Denne boken fikk jeg låne av min sjef. Jeg visste fra før at den var en kritikerfavoritt. Det er tydelig at det er en bok mange liker, for jeg fikk smil og nikk da jeg leste den på toget.
- Det der er en bra bok, sa de.
- Ja. Den virker bra, svarte jeg. (Men nå må det skje noe snart, la jeg til inni meg).
De usynlige handler om livet på en liten øy, helt ytterst i Helgelandskysten. Vi følger familien Barrøy fra 1913 til 1928. Jacobsen er sitert i bokomslaget "Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett." Protagonisten vår Ingrid, vokser opp på øya. Familien lever av fiske, og supplerer inntektene herfra med ærfugldun, litt melk og egg. Det er enkle kår, og livet på øya er prisgitt naturen og været.
I et nøtteskall: Havets Grøde.
Utdrag:
Flotte skildringer av øya, men hvor er handlingen?
Om Burial Rites var en kjærlighetserklæring til Island, er det liten tvil om at De Usynlige er Jacobsens kjærlighetserklæring til de staute, fåmælte menneskene i nord som levde av havbruk.
Boka fenger meg likevel ikke særlig, og jeg forstår ikke hva alle kritikerne jubler over. Det skjer jo nesten ingenting. Å lese De usynlige er litt som å se Hurtigruta minutt for minutt. Noen folk og dyr kommer, noen folk og dyr går. Ellers går nå dagene. For å si det rett ut, jeg savner en handling. Det virker som Jacobsen har vært motivert til å fortelle om disse glemte menneskene ute på en øy, og det gjør han – vi får skildret både mennesker og øy svært omstendelig. Etter å ha lest boken kan vi si noe om livet deres, men jeg føler som leser at jeg har gitt mer enn jeg har fått. Jeg har latt meg belære, uten å ha fått en god historie tilbake.
Anbefales: De som hadde slektninger som levde på en øy på Helgelandskysten i samme tidsperiode, som gjerne vil høre mer.
Karakter: D
Andre mener:
Line har skrevet en episk slakt av en anmeldelse, og etterlyser plott
Beathe syntes det var vakkert og brutalt om øylivet på Helgelandskysten
- Det der er en bra bok, sa de.
- Ja. Den virker bra, svarte jeg. (Men nå må det skje noe snart, la jeg til inni meg).
De usynlige handler om livet på en liten øy, helt ytterst i Helgelandskysten. Vi følger familien Barrøy fra 1913 til 1928. Jacobsen er sitert i bokomslaget "Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett." Protagonisten vår Ingrid, vokser opp på øya. Familien lever av fiske, og supplerer inntektene herfra med ærfugldun, litt melk og egg. Det er enkle kår, og livet på øya er prisgitt naturen og været.
 |
| De usynlige flankert av en mandarin (klementin?) og litt blyantspiss |
I et nøtteskall: Havets Grøde.
Utdrag:
Husene på Barrøy står i en skjev vinkel mot hverandre. Sett ovenfra ligner de fire tilfeldige terninger noen har strødd utover på måfå, pluss en potetkjeller som blir en iglo om vinteren. Det er steinheller til å gå på mellom husene, kleshjell og grasganger strålende utover i alle retninger, men egentlig danner husene en plog mot været slik at de ikke skal gå overende, om så hele havet skulle velte over øya.
Flotte skildringer av øya, men hvor er handlingen?
Om Burial Rites var en kjærlighetserklæring til Island, er det liten tvil om at De Usynlige er Jacobsens kjærlighetserklæring til de staute, fåmælte menneskene i nord som levde av havbruk.
Boka fenger meg likevel ikke særlig, og jeg forstår ikke hva alle kritikerne jubler over. Det skjer jo nesten ingenting. Å lese De usynlige er litt som å se Hurtigruta minutt for minutt. Noen folk og dyr kommer, noen folk og dyr går. Ellers går nå dagene. For å si det rett ut, jeg savner en handling. Det virker som Jacobsen har vært motivert til å fortelle om disse glemte menneskene ute på en øy, og det gjør han – vi får skildret både mennesker og øy svært omstendelig. Etter å ha lest boken kan vi si noe om livet deres, men jeg føler som leser at jeg har gitt mer enn jeg har fått. Jeg har latt meg belære, uten å ha fått en god historie tilbake.
Anbefales: De som hadde slektninger som levde på en øy på Helgelandskysten i samme tidsperiode, som gjerne vil høre mer.
Karakter: D
Andre mener:
Line har skrevet en episk slakt av en anmeldelse, og etterlyser plott
Beathe syntes det var vakkert og brutalt om øylivet på Helgelandskysten
Har ikke lest boken, men måtte bare si at kommentaren om at du føler du har gitt mer enn du har fått er veldig god:-)
SvarSlettTakk Silje, det var snilt. Kanskje litt feil å tenke kost-nytte på leseropplevelser, men det var det det kokte ned til.
SvarSlett