lørdag 31. mai 2014

Lest i mai (27 / 70)

Fortsetter jeg i dette tempoet, kan regnearket mitt fortelle meg at jeg må senke ambisjonene fra 70 til 65 bøker i år. Denne måneden leste jeg i snitt 57 sider pr. dag, til sammen 1776 sider. Disse sidene fordelte seg  på kun fire bøker, det er mursteinen The Goldfinch på 785 sider som trekker ned snittet på antall bøker denne måneden. Det var det verdt. Tar det igjen i sommer.

I mai har jeg lest:




Forfatter Tittel År Sideantall
Herbjørg WassmoDisse øyeblikk 2013 372

Donna Tartt The Goldfinch 2013 785

Emma Chase NY Bekjennelser (tangled) 2013 254

Piper Kerman Orange is the new black (norsk) 2014 365




En norsk bok, to oversatte og en på engelsk. Den beste leseropplevelsen denne måneden var helt klart the Goldfinch.

I begynnelsen av The Goldfinch møter vi en voksen Theo forskanset på et hotell i Amsterdam, han forteller historien om hvordan han kom i besittelse av et av verdens mest kjente kunstverk – The Goldfinch av Carel Fabritius, Rembrandts mest kjente elev. Selve bildet er viktig fordi Theo, befinner seg i et museum under et terroristangrep. I det bomben går av mister han moren sin, og kun han og en gammel mann er igjen i ruinene av rommet han befinner seg i. De har begge hodeskader, og den gamle er i tillegg stygt såret. Mannen ber Theo plukke opp bildet som ligger på bakken mellom restene av det istykkersprengte rommet. Halvveis svimeslått gjør han det, han kommer ikke på at han bærer på bildet før han er hjemme i sin egen leilighet igjen, der han forgjeves venter på moren. Boken tar opp temaer som hvorvidt vi er i stand til å ta frie valg – eller om det finnes et mønster vi må følge og verdiene vi ilegger kunst og andre gjenstander, som antikviteter.
Første halvdel av boka var brilliant, men siste halvdel mistet meg gradvis. Det allerbeste med boka er det lyriske språket og personskildringene. Mennesker som liker å observere andre mennesker kommer derfor til å elske den. Det samme med kunstelskere, for boka inneholder en del refleksjoner rundt betydningen av kunst og relasjonen mellom kunst og menneske.

I det innledende kapittelet skildres Theos mor på en så flott måte, at jeg nesten blir litt betatt. Tonen dem to i mellom likeså. Ingen relasjoner i boka lever opp til den han hadde med moren, det nærmeste vi kommer er Theos sterke tilknytning til maleriet.

 Jeg skulle imidlertid ønske at boken ikke hadde brukt så mange sider på vennskapet mellom Theo og Boris, for som du sikkert allerede har skjønt er jeg ingen fan av Boris. Er ting ille? Stol på at Boris kan gjøre dem verre – over 300 sider. Samtidig ser jeg at Boris er eksemplifiseringen på en som lever ut det Theo kjemper med å undertrykke. Boris lar ikke omverdenens forventninger styre seg, han uroer seg lite og setter sin egen mening høyest. Theo føler han har et mørkt hjerte, som han kjemper med – og diskusjonen gjennom boka går i hvilken fri vilje du har til å gå i mot forutsetningene du ble tildelt. Du kan kamuflere dem, som Kitsey – som gjør det hun føler for i skjul og opprettholder fasaden, eller du kan være som Boris og aldri unnskylde deg for den du er, selv når du åpenbart er den mørke flekken på eplet.

Men hei. Alt i alt er dette en vakker bok. En bok som er nydelig og lyrisk skrevet, som får deg til å ønske å sakke ned lesetempoet for virkelig å ta språket innover deg.

Boken gir et portrett av de enorme kulturforskjellene på USAs østkyst og vestkyst, møtet med barnevernet og hvordan det er å miste det umistelige, en mor.

 Det er også et interessant grep å knytte romanen til et kjent kunstverk. Gjennom alle refleksjonene om forholdet mellom Theo og The Goldfinch og mennesker og kunst generelt, ligger det et aspekt av dannelse. Neste gang du går på museum etter å ha lest denne boka, kommer du – i tillegg til å lete etter det visne bladet i stillebenet – til å være mer mottagelig for skjønnheten og verdien som ligger i penselstrøkene, og kanskje har Tartt gjort det mulig for et bilde å snakke til akkurat deg.

fredag 30. mai 2014

P. Kerman - Orange is the new black

Kanskje har du fulgt Netflix-serien Orange is the new black? Jeg elsket den, og gleder meg til sesong 2 kommer i juni. Dette er boka bak serien, som skildrer forfatterens eget år i fengsel. Debutboka har toppet New York Times bestselgerliste og jeg har akkurat fått den tilsendt av Kagge forlag for anmeldelse.

Forfatter: Piper Kerman

Tittel: Orange is the new black - mitt år i et kvinnefengsel (2014).

Forlag: Kagge

Sidetall: 365 sider

En lat fredagsettermiddag på Eldorado. Pannekakene cafeen der serverer er absolutt å anbefale. Her koser jeg meg med Norge-pannekaken med brunost, blåbær og jordbær. NAM!


I et nøtteskall: Piper Kerman soner ett år i kvinnefengsel 10 år etter å ha transportert narkopenger over landegrensene. Dette er hennes beretning om livet innenfor murene, som fange i et kvinnefengsel i Conneticut. Kerman retter et kritisk blikk mot amerikansk rettsvesen og fengsel, men først og fremst er den en hyllest til samholdet de svært ulike innsatte utviklet.

Favorittutdrag: 
USA har den høyeste fangepopulasjonen i verden. Vi har 25 prosent av verdens fanger, selv om vi bare har 5 prosent av verdens befolkning. Denne avhengigheten av fengsler er noe relativt nytt: i 1980 hadde vi omtrent 500 000 amerikanere i fengsel, nå har vi mer enn 2,3 millioner bak lås og slå.

Fraværet av ledelse var totalt. Ingen som jobbet med "rehabilitering" var det minste interessert i grunnen til at vi var der, ikke mer enn en lagerarbeider bryr seg om betydningen av en boks med tomater, eller prøver å hjelpe disse tomatene med å forstå hva de har oppe på hyllen å gjøre.

Tanker i ettertid:
I boken blir du kjent med den ekte Piper fra TV-serien.  Som forfatteren selv påpeker i starten av boken er det skrevet mye om å være i fengsel, men det aller meste er fra en manns perspektiv. Det finnes svært få bøker om kvinner i fengsel.

Fordi Piper kunne vært oss alle kan man ikke la være å spørre seg, hvordan hadde jeg tålt et år under disse forholdene? Det neste spørsmålet er, hva ønsker vi å oppnå med denne måten å drive fengsel på?

Boken har i større grad enn serien et fokus på å påpeke alle disinsentivene for rehabilitering i fengsel. Her finner man en god dose samfunnskritikk. Har du sett serien vil du likevel kjenne igjen overraskende mye.

De største forskjellene mellom boka og serien er som følger:
1) Piper soner ikke i samme fengsel som sin narkolangende ex-kjæreste, Alex. I boken heter hun Nora, og de møtes under helt andre omstendigheter.
2) Vesentlig mindre lesbisk sex i boken.
3) Det var mindre drama med de innsatte da Piper kom i fengsel i boka, enn i serien. I boka ble hun tatt ganske godt i mot. Konflikten med Red (Pop i boka) er også mye mindre.
4) Forholdet med Larry er mindre turbulent i boken og støtten fra venner og familie er tydeligere. (kilde: buzzfeed.com - 6 major differences beetween the book and the show)

Jeg liker at Kerman forteller med humor og varme om relasjonene med sine medfanger. Det er kanskje det beste i hele boken, hvordan disse svært ulike kvinnene finner og støtter hverandre. Jeg syntes også det er flott at Kerman "ønsker noe" med boka si. Det er tydelig at hun har engasjert seg for å bedre forholdene og sammenhengen mellom soning og rehabilitering for de innsatte. Dette engasjementet ivaretar forfatteren også gjennom å ha tatt et verv i styret til Woman's Prison Association, som siden 1845 har jobbet med å hjelpe kvinner som har vært i kontakt med fengselssystenet med å forandre livet sitt.

Boken blir tidvis litt kjedelig. Slik er det jo av og til i selvbiografiske bøker. Dette er vel også grunnen til at man har valgt å legge inn flere konflikter og mer sex i serien. Det boken likevel gir, er et sjeldent innsyn i et lukket system - og hvordan det kunne vært for hver og en av oss.

Anbefales: De som jobber med unge/ personer med rusproblematikk/ i fengsel. Samt alle som er nysgjerrig på hvordan et år i amerikansk fengsel ville artet seg.

Karakter : C

Tags: #selvbiografisk, #tvserie, #kvinnefengsel

mandag 26. mai 2014

E.Chase - New York Bekjennelser (Tangled)

Romantisk/Erotisk litteratur 2.0
Det er naturlig at det dukker opp en rekke moderne erotiske romaner i kjølvannet av den økonomiske suksessen til Fifty Shades of Grey. Det selger. Liten tvil om det. New York bekjennelser har solgt godt til å hevde seg på salgstopplistene til New York Times. Samtidig er det flere enn økonomiske grunner til at romaner som dette omsettes som varmt hvetebrød om dagen, for den romantiske  kiosklitteraturen trengte en oppgradering. Vår generasjon kan umulig bli særlig stimulert av "hun åpnet seg som en rose for ham og han stakk elskovssverdet sitt inn i hennes varme slire". Du vet, bøkene med bilde av en eller annen Julio med opprevet skjortebryst og en steilende hingst i bakgrunnen, vår heltinne - dåneklar med ballkjolen halvveis nede på skuldra. Jeg mener, nei takk. Emma Chase har tatt med seg den steilende hesten på coveret, noe som gir en indikasjon på hva vi kan vente oss - den er sort, blank og minimalistisk som en sjakkbrikke. Dette er erotisk litteratur 2.0.

Et konkurransebidrag
Som jeg nevnte tidligere i innlegget "Kjære bok, vennligst vent - de rykker stadig fremover i køen" er dette en bok jeg ikke bare har fått av et forlag, men også en bok der min omtale er et bidrag i en konkurranse i regi av forlaget. Premien er en tur til NYC.

Jeg vil at du som leser bloggen min skal vite at jeg skriver det jeg mener om en bok, samme om jeg har fått den tilsendt av et forlag eller om jeg har kjøpt den selv. Når jeg i tillegg kan vinne noe ved å skrive pent om boka, er det et spørsmål om tillit mellom meg og dere, men også et spørsmål om integritet. Samtidig ser jeg ikke noe feil med å delta, så lenge jeg
1) informerer dere først om betingelsene som ligger bak og
2) skriver en ærlig bokanmeldelse – akkurat som jeg ville gjort om jeg hadde kjøpt boka selv og det ikke forelå noen muligheter for gevinst.

Før jeg takket ja til å være med sjekket jeg også ut boka på Goodreads, det ville ikke vært noe poeng i å takke ja til å få den tilsendt om jeg ut i fra Goodreads kunne se at det ikke kom til å være noe for meg. Livet er for kort for dårlige bøker. Goodreadsomtalene ga meg en positiv overraskelse. Det var tett mellom de som ga den fem stjerner og jeg kunne se at den lå som nr.7 på listen over "Best books published in 2013" (6.449 stemmer), . Jeg så også at Bastion har gitt ut flere bøker jeg har lest og elsket tidligere, som Hvor ble du av, Bernadette og Et helt halvt år.

Nok forspill, her er anmeldelsen av New York Bekjennelser



Forfatter: Emma Chase

Tittel: New York bekjennelser (2014) (Utgitt på engelsk med tittelen Tangled)

Forlag: Bastion

Sideantall: 265

I et nøtteskall: Den forhenværende Drew Evans er helt klart en playboy. Den nåværende Drew Evans? Han er en sørgelig skygge av sitt gamle selv, liggende i sofaen med flere pizzaesker stablet oppover veggen enn Erna Solberg hadde i sin hjemme hos reportasje med Dagbladet Magasinet. Han har vært hjemme fra jobben lenge nok til at matrestene har fått et lag av mugg. Influensa, er den offisielle forklaringen. Knust hjerte, er den reelle. Dette er historien om hvordan kontorets nyansatte, den hardtarbeidende Kate, brakte den forhenværende playboyen i knestående og forlot ham der.

Favorittutdrag:
Jeg ser sjokkert på henne. "Har du aldri gitt en blow job?"
Kjære Gud, vær så snill å ikke la Kate være en av de damene.
Du vet hvilke jeg mener - kalde, lite eventyrlystne, de som bare ikke vil gjøre det. De som insisterer på å elske, som betyr å knulle bare i misjonærstillingen. De er grunnen til at menn som Elliot Spitzer og Bill Clinton risikerer karrierene sine - de er akkurat så desperate etter en "happy ending".

Hun er det eneste hunkjønnet som noen gang har holdt hjertet mitt i hendene sine. Jeg er slaven hennes. Hun ber om noe og jeg gjør det.
Med glede.
Hun heter Mackenzie. Hun har langt blondt hår og de blåeste øynene du noen gang kommer til å se. Hun er snart fire. Ser du henne der? På den andre siden av dumpehuska jeg dumper opp og ned på akkurat nå.
"Så Mackenzie, har du bestemt deg for hva du vil bli når du blir stor?"
"Jepp, jeg vil bli prinsesse. Og jeg vil gifte meg med en prins og bo i et slott".

Jeg blir nødt til å snakke med søsteren min. Disney er farlig, hjernevaskende møkk, spør du meg.
"Eller du kan tenke på å investere i eiendom. Så kunne du kjøpt slottet selv og da trenger du ikke prinsen."
Hun syntes jeg er morsom. Hun ler.
"Onkel Drew. Åssen skal jeg få en beibi uten en prins?"
Oi oi oi.
"Du har masse tid til å få babyer også. Etter du har tatt mastergrad i økonomi og ledelse, eller et profesjonsstudium i medisin. Åh, eller så kan du bli administrerende direktør og få startet en barnehage på arbeidsplassen din. Da kan du ta med deg babyene på jobb hver dag."


Tanker i ettertid:
Dette er romanistisk litteratur for vår generasjon ispedd en god dose erotikk. I tillegg er den skrevet med en snert frekk humor, en sterk kvinnelig hovedfigur og et mye bedre språk enn Fifty Shades of Grey noen gang kunne vise til. Dette er oppsidene med boka.

Det som trekker ned for min del er at konflikten er såpass uskyldig/grunn – at jeg ikke kan se at det ikke skal ordne seg. En del av spenningen faller dermed bort.

Det irriterende er at Drew må være slik en fangst. Den rike playboyen med toppjobben. Det er litt som om det skulle finnes romantisk litteratur for menn der det vanligste yrket for kvinner var undertøysmodell. På den andre siden, vil noen egentlig lese en erotisk historie om en tilfeldig kar med en penis som av og til ikke vil stå, og som i tråd med statistikken - sjelden klarer å gi sin utkårede orgasme? Jeg tror ikke det. Denne typen litteratur, den appellerer til våre fantasier og da ønsker vi oss en stor fangst og drømmesex.

Jeg syntes også at Drew virker enklere enn stillingen og ansvaret hans skulle tilsi. Litt for ofte syntes jeg forfattere gjør seg skyldig i å indikere at en karakter er intelligent (han har en viktig jobb ergo er han intelligent) heller enn å vise oss det, når karakteren interagerer med andre.

Jeg liker hvordan hovedkarakteren gir Disney et velfortjent spark i siden, for å messe om prinsesser som trenger prinser for å bli lykkelige. Boken har et sterkt karrierefokus, noe som kommer tilsyne i karakteren Kate, som er en sexy men dyktig jente som brenner for jobben – og i Drews oppdragelse av niesen Mackenzie.

New York Bekjennelser leser seg omtrent selv, og har alle ingrediensene en god ferieflørt skal ha. Leser du den på bussen kan du komme til å rødme stort om du får noen nysgjerrige blikk ned i boka di. Du er herved advart.

Anbefales: Dette er en bok jeg tror mange vil like, og de som kommer til å like den best er de som stort sett leser på stranda.

Karakter: C

Tags: #nybekjennelser, #romantisk, #chicklit, #sexy, #strandlektyre

 

torsdag 22. mai 2014

D.Tartt - The Goldfinch

Jeg har kjøpt The Goldfinch tre ganger, så sterkt har den appellert til meg fra hyllene i byens bokhandlere. Hver gang har jeg endt opp med å gi den bort i gave, så jeg har lest boken på min Kindle. Nylig kom den oversatte versjonen av boken ut, den bærer navnet Stilitsen. Boken er spesielt aktuell nå, fordi den nylig (april 2014) har vunnet Pulitzerprisen for beste roman. I tillegg gjestet forfatteren Litteraturhuset tidligere denne måneden for å fortelle om boken. Da hun debuterte med The Secret History i 1992, var den en bok alle leste og snakket om - den ble en referanse for en hel generasjon. I dag diskuteres den fortsatt. Tartt hylles for å skrive på en måte som stimulerer hodet og rører hjertet samtidig.

(Bilde: GeorgeKelley.org)

Forfatter: Donna Tartt

Tittel: The Goldfinch (2013)

Sideantall: 785 sider (liten murstein)

I et nøtteskall: Vi møter en voksen Theo forskanset på et hotell i Amsterdam, han forteller historien om hvordan han kom i besittelse av et av verdens mest kjente kunstverk – The Goldfinch av Carel Fabritius, Rembrandts mest kjente elev. Selve bildet er viktig fordi Theo, befinner seg i et museum under et terroristangrep. I det bomben går av mister han moren sin, og kun han og en gammel mann er igjen i ruinene av rommet han befinner seg i. De har begge hodeskader, og den gamle er i tillegg stygt såret. Mannen ber Theo plukke opp bildet som ligger på bakken mellom restene av det istykkersprengte rommet. Halvveis svimeslått gjør han det, han kommer ikke på at han bærer på bildet før han er hjemme i sin egen leilighet igjen, der han forgjeves venter på moren. Boken tar opp temaer som hvorvidt vi er i stand til å ta frie valg – eller om det finnes et mønster vi må følge og verdiene vi ilegger kunst og andre gjenstander, som antikviteter.

Favorittutdrag:
Whenever you see flies or insects in a still life – a wilted petal, a black spot on the apple – the painter is giving you a secret message. He's telling you that living things don't last – it's all temporary. Death in life. That's why they're called natures mortes. Maybe you don't see it at first with all the beauty and bloom, the little spec of rot. But if you look closer – there it is.

Caring too much for objects can destroy you. Only – if you care for a thing enough, it takes on a life of its own, doesn't it? And isn't the whole whole point of things – beautiful things – that they connect you to some larger beauty? 


Tanker i ettertid:
Første halvdel av boka var brilliant, men siste halvdel mistet meg gradvis. Det allerbeste med boka er det lyriske språket og personskildringene. Mennesker som liker å observere andre mennesker kommer derfor til å elske den. Det samme med kunstelskere, for boka inneholder en del refleksjoner rundt betydningen av kunst og relasjonen mellom kunst og menneske.

I det innledende kapittelet skildres Theos mor på en så flott måte, at jeg nesten blir litt betatt. Tonen dem to i mellom likeså. Ingen relasjoner i boka lever opp til den han hadde med moren, det nærmeste vi kommer er Theos sterke tilknytning til maleriet.

 Jeg skulle imidlertid ønske at boken ikke hadde brukt så mange sider på vennskapet mellom Theo og Boris, for som du sikkert allerede har skjønt er jeg ingen fan av Boris. Er ting ille? Stol på at Boris kan gjøre dem verre – over 300 sider. Samtidig ser jeg at Boris er eksemplifiseringen på en som lever ut det Theo kjemper med å undertrykke. Boris lar ikke omverdenens forventninger styre seg, han uroer seg lite og setter sin egen mening høyest. Theo føler han har et mørkt hjerte, som han kjemper med – og diskusjonen gjennom boka går i hvilken fri vilje du har til å gå i mot forutsetningene du ble tildelt. Du kan kamuflere dem, som Kitsey – som gjør det hun føler for i skjul og opprettholder fasaden, eller du kan være som Boris og aldri unnskylde deg for den du er, selv når du åpenbart er den mørke flekken på eplet.

Men hei. Alt i alt er dette en vakker bok. En bok som er nydelig og lyrisk skrevet, som får deg til å ønske å sakke ned lesetempoet for virkelig å ta språket innover deg. 

Boken gir et portrett av de enorme kulturforskjellene på USAs østkyst og vestkyst, møtet med barnevernet og hvordan det er å miste det umistelige, en mor.

 Det er også et interessant grep å knytte romanen til et kjent kunstverk. Gjennom alle refleksjonene om forholdet mellom Theo og The Goldfinch og mennesker og kunst generelt, ligger det et aspekt av dannelse. Neste gang du går på museum etter å ha lest denne boka, kommer du – i tillegg til å lete etter det visne bladet i stillebenet – til å være mer mottagelig for skjønnheten og verdien som ligger i penselstrøkene, og kanskje har Tartt gjort det mulig for et bilde å snakke til akkurat deg.

Anbefales: Den kresne leseren, dette er kvalitet – og jeg blir ikke overrasket om den dukker opp på longlisten til Man Booker.

Karakter: B

Tags: #stilitsen, #pulitzer, #kunst, #terror, #vakkertspråk

onsdag 21. mai 2014

Kjære bok, vennligst vent - de rykker stadig fremover i køen

For mange spennende bøker på vent er helt klart et luksusproblem. I går skrudde jeg med hjelp fra min søster Anette (hun kan alt en mann kan og mer, - du skal se henne rygge med henger!) opp en smal hylle på soverommet mitt. Denne er fra IKEA, myntet på bilderammer over senga. Tanken er at jeg skal stable bøker jeg har kjøpt eller fått tilsendt fra forlag, som jeg har tenkt til å lese i nær fremtid. Gjennom å stille de opp slik at jeg ser dem hver dag, tenker jeg at jeg kan begynne å glede meg. Samtidig er det fritt hvilken jeg velger å lese først, for blir det for organisert føles det som tvang og sjarmen blir borte. Dessuten er det jo mange bøker som har vakre omslag og pynter veggen vel så godt som et bilde. Så jeg er godt fornøyd.



Dette er bøkene som står i kø for å bli lest nå:

Jung Chang – Enkekeiserinnen
Denne boken er et portrett av Cixi, - konkubinen som brakte kina inn i den moderne tid. Den er skrevet av forfatteren bak Ville Svaner og Mao. Dette lesereksemplaret fra Gyldendal har jeg hatt liggende siden november i fjor. Det har jeg dårlig samvittighet for, for jeg prøver å lese og anmelde bøkene kort tid etter jeg har mottatt dem. Enkekeiserinnen har tittet tilbake på meg fra bokhyllen gjentatte ganger nå, og den virker veldig spennende, så jeg gleder meg til å lese den over flere kopper god te.

Gyldendal sier følgende om boken på sine hjemmesider:
"Enkekeiserinne Cixi (1835–1908) var Xianfeng-keiserens førstekonkubine og grep makten da keiseren døde i 1861. Hun ble den reelle lederen av Qing-dynastiet i Kina fra 1861 til sin død i 1908. Cixi har av ettertiden blitt ansett som en konservativ, herskesyk og grusom leder. Men Jung Chang viser at hun i virkeligheten var en pasjonert kunstelsker, svært populær blant det kinesiske folk, en dyktig diplomat og en effektiv reformator av det tradisjonsbundne kinesiske samfunnet – blant annet gjennom å forby snøring av føttene hos kvinner.

Jung Chang følger Cixis dramatiske liv som konkubine, enke, sørgende mor, politisk strateg og knallhard kuppleder. Bakteppet er historien om Kinas siste dager som keisermakt og et tusenårig dynasti som går mot slutten."


Emma Chase - New York bekjennelser (Tangled)
Jeg ble kontaktet på mail for litt siden, med forespørsel om jeg ville anmelde New York bekjennelser. Bokbloggerne som er invitert til å skrive om boken kan vinne en tur til New York. Det syntes jeg hørtes fantastisk ut, men det representerte også en utfordring for meg.

Jeg vil at du som leser bloggen min skal vite at jeg skriver det jeg mener om en bok, samme om jeg har fått den tilsendt av et forlag eller om jeg har kjøpt den selv. Når jeg i tillegg kan vinne noe ved å skrive pent om boka, er det et spørsmål om tillit mellom meg og dere, men også et spørsmål om integritet. Samtidig ser jeg ikke noe feil med å delta, så lenge jeg
1) informerer dere først om betingelsene som ligger bak og
2) skriver en ærlig bokanmeldelse – akkurat som jeg ville gjort om jeg hadde kjøpt boka selv og det ikke forelå noen muligheter for gevinst.

 Før jeg takket ja til å være med sjekket jeg også ut boka på Goodreads, det ville ikke vært noe poeng i å takke ja til å få den tilsendt om jeg ut i fra Goodreads kunne se at det ikke kom til å være noe for meg. Goodreadsomtalene ga meg en positiv overraskelse. Det var tett mellom de som ga den fem stjerner og jeg kunne se at den lå som nr.7 på listen over "Best books published in 2013" (6.449 stemmer), så da gir vi den et forsøk. Jeg ser også at Bastion har gitt ut flere bøker jeg har lest og elsket tidligere, Hvor ble du av, Bernadette og Et helt halvt år. Det gjør at jeg har forhåpninger til boken.

Bastion skriver følgende om boken på sine hjemmesider:
"Drew Evans har tilsynelatende alt: Oppvokst i velstand, en vellykket forretningsmann og er dessuten en av New Yorks mest ettertraktede ungkarer. Noe han selv er inderlig klar over. Men nå ligger han ubarbert og puslete i den luksuriøse leiligheten sin med influensa. Det er i alle fall det han selv påstår.. Eller har forfatningen hans noe med Katherine Brooks å gjøre? Den ekstremt dyktige og tiltrekkende nye kollegaen hans. Hvordan har hun forvandlet den arrogante og kjekke rundbrenneren til en skadet og desperat skygge av seg selv?"

Piper Kerman - Orange is the new black
Du kjenner kanskje Netflix-serien Orange is the new black? Jeg elsket den, og gleder meg til sesong 2 kommer i juni. Dette er boka bak serien, som skildrer forfatterens eget år i fengsel. Debutboka har toppet New York Times bestselgerliste og jeg har akkurat fått den tilsendt av Kagge forlag for anmeldelse.

Kagge skriver følgende om boka på sine hjemmesider:
"Piper Kerman var nettopp ferdig med college da hun ble med en eldre kjæreste på reiser der det ble smuglet penger og heroin. For Kerman ble den kriminelle karrieren kortvarig, og hun var for lengst i gang med et vanlig middelklasseliv med jobb og kjæreste da fortiden innhentet henne ti år senere. Kerman ble dømt til femten måneders fengsel, fikk fangenummeret 11187-424 og ikledd oransje fangedrakt" (Hentet fra Kagges pressemelding om boken)
Jeg gleder meg til å bli kjent med den "ekte" Piper.

mandag 19. mai 2014

Betatt av the Goldfinch

Det er et kvalitetstegn når du misser bussholdeplassen din, fordi du er så oppslukt av boka du leser!
Jeg er 2/3 inn i The Goldfinch om dagen og klarer knapt å legge boka ned. Det er veldig godt å engasjeres slik av en bok, for det er en stund siden sist! I mens dere venter på en anmeldelse oppfordrer jeg på det sterkeste å lese Clementines uortodokse anmeldelse, formulert som om hun var Donna Tartts redakør. 



Håper forresten dere hadde en flott 17.mai, Om Facebook er representativt - kan man anta at det ble barnetog og pavlova i rødt hvitt og blått på de aller fleste. Selv nøyde jeg meg med pavlova og bevitnet barna på NRKs fantastiske 17.maidekning som en annen gammel skrump.



På kattefronten er det sakte men sikker bedring. De to er fortsatt ikke hjertevenner, men kan nå i det minste oppholde seg i stua samtidig uten fresing. Men om Kasper er kjølig, kommer iallfall den nye pusen og Grumpy Cat overens.


- Ønsker dere en god ny uke og masse leselyst!
 

tirsdag 13. mai 2014

H. Wassmo - I disse øyeblikk (shortlistet til bokbloggernes litteraturpris 2014)

På den nest siste dagen i april løp jeg ut i lunsjen for å kjøpe denne boka. Jeg måtte jo rekke å lese den før månedsskiftet siden det var samlesing av nominerte til bokbloggerprisen 2014. Vel inne på Tanum Colosseum kom jeg på at jeg hadde glemt tittelen på boka jeg skulle kjøpe.

 - Dette er helt teit, men jeg ønsker å kjøpe en bok og akkurat nå husker jeg ikke hva den kvinnelige forfatteren heter, eller hva tittelen på boka er. Den er utgitt i 2013 av en norsk forfatter og har bilde av en dame med mørkt hår og ryggen til som bader ved en brygge. Det er ikke måte på hvor dum jeg føler meg, dette må være bokbutikkekvivalenten av jeg skal ha en plate av den artisten som har den sangen "dum dum-da-da".
- Ah, du mener Herbjørg Wassmo – Disse øyeblikk, svarer bokhandleren.

Smelt. Faghandel, I tell you. Boka ble likevel ikke lest i april fordi jeg klarte å glemme den igjen. Men hei. Anmeldelse kommer nå.  Du kan også lese hva andre bokbloggere mener om boka hos Norske Bokblogger.


Forfatter: Herbjørg Wassmo

Tittel: I disse øyeblikk (2013)

Sideantall: 372

Plot (hentet fra forlaget): "Sterk selvbiografisk beretning fra Herbjørg Wassmo. Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet. Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere".

I et nøtteskall: Forfatterens mot-alle-odds-ble-jeg-en-suksessfull-forfatter-historie. Hevd din plass og si hva du vil ha, kvinne!


Favorittutdrag:

Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult (s 119).

 Hun nevner ikke sine barnslige planer om å bli billedkunstner. Det virker så smått. Denne mannen står midt i striden. Hun har lest at Simone de Beauvoir har sagt at Man skriver ut fra den man har gjort seg selv til. Er det slik for alle kunstnere? Strever han med å male den han har gjort seg selv til? Hun ville gjerne ha spurt ham hva han tror, men er redd han skal synes at hun gjør seg til (s 160).

Æ fikk brev ifra et forlag i går, begynner hun litt ustøtt.
Moren svarer med et svevende. Å? Forlag? Æ trur været kjem tel å holde sæ heile helga.
Hun drar inn nok pust for hele setningen. De vil trøkke diktan mine…Det skal bli bok.
Moren strekker hånden sin over stolryggen og griper vesken som henger der. Så snur hun seg mot henne og smiler. Hele ansiktet stråler.
Der kjem endelig ferga. Då må æ kjøre! (s 192).


Tanker i ettertid:
Jeg tror helt klart dette er to forskjellige bøker å lese for de som har et forhold til Herbjørg Wassmo sin litteratur og de, som meg, som ikke har det. Verdsetter du sluttproduktet ser du kanskje i større grad skjønnheten i kampen bak tilblivelsesprosessen.

De første kapitlene i boken skildrer en ung Wassmo, som er i overkant selvbevisst og sensitiv. Vi får side opp og side ned med "the inner workings of Wassmo" og jeg kan ikke hjelpe å tenke at dette må være litteraturens svar på Maria Mena. Tidlig irriterer jeg meg over måten hun forholder seg til andre, for sjelden klarer hun å si hva hun tenker eller ønsker. Hun tar derimot det meste opp i verste mening, og fryder seg over å straffe dem tilbake i en taus krig. Wassmo skal ikke beskyldes for å tegne et i overkant sympatisk selvportrett. Hovedpersonen rives hele tiden mellom det å være likandes og det å være seg selv, men hun virker dypt deprimert. Således er selvet hun beskriver en skildring av depresjon – heller enn selve Herbjørg Wassmo.

 Hovedpersonen lever kjønnskampen og tidsklemma. Hun opplever det nær umulig å være tilstede i øyeblikket, og har dårlig samvittighet de gangene hun prioriterer seg selv og skrivingen fremfor familien. Hun er sint på samfunnet, og de rundt henne som gjør at hun tillegges de kjipeste arbeidsoppgavene kun fordi hun er kvinne. Dette sinnet tar hun stort sett utover mannen sin, hvis frihet illustreres med at han omtales som "jegeren". Den som alltid er fri til å følge sin lidenskap. Måten hun forholder seg til andre på gjør derimot at jeg syntes det er vanskelig å ha sympati med henne. Hun er i kamp på alle fronter, og har høyt temperament som i stor grad styres av følelser.

Det som står på spill er drømmen om å bli forfatter. Uten kjennskap til forfatterskapet, er det vanskelig å engasjere seg nevneverdig i kampen – for boken i seg selv appellerte ikke til meg. Jeg kan sette pris på Wassmos ønske om og evne til å kjempe for realiseringen av egne drømmer, men jeg syntes hun gjorde det unødvendig vanskelig for seg selv med alle rundt seg fordi hun aldri klarte å si hva hun ville ha.

Anbefales: De som har lest Wassmos bøker og er glad i dem.

Karakter: D

Andre mener:
Rose Marie syntes den er en sterk terningkast 5.
Beate syntes dette var en fantastisk, gripende og sterk roman.
Moshonista mener du liker boka bedre, jo flere av Wassmos bøker du har lest

mandag 12. mai 2014

Crazy cat lady in the making

I forrige uke hadde vi familieforøkelse. Jeg har gått til anskaffelse av den lenge planlagte katt nr. 2. 

Jeg syntes grensa for crazy cat lady går ved 2 katter. Har du flere enn 2 katter og bor alene, ja da begynner du å falle innunder kategorien kattedame. Ikke at det er noe feil med det, det høres egentlig veldig hyggelig ut.

Den nye katten er en tre år gammel ragdoll som ignorerer navnet Nollie. Jeg kjøpte henne da eieren hennes hadde utviklet allergi og ikke hadde anledning til å ha henne lengre. Nollie kommer fra et oppdrett i Harstad, er sterilisert og har hittil levd livet som innekatt.



Min nyeste sofapute, Nollie

Den blåøyde divaen har ikke fått en spesielt varm velkomst av tidligere enekatt Kasper.

Jeg bare: Se, jeg har ordnet med selskap!
Han bare: Din jævla sviker. Jeg skal ligge under spisebordet og gi den nye katten "the evil eye" til en av oss flytter ut, og det blir ikke meg.

Indignert tidligere enekatt, Kasper.

Nei. Det kommer nok til å ordne seg, de er allerede mye mer avslappet i hverandres selskap enn de var. Jeg har lagt Nollies teppe på Kaspers soveplass så han kan venne seg til lukten av henne, og passer på å gi ham minst like mye kos og oppmerksomhet som før.

I går var  første dagen Nollie har våget seg inn i stuen, og Kasper har for første gang ikke frest. Så det er progresjon. Sakte men sikkert. Mitt store ønske er jo at de skal få glede av hverandres selskap på sikt og ikke bare tolerere hverandre.


 

søndag 11. mai 2014

Donna Tartt på litteraturhuset

Du har helt sikkert sett bokomslaget med den lille fuglen som kikker ut gjennom en flenge i coveret? Donna Tartts Goldfinch har et av de vakreste omslagene jeg har sett på en bok.

Bilde: GeorgeKelley.org
Da jeg ankom Litteraturhuset en halv time før programmet startet, sto en kvinne med mørk glatt bob på utsiden. Donna Tartt? tenkte jeg, spent. Jeg forsøkte å høre hva hun sa til en nikkende kvinne med et hvitvinsglass i hånden. Da jeg kom nærmere hørte jeg at hun snakket svensk. Ikke Donna Tartt. Helt klart ikke.

Jeg fant meg plass på første rad, og nikket til andre bokbloggere jeg kjente igjen i salen. Innlederen åpner med å fortelle at Tartt troner Times liste over leseverdige kvinnelige forfattere og har vunnet Pulitzer-prisen for The Goldfinch (som har fått tittelen Stilitsen på Norsk). Da hun debuterte med The Secret History i 1992, var den en bok alle leste og snakket om - den ble en referanse for en hel generasjon. I dag diskuteres den fortsatt. Tartt hylles for å skrive på en måte som stimulerer hodet og rører hjertet samtidig.

Kaja Schjerven Mollerin, redaktør i Vinduet er den som intervjuer Donna Tartt.




Kort etter introduksjonen leser Donna Tartt fra The Goldfinch. Hun har valgt ut en del ganske langt bak i boka som omhandler selve bildet av den ensomme fuglen som holdes som kjæledyr. I alle store kunstverk finnes et selvportrett, leser hun. Hva sier denne lille fangen om sin kunstner, den nederlandske maleren Carel Fabritius? Fuglen kikker ut mot oss, den er fanget - men verdig, den er ikke ilagt noe menneskelig - det er en slags dobbel avgrunn.

Fabritius er Rembrandts mest kjente elev. Selve bildet er viktig fordi hovedpersonen Theo, befinner seg i et museum under et terroristangrep. I det bomben går av mister han moren sin, og kun han og en gammel mann er igjen i ruinene av rommet han befinner seg i. De har begge hodeskader, og den gamle er i tillegg stygt såret. Mannen ber Theo plukke opp bildet The Goldfinch som ligger på bakken mellom restene av det istykkersprengte rommet. Halvveis svimeslått gjør han det, han kommer ikke på at han bærer på bildet før han er hjemme i sin egen leilighet igjen, der han forgjeves venter på moren.



Boken tar for seg hvorvidt det finnes mønstre, hvorvidt man på noen måte kunne forutsett hva som kom til å skje - eller hvorvidt alt er tilfeldig. Som over to tredjedeler av unge overlevende føler han skyld.  Av og til kan det være lettere å bære ansvaret av at noe er vår skyld - selv om det ikke er det, en å anerkjenne at vi er prisgitt tilfeldigheter vi ikke kan kontrollere, sier Tartt. Det er en skummel tanke, fortsetter hun - for vi er dyr som liker å lage mønster og mening.

Tartt forteller også litt om selve skriveprosessen. Hun begynte å skrive allerede som 13-14åring. Da gikk det mest i poesi. Hun jobbet sakte og møysommelig, grunnet over hvert ord og revurderte hver setning. Denne skrivestilen tok hun med seg da hun gikk over til å skrive skjønnlitteratur. Så ting tar tid. Jeg skriver for hånd, forteller hun. Først går jeg over med rød penn, så noterer jeg med blå penn osv. Jeg fargekoder redigeringene mine, limer inn servietter og annet, til manuskriptet er helt uleselig. Først da skriver jeg det inn på PC. Så skriver jeg det ut og begynner igjen med den røde pennen.



- Vet du alltid hvordan historiene slutter? Spør Kaja.
Ja, men det kommer alltid overraskelser underveis, svarer forfatteren. Som forfatter må man huske at leseren alltid ligger tre steg foran deg. Å undervurdere leserens intelligens er en grov feil. Dersom man ikke avviker fra planen man har satt opp for boken, vil den føles for konstruert. Jeg bruker lesere underveis i prosessen, de gir meg feedback. Moren min er en fantastisk leser. Hun mener selvfølgelig at alt jeg skriver er bra, og jeg kan virkelig ikke gjøre noe feil. Men hun klarer ikke å skjule det når hun kjeder seg, så jeg pleier å lese høyt for henne, det jeg har skrevet. Når jeg ser hun kjeder seg, vet jeg at jeg må endre på teksten. Hun vil selvfølgelig aldri innrømme at hun kjeder seg, men jeg har tolket disse signalene siden jeg var tre-fire år gammel, så jeg ser det jo. Det er en slags kanarifugltest.
Den fullsatte salen humrer.

-Hvordan var det å oppnå litterær suksess?
Jeg er venn med Bret Easton Ellis og husker da han ga ut Less Than 0 i en alder av 19-20 år. Det var mitt første inntrykk av litterær suksess, nær på. Min egen suksess kom da jeg var eldre, jeg var 27 da jeg debuterte med The Secret History.

- Det må ha vært gøy? Følger Kaja opp. Det er tydelig at hun vil ha mer om hvordan det har vært.
Ja, men det var desorienterende også. Telefonen ringte i ett kjør, og jeg hater telefonen. Jeg tenkte det kom til å drive meg til vannvidd. Heldigvis er det slik at folk glemmer en fort, så telefonene avtok etter hvert. Jeg har vært på reise siden september i fjor, for å promotere The Goldfinch. Siden det tar så mye å skrive en bok, vil man jo gjøre det man kan for den når den først er ferdig.

- Er The Goldfinch på en måte et portrett av Theo?
Ja. Jeg tror vi elsker enkelte kunstverk fordi vi selv ilegger det følelser. Man kan tenke at man er den første personen som virkelig ser og elsker et bilde eller en bok. Kunsten ilegges en ekstra dimensjon av vår egen intelligens, derfor er det like mange versjoner av et stykke kunst som det er mennesker som forholder seg til det.

- Men du velger ofte barns perspektiv når du skriver?
Barn har et friskere perspektiv på ting. Gjennom å se verden med deres øyne kan man gjenskape de første møtene man hadde med det man elsker.

Det var den amerikanske ambassaden som støttet arrangementet økonomisk. Det kan nevnes at salen var full og at alle billettene var utsolgt, derfor bestemte Litteraturhuset seg for å åpne en sal til med direkteoverføring på storskjerm. Jeg likte godt å overvære intervjuet, jeg syntes Kaja Schjerven Mollerin gjorde en god jobb med intervjuet, og følte selv jeg ble kjent med forfatteren.

Jeg leser The Goldfinch på Kindelen om dagen.


 

torsdag 1. mai 2014

Lest i april (23/70)

April har vært årets hittil dårligste lesemåned for meg, med et snitt på 50 sider dagen. Jeg ligger nå an til å lese 70 bøker i løpet av et år, som er akkurat det jeg hadde tenkt – men likevel, uten noen buffer. Dårligst samvittighet har jeg for igjen å være sent ute med samlesningen av longlisten til Bokbloggerprisen. Jeg har kjøpt meg Herbjørg Wassmo-boken I disse øyeblikk, men noen anmeldelse kan neppe ventes før neste uke.




Denne måneden har jeg lest:
 
Forfatter
Tittel
År
Sideantall
1
Agnes Ravatn
2013
207
2
Kjersti Annesdatter Skomsvold
2009
125
3
Joe Abercrombie
2009
673
4
Ayn Rand
1937
89
5
Alan Moore og Dave Gibbons
1986
416

To relativt nye norske bøker, en Dick-lit fantasy, en politisk dystopi og en tegneserieklassiker. Jeg så forresten filmen Watchmen i går, som er laget av folkene bak 300. Likte filmen godt, og forstår ikke helt hvorfor den scorer så mye dårlige enn Avengers på IMDB. Watchmen har jo mye mer substans, syntes jeg.

Den beste leseropplevelsen denne måneden var Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. I boken møter vi Mathea Martinsen. En gammel krokrygget dame, som gjennom livet har isolert seg i leiligheten sin på Oslos østkant. Mathea har ett menneske i livet sitt, ektemannen Epsilon. Ellers har hun unngått mennesker i det lengste. Nå, som gammel tar Mathea en titt på livet sitt, og finner ut at hun har gjort for lite av seg. Hun er redd for å dø, uten noen gang å ha levd. Derfor finner hun frem brudekjolen, baker pikekyss og går ut igjen blant folk for å gjenoppta kontakten med verden rundt seg.

Jeg syntes forfatteren portretterer ensomhet på en herlig måte. Mathea er ikke stakkarslig, eller stusselig – (sistnevnte kan kanskje diskuteres, hun har tross alt en krum rygg og tenner som faller ut når hun spiser agurk, slik at de står igjen i agurken som et slags slagvåpen hun selv mener ser ut som noe man kan klubbe selunger med), men hun er ensom som følge av selvvalgt isolasjon. Fremfor alt har Mathea fantastisk humor og en måte å se verden rundt seg på som bærer preg av for mange dager alene. Hun kommer til erkjennelsen at selv om man kan leve tilfredsstillende dager for seg selv, er det først i møte med andre at livet ens ilegges betydning. Tankerekkene til Mathea er morsomme og triste på samme tid. Det jeg syntes er vanskeligst er å få på plass selve handlingsforløpet, etter første gjennomlesning var jeg forvirret. Hva skjedde egentlig med Epsilon? Derfor leste jeg deler av boka en gang til.

Jeg er imponert over at dette er en debut. Jeg husker jeg diskuterte debutforfattere med en tidligere redaktør av en stor svensk avis, som også var bokelsker. Han sa han aldri leste debutanter. Livet er for kort, resonnerte han. Noe jeg tolker som at kvaliteten er for varierende, til at det er verdt å bruke tid på noe som ikke ettertiden har evaluert og kvalitetssikret for en. Selv om jeg ser poenget hans, syntes jeg det er morsomt med debutanter – fordi man da også får mulighet til å oppdage en skatt før andre. Men dette var et langt apropos, som ikke egentlig var så relevant for en bok som er blitt både en hit hos kritikerne og som kom ut i 2009.

Jeg har lest ordene "velkomponert" i mange anmeldelser av boken, og må si meg enig. Dette er en vakker liten bok om følgene av å leve for en person i trygge omgivelser. Jeg likte den veldig godt, selv om jeg syntes slutten var skuffende. Jeg gleder meg til Skomsvolds neste bok!

 
 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS