onsdag 23. september 2015

J. Franzen - Purity

Det er over tre år siden jeg leste Freedom av Franzen - og jeg elsket den. Derfor var jeg rask til å bestille Purity da den kom ut for omtrent 3 uker siden.  Den var også på førsteplass over bøkene Goodreadslesere gledet seg til skulle slippes i 2015 (Nummer 2 var The Heart Goes Last av Margaret Atwood, den er også bestilt). La meg bare aller først si at jeg hater omslaget på boka, så det gjorde meg ingenting å få den på Kindle. Det er som å se på et passbilde med briller som ikke vil fokusere, og fonten ser ut som dårlig word art fra 1998. Men hei. Det er tross alt innholdet som betyr noe. Vier derfor resten av bloggposten til det.

bildet er lånt fra salon.com

Forfatter: Jonathan Franzen

Tittel: Purity (2015)

Sideantall: 563 sider.

Plot: Pip Tyler skammer seg over sitt egentlige navn, Purity. Hun bor som permanent gratisgjest i et kollektiv bestående av et ektepar, hvis eldre mann hun har et seksuelt forhold til - og et par andre eksentriske unge gjester. Pip jobber med å selge en "billig, grønnere, energiløsning for ditt lokalsamfunn" over telefon - med prestasjonsbasert lønn, som knapt dekker avdragene på de $130.000 i studiegjeld hun har opparbeidet seg. En av husgjestene forteller Pip om en WikiLeaks-liknende organisasjon ved navnet The Sunlight Project, drevet av en karismatisk ex. Hun forespeiler Pip at organisasjonen har ressurser som kan hjelpe henne å finne ut av hvem faren hennes er, og at disse ressursene vil være tilgjengelig for Pip dersom hun reiser til Sør-Amerika som praktikant.

I et nøtteskall: renhet og uskyld som ideal drøftes ad infinitum i en roman hvor protagonisten stilles i skyggen av to eldre menn. Alle har mamma-issues. MEN det er interessant, spennende og bedre enn det høres ut.

Favorittutdrag:
The aim of the Internet and its associated technologies was to "liberate" humanity from the tasks - making things, learning things, remembering things - that had previously given meaning to life and thus had constituted life. Now it seemed as if the only task that meant anything was search-engine optimalization. 
The leakers just spew. It takes a journalist to collate and condense and contextualize what they spew. We may not always have the best of motives, but at least we have some investment in civilization. We're adults trying to communicate with other adults. The leakers are more like savages. I don't mean the primary leakers, not Snowden or Manning, they're really just like glorified sources. I mean the outlets like Wikileaks and the Sunlight Project. They have this savage naïvitè, like the kid who thinks adults are hypocrites for filtering what comes out of their mouths. Filtering isn't phoniness - it's civilization. Julian Assange is so blind and dead to basic social functioning that he eats with his hands. Andreas Wolf is a man so full of his own dirty secrets that he sees the entire world as dirty secrets. Fling everything at the wall, like a four-year-old flinging poop, and see what sticks.

Idealer vs. pragmatisme i relasjoner
Franzen tar tak i en hel håndfull med ulike problemstillinger i Purity. Mødre som ikke kan stoles på, journalisme vs. internett generelt og sider som lekker konfidensiell informasjon spesielt, hvordan det farger en å både ha og mangle penger, samt mulige utfall av det å kjempe om å være moralsk overlegen i relasjon med andre. Hva er rett, hva er galt - og hva leder oss i disse valgene?

Vi møter nett-journalisten Tom Abarant og lederen av the Sunlight Project, Andreas Wolf. Disse er sammen med Pip, bokas hovedkarakterer. Selv om Wolf og Abarant fremstår som motsetninger av hverandre har de både historie sammen og påfallende likhetstrekk. De har begge kompliserte forhold til sine ganske usympatiske øst-tyske mødre, begge jobber med media, begge har holdt renhet og uskyld i forholdene de har hatt med kvinner (med ganske like navn) opp som et ideal, uten at det har fungert godt for noen av dem. Toms ex-kone Anabel forsøker å ta avstand fra alt hun bedømmer til å være skittent gjennom å nekte omgang med familien og familiepengene, hun lever som vegansk anorektiker og er kompromissløs selv i de minste saker. Det blir kvelende og hun driver både seg selv og forholdet til grunne på denne måten. Anabel er personifiseringen av en sort-hvitt-tankegang. Andreas forsøker å rettferdiggjøre en ugjerning gjennom sin kjærlighet til vakre, unge Annagret. Er kjærligheten ren nok, bør den kunne viske ut fortiden - og alt det dårlige med den. Han føler seg imidlertid dolket i ryggen, når Annagret får et nært forhold til moren hans, Katja.

Store bolker av boken forteller historien til de ulike karakterene - og følelsen av fremdrift i handlingen uteblir omtrent i 75 % av boka, før Franzen får det travelt mot slutten og knytter alle endene sammen i full fart på rundt 100 sider. En av karakterene jeg liker best, forsvinner bare uten noe mer forklaring. Ellers er det deler jeg synes fungerer fantastisk bra, og som jeg tenker "dette er det beste jeg har lest i år" når jeg leser. Spesielt likte jeg historien om Tom og Anabel. Pip sliter jeg med å forstå, spesielt innledningsvis. Vi vet hun bekymrer seg dårlig over manglende økonomi, men framstår totalt ubekymret for konsekvensene av den respektløse (men ærlige) måten hun snakker til overordnede og potensielle arbeidsgivere på. Det virker rart at en smart jente ikke klarer å koble disse to, og at det blir såpass godt tolerert. Jeg tenker likevel at Franzen er ivrig etter å vise oss hvor spesiell Pip er, og at hun har integritet - og da fungerer det på et vis.

Til slutt lot jeg meg røre av en side dedikert til en tennisball - som jeg bestemte meg for at måtte være en slags "tip of the hat" til Franzens avdøde venn David Foster Wallace. Goodreadsleseren R drar det hele litt lenger og mener hele boka kan leses som historien om Franzen og Wallace, der Franzen Tom Abarant og Wallace er Andreas Wolf (utrolig interessant kommentar, men full av spoilere så anse deg selv advart!)

Jeg sitter igjen med en tanke om at Freedom var hakket bedre, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, for Purity var en veldig god bok! Kanskje det blir Murakami-effekten? At den første boka jeg leste av forfatteren liknet så lite på alt annet jeg har lest og gjorde inntrykk på en helt særegen måte, så leser man en bok til av samme forfatter - og opplever at denne gangen er det fortsatt en god bok, men man har ikke lenger opplevelsen av at det er nytt og originalt fordi det er så mange likhetstrekk med forrige bok man leste av samme forfatter?

Uansett, Franzen er tidvis jålete, tidvis langtrukken og tidvis helt brilliant. For meg oppveide det brilliante de litt slepende partiene godt.

Karakter: B

Tags: #internett, #leaks, #kjærlighet, #moralisering, #uskyld, #hemmeligheter, #filosofisk, #tidvis jålete

søndag 20. september 2015

Han jakter, jeg leser

Etter å ha vasset gjennom søle og siv har vi funnet et sted der han kan vente på endene og jeg kan lese Purity. 



tirsdag 15. september 2015

Man Booker Shortlist - en solid liste

Litt før 12 norsk tid ble Man Bookers shortlist annonsert.

Bildet er lånt fra Man Bookers Twitter-konto


Årets finalister ble:


·         Tom McCarthy – Satin Island





En rask recap av min shortlist var:







4 av 6 fra drømmelista mi og kun en av bøkene jeg vurderte til D er med på årets shortlist. De to som jeg ikke var så begeistret for, var favorittene til to andre bokbloggere - så jeg tror virkelig at mange kommer til å kose seg med denne lista.
Jeg er veldig godt fornøyd. Jeg har tørket tårene over at Clegg ikke kom med (nesten like vondt som at Oslo er tapt i kommunevalget) - og tatt en liten gledesdans for at Yanagihara endelig får anerkjennelsen hun fortjener, og selv om jeg synes The People in the Trees er en bedre bok en Little Life (siste gangen jeg sier det, jeg lover!) ville hun vært en flott vinner. Favoritten min i år er A Brief History of Seven Killings.

Man Booker 2015: Long list oppsummert og mine ønsker til Short list

På forhånd, beklager - denne posten blir uanstendig lang. Om du bare lurer på hvem jeg drømmer om å finne på Shortlist så scroll til nederste bit.

Pluss og minus med å lese hele langlisten
Man Booker longlist bestod av 13 bøker som rangerte fra 192 sider kompakte Satin Island til 688 sider lange A Little Life. Landene som er representert er Jamaica, USA, Irland, India, England og New Zealand.

I år er første året jeg har rukket å lese alle Man Booker-bøkene før Short list kommer ut. Det er første gang for meg. Jeg har lest Man Booker fra 2012 og har tidligere lest fra 7 til 12 bøker, og har aldri lest ferdig før short list har kommet ut.

Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese alle bøkene neste år, eller begrense meg til Short List. Det er gode argumenter både for og i mot. Det beste argumentet for er at det bestandig er perler som ikke kommer med på Short List. The Wake  og The Blazing World var for eksempel to av mine favoritter i fjor, og jeg er glad jeg leste dem. Samtidig, så blir det stressende å lese alle bøkene på langlista før kortlista kommer ut, liten tvil om det. I snitt har man 3 dager pr. bok. Hadde det ikke vært for at jeg hadde lest A Little Life fra før, tror jeg ikke det hadde gått. Leser man alle, så leser man jo også de man kanskje hadde valgt vekk om man plukket fritt. Det gjør at man kan fremstå som mer negativ til lista enn man gjør dersom man plukker de bøkene som appellerer til en, som leser - slik jeg i større grad har gjort tidligere år.

Jeg tror jeg neste år kommer til å lese de bøkene fra langlista som jeg er nysgjerrig på, og ikke stresse å bli ferdig med alle før kortlista kommer.

Noen fellesnevnere på tematikk i år
Noe tematikk utpekte seg helt klart. Familie stod sentralt i minst 6 titler (The Year of the Runaways, A Spool of Blue Thread, Did You Ever Have a Family, The Green Road, The Fishermen og The Illuminations.

Immigrasjon og det å være en fremmed i en ny kultur er også en yndet Man Booker tematikk, her kan vi krysse av for The Year of the Runaways (såklart!) og The Moors Account. I Sleeping on Jupiter har vi en slags immigrasjon i revers, der protagonisten som har levd som adoptert i Norge i mange år returnerer til hjemstedet i India. Det var også planer og drømmer om immigrasjon i The Fishermen.

Homofile kjærlighetsforhold er underrepresentert i litteraturen generelt, men helt klart veldig godt representert på Man Bookers longlist i år. A Little life, A Brief History, The Chimes og The Green Road har alle homofile kjærlighetsplott, Did you ever have a Family har en lesbisk kjærlighetshistorie (i tillegg til å bryte med et par andre konservative konvensjoner på kjærlighetsfronten).Sønnen i A Spool of Blue Thread påstår å være homofil, men ut i fra resten av handlingen tror jeg ikke det.

Både Sleeping on Jupiter og A Little Life har seksuelle overgrep mot barn i religiøs setting og det å vokse opp uten foreldre som tematikk. .
 


Kort oppsummering av alle bøkene på langlisten. Klikk på overskriften for å komme til anmeldelsen i sin helhet.

 1) Hanya Yanagihara - A Little Life
Finnes det små liv? Og om det gjør det, hva er et lite liv? Betyr det at livet er kort, dårlig, verdiløst eller ubetydelig?

Dette er noen av spørsmålene forfatteren ønsker å diskutere med leseren i boken. Jude har overlevd en fornedrende barndom og det setter selvfølgelig spor – men er det fortiden som definerer ham?. Ikke for de rundt ham som elsker ham, men for Jude selv, er skammen noe som gjennomsyrer alt.

Jeg ser på Goodreads at flere lesere fremhever at det er en vanskelig historie å lese, fordi den er både lang og dyster, og har skildringer av selvskading og vold. Det er sant. Det er vondt å lese de over 700 sidene om Judes liv etter overgrepene – men det er et par ting som gjør det lettere, og som gjør at du kanskje likevel burde ta deg bryet:

1) Språket er nydelig.
2) A Little Life er mer enn melankoli, den er en hyllest til vennskap – og det å ha gode venner gjennom hele livet.
3) Forfatteren drøfter med leseren, heller enn å være belærende, bastant eller moraliserende.
4) Dette er ikke en bok om overgrep, men en bok om livet etter overgrep.

En veldig god, men veldig mørk bok.


2) Laila Lalami - The Moor's Account
Pulizerfinalist om å miste selvråderetten og aldri å kunne vende hjem. Virkelig god historiefortelling basert på virkeligheten.

Året er 1527 og Narváez fører en flåte båter med 600 spanjoler og 100 hester over havet til Amerika. Drømmen er å kolonisere og utvide det spanske kongeriket. Mennene ombord er alle lovet gull, heder og eventyr. Båtene legger i land et sted de umiddelbart døper La Florida. I følget er Andres Dorates de Carranza som har med seg sin marokkanske slave Mustafa Al-Zamori som spanjolene har omdøpt Estebanico. Det er hans vitnemål som gjengis i The Moor's Account.

Jeg likte godt delene av boka som ledet opp til situasjonen der Mustafa ble slave. Historien om familien hans, hvordan han kom til verden og hvordan han var under oppveksten. Det minnet nesten litt om Orhan Pamuks skrivestil. Mustafa er mild og rettferdig, men slett ikke feilfri. Det gjør hans sannferdige beretning om livet som slave og kolonist spesielt interessant. Til grunn for alle Mustafas valg ligger ønsket om å kunne vende hjem - men friheten til å bestemme over seg selv har han forlengst mistet. Det skrives godt om det å være slave, og hvordan relasjonen med eieren utvikler seg over åtte år "rouge" i ukjent terreng.

Det beste med denne boka er at den bringer historien til live og sper på med gode historier underveis. Det jeg likte minst var at selv om omstendighetene til denne slaven var nye, tok ikke boka opp noen elementer vi ikke har lest om i bøker med liknende tematikk før.


3) Marilynne Robinson - Lila (#3 i trilogien om Gilead)
Lila er en sterk men jordnær historie om å forsøke å balansere ut det destruktive i seg med det beste.

Det føles klassisk og bunnsolid. Det er lavmælt og sterkt. Lesere som har lest de to første bøkene i serien, kjenner Lila fra før som en av bakgrunnskarakterene. Jeg har ikke lest Gilead og Home, men følte det ikke som noe hinder når jeg leste Lila, den står godt også alene.

Handlingen finner sted i og rundt den oppdiktede småbyen Gilead i Iowa fra 1930-1950ish. Ikke at boka gir særlig preg av det. Livet på den amerikanske landsbygda går i sitt eget tempo tuftet på sentrale ingredienser som kristne verdier og nysgjerrige naboer. Om noen naboer skulle synes Lila var en dårlig egnet prestefrue, forteller ikke forfatteren oss det. Sikkert fordi det ikke har så stor betydning for presten selv, John Ames. Hans posisjon i Gilead er så solid at den trolig ikke trues av slikt. Menneskesynet i boken er gjennomgående positivt og selv om boka er fullstappet av bibelvers og forkynning blir den aldri moraliserende eller messende. Presten, John Ames er en god ambassadør for det beste i både landsbylivet og religion.

Lila er trist uten å være håpløs. Tanketung uten å være pretensiøs. Den blir tidvis teologisk, noe som ikke interesserer meg så veldig. Bokens største styrke er at alle karakterene føles virkelige og forfatteren klarer å gi leseren nok sympati for dem til å bry seg. Svakheten er det slepende tempoet – som av og til gjør meg som leser rastløs. Jeg likte boka godt


4) Anne Enright - The Green Road
En skildring av en familie håpløst fastfrosset i et mønster der ingen får sine behov dekket, og alle er opptatt med å bearbeide sin skuffelse over det. Intelligent, trist og tidvis morsom.

Enright belyser avstand i familien. Fysisk, men først og fremst følelsesmessig. Rosaleens familie er en skuffelse, og i mens hun fokuserer mest på det ytre: den ene datteren er for tykk og den andre sønnen mistenker hun er homofil, kjemper barna hennes avgjørende personlige kamper uten hennes støtte. Constance er redd hun har brystkreft, Hanna er alkoholiker og mor til et spedbarn, Emmet arbeider med bistand i Afrika men er følelsesmessig iskald, og Dan er, som moren mistenker homofil - og savner familiens støtte og aksept.

Jeg likte ikke denne boken særlig godt, selv om den er både intelligent, trist og tidvis morsom. Jeg forstår ikke hvorfor barna bryr seg om at familiehjemmet skal selges, når huset aldri har rommet noe av det som gjør en familie til en god familie. Jeg forstår ikke hva Enright ønsker å fortelle meg, utover at det er vondt å ha en familie som denne.


5) Chigozie Obioma - The Fishermen
Kampen mellom overtro og kunnskap sliter en afrikansk søskenflokk i filler. Godt om det å være søsken, men litt forutsigbar.

Faren til guttene har store ambisjoner for søskenflokken. Han ser for seg barna voksne som piloter, leger, advokater og soldater. Han er en kunnskapens mann, som omgir seg med bøker, aviser og nyhetssendinger. Han rister på hodet av Nigerias politiske situasjon og drømmer om en ny hverdag for familien i Canada. Moren er på mange måter farens motsetning. Hun ilegger religion og gammel overtro stor betydning og snakker oftest i bilder.Det er overtro som skal utfordre familien. Etter en gal mann ved elvebredden har fortalt guttene en profeti, oppstår det spenninger mellom de to eldste sønnene i familien. Den eldste, Ikenna - er sikker på at den nest eldste, Boja, ønsker å ta livet av ham. Ikenna begynner en paranoid metamorfose der ingen i familien når frem til ham.

Det jeg liker best i boken er samspillet mellom søsknene. Boken er ganske forutsigbar halvveis ut, så føles den på en måte litt ferdig og man lurer på hva mer forfatteren ønsker å fortelle. Her skifter også boken format, vår forteller Ben sammenlikner mennesker og dyr i hvert kapittel frem mot slutten. Jeg skulle ønske jeg synes det fungerte bedre. Jeg avfeide mange av beslutningene som surr, der de voksne var like irrasjonelle som barna. Hadde kunnskap og rasjonalitet stått sterkere tror jeg at jeg hadde likt den enda litt bedre.

6) Tom MacCarthy - Satin Island
Liten men krevende bok som er selvbevisst om samtid. Den er interessant fordi den er så totalt ulik de andre bøkene på langlisten i både format og tematikk. Likevel var den ikke min kopp te.

U er sosialantropolog og har fått i oppdrag fra en privat bedrift å skrive "The Great Report" om vår tidsalder. Samtidsantropologi, om du vil.Oppdraget har ingen avgrensninger eller krav til format, og er en umulig oppgave. All rapportering til selskapet og innhold i rapporten er variasjoner av keiserens nye klær. Jeg brukte lang tid på å lese hver side i Satin Island.

Jeg tolker et av de sentrale budskapene til å være at informasjonen som genereres i vår tidsalder er overveldende, og at det akkummuleres mer data enn vi noen gang kan prosessere. Dette er historien til en priviligert hvit mann, med en arbeidsoppgave som aldri kan fullføres tilfredsstillende. Boken er strukturert som en akademisk oppgave med kapittelinndeling som følger: 1.1, 1.2, 1.3 etc.  Satin Island har noen virkelig gode poenger, som er velskrevne - og godt fundterte. Disse handler om oljesøl og hvem som egentlig gjør jobben som dagens antropologer. Det er også et spennende avsnitt om hovedkarakterens flørt som forteller om hvordan hun ble behandlet under en protest mot G8-samlingen i Genoa i 2001. Likevel er dette bare fragmenter av interessante historier og tankerekker som drukner i mange og litt svulstige midtpartier.


7) Andrew O'Hagan - The Illuminations
Skuffelse over familierelasjoner og usagte sannheter i en roman som veksler mellom de kontrastfylte tilværelsene på et seniorsenter og en militærets base i Afghanistan.

Bokens tittel har sammenheng med den årlige lysfestivalen i Blackpool, en tradisjon som går helt til bake til 1879. The Illuminations er tenningen av en omlag 10 kilometersstrekke med lys, som gjør en av hovedgatene til et skue (Wikipedia). I boken Illuminations kastes det lys over mer enn Blackpool. Familiemedlemmer som har hatt relasjoner dominert av usagte sannheter, ser hverandre i nytt lys når disse kommer til overflaten.

Kostnaden av spesielt tette relasjoner blant noen av familiemedlemmene er at andre igjen føler seg ekskludert.The Illuminations sier noe om hvordan vi lever med skuffelser og tap, både innad i familien og for oss selv. Det er en tradisjonell og stødig historie om konflikt i den helt indre sirkelen (familie) og i en verden full av konflikter som i økende grad blir grenseløs. Jeg synes den er på vippen til å bli sentimental innimellom, men jeg liker den veldig godt likevel. Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke synes historien var så original som jeg hadde håpet på.


8) Marlon James - A Brief History of Seven Killings
Min absolutte favoritt, sammen med Clegg i år! En stor leseropplevelse om vold, maktkamp og håpløshet i Jamaica. Folk som priser boka (i bokomslaget) sammenlikner forfatteren med Tarantino.

Jeg likte denne boken fordi den var original og velkomponert, samtidig som den ga meg innsyn i en virkelighet som er fjern fra min egen. Den var tidvis krevende å lese, fordi den så ofte skriftet mellom et ukjent antall fortellere, fordi den spant over så lang tid og fordi den tidvis var direkte grusom. Omfattende volds- og sexskildringer gjør at jeg ikke ville anbefalt denne boken til lesere under 18.. Så grov, at jeg revurderte hele boka etter det første kapittelet om Bam-Bam. Forfatteren er grei der. Lakmustesten kommer allerede før side 40. Denne boken er en god håndfull på mange måter, men den er virkelig god også. Noen ganger tenker man kanskje at det kunne holdt med et glass, og at man ikke trengte hele kanna på bordet - men hei.

Favorittkarakteren min var Nina Burgess, som etter en one night stand med Bob Marley ser for seg at han skal være hennes billett ut av slummen. Av alle karakterene i hele boken, synes jeg Nina hadde flest overraskelser i seg. Det var også forfriskende med et kvinnlig perspektiv mellom alle sidene med skildringer fra gjengmedlemmer. Les, les!


9) Anna Smaill - The Chimes
Noe som likner veldig på YA-dystopi har inntatt Man Booker? Det er friskt! Anbefales de som likte Station Eleven.

Boken innleder med en innføring i håndbevegelsene som akkompagnerer ulike toner. Soh-me-do-lah-re-ray-fah. Dette er for spesielt interesserte, tenker jeg og blar videre. Boken er imidlertid ikke vanskelig å følge. Den er nesten overraskende lik de fleste andre dystopiske YA- bøker jeg har lest. Jeg blir usikker på om denne boken er ment primært for voksne, og synes også det er litt rart å finne den på Man Booker Longlist. Ikke fordi det er en dystopi, men fordi det er så lite nytt her.

 Et av de sentrale temaene i boka er minner og hvordan de former identitet og muligheter. Det er ikke lenge siden jeg leste en annen bok om et samfunn uten hukommelse. Jeg snakker om The Buried Giant, som på en klok og filosoferende måte drøfter verdien (og kostnaden!) av minner. Gud, som jeg skulle ønske den hadde hatt plassen til the Chimes isteden. The Chimes så var ganske spennende og underholdende å lese. Særlig siste halvdel. Likevel synes jeg den var en av de svakere bøkene på langlista i år.


10) Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter
Overgrepsoverlevelsesberetning fra en sterk, men knekt protagonist. Årets mørkeste bidrag, fri for håp.

Etter å ha tilbrakt deler av oppveksten som adoptert i Norge vender Nomi tilbake til India for å lage dokumentar i sin gamle hjemby.Vi får skildret innsiden av templene og karakterene som livnærer seg av turismen. Fra guiden som ikke kan utstå de besøkende, til te-kokeren som synger egenkomponerte triste sanger på en melodi.

Boken inneholder skildringer av seksuelle overgrep mot barn under 12 år. Det hadde jeg kanskje kunnet tåle, dersom historien også hadde sakt noe mer enn "det var fælt og jeg kommer for alltid til å være preget". Ikke at jeg ikke har sympati og forståelse for det, men jeg savner mer om hvordan Nomi har levd med det som voksen - kanskje noen glimmer av håp og mening, et filosofisk element eller problemstilling som får leseren til å tenke. Noe utover et overgrepsmemoar. Jeg finner ikke noe av dette her. Overgrep mot barn er grusomt, det tror jeg alle er enig i - men jeg ønsker mer av enn Man Booker-nominert bok enn at den skal gi meg den vemmelige Alvdal-følelsen og la det slutte med det. Kort fortalt, for mye vondt, for lite annet.

11) Sunjeev Sahota - The Year of The Runaways
Sterkt om flyktninger og forpliktelser, lojalitet og indre kamp mellom egne ønsker og andres behov. En bok med politisk brodd.

I The Year of the Runaways følger vi et knippe unge indere som har flyttet til England. Planen er å bli ett år, arbeide så mye som mulig og sende bidrag hjem. Vel fremme møter de andre i samme situasjon og deler bosted og arbeidsgiver under fattigslige kår i Sheffield.

Vi følger så mange skjebner i The Year of the Runaways, at man lett kan gå litt i surr. Det er som om forfatteren vil ta ordentlig tak i leseren og si "se på alle disse skjebnene, alle disse menneskene som er drevet av lojalitet og familieforpliktelser har hver sin historie – men ingen av dem klarer å finne verdighet fordi situasjonen de er satt i er uverdig!" og han har så rett. En virkelig god bok!


12) Anne Tyler - A Spool of Blue Thread
Slettes ingen lettvekter på lista. Hvilke historier forteller vi oss selv om familien vår - og hvordan former disse historiene vår identitet?

Da Man Bookers longlist kom ut, laget jeg en oversikt over de nominerte bøkene med plotbeskrivelser basert på GoodReads. Jeg skrev at A Spool of Blue Thread så ut som årets feel-good bok og mistenkte at den var en lettvekter. Jeg tok feil, dette er slettes ingen lettvekter på lista - den er tilgjengelig for mange lesere, ja - men den er genuin og klok.

I A Spool of Blue Thread introduseres vi for fire generasjoner av familien Whitshank. De har sort hår, knallblå, smale øyne og blek hud. Slik ser en Whitshank ut. Familien har to grunnleggende historier som sier noe om hvem de er - og hva deres rolle er. Men disse historiene, hvor representative er de egentlig for kjernen av det som virkelig utgjør familiens verdier? Abby, er moren og svigerdatteren de andre betror seg til. Hun mener man aldri kan være for forståelsesfull og fyller huset med midlertidige og permanente gjester. Barna oppfatter dette som at familien aldri er "nok" for moren.

Jeg lot meg positivt overraske av A Spool of Blue Thread. Jeg må innrømme jeg hadde lave forventninger, men jeg koste meg virkelig med denne. Jeg likte alle delene av historien like godt og lot meg engasjere av nesten alle karakterene.  Det er et lite avsnitt i boken der Junior har et Great Gatsby-øyeblikk og reflekterer over den amerikanske drømmen. Den passasjen står igjen som en av mine favoritter. En herlig bok!

13) Bill Clegg - Did You Ever Have a Family
Dette er årets beste Bookerbok om familie (og det er jo noen!) - ja faktisk kanskje årets beste Man Booker bok totalt. Denne kommer jeg til å grunne over en stund.

En av de beste leseropplevelsene på Man Booker i år kom helt til slutt. Jeg er endelig igjennom alle langliste-bøkene og jeg er i tvil på hvorvidt det er Did You Ever Have a Family eller A Brief History of Seven Killings som er favoritten min i år. Det er så tett, så tett - og begge er virkelig eksepsjonelt gode bøker på hver sin måte.

Clegg skriver godt om familie og tap, begge klassiske Man Booker-temaer. Jeg lar meg fascinere av betydningen Moonshine gjesthus får etter hvert, bygget blir som I A Spool of Blue Thread nesten en karakter i historien, selv. Clegg bruker et stort persongalleri som veves sammen over relativt få sider. Det føles så velkomponert! Det er ingen overflødige stemmer, selv om man midtveis kanskje tenker "enda en ny karakter, er det Game of Thrones jeg leser - eller hva!" så er alle nødvendige for å fortelle historien, det tar bare litt tid for en utålmodig leser som meg å se det. Om denne vinner kommer jeg til å klappe fornøyd i hendene.


Min drømme-shortlist
Årets langliste er god, det ligger flere perler der og jeg tror den kan appellere til mange og forskjellige lesere. Jeg har gjort meg opp en mening om hvem jeg håper å se på shortlisten når den publiseres i morgen.

Listen min er ganske urealistisk. Jeg har alt for mange amerikanere med, og for få briter. Men uten å ta disse geografiske hensynene som jeg regner med dommerne kommer til å ta, så er dette lista jeg står igjen med. A Spool of Blue Thread kan byttes ut med Lila.


I foretrukken rekkefølge (selv om det er ekstremt tett mellom de to øverste)


ForfatterTittelLand

Marlon James A Brief History of Seven Killings  Jamaica

Bill Clegg Did You Ever have a family USA
  Anne Tyler A Spool of Blue Thread  USA

Sunjeev Sahota The Year of The Runaways UK

Hanya Yanagihara A Little Life USA

Andrew O'Hagan The Illuminations UK

mandag 14. september 2015

B. Clegg - Did You Ever Have a Family

Hvordan fortsetter man å leve etter et slikt tap? Spør folk June Reid etter familien hennes dør i en gasseksplosjon i hjemmet. Huset var fylt med familie i forkant av datteren Lollys bryllup. June svarer kort at det ikke var noen overlevende. Småbyen utenfor New York snakker knapt om annet og June orker ikke tanken på å bli blant minnene og pratet, så hun setter seg i bilen og kjører vekk. Hun er ikke klar for noen ny begynnelse. Rømlingen holder seg i live på peanøtter og vann fra bensinstasjoner. Hun har mistet datteren, ex-mannen og den unge kjæresten, Luke, som får ex-mannen til å kalle henne cougar og cradle-robber (han er en hykler, så ikke tilskriv det for stor verdi).

Gjennom boka får vi en rekke synsvinkler fra andre som også har mistet noen. Vi møter Lydia, som beskrives som en småbyversjon av Elizabeth Taylor. Hun er Lukes mor og jevngammel med June. Vi møter brudgommens foreldre, personellet på et motell June slår rot, en av Lydias gamle flammer - og Lukes far, samt en nabogutt på 15 som røyker hasj og forsøker å glemme alt han så den kvelden huset til June gikk opp i røyk med familien inni. Så, hvordan fortsetter man egentlig å leve etter et slikt tap?

Bildet er lånt fra Express.co.uk

Forfatter: Bill Clegg

Tittel: Did you ever have a Family (2015)

Sideantall : 304 sider

I et nøtteskall: Årets beste Bookerbok om familie (og det er jo noen!)

Favorittutdrag:
Through that first week and after, she refused to wail or fall apart or in any way begin a process that would bring her closer to rejoining the New and now empty world, or, as someone urged in a well-meaning but unsigned note that accompanied one of the hundreds of funeral arrangements, to begin again.

We talk less now. There are car rides and Sunday mornings and entire meals when Mimi and I don't speak a Word to each other. Not out of anger or punishment, but we've learned that grief can sometimes get loud, and when it does, we try not to speak over it.

Velkomponert om familie og det å miste seg selv og andre.
En av de beste leseropplevelsene på Man Booker i år kom helt til slutt. Jeg er endelig igjennom alle langliste-bøkene og jeg er i tvil på hvorvidt det er Did You Ever Have a Family eller A Brief History of Seven Killings som er favoritten min i år. Det er så tett, så tett - og begge er virkelig eksepsjonelt gode bøker på hver sin måte.

Clegg skriver godt om familie og tap, begge klassiske Man Booker-temaer. Jeg lar meg fascinere av betydningen Moonshine gjesthus får etter hvert, bygget blir som I A Spool of Blue Thread nesten en karakter i historien, selv. Hovedkarakterene våre er to jevngamle kvinner i begynnelsen av 50-årene som begge har mistet familiemedlemmer i ulykken. De kommer fra ulik sosial bakgrunn og er på flere måter klare kontraster til hverandre. Det merker vi også i hvordan de håndterer sorgen. June isolerer seg i mens Lydia betror seg til en fremmed mann over telefonen.  Det er likevel mer i denne boken enn skildringer av tap og sorg, det jeg synes gjør den spesielt sterk å lese er karakterenes bakgrunnshistorier,  hvor og hvordan de finner støtte og hvordan nye sterke allianser kan vokse frem på de minst sannsynlige steder. Clegg bruker et stort persongalleri som veves sammen over relativt få sider. Det føles så velkomponert! Det er ingen overflødige stemmer, selv om man midtveis kanskje tenker "enda en ny karakter, er det Game of Thrones jeg leser - eller hva!" så er alle nødvendige for å fortelle historien, det tar bare litt tid for en utålmodig leser som meg å se det.

Dette er en bok jeg kommer til å grunne over lenge.

Karakter: B+

Tags: #familie, #sorg, #ulykke, #amerikanskbidrag, #uventetstøtte, #isolasjon, #gjestehus, #småbyliv


 

lørdag 12. september 2015

A. Tyler - A Spool of Blue Thread (Man Booker Longlist 2015)

Da Man Bookers longlist kom ut, laget jeg en oversikt over de nominerte bøkene med plotbeskrivelser basert på GoodReads. Jeg skrev at A Spool of Blue Thread så ut som årets feel-good bok og mistenkte at den var en lettvekter. Jeg tok feil, dette er slettes ingen lettvekter på lista - den er tilgjengelig for mange lesere, ja - men den er genuin og klok. Dette er den første boken jeg leser av Anne Tyler.

Bildet er lånt fra fictionwritersreview.com

Forfatter: Anne Tyler

Tittel: A Spool of Blue Thread (2015).

Sidetall: 358 sider.

Plot: Boka følger livet i Whitshankboligen, fra Reds far Junior bygget det til noen velhavende naboer - med det som plan å kunne bo der selv en dag til familien flytter ut. Vi  møter en familie som aldri snakker om problemenes kjerne og går mye rundt grøten, men det er nok mye som ikke kan sies i mange familier. De eneste som ser ut til ikke å respektere denne uskrevne familiereglen er sønnen Denny og Reds søster Merrick som begge er brutalt ærlig. Boka er firedelt. I første del møter vi Red og Ally som gamle, i andre del får vi historien om hvordan de møtte hverandre og ble et par, i tredje del får vi historien om Reds foreldre Linnie Mae og Junior og til slutt returnerer vi til Red og Abby i nåtid igjen. Jeg finner ingen fengende måte å oppsummere plottet på, for selve gullkornene i denne historien ligger i hvordan vi blir kjent med familiemedlemmene underveis og hvordan bildet av familien endrer seg hos leseren.

I et nøtteskall: Familiebok. Lunere enn den fantastiske Freedom og vesentlig mindre miserabel enn The Green Road. Stiller gode spørsmål om identitet og ser en familie over generasjoner.

Favorittutdrag:
His fine black eyebrows, normally straight as rulers, were knotted almost together. "Sometimes," he said, "I rue and deplore the day I married a social worker."
Then he shut the door very firmly.
When he returned, Abby was sitting upright in the bed with her arms clamped across the lace bosom of her nightgown.
"You are surely not going to try and blame Denny's problems on my profession," she told him.
"I'm just saying a person can be too understanding," he said. "Too sympathizing and pitying, like. Getting into a kid's private brain."
"There is no such thing as 'too understanding'."
"Well, count on a social worker to think that."

"Atta has been finding Americans unfriendly," Abby told Mrs. Angell.
"My heavens! I never heard that before!"
"Oh, they pretend to be friendly," Atta said. "My colleagues ask, 'How are you, Atta?' They say 'Good to see you, Atta,' But do they invite me home with them? No."
"That's shocking."
"They are, how do you say? Two-faced," Atta said.
Jeannie leaned across the table to ask denny, "Remember B. J. Autry?"
Denny said, "Mm-hmm."
"I just suddenly thought of her; I don't know why."
Amanda snickered, and Stem gave a groan. They knew why. (B. J. with her strident voice and her grating laugh, had been one of their mother's more irksome orphans.) Denny, though, studied Jeannie for a moment without smiling, and then he turned to Atta and said, "I think you've made a mistake."
"Oh?" she said. "'Two-faced' is an incorrect term?"
"In this situation, yes. 'Polite' would be more accurate. They're trying to be polite. They don't much like you, so they don't invite you to their homes, but they're doing their best to be nice to you, and so that's why they ask how you are and tell you it's good to see you."
Abby said, "Oh! Denny!"

Genuint og jordnært om familie og identitet
Hvilke historier forteller vi oss selv om familien vår - og hvordan former disse historiene vår identitet - er det jeg opplever er Tylers spørsmål til leseren. I A Spool of Blue Thread introduseres vi for fire generasjoner av familien Whitshank. De har sort hår, knallblå, smale øyne og blek hud. Slik ser en Whitshank ut. Familien har to grunnleggende historier som sier noe om hvem de er - og hva deres rolle er. Men disse historiene, hvor representative er de egentlig for kjernen av det som virkelig utgjør familiens verdier? Abby, er moren og svigerdatteren de andre betror seg til. Hun mener man aldri kan være for forståelsesfull og fyller huset med midlertidige og permanente gjester. Barna oppfatter dette som at familien aldri er "nok" for moren.

Vi får perspektivet til flere av familiemedlemmene, og det kan være vanskelig å forstå hvem boka handler om. Ikke at jeg så det som noe problem da jeg leste den. "Denny innleder og avslutter boka, er han hovedkarakteren i historien?" spør leseguiden som spenner over et par sider bakerst i boka. Det er et godt spørsmål. Jeg oppfatter ikke Denny som hovedkarakteren, umiddelbart tenkte jeg det måtte være Ally for det er hun som bærer historiene og hemmelighetene til alle i familien, som ser dem for dem de er. Dessuten oppfører Denny seg mer som en utekatt enn en sønn i store deler av boka.

Jeg lot meg positivt overraske av A Spool of Blue Thread. Jeg må innrømme jeg hadde lave forventninger, men jeg koste meg virkelig med denne. Jeg likte alle delene av historien like godt og lot meg engasjere av nesten alle karakterene.  Det er et lite avsnitt i boken der Junior har et Great Gatsby-øyeblikk og reflekterer over den amerikanske drømmen. Den passasjen står igjen som en av mine favoritter.

Kombinasjonen av at boken tar opp problemstillinger som er relevante for de fleste og er tilgjengelig og klok (på en jeg-har-levd-lenge-måte) på samme tid gjør at jeg tror den vil fenge mange. Jeg håper derfor jeg ser den på Shortlist.

Karakter: B

Tags:#familie, #søskenrelasjoner, #identitet, #varme, #kvinnelitteratur? #godekarakterer, #manbooker2015

mandag 7. september 2015

S. Sahota - The Year of the Runaways (Man Booker Longlist 2015)

Denne boka hadde jeg gledet meg til, fordi jeg fikk litt Jhumpa Lahiri-vibber av den. De indiske Man Booker bidragene skriver ofte godt om familie og forpliktelser, lojalitet og indre kamp mellom egne ønsker og andres behov. I fjor var det Mukherjee som skrev godt om dette i The Lives of Others. Samtidig har de indiske Man Booker bidragene også en politisk brodd jeg liker. Sahotas roman om håpefulle innvandrere i søken om et bedre liv, kunne knapt vært mer aktuell. I tillegg har den blitt sammenliknet med Rohinton Mistreys mesterverk Balansekunst – på Goodreads.
 
Bildet har jeg lånt fra Express.co.uk siden jeg leste på Kindle


Forfatter: Sunjeev Sahota

Tittel: The Year of The Runaways (2015)

Sideantall: 480 sider

Plot: I The Year of the Runaways følger vi et knippe unge indere som har flyttet til England. Planen er å bli ett år, arbeide så mye som mulig og sende bidrag hjem. Vel fremme møter de andre i samme situasjon og deler bosted og arbeidsgiver under fattigslige kår i Sheffield. De som har vært der lenge ler av de nyankomnes plan om å returnere om et år. Randeep kommer til London på ekteskapsvisum etter avtale med Narinder som har gått med på å være proformaektefellen hans i ett år, til han får sitt eget visum. Hjemme i India venter jenta han egentlig elsker. Randeeps venn, Avtar, registrerer seg som student, men finner raskt ut av at han ikke vil få tid til å møte til verken forelesninger eller eksamen dersom han skal kunne sende penger hjem og holde hodet over vannet selv. Ingen av de arbeidssmme inderne står særlig høyt i kurs i England, men få føler så sterkt på det som Tochi, som har handicappet å være av lav kaste (Chamaar – untouchables), noe inderne i England tillegger stor betydning. Vi møter de som sliter, de som utnytter de som sliter og de som forsøker å hjelpe til.

I et nøtteskall: Memo to self når vi snakker om "Økonomiske flyktninger"

Favorittutdrag:
'I don't know why you freshies stare so much, man. Might be allright back home but it's proper rude here, you know? People get really offended.'
'Sorry, bhaji.'
'Allow it. And don't look so…so defensive all the time. It gives you guys away like a shit in a shoe. The way you lot stand close to the edge of the platform, exes fixed on where the train's coming from. The way quickly take a look at everyone on the bus as you walk down the aisle. The way you stand so straight, as if your ankles are tide together. Spot you guys a mile off. Just chill,' he finished, drawing out the word.

They talked. Narinder reassured the woman: Savraj was doing fine. Working, eating, living with friends. Nothing to worry about.
'Tell her we need double next month. The rent on the bike is due.'
'Any other message? How much you miss her?'
Massiji looked across, doubtful. 'I don't understand.'

Medmenneskelig om økonomiske flykninger
Vi følger så mange skjebner i The Year of the Runaways, at man lett kan gå litt i surr. Det er som om forfatteren vil ta ordentlig tak i leseren og si "se på alle disse skjebnene, alle disse menneskene som er drevet av lojalitet og familieforpliktelser har hver sin historie – men ingen av dem klarer å finne verdighet fordi situasjonen de er satt i er uverdig!" og han har så rett. Det er håpløst blant de fattige i India som setter all sin lit til "The Runaways" og det er ikke stort bedre å være den utsendte med hele familiens håp plassert på sine skuldre. De ønsker å arbeide mye og hardt, men de blir forbrytere som må gjemme seg for loven – og dermed utnyttes av andre i svart arbeid under dårlige arbeidsvilkår.

Jeg synes også Narinders kamp med sin egen samvittighet og verdiene i religionen hun praktiserer er interessant og velskrevet. Denne kampen kommer som en ekstra dimensjon i konflikten hun allerede står i - mot broren og til dels faren – de klassiske begrensningene av å være kvinne og fanget mellom to kulturer, familiens behov og egne behov. Narinder har et genuint ønske om å gjøre godt som hun først syntes å finne forenelig med sin identitet som religiøs og en god datter, men her oppstår det konflikter og hun står i fare for å bringe skam over familien. Hvem skal ha sympati for de nyankomne inderne om ikke forrige bølge indiske invandrere? Vel, resten av oss åpenbart. Men også dem.

Jeg likte avslutningen spesielt godt. For meg var dette en sterk roman, som tidvis forvirret meg litt med alle karakterene og de parallelle handlingene – men som jeg er glad jeg har lest og håper å se på longlist. Hittil min favoritt nest etter Jamaica-boka "A Brief History of Seven Killings."

Karakter: B

Tags: #økonomiske forskjeller, #global politikk, #india, #vesten, #forpliktelser, #verdivalg, #familie, #immigrantlitteratur

onsdag 2. september 2015

A. Roy - Sleeping on Jupiter (Man Booker Longlist 2015)

Adopterte Nomi er tilbake i hjemtraktene for å lage en film om indiske templer. På toget på vei dit treffer hun et reisefølge bestående av tre eldre damer, Latika, Gouri og Vidya. Vi følger disse tre damene og Nomi vekselvis gjennom boka. Nomi mistet foreldrene som ung, så når hun nå reiser tilbake til Jarmuli er filmproduksjonen alibiet for å besøke ashramen der hun vokste opp. Hun har ikke gode minner herfra, og selv om det er et sted mennesker kommer for å be og få velsignelse skjedde det grusomme ting der som Nomi aldri kan fri seg fra.

Bildet er lånt fra The Quint (jeg leste på Kindle)

Forfatter: Anuradha Roy

Tittel: Sleeping on Jupiter (2015)

Sideantall: 250 sider.

I et nøtteskall: Overgrepsoverlevelsesberetning (det-er-et-hardt-HARDT-liv-litteratur).

Favorittutdrag:
From the self-assurance of her e-mails he had built up an image of a tall, athletic, and he had to admit it - white- woman in his head. A sensuous blonde. Along the lines of Anita Ekberg or Britt Ekland, a Scandinavian Valkyrie ready for anything. 
Latika turned on her side, wishing she had not complained in the train about her daughter's need for pasta and wet wipes. Why had she said all that to Gouri and Vidya, what need had she to talk so much? "You have no loyalties," her husband had said to Latika once in bitterness. "You'll say anything for a laugh. All you want is popularity." She could not remember what had brought on this particular caustic jab. He was often that way with her, especially in front of other people, reducing her to long, shamed silences.

For mye vondt, for lite  av alt annet
Ærlig og eksotisk bok om en reise til tempelbyen Jadhura. Vi får skildret innsiden av templene og karakterene som livnærer seg av turismen. Fra guiden som ikke kan utstå de besøkende, til te-kokeren som synger egenkomponerte triste sanger på en melodi.

De tre eldre kvinnene engasjerer meg aldri helt. Det virker som Roy var like lite interessert i disse karakterene som Nomi var i tempelfilmen hun reiste for å lage. De er et venstrehåndsgesjeft, og det virker som historien som ligger både forfatterens og protagonistens hjerte nærmest er historien om Nomis barndom. Den egentlige grunnen til at hun er tilbake. Karakteren Nomi er kompromissløs og nekter å bøye av for noen. Vi lærer tidlig at hun er oppvokst hos en adoptivmor i Oslo, men aldri har knyttet seg ordentlig til den nye familien.

Dette fokuset på Nomis historie hadde vært greit om det ikke bare var vondt og vanskelig hele veien. Grafiske skildringer av seksuelle overgrep mot barn under 12 år forekommer flere ganger. Det hadde jeg kanskje kunnet tåle, dersom historien også hadde sakt noe mer enn "det var fælt og jeg kommer for alltid til å være preget". Ikke at jeg ikke har sympati og forståelse for det, men jeg savner mer om hvordan Nomi har levd med det som voksen - kanskje noen glimmer av håp og mening, et filosofisk element eller problemstilling som får leseren til å tenke. Noe utover et overgrepsmemoar. Jeg finner ikke noe av dette her. Overgrep mot barn er grusomt, det tror jeg alle er enig i - men jeg ønsker mer av enn Man Booker-nominert bok enn at den skal gi meg den vemmelige Alvdal-følelsen og la det slutte med det. Kort fortalt, for mye vondt, for lite annet.

Karakter: D

Tags: #miseryporn, #india, #templer, #reise, #adopsjon, #familie, #seksueltmisbrukavbarn

 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS