S. Chbosky - The Perks of Being a Wallflower

The perks of Being a Wallflower er en samling brev fra 15-årige Charlie til en ukjent mottaker, om livet, sånn fra dag til dag. Boken skildrer på fantastisk vis det å være tenåring, det å være usikker, forelsket, i ubalanse og deprimert.

De siste sidene leste jeg i det vi fikk beskjed via høyttalersystemet på toget at en person hadde kastet seg foran et tog mellom Asker og Drammen Stasjon. I den klare, kalde høstkvelden stod jeg igjen på Asker stasjon. Det at en person valgte å avslutte sitt eget liv, ga meg noen timer til å fundere over mitt eget og boken jeg akkurat hadde fullført. For første gang på lenge følte jeg mer enn jeg tenkte.

Forfatter: Stephen Chbosky

Tittel: The Perks of Being a Wallflower (1999).

Soundtrack: The Smiths – Atumn Leaves

Trivialia:

1) Boken er filmatisert med Emma Watson i en av hovedrollene, og med en 8.5 IMDB-score høres den ut som den er verdt tiden.

2) Charlie former et sterkt bånd med engelsklæreren sin, og leser utrolig mange gode bøker i løpet av boken. Her er listen:

1. To Kill a Mockingbird by Harper Lee
2. This Side of Paradise by F. Scott Fitzgerald
3. Peter Pan by J.M. Barrie
4. The Great Gatsby by F. Scott Fitzgerald
5. A Separate Peace by John Knowles
6. The Catcher in the Rye by J. D. Salinger
7. On the Road by Jack Kerouac
8. Naked Lunch by William S. Burroughs
9. Walden by Henry David Thoreau
10. Hamlet by William Shakespeare
11. The Stranger by Albert Camus
12. The Fountainhead by Ayn Rand 

I et nøtteskall: I noen øyeblikk er vi udødelige, i andre er viljen til å leve fint liten – det har vel aldri vært mer sant enn når man var tenåring, når man på mange måter var selve essensen av seg selv, den konsentrerte og noe intense versjonen av personen man kommer til å bli.

Favorittutdrag:

"I just need to know that someone out there listens and understands and doesn't try to sleep with people even if they could have. I need to know that these people exist."

"I have finished To Kill a Mockingbird. It is now my favorite book of all time, but then again, I always think that until I read another book."

"You know… a lot of kids at school hate their parents. Some of them got hit. And some got caught in the middle of wrong lives. Some of them were trophies fir their parents to show the neighbors like ribbons or gold stars. And some of them just wanted to drink in peace. For me personally, as much as I don't understand my mom and dad and as much as I feel sorry for both of them sometimes, I can't help but love them very much".

"Do you enjoy holidays with your family? I don't mean your mom and dad family, but your uncle and aunt family? Personally, I do. There are several reasons for this. First, I am very interested and fascinated by how everyone loves each other, but no one really likes each other."

"So, I guess we are who we are for a lot of reasons. And maybe we'll never know most of them, But even if we don't have the power to choose where we come from, we can still choose where we go from there. We can still do things. And we can try to feel okay about them."

Tanker i ettertid: Jeg syntes det er vanskelig å si noe om denne boken. Charlie er klok, og det er godt å se hvordan en familie som krangler og plukker på hverandre kommer sammen når det gjelder. Først og fremst appellerer Charlies brev til empatien i deg, sekundert til hvordan du ser ditt eget liv, familien din, vennene dine, historien din, skadene du har fått med deg på veien – men viktigst av alt at det fortsatt er mye å være glad for (deriblant fantastisk litteratur). Charlie er introvert, han foretrekker å skrive brev til en ukjent – den eneste reelle selvutleveringen han har. Han åpner seg i liten grad for menneskene rundt seg, og setter konstant andres behov foran sine egne. Et eksempel på dette er når han lar sin homofile venn med kjærlighetssorg kysse ham, gjentatte ganger – selv om han helst ville sluppet. Han tenkte kanskje det trøstet kameraten. Sam, jenta i vennegjengen som han er forelsket i arresterer ham på dette: "you can't just sit there and put everybody's lives ahead of yours and think that counts as love. You just can't. You have to do things." Det er veldig sant. Det er dog endel lettere å være observatør, enn å spille hovedrollen i eget liv.

Anbefales: Alle som er, eller har vært ung.

Karakter: A

W. Golding - Lord of the Flies

En gruppe britiske smågutter er fanget på en tropisk øy etter en flystyrt. De første dagene ser det ut som de kommer til å håndtere en verden uten voksne ganske bra. De velger en leder, bygger hytter og fordeler ansvar. Det tar ikke lang tid før sivilisasjonen utfordres av primitive og voldelige holdninger, gruppa splittes og livet på øya tar en ubehagelig vending. 

Forfatter: William Golding

Tittel: Lord of the Flies (1954).

Soundtrack: Om jeg skulle valgt en sang som representerte boken ville det vært Kanye West med Monster.

I et nøtteskall: Er det å være sivile en sosial konstruksjon som forsvinner med omgivelsene som formet den? LOST med barn.

Favorittutdrag:

What intelligence had been found was traceable to Piggy, while the most obvious leader was Jack.  

The undoubted littluns, those aged about six, led a quite distinct, and at the same time intense life of their own. They ate most of the day, picking fruit where they could reach it and not particular about ripeness or quality. They were used now to stomach-aches and sort of chronic diarrhea. They suffered untold terrors in the dark and huddled together for comfort. Apart from food and sleep, they found time for play, aimless and trivial, among the white sand by the bright water. They cried for their mothers much less often than might have been expected; they were very brown, and filthy dirty.  

He began to dance and his laughter became a bloodthirsty snarling. He capered towards Bill and the mask was a thing on its own, behind which Jack hid, liberated from shame and self-consciousness. 

"What are you doing here all alone? Aren't you afraid of me?"
Simon shook.
"There isn't anyone to help you. Only me. And I'm the Beast".
Simon's mouth labored, brought forth audible words.
"Pig's head on a stick".
"Fancy thinking the Beast was something you could hunt and kill!" said the head. 

Tanker i ettertid: Boka sier mye om menneskets natur, hvem er vi egentlig – og hvordan reagerer vi i situasjoner der ingen "passer på". Hvordan tar vi vare på de minste og svakeste? Hvilke ansvar tar vi, og hvilke ignorerer vi? Hvordan behandler vi hverandre? Vi kan være redd for hva som finnes ute i mørket, men den største drivkraften for destruksjon og frykt er inne i oss selv. Det bor et monster i de fleste av oss (noe vår egen historie gjerne bekrefter). Boken har vært tolket av mange, og kan sees som en historie om moral, et politisk spill, eller til og med en beskrivelse av drivkreftene i apokalypsen. Jeg leser Lord of the Flies og forstår godt hvorfor det er viktig å stabilisere økonomien i Europa. Det skjer noe med mennesker uten håp – vi ser ut til å miste den siviliserte delen av oss selv. Blir vi desperate nok, blir vi dyr – eller verre. Det er en skremmende erkjennelse. Boken gir samme utbytte i dag som på 50-tallet, det er ikke rart den er en moderne klassiker. Til slutt, min egne usympatiske bekjennelse: Jeg likte ingen av karakterene i boka. Størst sympati hadde jeg med småbarna som jeg sammenligner med de svakeste i et hvert samfunn – de uten innflytelse som er prisgitt menneskeligheten til de som styrer.

Anbefales: Alle, dette er en moderne klassiker.

Karakter: B

A.Christie - And Then There Were None

Ti mer eller mindre (mest mindre) sjarmerende karakterer setter i land på Soldier Island, en fiktiv øy utenfor Storbritannia. De er gjester av den generøse millardæren U.N.Owen (Unknown – ukjent). Vertskapet gir beskjed om at han er noe forsinket, men at tjenerne er på plass og at gjestene skal spise middag og finne seg til rette i hovedbygningen på øya. Etter middagen begynner en grammofon å spille. Den anklager hver enkelt av de ti på øya for mord. Stemningen blir ikke særlig god av dette, men noen få muntres opp av den "artige" barnereglen som er inngravert i veggen på hvert soverom:

Ten little Soldier boys went out to dine;
One choked his little self and then there were nine.

Nine little Soldier boys sat up very late;
One overslept himself and then there were eight.

Eight little Soldier Boys travelling in Devon
One said he'd stay there and then there were seven

Seven little Soldier Boys chopping up sticks;
One chopped himself in halves and then there were six.

Six little Soldier Boys playing with a hive;
A bumblebee stung one and then there were five.

Five little Soldier Boys going in for law;
One got in Chancery and then there were four.

Four little Soldier Boys going out to sea;
A red herring swallowed one and then there were three.

Three little Soldier Boys walking in the zoo;
A big bear hugged one and then there were two.

Two Little Soldier Boys sitting in the sun;
One got frizzled up and then there was one.

One little Soldier Boy left all alone;
He went out and hanged himself and then there were none

Barnereglen slutter raskt å være underholdende da en av gjestene allerede første kvelden dør etter å ha tatt en slurk av drinken sin og tilsynelatende fått noe i halsen.

Forfatter: Agatha Christie

Tittel: And then there were none (1939).

Trivialia: Denne boken har hatt en rekke mindre PK (politisk korrekte) titler gjennom tidene. I England ble den lansert under tittelen Ten Little Niggers, i USA under tittelen Ten little Indians – etter barnereglen den er basert på. Da det begynte å synke inn at dette kanskje var litt upassende titler ble boken trykket opp med Ten little Soldiers som tittel (det må da være greit at soldater dør en etter en, right?), før den endelig endret navn til And then there were none – som er siste strofe i barnereglen. Ulike oversettere i de respektive landene valgte også tittel, og her var det mye rart – den dårligste (i den grad det kan bli verre enn Ten Little Niggers) må ha vært denne på Malayalam: Oduvil Aarum Avasheshichilla (No one survived in the end). Danskene klinte også til med en litt mindre støtende tittel: En af os er morderen (One of Us is the Killer).

I et nøtteskall: Mord som performance art – i et nøtteskall er historien barnereglen ovenfor – and then there were none.

Tanker i ettertid: Hvem er morderen? Du skulle tro det ville bli enklere å gjette hvem morderen er etter hvert som folkene på øya dør, men nei. Når det er kun 2 personer igjen er jeg like forvirret, om ikke mer. Det fremgår at alle på øya på en eller annen måte er skyldig i at en annen person har mistet livet på en måte ingen rett ville kunne dømme dem for. De har alle gjort det med overlegg for egen vinning, nå har straffen kommet. Morderen ønsker å skape det perfekte mysterium, en rekke uløselige mord. Uten å gå for mye i detaljer var det siste mordet det jeg var mest kritisk til, er det egentlig mulig å få noen som i ett øyeblikk er glad og lettet til frivillig å henge seg – fordi det er slik regla går? Likevel, boken er fantastisk.

Anbefales: Stieg Larsson fans og religiøse gamle damer som mener du er fritatt all skyld og straff om du bare følger bibelen.

Karakter: B

NB! Jeg har ikke inkludert favorittutdrag i denne bokanmeldelsen - rett og slett fordi det var handlingen som drev boken fremover heller enn samtalene og tankerekkene. Det er ikke så mye å trekke ut som gir noe særlig glede å lese sånn for seg selv. 

Disse skal jeg kose meg med i høst!

R.Riggs - Miss Peregrine's home for peculiar children

På en mystisk øy utenfor Wales ligger et forlatt kråkeslott av et barnehjem. I det historien begynner har 16-årige Jacob mistet bestefaren sin. Bestefaren som underholdt ham som liten, med bilder og historier om forunderlige barn han bodde med i et paradis av et barnehjem på en magisk øy. Jacob og omverdenen avskrev historiene som eventyr, og snart vokste ham fra dem. Bestefarens frykt for monstre og historiene om barna ble avskrevet som demensvrøvl. Etter å ha tilbragt litt tid på øya begynner Jacob å lure på om bestefaren fortalte sannheten, eller om han selv mister forstanden - for barna finnes.

Forfatter: Ransom Riggs (høres ut som en Batman-skurk)

Tittel: Miss Peregrine's home for peculiar children (2011).

Trivialia: Bok nr #2 er på vei, etter denne boken som har ligget 56 uker på New York Times bestselgerliste har solgt så mange eksemplarer at om du stablet de oppå hverandre ville de være mer en 19 ganger høyere en Burj Khalifa - verdens høyeste bygg. Pretty impressive! Tim Burton som liker alt som er mørkt og mystisk har selvfølgelig snust på mulighetene for filmatisering.

I et nøtteskall: Pans labyrint møter Benjamin Button møter andre verdenskrig and then some. Ville du forresten ha kysset ungdomsforelskelsen til bestefaren din?

Favorittutdrag:

My grandfather was the only member of his family to escape Poland before the Second World War broke out. He was twelve years old when his parents sent him into the arms of strangers, putting their youngest son on a train to Britain with nothing more than a suitcase and the clothes on his back. It was a one-way ticket. He never saw his mother or father again, or his older brothers, his cousins, his aunts and uncles. Each one would be dead before his sixteenth birthday, killed by the monster he so narrowly escaped. But these weren't the kind of monsters that had tentacles and rotting skin, the kind a seven-year-old might be able to wrap his mind around - they were monsters with human faces, in crisp uniforms, marching in lockstep, so banal you don't recognize them for what they are until it's too late.

Også er boken full av gamle bilder som viser karakterene - det meste ser ut som noe fra et mareritt.

Tanker i ettertid: Jeg likte boken, den var spennende og etter å ha lest litt tyngre bøker for Bookerprisen var dette en kjærkommen avveksling. Selv om de fleste mener fotografiene virkelig er en høydare, og Riggs skrivestil er fantastisk har Gooodreadsleserene et valid poeng når de sier at det er mest spennende frem til midten av boken, og at historien ikke flyter like godt hele veien. Flere går så langt som å si at slutten er kjedelig. Jeg syntes ikke slutten er kjedelig, men er enig i at første halvdel er den helt klart sterkeste delen av boken. Jeg tror også denne kommer til å gjøre seg eksepsjonelt godt som film og bildene i boken hjelper meg forestille meg hvordan de ulike karkaterene i den kommende filmen vil være.

Anbefales: Ungdomskoleelever, de som liker Harry Potter, fotografi og det litt mørke og sære.

Karakter: C

Vinner av Man Bookerprisen - Hilary Mantel

Hilary Mantel ble den stolte vinner av Man Bookerprisen. Juryen startet med hele 145 bøker, Mantel gikk videre til longlisten, før hun også klarte hoppet til shortlisten. Bøkene på shortlisten ble lest av juryens medlemmer minst tre ganger hver. Jeg kan ikke få formidlet tilstrekkelig sympati for de som måtte lese Umbrella mer enn en gang. Jeg jobber fortsatt med å komme meg etter en gjennomlesning. Sammen med en gjeng eminente bokbloggere har jeg forresten lest alle bøkene på shortlisten, og er det en ting jeg kan si sikkert er det at konkurransen Mantel møtte var hard!

Perhaps the real object of envy is not the winner – she thoroughly deserves her triumph – but the readers who have yet to open Bring Up the Bodies. They have just won a prize too. (www.manbookerprize.org)

Mantel blir den tredje forfatteren etter Peter Carey og J.M Coetzee som vinner prisen to ganger, men hun er også den første til å vinne med en oppfølger (Wolf Hall vant som tidligere nevnt i 2009), og til å vinne to ganger så hyppig. Siden det er en bok til i vente i Wolf Hall triologien skal vi ikke se bort fra at Mantel kan bli første til å vinne tre Man Booker priser.

Min anmeldelse av Bring up the Bodies finner du her. Jeg hadde Swimming Home som min personlige vinner, men hadde Bring up the bodies på en delt andreplass med The Lighthouse.

Juryen har også en fin trøst til de som ikke vant denne gangen;

This is not the end of the process, however. For Hilary Mantel it is the moment of coronation before she confronts the wider horizons that have suddenly opened up before her. For the other shortlisted authors who came so agonisingly close they have the knowledge that every publisher in the land will bite their hand off for the chance to publish their next book and that, whatever they write, they will have a wide and eager audience. Their names are now known to readers who may have had no idea of them only a few months ago.

De har helt rett - det å lese bøkene på Shortlisten har vært en gave, og hver og en av bøkene har satt igjen et inntrykk. Jeg tar meg selv i å grunne over flere av dem med jevne mellomrom.

Min vinner av Man Bookerprisen

På onsdag annonseres vinneren av Man Booker prisen for 2012, før den tid benytter jeg sjansen til å kåre min egen vinner. Jeg har hengt meg på bokbloggerene som har lest shortlisten av nominerte i år. Legger ved link for hver enkelt bokanmeldelse for de som ønsker å lese mer. Jeg har rangert de her etter karakteren jeg har gitt de. Helt ærlig tror jeg Umbrella har langt bedre vinnerutsikter enn det som fremgår av min karakter, men smak er smak.

Drumrolls, please.

1) Deborah Levy - Swimming Home (Jeg ga den: A)
Denne boken er min klare favoritt i år. De andre bokbloggerne har gitt den mer lunken respons.
I et nøtteskall : Ekteskap fremstilles som en kamp om kontroll, et spill der man til tross for kjærligheten man har for hverandre ønsker å bevise et poeng sterkere enn noe annet. Dette gir grobunn for ulykke. Ulykken heter Kitty, har rødt hår og sprader rundt naken.

2) Alison Moore - The Lighthouse (jeg ga den: B)
I et nøtteskall: En kombinasjon av å være kronisk tiltaksløs og ha dårlig timing gjør Futh få tjenester i et liv der han i større grad fungerer som en rekvisita i andre personers forhold enn en hovedpersonen i sitt eget liv. Dette er en bok om hvor vondt det er å bli avvist og hvor dårlig vi håndterer det.

3) Hilary Mantel - Bring up the Bodies (jeg ga den: B)
I et nøtteskall:  Dette er en historie om hvordan en liten mann med et stort ego gjemmer seg bak religion, en tittel og en rekke tjenere. Det skal ikke mye til for å provosere en så usikker mann. Det oppsummeres fint i følgende sitat "You can be merry with the king, you can share a joke with him. But as Thomas More used to say, it's like sporting a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you're thinking, those claws, those claws, those claws."

4) Jeet Thayil - Narcopolis (Jeg ga den C)
I et nøtteskall: Hvem er fri -er den avhengige kanskje den som er mest fri av oss alle? Fasader kan endres, men er det råttent på bunn vil det alltid være råttent.

5) Will Self - Umbrella (jeg ga den D - men tilskrev kanskje utålmodigheten min vel mye innflytelse)
 I et nøtteskall: I hvilken grad holder man helseinstitusjoner ansvarlig for deres feil? Jeg syntes historiens essens fanges perfekt i følgende sitat fra boken " ...The world is ours to tear apart, But what if it's too late to start again? And it is too late..."

6) Tan Twang Eng - The Garden of Evening Mists (jeg ga den: D)
I et nøtteskall: Vakre hageskildringer, et par sider spenning i konsentrasjonsleiren, en rekke klisjeer og en romanse med like mange varme øyeblikk som en norsk sommer har soldager. Gjesp!

Det blir spennende å se hvem som vinner på onsdag. Denne kåringen er for meg mer spennende enn Nobelprisen i litteratur, fordi forfatterene bedømmes på en bok og shortlisten består av 6 forfattere. Dette gjør det overkommelig å sette seg inn i de nominerte bidragene og ha en mening.

Har du lest noen av bøkene på shortlisten? Hvem tror du vinner?

H. Mantel - Bring up the bodies (Wolf Hall # 2)

Da er den siste boken på shortlisten til Man Bookerprisen lest. Hilary Mantel vant prisen i 2009 med boken Wolf Hall, i år er hun shortlistet med Bring up the bodies, som er andre bok i trilogien om Henry VIII. Dersom hun vinner, blir hun den første briten til å vinne prisen mer enn en gang. Utover å ha sett et par episoder Tudors var jeg ikke så godt kjent med historien om Anne Boleyn. Mantel har skrevet en fantastisk historisk roman. Vi møter kongen, Henry - som føler han kommer til kort (høhø - det synges om King Littleprick på vertshusene omkring) ovenfor elskerinnen han har kjempet i syv år for å få til dronning. Han avskriver da sin kone, den daværende dronning Kathrine - for å følge sine lyster. Anne er en sylskarp manipulerende kvinne og det er liten tvil om at kongen til tider føler seg truet og får manndommen sin satt på prøve. Henry faller for den unge, musete Jane Seymore, som på mange måter er Annes rake motsetning. Det synges få viser om Janes skjønnhet eller intelligens, for å si det slik. Henry bruker kristendommen for å forsvare sitt valg - Anne, mener han - var ingen god kristen kvinne. Han klandrer henne også for at hun ikke har klart å føde ham en sønn. Han bestemmer seg for at hun må dø, slik at han kan giftes på nytt. Historien følger Thomas Cromwell, kongens høyre hånd - som forsøker å finne gode grunner til å rettferdiggjøre kongens beslutninger.

Forfatter: Hilary Mantel

Tittel: Bring up the Bodies (2012).

Første setning: His children are falling from the sky.

I et nøtteskall:  Dette er en historie om hvordan en liten mann med et stort ego gjemmer seg bak religion, en tittel og en rekke tjenere. Det skal ikke mye til for å provosere en så usikker mann. Det oppsummeres fint i følgende sitat "You can be merry with the king, you can share a joke with him. But as Thomas More used to say, it's like sporting a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you're thinking, those claws, those claws, those claws."

Favorittutdrag:

"Majesty, the Muscovites have taken three hundred miles of Polish territory. They say fifty thousand men are dead"
"Oh," Henry says. "I hope they spare the libraries."

Beskrivelsen av Anne Boleyn:
"Her prominent dark eyes she uses to good effect, and in this fashion: she glances at a man's face, then her regard flits away, as if unconcerned, indifferent. There is a pause: as it might be, a breath. Then slowly, as if compelled, she turns her gaze back to him. Her eyes rest on his face, She examines this man. She examines him as if he is the only man in the world. She looks as if she is seeing him for the first time, and considering all kinds of uses for him, all sorts of possiblities whech he has not even thought of himself. To her victim the moment seems to last an age, during which shivers run up his spine. Though in fact the trick is quick, cheap, effectiv and repeatable, it seems to the poor fellow that he is now distinguished among all men. He smirks. He preens himself. He grows a little taller. He grows a little more foolish."

Beskrivelsen av Jane Seymour:
Chapuys huddles closer. "I am shocked to see her. I have not seen her so close. She looks like a thin old woman. Was that Mistress Seymour, in the halcyon sleeves? She is very plain. What does Henry see in her?"
"He thinks she's stupid. He finds it restful."  

Tanker i ettertid: Det er Thomas Cromwell som skal være bokens protagonist - likevel er det vanskelig ikke å føle at Anne stjeler showet. Hun er en sterk og fascinerende karakter, ikke alltid så sympatisk - men helt klart interessant. De fleste som kan litt mer historie enn meg vet hvordan dette ender, så spenningen ligger i større grad i politikken og spillet bak dronningens fall enn fallet i seg selv. Historiske romaner er ikke min favorittsjanger, men Mantel gjør meg helt klart nysgjerrig. Jeg tror likevel at det er mer sannsynlig at jeg ser resten av Tudors-episodene enn at jeg kaster meg over flere bøker om emnet.

Anbefales: De som er interessert i historie, religion og/eller som godt likte a Song of Ice and Fire (a Game of Thrones) og Tudors. 

Karakter: B

Mo Yan fra Kina fikk Nobelprisen i litteratur

...tipper Kina er mer fornøyd med den enn fredsprisen Liu Xiaobo mottok i 2010.

Uansett, vinneren ble Mo Yan, som jeg helt ærlig må innrømme aldri å ha hørt om. Ikke tro jeg tolker det negativt, det betyr bare at jeg har enda en talentfull forfatters verk å utforske.

Mo Yan kan jo tyde på at Nobelkomiteen vektla følgende kriterier ( i tillegg til et fantastisk talent, selvsagt):

• Livslang tjeneste (omfattende forfatterskap)
• Stort språkområde (hello China...)

The Guardian har laget en reportasje om Mo Yans beste bøker, dersom du har tenkt til å utforske litt.

Snart vet vi hvem som vinner Nobelpris i litteratur

I morgen, når dørene til Svenska Akademien i Stockholm åpnes, vil vi endelig få vite hvem vinneren av verdens mest prestisjetunge litteraturpris er. Jeg snakker selvfølgelig om Nobelprisen i litteratur.

Vinneren vil motta 10 millioner svenske kroner, selve pengepremien faller litt i skyggen av æren og mersalget som følger som konsekvens av seieren. Mode Steinkjær i Dagsavisen har noen interessante betraktninger om hvem som kan få æren av å vinne. De senere årene har litteraturprisen gått til forfattere som har det man kaller lang og tro tjeneste, men siden en lyriker vant prisen i fjor, skal det derfor litt til at en av de eldste i rekken, 81-årige syriske Adonis får prisen, til tross for at han vant Goetheprisen i fjor, noe som bør tale i hans favør om man ønsker en etablert vinner. Dersom man velger å vektlegge forfattere som gjennom et langt forfatterskap har gjort seg fortjent til en pris bør også irske William Trevor nevnes. Han har seilt frem som en favoritt i skyggen av mer åpenbare navn som nederlandske Cees Noteboom, kinesiske Mo Yun, nigerianske Chinua Achebe og tsjekkiske Milan Kundera. Dersom Akademiens medlemmer isteden velger å fokusere på vitale forfatterskap er listen langt lengre. Steinkjær nevner Peter Nedas fra Ungarn, rumenske Mircea Cartarescu og japanske Haruki Murakami.

"Det ville blitt en svært populær avgjørelse og et løft for Nobelprisen, i den grad den trenger det. " 

Mode Steinkjær, kulturredaktør i Dagsavisen - om det å utnevne Haruki Murakami som vinner av Nobelprisen i litteratur.

Det er nok et ønske om å gi prisen til en forfatter som representerer et større språkområde enn fjorårets vinner, Thomas Tranströmer. Murakami oppfyller dette kriteriet, men regnes grunnet sin store produktivitet som en forfatter med mange år foran seg. Det er snart 30 år siden en amerikaner sist fikk prisen, da Toni Morrison hentet den hjem for "elskede". Nobelhistorien har dessuten, som Clementine helt korrekt påpeker i sitt blogginnlegg om samme tema – ikke for mange kvinner i vinnerrekkene. Dersom man skal forsøke å gjette på hva som vektlegges og man tenker som så at forfatteren skal representere et stort språkområde, æres for lang og tro tjeneste og helst være kvinne (og aller helst være fra Nord-Amerika) er Alice Munro fra Canada et godt valg. Selv skulle jeg gjerne sett prisen gå til Murakami, men jeg har en følelse av at det ikke kommer til å skje.

Krysser fingrene for Murakami, så får vi fasiten i morgen!

Vil prisen gis til en forfatter som takk for "lang og tro tjeneste" eller til et mer vitalt forfatterskap? (Her illustrert med to av favorittene; Alice Munro fra Candada og Haruki Murakami fra Japan)

Elisabet - leser finansfolk mer krim enn andre?

-Intervju med en bokelsker

Elisabet er både vakker og smart. Hun er en av de kvinnene du ser suse selvsikkert forbi i blazer og høye heler om du skulle befinne deg i sentrale strøk før fuglene synger om morgenen. Hvis jeg ikke kan være Celina Middelfart, vil jeg gjerne være Elisabet. Nå har det seg slik at jeg er stuck med å være Linn, som beklageligvis ligger nærmere Bridget Jones enn Celina Middelfart på skalaen.

Jeg ble kjent med Elisabet under studietiden, da vi satt i styret til studentforeningen sammen. Siden da har Elisabeth jobbet og bodd i Stockholm og Amsterdam, og har først den siste tiden returnert til Tigerstaden. Jeg intervjuet Elisabet om bøkene hun leser, for å se om det ligger noe substans til grunn for min hunch om at finansfolk primært leser krim. Intervjuet ble gjennomført over en flaske vin og god thaimat på YaYas.

Hvilken bok leser du akkurat nå? 
Åååh, huff! Fifty shades of Grey. Så flaut! Skulle ønske jeg hadde lest noe mer kulturelt.

Hadde du svart at det var den du hadde på nattbordet om de ringte fra Dagens Næringsliv?
… nei. Hadde du?

Nei, jeg hadde vel ikke det… Kan du nevne tre favorittforfattere?
Kim Småge skriver utrolig bra krim, hun skriver under et pseudonym (og heter egentlig Anne Karin Thorhus.)Hun har fantastiske naturskildringer av områder jeg kjenner godt. Jeg liker godt å lese krim, jeg må innrømme det. Jo Nesbø hører jo også til i den gruppen der. Jeg har også lest en veldig spennende bok om hvordan Amsterdam ble til, på hollandsk. Det er ganske spennende, det handler om perioden fra de bygget byen på påler, til kulturutviklingen som har funnet sted i nyere tid. Jeg hopper fra å lese faglitteratur i lengre perioder til å lese mer hjernedød skjønnlitteratur. Det er sikkert derfor jeg leser så mye krim. Det er ferielitteratur og da blir det gjerne pageturners

Er det noen sjangre du ser ned på?
Nei, ikke egentlig. Vel, husmorporno, selv om det er det jeg sitter og leser selv akkurat nå, jeg måtte liksom finne ut hva all oppmerksomheten grunnet i. Jeg er nesten på slutten, men er ikke så veldig imponert. Ingen mannfolk er så god i senga og jobben hans er jo en joke. Han jobber med spennende M&A (mergers and acquisitions omfatter det å kjøpe, selge, splitte og kombinere forskjellige selskaper) Hallo. Jeg har jobbet med det selv, det er ikke så vanskelig.

Nå må du ikke undervurdere deg selv her, du har jo vært karriereforbildet mitt i ganske mange år.
Hvis man bruker mye tid på noe blir man jo god på det, men Christian Grey er så opptatt i senga at jeg ikke har noe tro på at han har tid til å gjøre en god jobb. Han springer jo bare rundt i nettoen.

Jeg har hørt flere som har lest den på norsk gir den bedre anmeldelse enn de som har lest den på engelsk. Det er mulig oversetterene har gjort litt av forfatterens jobb ved å gi boken et løft under oversettelsen, for den er jo ufattelig dårlig skrevet.
Det høres utrolig trist ut.

Hva var forrige bok du ikke hadde bry til å lese ferdig?
Rødstrupen av Jo Nesbø. Den hadde et kjedelig plott. Det er pussig for jeg har slukt alle de andre bøkene hans. .

Har du lest en bok du mener alle bør lese? Tror du det i hele tatt finnes en slik bok?
Go ask Alice, om en jente som havner på kjøret, om hvor tilfeldig alt er. Forfatteren er anonym, familien trykker opp dagboken hennes etter hun dør. Alle tenåringer burde lese den, den gjorde skikkelig inntrykk på meg. Mamma kjøpte den til meg.

Lur mamma!
Første barnet vet du.

Hva slags faglitteratur leser du?
Mest finans.

Tror du flere av de som jobber innen finans/økonomi leser krim enn folk som jobber i andre næringer?
Vet ikke. Kanskje det, man leser så mye tunge dokumenter, det er ikke noen pageturnere det, så man søker kanskje litt lettere litteratur for avkobling. Jeg leser mye analyserapporter da, og det syntes jeg er spennende. Jeg setter meg ikke ned og leser tunge klassikere.

Hva var den siste klassikeren du leste?
The Great Gatsby, jeg gleder meg til filmen kommer. Jeg syntes den sier noe om hvordan folk strever for å få innpass. Man higer etter et liv man gjerne vil ha, men det passer ikke. Den er underfundig skrevet, man forstår ikke hvor trist den er før man er ferdig med den.

Tusen takk!

J.Thayil - Narcopolis

Den nest siste boken på shortlisten handler om å være heroinavhengig, evnukk - kastrert for både testikler og penis og prostituert. Historien er delt opp i fire "bøker". I den første "The Story of O" møter vi Dom som ankommer Bombay sent på 70-tallet. Han kommer raskt inn i opiumsmiljøet, der han møter Rashid som driver en opiumsbule, og Dimple, den vakre evnukken som jobber for Rashid. Bok to "The story of the Pipe" handler om Mr. Lee som er i eksil i India og forteller Dimple livshistorien sin. Dimple gir Lee et løfte om å begrave ham hjemme i Kina, et løfte hun ikke holder. I tredje bok "The Intoxicated" følger vi utviklingen og undergangen til byens opiumsbuler, etterhvert som de blir erstattet med utsalg av kjemisk heroin.  Vi er nå inne i 90-tallet og Dimple forlater horehuset hun har jobbet på, for å forsøke å få livet sitt i orden, hun avspores av heroin og ender opp på rehab. I bok fire "Some Uses of Reincarnation" kommer forteller, Dom, tibake til Bombay på tidlig 2000-tall. Byen er knapt til å kjenne igjen, kokain og ecstasy er det nye og Rashids sønn Jamal følger i farens fotspor og selger stoff. Byen har fått et estetisk løft med nye blanke overflater og moderne arkitektur, men bak fasaden er den like råtten som den bestandig har vært. Boken slutter slik den startet, med Dom og Rashids opiumspipe; “All I did was write it down, one word after the other, beginning and ending with the same one, Bombay.”

Forfatter: Jeet Thayil

Tittel: Narcopolis (2012)

Første setning: Vel, første setning går over 7 sider, så den har jeg ikke tenkt til å gjengi - men jeg kan si så mye som at den starter med en opiumspipe. Forfatteren selv sier den første setningen er en test av leserene. Kommer de seg ikke gjennom den, hadde de uansett ikke satt pris på boken. Lurt å laste ned preview fra Amazon med andre ord...

I et nøtteskall: Hvem er fri -er den avhengige kanskje den som er mest fri av oss alle? Fasader kan endres, men er det råttent på bunn vil det alltid være råttent.

Favorittutdrag:

Women are more evolved biologically and emotionally, that's well known and it's obvious. But they confuse sex and the spirit; they don't separate. Men, as you know, always separate: they separate their human and dog natures.

Colour is a way of speaking, not seeing. Poets need colour, and musicians too. But painters should forget it. Colours, if you don't mind me saying so, is a crutch, like the necessity of God. For some nineteenth-century European painters, the absence of God was as intolerable as the absence of colour. They used the entire spectrum for every negligible little thing, a rain-slicked street, a house on a cliff, boats on a lake. (...) but there's no use saying this to you. You'll only misunderstand and misquote me, and I will end up sounding pompous or foolish, which is really the same thing.

He was an insect, possible a dangerous insect, a succubus with vertical eyes and internal antennae. Even the sounds he made were insect sounds, clikcs and sucking noises. It was very interesting that the transformation which had overtaken his father had occurred so gradually that his family hadn't noticed. When exactly had his father stopped being human? (Noen har et Kafa-øyeblikk her...)

Tanker i ettertid: Boken har interessante karakterer, men historien i seg selv blir fort litt tynn. Historien drives fremover av presentasjon av karakterene og deres bakgrunn, samt byens utvikling fra 70- til 2000-tallet. Avhengighet  er et sentralt tema, det er også relasjonen mellom foreldre og barn, og penger. Jeg lot meg spesielt fascinere av Dimples historie, og hvordan enkelte aldri mister troen i en by som utvikler seg til mer avanserte versjoner av helvete for hvert tiår som går.

Anbefales: De som godt kan like å lese om tabubelagte emner, våre mørkeste sider og avhengighet.

Karakter: C

 

DoeDeMee - prints with a cause

Kasiopeiia hadde for et par dager siden et innlegg om  DoeDeMee - som lager finfine prints av alternative bokforsider. En del av overskuddet går til hjelpe mennesker med lese- og skrivevansker.

Flest favoritter finner nok leseren som er glad i klassikere, for det er de det helt klart er flest av her. Hadde jeg bare hatt noen ledige plasser på veggene hjemme hadde det nok blitt en bestilling.

Øverst Don Quixote + Wuthering Heights. Nederst: Lolita + To kill a mockingbird.

Du kan se flere av de flotte plakatene på DoeDeMees hjemmesider.

A. Moore - The Lighthouse

Fjerde bok fra Bookers shortlist er ferdiglest. Da er det bare to igjen før det kåres en vinner. Dette er historien om den nyseparerte, musete Futh, en middelaldrende mann som ikke gjør så mye ut av seg. Historien på den annen side, er ikke av typen man glemmer raskt. Etter den ikke helt uventede skilsmissen fra sin kone (som han valgte på bakgrunn av at hun minnet om hans mor som reiste fra ham og faren når han var liten - helt klart en katastrofeoppskrift for et ekteskap) har Futh bestemt seg for en ferie til fots i Tyskland. Den første kvelden tilbringes på det lille familiedrevne hotellet Hellhaus. Hellhaus er tysk for lyst hus og beskriver måten det hvite bygget nærmest gløder i måneskinnet. På engelsk får det dog en litt annen betydning, som på mange måter passer bedre. Hotellet drives av ekteparet Ester og Bernard, og deres historie fortelles parallelt med Fuths. Ester, som pleide å være ganske attraktiv i sin ungdom, sliter med å fange sin manns oppmerksomhet. Hun savner at han begjærer og elsker henne, den eneste bekreftelsen hun føler hun får er hans oppmerksomhet og sjalusi når han mistenker hun er utro, noe man får inntrykk av forekommer ganske hyppig. Etter å ha gått i en uke returnerer en solbrent og utslitt Futh til Hellhaus, uvitende om hva som har utfoldet seg der i hans fravær. Boken har en ubehagelig stemning og man får en følelse av at ulykken venter.

Forfatter: Alison Moore

Tittel: The Lighthouse (2012)

Første setning: Futh stands on the ferry deck, holding on to the cold railings with his soft hands.

I et nøtteskall: En kombinasjon av å være kronisk tiltaksløs og ha dårlig timing gjør Futh få tjenester i et liv der han i større grad fungerer som en rekvisita i andre personers forhold enn en hovedpersonen i sitt eget liv. Dette er en bok om hvor vondt det er å bli avvist og hvor dårlig vi håndterer det.

Favorittutdrag:

"I keep stick insects" he says, "I wanted a dog". Angela had said no to a dog. She did not want to end up being the one who had to walk it every day. So he got stick insects.
(- syntes denne fint oppsummerer Fuths evne til å forhandle. Var selv i samme problemstilling for et år siden, jeg fikk katt. )

Bernard, naked now, takes off his watch, stopping to wind it before putting it down on the bedside table. He gets into bed and turns towards Ester. He looks at her as if she reminds him of someone, as if he is trying to remember who. It's me, she wants to say to him, I remind you of me.

As she sips a drink, she notices Bernard looking her way, glancing repeatedly at her legs. Feeling flattered, she subtly adjusts her position so that her legs are well displayed, crossed towards him at the knee. After a while, just as her calves are going numb, the blood, she imagines, pooling in her veins, he heads in her direction and she turns towards him. Bernard, on his way into the back of the hotel, pauses beside her to suggest that she put on some hosiery.

Tanker i ettertid:
Jeg klarer ikke helt å ha sympati med Futh, han er så passiv at jeg på et tidspunkt tenker han kun har seg selv å takke for hvordan ting blir. Han tar ikke tak i problemer, han sier ikke i fra, han bare smører seg litt med hudkremen til kona og tenker at det lukter som moren han stadig savner. Det kan jo ikke ende godt, og riktig nok, det er passiviteten til Futh som leder ham inn i ulykken. Ester er personen vi alle håper vi ikke ender opp som, hun er også Fuths rake motsetning.  Ester foretar seg mye for å vinne ektemannens oppmerksomhet, problemet er bare at det aller meste ikke er særlig smart. Moore har skrevet en god bok, en enkel liten sak - med få, men overbevisende karakterer. I dag er det tre dager siden jeg leste ferdig boken, jeg tenker fortsatt på logikken i handlingen som utspilte seg. Jeg likte boken godt. Det som gjør at det ikke er full score for meg er at jeg syntes det ble litt forutsigbart.

Anbefales: Middelaldrende damer i datterens jeans, fisk som svømmer med strømmen og alle andre som liker historier om personlighetstyper de kommer til å kjenne igjen.

Karakter: B

Velkommen oktober!

Jeg gleder meg over ny måned og nye muligheter - siden det er både den første og mandag har jeg selvfølgelig begynt et nytt og bedre liv (forsøk nr 548).

Bøkene jeg har skaffet meg som jeg skal kose meg med i november er:
Alison More - The Lighthouse (Booker list)
Jeet Thayil - Narcopolis (Booker list)
Hilary Mantel - Bring up the bodies (Booker list)
Linnea Myhre - Evig Søndag

også har jeg et par andre liggende som jeg kanskje sper på med om det går raskere med lesingen enn jeg hadde tenkt. Deler også noen andre kjøp med dere: (neida, jeg skal ikke starte moteblogg).

Hvorfor jeg er blakk...