen barselpermisjon. Boka fikk jeg i goodiebagen fra Gyldendal på sommerfesten i mai. 

På baksiden av boka står følgende:
Bare en av dem orker å rydde hjemme. Bare en gir flaskemelk. Bare en av dem får strålebehandling på Radiumhospitalet. Bare en bor alene.

Barselgruppa. De triller barnevogner fra kafé til kafé. De hører lyden av en smokk som faller i gulvet. De er bekymret. De er redd for å svikte sine idealer om likestilling. Bare en av dem orker å rydde hjemme. Bare en gir flaskemelk. Bare en er alenemor. Bare en av dem får strålebehandling på Radiumhospitalet. Dagene går, det blir høst, vinter, vår, sommer. Det er bleier og rot, det er samboere som ikke bryr seg så mye som de burde, det er et toskete frieri på Ekebergrestauranten. Men bryllup blir det likevel. Og barna tar snart sine første skritt.

Forfatter: Viktoria Lindberg

Tittel: Verdens viktigste begivenhet (2013)

I et nøtteskall: Kvinneguiden i bokformat.

Favorittutdrag

Etterpå blir hun sittende med sola som en varm klut mot ansiktet og tenke på Top Model. Ville hun syntes det var stas hvis Olivia ville bli modell, og det gjennom et tv-program som dette? Det er forresten em av de tingene hun og Gaute pleier å spørre seg. Hva er verst, eller best, om Olivia blir med i Paradise Hotel eller om det viser seg at hun er lesbisk? Den er enkel. Lesbisk er best, svarer de begge da i kor. Selv panserlesbe er å foretrekke, sier de. Mindre enkelt om hun var gutt og ble skrullehomse, er de skjønt enige om. Martine pleier å få litt dårlig samvittighet da, av det med skrullehomser, og sier videre at så farlig er det vel ikke med en skrullehomse heller. En sånn som bare spiller dataspill, er skrekken, fortsetter Gaute, en som sitter inne blek og blodfattig døgnet rundt. Ja, men glamourmodell tror jeg må være det verst tenkelige, sier hun til slutt. Olivia som glamourmodell, tenker hun og grøsser. Men så tenker hun at det kanskje ikke hadde vært så farlig likevel. Innerst inne er sikkert glamourmodeller også kloke og sympatiske.

Første gang Frøydis vurderte å gå fra Christer var allerede på første date.

-Men for å si det sånn, sier hun, - Pippi er ganske alene som jente med å reise ut på eventyr.
- Egentlig handler det jo bare om universelle ting, da. Det er Kaia igjen. – Og da spiller vel ikke kjønnet så stor rolle, vel? Sier hun uberørt og tilbakelent med dattera Andrine ved brystet. –En jente kan vel like gjerne identifisere seg med en gutt?
Michelle Nikker før hunstrekker hals og titter ut av vinduet. Der ute er det ennå ikke bruk for henne. Vogna står støtt som fjell. Noah sutter monotomt på smokken der han sitter på fanget til Frøydis. Martine legger en sulten Olivia til brystet, og Cille har som vanlig ikke tenkt til å si så mye, verken om det ene eller det andre, uten at noen mistenker henne for å være mindre intelligent av den grunn. Utsagnet til Kaia derimot ser ut til å få Frøydis på krigsstien, for pupillene hennes vokser seg store og mørke.
- Ja, og det er de vant til, jentene, angriper hun, - å identifisere seg med gutta. Du har rett i det Kaia, og vet du hva jeg tror?
Kaia rister litt motvillig på hodet.
-Jeg tror det er derfor jentene klarer seg så bra sosialt sett. Gjør det bra på skolen og sånn. De er så fleksible, empatiske, vant til å se ting fra andres synsvinkel, leve seg inn, mens gutta ikke er vant til å indentifisere seg med jenter overhodet. De er bare vant til at hele universet dreier seg om dem. For å si en ting til, fortsetter Frøydis mens hun holder hånda forebyggende over smokken til Noah.
- Da jeg kjøpte Lillesøster-boka til den treårige nevøen til Christer her om dagen, som takk for at de satt barnevakt, mente Christer det var litt drøyt, min lille politiske markering. "Du skal alltid komme trekkende med de feministgreiene dine", sa han. Det var nesten så han ble flau over gaven. Frøydis ser på dem alle, som for å forsikre seg om at de forstår hvor foruroligende dette er, og hun tilføyer:
- Tenk motsatt: Albert Åberg eller Ole Brumm til en jente! Da hadde mange reagert, liksom!

Tanker i ettertid:
Jeg ser ikke helt hva som knytter disse menneskene sammen utover det at de har født barn. Hvorfor fortsetter de å møtes? Ja, det er morsomt med en historie om fire så forskjellige kvinner, men sannsynligheten for at karakterene i boka skulle holde sammen er syltynn. Hvorfor skulle kreftsyke Cille bruke sine siste dager på å bli kjent med den lettlurte alenemoren Michelle, som alle syntes er patetisk? Eller til å høre Frøydis sine feministiske tirader om barnelitteratur og hetronormative livsforløp? Og på den annen side, hvorfor skulle Michelle gidde å sitte i det hun selv beskriver som en tykk tåke av akademisk diskusjon og føle seg så dum og utilpass at hun bare håper ungen kan grine litt snart, så hun kan være unnskyldt? Samtalene til gruppa er oftest overfladiske av typen minste felles multiplum – noe jeg ser som et sannsynlig utfall når fire så ulike personer treffes. Er båndet så sterkt mellom nybakte mødre, akkurat i det at de selv føler de har opplevd "verdens viktigste begivenhet" at det visker ut omtrent alt annet? Det kan være. Jeg vet ikke. Det jeg syntes er veldig fint i boken er tankerekkene til de ulike karakterene, for de er virkelig interessante alle sammen. Jeg liker hvordan de ser seg selv, konfliktene de har – og hvor redde de er for hvordan de oppfattes. Kvinner som er opptatt av å samle "likes" på fotografier og statusoppdateringer på Facebook, av og til på bekostning av å virkelig oppleve selve øyeblikket. Hovedproblemet mitt med boken er at selv om den er en brilliant skildring av fire ulike førstegangsfødende (om enn i en noe usannsynlig gjeng) – så skjer det ingenting. Kanskje sitter jeg også igjen med denne følelsen fordi jeg ikke selv har født. Verdens viktigste begivenhet går mange hus forbi, meg selv inkludert. Akkurat her tror jeg problemstillingen ligger. Jeg forstår at det er viktig for mødrene, men jeg forstår fortsatt ikke hvorfor det er viktig for meg – så jeg opplever at ingenting skjer.

Jeg ble også ganske irritert av disse lange feminist-tiradene til Frøydis. Herrejesus, for et irriterende kvinnfolk. Hun har noen gode poenger, ja – men fremfører dem med så lite takt og tone at jeg ikke kan forstå hvorfor noen skulle ønske å utsette seg for henne mer enn en gang, langt mindre hva som ville drive en mann til å dele livet sitt med henne. Men fascinerende, det er det.

Til slutt har jeg vært i tvil om jeg skulle rette opp i denne ene misforståelsen. "Hun har hørt at en ladning sæd inneholder like mange kalorier som en berlinerbolle. Noe som kanskje er grunn nok til å la det med å åpne kjeften være, i hvert fall til hun har gått ned noen kilo"

 Så jeg inntar en Juntafil-rolle jeg ikke er særlig bekvem med og innrømmer at jeg Googlet det. Lykke til med å finne en berlinerbolle med 5-7 kalorier i snitt. (BTW Anna Anka ville vel aldri vært den selverklærte dronningen av blowjobs dersom det var like mange kalorier som i en berlinerbolle).

Anbefales: De verpeklare, de som akkurat har fått barn, eller de som ønsker litt innsikt i livet til de som akkurat har fått barn.

Karakter: D

Andre som har omtalt boken:
Karin syntes den var fornøyelig og gjenkjennende
Ina likte den godt
Lammelåret syntes boka var helt grei, men ikke mer enn det