fredag 31. mai 2013

A.Strindberg - Det røde rommet

Forrige søndag skulle vi anmelde Det Røde Rommet av August Strindberg i lesesirkelen ledet av Line. Jeg er litt sent ute. Litt fordi det har vært travelt, men mest fordi boka ikke fristet meg nevneverdig underveis. Jeg hadde ikke lest noe av Strindberg før, så dette var mitt første møte med den ikoniske svenske forfatteren, som i Norge nok har havnet litt i skyggen av vår egen Ibsen.

Boken tar for seg et år i den unge dikteren Arvid Falks liv. Falk beveger seg i en serie tablåer som gir leseren et historisk bilde av Sverige omkring 1870. Som tidsbilde gir romanen interiører fra hjem og kro, forlag og parlament, teater- og bohemmiljø. Romanen er en satire over det borgerlige samfunn.


Forfatter: August Strindberg

Tittel: Det røde rommet (1879)

I et nøtteskall: Arvid Falk syntes livet er bedrøvelig, samfunnet er korrupt og at folk er idioter.

Favorittutdrag:
- Sender forleggerne bøker til Huggormen? spurte Falk.
- Er du gal?
- Kjøper dere dem selv bare for å ha fornøyelsen av å anmelde dem?
- Kjøper? -Grønnskolling! Ta deg nå en tår og se glad ut, så skal du få en kotelett!
- Kanskje dere ikke leser bøkene dere anmelder?
- Hvem tror du har tid til å lese bøker? er det ikke nok med at man skriver om dem! Man leser avisene og det får holde! Forøvrig har vi som prinsipp å klå alle!
- Ja, men det er jo et dumt prinsipp.
- Nix! For på den måten får man jo alle forfatterens uvenner og avindsmenn med seg - og da har man jo majoritet.

Det fantes ikke noe helvete på jorden før paradiset ble helt ferdig, det vil si kvinnen kom!

og til slutt et episk selvmordsbrev:

"Til den som vil lese.

At jeg nå berøver meg livet, det er min rett, så meget mer som jeg dermed ikke griper inn i noe annet menneskes rettigheter, men snarere begunstiger minst et menneske, i det en syssesetting og 400 kubikkfot luft om dagen blir ledig"

Tanker i ettertid:
Jeg kan ha sympati for utgangspunktet; livet er av og til bedrøvelig, samfunnet kan virke vanstyrt og folk kunne vært mer oppegående. Som vanlig i satiren formidles samfunnskritikken med humor, det som er så synd er at humoren - som ofte er god- drukner i det jeg oppfatter som det pretensiøse. Strindberg lager en karikatur av samfunnet, men det hele fortoner seg som endeløs og usjarmerende sutring. Meh takk.

Anbefales: De som har sett og liker skuespillene hans, de som kommer til å kjøpe Paus sitt siste album og de som vil gjøre seg opp en egen mening om Strindberg.

Karakter: D

Andre bloggere som har omtalt boken:
Melusine har skrevet en god omtale
Bente syntes den var grei å ha lest, men ikke skjellsettende
Boktanker er ambivalent

Andre som har lest og omtalt boken finner du på Lines side


torsdag 30. mai 2013

K.Swan - Bringebærpiken

Cassie er midt i feiringen av sin ti års bryllupsdag. Hun er omgitt av venninnene fra skoledagene som har fått lurt henne inn i en kjole hun selv syntes ser mest ut som undertøy. Huset er fullt av gjester da hun oppdager at ektemannen er utro, med hennes beste venninne. I tillegg får hun vite at han er faren til venninnens fire år gamle sønn. Sønderknust rømmer hun fra overklassetilværelsen på den skotske landsbygda og legger livet sitt i hendene på vennegjengen fra skoledagene. Kelly, Anouk, Suzy bestemmer at Cassie skal bo fire måneder hos dem hver, etter tur – i New York, Paris og London. Slik skal hun få oppleve deres verden og se alternativer til livet hun har levd, i mens hun danner seg en mening om hvordan hun ønsker sitt nye selvstendige liv skal være. Det blir en utfordrende og eventyrlig reise, der hun treffer mennesker som lærer henne nye ting om seg selv. Det oppstår muligheter, nye vennskap og lærdommer som viser at livet har mye å lære den som er villig til å kaste seg i det. Bringebærpikene er fengslende (jeg leste de 540 sidene på en dag) og romantisk, men mest av alt er det en historie om virkelig gode venner og å finne ut hvem man er og hva slags liv man vil leve.

Jeg mottok boken som PDF-fil fra det nyoppstartede Apropos forlag. Det var superkjekt, for da kunne jeg lese den på iPaden.



Forfatter: Karen Swan

Tittel: Bringebærpiken (2013)

I et nøtteskall: Noen gang lurt på hvordan det vil være å leve livet innen den glattpolerte moteindustrien i New York, være bohemsk fristerinne i Paris, eller hjelpe bridezillaer i London med å planlegge drømmebryllupet? Cassie får prøve alt, men er noe av det egentlig henne?

Favorittutdrag:
«Værsågod, sett deg ned,» sa Robin og pekte på stolen. Hun satte seg forsiktig.
«Jeg elsker den lukten,» sa hun og snuste inn den rå, gamle lukten fra boken. «Det er ikke noe jeg liker bedre enn å gå i antikvariske bokhandler og bare lukte på gamle bøker.»
«Ja, jeg skjønner hva du mener.»
«Nye bøker lukter bare ikke like godt, er du ikke enig?» spurte hun. «Det må være på grunn av papiret, eller trykksverten eller noe sånt.»
«Begge deler. Men det kommer også av det som vi kaller for VOC – flyktige organiske forbindelser. Det er rett og slett lukten av papiret som brytes ned.»

«Jeg visste ikke at du følte det sånn,» sa Cassie mens de gikk tilbake over Pont Saint-Louis, broen som bandt sammen de to øyene midt i Seinen – kjernen som hele Paris hadde vokst fram fra.
«Jeg visste ikke at du følte det sånn, heller,» sa Anouk smilende og klemte armen hennes. Cassie trakk på skuldrene. «Jeg er veldig lei for det hvis jeg gjorde deg flau. Det var absolutt ikke meningen.»
«Det vet jeg.»
«Jeg har vel bare alltid følt at jeg har ligget et skritt bak deg, som om jeg aldri riktig har klart å ta deg igjen. Selv da vi var barn virket du alltid så voksen. Jeg har aldri trodd at jeg har klart å gi deg noe tilbake.»
«Bortsett fra medfølelse, humor, lojalitet, standhaftighet …neida, ikke noe i det hele tatt.»

«Jeg forsøkte å forklare ham alt sammen – at jeg fortsatt forsøker å finne ut hvem jeg er. Vet du hva han sa?!»
Anouk ventet.
«Han sa at det hørtes ut som om jeg hadde bodd i Los Angeles. Jeg!» Hun ristet på hodet. «Jeg mener, har jeg noen gang vært så selvopptatt? Jeg er den minst selvopptatte personen jeg kjenner.»


Tanker i ettertid:
Jeg liker stemningen i boken, og det er spennende å følge Cassies reise. Jeg elsker, som de fleste andre NY, Paris og London. Boken gir god innsikt i livene unge kvinner lever i de tre storbyene, hvordan de arbeider, sosialiserer, tar vare på seg selv og bruker fritiden sin. På mange måter gir denne boken meg akkurat det jeg ønsker meg når jeg er på ferie: En innsikt i hvordan det er å bo akkurat i den byen jeg besøker. Den gir også en liten titt inn i hvordan andre kvinner egentlig lever livene sine, tingene vi forskåner de fleste for – slik som karbohydratforbud, obskure skjønnhetsrutiner og usikkerheter. Jeg leser ikke så mye chick-lit, noe jeg helt klart vil karakterisere boken som – men denne var fornøyelig. Jeg tenkte også at den må være perfekt for filmatisering. Grunnen til at det ikke blir toppkarakter fra meg, rent bortsett fra at jeg er skikkelig gnien på toppkarakterene mine, er at den føles litt forutsigbar.

Anbefales: De som elsket "The devil wears prada".

Karakter: C

Andre bloggere som har omtalt boken:
Jeg fant ingen norske bokbloggere som har anmeldt boken. Beate har den på sin liste over bøker hun skal lese, så der kommer det nok en anmeldelse etterhvert. Har du anmeldt den, så legg igjen en kommentar med link til omtalen, slik at jeg kan legge deg til i lista.

Tags: #chick-lit, #NYC, #Paris, #London, #storby, #romantikk, #mote, #vennskap
 

tirsdag 28. mai 2013

Feil om biblioteksbruk i Aftenposten

Det har lenge vært en kjent sak at kvinner er ivrigere på skjønnlitteraturen enn menn, men utlånsstatistikken fra 135 biblioteker over hele landet sjokkerte meg likevel. Er virkelig 99 % av de som låner skjønnlitteratur unge kvinner?
For hver 116. skjønnlitterære bok en norsk kvinne i alderen 24–30 lånte fra biblioteket, lånte en mann i samme alder én. Aftenposten (26. mai 2013)
Vel, nei. Det er mer et 80/20 forhold. Aftenposten gjorde en liten feil med tallene og  brukte 2.800 menn i sitt regnestykke heller enn 82.800 menn som var det korrekte. En våken Minerva-journalist gjorde Aftenposten klar over feilen.


Ca. halvparten av oss går på biblioteket i løpet av et år. Høy utdanning og biblioteksbesøk hører sammen, det er kun tre prosent av befolkningen som aldri har vært på et bibliotek. 35 % har lånt bøker på biblioteket i 2012 (SSB Kulturbarometer 2012)




søndag 26. mai 2013

Det røde rommet langs Elvebredden

I dag skulle jeg hatt ferdig anmeldelse av August Strindberg sin roman Det røde rommet i anledning lesesirkelen. Jeg har igjen falt litt bakpå og må bare si unnskyld. Regner med å ha det på plass om et par dager.

Koste meg med boken i sola i dag. Var også innom Kulinaris der jeg prøvde meg på mojito-sorbet. Det var ikke så verst, men tror jeg foretrekker drinken.






tirsdag 21. mai 2013

A.Johnson - Barnehjemsbestyrerens sønn

Jeg er ferdig med lese-eksemplaret mitt av Barnehjemsbestyrerens sønn, en thriller-kjærlighetsdramahybrid med handling lagt til Nord-Korea. Det tok 18 dager, som er ca. tre ganger så lang tid som jeg hadde tenkt til å bruke. Likevel, dette er ikke en bok man skynder seg med.

Pak Jun Dos alkoholiserte far driver en arbeidsleir for foreldreløse. Han delegerer stadig arbeidsoppgaver til sønnen – som ved første øyenkast for utenforstående også ser ut til å være blant de foreldreløse. Jun Dos lojalitet og velutviklede instinkter går ikke upåaktet hen i det despotiske regimet, og han rekrutteres snart til statens tjeneste. Som profesjonell kidnapper skaffer Jun Do høystående funksjonærer vakre kvinner fra Japans kystlinje. Han drives til skansene for hva et menneske kan overleve i kampen mot Kim Jong Il, for å redde kvinnen han elsker; nasjonalskatten og skuespillerinnen Sun Moon, som er "så uskyldsren at hun ikke vet hvordan utmagrede mennesker ser ut". Dette er først og fremst en historie om lojalitet.



Forfatter: Adam Johnson

Tittel: Barnehjemsbestyrerens sønn (The Orphan Master's son) (2012)

Trivialia: Vinner av Pulitzerprisen for skjønnlitteratur 2013.

I et nøtteskall: Av alle verdier har lojalitet den høyeste kostnaden. Er ikke de største heltene egentlig usynelige?

Favorittutdrag:
"Jeg vet ikke om jeg har noe mål," sa han. "men du vet hva som er målet ditt – det er Pyongyang, ikke en radiomann i Kinjye. Ikke undervurder deg selv – du kommer til å klare deg."
"Klare meg sånn som deg?" Han sa ingenting.
"Vet du hva du er?" sa hun.
"Du er en som overlever uten å ha noe å leve for."

Likevel var det en trist avskjed for henne, siden hun skulle tilbake til Amerika og et liv med analfabetisme, hunder og kondomer i alle farger (om returneringen av et amerikansk gissel)


Tanker i ettertid:
Jeg falt litt ut og inn igjen av denne boken, jeg slet med å finne rytmen – for den var så ulik alt annet jeg har lest. Det er ikke en dårlig ting. I Nord-Korea er det ikke plass til noe "selv" alle historier knyttes uløselig til Store Leder, også denne. Jun Do blir Kim Jong Ils kontrast, han lar det handle om alle andre. Han setter seg selv sist, av lojalitet til de han elsker – på denne måten utfordrer han til slutt Lederen. En bit av boken som virkelig gjorde inntrykk på meg var da skuespillerinnen Sun Moon klaget over at folk hadde så lite verdighet at de spiste blomstene i hagen hennes. Jun Do dyttet da en blomst i munnen på henne og tvang henne til å svelge den med beskjeden "dette er smaken av å sulte". Selv om boken inneholder fascinerende og virkelig gode skildringer av det Nord-Koreanske samfunnet, har boken en verdi langt utover innsikten verdens mest absurde land. Selve historien og hovedkarakteren– er sjelden kompleks og svært god. Dette er en bok med en handling satt til et fattig samfunn svært ulikt vårt eget, der ting ikke blir bra fordi man vinner en konkurranse, eller finner kjærligheten. Det er heller ikke en bok om å overkomme alle livets utfordringer. Det er en bok som får deg til å tenke på hvem du er når det ser svart ut og en lysning ikke er i vente. Hadde du forresten vært villig til å ofre alt, om ingen fikk vite om det i etterkant? Dette er en bok jeg kommer til å bruke lang tid på å fordøye. Akkurat det, gjør den til en av mine favoritter så langt i år.

Anbefales: Lesesirkler, her er det nok å snakke om. Jeg anbefaler den også til de som likte Balansekunst. Sett av godt med tid.

Karakter: A

Andre bloggere som har omtalt boken:
Beate på HeartArt ble beriket
Kjell fra Kulturspeilet syntes det var en herlig bok
Tine koste seg masse

Tags: #Nord-Korea, #Pulitzervinner, #P2, #Gyldendal

søndag 19. mai 2013

Gatsby knuste hjertet mitt, igjen

Jeg har vært på kino alene en gang før. Da skulle jeg se AntiChrist av Lars von Trier. Jeg kjenner ingen andre som liker Lars von Trier.

I dag brukte jeg en av de omlag ti dagene med sommer vi får i dette landet, på å gå på kino alene. Jeg kunne ikke vente til Christian fikk fri. Jeg måtte se Den store Gatsby. Jeg har gledet meg siden jeg leste boken i august i fjor.

Jeg har ikke sett noen av de tidligere filmatiseringene, men jeg har lest boka. Jeg vet derfor ikke hvordan filmen er sammenlignet med tidligere filmatiseringer eller hvordan den oppleves for noen som ikke har lest boka.

Når det er på bordet får jeg innrømme at jeg elsket den. Den ga meg akkurat samme følelse som jeg hadde etter boka. Ikke en særlig god følelse, men hei - en følelse verdt å kjenne litt på likevel. En helt klar terningkast 6 fra meg, løp å se den!






onsdag 15. mai 2013

En kveld med forfatterne hos Gyldendal og Aschehoug

I går var jeg på sommerfest hos Gyldendal etterfulgt av sommerfest hos Aschehoug. Ikke å forveksle med hagefesten med alle kjendisene. Forlagene ligger jo rett ovenfor hverandre på Sehesteds plass, så det var kjekt og greit. Jeg var akkompagnert av min venninne Mona som insisterte på å bli introdusert som lesehest.

Kvelden begynte i de vakre lokalene til Gyldendal, der Sarah Natasha Melbye bokbadet fire bøker, og hadde 10-minutters intervjuer med hver av forfatterne. Det ble servert jordbær med fløte og champagne.


Bøkene og forfatterne som ble introdusert var:

Victoria Lindberg: Verdens viktigste begivenhet (debutant)
Boken er landets første barselspermisjonsbok. Her møter man fire svært ulike lattemødre, kvinner mange av oss kommer til å kjenne igjen fra omgangskretsen. Lindberg drodlet også litt rundt paradokset om hvordan det som oppleves som verdens største begivenhet jo er veldig alminnelig. "Alle" får jo barn. Hele tiden. Mona snur seg mot meg. "Den skal jeg lese, dette er jo kvinneguiden i bokformat".

Kristine Stokke Henriksen – Innlandshete
Boken baserer seg på den gjennomtrengende angsten når et barn blir borte. "De er jo aldri fem minutter ved is-kiosken, de er jo kidnappet" ler forfatteren, og legger til at dette nok er en følelse man først forstår etter man selv har fått barn. Stokke Henriksen forteller at det også var en utfordring å plassere boken i en sjanger. Var det krim eller en bok om det vanskelige samlivet til hovedfigurene? Sammen med forlaget ble det bestemt at boken var en "samlivsthriller i en uhyggelig ramme". Dette syntes Sarah Natasha Melbye var så artig at hun sa det tre ganger.

Gry Hovdenak Strøm – Ordsamleren (debutant)
I denne boken er tematikken familie og forholdet mellom de ulike generasjonene. Forfatteren opplevde selv å bli bedre kjent med sine egne besteforeldre da hun begynte å spørre dem ut om krigen, hva som egentlig hendte. Måten dette endret deres relasjon på inspirerte forfatteren. Hun har også vevd inn en solid bit Arendals-historie. Melbye spurte om tittelvalget. Forfatteren svarte at det var fordi hun som liten samlet på ord som var gode å ha i munnen og at hun likte å smake på ord.

Katherine Webb – En Sang fra Fortiden
I boken møter vi fjorten år gamle Mitzy som er oppvokst i en landsby i sør-England. Hun er en naiv jente som raskt forelsker seg i den ferierende kunstneren Charles. Webb forteller at boken ble inspirert av noen portretter hun så da hun studerte historie. En kunstner hadde tegnet skisser av elskerinnene sine, og disse bildene vekket virkelig noe i Webb. Hun ble fascinert av kunstneren, som hadde vært en svært sjarmerende, karismatisk playboy og begynte å stille seg spørsmål som: hvordan reagerte omgivelsene på denne personen på 1930-tallet? Dette dannet grunnlaget for hovedkarakteren Charles. Webb forklarte også at hun var historieinteressert, fordi alt som skjer jo skjer på grunn av noe som har hendt tidligere. Hun skiller seg likevel fra andre historikere på et vesentlig område, hun syntes historien til vanlige folk er mer interessant enn historien til kongelige. Hun utforsker også den altoppslukende forelskelsen og hvordan det å bli avvist kan dytte et menneske ut av ekvilibrium.

Vi fikk goodiebag med alle de fire bøkene i og litt kvinneprodukter fra Sans. Typ sminkefjerner og dusjgele. Jeg ELSKER goodiebags. Benyttet anledningen til å ha verdens kleineste samtale med Katherine Webb der jeg fikk stotret frem at jeg var bokblogger og om hun ville være så snill å signere boka mi. Det ville hun heldigvis.





Gjestene gikk så i samlet tropp over plassen til Aschehougs sommerfest, der vi fikk servert tapas og vin. I mens Gyldendal valgte å dele oppmerksomheten mellom fire forfattere, hadde Aschehoug fokus på en. Jussi Adler Olsen ble intervjuet lenge nok til å ha sjarmert alle i salen. Jeg ble så fascinert at jeg har tenkt til å skrive et eget innlegg om møtet med Jussi. Legger med noen bilder fra kvelden.




Ja, til hvorfor det står "fint" ved siden av navnet mitt... Jussi syntes Linn hørtes ut som et kjælenavn. At det bare var en del av det ordentlige navnet mitt. Så etter litt snakk om det avsluttet han diskusjonen ved å skrive "fint".

mandag 13. mai 2013

tirsdag 7. mai 2013

Når du ikke liker protagonisten

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det påvirker oss som lesere, når vi ikke liker forfatteren. Flere av oss var enige om at man må skille forfatter og litterært verk. Det som kanskje var enda mer interessant var at det var lettere for oss å si at Hamsuns verk er gode, selv om holdningene hans var forkastelige enn å tilgi vesentlig mindre synder, for eksempel slet flere av oss med å svelge forfattere som man opplevde som pretensiøse, slik som Ari Behn og Knausgård – og unngikk helt bøker skrevet av disse.

Men hvordan påvirker det lesegleden når du ikke liker protagonisten, eller hovedkarakteren i boken? Jeg sliter litt der. La meg gi dere noen eksempler.

Jeg orker ikke engang å snakke om Bella Swan fra Twilight...

Karen McQuestions "The Long Way home" hadde en "heltinne" jeg slet med å svelge. Mest fordi jeg syntes hun var en parodi på en "livsglad ung kvinne".

Boka: Hovedpersonen heter Jazzy og er "en livsglad ung kvinne med stort blondt hår".
Linn: Oh great, daytime television som bok...
Boka: Jazzy er synsk, og kommuniserer med de døde.
Linn: Fri og bevare meg, daytime television indeed.
Boka: Jazzy hjelper andre finne meningen i livene sine ved å ta med seg tre fremmede, eldre kvinner på roadtrip.
Linn: Ferdig snakka.

I Knausgårds "Ute av Verden" møter vi Henrik Vankel, en feig og kåt slask.
Henrik har flyttet til en liten nord-norsk kommune for å være lærer, der forelsker han seg i eleven Miriam. Stolthet, lyst, feighet og beleilighet trumfer sunn fornuft og genuine følelser. Henrik er en kåt slask. Når han brenner seg på å være akkurat det manner han seg på ingen måte opp. Han rømmer. På slutten av boken håper jeg noen skal gi Henrik Vankel en god runde med et balltre. Det skjer ikke. Jeg kunne tilgitt Vankel alt dette hadde han bare vært intelligent og veltalende. Men han er heller ikke dette. Han er patetisk.

Bucowskis upolerte hovedfigurer er interessante, men usympatiske. Det fungerer likevel på et vis.
Hadde hovedfiguren i Bucowskis "Ham on Rye" - Henry Chinaski og jeg gått på skole hadde vi neppe vært venner - selv om jeg er tilbøyelig til å følge resonnementene hans. Gjennom hele boken sliter jeg med at jeg ikke liker Henry. Jeg er tilbøyelig til å syntes han er ekkel. For meg er noe av poenget med å lese å tilegne meg nye perspektiver, så hvorfor ikke tilegne seg et utgangspunkt som sikrer stor grad læring - nemlig personen som er så ulik deg at en samtale i dagliglivet neppe ville funnet sted?

Når det kommer til spørsmålet om man ville vært venn med protagonisten, ble det for litt siden besvart mesterlig av forfatteren Claire Messud.
For heaven’s sake, what kind of question is that? Would you want to be friends with Humbert Humbert? Would you want to be friends with Mickey Sabbath? Saleem Sinai? Hamlet? Krapp? Oedipus? Oscar Wao? Antigone? Raskolnikov? Any of the characters in The Corrections? Any of the characters in Infinite Jest? Any of the characters in anything Pynchon has ever written? Or Martin Amis? Or Orhan Pamuk? Or Alice Munro, for that matter? If you’re reading to find friends, you’re in deep trouble. We read to find life, in all its possibilities. The relevant question isn’t “is this a potential friend for me?” but “is this character alive?”


Har du lest noen bøker i det siste med usympatiske hovedfigurer? Hvordan påvirket din relasjon til hovedfiguren lesegleden?

torsdag 2. mai 2013

Lest i april (26/70)

Det ble seks bøker i april. En skikkelig god lesemåned, så nå ligger jeg 2 bøker foran årsmålet mitt. April var bra også når jeg tidvis kikket opp fra bøkene; jeg var på konsert med Lana Del Rey, på bestevennbesøk i Stavanger og bestilte sommerferien sammen med skatten. Så nå er vi i full gang med å glede oss til cruise i Karibien. Hurra! Må planlegge: 1) hvilke bøker jeg skal lese da og 2) hva jeg skal ha på meg.


I april leste jeg:
1) M. Cunningham - The Hours
2) J. Egan - Black Box
3) R.Williams - The metamorphosis of Prime Intellect
4) J. Jonasson - Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant
5) M. Hamid - How to get filthy rich in rising Asia
6) J. Austen - Northanger Abbey

Spesielt for denne måneden er kanskje antall bøker som skiller seg ut i selve måten historien fortelles. Black box er skrevet som en bruksanvisning og satt sammen av innlegg på 140 tegn – og først publisert på Twitter. Akkurat som i How to get filthy rich in rising Asia, som for øvrig tar formen til en selvhjelpsbok – er det du som er historiens navnløse helt. Jeg er også godt fornøyd med å ha fått inn to skandinaviske bøker og en klassiker. Ellers var hele to av bøkene ( Black Box og The metamorphosis of Prime intellect) sci-fi, noe som heller ikke er en sjanger jeg pleier å bevege meg i. En litt uvant lesemåned har det altså vært.

La oss gå litt nærmere inn på aprils to beste leseopplevelser, slik jeg ser det.


R.Williams - The Metamorphosis of Prime Intellect
I en ikke alt for fjern fremtid har programmereren Lawrence konstruert en kunstig intelligens som han tenkte skulle kunne utgi seg for å være menneske. Det viser seg at resultatet, Prime Intellect – gradvis bedre passer i rollen som Gud enn menneske. For å sikre seg at Prime Intellect ikke kan gjøre skade, har Lawrence under utviklingen installert tre hovedregler for maskinen. Prime Intellect tar disse bokstavelig og etter å ha utryddet krig, sult og sykdom bestemmer Prime Intellect seg for at det ikke er bra nok. Den gjør menneskene udødelige, samtidig som den øyeblikkelig tilfredsstiller alle menneskenes behov. Flere av menneskene sliter med å finne mening i dette evige og svært behagelige livet, hovedpersonen Caroline glemmer tomheten kun i øyeblikkene hun deltar i dødsfantasier, vold og ekshibisjonisme. Boken er sjokkerende, men har samtidig humor, den ser nærmere på hvor ekstrem menneskelig atferd kan bli når alle begrensninger fjernes.

Til å begynne med er boken nokså teknisk, men det går fort over. Hold ut. Boken beveger seg så over i Patrick Bateman-modus, og det er jo ikke for alle. Det kan virke som grotesk vold og sex blandet for sjokkeffekten, men forfatteren har et poeng og han kommer til det etter hvert. Saken er, poenget er sabla godt, så godt at det rettferdiggjør den noe røffe starten. Prime Intellect er en bok jeg vet jeg kommer til å tenke på en god stund, en bok som lærte meg noe nytt om konsepter som frihet og kunnskap som jeg setter høyt – og en bok jeg tror er skrevet for å diskuteres. Les den!

M.Hamid - How to get filthy rich in rising Asia
Gjennom formatet til en selvhjelpsbok inntar leseren rollen som en fattiggutt fra landsbygda. Boka guider oss i reisen mot målet – å bli styrtrik i et Asia i vekst. Vår navnløse helt grunnlegger et lite selskap som selger vann på flaske i et marked der rent vann er en luksus. Tankene hans er imidlertid stadig hos ungdomsforelskelsen, som vi kun lærer å kjenne som "the pretty girl". Den vakre jenta er i likhet med hovedfiguren motivert og i stand til å bevege seg fra slummen til velstand. Veiene deres krysses stadig, og hans lengsel etter henne finner sin næring i disse små møtene. Han glemmer henne aldri.

I boken som handler om hvordan hvordan man går fra fattigdom til velstand er det ikke den økte levestandarden pengene fører med seg som er i hovedfokus. Nei, mennesker er mennesker, og det som berører livene våre aller mest er fortsatt relasjonen til andre mennesker. Den sterkeste av disse relasjonene er kjærlighet. Kjærligheten og håpet som ligger i den overskygger historien om hovedpersonens reise fra fattiggutt til en velstående mann. Boken er romantisk uten noen gang å bli sentimental eller banal. Den viser også forretningslivets skyggesider med vold, korrupsjon, underslag og svindel. Jeg syntes det er en god bok og jeg er glad jeg har lest den.

 
 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS