A Smaill – The Chimes (Man Booker Longlist 2015)

Årets Kiwibok har handlingen satt til London. Vi følger Simon som nettopp har ankommet byen, med en burberry trenchcoat og en bag med minner i. Fordi folk ikke lenger klarer å huske stort mer enn fra dag til dag lagrer de minnene sine i gjenstander. Simons mor var spesiell, i tillegg til å kunne holde på egne minner var hun i stand til å se andres ut fra gjenstandene deres. I London leter Simon etter en kontakt moren nevnte for ham på dødsleiet. Da han finner kontakten, gir hun ham en kald skulder. The Chimes er en dystopi, der menneskene er fratatt muligheten til å huske og skape nye minner. All historie er erstattet av det som kalles Onestory, som er en slags indoktrinering. Hvem som gjør dette, hvordan og hvorfor er en del av handlingen leserne selv bør få oppdage underveis.

Bildet er lånt fra Unitybooks.nz

Forfatter: Anna Smaill

Tittel: The Chimes (2015)

Sideantall: 291 sider.

I et nøtteskall: Orkesterdystopi med en ung gutt mot overmakta. En historie du trolig har lest før, men denne gangen med instrumenter.

Favorittutdrag:

Chimes is like a fist. It unclutches, opens. Starts like a fist, but then it bursts like a flowering. Who can say if it's very slow or very fast?

"Do you know what steals your memories?" I look at him. Because that is a strange question, on that has no answer and many answers. The river of sleep takes memories into the murk and silt. Night and the darkness take them. Waking takes them, or our own sadness. Or maybe it's that forgetting is a spore or blight inside each memory itself, and the two cannot ever be separated.

Do-re-mi-dys-topi
Boken innleder med en innføring i håndbevegelsene som akkompagnerer ulike toner. Soh-me-do-lah-re-ray-fah. Dette er for spesielt interesserte, tenker jeg og blar videre. Boken er imidlertid ikke vanskelig å følge. Den er nesten overraskende lik de fleste andre dystopiske YA- bøker jeg har lest. Jeg blir usikker på om denne boken er ment primært for voksne, og synes også det er litt rart å finne den på Man Booker Longlist. Ikke fordi det er en dystopi, men fordi det er så lite nytt her. Det nye er musikkelementet og en homofil romanse. Musikkdelen fenger meg dog aldri helt. Til å begynne med kunne jeg ikke forstå hvorfor alle gikk rundt og sang og spilte instrumenter, og hvorfor dette syntes å slik en status i et samfunn i ruiner. Det var like rart for meg som Station Eleven som jeg synes sa "La oss diskutere kultur, i mens noen andre bygger opp en verden som ligger i ruiner." Jeg fikk lyst til å rive meg i håret og rope "mangler dere totalt perspektiv?". Vel, i the Chimes har iallfall protagonisten planer om å hjelpe til å rydde opp. Det hjelper mye. Det må være elementer av denne boka som har gått meg over hodet, hvis ikke forstår jeg ikke helt hva den gjør på Man Booker-listen.

Et av de sentrale temaene i boka er minner og hvordan de former identitet og muligheter. Det er ikke lenge siden jeg leste en annen bok om et samfunn uten hukommelse. Jeg snakker om The Buried Giant, som på en klok og filosoferende måte drøfter verdien (og kostnaden!) av minner. Gud, som jeg skulle ønske den hadde hatt plassen til the Chimes isteden. Skal jeg si noe pent, så var det at den tidvis var ganske spennende og underholdende å lese. Særlig siste halvdel.


Anbefales: Likte du Station Eleven, er jeg ganske sikker på at The Chimes er en fulltreffer.

Karakter: D

 Tags: #dystopi, #musikk, #kjærlighet, #homofili, #meh

M.James - A Brief History of Seven Killings (Man Booker Longlist 2015)

Tre minutter på overtid. Jeg har lest som en helt i dag.

Endelig Jamaicaboka! Da jeg leste gjennom Goodreadsinformasjonen om bøkene på Man Bookers Longlist, var dette boken jeg gledet meg mest til å lese.

Kingston er delt inn i flere territorier som styres av hver sin don. Papa-Lo styrer bydelen Copenhagen City i nesten 20 år. Vi blir kjent med gjengmedlemmene, byens innbyggere og de politiske konfliktene som rir hovedstaden uker før valget i 1976. Spenningene mellom de ulike grupperingene er til å ta og føle på. Kulene sitter løst. Bob Marley, som kun refereres til som "sangeren" gjennom hele boken, skal holde en fredskonsert i forkant av valget, men ender opp forsøkt myrdet. Gjennom de neste årene frem til Rolling Stones journalisten Alex Pierce skriver en artikkel med tittelen "A Brief History of Seven Killings" i 1991 følger vi livene til de syv gjengmedlemmene som pekte våpnene sine mot Marley den dagen. Vitnemålene kommer fra disse syv og flere av de berørte rundt. Dette inkluderer kjærester, rivaliserende gjenger, spøkelser (!), CIA-agenter og naboer i ghettoen. Gjør deg klar for en leseopplevelse av de helt skjeldne.

Forfatter: Marlon James

Tittel: A Brief History of Seven Killings (2014)

Sideantall: 688 sider.

I et nøtteskall:  Vold, maktkamp og håpløshet i en historie med Bob Marley, som ikke handler om Bob Marley. Folk som priser boka (i bokomslaget) sammenlikner forfatteren med Tarantino.

Favorittutdrag:

This is a story of several killings, of boys who meant nothing to a world still spinning, but each of them as they pass me carry the sweet-stink scent of the man that killed me. 

-That Lansing resigned. In many ways, he's just a classier version of you. Both of you having a sudden attack of the liberal schoolboy conscience.
- I thought I was serving my country.
-No, you thought you were serving an idea. You wouldn't know how a real country works, even with written instructions.
-You trying to turn this into a class debate, Barry? How socialist of you.
-I'm not trying to start anything. I just want to go to bed. Instead I'm stuck on the phone with either a man without a country or a man without a point.

Kompleks, intens og grusom

Jeg leter etter mobiltelefonen min fem ganger om dagen, så når en bok åpner med et fire siders karaktergalleri tenker jeg at jeg har tatt meg vann over hodet. Dette kommer jeg aldri til å huske. Hvis du føler på noe av det samme, så ignorer den følelsen - historien og karakterene faller på plass etterhvert, selv om du ikke har 100 % stålkontroll på hvem som er hvem hele tiden. Det skader ikke å notere litt underveis.

Jeg likte denne boken fordi den føltes genuin og ny. Det er den første boken jeg leser av Marlon James, men jeg synes den var kompleks og velkomponert på en måte som minnet meg litt om The Luminaries (som vant i 2013).  Den var tidvis krevende å lese, fordi den så ofte skriftet forteller mellom et ukjent antall fortellere, fordi den spant over så lang tid og fordi den tidvis var direkte grusom (her sluttet likhetene med Luminaries!). Omfattende volds- og sexskildringer gjør at jeg ikke ville anbefalt denne boken til lesere under 18, fordi den er såpass grov. Så grov, at jeg revurderte hele boka etter det første kapittelet om Bam-Bam. Forfatteren er grei der. Lakmustesten kommer allerede før side 40. Denne boken er en god håndfull på mange måter, men den er virkelig god også. Noen ganger tenker man kanskje at det kunne holdt med et glass, og at man ikke trengte hele kanna på bordet - men hei.

Favorittkarakteren min var Nina Burgess, som etter en one night stand med sangeren ser for seg at han skal være hennes billett ut av slummen. Av alle karakterene i hele boken, synes jeg Nina hadde flest overraskelser i seg. Det var også forfriskende med et kvinnlig perspektiv mellom alle sidene med skildringer fra gjengmedlemmer. Det som trekker ned for meg er at sistnevnte, etter å ha blitt skildret i ca 30 år over nesten 700 sider, tidvis blir litt langdrygt.

Jeg håper og tror vi ser denne på shortlisten, selv om den nok ikke passer for alle.

Karakter: Ga den opprinnelig en B, men etter litt modning er det en A.

Tags: #jamaica, #ghetto, #reggae, #sort-hvit, #rase, #vold, #sex, #episk, #kompleks

Forhåndsbestilt Purity av Jonathan Franzen

Freedom av Jonathan Franzen er en av favorittbøkene mine, og selv om det er gått tre år siden den var ferdiglest har jeg den friskt i minne. Det har vært store forventninger knyttet til Franzens nyeste bok - Purity, så selv om jeg har Man Booker Longlist-bøker til langt uti neste måned klarte jeg ikke å unngå å trykke "forhåndsbestill".

Flere som gleder seg til denne?

Ellers håper jeg dere har hatt en god leseuke i regnværet!

Man Booker leseplan - oppdatert

På grunn av nydelig helgevær og ganske lang bok (600 s +) har jeg med A Brief History of Seven Killings kommet litt bakpå. Det er ingen måte jeg kan klare å få lest og anmeldt den ferdig i dag. Derfor tilpasser jeg planene litt.

Opprinnelig fremdrift:
Søn 2. august: The Moor's Account
Tor 6. august: Lila
Søn 9. august: The Green Road
Tor 13. august: The Fishermen
Søn 16. august: Satin Island
Tor 20. august: The Illuminations
Søn 23. august: A Brief History of Seven Killings
Tor 27. august: The Chimes
Søn 30. august: Sleeping on Jupiter
Tor 3. september: The year of the Runaways
Man 7. september: A Spool of Blue Thread
Fre. 11. september: Did you Ever Have a Family

Revidert fremdrift blir som følger:

Tor 27 august : A Brief History of Seven Killings
Søn 30 august:  The Chimes
Tor 3 september: Sleeping on Jupiter
Søn 6 september: The year of the Runaways
Tor 10 september: A Spool of Blue Thread
Søn.13. september: Did you Ever Have a Family

Man 14. september: Jeg annonserer min shortlist
Tir 15. september: Man Booker Shortlist annonseres

A. O'Hagan - The Illuminations (Man Booker Longlist 2015)

Endelig kom den, Man Booker-boka som vekket min entusiasme! Jeg har lest The Illuminations de siste dagene og har nesten ikke klart å legge boka fra meg. Jeg er nå litt over halvveis i lesingen av langlisten, og dette er min første klare favoritt.

Maurice flytter inn i et bo og servicesenter for eldre. Her bor de som ikke er trygge hjemme alene, men fortsatt for friske til å flytte på sykehjem. Det er Maurice som introduserer oss for sin nabo Anne, som boka handler om. Anne er dement og fungerer ikke særlig godt i leiligheten sin på senteret, hun er avhengig av at Maurice hjelper henne for at ikke alle rundt skal se hvor syk hun egentlig har blitt. Det fremgår tidlig at Anne er en spesiell dame med kunstnerisk talent. Anne vier sin oppmerksomhet til å snakke om sin døde mann Harry og barnebarnet Luke som tjenestegjør i Afghanistan. Parallelt med dette følger vi Luke i Afghanistan, der han får satt det moralske kompasset sitt på prøve i søken etter mening med operasjonene han inngår i.

Innledningsvis får vi vekslende skildringer fra bo- og servicesenteret og fronten i Afghanistan. Jeg tror ikke kontrastene mellom te- og kjeks-tilværelsen til de gamle damene på senteret og den testosteronfylte, kokvarme militærleiren i Afghanistan kunne vært større. Selv om jeg et øyeblikk tenkte at disse to virkelighetene umulig kan tilfredsstille samme leser og at det er rart å ha dem samlet i ei og samme bok, gjør de jo det. Smekk til meg for å være trangsynt.

Bildet er lånt fra irishtimes.com

Forfatter: Andrew O'Hagan

Tittel: The Illuminations (2015)

Sideantall: 304 sider

Favorittutdrag:

'It's recruitment. I'm telling you. That's the big new thing about it. Gamers are ripe. They're fucken jumping to stretch their legs. Every guy on the regiment has served time on Call of Duty. Every one. Am I right?'
'Even the educated ones?'
Luke smiled. 'We started it,' he said.He took a joint off Lennox and walked up to the wall. A smell of rose petals was coming from the field on the other side. He could make out the furrows and a yellow hosepipe. 'The MOD has a game now called Start Thinking, Soldier.'
'Yep. That's right. That's recruitment,' Flannigan said. 'Grab the little fuckers by the thumbs.'
'There's always been that sort of thing,' Scullion said. ' I loved Top Gun. I loved fucken Full Metal Jacket. John Wayne before that. Little boys with their eyes wide, wanting a gun. It's all recruitment.'
'It's different,' Flannigan said. 'If you've got PlayStation then you actually know how to drive a tank. Jesus. I'm not kidding. The manufacturers have changed the controles on the new Challenger to be more like a video console. It's exactly the same.'

The Illuminations belyser hvordan vi lever med skuffelser og tap
Bokens tittel har sammenheng med den årlige lysfestivalen i Blackpool, en tradisjon som går helt til bake til 1879. The Illumination er tenningen av en omlag 10 kilometersstrekke med lys, som gjør en av hovedgatene til et skue (Wikipedia). I boken Illuminations kastes det lys over mer enn Blackpool. Familiemedlemmer som har hatt relasjoner dominert av usagte sannheter, ser hverandre i nytt lys når disse kommer til overflaten.

Kostnaden av spesielt tette relasjoner blant noen av familiemedlemmene er at andre igjen føler seg ekskludert. Annes datter Alice har aldri hatt det forholdet hun ønsket seg til moren, som var den eneste hun hadde under oppveksten, siden faren ikke var der. Hun føler at moren har avvist henne fra hun var liten og avskrev henne som "ordinær". Når Anne så får en sterk tilknytning til barnebarnet Luke, som er Alices sønn – blir det litt sårt. Skuffelse over familierelasjoner helt klart et tema i boken. Spesielt fokus er det på Mor – voksen datter. Maurice som er Annes nabo, er skuffet over hvordan relasjonen til hennes egne barn i voksen alder avviker fra hvordan hun forestilte seg det. Hun liker å skryte av barna til naboene, men avstanden mellom det hun sier og det hun tenker er stor.

Usagte sannheter er også en utfordring i Afghanistan. Intensjonene til politikerne som støtter krigen og virkelighetsoppfatningen til de unge soldatene fremstår ofte som milevis fra hverandre. Vi får et innblikk i "den enkle testosteronfylte retorikken" soldatene. Det er "fucken this" og "fucken that". Luke er eldre enn mange av de andre i kompaniet og en grubler av natur. Han stiller spørsmål ved poenget med operasjonene og hva potensiell gevinst for å sette kompaniet i fare vil være. Han har også noen ganske interessante observasjoner om krigsspill som rekrutteringsplattform for militæret og hvordan den yngre generasjonen i vår tid har opplevd det mye gjennom simulasjoner før de opplever det fysisk. Dette med at nasjoner investerer i krigsspill er ikke nye tanker, forsikrer kjæresten meg – men ganske nye for meg, likevel.

The Illuminations sier noe om hvordan vi lever med skuffelser og tap, både innad i familien og for oss selv. Det er en tradisjonell og stødig historie om konflikt i den helt indre sirkelen (familie) og i en verden full av konflikter som i økende grad blir grenseløs. Jeg synes den er på vippen til å bli sentimental innimellom, men ikke mer enn Flanagan ble i The Narrow Road. Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke synes historien var så original som jeg hadde håpet på. Likevel er dette helt klart min favoritt så langt, og jeg håper The Illuminations lyser opp shortlist når denne annonseres 15. september.

Karakter: B
Tags:#krig, #familie, #bestemor, #demens, #shortlistIpresume? 

T.McCarthy - Satin Island (Man Booker Longlist 2015)

U er sosialantropolog og har fått i oppdrag fra en privat bedrift å skrive "The Great Report" om vår tidsalder. Samtidsantropologi, om du vil.

Oppdraget har ingen avgrensninger eller krav til format, og er en umulig oppgave. All rapportering til selskapet og innhold i rapporten er variasjoner av keiserens nye klær. Jeg brukte lang tid på å lese hver side i Satin Island. For selv om den er under 200 sider lang, er det en kompakt historie, og McCarthy krever din fulle oppmerksomhet.

Bildet er lånt fra Express.co.uk

Forfatter: Tom McCarthy

Tittel: Satin Island (2015)

Sidetall: 192 sider

Favorittutdrag:

Forget family, or ethnic and religious groupings: corporations have supplanted all these as the primary structure of the modern tribe. 

Who was the last person, he would ask, to enjoy a full command of the intellectual activity of their day? The last individual I mean? It was, he'd answer, Leibniz. He was on top of it all: physics and chemistry, geology, philosophy, maths, engineering, medicine, theology, aesthetics. Politics too. I mean, the guy was on it. Like some universal joint in the giant Rubik's cube of culture, he could bring it all together, make the arts and the sciences dance to the same tune.

Selvbevisst om samtid
Det ser ut som dette er en bok man enten elsker eller hater og jeg hadde håpet jeg skulle elske den, men slik ble det ikke. Det er ikke det at jeg ikke takler postmodernisme som er problemet. Ei heller at jeg ikke tåler at en bok er krevende å lese. Problemet, for å skrape i overflaten innledningsvis er at Satin Island er mye nærmere Ben Lerners forfengelige 10:04 enn David Foster Wallaces brilliante Infinite Jest.

Akkurat som U intenderte i sin rapport, gir McCarthy en beskrivelse av samtiden. Jeg tolker et av de sentrale budskapene til å være at informasjonen som genereres i vår tidsalder er overveldende, og at det akkummuleres mer data enn vi noen gang kan prosessere. Dette er historien til en priviligert hvit mann, med en arbeidsoppgave som aldri kan fullføres tilfredsstillende. Boken er strukturert som en akademisk oppgave med kapittelinndeling som følger: 1.1, 1.2, 1.3 etc.

Forfatteren skriver virkelig godt, men teksten er ispedd så mange fremmedord og låneord at det føles strebersk. (Dette er highbrow nok, kjære forfatter, du kan legge fra deg franskordboka nå.) I motsetning til 10:04 skal det i rettferdighetens navn sies at Satin Island har noen virkelig gode poenger, som er velskrevne - og godt fundterte. Disse handler om oljesøl og hvem som egentlig gjør jobben som dagens antropologer. Det er også et spennende avsnitt om hovedkarakterens flørt som forteller om hvordan hun ble behandlet under en protest mot G8-samlingen i Genoa i 2001. Likevel er dette bare fragmenter av interessante historier og tankerekker som drukner i mange og pretensiøse midtpartier.

Ikke min kopp te.

Karakter: D

Tags: #ManBookerlonglist2015, #åretspretensiøse, #highbrow, #antropologi, #samtid, #newspeak

C. Obioma - The Fishermen (Man Booker Longlist 2015)

Årets afrikanske Man Booker-bidrag er satt til en liten by i Nigeria på midten av 90-tallet. Vi møter Benjamin som er den yngste av fire brødre. Han elsker dyr og sammenlikner de fleste personer og hendelser med dem. Faren til Benjamin har en god jobb som bankmann, men får forflytning til en filial i en by som ligger "kamel-langt" unna. Det gjør at den arbeidende moren blir alene om ansvaret for søskenflokken. De fire guttene benytter seg av den nye friheten og skipper skolen til fordel for fisking i elven. Rumpetroll fanges i glass og småfisk tas med krok. Stemningen blant de lykkelige "fiskermennene" er fantastisk. Det er gitt at situasjonen ikke kan vare - og det gjør den heller ikke. Faren finner ut at de ikke går på den vestlige skolen han betaler store deler av lønna si til, noe som fører til en god runde pryl med beltet. Det som er verre er at de møter den lokale galningen nede ved elva. Den skitne, forstyrrede mannen forteller den eldste av brødrene at han skal drukne i en elv av blod. Profetien inneholder flere detaljer, deriblant at det er en fiskermann som skal ta livet av ham.

Bilde lånt fra Connect Nigeria

Forfatter: Chigozie Obioma

Tittel: The Fishermen (2015)

Sideantall: 304 sider.

Favorittutdrag:

"Lord Jesus, if you say you love us - Ikenna, Boja, Ben and me," he began. "Don't allow Father to visit again. Let him stay in Yola, please Jesus. Please listen to me: you know how hard he would whip us? Don't you even know? Listen, he has cowhides, kobokos he bought from the meat-roasting mallam - that one is very painful! Listen, Jesus, if you let him come back and he whips us, we won't go to Sunday school ever again, and we won't sing and clap in church ever again! Amen." 

There were so many people that could barely see the unfolding scene, for the people of Akure and most small towns in West Africa were pigeons: passive creatures that grazed lazily about in marketplaces or in playgrounds waddling as if waiting for a piece of rumor or news, congregating wherever a handful of grain is poured on the ground. 

Overtro vs. rasjonalitet 
Faren til guttene har store ambisjoner for søskenflokken. Han ser for seg barna voksne som piloter, leger, advokater og soldater. Han er en kunnskapens mann, som omgir seg med bøker, aviser og nyhetssendinger. Han rister på hodet av Nigerias politiske situasjon og drømmer om en ny hverdag for familien i Canada. Moren er på mange måter farens motsetning. Hun ilegger religion og gammel overtro stor betydning og snakker oftest i bilder.

Det er overtro som skal utfordre familien. Etter en gal mann ved elvebredden har fortalt guttene en profeti, oppstår det spenninger mellom de to eldste sønnene i familien. Den eldste, Ikenna - er sikker på at den nest eldste, Boja, ønsker å ta livet av ham. Ikenna begynner en paranoid metamorfose der ingen i familien når frem til ham.

Det jeg liker best i boken er samspillet mellom søsknene. Boken er ganske forutsigbar halvveis ut, så føles den på en måte litt ferdig og man lurer på hva mer forfatteren ønsker å fortelle. Her skifter også boken format, vår forteller Ben sammenlikner mennesker og dyr i hvert kapittel frem mot slutten. Jeg skulle ønske jeg synes det fungerte bedre. Jeg avfeide mange av beslutningene som surr, der de voksne var like irrasjonelle som barna. Hadde kunnskap og rasjonalitet stått sterkere kunne mye vært unngått. Jeg synes denne var vesentlig svakere enn den forrige afrikanske boken jeg kan huske var nominert til longlist - We Need New Names av Noviolet Bulawayo, i 2013. Jeg blir overrasket om den kommer på shortlisten.

Karakter: C-

Andre synes:
Elida synes boken var sterk og rå, og håper å se den på shortlisten.

Tags: #Nigeria, #småbyliv, #familie, #ambisjoner, #søsken, #immigrasjonsdrømmen, #overtro, #forutsigbar

A. Enright - The Green Road (Man Booker Longlist 2015)

Familie er et av de gjennomgående temaene i Man Booker. I denne boken fra Anne Enright møter vi familiens overhode, Rosaleen og hennes fire voksne barn. Dette er en skuffelse av en familie, og det virker det som alle familiemedlemmene er enige om. Rosaleen er dramatisk anlagt og umulig å tilfredsstille. Hun dømmer barna sine, og kommer frem til at hun egentlig ikke liker dem særlig, i tillegg er hun skuffet fordi hun føler seg glemt. De voksne barna lever egne og i varierende grad dysfunksjonelle liv. De samles til julefeiring i 2005, rett etter moren har annonsert at hun har tenkt å selge barndomshjemmet.

Bilde lånt fra Express.co.uk

Forfatter: Anne Enright

Tittel: The Green Road (2015)

Sideantall: 310 sider.

Favorittutdrag:
Daddy said he felt fine. "I feel absolutely fine", he had said. Twelve months and two courses of chemo later, he was dead. So a healthy man was in the ground, and a woman who felt mysteriously unwell was driving about the countryside, switching on the windscreen wipers every time she wanted to turn left.

Rosaleen, who was so needy, was always telling you to go away.

Deprimerende irsk familietragedie
Er deprimerende irsk litteratur en egen sjanger? Irene ser iallfall ut til å ha et eget talent for å utdype hvor miserabelt alt kan oppleves. I The Green Road er det langt mellom glimt av optimisme.

Enright belyser avstand i familien. Fysisk, men først og fremst følelsesmessig. Rosaleens familie er en skuffelse, og i mens hun fokuserer mest på det ytre (den ene datteren er for tykk og den andre sønnen mistenker hun er homofil) kjemper barna hennes avgjørende personlige kamper uten hennes støtte. Constance er redd hun har brystkreft, Hanna er alkoholiker og mor til et spedbarn, Emmet arbeider med bistand i Afrika men er følelsesmessig iskald, og Dan er, som moren mistenker homofil - og savner familiens støtte og aksept.

Familien er håpløst fastfrosset i et mønster der ingen får sine behov dekket, og alle er opptatt med å bearbeide sin skuffelse over det. Derfor ser de heller ikke ut til å komme noe videre. Jeg likte ikke denne boken særlig godt, selv om den er både intelligent, trist og tidvis morsom. Jeg forstår ikke hvorfor barna bryr seg om at familiehjemmet skal selges, når huset aldri har rommet noe av det som gjør en familie til en god familie. Det er side på side med elendighet, med lite håp og potensiale for forbedring. Jeg forstår ikke hva Enright ønsker å fortelle meg, utover at det er vondt å ha en familie som denne.

Jeg håper derfor det er andre bøker enn denne som prioriteres til de seks kortlisteplassene.

Karakter: D

Andre synes:
Labben forstår heller ikke hva Enright forsøker å fortelle leseren og synes siste halvdel er lite troverdig.

Tags: #tidligere ManBookervinner, #Miseryporn, #deprimerende, #familiesvikt
 

M. Robinson - Lila (Man Booker longlist 2015)

Lila er tredje bok i serien Gilead av amerikanske Marilynne Robinson. Boken er på langlisten til Man Bookerprisen i år. Jeg leser og anmelder den samtidig med Labben.

Omstreiferen Doll finner et lite barn gråtede ute på trappa. Foreldrene ignorerer henne, og kattene under huset er lei av å bli dratt i halen og skygger også banen. Barnet er fattigslig, sultent og neglisjert. Bena er misdannet som følge av underernæring. Doll bestemmer seg for at barnet ikke skal sulte i hjel under disse omstendighetene, så hun tar med seg ungen på armen og forsvinner. Vesla gir hun navnet Lila, og som ku og kalv romsterer de landeveiene på jakt etter arbeid og husly. Begge er kronisk ensomme, fattige og på rømmen – men de finner trygghet og selskap i hverandre. Skammen av å ha vært uten familie og hjem sitter fastbrent i Lila og gjennomsyrer de få relasjonene hun har. Det samme gjør fattigdommen og det å være avhengig av andres velvilje. Mot alle odds ender Lila opp som kona til en eldre prest som mistet familien sin for mange år siden. Han er genuint god mot henne, men hun kjemper likevel med trangen til å rømme.

 

Forfatter: Marilynne Robinson

Tittel: Lila (Gilead #3) (2014)

Sidetall: 261 sider

Favorittutdrag:

So Job gets covered with sores. Dogs licking them. That could happen. Dogs have that notion of tending to you sometimes. Maybe flies do, too, for all anybody knows. Strange the story don't mention flies, when the man is sitting on a dung heap. She'd seen maggots in raw places on a horse's hide, and Doane said they were good for healing. Just the sight of them makes your skin crawl, though. Horses spend their whole lives trying to keep the flies off, flicking their tails and shivering their hides. Squinting their eyes. You'd think a horse would know if they were good for anything.

In eternity people's lives could be altogether what they were and had been, not just the worst things they ever did, or the best things either. So she decided that she should believe in it, or that she believed in it already.

Lavmælt og sterk
Jeg trengte en ekstra dag på å fordøye Lila før jeg skrev anmeldelsen. Det er en sterk historie om å ha med seg sår fra barndommen og samtidig søke seg mot det å bli mor. Å hele tiden balansere det destruktive i en med det beste. Det er en tidløs problemstilling – akkurat som Lila er en tidløs roman. Den kunne like godt vært skrevet mye tidligere enn i fjor. Her er ingen avantgarde litterære virkemidler eller spor av ironi, stilblanding eller karakterer som faller inn og ut av alternative virkeligheter. Vi hopper litt frem og tilbake i tid, men det er det. Det føles klassisk og bunnsolid. Det er lavmælt og sterkt. Lesere som har lest de to første bøkene i serien, kjenner Lila fra før som en av bakgrunnskarakterene. Jeg har ikke lest Gilead og Home, men følte det ikke som noe hinder når jeg leste Lila, den står godt også alene.

Handlingen finner sted i og rundt den oppdiktede småbyen Gilead i Iowa fra 1930-1950ish. Ikke at boka gir særlig preg av det. Livet på den amerikanske landsbygda går i sitt eget tempo tuftet på sentrale ingredienser som kristne verdier og nysgjerrige naboer. Om noen naboer skulle synes Lila var en dårlig egnet prestefrue, forteller ikke forfatteren oss det. Sikkert fordi det ikke har så stor betydning for presten selv, John Ames. Hans posisjon i Gilead er så solid at den trolig ikke trues av slikt. Menneskesynet i boken er gjennomgående positivt og selv om boka er fullstappet av bibelvers og forkynning blir den aldri moraliserende eller messende. Presten, John Ames er en god ambassadør for det beste i både landsbylivet og religion.

Lila er trist uten å være håpløs. Tanketung uten å være pretensiøs. Den blir tidvis teologisk, noe som ikke interesserer meg så veldig. Bokens største styrke er at alle karakterene føles virkelige og forfatteren klarer å gi leseren nok sympati for dem til å bry seg. Svakheten er det slepende tempoet – som av og til gjør meg som leser rastløs. Jeg likte boka godt.

Illustrasjon: Lila av Wesley Allsbrook publisert i New York Times

Anbefales: Jeg tror denne slår best an hos kvinner som har rukket å bli mor.

Karakter: C

Tags: #amerikansk småby, #trilogi, #skam, #ensomhet, #trygghet, #relasjoner, #kristendom, #tro, #fattigdom, #pulizer

Litt bak skjema

Lila er ferdiglest, men jeg trenger å tenke litt mer på den før jeg skriver anmeldelsen. Anmeldelse postes derfor i morgen kveld. En dag senere enn avtalt.

L. Lalami - The Moor's account (Man Booker longlist 2015)

En av de tilsynelatende sterkeste bøkene på årets Man Booker longlist er Laila Lalamis beretning om den første sorte slaven som når Amerika. The Moor's Account var en av finalistene til Pulitzerprisen og har gjort seg bemerket i flere tidsskrifts omtaler av fjorårets beste bøker.

Året er 1527 og Narváez fører en flåte båter med 600 spanjoler og 100 hester over havet til Amerika. Drømmen er å kolonisere og utvide det spanske kongeriket. Mennene ombord er alle lovet gull, heder og eventyr. Båtene legger i land et sted de umiddelbart døper La Florida. I følget er Andres Dorates de Carranza som har med seg sin marokkanske slave Mustafa Al-Zamori som spanjolene har omdøpt Estebanico. Det er hans vitnemål som gjengis i The Moor's Account.

Forfatter: Laila Lalami

Tittel: The Moor's Account (2014)

Sidetall: 336 sider.

I et nøtteskall: En historisk roman om spanjolenes kolonisering av Amerika fra en slaves perspektiv.

Favorittutdrag:
How foolish I had been to expect anything from him. I already knew about his fickle nature - on the ship that had brought us to La Florida, I had seen with my own eyes how quickly he formed friendships, especially when he needed something, and how easily his loyalties shifted when his needs changed.

Senior Dorantes joined the quarrel. You told us that the prisoners mentioned gold, he said. As much gold as in Mexico. Have they lied to you, Don Panfilo? Or did you misunderstand what they said? The elders teach us: when the cow is down, the knives come out.

Å aldri kunne vende hjem
Jeg likte godt delene av boka som ledet opp til situasjonen der Mustafa ble slave. Historien om familien hans, hvordan han kom til verden og hvordan han var under oppveksten. Det minnet nesten litt om Orhan Pamuks skrivestil. Mustafa er mild og rettferdig, men slett ikke feilfri. Det gjør hans sannferdige beretning om livet som slave og kolonist spesielt interessant. Til grunn for alle Mustafas valg ligger ønsket om å kunne vende hjem - men friheten til å bestemme over seg selv har han forlengst mistet. Det skrives godt om det å være slave, og hvordan relasjonen med eieren utvikler seg over åtte år "rouge" i ukjent terreng.

Laila Lalami er opptatt av den gode historien og gjør flere av bokens hovedkarakterer til gode historiefortellere. Historiene de deler bygger identitet, trøster og samler mennesker. Mellom historiene er det endeløs vandring, der rekkene tynnes ut av kamper, sykdom og sult. Tidvis gikk det litt trått.

Kirken får hard medfart. Kolonistene er opptatt av kristen formalia, og oppfører seg gjennomgående hyklersk. For eksempel kunne det ikke falle noen inn å ta inn en slave i husholdningen som ikke er døpt. Å eie en slave derimot? Helt greit. Å ha sex med nevnte slave hver gang kona er ute av huset? Også innenfor.

Om du nå tenker, takk og lov at vi ikke driver med slaveri lenger. Så husk at slaveriet har tatt et nytt format i vår tid, og at menneskehandel fortsatt er lukrativ business i de aller fleste land i verden. I går var FNs verdensdag mot menneskehandel.

Det beste med denne boka er at den bringer historien til live og sper på med gode historier underveis. Det jeg likte minst var at selv om omstendighetene til denne slaven var nye, tok ikke boka opp noen elementer vi ikke har lest om i bøker med liknende tematikk før. Mot slutten hadde jeg mistet mye av engasjementet jeg hadde i begynnelsen av boka.

Karakter: C+

Tags: #slave, #manbookerlonglist2015, #historiskkorrekt, #kolonisering, #Spania, #Marokko, #Amerika