S.King writing as R.Bachman - The Long Walk

Som de fleste som har stått til konfirmasjon (and then some) liker jeg å tro mine Stephen King dager er bak meg. Han utgjorde minst ett år av tenårene mine, og jeg husker jeg var helt hektet. Her om dagen, da jeg entusiastisk fortalte noen om spill-på-liv-og-død-konseptene i The Hunger Games og Battle Royale, fikk jeg anbefalt The Long Walk. Jeg rynket litt på nesa av at det var Stephen King, men bestemte meg for at hei, jeg elsker bokanbefalinger og når jeg får de - så leser jeg.
Forfatter: Stephen King skriver som Richard Bachman, en litt sintere og (enda) mindre analytisk versjon av seg selv.

Tittel: The Long Walk (1999), 384 sider

I et nøtteskall: 100 gutter trekkes ut til å være med i "The long walk", der man går til det kun er en person igjen. Faller man under 6.5 km/t og ikke klarer å hente seg inn igjen iløpet av to minutter, får man en "ticket to the farm" - et skudd i hodet på kloss hold av soldatene som vokter løypa.

Favoritt-utdrag:

"There was still the unshakable, blind assurances that this organism Ray Garraty could not die. The others could die, they were extras in the movie of his life, but not Ray Garraty, star of that long-running hit film, The Ray Garraty Story. "

"memories were like a line drawn in the dirt. The further back you went the scuffier and harder to see that line got. Until finally there was nothing but smooth sand and the black hole of nothingness that you came out of."

"We want to die, that’s why we’re doing it. Why else, Garraty? Why else?"

Tanker i ettertid: Det er spennende nok, jeg har bry til å lese hele boka på to dager. Man skulle tro at en historie om et spill om liv og død der man rusler i flere dager skulle inneholde flere interessante tankerekker enn det boka faktisk gjør, her kommer den litt til kort. Guttene i The Long Walk har like komplekse tankerekker som gjennomsnittskua på vei til slakteri. De er redde, sinte, apatiske - og jeg lærer ingenting. Spennende var det likevel.

Anbefales: De på 15-16 som enda ikke har sett Battle Royale, før The Hunger Games er ferdig filmatisert.

Karakter: C-

J.A Lindquist - Handling the Undead

Perfekt bok for Halloween! Grunnen til at jeg plukket den opp var vel egentlig at jeg leste La den rette slippe inn, som jeg likte ganske godt. Fortatteren er svensk, leste Handling the Undead på engelsk fordi det var det som var tilgjengelig i Kindle Store. Allrighty then, bokanmeldelse.


Forfatter: John Ajvide Lindqvist

Tittel: Handling the Undead (2005), 384 sider

I et nøtteskall; En natt våkner alle som har vært gravlagt i Stockholm de siste to månedene. I mer eller mindre forferdelig forfatning begynner de å karre seg hjem der familiemedlemmene er ambivalente i forhold til savnet, sorgen og håndteringen av de gjenoppståtte.

Favoritt-utdrag:

"Duane Hanson’s plastic sculpture ‘Supermarket Lady’. A woman, obese, in a pink top and turquoise skirt, pushing a loaded shopping trolley. She has curlers in her hair, a fag dangling from the corner of her mouth. Her shoes are worn down, barely covering the swollen, aching feet. Her gaze is empty. On the bare skin of her upper arms you can just make out a violet mark, bruising. Perhaps her husband beats her. But the trolley is full. Filled to bursting. Cans, cartons, bags. Food. Microwave meals. Her body is a lump of flesh forced inside her skin, which in turn has been crammed into the tight skirt, the tight top. The gaze is empty, the lips hard around the cigarette, a glimpse of teeth. The hands grip the trolley handle. And the trolley is full. Filled to bursting. David drew in air through his nostrils, could almost smell the mixture of cheap perfume and supermarket sweat. Death… Every time his ideas dried up, when he felt hesitant, he looked at this picture. It was Death; the thing you struggle against. All the tendencies in society that point towards this picture are evil, everything that points away from it is…better." Jeg er søt og legger ved et bilde for å illustrere poenget.

Duane Hanson - Supermarket Lady (plastic sculpture)

"One of the definitions of man is that he is an animal who is conscious of the fact that he will die. Perhaps the only one. The events of last night will force us to reformulate the conditions of our own existence."

Tanker i ettertid: Lindquist klarer å formidle en historie som er ganske "out there" på en måte som likevel klarer å holde på meg, som er en over gjennomsnittet kjip og kritisk leser. Jeg tror hovedgrunnen til det er at Lindquist klarer noe få spenningsbøker (og ingen krimbok jeg noengang har bladd i) har klart - å lære leseren noe om mennesker og seg selv. Handlingen i boken overmanner ikke forfatterens budskap om hva det vil si å være menneske. Dette høres litt kleint ut, men jeg har bestandig vært mer intressert i de gode tankerekkene og dialogene man finner i bøker, enn i selve plottet, derfor leser jeg nesten aldri krim, og sjelden spenning.

Anbefales: Dere som liker spenning og krim, og begynner å bli litt lei vampyrer - go zombies!

Karakter: C+

D.F Wallace - The Pale King

David Foster Wallace var for samtidslitteraturen hva Kurt Cobain var for grunge. Jeg var oppriktig knust da han for to år siden avsluttet livet, ved å henge seg utenfor huset i California. Wallace hadde slitt med depresjon siden studietiden. Depresjon var ofte et tema i bøkene hans, men han skrev aldri om sine personlige lidelser. I allefall ikke direkte. "The Depressed Person", en novelle om en narsissistisk ung kvinne var inkludert i boken Brief Interviews with Hideous Men (anbefales btw) det var også novellen "Suicide as a sort of Present" - som jeg har lagt ved en video av at DFW leser selv her.



DFW var 46 år da han tok livet sitt, og leserene reagerte med en sorg som for andre kan virke uproposjonal, gitt at ingen av oss egentlig kjente ham. Jeg skriver egentlig, for hvor mye tettere kan man komme en person enn å ha lest livsverkene deres, og etterpå følt at man forstår mer av både seg selv, verden rundt seg og ham. DFW gjorde meg både ettertenksom og takknemmelig. Takknemmelig, lurer du kanskje nå. Ja, jeg var takknemmelig for at mennesker som han fantes, jeg mente det gjorde verden til et bedre sted. Et sted verdt å ta vare på, et sted verdt å være. Bøkene til DFW forklarer verden gjennom to hundre ord lange setninger, og er fylt til randen med intelligente observasjoner, fakta, humor, digresjoner og substans. Språket var en blanding av formelt, street-slang, teknisk og direkte tale. Han tester leseren, men belønner generøst. Det kanskje tristeste med DFW sin død er at til tross for alt han utga av bøker, døde han uten å fullføre arbeidet sitt. Han slet lenge med å skrive en bok han selv mente kunne matche Infinite Jest, og syntes selv han ikke nådde målet sitt - nemmelig å vise leserene hvordan man lever et godt og meningsfylt liv.“Fiction’s about what it is to be a fucking human being,” skal han ha sagt. Gode bøker skal hjelpe mennesker “become less alone inside.” Etter hans død ble den ufullstendige boken The Pale King utgitt. DFW begynte arbeidet på en bok om noen av verdens vanskeligste temaer, tristhet og kjedsomhet, dette klarer han å utforske på en måte som er tankevekkende, morsom og rørende. Dette er bokanmeldelsen av The Pale King.

Forfatter: David Foster Wallace

Tittel: The Pale King (2011), 560 sider.

I et nøtteskall: Tenk på det kjedeligste du har måttet overvære, noe så kjedelig at du nesten ikke orker å tenke på det, nå, tenk deg at dette kjedelige utgjør hele livet ditt. Velkommen til karrieren din i skattevesenet. Gjør deg klar for å redefinere din ide av hva det innebærer å være en helt.

Favoritt-utdrag:

"Enduring tedium over real time in a confined space is what real courage is. Such endurance is, as it happens, the distillate of what is, today, in this world neither I nor you have made, heroism. Heroism."

"Gentlemen, welcome to the world of reality—there is no audience. No one to applaud, to admire. No one to see you. Do you understand? Here is the truth—actual heroism receives no ovation, entertains no one. No one queues up to see it. No one is interested.’ He paused again and smiled in a way that was not one bit self-mocking. ‘True heroism is you, alone, in a designated work space. True heroism is minutes, hours, weeks, year upon year of the quiet, precise, judicious exercise of probity and care—with no one there to see or cheer. This is the world. Just you and the job, at your desk"
"‘Do you suppose it’s so much easier to make conversation with someone you already know well than with someone you don’t know at all primarily because of all the previously exchanged information and shared experiences between two people who know each other well, or because maybe it’s only with people we already know well and know know us well that we don’t go through the awkward mental process of subjecting everything we think of saying or bringing up as a topic of light conversation to a self-conscious critical analysis and evaluation that manages to make anything we think of proposing to say to the other person seem dull or stupid or banal or on the other hand maybe overly intimate or tension-producing?’ ‘…’"

"‘You mean nostalgia.’ ‘I mean methamphetamine hydrochloride'."

‘The fifth effect has more to do with you, how you’re perceived. It’s powerful although its use is more restricted. Pay attention, boy. The next suitable person you’re in light conversation with, you stop suddenly in the middle of the conversation and look at the person closely and say, “What’s wrong?” You say it in a concerned way. He’ll say, “What do you mean?” You say, “Something’s wrong. I can tell. What is it?” And he’ll look stunned and say, “How did you know?” He doesn’t realize something’s always wrong, with everybody. Often more than one thing. He doesn’t know everybody’s always going around all the time with something wrong and believing they’re exerting great willpower and control to keep other people, for whom they think nothing’s ever wrong, from seeing it. This is the way of people. They spill their guts or deny it and pretend you’re off, they’ll think you’re perceptive and understanding. They’ll either be grateful, or they’ll be frightened and avoid you from then on. Both reactions have their uses, as we’ll get to. You can play it either way. This works over 90 percent of the time."
"Consider, from the Service’s perspective, the advantages of the dull, the arcane, the mind-numbingly complex. The IRS was one of the very first government agencies to learn that such qualities help insulate them against public protest and political opposition, and that abstruse dullness is actually a much more effective shield than is secrecy. For the great disadvantage of secrecy is that it’s interesting. People are drawn to secrets; they can’t help it"

"Corporations aren’t citizens or neighbors or parents. They can’t vote or serve in combat. They don’t learn the Pledge of Allegiance. They don’t have souls. They’re revenue machines. I don’t have any problem with that. I think it’s absurd to lay moral or civic obligations on them. Their only obligations are strategic, and while they can get very complex, at root they’re not civic entities. With corporations, I have no problem with government enforcement of statutes and regulatory policy serving a conscience function. What my problem is is the way it seems that we as individual citizens have adopted a corporate attitude. That our ultimate obligation is to ourselves. That unless it’s illegal or there are direct practical consequences for ourselves, any activity is OK."

Tanker i ettertid: David Foster Wallace krever mye, men gir mer. Boken blir tidvis en demonstrasjon på kjedsomheten han forsøker å få deg til å se verdien i, men du belønnes rikelig om du holder ut. Det hele følger egentlig planen han fremla for sin mor da han fortsatt gikk på barneskolen; "jeg vil lage et brilliant teaterstykke, men det begynner ikke før alle bortsett fra en har forlatt teaterlokalet fordi de har kjedet seg og gitt opp forestillingen". Moren ristet bare på hodet. Det tror jeg mange andre også gjør, men vi som satt igjen i salen fikk en av de beste historiene i vårt liv.

Anbefales; Alle som liker å tenke og som tåler at forfatteren krever noe av deg som leser. Anbefaler dere som ikke har lest noe av David Foster Wallace å begynne med en av short-story samlingene, enten "Consider the Lobster" eller "Brief Interviews with Hideous Men"

Karakter: A-

A.Rand - Atlas Shrugged

Oh yes, denne mursteinen (1200 sider) har tatt litt tid, og prosentene har sneglet seg fremover på kindle'n - men det har vært god lesning. Ble ferdig med den på flyet ned til Athen. Jeg har fra før lest Ayn Rand's Fountainhead, og det preger nok bokanmeldelsen litt, på den måten at det blir mye av det samme. Jeg ga Fountainhead A, så det er kanskje litt dårlig gjort å gi Atlas Shrugged en B, men tilsammen 1920 sider ( Fountainhead var 720 sider) med karakter som var helt statiske - fordi de utelukkende var personifiseringen av verdier og ideologier, ble litt i meste laget for meg på slutten der. Alt i alt vil jeg egentlig si at Atlas Shrugged var en bedre bok enn Fountainhead og at alle som er samfunnsinteresserte bør lese den.

Forfatter: Ayn Rand

Tittel: Atlas Shrugged (2005, Centennial Edition, Kindle Edition)

I et nøtteskall: Produsenter, bedriftseiere, oppfinnere, entreprenører og kapitalister, alle som har skapt arbeidsplasser og i all tid har blitt kalt grådige av de som ikke har skapt noe, konkluderer med at utakk er verdens lønn, og gjør det utenkelige - de forlater millionselskapene sine, går på streik og betrakter på avstand panikken bre seg.

Favoritt-utdrag:

Oh her er det mange!

“if you saw Atlas, the giant who holds the world on his shoulders, if you saw that he stood, blood running down his chest, his knees buckling, his arms trembling but still trying to hold the world aloft with the last of his strength, and the greater his effort the heavier the world bore down on his shoulders—what would you tell him to do?” “I . . . don’t know. What . . . could he do? What would you tell him?” “To shrug.”

“Francisco, what’s the most depraved type of human being?” “The man without a purpose.”

“You see, Dr. Stadler, people don’t want to think. And the deeper they get into trouble, the less they want to think. But by some sort of instinct, they feel that they ought to and it makes them feel guilty. So they’ll bless and follow anyone who gives them a justification for not thinking"

"It’s the person who would sell his soul for a nickel, who is loudest in proclaiming his hatred of money—and he has good reason to hate it. The lovers of money are willing to work for it. They know they are able to deserve it. “Let me give you a tip on a clue to men’s characters: the man who damns money has obtained it dishonorably; the man who respects it has earned it."

"There’s no way to rule innocent men. The only power any government has is the power to crack down on criminals. Well, when there aren’t enough criminals, one makes them. One declares so many things to be a crime that it becomes impossible for men to live without breaking laws. Who wants a nation of law-abiding citizens? What’s there in that for anyone?"

"I SWEAR BY MY LIFE AND MY LOVE OF IT THAT I WILL NEVER LIVE FOR THE SAKE OF ANOTHER MAN, NOR ASK ANOTHER MAN TO LIVE FOR MINE."

Tanker i ettertid: Jeg er så ambivalent i forhold til denne boken, for på en måte har jeg lyst til å sette meg på min røde kjæreste og lese alle de 1200 sidene høyt, fordi det er så mye jeg syntes er så riktig her, men jeg vet med meg selv at både han og jeg hadde sovnet 200 sider inn i boka. Jeg tror jeg skal nøye meg med å lese noen av de 72 highlightede delene av boka. Den er virkelig gull.

Anbefales: Høyrefolk kommer til å elske den, og resten av partispekteret trenger å få den opplest om enn under tvang.

Karakter:B+