Under Man Booker høytlesningen i London lot jeg meg sjarmere av Ali Smith som leste fra How to be Both. I mens flere av de andre forfatterne satt i mørk dress, tydelig nervøse – så Ali Smith ut som hun hadde rullet ut av senga 10 minutter før showstart. Null sminke, og buksesmekken åpen. Nå er ikke dette sjarmerende i seg selv, men Ali Smith var så sprudlende. Hun snakket raskt, skotsk og hadde en energi og tilstedeværelse som var magnetisk. For en fascinerende kvinne!
Jeg leste How to be Both, og elsket hvordan Smith skrev om mor/datter-forholdet og hadde et lekent format på boken, likevel ble den ikke en favoritt. Jeg ønsket å lese mer av Ali Smith, fordi jeg ble nysgjerrig på forfatteren og fordi jeg syntes hun skrev godt om familie.
Forfatter : Ali Smith
Tittel: The Accidental
Sideantall: 306 sider
Verdt å vite: Boken var nominert til Man Booker i 2005, og vant Whitbread-prisen samme år (siste år før den endret navn til Costa-prisen).
I et nøtteskall: Øvre middelklassefamilie-satire
Den uinviterte gjesten som endrer alt
I The Accidental får familien Smart en uinvitert feriegjest, Amber. Hun er vakker, sjarmerende og interessant nok til ikke å bli kastet på dør umiddelbart. Amber får foreldrene Eve og Michael, og barna deres Magnus (17) og Astrid (12) til å se livene sine – og familien, i en nytt lys slik bare utenforstående kan.
Moren, Eve – er en forfatter som skriver noe hun kaller "autobiotruefictinterviews" som er biografiene til mennesker drept under andre verdenskrig, gitt at de ikke hadde dødd. Amber forteller Eve gjentatte ganger at hun holder på å kjede henne i hjel, at hun er en uinteressant og livløs person. Mannen til Eve, Michael er doktor i litteratur og underviser på noe han har selvironi nok til å kalle the fuckulty. Han er intelligent, men en selvsentrert person som kjeder seg og får bukt med kjedsomheten ved å ligge med studentene sine. Michael har isolert seg på soverommet, etter en jente på skolen har tatt livet sitt. Han bærer en tung hemmelighet, og føler skyld. Familiens yngste, datteren Astrid, er mer opptatt av å dokumentere verden gjennom et kamera enn å ta del i den. Det er nok for Amber å ta tak i.
Utdrag:
Hurtling sounds like a little hurt being, like earthling, like something aliens from another planet would land on earth and call human beings who have been a little bit hurt.
- Take me to your leader, hurtling.
The film is supposed to be about love. But its only message, as far as Magnus can make it out, is not to be too fat if you're a girl or everyone will think you are laughable and no one will want to marry you. (Ouch, her er det Love Actually som beskrives – favorittjulefilmen min).
There are things that can't be said because it is hard to have to know them. There are things you can't get away from after you know them. It is very complicated to know anything. It is like his mother being obsessed by the foul things that have happened to people; all those books about the Holocaust she's got piled up in her study at home. Because van you ever be all right again? Can you ever not know again?
Amber is ruthless with Astrid. She is unbelievably rude to Michael. As if I give a monkeys fuck what you think about books. She is bored silly by his mother, makes no attempt to hide it. Uh-huh. So: Astrid is besotted. Michael looks more determined every time. His mother gets keener to dredge up "interesting" things to say. It's like a demonstration of magnetic gravity. It is like watching how the solar system works.
Selvrealisering vs. familie
At en utenforstående kommer inn og endrer måten karakterer i en relasjon ser på seg selv og relasjonen, er i grunn ikke noe nytt, og således ikke et spesielt originalt tema. Nyskapningen er måten historien fortelles på, alle virkemidlene til Smith. Her vil det være mer litterære lesere enn meg, som vil kunne anerkjenne og glede seg over disse, i større grad. I mens How to be Both hadde et veggmaleri som ramme for historien – er film gjennomgående som tema i The Accidental.
Det jeg ikke liker så godt er at jeg føler Ali Smith gjør narr av familien. De er ikke spesielt eksepsjonelle, faktisk tenker jeg de er ganske vanlige – og satiren her har jeg ikke særlig sympati for, jeg er heller ikke særlig begeistret for Amber. Det kan ikke være annet enn en elektrisk karisma som gjør at familien ikke kaster henne ut. Dette er det jeg stusser over oftest. Hvorfor ber dere henne ikke bare dra? Hun er en snylter, hun viser familien et speilbilde av seg selv som er ærlig ja – men det kommer med en kostnad. Med kostnad, tenker jeg primært på Eves valg i slutten av boka. For å være fair, skal jeg legge til at Amber også bringer noe godt med seg.
Jeg mener boken er velskrevet, skarp og tidvis morsom, men jeg liker ikke historien, derfor blir det ikke mer enn en C fra meg.
Anbefales: Litteraturelskere som liker satire og gode språklige virkemidler.
Karakter: C
Likte du denne anbefaler jeg:
1) Deborah Levy - Swimming Home
2) Jonathan Franzen - Freedom
3) Jennifer Egan - A Visit from the Goon Squad
 |
| Ali Smith (Kilde: Telegraph) |
 |
| Noen av de ulike omslagene boken har hatt |
Tittel: The Accidental
Sideantall: 306 sider
Verdt å vite: Boken var nominert til Man Booker i 2005, og vant Whitbread-prisen samme år (siste år før den endret navn til Costa-prisen).
I et nøtteskall: Øvre middelklassefamilie-satire
Den uinviterte gjesten som endrer alt
I The Accidental får familien Smart en uinvitert feriegjest, Amber. Hun er vakker, sjarmerende og interessant nok til ikke å bli kastet på dør umiddelbart. Amber får foreldrene Eve og Michael, og barna deres Magnus (17) og Astrid (12) til å se livene sine – og familien, i en nytt lys slik bare utenforstående kan.
Moren, Eve – er en forfatter som skriver noe hun kaller "autobiotruefictinterviews" som er biografiene til mennesker drept under andre verdenskrig, gitt at de ikke hadde dødd. Amber forteller Eve gjentatte ganger at hun holder på å kjede henne i hjel, at hun er en uinteressant og livløs person. Mannen til Eve, Michael er doktor i litteratur og underviser på noe han har selvironi nok til å kalle the fuckulty. Han er intelligent, men en selvsentrert person som kjeder seg og får bukt med kjedsomheten ved å ligge med studentene sine. Michael har isolert seg på soverommet, etter en jente på skolen har tatt livet sitt. Han bærer en tung hemmelighet, og føler skyld. Familiens yngste, datteren Astrid, er mer opptatt av å dokumentere verden gjennom et kamera enn å ta del i den. Det er nok for Amber å ta tak i.
Utdrag:
Hurtling sounds like a little hurt being, like earthling, like something aliens from another planet would land on earth and call human beings who have been a little bit hurt.
- Take me to your leader, hurtling.
The film is supposed to be about love. But its only message, as far as Magnus can make it out, is not to be too fat if you're a girl or everyone will think you are laughable and no one will want to marry you. (Ouch, her er det Love Actually som beskrives – favorittjulefilmen min).
There are things that can't be said because it is hard to have to know them. There are things you can't get away from after you know them. It is very complicated to know anything. It is like his mother being obsessed by the foul things that have happened to people; all those books about the Holocaust she's got piled up in her study at home. Because van you ever be all right again? Can you ever not know again?
Amber is ruthless with Astrid. She is unbelievably rude to Michael. As if I give a monkeys fuck what you think about books. She is bored silly by his mother, makes no attempt to hide it. Uh-huh. So: Astrid is besotted. Michael looks more determined every time. His mother gets keener to dredge up "interesting" things to say. It's like a demonstration of magnetic gravity. It is like watching how the solar system works.
Selvrealisering vs. familie
At en utenforstående kommer inn og endrer måten karakterer i en relasjon ser på seg selv og relasjonen, er i grunn ikke noe nytt, og således ikke et spesielt originalt tema. Nyskapningen er måten historien fortelles på, alle virkemidlene til Smith. Her vil det være mer litterære lesere enn meg, som vil kunne anerkjenne og glede seg over disse, i større grad. I mens How to be Both hadde et veggmaleri som ramme for historien – er film gjennomgående som tema i The Accidental.
Det jeg ikke liker så godt er at jeg føler Ali Smith gjør narr av familien. De er ikke spesielt eksepsjonelle, faktisk tenker jeg de er ganske vanlige – og satiren her har jeg ikke særlig sympati for, jeg er heller ikke særlig begeistret for Amber. Det kan ikke være annet enn en elektrisk karisma som gjør at familien ikke kaster henne ut. Dette er det jeg stusser over oftest. Hvorfor ber dere henne ikke bare dra? Hun er en snylter, hun viser familien et speilbilde av seg selv som er ærlig ja – men det kommer med en kostnad. Med kostnad, tenker jeg primært på Eves valg i slutten av boka. For å være fair, skal jeg legge til at Amber også bringer noe godt med seg.
Jeg mener boken er velskrevet, skarp og tidvis morsom, men jeg liker ikke historien, derfor blir det ikke mer enn en C fra meg.
Anbefales: Litteraturelskere som liker satire og gode språklige virkemidler.
Karakter: C
Likte du denne anbefaler jeg:
1) Deborah Levy - Swimming Home
2) Jonathan Franzen - Freedom
3) Jennifer Egan - A Visit from the Goon Squad
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar