Lest i februar (14/70)

Det ble syv bøker også denne måneden , noe som betyr at jeg ligger 2 bøker foran lesemålet mitt hittil i år..

 I februar leste jeg:
1) D.Setterfield – The thirteenth tale
2) J.Diaz – This is how you lose her
3) M.Stokke-Bakken – Nesten for Alvorlig
4) F.Von Schirach – Collini Saken
5) I.Nemirovsky – Suite Francaise
6) E.Fornley – Marbles, mania, depression, Michelangelo and me.
7) A.Nin – The Delta of Venus

Ingen av bøkene jeg leste denne måneden tok meg med storm på samme måte som de beste fra januar. Best likte jeg likevel "This is how you lose her" av Juan Diaz. Minst begeistret var jeg helt klart for "The Delta of Venus" som redefinerte papiravfall for min del. Bøkene jeg har lest denne måneden har vært ganske forskjellige. To av bøkene omhandlet på en eller annen måte andre verdenskrig (Collini-saken og Suite Francaise), det var også to moderne romaner med dysfunksjonelle hovedkarakterer i umulige forhold (This is how you lose her og Nesten for Alvorlig), hvorav en norsk, og en tegneseriebiografi (Marbles) samt en erotisk novellesamling (Venusdeltaet). Den siste boken er en slags kjærlighetserklæring til Jane Eyre.

Men nok om minste felles mulitiplum.

La oss gå litt nærmere inn på februars tre beste leseopplevelser:

J. Diaz – This is how you lose her
På en kritthvit sandstrand mellom fete hvite menn som ser ut som de har blitt skylt i land av bølgene ebber livet ut av et dødsdømt forhold. I et varmt, klamt sykehusvaskeri i New Jersey vasker en kvinne elskerens tøy, imens hun tenker på kona hans. I Boston kjøper en mann balltre og baseballhanske til sitt kjærlighetsbarn. I hjertet av alle disse historiene finner vi dominikanske Yunior. Notorisk utro, sta og totalt uimotståelig. Hans lengsel for ekte kjærlighet sees kun slått av antallet kvinner han elsker og mister; kunstneriske Alma, "cougaren" Miss Lora, Magdalena – som mener alle dominikanske menn er utro, og hans livs kjærlighet. Det følger kvinner etter dette, men han klarer aldri å gi slipp på ex-kjæresten. Han knuste hjertet hennes, og i prosessen ødela han også sitt eget. "This is How You Lose Her" er en fortelling om hjertets lengsel og svakhet, den minner oss om at lidenskap alltid beseirer erfaring, og at selv en liten bit ekte kjærlighet varer evig.

Det er vanskelig ikke å like Yunior, selv om han gjør feil. Han er jo en god person med et stort hjerte og hvem har ikke gjort feil? Greit, det er lett å forstå at alle forhold er dødsdømt dersom du har damer på si. Ikke en dame. Damer. Et utall av dem. Så man blir litt irritert. Hva trodde han selv at skulle skje? Likevel tror jeg Yunior er helt uforberedt på tapet, og kanskje mest hvordan tapet av kjærlighet føles. Han venter på at det skal gå over. Det går aldri over. Dette ser ut til å være en bok folk enten elsker eller hater. De som hater den har ofte datet noe de selv mener er en versjon av Yunior. Jeg er overrasket over de som leser den uten å føle noe annet enn irritasjon.

F. Von Schirach – Collini-saken
Hva driver et menneske som aldri har gjort seg skyldig i noe kriminelt til å drepe? Ferdinand von Schirach plukker opp tråden der de fleste krimbøker slutter. Morderen er kjent og fanget, rettsprosessen gjenstår. Den nyutdannede Casper Leinen blir utpekt som forsvarsadvokat, noe som først virker som en lovende karrieremulighet. Dette utvikler seg dog til å bli svært ubehagelig, da den døde viser seg å være bestefaren til hans beste venn. En ansett industrileder, som Leinen selv husker som et vennlig og varmhjertet menneske. Å forstå ugjerningen er ikke lett. Collini tilstår drapet, men tier om motivet. Dermed må Leinen forsvare en mann som ikke ønsker et forsvar. En i utgangspunktet håpløs oppgave, men til slutt finner Leinen et spor som har betydning for mye mer enn Collini-saken. Et spor som fører Leinen inn i et skrekkelig kapittel av tysk justishistorie.

Er det vurderingene som ble tatt av dommere på 50- og 60 tallet som skal være gjeldene for hvordan man anser og behandler personer som var sentrale under krigen, eller skal samtiden være med å påvirke dette? Var ikke alle egentlig under innflytelsen av et par grusomme menn? Hvor slutter det personlige ansvaret?

M. Stokke-Bakken – Nesten for Alvorlig (Norsk + Debut, hurra!)
I mens de fleste andre mener jo høyere mål jo bedre, har dirigenten Helena alltid siktet mot en ting: bunnen. I ferden nedover finner hun sitt kunstuttrykk og sin væremåte. Når vi møter henne har hun forlatt orkesteret sitt i Salzburg for å leve i absolutt tomhet i Alpene. Hun ligger med ryggen mot den kalde, tynne isen og kikker opp mot vinterhimmelen. Under den tynne isen svømmer en fisk. Helena lurer på hva som vil ta henne først, kulden – eller tyngdekraften. I en drøm møter hun Larsen, en helt vanlig mann med en forunderlig effekt på Helena. For første gang vekkes det noe nytt i den tilsynelatende kjølige kvinnen: interessen for et annet menneske. Et menneske, som sant nok ikke finnes, men må diktes frem. I det Larsens historie vokser og får kontur, får vi også et tydeligere bilde av mennesket bak den selvdestruktive dirigenten.

Dette er ingen glad bok, en bok der heltinnen etter å ha opplevd litt motbakke kommer seg på bena igjen til stormende jubel. Dette er ferden mot Helenas personlige undergang. Jeg mener det at Helena ikke kommer seg igjen bidrar til å gjøre boken så sterk som den er. Når sinnet er sykt, er det en overveldende kraft, mange ganger sterkere enn gravitasjonen. Det er ofte ikke noe ønske om å bli bedre, kun et ønske om at det hele skal opphøre. At man skal absorberes av jorda man kom fra. Det portretterer Mari Stokke-Bakken mesterlig.

A.Nin - Venusdeltaet

I går var jeg ute med jobben og drakk Gin Tonics på Gamle Major. Jeg syntes ikke det var måte på hvor mange smilende blikk jeg fikk fra unge herrer. Det ble nesten litt for mye av det gode. Forklaringen fant jeg imidlertid rett over mitt eget hode, en 50-tommers skjerm som viste fotballkampen mellom Deportivo og Real Madrid (uten lyd). Jada-jada.

Dette innlegget skal imidlertid ikke handle om meg på byen, men det skal handle om tiltrekning mellom menn og kvinner. I dette innlegget foreslo jeg bøker du kunne lese istedenfor (eller i tillegg til) Fifty Shades of Grey. Jeg tok min egen anbefaling og begynte på toppen av listen.

På 40-tallet hadde Nin bruk for penger, og på bestilling skrev hun erotiske noveller til en ukjent samler. Hun tok det opprinnelig som en spøk, men danderte etterhvert de pikante skriveriene i to novellesamlinger; Venusdeltaet og De små fugler. Begge har fått klassikerstatus og ansees som et viktig bidrag til den erotiske litteraturen. Novellene er rike på fantasier og skildrer en seksualitet som setter både kjærligheten og kjønnet fri. Boken inneholder ganske kontroversielle temaer og de fleste etiske grenser viskes ut.

Forfatter: Anaïs Nin

Tittel: The Delta of Venus (Venusdeltaet) (1977)

I et nøtteskall: porno før internettets tid.

Favorittutdrag:

I had the feeling that Pandora's box contained the mysteries of woman's sensuality, so different from man's and for which man's language was inadequate. The language of sex had yet to be invented. The language of the senses was yet to be explored. D.H Lawrence began to give instinct a language, he tried to escape the clinical, the scientific, which only captures what the body feels.

Dear Collector: We hate you. Sex loses all its power and magic when it becomes explicit, mechanical, overdone, when it becomes a mechanistic obsession. It becomes a bore. You have taught us more than anyone I know how wrong it is not to mix it with emotion, hunger, desire, lust, whims, caprices, personal ties, deeper relationships that change its color, flavor, rhythms, intensities.

It was Michael who counseled Linda never to be jealous, that she must remember there were more women in the world than men, especially in France, and that a woman must be generous with her husband – think how many women would be left without a knowledge of love.

Tanker i etterid:
Jeg har forsøkt å lese boken med et så åpent sinn som mulig. Jeg får bare ikke noe ut av det. Jeg forstår ikke appellen. Jeg tenkte det måtte være mer enn sex, siden det var en klassiker. I tillegg var det kontroversielle og kjipe ting jeg hadde greid meg greit uten slik som voldtekter og incest. Hadde den holdt seg unna slikt, for den moraliserer på ingen måte – hadde jeg i større grad sett verdien av hvor liberal boken var på sex mellom personer av ulik alder, etnisitet og gjerne samme kjønn. Jeg leste boken med en form for nysgjerrighet, men med Bondevikfjes. Du vet, der han forsøker å smile, men ser ut som han lukter på en sur klut.

That's the one!
 

Altså, det var ikke min kopp te. Jeg forstår den var forutfor sin tid, at den var kontroversiell – men deler av boken var bare for frastøtende for min del. Nå høres jeg prippen og kjip ut. Det er en kostnad jeg er villig til å akseptere.

Anbefales: Folk jeg ikke vil møte alene i mørket.

Karakter: E

Tags: #Dirty-dirty-dirty-dirty, #erotisk_klassiker, #overrasket_over_at_jeg_gadd_fullføre, #meh-takk

E.Forney - Marbles - mania, depression, Michelangelo and me

Tegneserieskaperen Ellen Forney ser på sammenhengene mellom psykisk sykdom og kreativitet. Utgangspunktet for den grafiske biografien er hennes egen bipolare lidelse og hvordan den påvirket livet og kreativiteten hennes. I et forsøk på å forstå hvorvidt det faktisk er en sammenheng mellom psykisk sykdom og kreativitet finner Ellen inspirasjon fra livene og arbeidene til kunstnere og forfattere som Vincen van Gogh, Georgia O'Keeffe, Sylvia Plath og vår egen Edward Munch. Sylvia skriver og tegner med humor og streker som gir god innsikt i hvordan det må ha føltes å være henne, både som manisk, deprimert og i forsøk på å finne balanse uten å ofre essensen av det hun føler er seg selv.

Forfatter: Ellen Forney

Tittel: Marbles – mania, depression, Michelangelo and me (2012).

I et nøtteskall: Ellen er oppe, nede, OPPE, OPPE, nede, nede og helt utslitt. Er kreativiteten en kostnad man må gi fra seg i håp om å finne den medisinerte balansen som psykisk syk, eller er alle kunstnere "plagede sjeler?".

Favorittutdrag:

Tanker i ettertid:
Jeg syntes tematikken er veldig god, og det er interessante spørsmål som besvares, for jeg føler virkelig Ellen lykkes i å besvare problemstillingene hun innleder med. Hun forteller om hvordan det føles å være bipolar, effekten av ulike medisiner og hvordan hun som mange andre søker å bli det beste hun kan være. Ellen ønsker seg balanse og ro, uten å miste lidenskapen for tegning. Jeg tror ikke man trenger å være kunstnerisk anlagt for å være redd for å miste essensen av seg selv når man søker behandling for psykiske lidelser. Det kan være vanskelig å skille depresjonen fra personligheten ens, fordi de to ofte smelter sammen.

Jeg er ikke så begeistret for Ellens tegnestil, eller "stemme". Jeg føler hun trenger seg på, at hun aldri har tid til å være gjennomtenkt. Hun er så mye og det blir litt overveldende. Ellen har alt på utsiden. Hun brenner ikke inne med noe, for å si det sånn. Bokens hovedfokus er manien. Selv om jeg lar meg irritere litt av at jeg ikke liker hovedpersonen noe særlig, syntes jeg likevel bokens tema og konklusjoner er interessante.

Anbefales: De som er bipolar, samt kunststudenter og hobbyforfattere/-drodlere med evig søndag-tendenser.

Karakter: C

Tags: #manisk-depressiv, #bipolar, #kunst, #tegneserie, #biografi

Lesesirkel februar: Suite française av I. Nemirovsky

Årets første lesesirkelbok for meg. Tidligere i år meldte jeg meg på Lines lesesirkel, der vi skal lese 12 bøker fra "1001 bøker man må lese før man dør lista". I Februar skulle vi lese Storm i Juni av Irene Nemirovsky.

Suite Francaise var ment å være en serie bestående av fem romaner skrevet av Irene Nemirovsky. En fransk forfatter, med jødisk bakgrunn. Etter å ha fullført de to første delene av serien ble Nevirowsky arristert som jøde. Hun endte livet i Auschwitz. Notatblokken som inneholdt de to romanene ble bevart av døtrene, men ble ikke sett nærmere på før i 1998. Døtrene trodde nemlig de tettpakkede 140 sidene, som senere skulle fylle omlag 500 maskinskrevne sider var en dagbok, og for vond å lese. Notatbøkenes egentlige innhold ble først oppdaget da døtrene vurderte å donere bort notatboken til et fransk arkiv. De to romanene; Tempête en juin (Storm i juni) og Dolce (Søtt) ble utgitt i en bok under navnet Suite francaise i 2004.

Jeg er ikke sikker på om jeg har lest riktig, om de andre bokbloggerene har holdt seg til den første delen av serien, Storm i juni. Jeg leste de to som ett, da jeg trodde Suite francaise var den engelske/franske tittelen på Storm i juni. Jeg vil anmelde de to, Tempête et juin og Dolce som ett.

Update: Det ser ut som alle andre også har anmeldt dette som ett, så da virker det riktig. Hurra!

Forfatter: Irene Nemirovsky

Tittel: Suite française (2004)


I et nøtteskall: Et studie i menneskelig natur ved Tysklands okkupasjon av Frankrike under andre verdenskrig.

Favorittutdrag:

She had soft, slightly flabby chin, a contralto voice that was till beautiful and, Gabriel Corte confided to his friends, something cow-like in her expression. I like that.

He let out an barely audible sigh. He would have had everything wrapped up long ago, hidden away in packing cases, in a safe place. He felt a sort of affectionate scorn towards his employers, the same he felt towards white greyhounds: they were beautiful, but stupid.

Ah! Madame, this is the principal problem of our times: what is more important, the individual or the society? War is the collaborative act par excellence, is it not? We Germans believe in the communal spirit - the spirit one finds among bees, the spirit of the hive. It comes before everything: nectar, fragrance, love.

The Germands did invite them both to one of their hunts last winter, it was true. They had declined, but they couldn't refuse to attend the dinner at the evening. Whether they liked it or not, they had to follow the government's orders. And besides, these German officers were cultured men, after all! What separates or unites people is not their language, their laws, their customs, their principles, but the way they hold their knife and fork.

Tanker i ettertid:
I Tempête en juin bevitner vi flukten fra byene når tyskerene kommer. Folk av ulik klasse og sosial bakgrunn gjør så godt de kan med midlene de har til rådighet. De rikeste, som burde hatt de beste utgangspunktene virker klossete som barn. De er uforberedt. Vi ser også hvordan franskmennene i de omkringliggende områdene reagerer på flyktningene. "De er så mange", "de tømmer butikkene for varer", når skal de reise videre?", "vi kan ikke ta de inn, det er alt for mange av dem". Vi følger mange karakterer, det går litt i surr for meg tidvis. Sivilisasjonen er sårbar, og samholdet landsmenn i mellom det samme.

I Dolce beskrives motsetningene i krig og okkupasjon. I småbyen Bussy blir franskmenn med tiden vant med sine tyske okkupanter. De tyske soldatene, unge menn som har reist fra egen familie i Tyskland, bodde med franske familier i tre måneder. De spiste fra samme matbord, delte vinflasker og hadde barna på fanget. Franskmennene og de tyske soldatene ser begge ut til å tenke at de kanskje er likere hverandre enn man skulle tro, at de begge er ofre for krigen - satt i en situasjon de begge helst ville unngått.

Krig er unntakstilstand, men har også en pragmatisk side. Dag-til-dag livet som består av spenninger, sladder og forsøk på å få endene til å møtes. Denne boken følger i liten grad slagene, men heller livene til de som ble igjen når de andre dro i kamp. Dolce var favorittdelen min.

Anbefales: Alle som er interessert i Europeisk historie

Karakter: C (en veldig god bok, men ikke helt min kopp te)

Tags: #WW2, #Frankrike, #Okkupasjon

Andre bloggere som har skrevet om boken er:
Lines Bibliotek
Siljes skriblerier
Artemisias Verden
Melusines Place
Bentebing
Bokstavelig Talt
Bok-Karete
Once upon a time
Books and Monica
My First My last My everything
(og mange flere, full liste finner du hos Line som organiserer lesesirkelen!)

Dette er en del av Lines lesesirkel, anmeldelsene skal postes siste søndag hver måned og bøkene som inngår er:

Januar: Haruki Murakami – Kafka på stranden (ferdiglest)
Februar: Irene Nemirovsky – Storm i juni
Mars: Friedrich Durrenmatt – The Judge and his Hangman
April: Jane Austen – Northanger Abbey
Mai: August Strindberg – Det røde rommet
Juni: Virginia Woolf – To the lighthouse
Juli: Toole – A confederancy of Dunces (ferdiglest)
August: Harper Lee – To kill a mockingbird
September: Lev Tolstoj – War and Peace
Oktober: Margaret Atwood – The Handmaids Tale
November: Michael Cunningham – The hours
Desember: Nicole Krauss – The history of Love


Vi er over 20 bokbloggere som er med og jeg må si jeg er veldig imponert av oss alle sammen hittil!

Baards Petiter - Mannen som bare forsvant

Mange arbeidsplasser har vinlotteri på fredag, noen har vafler. Vi har i tillegg Baards petiter. Hver fredag får vi en liten tekst, ord for uka om du vil. Det er litt som et kåseri, men betydelig kortere i formatet. De er stort sett helt geniale, og ofte sanne. Denne uka skriver han om en bekjent som valgte å bli borte - her er en smakebit;

Mannen som bare forsvant av Baard Fiksdal

Regningene hoper seg opp. Kona kjefter hele tiden. Livet er surt og kaldt. Og det blir bare surere og surere. Det var da Arne fikk ideen om å bare forsvinne til et varmere sted.

Har du noen gang tenkt på hva du ville gjøre hvis du skulle levd livet om igjen? Hvis du fikk en helt ny start og kunne leve ut dine drømmer. Arne betror seg til sin beste kompis. Han trenger en medsammensvoren som kan holde tett. Helt tett. En med pokeransikt, når politiet banker på døren. En som aldri vil sladre.

Hverdagen i den lille bygda går sin skjeve gang. Kona og ungene merker ikke at far legger sine planer. Plutselig en morgen er han bare borte. Bilen står i oppkjørselen. Ingen bagasje er pakket. Intet avskjedsbrev. Ingen ting.

Politiets teori er selvmord. Mannen blir etterlyst i avisene. Det blir lett i nærområdet. Familien gjennomgår et helvete. Det går et år. Det går to. Det går tre. Langsomt glir sorg og uro over i en slags nummenhet. Far er borte. Vi må klare oss som best vi kan.

 På den andre siden av jorden har far startet et nytt liv. Han har åpnet en forretning i Thailand, giftet seg med en ny kvinne og fått barn. Men han har glemt å fortelle at han allerede har en familie i Norge.

Hva var det som fikk planen til å sprekke? Norsk politi løste ikke gåten. Kameraten holdt tett. Ingen fant på å lete i Thailand. Så hva kunne gå galt?

Resten av historien kan du lese på Baard sin blogg.

 

F. von Schirach - Collini-Saken

Hva driver et menneske som aldri har gjort seg skyldig i noe kriminelt til å drepe? Ferdinand von Schirach plukker opp tråden der de fleste krimbøker slutter. Morderen er kjent og fanget, rettsprosessen gjenstår. Den nyutdannede Casper Leinen blir utpekt som forsvarsadvokat, noe som først virker som en lovende karrieremulighet. Dette utvikler seg dog til å bli svært ubehagelig, da den døde viser seg å være bestefaren til hans beste venn. En ansett industrileder, som Leinen selv husker som et vennlig og varmhjertet menneske. Å forstå ugjerningen er ikke lett. Collini tilstår drapet, men tier om motivet. Dermed må Leinen forsvare en mann som ikke ønsker et forsvar. En i utgangspunktet håpløs oppgave, men til slutt finner Leinen et spor som har betydning for mye mer enn Collini-saken. Et spor som fører Leinen inn i et skrekkelig kappittel av tysk justishistorie.

Forfatter: Ferdinand von Schirach

Tittel: Collini Saken (originaltittel: Der Fall Collini, sept 2012) - ble lansert i Norge: 16.01.2013, jeg fikk tilsendt anmelder-eksemplar av Gyldendal.

Trivialia: Ferdinand Von Schirach er en tysk advokat og forfatter, samt barnebarnet til Hitler Jugend-lederen Baldur Von Schirach. Han skriver om oppgjøret med nazi-fortiden.

I et nøtteskall: Om landet ditt befaler deg å gjøre noe grusomt, er du da skyldig – eller fulgte du bare ordre? Kan du straffeforfølges, eller er det kun ledere som skal stå til ansvar?

Favorittutdrag: Denne utgår i denne analysen, siden alle utdragene jeg virkelig liker sier for mye om handlingen. Jeg inkluderer isteden noen sitater fra norske anmeldere:

 «Collini-saken er rett og slett noe såpass uventet som en ekte pageturner om skyld og - tro det eller ei - rettssikkerhet. Den tangerer både krim og historisk roman, men er noe helt eget.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

 «Les Ferdinand von Schirach og du har lest noe av det aller fineste europeisk samtidslitteratur har å by på for øyeblikket.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

«Von Schirach skriver det en kaller klassikere; presist og vakkert, vemodig og erindringsaktig.» Cathrine Krøger, Dagbladet

Tanker i ettertid: En viktig bit av tysk (justis-) historie og oppgjøret med krigen demonstrert gjennom rettsaken til Collini. Er det vurderingene som ble tatt av dommere på 50- og 60 tallet som skal være gjeldene for hvordan man anser og behandler personer som var sentrale under krigen, eller skal samtiden være med å påvirke dette? Var ikke alle egentlig under innflytelsen av et par grusomme menn? Hvor slutter det personlige ansvaret? Samtidig får vi et dykk inn i skammen de pårørende føler, hvordan man helst kanskje hadde sett det hele forble i fortiden. Dette skulle jeg gjerne lest enda mer om, det havner litt i bakgrunnen i boka. Alt i alt en spennende bok.

Anbefales: Alle, vi lærer jo så mye om andre verdenskrig på skolen – men snakker lite om hvordan Tyskland skal leve med historien sin i ettertid.

Karakter: B

 

Tags: #2WW, #historisk, #krim, #fremtidig_klassiker, #samtidslitteratur, #Tyskland

Andre bloggere som har anmeldt den:
Den Boka! (ikke så imponert)
Bokofilia (mener den er et must for de som er interessert i europeisk etterkrigshistorie)

-Vet du om flere som har anmeldt den, eller har anmeldt den selv, la meg få vite det så jeg kan inkludere en link.


 

Det hadde jeg aldri trodd...

Så skjedde altså det som jeg aldri trodde skulle skje. Fifty Shades of Grey har mottatt en pris. I litteratur. Dette kommer jeg over i en artikkel der mine favorittbloggere forteller hvilke bøker man bør se etter under mammutsalget (det startet i dag, så ta med den store veska en tur på byen). Det er nevnt i en bi-setning.

Nå trenger jeg et par timer på å komme meg.

M.Stokke-Bakken - Nesten for Alvorlig

Å lese verket til en debutant er alltid fornøyelig. Å lese verket til en god debutant er magisk. Jeg skal ikke bli helt Paulo Coelho her, men nytt talent er spennende. 15/2 lanserte Gyldendal Mari Stokke-Bakkens første roman "Nesten for Alvorlig." Mari er født i 1986, oppvokst i Rennebu og har en bachelor i litteraturvitenskap. For tiden jobber hun ved Bergen bibliotek. Jeg fikk et anmeldereksemplar i posten for et par dager siden.

I mens de fleste andre mener jo høyere mål jo bedre, har dirigenten Helena alltid siktet mot en ting: bunnen. I ferden nedover finner hun sitt kunstuttrykk og sin væremåte. Når vi møter henne har hun forlatt orkesteret sitt i Salzburg for å leve i absolutt tomhet i Alpene. Hun ligger med ryggen mot den kalde, tynne isen og kikker opp mot vinterhimmelen. Under den tynne isen svømmer en fisk. Helena lurer på hva som vil ta henne først, kulden – eller tyngdekraften. I en drøm møter hun Larsen, en helt vanlig mann med en forunderlig effekt på Helena. For første gang vekkes det noe nytt i den tilsynelatende kjølige kvinnen: interessen for et annet menneske. Et menneske, som sant nok ikke finnes, men må diktes frem. I det Larsens historie vokser og får kontur, får vi også et tydeligere bilde av mennesket bak den selvdestruktive dirigenten.

Forfatter: Mari Stokke-Bakken

Tittel: Nesten for Alvorlig (2013)

I et nøtteskall: Vi er insignifikante, om du trenger å minnes på det – kikk opp på himmelen og tenk på verdensrommet.

Favorittutdrag:

Jeg kan ikke si sikkert hvorfor jeg nå setter meg ned for å skrive. Det har aldri vært mitt felt å sette ord på ting, jeg har snarere foraktet det. Det er en menneskelig hang, dette, man kaller det å sette ting i perspektiv, men det eneste man gjør er å sette ting i fangenskap, bak et gitter av et begrenset antall ord, som vi fant på en gang i tiden, og som gjorde at vi følte oss så flinke.

Har du noen gang sett en ku smile, Larsen? De smiler aldri, de bare er. De er tilfredse. Mennesket skulle se seg litt om, det skulle lære litt av og til. Men det lærer bare av seg selv. 

En professor fra tiden på akademiet hadde ment at som kunstnere måtte vi ødelegge oss selv mest mulig. Sikte mot fullstendig forfall. Og når vi når dit? Hadde jeg spurt ham. Han ristet på hodet. Det ville være det samme som å dø. Kapitulere. Kunsten ligger i ferden mot, i å komme så langt ned som mulig. Han spilte kontrabass, det dypeste instrumentet. Jeg vet ikke om det var tilfeldig.

Tanker i ettertid:
Helena ser ut til å ha vært programmert til å bevege seg mot bunnen helt siden hun som barn mistet faren sin til depresjonen. Jeg tror professoren som gir henne rådet, først og fremst tillater henne å se kunsten og depresjonen sin som to sider av samme sak. Det er interessant at Helenas oppdiktede figur, Larsen sier til sin kone at de bør begå selvmord sammen – og at de bør ta med seg sønnen. "Om han er som oss, er det det beste". Det er langt mer til denne historien enn ferden mot bunnen, det er smerten ved å gi avkall på, eller miste familie. Et ubehag og en følelse av ikke å passe inn. Å omgi seg med mennesker som lever etter en oppskrift på lykke, som hele tiden tilstreber å bli bedre. Mennesker som ikke forstår hvor ubetydelige de er. Helena trøster seg med verdensrommet. Ved å devaluere det hun har forsaket kan hun gå helt opp i misjonen om å bli musikken, om å bli en del av universet. De eneste som ser ut til å takle livet på jorden med verdigheten mer eller mindre i behold er kuer. De kikker rundt seg med store tomme øyne og slår med halen.

Dette er ingen glad bok, en bok der heltinnen etter å ha opplevd litt motbakke kommer seg på bena igjen til stormende jubel. Dette er ferden mot Helenas personlige undergang. Jeg mener det at Helena ikke kommer seg igjen bidrar til å gjøre boken så sterk som den er. Når sinnet er sykt, er det en overveldende kraft, mange ganger sterkere enn gravitasjonen. Det er ofte ikke noe ønske om å bli bedre, kun et ønske om at det hele skal opphøre. At man skal absorberes av jorda man kom fra. Det portretterer Mari Stokke-Bakken mesterlig.

Mari Stokke-Bakken er det nyeste norske bidraget til klubben forfattere som skriver emosjonelle mursteiner på 150 sider,  og er i godt selskap med internasjonale forfattere som  Julian Barnes (en fornemmelse for slutten) og Deborah Levy (swimming home) Jeg gleder meg til å se hva annet hun kommer til å skrive.

Anbefales: De som tåler at det er deprimerende lesning

Karakter: B

Tags: #debutant, #norsk, #kunst, #kort

Andre bloggere mener:
Bokvrimmel syntes det var en praktfull debut det står respekt av.

Murakami slipper ny bok i april

I april slippes Murakamis første roman på 3 år i Japan. Dette oppga Murakami på sin Facebook-side i går, til fansens begeistring. WSJ har en liten artikkel om det i dag. Etter 1Q84 har det vært stille en stund fra den svært produktive forfatteren. Hvor går man uansett etter 1Q84, undres jeg? I min anmeldelse (samlet for bok 1, 2 og 3) mente jeg dette var boken Murakami hadde ladet opp til å skrive i alle år.

Det store spørsmålet for min del er; om 1Q84 var perfeksjoneringen av alle Murakamis gjentagende temaer – hva i alle dager kommer han med nå? Blir det noe nytt, eller mer av det samme?

 Skal jeg komme med en liten spådom inneholder den nye boka en historie om parallelle univers, en utilnærmelig kvinne, uendelige skildringer av kvinneører, katter og vage fornemmelser av ødipuskomplekser. Jeg gleder meg likevel!

Varm mottakelse av De beste blant oss i Nederland

Noen syntes det er stas at Northug får svenskene på nakken. Personlig liker jeg godt at Helene Uri tas godt i mot i Nederland.

Det er veldig artig at Helene Uris universtitetsroman De beste blant oss høster så gode kritikker i utlandet. I fjor ble den oversatt og lansert på nederlansk hos forlaget De Geus. Kritikerene har lest og har følgende å si:

"En deilig roman å ta med seg i feriekofferten, intelligent, humoristisk og spennende, slik er De beste blant oss. Hennes beskrivelse av det akademiske miljøet og den innbyrdes misunnelsen som hersker der er knivskarp og særdeles morsom."
Leidsch Dagblad og De Gooi- en Eemlander

"Sex and the University eller kanskje Blant professorer: det hadde romanen De beste blant oss av Helene Uri også kunnet hete.
..... Helene Uri beskriver sladrelysten i det akademiske miljøet svært treffende
.... De beste blant oss er først og fremst en sprudlende bok om språk.
Chomsky’s syntaktiske språkstrukturer fører til seksuelle strukturer. For et funn!"
NRC

"Det akademiske miljøet i Nederland ble en gang nådeløst portrettert av W.F. Hermans i 'Blant professorer'. Helene Uri er ikke borte hun heller."
BN De stem og Brabants Dagblad

"Helene Uri... hun har brukt innsidekunnskapen til universitetsverdenen med tydelig fornøyelse i denne romanen fra de akademiske kretser."
Med De beste blant oss har hun transformert denne erfaringen til en humoristisk, intelligent satire."
Anne Jongeling /Nu.nl

Helene Uri er nå oversatt til seksten språk. Hurra for henne!

Her er forresten en link til min anmeldelse:
Den har jeg lest: Helene Uri - De beste blant oss.

29 og allerede semi-dement

Gjett hvilken artig-Frans som tilbringer mer eller mindre hele gårsdagen med nesen i Collini-saken, fordi den er så spennende - for så å klare å gå fra nevnte bok et random sted i Oslo?

Jada, det er yours truly. Kanskje kjøper jeg den bare til ipaden så jeg kan fortsette å lese allerede i dag.

I dag blir jeg forresten 29 år. Som Mona så fint sa det er det omtrent 150 år i blogger-år, som er litt som hundeår. I går ved midnatt fikk jeg prosecco, roseblader på sengen, gaver og et veldig fint kort fra skatten. Han hadde også vært på posten og hentet ut nye bøker fra Silke og Aschehoug og fått favorittblazeren min renset.

Hurra!

 

J.Diaz - This is How You Lose Her

På en kritthvit sandstrand mellom fete hvite menn som ser ut som de har blitt skylt i land av bølgene ebber livet ut av et dødsdømt forhold. I et varmt, klamt sykehusvaskeri i New Jersey vasker en kvinne elskerens tøy, imens hun tenker på kona hans. I Boston kjøper en mann balltre og baseballhanske til sitt kjærlighetsbarn. I hjertet av alle disse historiene finner vi dominikanske Yunior. Notorisk utro, sta og totalt uimotståelig. Hans lengsel for ekte kjærlighet sees kun slått av antallet kvinner han elsker og mister; kunstneriske Alma, "cougaren" Miss Lora, Magdalena – som mener alle dominikanske menn er utro, og hans livs kjærlighet. Det følger kvinner etter dette, men han klarer aldri å gi slipp på ex-kjæresten. Han knuste hjertet hennes, og i prosessen ødela han også sitt eget. "This is How You Lose Her" er en fortelling om hjertets lengsel og svakhet, den minner oss om at lidenskap alltid beseirer erfaring, og at selv en liten bit ekte kjærlighet varer evig.

Jeg fikk tips om boken av Knut som jeg studerte sammen med. Knut leser utrolig mye bra, og har tidligere gitt meg tips jeg har elsket. Vi har også begge en forkjærlighet for David Foster Wallace, så når Knut anbefaler noe følger jeg det opp. "This is how you lose her" skuffet ikke.

Forfatter: Junot Diaz

Tittel: This is how you lose her (2012)

I et nøtteskall: Å ha elsket og mistet. Å lete etter substitutter. Å miste de og. Dette er en finurlig historie om lengsel, savn og sorg - uten evne til å ta seg sammen.

Favorittutdrag:
Casa de Campo has got beaches the way the rest of the Island has got problems. These, though, have no merengue, no little kids, nobody trying to sell you chicharrones, and there's a massive melanin deficit in evidence. Every fifty feet there's at least one Eurofuck beached out on a towel like some scary pale monster that the sea's vomited up. They look like philosophy professors, like budget Foucaults, and too many of them are in the company of a dark-assed Dominican girl. I mean it, these girls can't be no more than sixteen, look pure ingenio to me.

 I guess it's true what they say. If you wait long enough everything changes.

You ask everybody you know: How long does it usually take to get over it?
There are many formulas. One year for every year you dated. Two years for every year you dated. It's just a matter of willpower: The day you decide it's over it's over.
You never get over it.

Tanker i ettertid:
Det er vanskelig ikke å like Yunior, selv om han gjør feil. Han er jo en god person med et stort hjerte og hvem har ikke gjort feil? Greit, det er lett å forstå at alle forhold er dødsdømt dersom du har damer på si. Ikke en dame. Damer. Et utall av dem. Så man blir litt irritert. Hva trodde han selv at skulle skje? Likevel tror jeg Yunior er helt uforberedt på tapet, og kanskje mest hvordan tapet av kjærlighet føles. Han venter på at det skal gå over. Det går aldri over. Dette ser ut til å være en bok folk enten elsker eller hater. De som hater den har ofte datet noe de selv mener er en versjon av Yunior. Jeg er overrasket over de som leser den uten å føle noe annet enn irritasjon.

Anbefales: De som ønsker å lese noe helt, helt annerledes om et av de mest tynnslitte temaene: hjerte-schmerte

Karakter: B

Tags: #moderne, #kjærlighet, #sorg, #random_spansk

Kos på toget

Jeg lo godt da jeg så oppdateringen i snacksautomaten på Oslo S i dag. Pocketbøker, en historisk roman (typisk kvinnebok) og noe som i forbifarten så ut som krim (sikkert ment som et alternativ for herrene) stod pent plassert mellom brus og chips.

Jeg syntes det er fint man ser på helheten i tilbudet. I de nye Flirt-togene er muligheten for å få noen på fanget, eller delta i en stående gruppeklem ganske stor, i allefall i rushen.

Så om du ikke koser deg på toget, har du kun deg selv å takke.

 Jeg har forresten lest den historiske romanen, Saras nøkkel. Den var ikke så verst.

D.Setterfield - The Thirteenth Tale

Margaret Lea skriver biografier og jobber i den gamle bokbutikken til faren. Hun er en bokelsker, med en spesiell forkjærlighet for gamle dagbøker. En dag får hun et brev av en av Storbritannias største forfattere, Vida Winter. Winter, som er kjent for å ha gitt et utall ulike og usanne historier om bakgrunnen sin til tidligere skribenter – ønsker nå å stå frem med sannheten. Hun er alvorlig syk og vil at Margaret skal være den som skriver hennes historie. Denne forespørselen kommer som en overraskelse på Margaret, ikke kjenner hun forfatteren, ei heller har hun lest noen av forfatterens populære verk. Uviss om hun skal takke ja eller ikke, begynner Margaret å lese farens sjeldne kopi av Winters "Thirteen tales of Change and Desperation". Hun blir helt oppslukt av boken, men oppdager at det bare er tolv historier, den siste mangler. Dette gjør henne nysgjerrig, og hun takker ja til oppdraget hos Winter. Er den siste historien Vida Winters egen historie, og hvem er hun egentlig? Ettersom Margaret Lea graver i historien til Angelfield herregård, fascineres leseren av historiene til familien March. Den manipulerende, vakre Isabelle, brutale og farlige Charlie og de neglisjerte tvillingene Adeline og Emmeline som har utviklet sitt eget tvillingspråk. Angelfield skjuler en hemmelighet som ser ut til å være tett tilknyttet Vida Winters hemmelige fortid, men også Margaret Leas egen historie.

Forfatter: Diane Setterfield

Tittel: The Thirteenth Tale (2011)

I et nøtteskall: Alle familier har sine hemmeligheter, men ingen hus det bor barn i kan bevare dem over tid.

Favorittutdrag:

I have nothing against people who love truth. Apart from the fact that they make dull companions.

 No matter how banal the contents, there is always something that touches me. For someone now dead once thought these words significant enough to write them down. People disappear when they die. Their voice, their laughter, the warmth of their breath. Their flesh. Eventually their bones. This is both dreadful and natural. Yet for some there is an exception to this annihilation. For in the books they write they continue to exist. We can rediscover them. Their humor, their tone of voice, their moods. Through the written word they can anger you or make you happy. They can comfort you. They can perplex you. They can alter you. All this, even though they are dead. Like flies in amber, like corpses frozen in ice, that which according to the laws of nature should pass away is, by the miracle of ink on paper, preserved. It is a kind of magic.

Our lives are so important to us that we tend to think the story of them begins with our birth. First there was nothing, then I was born… Yet that is not so. Human lives are not pieces of string that can be separated out from a knot of others and laid out straight. Families are webs. Impossible to touch one part of it without setting the rest vibrating. Impossible to understand one part without having a sense of the whole.

Tanker i ettertid:
Historien Vida Winter forteller om barndomshjemmet Angelfield er kanskje det beste i hele historien, med unntak av spenningen og konklusjonene Margaret trekker parallelt. En spennende historie om en biografi. Det høres umulig ut. En grå mus av en hobbybiograf skal skrive om livet til en lystløgner av en forfatter. Lykke til med det, tenkte jeg. Men det fungerer på et eller annet vis, og det fungerer av samme grunn som det meste fungerer – det dannes bånd mellom mennesker. Boken inneholder mange små perler av sitater om leseglede, hvorfor bøker er slik en skatt og hva som karakteriserer bokelskere. Boken gjør flere referanser til klassisk litteratur som Wuthering Heights og Emma, the Thirteenth tale har også noen paralleller med disse. Jeg syntes Libby fra Goodreads oppsummerer dette på en fantastisk måte:

"The whole freaking novel is, in effect, a love letter to Jane Eyre and the other mega-hits of the 19th century. Dark family secrets? Check! Wheels within wheels narrative? Check! Gloomy old English estate? Check! Both Victorian and (presumably) post-war setting? Check! Antiquarian bookstore? Check! Lonely main character whose best friends are books? Secondary main character who is a mysterious, isolated writer? Check, and Check!" – Libby, Goodreads.

Så langt, alt vel. Jeg føler likevel boken mangler en del for å være en fantastisk leseopplevelse. Plottet er godt, men selve måten historien fortelles på får meg til å føle at forfatteren er for mye tilstede. Hun får det ikke til å flyte og jeg tror ikke på karakterene. Det forblir bare en historie. I tillegg er "en varm kopp te med masse sukker" nevnt like ofte som "my inner goddess" i Fifty Shades of Grey, og det begynner å gå meg på nervene etter hvert. Det hele føles litt strebersk og påtatt. Historien er god og tar for seg temaer som død, isolasjon, familie og gjenforening, jeg skulle bare ønske den var bedre fortalt.

Anbefales: Hardcore bokelskere som tar alle referansene til klassisk litteratur og kjenner seg igjen i protagonisten som foretrekker bøker fremfor folk.

Karakter: C

Tags: #gotisk spenning, #familiehemmeligheter, #bokelsker, #mer_te_med_sukker

Et slags referat fra Drammen

Noen av dere har jo bedt meg holde dere oppdaterte på hvordan det gikk i går, så her kommer et eget innlegg om akkurat det.

Vi var ikke mange i salen på Drammens bibliotek, kanskje 20. Hadde jeg hatt 20 blogglesere en dag, ville jeg blitt nødt til å revurdere hele bloggen. Likevel blir det liksom noe annet å snakke foran mennesker som fysisk sitter foran deg. Jeg liker det ikke nevneverdig.

Jeg får vite at navnet på bloggen min har blitt nevnt av flere av de bibliotekansatte når man lette etter tips på bloggere. Det gjør meg glad. Jeg benytter anledningen til å opprette lånekort og låne med meg Harper Lees How to Kill a Mockingbird.

Jeg er på plass tre kvarter før arrangementet begynner. Da er allerede Mona fra Inspirato og Heidi Alexandra med entourage bestående av han karen som alltid er med på bildene hennes på plass. Litt senere kommer en blåhåret Anna inn døren, hun unnskylder raskt at bloggkollegaen ikke kunne komme. Vi er så forskjellige som vi overhode kunne ha vært gitt at ingen av oss er mannlige muffinsbloggere eller pappapermbloggere. Det er påfallende, vi er ingen menn. Hvorfor blogger ikke flere menn? Samtalen rundt bordet går greit. Rosabloggere blir fort samtaleemne, og jeg sier jeg liker Blondinbella, selv om jeg ikke tenker på henne som rosablogger. Heidi Alexandra sier hun likte henne før. "Før var hun morsom, så ble hun tjukk og snakker bare om alle selskapene sine". Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det, men det trenger jeg ikke, for Heidi Alexandra forsøker å forklare kameraten sin hvem Blondinbella er. Han har aldri hørt om henne.

 Planen er at vi fire bloggerne skal holde hvert vårt lille foredrag, før det blir spørsmål fra salen. Jeg åpner, med en powerpointpresentasjon. Presentasjonen viser forsiden på bloggen, slik den ser ut nå. "Det beste som finnes er en skikkelig god samtale, en der du føler du lærer noe nytt om deg selv og andre. Det nest beste er en skikkelig god bok som gjør mye av det samme." Jeg tror jeg starter sånn omtrentlig slik. Jeg forklarer så at jeg ikke er litteraturviter eller kritiker, jeg er bare en som liker å lese bøker og som skriver for andre som liker bøker, mannen i gata, venner og de som bare lurer på hvilken bok de skal ta med på ferie.

Øverst til venstre: Mona, til høyre: Heidi Alexandra, nederst til venstre: Anna, til høyre: meg

Hvorfor skal man egentlig blogge om bøker? Spør jeg salen. "Om du ønsker deg flere lesere enn finansavisen, få tilsendt masse gratis sminke og tjene masse penger på bloggen din – ikke begynn å blogg om bøker". Noen i salen ler litt, og det løsner opp stemningen. Likevel blir jeg bare rødere og rødere i kinnene og munnen tørker stadig inn. Jeg forklarer at jeg blogger om bøker fordi bøker er det eneste som har klart å holde interessen min lenge nok til at jeg ikke slutter etter kort tid. Jeg begynte fordi jeg ønsket å arkivere leseopplevelsene mine på en måte som gjorde at jeg enkelt kunne finne frem til favorittutdragene og essensen i de ulike bøkene. Man glemmer så fort. Jeg satt også igjen med en følelse av at jeg ikke klarte å komme i gang med nye bøker fordi jeg fortsatt gikk og grunnet over bøker jeg var ferdig med. Bloggen var en måte å bevare tankene på, og samtidig tømme hodet slik at jeg kunne begynne på nye historier. Jeg fant en mal, en måte å skrive på som jeg liker – og som andre har sakt at de liker. Selvfølgelig er det jo også sånn at når man har lest noe fantastisk, så er det en glede i å dele det. Det er også et relativt lite miljø innen bokblogging og noen fantastiske mennesker. Jeg tror vi gjør hverandre bedre. På bokbloggtreff i fjor diskuterte vi kvaliteten i bloggene våre og hva som kan gjøres for å heve den. Mange hadde også tanker på dette med integritet vs. Sponsorer og hvordan man bevarer troverdigheten sin når man mottar bøker gratis. Vi inspirerer hverandre til å bli bedre, og jeg ser på bokbloggere som kollegaer. Det er ikke først og fremst de jeg skriver for, men jeg har stor glede av å lese bloggene deres og lærer mye. Jeg trakk frem spesielt Clementine og Bokelskerinnen som bokbloggere jeg beundrer. Jeg nevnte også at fordi miljøet var så lite blir man ganske enkelt invitert på bransjearrangementer. Det er stas. En annen fordel med å blogge om bøker er det at man har muligheten til å være personlig uten å være privat.

 Mona (Emerselle) fra bloggen Inspirato holdt forresten et svært godt foredrag om dette med oppmerksomheten man får som blogger. Mange jenter skriver blogg for å få oppmerksomhet, men denne oppmerksomheten forvaltes ikke på noen god måte. Det er om å gjøre å få flest likes, lesere og kommentarer – men uten et formål blir det litt som masse penger i en fremmed valuta, som tilhører et land du aldri vil få muligheten til å dra til. Oppmerksomhet er bra, men man bør være bevisst over hva man bruker den til. Mona bruker sin til å spre øyeblikk hverdagsglede (en dame i burka som kjøper brunost) og promotere seg selv som illustratør. Mange jenter virker som de gjør seg dummere, og blir veldig overfladiske for å forsøke å passe oppskriften toppbloggerne følger.

 Anna fra Uperfekte jenter tar opp tråden herfra når hun snakker om hvordan unge jenter (som utgjør majoriteten av bloggleserne) påvirkes av alle de polerte rosa-bloggerne. "Det var et hull i markedet, det manglet en blogg om vanlige jenter." Konkluderte hun. Derfor startet hun og venninnen bloggen Uperfekte jenter, som viser jenter – uredigert i hverdagen.

Heidi Alexandra setter likhetstegn mellom antall lesere og kvalitet, selv om hun oppgir at mesteparten av leserne hennes er haters på over 40 år. Før var 99% av kommentarene hets og hat, nå er hun nede på 70ish prosent. Sånn ellers er hun ikke så mye med i spørsmålene fra salen. Hun sier likevel noe lurt i løpet av foredraget sitt, og det er det at med så mange negative kommentarer som hun får så unngår hun å sjekke kommentarfeltet de dagene hun føler seg sårbar. Det tror jeg er et godt tips.

Det oppstår etter hvert et ganske tydelig skille på generasjon. "Gamlingene", Mona (27) og meg (28) på den ene siden, og "Småpikene", Anna (17) og Heidi Alexandra (19) på den andre siden. Likevel er det primært fred og fordragelighet. Spørsmålene vi stilles er også ganske nøytrale.

Jeg ble spurt om det var slik at vi bokbloggere konkurrerer om å være først ute med å skrive om nye bøker som blir populære. Jeg sa ja, altså sånn fra bok til bok bryr man seg kanskje ikke – for man leser jo det man vil, men det er klart det er gøy å være den første til å anmelde en bok som blir skikkelig stor. Det er jo også ofte slik at vi linker til hverandres omtaler av boka i vår egen omtale. Mest kred tror jeg likevel det gir å skrive de kvalitetsmessig beste omtalene. Ville dere si det stemmer?

Etter det hele var over dro jeg ut for å spise pizza med lillesøstrene og skatten. Det var en rar, men fin kveld.

Leserspørsmål : hvordan tenne interessen for litteratur?

Hei Linn,
jeg trenger litt hjelp. Det som skjedde etter jeg leste bloggen din, og som ofte skjer, er at jeg får lyst til å bli flinkere til å lese bøker. Faller ofte for sånne sakprosa-bøker, men jeg har lyst til å bli mer begeistret for skjønnlitteratur. Det har virkelig ikke noen plass hos meg nå. Jeg setter jo pris på det, jeg kjenner det bare ikke. Jeg plukker ofte opp en bok og starter å lese, og så faller jeg av fordi det blir kjedelig. Kan du anbefale en god bok? Noe som kanskje kan tenne interessen for litteratur?

Martin

Hei Martin!
Jeg tror det viktige er å fokusere på å lese det som gir deg størst leseglede. For eksempel er det veldig lite leseglede i å lese Ulysses for meg. Derfor gidder jeg ikke, selv om det er en bok som står ganske høyt i kurs hos mange. Siden jeg ikke vet hva som gir deg leseglede, er det litt vrient for meg. Men vi fokuserer på dette med at du gjerne kaster inn håndkledet delvis inn i boka, fordi det ikke engasjerer deg. Det forteller meg at du kanskje bør lese den type bok jeg foretrekker å lese når jeg er litt lei av å lese. De må fange meg fra starten av.

Bøker jeg ikke har klart å legge fra meg:
Gillian Flynn – Gone Girl - Dette er en mindfuck av en bok.

Earnest Cline – Ready Player One, likte jeg også godt – selv om jeg ikke er målgruppa. Dette er en YA-bok (young adult), men god underholdning. Ofte velger jeg YA-bøker når jeg vil underholdes.

Benjamin Hale – The evolution of Bruno Littlemore. En perle av en bok. Nokså provoserende for religiøse folk. Anbefales sterkt!

Ellers er det også sånn at ikke alle får like mye ut av skjønnlitteratur, og det må jo også være greit. Det er utrolig mange gode biografier og faglitterære bøker der ute! Jeg syntes likevel det er flott at du utfordrer deg selv litt!

Linn

Blogg-meetup i Drammen på torsdag

Jeg har mine femten minutter i Drammens Tidende i dag. Jeg er det lille hodet midt på plakaten som ungdomsbibliotekaren Katrine Kirkeby holder opp.

Artikkelen omhandler Blogg-meetup'en PopKult arrangerer nå på torsdag. Det ser ut til å bli et spennende arrangement, der man har fått tak i svært ulike bloggere som representerer forskjellige sjangre innen blogging. Ideen er at de som møter opp skal få møte personene bak bloggen og få tips og oppstartshjelp.

Jeg skal holde et innledende foredrag om min blogg, leseglede, sponsorer og veivalg når det gjelder blogging. For det å skrive en blogg om litteratur, der innlegget om Fifty Shades of Grey er det mest leste av alle, er litt som å skrive en blogg om kulinariske spesialiteter der et innlegg om en brødskive med ost er mest lest. Eller en moteblogg der et innlegg om crocks er mest lest. Du skjønner hva jeg mener. Jeg skal også si noe om sponsorer, hvordan du får dem og om/hvordan det påvirker troverdigheten din.

Jeg skal også delta i en paneldebatt med spørsmål fra publikum. Jeg trenger at litt flere av dere melder dere på facebook-eventen forresten, for slik det er nå, ser det litt tynt ut i salen. Det eneste som er flauere enn å tale forran fullsatt sal er å tale forran en tom sal. Eller, en sal med tre medbloggere, arrangøren og en journalist fra Drammens Tidende. Så meld dere på her, er dere søte.

Arrangementet skal være på Drammen Bibliotek, 7 februar klokken 19.00. Hele programmet ser dere her.

Lest i januar (7/70)

Det har vært en god start på leseåret. Jeg tenkte jeg skulle lese ca 70 bøker i år, og med den vigør som vanligvis følger i januar, når man har bestemt seg noe – fortærte jeg syv bøker.

 

I januar leste jeg: 
1) J.Barnes – The sense of an ending (En fornemmelse for slutten)
2) B.E Ellis – Imperial bedrooms 
3) G.Flynn – Gone Girl (Flink pike) 
4) J.A Schneider – Embryo 
5) K.O Knausgård – Ute av verden 
6) R. Mistry – A Fine Balance (Balansekunst) 
7) S. Johnsen – Uskyld (filmmanus). 

To av bøkene tok meg fullstendig med storm. The Sense of an Ending på knappe 150 sider, og mursteinen Balansekunst føyet seg begge inn i listen over mine favorittbøker.

Julian Barnes – The Sense of an Ending
Anthony (Tony) Websters vennegjeng inkluderte gradvis Adrian Finn. De likte å tro han trengte dem, at han siden han var litt mer seriøs og klart mer intelligent enn de andre trengte litt hjelp til å navigere sosialt. De var forskjellige, men sverget evig vennskap. Når Tonys ex-kjæreste (som han aldri forstod seg på uansett) blir sammen med Adrian, skriver Tony et av tidenes bitreste brev. Kort tid etter velger Adrian å sette seg i et varmt badekar med blodige håndledd. Når vi i boken møter Tony som forteller har han rundet seksti, han har hatt karriere og er skilt. Han er en fredelig og avbalansert person som aldri har forsøkt å skade noen. Synet hans på seg selv utfordres likevel av en rekke overraskelser, og et brev fra en advokat beviser at minnet er langt fra perfekt. Denne boken tok pusten fra meg da jeg leste den. Jeg har ikke lest noe som har vært så intelligent formulert siden jeg leste The Pale King av David Foster Wallace, min favorittforfatter. I likhet med Wallace havner Barnes sin handling gjerne litt i bakgrunnen av oppslukende samtaler og tankerekker som iverksetter en prosess hos leseren. I motsetning til Wallace, har Barnes skrevet en konsis liten bok på 150 sider. Tony, er det man kaller en upålitelig forteller, noe som også gjør at leseren forholder seg litt kritisk. Les den, det gjør deg til et bedre menneske. Dette er en bok som kan og kanskje også bør leses mer enn en gang.

Rohinton Mistry – A Fine Balance
Tiden er 1975 og stedet er Bombay. Regjeringen, ledet av Indias første kvinnelige statsminister, Indira Gandhi, erklærer Unntakstilstand. En sentral del av planen er en "forskjønnelsesprosess" av landet som går ut på å fjerne slummen og sende slumbeboerene og de hjemløse i arbeidsleir. Et "familieplanleggingssenter" får også i oppgave å tvangssterilisere de fattigste. Korrupsjon og undertrykkelse råder og klasseforskjellene kommer tydlig frem. I en sliten liten leilighet samles den selvstendige enken Dina Dalal, studenten Maneck og skredderene Ishwar og Om. Dina har ansatt Ishwar og Om til å sy kjoler for et eksportfirma, og Maneck leier husets eneste soverom. Relasjonene karakterene i mellom utvikler seg fra mistro, via vennskap til kjærlighet. Under et tyrannisk styresett betaler gjerne de vanlige menneskene prisen. Det må være svaret på hvorfor grusomme ting hender gode mennesker i denne boken. Så selvstendig som en enn vil være, så er det gjennom vennlighet og kjærlighet til andre at øyeblikk med lykke oppstår.

En annen perle denne måneden, om ikke helt på høyde med de to andre når det gjelder substans – er Gone Girl, som lanseres i disse tider i Norge under tittelen Flink Pike. Det den mangler i dybde tar den dog igjen i spenning. For en fantastisk leseropplevelse denne boken var.

Jeg er også godt fornøyd med å ha lest to bøker på norsk denne måneden, det blir raskt vel mye fra Amazon på meg, som følge av at jeg stort sett leser på iPad om dagen. Embryo og Imperial Bedrooms var jeg ikke så imponert over.

Leserspørsmål: Hva fenget deg slik med THG?

Det er en luksus å ha lesere som er så interesserte og oppegående at de stiller spørsmål ved vurderingene dine. Irina sendte meg følgende spørsmål som kommentar på "The Hunger Games Triologien".

Hei! Har lest en del av bloggen din, og ser at du ved flere anledninger nevner Hunger Games bøkene. Jeg personlig ble ikke spesielt overasket av den, og syns mye av bøkene minnet meg om 1984. Kan hende dette har noe med at jeg leste 1984 to uker før Hunger Games, og hadde dermed boken for nytt i minne.
 
Så det jeg egentlig lurer på, fordi sånn som jeg tolker det, har du litt forskjellige syn på bøkene, både at de er bra, og ikke bra? Så ja, spørsmålet mitt er: hva var det som fenget deg slik? Du leser så mange forskjellige bøker, og da tenker jeg at du må ha snublet over noe som er mer spennende og kanskje mer fargerikt, om jeg kan kalle det.

Uansett, det ble kanskje litt rotete her, men håper du skjønner hva jeg mener. Vil også bare nevne at det er godt å lese en blogg som handler bøker, du har gitt meg mange gode tips til hvilke bøker jeg skal lese framover.

Svar:

Hei!

Tusen takk for lang og god kommentar på innlegget om The Hunger Games (THG). Jeg blir kjempeglad når leserene mine tar seg tid til å skrive til meg. Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og skal svare - mest sannsynelig også litt rotete, så godt jeg kan.

Jeg er helt enig i at mye av The Hunger Games ikke er særlig nyskapende. Dette med at en gruppe ungdom tvinges til kamp til siste overlevende på et avgrenset område av myndighetene - er jo også temaet i Battle Royale.

Jeg så ikke så mange likhetstrekk mellom 1984 og THG, bortsett fra at begge var dystopiske og politiske. 1984 er kvalitetsmessig helt klart flere hakk over THG, selv om jeg scorer de begge til en B. Jeg gir karakterene i stor grad ut i fra leseglede. Det betyr at jeg ser etter å bli beveget og/eller underholdt. Noen få bøker endrer måten jeg ser mennesker, verden eller min egen rolle i det hele på. Det er ofte de aller beste. The Hunger Games er ikke en av de. Den er i større grad en kilde til underholdning. Det som fenget meg i THG var spenningen, og det at jeg likte heltinnen så godt. Jeg likte at hun ofret seg for familien. Det appellerte veldig til meg, for jeg liker å tro jeg hadde oppført meg likt. Jeg tror jeg ofte omtaler THG (i overkant?) positivt fordi den kom som en overraskelse på meg. Det går lenge mellom hver gang jeg ikke klarer å legge fra meg en bok, og med denne var det slik. Jeg leste og smugleste overalt til jeg var ferdig med alt. Jeg ser for meg at mange har det slik med Fifty Shades of Grey. Det betyr ikke nødvendigvis at det er en bra bok (det er det ikke, syntes jeg) men man kan ha mye leseglede ut av den likevel!

Jeg har helt klart lest bøker som jeg syntes er bedre enn THG. I denne posten oppsummerer jeg de bøkene jeg likte best i 2012. Bøkene jeg gir A har alle til felles at de rørte ved noe i meg, og lærte meg noe. De fikk meg til å se ting med nye øyne. Det høres kleint ut, men slik er det altså. Noen ganger må jeg også oppjustere karakterer i ettertid, fordi noen bøker (ofte de beste) trenger litt tid til å modnes. Man kan også være litt for kritisk fordi disse bøkene ofte er krevende, tidvis kjedelige eller utilgjengelige å lese, men likevel summerer det seg opp til å bli noe helt fantastisk. Man går og tenker over de i mange dager. Noen ganger over flere år.

At du bruker bloggen til å velge bøker, gjør meg glad. Hold gjerne kontakt og fortell meg hva du har lest og hva du syntes, for da kanskje jeg får noen tips til hva jeg kan lese også. Dessuten er det alltid gøy å høre hva andre syntes om bøker en selv har lest!

Linn

Lanseringsfest for Granta hos Gyldendal

Jeg tok med meg min venninne, Geertje, og menget meg med kultureliten i går. Vel, i et par timer - så dro vi på Gatsby for en kopp chai latte og litt jenteprat. Har aldri vært så god på store forsamlinger. Viktigst er likevel selve publikasjonen, Granta-magasinet. Det ser helt fantastisk bra ut og jeg gleder meg til å forsvinne i det til helgen. Lover å komme med en oppdatering på hva jeg syntes!