I London gikk jeg og så på alle bøkene jeg hadde lyst til å kjøpe, men ikke orket å bære i kofferten hjem. Jeg tok derfor bilde av dem, og kjøpte flere av dem til min Kindle da jeg kom hjem. Et av kjøpene var Hannah Kents Burial Rites.
Burial Rites er en historisk roman satt til Island i 1828, boken tar utgangspunkt i en sann historie om drapsdømte Agnes Magnùsdottir og Illigastadir-saken. Kent har spedd på med fiksjon der fakta ikke lot seg oppdrive. Forfatteren er australier, men forelsket seg i Island da hun var på utveksling der i 2003. Boken er et resultat av 10 års flittige studier av Islands siste dødsstraff. Hun skriver selv at hun håper islendingene ser boken som "the dark love letter to Iceland I intend it to be".
I påvente av dødsstraff for drapet på hennes tidligere mester, blir tjenestepiken Agnes innlosjert med en motvillig bondefamilie. Hun er nedkaket i søle, avføring og i tøyet og håret hennes kravler det av lus etter fengselsoppholdet. Agnes historie er godt kjent over hele Island, folk snakker jo. Familien syntes det er ubehagelig at hun skal bo med dem, og holder avstand. Litt etter litt forstår man at det er mer til historien enn det som fortelles på bygda.
På IMDB ligger Burial Rites som under produksjon, og det ryktes at The Hunger Games-stjernen Jennifer Lawrence vurderes castet i rollen som Agnes.
Forfatter: Hannah Kent
Tittel: Burial Rites (2013)
Sideantall: 314 sider
I et nøtteskall: I Illugastadir-saken er myndighetene mer opptatt av formalitetene rundt dødsstraffen enn spørsmålet om skyld.
Utdrag:
Dette er en bok jeg ikke klarte å legge fra meg til jeg var ferdig. Det er en stund siden jeg har hatt det slik, og jeg elsket det – selv om boka var gjennomgående mørk materie. Jeg syntes det er imponerende at denne boken ikke er skrevet av en islandsk forfatter, slik all detaljkunnskap og skildring av det islandske samfunnet kunne indikert at den var. Kent har gjort grundig research.
I min iver etter å definere ting, stilte jeg meg spørsmålet – er dette krim? Om ja, er det krim av høy litterær kvalitet. Først og fremst ser jeg boken som en historisk roman. Kent selv, sier hun i større grad ser debutboka som en spekulativ biografi.
Burial Rites viser hva mennesker er kapable til når de har et system og et sett regler å gjemme seg bak. Staten bør aldri få lov til å ta liv. Agnes Magnusdottir mottok Islands siste dødssstraff i 1830, I Norge avskaffet vi dødsstraff i 1876, men den siste henrettelsen ble utført i 1948 (landssvikeroppgjøret etter andre verdenskrig). Land som fortsatt har dødsstraff inkluderer blant annet Kina, Iran, Vietnam, USA og Saudi-Arabia. Kina henretter over 10 ganger så mange som de neste fire på listen til sammen. I 2010 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som oppfordrer alle stater til å avskaffe dødsstraff (Wikipedia).
Det er en nydelig, men trist bok – om sinnet, frykten og minnene Agnes grunner over i påvente av henrettelsen. Likevel opplever jeg aldri boken som sentimental eller moraliserende. Jeg anbefaler den til alle historieinteresserte.
Karakter: Ga den først en B, men etter å ikke ha klart å slutte å tenke på den lenge etter den var ferdiglest oppgraderer jeg den til en A.
Andre syntes:
Elin ble engasjert og opprørt, og ga den full score
Burial Rites er en historisk roman satt til Island i 1828, boken tar utgangspunkt i en sann historie om drapsdømte Agnes Magnùsdottir og Illigastadir-saken. Kent har spedd på med fiksjon der fakta ikke lot seg oppdrive. Forfatteren er australier, men forelsket seg i Island da hun var på utveksling der i 2003. Boken er et resultat av 10 års flittige studier av Islands siste dødsstraff. Hun skriver selv at hun håper islendingene ser boken som "the dark love letter to Iceland I intend it to be".
I påvente av dødsstraff for drapet på hennes tidligere mester, blir tjenestepiken Agnes innlosjert med en motvillig bondefamilie. Hun er nedkaket i søle, avføring og i tøyet og håret hennes kravler det av lus etter fengselsoppholdet. Agnes historie er godt kjent over hele Island, folk snakker jo. Familien syntes det er ubehagelig at hun skal bo med dem, og holder avstand. Litt etter litt forstår man at det er mer til historien enn det som fortelles på bygda.
På IMDB ligger Burial Rites som under produksjon, og det ryktes at The Hunger Games-stjernen Jennifer Lawrence vurderes castet i rollen som Agnes.
 |
| Hannah Kent - med Burial Rites (Kilde) |
Forfatter: Hannah Kent
Tittel: Burial Rites (2013)
Sideantall: 314 sider
I et nøtteskall: I Illugastadir-saken er myndighetene mer opptatt av formalitetene rundt dødsstraffen enn spørsmålet om skyld.
Utdrag:
They will say ‘Agnes’ and see the spider, the witch caught in the webbing of her own fateful weaving. They might see the lamb circled by ravens, bleating for a lost mother. But they will not see me. I will not be there.Tanker i ettertid:
He told me how he caught the foxes up in the mountains. "The trick is to find and catch a fox kit," he said. "The kit must then be made to cry out to its parents, otherwise it's near impossible to lure them out of their hole. They're wily things. Cunning. They smell you coming."
"And how do you make a fox kit cry?"
"I break its front legs. They cannot escape then. The parents hear it mewling and come running out of their den, and they're easily caught. They won't leave one of their own."
"What do you do with the kit after you kill its parents?"
"Some hunters leave it there to die. They are no use for market – the skins are too small."
"What do you do?"
"I stove their heads in with a rock".
"That is the only decent thing to do."
"Yes. To leave them is cruelty."
Dette er en bok jeg ikke klarte å legge fra meg til jeg var ferdig. Det er en stund siden jeg har hatt det slik, og jeg elsket det – selv om boka var gjennomgående mørk materie. Jeg syntes det er imponerende at denne boken ikke er skrevet av en islandsk forfatter, slik all detaljkunnskap og skildring av det islandske samfunnet kunne indikert at den var. Kent har gjort grundig research.
I min iver etter å definere ting, stilte jeg meg spørsmålet – er dette krim? Om ja, er det krim av høy litterær kvalitet. Først og fremst ser jeg boken som en historisk roman. Kent selv, sier hun i større grad ser debutboka som en spekulativ biografi.
Burial Rites viser hva mennesker er kapable til når de har et system og et sett regler å gjemme seg bak. Staten bør aldri få lov til å ta liv. Agnes Magnusdottir mottok Islands siste dødssstraff i 1830, I Norge avskaffet vi dødsstraff i 1876, men den siste henrettelsen ble utført i 1948 (landssvikeroppgjøret etter andre verdenskrig). Land som fortsatt har dødsstraff inkluderer blant annet Kina, Iran, Vietnam, USA og Saudi-Arabia. Kina henretter over 10 ganger så mange som de neste fire på listen til sammen. I 2010 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som oppfordrer alle stater til å avskaffe dødsstraff (Wikipedia).
Det er en nydelig, men trist bok – om sinnet, frykten og minnene Agnes grunner over i påvente av henrettelsen. Likevel opplever jeg aldri boken som sentimental eller moraliserende. Jeg anbefaler den til alle historieinteresserte.
Karakter: Ga den først en B, men etter å ikke ha klart å slutte å tenke på den lenge etter den var ferdiglest oppgraderer jeg den til en A.
Andre syntes:
Elin ble engasjert og opprørt, og ga den full score
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar