A. Smith - The Accidental

Under Man Booker høytlesningen i London lot jeg meg sjarmere av Ali Smith som leste fra How to be Both. I mens flere av de andre forfatterne satt i mørk dress, tydelig nervøse – så Ali Smith ut som hun hadde rullet ut av senga 10 minutter før showstart. Null sminke, og buksesmekken åpen. Nå er ikke dette sjarmerende i seg selv, men Ali Smith var så sprudlende. Hun snakket raskt, skotsk og hadde en energi og tilstedeværelse som var magnetisk. For en fascinerende kvinne!

Ali Smith (Kilde: Telegraph)

Jeg leste How to be Both, og elsket hvordan Smith skrev om mor/datter-forholdet og hadde et lekent format på boken, likevel ble den ikke en favoritt. Jeg ønsket å lese mer av Ali Smith, fordi jeg ble nysgjerrig på forfatteren og fordi jeg syntes hun skrev godt om familie.

Noen av de ulike omslagene boken har hatt

Forfatter : Ali Smith

Tittel: The Accidental

Sideantall: 306 sider

Verdt å vite: Boken var nominert til Man Booker i 2005, og vant Whitbread-prisen samme år (siste år før den endret navn til Costa-prisen).

I et nøtteskall: Øvre middelklassefamilie-satire

Den uinviterte gjesten som endrer alt
I The Accidental får familien Smart en uinvitert feriegjest, Amber. Hun er vakker, sjarmerende og interessant nok til ikke å bli kastet på dør umiddelbart. Amber får foreldrene Eve og Michael, og barna deres Magnus (17) og Astrid (12) til å se livene sine – og familien, i en nytt lys slik bare utenforstående kan.

Moren, Eve – er en forfatter som skriver noe hun kaller "autobiotruefictinterviews" som er biografiene til mennesker drept under andre verdenskrig, gitt at de ikke hadde dødd. Amber forteller Eve gjentatte ganger at hun holder på å kjede henne i hjel, at hun er en uinteressant og livløs person. Mannen til Eve, Michael er doktor i litteratur og underviser på noe han har selvironi nok til å kalle the fuckulty. Han er intelligent, men en selvsentrert person som kjeder seg og får bukt med kjedsomheten ved å ligge med studentene sine. Michael har isolert seg på soverommet, etter en jente på skolen har tatt livet sitt. Han bærer en tung hemmelighet, og føler skyld. Familiens yngste, datteren Astrid, er mer opptatt av å dokumentere verden gjennom et kamera enn å ta del i den. Det er nok for Amber å ta tak i.

Utdrag:
Hurtling sounds like a little hurt being, like earthling, like something aliens from another planet would land on earth and call human beings who have been a little bit hurt.
- Take me to your leader, hurtling.

The film is supposed to be about love. But its only message, as far as Magnus can make it out, is not to be too fat if you're a girl or everyone will think you are laughable and no one will want to marry you. (Ouch, her er det Love Actually som beskrives – favorittjulefilmen min).

There are things that can't be said because it is hard to have to know them. There are things you can't get away from after you know them. It is very complicated to know anything. It is like his mother being obsessed by the foul things that have happened to people; all those books about the Holocaust she's got piled up in her study at home. Because van you ever be all right again? Can you ever not know again?

Amber is ruthless with Astrid. She is unbelievably rude to Michael. As if I give a monkeys fuck what you think about books. She is bored silly by his mother, makes no attempt to hide it. Uh-huh. So: Astrid is besotted. Michael looks more determined every time. His mother gets keener to dredge up "interesting" things to say. It's like a demonstration of magnetic gravity. It is like watching how the solar system works.

Selvrealisering vs. familie
At en utenforstående kommer inn og endrer måten karakterer i en relasjon ser på seg selv og relasjonen, er i grunn ikke noe nytt, og således ikke et spesielt originalt tema. Nyskapningen er måten historien fortelles på, alle virkemidlene til Smith. Her vil det være mer litterære lesere enn meg, som vil kunne anerkjenne og glede seg over disse, i større grad. I mens How to be Both hadde et veggmaleri som ramme for historien – er film gjennomgående som tema i The Accidental.

Det jeg ikke liker så godt er at jeg føler Ali Smith gjør narr av familien. De er ikke spesielt eksepsjonelle, faktisk tenker jeg de er ganske vanlige – og satiren her har jeg ikke særlig sympati for, jeg er heller ikke særlig begeistret for Amber. Det kan ikke være annet enn en elektrisk karisma som gjør at familien ikke kaster henne ut. Dette er det jeg stusser over oftest. Hvorfor ber dere henne ikke bare dra? Hun er en snylter, hun viser familien et speilbilde av seg selv som er ærlig ja – men det kommer med en kostnad. Med kostnad, tenker jeg primært på Eves valg i slutten av boka. For å være fair, skal jeg legge til at Amber også bringer noe godt med seg.

Jeg mener boken er velskrevet, skarp og tidvis morsom, men jeg liker ikke historien, derfor blir det ikke mer enn en C fra meg.

Anbefales: Litteraturelskere som liker satire og gode språklige virkemidler.

Karakter: C

Likte du denne anbefaler jeg:

1) Deborah Levy - Swimming Home
2) Jonathan Franzen - Freedom
3) Jennifer Egan - A Visit from the Goon Squad

 

R.Jacobsen – De usynlige

Denne boken fikk jeg låne av min sjef. Jeg visste fra før at den var en kritikerfavoritt. Det er tydelig at det er en bok mange liker, for jeg fikk smil og nikk da jeg leste den på toget.
- Det der er en bra bok, sa de.
- Ja. Den virker bra, svarte jeg. (Men nå må det skje noe snart, la jeg til inni meg).

De usynlige handler om livet på en liten øy, helt ytterst i Helgelandskysten. Vi følger familien Barrøy fra 1913 til 1928. Jacobsen er sitert i bokomslaget "Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett." Protagonisten vår Ingrid, vokser opp på øya. Familien lever av fiske, og supplerer inntektene herfra med ærfugldun, litt melk og egg. Det er enkle kår, og livet på øya er prisgitt naturen og været.

De usynlige flankert av en mandarin (klementin?) og litt blyantspiss

I et nøtteskall: Havets Grøde.

Utdrag:

Husene på Barrøy står i en skjev vinkel mot hverandre. Sett ovenfra ligner de fire tilfeldige terninger noen har strødd utover på måfå, pluss en potetkjeller som blir en iglo om vinteren. Det er steinheller til å gå på mellom husene, kleshjell og grasganger strålende utover i alle retninger, men egentlig danner husene en plog mot været slik at de ikke skal gå overende, om så hele havet skulle velte over øya.

Flotte skildringer av øya, men hvor er handlingen?
Om Burial Rites var en kjærlighetserklæring til Island, er det liten tvil om at De Usynlige er Jacobsens kjærlighetserklæring til de staute, fåmælte menneskene i nord som levde av havbruk.

Boka fenger meg likevel ikke særlig, og jeg forstår ikke hva alle kritikerne jubler over. Det skjer jo nesten ingenting. Å lese De usynlige er litt som å se Hurtigruta minutt for minutt. Noen folk og dyr kommer, noen folk og dyr går. Ellers går nå dagene. For å si det rett ut, jeg savner en handling. Det virker som Jacobsen har vært motivert til å fortelle om disse glemte menneskene ute på en øy, og det gjør han – vi får skildret både mennesker og øy svært omstendelig. Etter å ha lest boken kan vi si noe om livet deres, men jeg føler som leser at jeg har gitt mer enn jeg har fått. Jeg har latt meg belære, uten å ha fått en god historie tilbake.

Anbefales: De som hadde slektninger som levde på en øy på Helgelandskysten i samme tidsperiode, som gjerne vil høre mer.

Karakter: D

Andre mener:
Line har skrevet en episk slakt av en anmeldelse, og etterlyser plott
Beathe syntes det var vakkert og brutalt om øylivet på Helgelandskysten

H. Kent – Burial Rites

I London gikk jeg  og så på alle bøkene jeg hadde lyst til å kjøpe, men ikke orket å bære i kofferten hjem. Jeg tok derfor bilde av dem, og kjøpte flere av dem til min Kindle da jeg kom hjem. Et av kjøpene var Hannah Kents Burial Rites.

Burial Rites er en historisk roman satt til Island i 1828, boken tar utgangspunkt i en sann historie om drapsdømte Agnes Magnùsdottir og Illigastadir-saken. Kent har spedd på med fiksjon der fakta ikke lot seg oppdrive. Forfatteren er australier, men forelsket seg i Island da hun var på utveksling der i 2003. Boken er et resultat av 10 års flittige studier av Islands siste dødsstraff. Hun skriver selv at hun håper islendingene ser boken som "the dark love letter to Iceland I intend it to be".

I påvente av dødsstraff for drapet på hennes tidligere mester, blir tjenestepiken Agnes innlosjert med en motvillig bondefamilie. Hun er nedkaket i søle, avføring og i tøyet og håret hennes kravler det av lus etter fengselsoppholdet. Agnes historie er godt kjent over hele Island, folk snakker jo. Familien syntes det er ubehagelig at hun skal bo med dem, og holder avstand. Litt etter litt forstår man at det er mer til historien enn det som fortelles på bygda.

På IMDB ligger Burial Rites som under produksjon, og det ryktes at The Hunger Games-stjernen Jennifer Lawrence vurderes castet i rollen som Agnes.



Hannah Kent - med Burial Rites (Kilde)

Forfatter: Hannah Kent

Tittel: Burial Rites (2013)

Sideantall: 314 sider

I et nøtteskall: I Illugastadir-saken er myndighetene mer opptatt av formalitetene rundt dødsstraffen enn spørsmålet om skyld.

Utdrag:

They will say ‘Agnes’ and see the spider, the witch caught in the webbing of her own fateful weaving. They might see the lamb circled by ravens, bleating for a lost mother. But they will not see me. I will not be there.

 He told me how he caught the foxes up in the mountains. "The trick is to find and catch a fox kit," he said. "The kit must then be made to cry out to its parents, otherwise it's near impossible to lure them out of their hole. They're wily things. Cunning. They smell you coming."
"And how do you make a fox kit cry?"
"I break its front legs. They cannot escape then. The parents hear it mewling and come running out of their den, and they're easily caught. They won't leave one of their own."
"What do you do with the kit after you kill its parents?"
"Some hunters leave it there to die. They are no use for market – the skins are too small."
"What do you do?"
"I stove their heads in with a rock".
"That is the only decent thing to do."
"Yes. To leave them is cruelty."

Tanker i ettertid:
Dette er en bok jeg ikke klarte å legge fra meg til jeg var ferdig. Det er en stund siden jeg har hatt det slik, og jeg elsket det – selv om boka var gjennomgående mørk materie. Jeg syntes det er imponerende at denne boken ikke er skrevet av en islandsk forfatter, slik all detaljkunnskap og skildring av det islandske samfunnet kunne indikert at den var. Kent har gjort grundig research.

I min iver etter å definere ting, stilte jeg meg spørsmålet – er dette krim? Om ja, er det krim av høy litterær kvalitet. Først og fremst ser jeg boken som en historisk roman. Kent selv, sier hun i større grad ser debutboka som en spekulativ biografi.

Burial Rites viser hva mennesker er kapable til når de har et system og et sett regler å gjemme seg bak. Staten bør aldri få lov til å ta liv. Agnes Magnusdottir mottok Islands siste dødssstraff i 1830, I Norge avskaffet vi dødsstraff i 1876, men den siste henrettelsen ble utført i 1948 (landssvikeroppgjøret etter andre verdenskrig). Land som fortsatt har dødsstraff inkluderer blant annet Kina, Iran, Vietnam, USA og Saudi-Arabia. Kina henretter over 10 ganger så mange som de neste fire på listen til sammen. I 2010 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som oppfordrer alle stater til å avskaffe dødsstraff (Wikipedia). 

Det er en nydelig, men trist bok – om sinnet, frykten og minnene Agnes grunner over i påvente av henrettelsen. Likevel opplever jeg aldri boken som sentimental eller moraliserende. Jeg anbefaler den til alle historieinteresserte.

Karakter: Ga den først en B, men etter å ikke ha klart å slutte å tenke på den lenge etter den var ferdiglest oppgraderer jeg den til en A.

Andre syntes:
Elin ble engasjert og opprørt, og ga den full score
 

Murakamielskende Kindle Paperwhite (Viser bare en bakgrunn/pauseskjerm)

Tenkte å vise frem min nye Kindle!

I London kjøpte jeg en ny Kindle Paperwhite, fordi min gamle Kindle har avgått med frossenskjermdøden. Jeg har tidligere forsøkt å bestille denne på nett, men Amazon vil av en eller annen grunn ikke sende Paperwhite til Norge (eldre modeller av Kindle ja, men ikke Paperwhite).

Jeg er godt i gang med å bruke den og har lest min første Kindlebok på den. Det er bare en ting jeg syntes er litt rart. På kjærestens Kindle Paperwhite, kjøpt med fra USA - er det mange bakgrunns-/pausebilder. På min er det bare ett.

Først tenkte jeg at det kanskje var en usedvanlig klok Kindle. At den valgte Murakami fordi den så at jeg hadde flere Murakamibøker i samlingen min. Likevel, det er jo flere forfattere i samlingen - mange som er vel så kjente som Murakami, så jeg fikk ikke det til å stemme heller.

Min Kindle er kjøpt på Waterstones bokhandel i London. Det viser seg at Waterstones hadde  fått moderert Kindle Paperwhite slik at den kun hadde en pauseskjerm og at dette var Waterstoneslogoen. Det ble det imidlertid så mye klager på fra folk som jo hadde kjøpt en reklamefri Kindle, at bokkjeden så seg nødt til å bytte ut dette bildet med et annet. Dette ser ut til å ha blitt Murakamisitatet.

Det er ikke egentlig noe problem, men jeg syntes at et Amazonprodukt burde være likt uavhengig av hvor man kjøper det. Spesielt når prisen er lik, og det ikke er skrevet på produktet at dette er en modifisert utgave for Waterstones.

Heldigvis liker jeg Murakami.

Har noen andre av dere vært borti dette? Jeg kommer ikke til å foreta meg noe med det, det er ikke så viktig. Bare litt irriterende, siden det ikke kan velges bort.

Ser det er en tråd på det her.

Oppdatering 08.12.14: I dag er Murakamisitatet borte. Det er byttet ut med en rekke ulike bakgrunner, som jeg tror er like som de kjæresten min med Kindle fra Amazon har. Kan bare anta at noen irriterte kunder har vunnet frem. Hurra for dem!

N. Mukherjee - The Lives of Others (Man Booker Shortlist 2014)

Om ikke Richard Flanagan hadde vunnet Man Bookers litteraturpris med The Narrow Road to the Deep North, tror jeg Neel Mukherjee hadde vunnet med The Lives of Others.

I et fireetasjers hus i Calcutta, lever hele den indiske familien Ghosh. Øverst bor familiens patriark, som grunnla papirfabrikkene som er kilden til familiens plassering i øvre middelklasse, sammen med sin kone. Med dem bor også deres første sønn Adinath, hans kone og deres to barn. Faren ønsker at Adinath skal ta over papirfabrikkene, som i øyeblikket er i paralysert av langtrukne streiker. Adinath selv ønsker seg et annet liv – og en utdanning innen arkitektur eller ingenørfag.

Resten av familien bor i etasjene under. I de midterste etasjene i huset bor Priyonath med den grådige kona Purma, som ingen i familien forstår hvorfor han giftet seg med – og deres datter Buli. Her bor også familiens skamplett, den høyt utdannede, ugifte, mørkhudede og sjeløyde datteren Chhaya, som tiden og livets skuffelser har gjort bitter. Familiens tredje sønn, Bolanath er kjent som en enfoldig sjel, som ikke engang mestrer de simpleste oppgaver bor også her – med sin kone og datter.

På grunnplan, i enkle kår, bor svigerdatteren Purba og hennes to barn. Hun har blitt enke etter den fjerde, sadistiske sønnen – Somnath. Purba behandles som svigermors tjenestepike, og utsettes daglig for psykisk terror. Innad i storfamilien er det en helt klar rang, akkurat som i det indiske samfunnet forøvrig.

I The Lives of Others følger vi dynamikken innad i familien etter hvert som det legges press på dem fra utsiden.

Dette er historien om de som har og de som ikke har.

Forfatter: Neel Mukherjee

Tittel: The Lives of Others (2014)

Sidetall: 528 sider.

I et nøtteskall: Hvor langt ut fra nærmeste familie strekker lojaliteten vår seg, og hvor store forskjeller skal vi tolerere i et samfunn?

Favorittutdrag:
Things have their own momentum: union leaders who tried to follow orders and call off the strikes were beaten up by their supporters. Those of us who didn't want to be designated as traitors, as unthinking servants of the Communist Party, which was rapidly becoming every bit as power-hungry as establishmentarian, as compromised and complicit as the rest, decided to continue with our sit-ins, our roadblocks and bus-burnings.

This is not life that we have. This is a kind of death. If we die fighting so that our children can live better lives, we will die fighting.

Tanker i ettertid:

Det første du ser i boken etter et kart over familien Gosh og Vest-Bengal i 1967, er en prolog. Denne prologen på tre sider kommer til å slå bena under deg. Den er noe av det sterkeste jeg har lest. Så følger historien. Bakerst i boka finner du et notat som forklarer noen av reglene for hvordan familiemedlemmer adresserer hverandre, og en ordbok som forklarer ord, utrykk og matretter som er skrevet på indisk.

Jeg liker godt at forfatteren er ambisiøs i det prosjektet denne boka representerer. Han får leseren til å tenke over grunnleggende spørsmål som hvor mye økonomiske ulikheter i samfunnet man skal tolerere, og hvem sin jobb det er å kjempe kampen for de svakeste.

Mukherjee har skrevet en god bok som oppfordrer til debatt. Jeg skulle likevel ønske at boken hadde vært litt mindre Gert Nygårdshaug i det at alle de privilegerte i middelklassen – er absolutt ufordragelige, og alle de fattige som sliter er sympatiske. Det forenkler og fordummer et ellers interessant innlegg å redusere hele sosiale lag til "de onde" vs "de gode". I tillegg blir boken tidvis repetitiv. Adinaths sønn, Supratik, bestemmer seg for å bli med i den politiske Naxalite-bevegelsen som dro ut av byene for å ruste utsultede bønder og arbeidere til revolusjon i maoistisk ånd. Det er ikke måte på hvor mange sider som vies til å romantisere en utsultet Supratik, liggende på mindre egnede steder for å hvile og sove. Jeg syntes også det er interessant at naxalite-bevegelsen ble skildret av Jhumpa Lahiri i The Lowland, som var med på Short-listen til Man Booker i fjor.

The Guardian oppgir at nye undersøkelser viser at 82 prosent av indere anser de store forskjellene i samfunnet som et stort problem. Likevel har ingen av de store politiske partiene i India gjort ulikhet til et sentralt valgkamptema i 2014. Det er behov for redistribusjon gjennom økt beskatning av de rikeste, omfordeling av land og oppløsing av monopoler på goder som rent vann, skogområder og mineralreserver. De undertrykte gruppene må få komme til orde i den offentlige debatten, her har også de indiske mediene et ansvar. Debatten har hittil vært dominert av synet at de fattige har seg selv å takke for situasjonen de er i, og at fattigdom alltid vil forekomme. (Kilde: The Guardian 2014).

Selv om boken tidvis er repetitiv og karikert – er den en sterk leseropplevelse som jeg anbefaler.

Anbefales: Den samfunnsinteresserte leseren, som tåler ubehaget av fattigdom på sitt grimmeste.

Karakter: C

Jeg tror også du kan ha interesse av disse bøkene:

 

Vinneren av Man Booker 2014 er australieren Richard Flanagan

Jeg ble gledelig overrasket over at Richard Flanagan vant Man Booker. Ikke fordi han ikke fortjente det, det gjorde han så absolutt - men fordi det er første gang jeg har vært enig med dommerene i valg av vinner.

Denne boken er en stor leseopplevelse! I begynnelsen av boken møter vi Dorrigo, som har inntatt rollen som en slags krigshelt. Han føler selv også det er blitt en rolle, som eksisterer ved siden av ham selv. Oftest er han enig med det kritikerne sier om ham. Han er ingen god mann, men en bløff - mener han selv.

Akkurat diskusjonen om hva en god mann er står sentralt i boken - og det er interessant satt i konteksten av krig, der vi settes på prøve og man vel kan si at vår sanne natur kommer til syne. Jeg er ikke enig i at Dorrigo er for øvrig ikke enig i at han er en bløff eller en dårlig mann.

Boken skildrer de som lever og lider på begge sider av en krig, og den umulige kjærligheten - og det er brilliant.

Faren til Flanagan, som var overlevende fra arbeidsleiren som jobbet med jernbanen som det skrives om i boken, døde samme dag manus til boken var ferdig skrevet (kilde: Man Booker).

Les min anmeldelse her.

Man Booker reading av shortlisten i London (man 14/10-14)

Det var en sammensveiset gjeng forfattere som møtte en full sal på Royal Festival Hall på Southbank Centre i går kveld. Clementine hadde ordnet oss billetter, slik at vi satt på rad 3 av utallig mange.  Foran oss satt forfatterne på scenen. Det hun hadde fortalt meg tidligere, sank plutselig inn for alvor. Det er ekte mennesker på andre siden av en bok, og leseren kompletterer boken i en relasjon med forfatteren. Dette er mennesker som har gitt meg noe, langt mer enn jeg klarer å formidle med ord her på bloggen - og her satt de, bare få meter unna oss. Det var stort.

Forfatterene som var på plass i går: fra venstre oppe: Karen Joy Fowler, Richard Flanagan, Ali Smith, Fra venstre nede: Joshua Ferris, Howard Jacobsen og Neel Mukherjee (Bilde: Man Booker)

Hver forfatter innledet høytlesningen sin med hvor glad vedkommende var for å ha blitt kjent med de andre shortlistede forfatterne, det blir komisk og kompetitivt -så Karen Joy Fowler insisterer på at hun er den "som liker de andre ALLER best" til latter fra salen.

Først ut var Joshua Ferris. Amerikaneren er sjarmerende, med tredagers skjeggstubber og mørk skjorte. "Alle untatt seks av dere må gå, slik at jeg vet dette er et litterært arrangement" spøkte han, publikum lo. Ferris har skrevet en bok om en ateist som søker fellesskapet religion tilbyr, men som ikke klarer å tro.  Her er utdraget Ferris leste fra To Rise Again at a Decent Hour:

" I would have liked to believe in God. Now there was something that could have been everything better than anything else. By believing in God, I could succumb to ease and Comfort and reassurance. Fearlessness was an option! Eternity was mine! It could all be mine: the awesome pitch of organ pipes, the musings of Anglican bishops. All I had to do was put away my doubts and believe. Whenever I was on the verge of that, I would call myself back from the brink. Keep clarity! I would cry. Hold on to yourself! For the reason the world was so pleasurable, and why I wanted to extend that pleasure through total submission to God, was my thoughts - my reasoned, stubborn, sceptical thoughts - which always unfortunately made quick work of God.

Non serviam! cried Lucifer. He didn't want to eat the faces off little babies. He just didn't want to serve. If he had served, he would have been just one more among the angels, indistinct, his name hard to recall even among the devout.

I've tried reading the Bible. I never make it past all the talk about the firmament. The firmament is the thing, on Day 1 or 2, that divides the waters from the waters. Here you have the firmament, next to the firmament, the waters. Stay with the waters long enough, presumably you hit another stretch of firmament. I start bleeding tears of terminal boredom, I grow restless. I flick ahead. It appears to go like this: firmament, superlong middle part, Jesus. You could spend half your life reading about the barren wives and the kindled wraths and all the rest of it before you got to the do-unto-others part, which as I understand is the high-water mark. It might not be. For all I know, the high-water mark is to be found in, say, the second book of Kings. Imagine making it through the first book of Kings! They don't make it easy. I'll tell you what amazes me. I'm practically always sitting  down next to someone on the subway who's reading the Bible, who's smack in the middle of the thing, like on page one hundred and fifty thousand, and every single line has been underlined or highlighted. I have to think there's no way this tattooed Hispanic youth has lavished on the remaining pages of his Bible such poignant highlighting so prominently on display here in the hinterlands of 2 Chronicles. Then he'll turn the page, and sure the fuck enough: even more highlighting! In multiple colors! With notes in a friar's hand! And I don't mean to suggest he simply turned the page. Dude leaped forward three, four hundred pages to reference or cross-check or whatever, and there glowing in ingot blocks, was the same concentration of highlighting. I swear there are still people out there devoting their entire lives to the Bible. It's either old black ladies or middle-aged black guys or Hispanic guys with neckties or white guys you're surprised are white. Thousands of hours they've been up studying and highlighting Bible passages while I've been sleeping or watching baseball, or abusing myself carnally on a recliner. Sometimes I think I've wasted my life. Of course I've wasted my life. Did I have a choice? Of course I did - twenty years of nights with the Bible. But who is to say that, even then, my life - conscientiously devout, rigorously applied, monastically contained, end effortfully open to God's every hint and clobber - would have been more meaningful than it was, with its beery nights, bleary dawns, and Saint James and his Abstract? That was a mighty Pascal's Wager: the possibility of eternity in exchange for the limited hours of my one certain go-round. "

Neste forfatter ut var australieren Richard Flanagan. Han har skrevet boken The Narrow Road to the Deep North som er en av mine to absolutte favoritter på årets shortlist. Boken handler om de australske krigsfangene som bygget dødsjernbanen fra Thailand til Burma. Faren til Flanagan, som var overlevende fra arbeidsleiren, døde samme dag manus til boken var ferdig.  Flanagan så ut til å ha fått et spesielt godt forhold til Joshua Ferris, og fortalte publikum at det var fantastisk å være forfatter blant forfattere. Flanagan virket rolig, verdig og profesjonell. Han var klart kveldens mest formelt kledde i en mørk gjenkneppet dress. Motstykket ble Ali Smith som så ut som hun hadde rullet ut av senga tre minutter før showtime (uten at dette reduserte sjarmen hennes noe).

Flanagan reiste til Japan for å møte en spesielt sadistisk vakt omtalt som "The Lizard" av australske krigsfanger. Etter krigen ble "The Lizzard" dømt til døden for krigsforbrytelser, men fikk amesti i 1956. Flanagan ble overrasket over å møte en mild og forsiktig mann, som han fikk overtalt til å fike til ham tre ganger i ansiktet - for å gjenoppleve behandlingen de australske krigsfangene fikk. Han konkluderte med at hvorenn ondskapen befant seg, var den ikke var i fengselet, eller i mannen han oppsøkte.

Flanagan leste et utdrag om en overlevende fra krigen som straffet barna sine for ikke å brette teppet på sengen på samme måte som han selv hadde måttet brette det som krigsfange. Han så en mann bli slått ihjel fordi han hadde brettet teppet feil.

Flanagan følte sårene faren fikk med seg hjem fra krigen. Dette ble en bok han måtte skrive, selv om han ikke egentlig ville. Boken sier også noe om hvordan kjærlighet eksisterer på matter som overskrider kategoriene rett og galt, godt og ondt.

Karen Joy Fowler var synlig nervøs da hun inntok scenen. Hun innrømmet at hun ikke hadde fått sove natten før, og at hun hadde tatt seg selv i å ønske det hele skulle være over. Hun hadde et optimistisk gult skjerf om halsen - og var kledd som en kulturinteressert kvinne i slutten av 50 årene. Lag på lag i jordtoner. Hun leste et utdrag fra boken som jeg mener er den klart svakeste på shortlisten, We are All Completely Beside Ourselves.

Boken handler om en spesiell familie som elsker hverandre, men som rives i stykker over et dårlig valg. Fowler vokste opp med en psykologfar som eksperimenterte på dyr. Hun vokste opp med de nysgjerrige og intelligente labrottene, innerst i laberatoriet var et rom hun ikke hadde tilgang til. Der var sjimpansene, to stykker i hvert sitt bur - langt nok fra hverandre til at de ikke kunne berøre hverandre. De virket rasende og helt gale, kom man for nær buret grep de fatt i deg og bet. Fowler har stor sympati for dyrevernsaktivister.

Howard Jacobsen virket tilfreds og tilpass. Han utstrålte selvtillit (og litt arroganse?) og leste fra boken sin J med stor vigør. Han var den eneste av alle forfatterene som ikke vendte blikket mot de andre forfatterene når de leste. Han så i steden ut til å forsvinne inn i seg selv.

Howard Jacobsens "J" er en dystopisk roman, der fortiden duses over. Det ligger i kortene at det har vært et slags nytt holocaust som omtales som "det som skjedde, om noe skjedde". All familiehistorikk glemmes og borgerne tar nye navn – for ytterligere å markere avstanden mellom seg og fortiden. Bøker sensureres, og hele sjangre innen musikk og kunst "faller ut av mote" – det blir ikke ulovlig, men ingen hører lengre på jazz eller oppsøker kunst som vekker ubehagelige følelser. Man vil ha det behagelig, enkelt og rett frem. I disse omgivelsene skubbes Aileen i armene på Kevern, en selvstendig tenker – det etter hvert blir tydelig at flere holder øye med. Aileen og Keverns kjærlighet vokser, men de undres begge over hvem som initierte bekjentskapet deres, og hvorfor.

Jeg har ikke tidligere lest noe av Howard Jacobsen, jeg er kjent med at The Finkler Question (utgitt som Finklerspørsmålet på norsk) vant Man Booker i 2010. Den står foreløpig ulest i bokhylla.

"Vi er alltid i midten av en krise, og grusomme ting skjer fordi ordinære mennesker tillater det. Jeg er ikke så interessert i grunnlaget for krisen, men jeg er interessert i verden som krisen etterlater seg. Selve konsekvensene." sa Jacobsen.

Den andre storfavoritten min, Neel Mukherjee - kom på nest sist av forfatterne. Han hadde drapert et stort beige sjal rundt skuldrene. I boken The Lives of Others møter vi storfamilien Ghosh, som lever i et fire-etagers hus som speiler samfunnslagene. Mellom hver etage syntes det å være vanntette skott, og ingen ser andre enn seg selv, med unntak av sønnen til patriarkens eldste sønn - som rømmer for å bli en del av Naxalite-bevegelsen, hvis mål var å ruste de fattige bøndene til motstand mot det etablerte i maoistisk ånd. Historien er satt til 60- og 70-tallet. Mukherjee kan fortelle at Naxalitene har økt oppslutningen siden da, de anerkjennes nå som Indias største sikkerhetsproblem. Det er en grassrotbevegelse. Forfatteren selv er tydelig glad i hovedkarakteren sin, som forlater det priviligerte livet for å leve blant de fattigste, selv om det betyr å sove i søla med tom mage.

Det siste innlegget ble holdt av den herlig boblende, men uformelle Ali Smith som helt klart tok rekorden i antall ord i minuttet av forfatterne på scenen. Hun har skrevet boken How to Be Both. How to be both er todelt. Den ene delen handler om en italiensk kunstner, som lager spektakulære bildevegger omkring år 1460 – men syntes betalingen er dårlig. Den andre delen handler om George, i moderne tid – som har mistet moren i en allergisk reaksjon på antibiotika. Er det rett å be om mer? Er det hva vi skaper som definerer oss, og er det en sammenheng mellom lønn og verdi? Det er vilkårlig hvilken av de to delene som kommer først i boka, det vet man ikke før man åpner den. Min startet med kunstneren.

Ali Smith leste begge begynnelsene av boken sin, med buksmekken åpen...

Etter høytlesingen signerte forfatterne bøkene sine, til glede for ivrige lesere. Jeg fikk med meg signaturene til Ali Smith, Howard Jacobson og Neel Mukherjee.

I kveld i 22-23 tiden (norsk tid) annonseres vinneren. Her er min rangering:
1) Richard Flanagan - The Narrow Road to the Deep North
2) Neel Mukherjee - The Lives of Others (jeg er halvveis, men elsker den).
3) Ali Smith - How to be Both
4) Howard Jacobsen - J
5) Joshua Ferris - To Rise Again at a Decent Hour
6) Karen Joy Fowler - We are all Completely Beside Ourselves.

Hvilken bok heier du på?

På plass i London (Man Booker 2014)

I går ankom jeg hotellet mitt i London (South Kensington) rundt 20.00. Bestemte meg for å ta en 50 minutters catnap og stilte iPhonen til vekking. Våknet 10 timer og 50 minutter senere av at iPhonen ringte. Så joda. I dag var jeg oppe 07.00 til en skikkelig britisk frokostmiddag. Klar for å oppleve alt.

Som nordmenn flest, ble jeg trukket mot Oxford Street, og få timer senere var jeg en av de personene jeg hadde håpet jeg ikke skulle være. Turisten med to stappfulle poser fra Primark. Men la oss heller dvele ved andre kjøp. Jeg kjøpte meg nemlig ny Kindle. Den forrige (som ser litt ut som en kalkulator) gikk til de evige lesemarker for litt siden da først 3G funksjonen sluttet å virke, før skjermen frøs. Den nye Kindle'n er samme type som jeg kjøpte til kjæresten til jul i fjor og har ønsket meg selv siden, Kindle Paperwhite.

I kveld møter jeg Clementine fra Har du lest til middag. Det gleder jeg meg til. I morgen legger jeg siste hånd på en publikasjon jeg har jobbet med i NHO-sammenheng, før jeg drikker te med en kollega. På kvelden skal Clementine ta meg med på høytlesning av de shortlistede Man Booker-forfatterne.

Jeg leser The Lives of Others nå, og håper jeg skal rekke det før utgangen av i morgen. Ser det kan bli knapp tid, for den er en liten murstein. Ellers har jeg lest de andre:

Shortlisten for Man Booker 2014:

• Joshua Ferris (US) – To Rise Again at a Decent Hour
• Richard Flanagan (AU) – The Narrow Road to the Deep North
• Karen Joy Fowler (US) – We are All Completely Beside Ourselves.
• Howard Jacobson (UK) – J
• Neel Mukherjee (UK) – The Lives of Others
• Ali Smith (UK) – How to Be Both

Jeg syntes både The Blazing World av Hustvedt og The Wake av Kingsnorth var bedre bøker enn To Rise Again at a Decent Hour av Ferris og We are All Completely Beside Ourselves av Fowler.

Favorittene mine er Flanagan med The Narrow Road... og Mukherjee med The Lives of Others (selv om jeg ikke er helt ferdig med den enda, har starten vært særdeles sterk).

 

A. Smith - How to be Both (Man Booker Shortlist 2014)

Man Booker shortlistede (2014) How to be both er todelt. Den ene delen handler om en italiensk kunstner, som lager spektakulære bildevegger omkring år 1460 – men syntes betalingen er dårlig. Den andre delen handler om George, i moderne tid – som har mistet moren i en allergisk reaksjon på antibiotika. Er det rett å be om mer? Er det hva vi skaper som definerer oss, og er det en sammenheng mellom lønn og verdi? Det er vilkårlig hvilken av de to delene som kommer først i boka, det vet man ikke før man åpner den. Min startet med kunstneren.

 

Forfatter: Ali Smith (UK)

Tittel: How to be both (2014)

Sideantall: 372 sider

I et nøtteskall: Verdien av historie og kunst for enkeltindividet som tidligere ikke var så mottakelig.

Favorittutdrag:
What's the point of art? Art makes nothing happen in a way that makes something happen.

Yeah that's her, H is saying. The heroine of the Anger Games.
It's Hunger Games, Henry says.
Catnip, H says.
Her name's not Catnip, Henry says.

"...a town in Denmark that sounds like someone Scottish saying the Word whorehouse" - Denne tok meg litt tid, så skjønte jeg at det var Århus, haha.

Tanker i ettertid:
Vakkert skrevet bok som får leseren til å tenke over betydningen av liv og kamper utkjempet før vår tid. Smith bruker humor, og får meg flere ganger til å le. Spesielt herlig er George, syntes jeg – som er et slikt Rory Gilmore-/Bee Fox fra Where'd you go Bernadette-barn. Velartikulert, smart og morsom. En slik man bare kan håpe på å skape.

Det irriterer meg at jeg så raskt assosierer bøker jeg leser med andre bøker. Som om det er nyttig å tenker over at tematikken kunst/betydningen av et bilde + det å miste en mor i tenårene går igjen i både The Goldfinch og How to be Both. Og kunstnerdelen av boka gir meg flashbacks til Mitt navn er Karmosin, som handler om en kunstner i Tyrkia 100 år etter How to be Both. Kanskje det er refleksjonene rundt det å skape kunst i så sterk tilknytning med religion, og beskrivelsene av de vakre buene man primært finner i hesters krumbøyde nakke og gutterumper (!). Som om ikke det var nok i seg selv, minnet How to Be Both meg ganske tidlig om denne artikkelen om afghanske jenter som oppdras som gutter frem til de kommer i tenårene, da det forventes at de skal bytte tilbake til å være jenter igjen. Sånn, da har jeg fått det ut av systemet.

Jeg likte godt at forfatteren var leken med formatet, og at boken kunne leses i to forskjellige rekkefølger. Jeg er ikke sikker på om mitt syn på boken hadde vært annerledes om jeg ikke hadde lest kunstnerdelen før delen med George. Man kommer ikke unna at tid ikke bare er lineært, at det man skaper definerer flere enn en selv og at verdien av det som er skapt ofte ikke kan måles tilstrekkelig i penger. Karakterene i begge deler av boka følte seg overvåket, noe forfatteren symboliserer med en kvist med øyne i kunstnerkapittelet og et overvåkningskamera for kapittelet om George. I kunstnerkapittelet er Gud den som ser alt, i kapittelet om George undres hun om hun er paranoid når hun føler at moren ble overvåket før hun døde.

Likevel nådde ikke boken helt opp for meg, jeg klarte ikke tilstrekkelig å følge forfatteren i ideen hennes – nok til at jeg syntes det ble en helhet i det. Kunstnerdelen syntes jeg også ble kjedelig innimellom.

Anbefales: Historie- og kunstinteresserte lesere.

Karakter: C

 

fra bok til film: Gone Girl (Flink Pike)

Jeg var på kino i går for å se Gone Girl. Jeg har gledet meg til denne filmen siden jeg leste boken i januar i fjor! På det tidspunktet ble det spekulert i at det var Reese Witherspoon som skulle spille Amy, rollen ble senere besatt av Rosamund Pike.

Bilde: Daily Mail

Nick og Amy Dunne forbereder sin femte bryllupsdag. Det har vært et par tøffe år, der de begge har mistet jobben (de "fordømte bloggerne" har gjort det umulig å leve av å skrive om filmer, musikk og kultur i magasiner). De har solgt huset i New York under takst, og flyttet tilbake til Nicks barndomsby North Carthage, i Missouri for å ta seg av Nicks gamle og syke foreldre. Til tross for en nær perfekt fasade er Amy slettes ingen enkel kvinne å leve med, hun er perfeksjonist i alt hun foretar seg og deler ut straff i gammeltestamentlig ånd. Når Amy forsvinner, blir Nick hovedmistenkt. Han føler presset fra media, politiet, Amys foreldre og lokalsamfunnet og når sant skal sies oppfører han seg rart. Lite genuint. Nick tas i løgn, bedrag og upassende oppførsel. Det er liten tvil om at han er en bitter og forsmådd ektemann, men er han en morder?

Jeg har ikke tenkt til å lage noe langt innlegg, bare si at filmen speiler boka godt og at jeg anbefaler den på det sterkeste for de som ønsker seg litt spenning i høstmørket. Gone Girl har fått 8.6/10 på IMDB, som jo er en respektabel score. Jeg tok med lillesøster (27) og kjæresten (30) og de likte den veldig godt begge to.

Lite tips til slutt: Du må huske å gå på do først – for den varer i 2 timer og 28 minutter! 

Regnvær, suppeskål og en god bok – det er endelig høst!

Jobben nærmest dirrer i forventninger til statsbudsjettet om dagen. I lunsjen er det heldigvis likevel tid til å finne frem en bok. Akkurat nå leser jeg Man Booker-nominerte How to be Both av Ali Smith, en vakker, men krevende historie så langt.

Hva leser dere på om dagen?

Lest i september 2014 (44/70)

Jeg ligger 9 bøker bak skjema i september, for å klare 70 bøker i år - så det kan være jeg bør si at det skipet har gått og senke lesemålet litt. September har vært historisk dårlig. 2 bøker ble det denne måneden. Lesegleden har vært borte og ingen av de to bøkene jeg har lest i forbindelse med Man Booker 2014 har vekket interessen nevneverdig.

Denne skjønne høstmåneden har jeg lest disse to bøkene:

	Forfatter	Tittel	År	Sideantall
1	David Mitchell	The Bone Clocks (MB)	2014	595
2	Howard Jacobson	J (MB)	2014	327