J.Austen - Northanger Abbey

Litt sent ute med lesesirkelens bok for april, men fast bestemt på å rekke det før det blir mai. Jeg gledet meg over å skulle lese en klassiker, det skulle også bli den første Jane Austen romanen jeg har lest. Det er Line som leder lesesirkelen av "1001 bøker man må lese før man dør".

Goodreads beskriver Northanger Abbey som en underholdende historie om det å gå fra å være ungpike til kvinne. Boken er ofte referert til som Austens gotiske parodi, med mystiske slott, låste rom, hemmelighetsfulle kister, kryptiske notater og tyranniske fedre. Vår heltinne, Catherine Morland er en naiv syttenåring fra landet som tilbringer noen uker i Bath med venner av familien. Her møter hun Henry Tilney, som hun ikke helt uten forviklinger forelsker seg i. Han inviterer henne med til familens sted, Northanger Abbey. Catherine, som kanskje har lest litt for mye av det som vel må ha gått for å være tidens krimbøker påvirkes av den litt skumle atmosfæren hos vertskapet. Hvilke hemmeligheter skjuler seg i de elegante rommene i Northanger Abbey? Kan hun stole på Henry, eller er han del av en konspirasjon?

Forfatter: Jane Austen

Tittel: Northanger Abbey (1817)

I et nøtteskall: langtrukken mean girls fra 1900-tallet. Det skjer ingenting og det skildres som veldig dramatisk, med endeløse gjentakelser av ordene "disagreeable", "agreeable" og "creature". Fikk nesten litt "my inner goddess"-assosiasjoner av det. 

Favorittutdrag:

"but you never read novels, I dare say?"
"Why not?"
"Because they are not clever enough for you - gentlemen read better books"
"The person, be it gentleman or lady, who has not plasure in a good novel, must be intolerably stupid"

To come with a well-informed mind is to come with an inability of administering to the vanity of others, which a sensible person would always wish to avoid. A woman especially, if she have the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can.

Tanker i ettertid: Jeg ville gjerne like denne boka, men jeg fikk det ikke til. Til tross for at den var kort tok det meg lang tid å bli ferdig. Jeg valgte heller å kikke ut vinduet på toget enn å lese. Om jeg leste ble jeg fort distrahert av andres samtaler. Slikt som ikke pleier å forstyrre meg gjorde nå at jeg ikke klarte å lese. Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke er så glad i krim. Northanger Abbey er på mange måter det motsatte av krim. Her er det bare personbeskrivelser og dialoger, og fint lite handling som driver leseren fremover. Boken irriterer meg også gjennom graden av konformitet alle karakterene utviser ovenfor samfunnet de lever i. Samtalene karakterene i mellom er uutholdelig overfladiske og uinteressante. Primært handler det om å skille "disagreeable creatures" fra "agreeable creatures". Kun noen få ganger innimellom føler jeg at boken tar seg opp, som i sitatene jeg har trukket ut ovenfor.

Anbefales: Den romantiske og tålmodige kvinnelige leseren.

Karakter: D

Andre bloggere som har omtalt den:
Silje likte den veldig godt
Marthe er forelsket
Elisabeth har skrevet en skikkelig god og morsom omtale
Se full oversikt over bloggerene som har lest og anmeldt den hos Line

Hvorfor bruker forfattere pseudonymer?

Jeg forstår hvorfor kvinnelige forfattere utga bøkene sine under mannsnavn tidligere, men hvorfor fortsetter forfattere å bruke pseudonymer i dag?

Jeg lurer spesielt på hvorfor forfattere fortsetter å bruke dekknavn når identiteten bak pseudonymet er kjent. Jeg mener, Lars Kepler - de fleste vet at det er Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril som skjuler seg bak dette navnet. Richard Bachman er Stephen King og John Le Carre heter egentlig David Cornwell, hvorfor bruker de ikke sine egne navn? Jeg har kanskje ikke Prime Intellect å spørre, men man kommer ganske langt med Google.

 

Noen kjente pseudonymer:

• George Orwell - Eric Arthur Blair
• Lewis Carrol - Reverand Charles Lutwidge Dodgson
• John Le Carre - David Cornwell
• Richard Bachman - Stephen King
• Ayn Rand - Alisa Zinov'yevna Rosenbaum
• John Lange - Michael Crichton 

Det er sikkert like mange svar på spørsmålet om pseudonymbruk hos forfattere som det er forfattere.

 

Kanskje var det lettere for Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril å slå an på krimmarkedet med et skandinavisk-lydende navn. Akkurat her viser det seg at jeg ikke trenger å spekulere. Selvfølgelig er ekteparet intervjuet om dette. Alexandra kan fortelle at Lars Kepler er mer enn et pseudonym, han har blitt et slags alterego – en egen person. "Han er eldre enn oss og har helskjegg", forklarer hun. "Han er litt ustelt og har sosial angst. Han pleide å være lærer men jobber nå på et hostell for hjemløse. Han foretrekker enkel og tradisjonell svensk mat som kjøttboller" legger Alexander til. Det at han heter Lars, er en hyllest til Stieg Larsson.

 

Mathias Faldbakken ønsket kanskje ikke å bli forbundet med sin kjente far, da han ga ut Skandinavisk misantropi-triologien under navnet Abo Rasul. Kanskje ville han heller ikke blande karrieren som billedkunstner med karrieren som forfatte. Ingen visste hvem som skulte seg bak pseudonymet, så under lanseringsperioden av første bok "The Cocka Hola company" var han derfor helt utilgjengelig. Marianne Egerdal skrev masteroppgaven sin i litteraturformidling på UiO om pseudonymeffekten og The Cocka Hola Company. Her belyser hun hvorvidt det ga Faldbakken et fortrinn i markedsføring og salg å ha "to lanseringer" en der det ble bokhøsten 2005 sitt store mysterie hvem Abo Rasul var, og en ny runde omtaler – når det litt senere ble avdekket at det var forfattersønnen Mathias Faldbakken som stod bak. Det er også interessant å se om det påvirket kritikken han mottok.

 

Noen av de vanligste grunnene for bruk av pseudonymer:

 

Man vil være anonym for beskyttelse.

Det varierer sterkt hva forfatteren vil beskytte og hvem de søker beskyttelse fra. De vanligste er at man ønsker å beskytte privatlivet fra mediene. Dette er imidlertid blitt vanskeligere i den digitale tidsalderen. Et eksempel på dette er Sigrun Tale (pseudonym, 1987) som skrev boken "Rød var min barndoms dal" om seksuelt misbruk. Her valgte forfatteren å bruke pseudonym for å beskytte familien og seg selv. En annen grunn er at forfatteriene vil beskyttes mot sanksjoner som følge av kontroversielle temavalg, som religionskritikk og politikk. Eksempler på dette er Erik Bakken Olafsen (pseudonym, debuterte i 2005) med den islamfiendtlige boken Koranoid,

 

Man skaper en egen forfatteridentitet

Det blir også vanligere å skape en forfatteridentitet som har forbindelse til tekstens univers. Egerdal viser til Edy Poppy og Leia Starmann som eksempler på dette. Begge disse tematiserer forfatterspørsmålet ved å skape forfatterpersoner utenom det vanlige. I Poppys "Anatomi. Monotoni" heter en av personene Ragnhild Moe, som er Poppys fødenavn. Leia Starmann har valgt å fremstå som en tegneseriefigur, ved hjelp av navnbruken sin – samt utkledning og masker i intervjuer.

 

Drar det litt lenger enn de fleste: Leia Starmann

Man skiller ulike roller 

Et annet vanlig formål med bruk av pseudonym er at forfatteren ønsker å skille ulike roller. Ofte gjelder dette forfattere som utgir bøker i ulike sjangre som ikke gir lik status. Her bruker man ofte det ekte navnet for den mest anerkjente sjangeren, og pseudonymet for den mindre prestisjefylte sjangeren. Dette forklarer kanskje best hva Stephen King driver med. Et forfatternavn blir jo på en måte en merkevare innen en sjanger.

 

Man er en del av et "produkt"

Av andre intensjonstyper som finnes nevner Egerdal kollektivpseudonymet. Dette er mest vanlig i forbindelse med barneboksserier. Kjente eksempler er Hardy-guttene av Franklin W Dixon og Frøken Detektiv av Carolyn Keene. De virkelige forfatterene av disse seriene er ofte pålagt av forlaget å være anonyme, siden bøkene utgis under ett forfatternavn.

 

Hvilken effekt har pseudonymbruk på oss lesere? Undres jeg.

 

 

M.Hamid - How to get filthy rich in rising Asia

Tittelen alene ville nok ikke gjort at jeg valgte denne boken. Jeg er ikke særlig glad i selvhjelpsbøker, og spesielt ikke de av typen "slik blir du rik". Jeg kom over en omtale av boken på Clementines blogg, og forstod raskt at denne boken måtte leses. Dette er jo slettes ingen selvhjelpsbok!

Gjennom formatet til en selvhjelpsbok inntar leseren rollen som en fattiggutt fra landsbygda. Boka guider oss i reisen mot målet – å bli styrtrik i et Asia i vekst. Vår navnløse helt grunnlegger et lite selskap som selger vann på flaske i et marked der rent vann er en luksus. Tankene hans er imidlertid stadig hos ungdomsforelskelsen, som vi kun lærer å kjenne som "the pretty girl". Den vakre jenta er i likhet med hovedfiguren motivert og i stand til å bevege seg fra slummen til velstand. Veiene deres krysses stadig, og hans lengsel etter henne finner sin næring i disse små møtene. Han glemmer henne aldri.

Forfatter: Mohsin Hamid

Tittel: How to get filthy rich in rising Asia (2013)

I et nøtteskall: En slags moderne asiatisk Great Gatsby i selvhjelpsbokformat.

Favorittutdrag:

Look, unless you're writing one, a self-help book is an oxymoron. You read a self-help book so someone who isn't yourself can help you, that someone being the author. This is true of the whole self-help genre. It's true of how-to books, for example. And it's true of personal improvement books too. Some might even say it's true for religion books. But some others might say that those who say that should be pinned to the ground and bled dry with the slow slice of a blade across their throats. So it's wisest simply to note a divergence of views on that subcategory and move swiftly on.

Your mother and grandmother play a waiting game. The older woman waits for the younger woman to age, the younger woman waits for the older woman to die. It is a game both will inevitably win. In the meantime, your grandmother flaunts her authority when she can, and your mother flaunts her physical strength.

Writers and readers seek a solution to the problem that time passes, that those who have gone are gone and those who will go, which is to say every one of us, will go. For there was a moment when anything was possible. And there will be a moment when nothing is possible. But in between we can create.

Tanker i ettertid:
I boken som handler om hvordan hvordan man går fra fattigdom til velstand er det ikke den økte levestandarden pengene fører med seg som er i hovedfokus. Nei, mennesker er mennesker, og det som berører livene våre aller mest er fortsatt relasjonen til andre mennesker. Den sterkeste av disse relasjonene er kjærlighet. Kjærligheten og håpet som ligger i den overskygger historien om hovedpersonens reise fra fattiggutt til en velstående mann. Boken er romantisk uten noen gang å bli sentimental eller banal. Den viser også forretningslivets skyggesider med vold, korrupsjon, underslag og svindel. Jeg syntes det er en god bok og jeg er glad jeg har lest den.

Anbefales: Den samfunnsinteresserte

Karakter: B

Andre mener:
Clementine var imponert.

Tags: #spesiell, #asia, #kjærlighet

J.Jonasson - Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Denne boken var en gave fra min gode venninne Ingrid. Jeg har fått den anbefalt flere ganger, så jeg var veldig glad for å endelig ha min egen kopi.

I hundre år har Allan Karlson gjort verden usikker ved bare å være til. Og nå er han løs igjen. Etter et langt og begivenhetsrikt liv havner Allan Karlson på gamlehjem der han snart skal ende sine dager. Problemet er bare at helsa nekter å svikte, noe som i seg selv ikke hadde vært så ille om sykesøster Alice var litt mindre "Gjøkeredet" og nektet de innsatte, unnskyld beboerene, å ta seg en liten pjolter i ny og ne. På selve bursdagen bestemmer hundreåringen seg for at han slettes ikke er interessert i besøk fra ordføreren og lokalavisen og klatrer ut vinduet. Vi følger Allan Karlson på rømmen og får samtidig den spektakulært begivenhetsrike livshistorien til Allan.

Forfatter: Jonas Jonasson

Tittel: Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (2009)

Trivialia: Mottok den svenske bokhandlerprisen i 2009 og har solgt i mer enn 650.000 eksemplarer i Sverige. Boken er solgt til 19 land.

I et nøtteskall: Det er for mye religion og politikk - og for lite alkohol i verden. En påfallende bekymringsløs og morsom gjennomgang av 1900-tallets kriser og begivenheter, samt en gammel mann på flukt.

Favorittutdrag:

Han jobbet som gårdsgutt på familiegården og fikk daglig juling av faren, som var av den oppfatning at Julius ikke dugde til noen ting. Men det året Julius fylte femogtyve, døde først moren av kreft, noe Julius sørget over, og like etterpå gikk faren ned i myra mens han forsøkte å redde en kvige. Julius sørget over dette også, for han hadde vært glad i kvigen.

I følge tjenestemannen hadde i alle fall Allans far spikret opp et plankegjerde rundt et jordstykke på ti-femten kvadratmeter og proklamerte området som selvstendig republikk. Allens far hadde kalt den lille staten sin for "Det Sanne Russland", og deretter dødd i tumultene som oppstod da to regjeringssoldater kom for å rive ned plankegjerdet. 

Tanker i ettertid:
Du vet når du sitter på bussen og leser noe morsomt og ikke kan unngå å begynne å le høyt? Det har skjedd meg flere ganger i mens jeg leste denne boken, enn hittil i livet for øvrig. Kanskje man derfor ikke bør lese den på bussen. Jonasson er klart inspirert av sin morfars skrøner (boken er dedikert til ham) og forfatteren Arto Paasilinnas skrivemåte. Dette er han helt åpen på. Noen ganger blir det litt i meste laget for meg, under gjennomgangen av alle Allans erfaringer rundt om i verden. Det trekker litt for mye ut mot slutten, men det kan bare være jeg som er en utålmodig leser. Totalinntrykket er at jeg er veldig sjarmert av denne gamle mannen, som er morsom – men kommer til å skravle hull i hodet på deg.

Anbefales: De som liker å le, passer også godt til de som ikke leser så mye. Fin feriebok er den og.

Karakter: C

Andre mener:
Line skriver det jeg ønsket å formidle, men bedre
Cathrine syntes den var hysterisk morsom
Reading Randi var ikke så imponert
Solgunn syntes det var en feelgood bok

Tags: #humor, #svensk, #debutroman, #feriebok

R.Williams - The Metamorphosis of Prime Intellect

Det var tidligere Nordaaker-kollega Magnus som tipset meg om denne boken for andre gang.
"de første kapittelene er overdrevent groteske, men hvis du kommer deg gjennom de så er det en ganske interessant bok bak der." Det hadde han helt rett i.

I en ikke alt for fjern fremtid har programmereren Lawrence konstruert en kunstig intelligens som han tenkte skulle kunne utgi seg for å være menneske. Det viser seg at resultatet, Prime Intellect – gradvis bedre passer i rollen som Gud enn menneske. For å sikre seg at Prime Intellect ikke kan gjøre skade, har Lawrence under utviklingen installert tre hovedregler for maskinen. Prime Intellect tar disse bokstavelig og etter å ha utryddet krig, sult og sykdom bestemmer Prime Intellect seg for at det ikke er bra nok. Den gjør menneskene udødelige, samtidig som den øyeblikkelig tilfredsstiller alle menneskenes behov. Flere av menneskene sliter med å finne mening i dette evige og svært behagelige livet, hovedpersonen Caroline glemmer tomheten kun i øyeblikkene hun deltar i dødsfantasier, vold og ekshibisjonisme. Boken er sjokkerende, men har samtidig humor, den ser nærmere på hvor ekstrem menneskelig atferd kan bli når alle begrensninger fjernes.

Forfatter: Roger Williams

Tittel: The Metamorphosis of Prime Intellect (2003).

Trivialia: Boken har blitt et internet-fenomen og er nedlastet mer enn 10.000 ganger siden den ble lansert gratis i januar 2003. Her er link til gratis versjon. Boken er senere trykket opp i pocketformat, og er også tilgjengelig hos Amazon i Kindleversjon. Boken har blitt lest og diskutert i Australia, Canada, Danmark, Tyskland, Japan, Mexico, Nederland, Slovenia, Sør-Afrika og mange andre land.

I et nøtteskall: Filosofi og sci-fi i skjønn forening; er det mulig å være menneskelig dersom man har evig liv? Eller kanskje mer relevant for den virkelige verden: er det slik at jo færre begrensninger man har jo mer ekstrem kan man bli?

Favorittutdrag:
He had killed two kids, a brother and a sister, ages nine and twelve. He hadn't been particularly bright back then, and he had kept a little journal to help his memory. They said he had gotten the death penalty because of the one entry: "Killed the girl today. It was fine and hot." When that was read in court, Fred's attorney put his face in his hands and shook his head.

Examining his inability to do what he knew was best, to kill Prime Intellect before it had a chance to make a mistake with its unimaginable new power, Lawrence realized that he had not really created Prime Intellect to make the world a better place. He had created it to prove he could do it, to bask in the glory, and to prove himself equal to God. He had created for the momentary pleasure of personal success, and he had not cared about the distant outcome. He had created in passion, and passion isn't sane. If it were, nobody could ever have children. After all, while the outcome of that passion might be the doctor who cures a dreaded disease, it might also be the tyrant who despoils a continent or the criminal who murders for pleasure.

Tanker i etterid:
Til å begynne med er boken nokså teknisk, men det går fort over. Hold ut. Boken beveger seg så over i Patrick Bateman-modus, og det er jo ikke for alle. Det kan virke som grotesk vold og sex blandet for sjokkeffekten, men forfatteren har et poeng og han kommer til det etter hvert. Saken er, poenget er sabla godt, så godt at det rettferdiggjør den noe røffe starten. Prime Intellect er en bok jeg vet jeg kommer til å tenke på en god stund, en bok som lærte meg noe nytt om konsepter som frihet og kunnskap som jeg setter høyt – og en bok jeg tror er skrevet for å diskuteres. Les den!

Anbefales: De som liker dystopi, sci-fi, filosofi og/eller programmering. Jeg ser for meg at dette er en bok som kanskje faller bedre i smak hos gutter/menn 15-40 enn kvinner flest.

Karakter: B

Tags: #filosofisk, #sci-fi, #dystopi, #grotesk, #intelligent

J.Egan - Black Box (Twitterature)

Det er formatet til Black Box heller enn handlingen som fanget nysgjerrigheten min innledningsvis. Black Box er en søt liten sak, en såkalt "novelette" på rundt 50 sider. Historien er fortalt via Twitter på 10 dager, der hvert lille bidrag på maks 140 tegn forklarer hva hovedpersonen lærte av det som akkurat hendte, heller enn hva som hendte i detalj. Disse små ekstraktene kan få deg til å føle at du leser en håndbok i spionasje ispedd små observasjoner. Fortelleren er en av flere kvinnelige spioner- "a beauty" (tenk James Bonds kvinner), hvis mål er å samle sensitiv informasjon fra et spesifikt mannlig mål. Det er også et element av science fiction, som fikk meg til å tenke på "The different girl".

Forfatter: Jennifer Egan

Tittel: Black Box (2012)

I et nøtteskall: En instruksjonsmanual i spionasje for unge attraktive kvinner

Favorittutdrag:

Even a powerful man will be briefly self-conscious when he first disrobes to his bathing suit.

 It is technically impossible for a man to look better in a Speedo than in swim trunks.

Tanker i ettertid:
Denne lille boken var en fornøyelse å lese, humor, spenning og et originalt format fikk det hele til å føles veldig nytt. Selve plottet er jeg midlertid litt skuffet over, det er svært enkelt og slutten er lite tilfredsstillende. Man sitter igjen og tenker "var det alt?" Jeg forstår likevel at formatet Twitter legger ganske klare begrensninger på innholdet og omfanget av plottet. Hver 140-tegns setning skal være en punch-line som gjør forfatterens "followers" villig til å vente på en fortsettelse. Det bør ikke bli for komplekst. Jeg syntes Black Box var en artig og unik leseropplevelse.

Anbefales: De som bruker og er kjent med Twitter, bokvenner og de som liker spenning. Den er lettest å lese som e-bok fra Amazon, men om du vil kan du lese den helt gratis tweet for tweet her. Da er alle tilbakemeldinger og forstyrrende elementer fra forfatterens twitterside fjernet.

Karakter: C

Tags: #Twitterature, #annerledes, #spenning

M.Cunningham - The Hours

Jeg var inne i en lesetørke da jeg bestemte meg for å begynne å kjøpe prisvinnende bøker. "Da kan det iallefall ikke blir så alt for galt", tenkte jeg. Det stemmer jo. Etter jeg var ferdig med å skrive anmeldelsen kom jeg på at jeg hadde kjøpt inn boka til Lines lesesirkel, der den skal anmeldes i november. Søren.

I boken møter vi tre generasjoner kvinner som alle berøres av Virginia Woolfs bok Mrs. Dalloway. Den første kvinnen er Virginia Woolf selv, som begynner å skrive på boken Mrs.Dalloway etter hun har flyttet tilbake til London i 1923. Den andre kvinnen er lesbiske Clarissa Vaughan, en middeladrende kvinne bosatt i New York. Denne delen av historien er satt til 2001, der Clarissa forsøker å arrangere en fest for sin venn – en prisvinnende dikter som er døende av AIDS. Den tredje kvinnen er Laura Brown som befinner seg i en liten forstad utenfor Los Angeles i 1949, hun begynner å føle seg fanget av livet som hjemmeværende kone. Situasjonene alle tre kvinnene befinner seg i oppleves også av Woolfs protagonist, Clarissa Dalloway (her ble jeg litt forvirret, 2001-Clarissa heter det samme som hovedfiguren i boken Mrs.Dalloway og blir derfor kalt Mrs.Dalloway av diktervennen Richard). Jeg har ikke lest Mrs.Dalloway av Virginia Woolf. Kanskje burde jeg det.

Forfatter: Michael Cunningham

Tittel: The Hours (1998)

Trivialia:
1) Boktittelen "The Hours" var arbeidstittelen til Virginia Woolfs bok "Mrs.Dalloway"

2) Michael Cunningham vant Pulizer og PEM/Faulkner Award for fiction. Boken er filmatisert, og filmen the Hours med skuespillere som Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore vant Oscar i 2002. En priskavalkade av en bok/film altså.

3) På vei til Richards leilighet, syntes Clarissa Vaughan at hun ser Meryl Streep, men hun mener det også kan ha vært Vanessa Redgrave. Meryl Streep hadde rollen som Clarissa Vaughan i 2002-filmatiseringen av "The Hours". I 1997-filmatiseringen ble Clarissa Vaughan spilt av (du gjettet riktig) Vanessa Redgrave.

I et nøtteskall: Mental sykdom, forventninger, seksualitet og det ikke helt usentrale spørsmålet "Kan man egentlig leve for noen andre enn seg selv?" fiffig knyttet sammen.

Favorittutdrag:

She imagines turning around, taking the stone out of her pocket, going back to the house. She could probably return in time to destroy the notes. She could live on; she could perform that final kindness. Standing knee-deep in the moving water, she decides against it.

She thinks of how much more space a person occupies in life than it does in death; how much illusion of size is contained in gestures and movements, in breathing. Dead we are revealed in our true dimensions, and they are surprisingly modest.

There is just this for consolation: an hour here or there when our lives seem, against all odds and expectations, to burst open and give us everything we've ever imagined, though everyone but children (and perhaps even they) know these hours will inevitably be followed by others, far darker and more difficult. Still, we cherish the city, the morning; we hope, more than anything for more. Heaven only knows why we love it so.

Tanker i ettertid:Cunningham har lent seg godt på Woolf i sin roman. Handlingene løper parallelt med den i mrs. Dolloway, flere av karakterene er like eller har likhetstrekk. Clarissa Vaughan er helt klart 2001-versjonen av Clarissa Dolloway. Hun er åpent lesbisk, men har akkurat som Dolloway delt et kyss hun med den hun regner som sitt livs kjærlighet, uten at det fikk noen konsekvenser for valgene hun gjorde senere i livet. Akkurat som i boken "Mrs.Dolloway" finner handlingen sted på en dag i hovedfigurenes liv. Det kan virke ganske trivielt, med kakebaking og ærend, det er bemerkelsesverdig hvor mye vi lærer om hver persons liv innen dette begrensede tidsspennet. Dette var kanskje det jeg satte mest pris på, sammen med det vakre språket. Boken gjorde en jobb jeg elsker at bøker gjør, den ga meg sympati for mennesker. Mennesker man lett kan føle irritasjon eller frustrasjon ovenfor, fordi man kun ser det som skjer på overflaten.

Boken var likevel tidvis frustrerende å lese, jeg hadde ikke sett filmen og mistet stadig grepet på hvilken karakter vi fulgte, særlig de to Clarissa'ene forvirret meg innledningsvis. Det er også en nokså dyster affære, så dersom man ikke er spesielt glad i de litt tyngre bøkene som tar for seg depresjon og selvmord, foreslår jeg at man styrer unna. Det er ingen tvil om at boken er smart, men av og til føles den som om den er i overkant klar over det. Det var kleint forklart. Det jeg skal frem til er at boken av og til bikker over til å være pretensiøs, den oppleves tidvis mer som et studie i "sammenknytting av parallelle historier fundamentert i Virginia Woolfs Mrs.Dolloway" enn en troverdig historie om tre kvinner.

Alt i alt er det likevel en vakker, om enn noe overkonstruert bok.

Anbefales: Bokormer

Karakter: C

Tags: #Pulizer_vinner, #parallelle_historier, #trist, #vakker

Amundsen T. Ø - Bian Shen

Denne boken fikk jeg øynene opp for da jeg leste Knirk sitt innlegg om "De siste tider" av Øyvind Myhre. Denne boken var nemlig en del av samlesningen av norsk fantasy. Jeg så neste bok de skulle lese var den helt nye Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen, så da tenkte jeg at jeg jo kunne invitere meg selv til å delta på akkurat den.

Jeg fikk boken tilsendt av Gyldendal på forespørsel.

Ville du levd evig, fanget i en barnekropp?
Arthur fyller 14 år i morgen, men han vet han vil dø i løpet av natten. Han vet også at han vil våkne opp i en ny kropp, i en ny familie, hjelpeløs med et spedbarns kroppskontroll, men med alle minner og følelser intakt. Arthur er et av Barna som har fått evig liv. Noe som både er et mirakel og en forbannelse. Ute av stand til å dø og ute av stand til vokse opp har han levd gjennom verdenshistorien som et barn. Men selv det er ikke nok til å forberede ham på hva som er i ferd med å skje ... Dette er første bok i en thrillerpreget trilogi som spenner vidt (tekst hentet fra forlagets hjemmeside).

 

Forfatter: Torbjørn Øverland Amundsen

Tittel: Bian Shen (2013)

Trivialia: 

1) Boken består av sorte og hvite sider, de sorte sidene kan leses alene som en separat historie, eller sammen med de hvite som en del av hovedfortellingen.

2) Forfatteren debuterer med denne boken, og har frem til nå arbeidet som sivilingeniør innen kommunikasjonsteknologi i Kværner. Torbjørn har gjort et intervju med den eminente Bokelskerinnen!

3) En av forfatterens rare vaner er å gå og lese samtidig, han kan derfor bokstavelig talt bli offer for en god bok en dag.

I et nøtteskall: Ville det være verdt å leve evig, men samtidig aldri være myndig og få gjøre sine egne valg, og ville du forresten - om det kom til det, ofret familien din for at resten av verden skulle få overleve?

Favorittutdrag: 

Jeg teller ikke lenger dager. Ikke måneder. Ikke engang år. Jeg husker ikke hvor mange liv jeg har levd, men jeg vet nå at jeg aldri vil vokse opp. Jeg er fanget for å se hvordan disse menneskene får herje med andre, uten at noen griper inn, uten at noen straffer dem. Jeg er tvunget til å leve i en kropp uten makt, i en verden hvor makt er alt som teller. De tror på guder overalt, men har aldri møtt en. Jeg har møtt en, og jeg tror ikke på henne.

Tiden går, og de sier verden gjør framskritt. I Europa snakker de om magneter, elektrisitet, astronomi og filosofi. De lager glass som forstørrer, og mekanismer som løfter ting i luften. Noen sier at guder må vike plass for forståelse og kunnskap, for mennesket. Hvordan kan noe som aldri har eksistert, vike plass? De kaller det framskritt, men fremdeles slakter de hverandre ned.

Tanker i ettertid:

Jeg likte boken godt, jeg syntes ideen var spennende og likte godt strukturen der vi følger handlingen til 14 år gamle Arthur og de mystiske tekstene på de sorte sidene annen hver gang. Noe av det jeg liker godt med boken er at den er en ungdomsbok som ikke undervurderer leseren. Språket er godt og det stilles filosofiske og gode spørsmål - uten at man finner frem teskjea. Dette er noe av det som gjør det lett å lese og like boka, også som voksen. Enkelte partier går litt trått, men i all hovedsak syntes jeg det var en bok det var vanskelig å legge fra meg. Jeg var litt skuffet over slutten, fordi jeg følte den var nokså utilfredsstillende, men det kan unnskyldes med at det er første bok i en serie. Jeg er spent på fortsettelsen. Dette må være noe av det beste som er publisert av norsk ungdomslitteratur på lenge.

Anbefales: Unge som er lei av å bli snakket til som barn.

Karakter: B

Tags: #serie, #debutant, #positivt_overrasket, #filosofi

 

Andre som har anmeldt boken mener:

 

Knirk mistet gnisten underveis

Astrid Terese likte den godt

Berit lot seg glede av omslaget

Ellikken ønsker seg en bok om det samme med en voksen målgruppe

Elida like boka godt

 

Jeg har lest boka, bør jeg se the Host?

Jeg leste og likte The Host for et par år siden. Har til og med en (særdeles tynn) anmeldelse av den her på bloggen.  Når det menneskelige blir dyrisk og egoistisk og det som regnes som trussel er det eneste humane, hvem holder man en hand over da? Problemstillingen i The Host er interessant, syntes jeg. Jeg hadde markert lanseringsdatoen i kalenderen og gledet meg.

I dag ser jeg at den har fått terningkast 2 av VG og Filmmagasinet, og terningkast 3 av Aftenposten. Hos IMDB har den fått den ikke veldig imponerende scoren 5.9/10 basert på oppfatningen til 7.600 kinogjengere. Til sammenligning fikk den første Twilight-filmen 5.2/10.

Vurderer å se den på kino i helgen. Noen som har sett den som kan fortelle meg om den er verdt tiden og pengene?

Uspiselige forfattere med geniale bøker: bør vi skille verk og person?

Jeg syntes Ari Behn er en pretensiøs tulling, Knausgård liker jeg heller ikke. Jeg husker ikke engang hvorfor, men det har stått i veien for at jeg har lest Min Kamp, selv om jeg har hørt mye bra om bøkene. Det er utvilsomt mitt tap.

Man burde jo klare å skille person og litterært verk. For å sette dette på spissen rent hypotetisk; er det slik at verdens beste kjærlighetshistorie ville være dårligere dersom du visste at forfatteren drakk, slo kona, var notorisk utro og generelt ubrukelig som person?

Jeg stilte dette spørsmålet til Facebookvennene mine, det tok 6 minutter før Goodwins Law gjorde seg gjeldende. Det var jo gitt at vi endte opp med å snakke om Hamsun. Å være nazist er jo endel verre enn å være udugelig ektemann, fyllik eller begge deler.

Det beste innspillet kom (ikke overraskende) fra Knut Eric, som linket til en artikkel med tittelen Art and Ugliness skrevet av kameraten, Aron Thier.

The story of the abusive, alcoholic writer is a familiar one, and we generally make allowances for such a figure. He may have been a bum, but he wrote like an angel. We can forgive a great deal if the work is good enough. But what happens if a writer is something worse than a bum? How does a work of literary art stand in relation to its author if its author is truly abhorrent?  Aron Thier

Det er få forfattere som illustrerer denne problematikken så godt som Knut Hamsun, skreddersønnen fra Norge som engang var ansett som en av verdens beste skjønnlitterære forfattere. Bøkene hans solgte i flere opplag i 1920 og 1930, han mottok Nobels pris og ble beundret av andre forfattere. Han var også nazist. Nobelprisen sin ga han videre til Joseph Goebbels. Så åpen var han om støtten til Hitler at han ble dømt til landsforræderi etter krigen. Etter dette har man på mange måter satt Hamsuns litterære verk i karantene. Hamsun sies å ha oppfunnet en ny måte å skrive skjønnlitteratur på, en "psykologisk" roman som fremmer kaos fremfor logikk. Dette gir ham en sentral rolle i utviklingen av europeisk litteratur, men også i modernismen som litterær retning. Han er med andre ord ikke så lett å omgå, bagatellisere eller glemme.

Aron spør hvordan vi forener forfatteren og nazisten, Knut Hamsun. For det første, forsøker vi å få på plass fakta. Dette er det Ingar Sletten Kolloen gjorde i biografien om Hamsun. Et imponerende arbeid som adresserer de viktige spørsmålene: Hvor ille var Hamsun? Er det noen måte vi kan tilgi ham og "friskemelde" de litterære verkene hans?

Til å begynne med var Hamsuns atferd mer absurd en frastøtende. En natt, i mens Hamsun var ung og levde i USA, returnerte romkameraten hans til boligen der han fant Hamsund sovende. Lyset var fortsatt på, og på bordet lå en sigar, en kniv og en lapp der det stod noe slikt som : "Røyk sigaren og stikk kniven i hjertet mitt. Gjør det raskt, uten å tvile og som en venn - hvis du verdsetter meg. PS. Denne lappen vil fungere som forsvar i rettsaken."

Når Hamsuns far døde gikk ikke Hamsun i begravelsen. Han ble hjemme og skrev en tale der han argumenterte for at det fjerde bud var utdatert, og at foreldre burde hedre sine barn - heller enn motsatt. Han inviterte også Ibsen til et foredrag han holdt i Oslo, hvor temaet viste seg å være hvor mislykket Ibsen var som forfatter. Hamsuns hovedpoeng var at Ibsen var gammel og at skuespillene hans var skrapet sammen med "gamle skjelvende hender".  Senere når Hamsun giftet seg, stjal han alle konas penger og spilte dem bort i Belgia. Skylden mente han Gud hadde - for det var tross alt Gud som hadde skapt Hamsun slik han var. Så Hamsun var utvilsomt en skrue.

Det å være et litterært geni er likevel ikke tilstrekkelig alibi for det som skulle følge. Hamsun hadde vært Pro-Tyskland i første verdenskrig. Han ble mer og mer fanatisk ettersom Tyskland arbeidet med å bygge seg opp etter krigen. Dette skrev han brev og artikler om i løpet av tyve- og tredveårene. Han var fra seg av glede da nazistene invaderte Norge. Han trodde på tusenårsriket og ønsket, mer enn noe annet, å se England i ruiner. Han oppfordret den norske motstanden å legge ned våpnene og sa mange ganger, på mange måter at han støttet og var enig i Hitlers budskap.

Etter krigen fortalte Hamsuns forlegger ham at "i kampen om liv og død stod vi på forskjellige sider, det gjør vi fortsatt. Det er få mennesker jeg har beundret like mye som deg, og få jeg har vært så glad i. Ingen har skuffet meg mer enn du". Den norske regjeringen forstod godt at å dømme Hamsun til landsforræderi - en dom som vanligvis fulgte til at man ble straffet med døden- ville devaluere litteraturen som var så tett knyttet opp til landets identitet. Siden de ikke kunne unngå en rettsak forsøkte man å etablere en sannhet om at Hamsun var "gammel og gal" når han sa det han sa. Hamsun ble også spart dødsstraffen grunnet alder og status. Dette er også hvordan Hamsuns beundrere har forklart situasjonen i ettertid. At hans oppførsel under andre verdenskrig var oppførselen til en senil gammel mann, en gal mann, en mann som var blind for virkeligheten. Noen har forsøkt å argumentere for at Hamsuns støtte av nazistene burde vurderes som mindre støtende fordi det ikke var motivert av et hat mot jødene, men et hat ovenfor Storbritannia. Kolloens bidrag, er å vise gjennom sin biografi at Hamsuns oppførsel under andre verdenskrig var helt i tråd med Hamsuns karakter, men også at anklagene om mental svikt ikke har god forankring i virkeligheten. Han inkluderer transkripsjoner av de første høringene av Hamsun, der det fremgår at han var bemerkelsesverdig klar, ikke bare for en 86 år gammel mann - men generelt.

Kanskje det var Hamsuns store ulykke, mener Aron - at historien ga ham en mulighet til å vise verden hvem han var, men det er tross alt slik han var.

Hamsuns verk er ikke fulle av fascist-ideer, men de er verkene av en mann som ble en fascist. Hvorvidt dette gjør dem uspiselige er et spørsmål den enkelte leser må gjøre seg opp et svar om selv, siden det er et spørsmål om hva man føler seg bekvem med heller enn et intellektuelt prinsipp. Likevel er det nok få av de som beundrer Hamsuns verk som ikke syntes det er ukomfortabelt at han var den han var, konkluderer Aron.

Har du noen tanker om dette? Jeg liker å tro jeg kan skille det litterære verket fra forfatteren, likevel er det ikke alltid så lett.

Lest i mars (19/70)

Jeg kan trygt si mars ikke var den store lesemåneden. Bøkene jeg leste ga ikke de helt store opplevelsene og jeg hadde redusert lesekapasitet grunnet influensa. Jeg skal være ganske dårlig før jeg ikke lenger orker å lese, men hei – slik ble det altså. En langt hyggeligere distraksjon var turen til California, der jeg var opptatt med shopping, sol og familiehygge fremfor bøker. Selv på flyet valgte jeg film, fordi jeg hadde lesevegring; fikk sett Cloud Atlas (må lese boken!), Anna Karenina (tror jeg skipper boken), Gudfaren, Silver Linings Playbook og en kinesisk ripoff av "10 things I hate about you" med tittelen "første gang". Det ble fem bøker denne måneden. Det betyr at jeg fortsatt ligger 2 bøker foran lesemålet mitt ved utgangen av mars.

I mars leste jeg:
1) G.Dahlquist – The Different Girl
2) K.Hamsun – Victoria
3) H. Gremillon – Den Fortrolige
4) M.Lang – Mord på kirkegården
5) T.Øverland Amundsen – Bian Shen (anmeldes 7.april)

Så det ble en ungdomsbok (The different girl), en klassiker (Victoria), en krimbok (Mord på kirkegården), en bok satt til andre verdenskrig (Den fortrolige) og en bok som tar for seg hele verdenshistorien fra perspektivet til barn som lever evig (Bian Shen).

Det er egentlig bare en av bøkene jeg har lest denne måneden jeg har lyst til å anbefale, og det er Hélène Grémillon med Den Fortrolige (2013), utgitt 2010 på originalspråket fransk. Jeg likte også godt Bian Shen, men venter med å omtale denne, grunnet lesesirkel.

Handlingen i "Den Fortrolige" finner sted i en liten landsby utenfor Paris. Det er rett før 2. verdenskrig og mellom to kvinner oppstår et uvanlig vennskap.Unge, vakre Annie kommer fra enkle kår og drømmer om å bli maler, mens den velstående madame M. tilsynelatende har alt - unntatt det barnet som hun så brennende ønsker seg. En dag inngår de to kvinnene en pakt som vil få uante konsekvenser for dem begge. Mange år senere mottar forlagsredaktøren Camille en mengde kondolansebrev etter morens død. Blant dem er en tykk konvolutt fra en anonym avsender, og samme slags konvolutt dukker deretter opp i postkassen hver tirsdag. Litt etter litt forstår Camille at hvert av brevene er et nytt kapittel i en historie om umulig kjærlighet og ødelagte skjebner. Langsomt åpner tisdagsbrevene opp en forferdelig hemmelighet som også angår henne selv

"Den Fortrolige" er en slik bok der du er ganske sikker på at du har forstått alt ganske tidlig. Heldigvis er det også en slik bok der du tar feil i akkurat den antakelsen. Jeg kan ikke si så mye om det jeg kanskje syntes var det beste med hele boken, men det viste meg at jeg kanskje var for rask til å tildele sympati og skyld. Den fortrolige blir bedre og bedre jo lenger ut i boka du kommer, selv om du må være litt tålmodig - for det er ikke alltid så lett å følge med på hvem som forteller og den første delen av boka er ikke så spennende, men jeg lover at det tar seg opp.

Jeg har store forventninger til april!

F. Durrenmatt : Mission Failed

det er dessverre ingen aprilspøk at jeg ikke har lest Durrenmatts "The Judge and his Hangman" innen fristen (som var i går). Vi skulle lese den i lesesirkelen "bøker man må lese før man dør" i regi av Line. Jeg fant ingen norsk kopi, men registrerte at vi hadde et tysk eksemplar i bokhyllen her hjemme. Jeg hadde jo tysk på videregående og tenkte det ble en artig utfordring. Jeg hadde rett i at det ble en utfordring, det var artig-delen som uteble. Jeg slepte den lille tynne boken med meg rundt på påskeferie i California men leste kun en til to sider av gangen. Det føltes som hjemmelekse i tysk. På ferie bør man ikke ha hjemmelekse i tysk, så den ble ikke lest. Sorry!

Jeg har dårlig samvittighet for å backe ut. Første gang jeg ikke leser det jeg skal til fristen i en lesesirkel. I april skal vi lese Jane Austen med Northanger Abbey. Den skal jeg i allefall klare! I februar leste vi Irene Nemirovsky med Storm i juni.