S.Rowley - Lily and the Octopus

Burde vel egentlig latt hodet treffe puta nå, men ønsker entusiastisk å fortelle dere om en bok jeg har lest først. Labben, som driver bloggen Migrating Coconuts tipset leserne sine om Lily and the Octopus i forrige uke. Hun mente det var den tristeste boken hun har lest i år, men kanskje også en av de mest sjarmerende. Få sekunder etterpå hadde jeg trykket "kjøp" på Amazon.

Ted og Lily liker å snakke om gutter de synes er kjekke på torsdager. Den innledende torsdagen har de en debatt om Ryan'er. Ted er en Gosling-fyr, og Lily foretrekker Reynolds, selv om hun ikke kan nevne en eneste film av ham hun hadde giddet å se mer enn en gang - legger Ted tørt til. Lily er forresten en svært snakkesalig 12 år gammel dachshund og mottakeren av størstedelen av Teds oppmerksomhet og kjærlighet. Det er under denne samtalen Ted først anerkjenner det som skal være problemet gjennom resten av boken. Lily har noe på hodet. En blekksprut med et hånflir som holder seg fast med åtte armer. Uansett hvordan du tolker den informasjonen, la oss være enige om at det ikke er godt nytt.

Forfatter: Steven Rowley

Tittel: Lily and the Octopus (2016)

Sideantall: 320 sider.

I et nøtteskall: Ren kjærlighet uten forbehold er det fineste man kan ha - og dermed også det vondeste man kan miste.

Favorittutdrag: 

It’s when Lily suggests offhandedly we also include Chris Pratt that I notice the octopus. It’s not very often you see an octopus up close, let alone in your living room, let alone perched on your dog’s head like a birthday party hat, so I’m immediately taken aback. 

I think of how dogs are witnesses. How they are present for our most private moments, how they are there when we think of ourselves as alone. They witness our quarrels, our tears, our struggles, our fears, and all of our secret behaviors that we have to hide from our fellow humans. They witness without judgment.

Skikkelig god, men gal nok
Skal man være veldig rett frem er dette en bok om en homofil mann med psykiske problemer og den gamle hunden hans som snakker i CAPS! LOCK! fordi den er entusiastisk, slik hunder ofte er. Men det er litt som å si at Life of Pi er om en haug med dyr i en båt på havet. Ikke særlig dekkende.

En åpenbar kvalitetsindikator er jo at jeg har snakket mye om denne boken. Kjæresten fikk oppdatering på handlingen nesten hver dag. Det er vanskelig å ikke la seg bevege. Jeg tror sist jeg leste en bok med så stort potensiale for å få folk jeg kjenner til å både gråte og le var Et Helt Halvt År. Jeg gråt ikke, men jeg lo høyt noen ganger. Fikk litt ekstra god plass rundt meg på t-banen den dagen. Scenen der Ted tar en tatovering er kostelig.

Man kommer ganske raskt inn i problemstillingen i boka. Allerede før man er gjennom første side forstår man hva som foregår, selv om hovedkarakteren på to ben bruker de neste 300 sidene på å akseptere det. Det gjør dynamikken og fremdriften litt rar. Mot slutten spør Ted en venn om vennen tror Ted er i ferd med å bli gal. "Ikke gal nok" eller så, lyder svaret. Ikke en særlig konstruktiv tilbakemelding, for sidene som følger er forferdelig slitsomme før boken gjør en sterk comeback mot slutten. Alt i alt er dette en fanatisk bok, både for deg med hund og deg uten.

Karakter: B

Tags: #pølsehund, #kjærlighet, #tap, #sorg, #humor, #gråtebok #lohøyt

Ufiltert fredagsprat

Har dere kommet i gang med julepynt enda?

Pinterest: Den til venstre er drømmen, men til høyre er nok mer innen rekkevidde, haha.,

Jeg elsker alle de små varmgule lysene i busker og på terrasser rundtomkring nå. Det gjør det ganske koselig å stå opp og gå på jobb selv om det er mørkt ute og kroppen min forteller meg at det er natta. Jeg tenkte å pynte i helgen, men vet ikke helt hvor jeg legger lista i år. Det blir ganske trangt med juletre i leiligheten, og babypoteten på 9 mnd. ville gitt katten god konkurranse om å rive ned flest mulig julekuler og omsider hele treet. Så jeg tror det enten blir et slags minitre i en kurvpotte – eller noen kvistsaker med røde bær og grønne blader på i en vase. Aller mest ønsker jeg meg jo en sånn amerikansk peishylle. Det tar julestemning til nye høyder, med et sted å henge strømper og sette masse lys og pynt. Det er uansett ikke særlig realistisk i leiligheten. Fører det opp på den voksende lista over ting jeg ønsker meg når vi flytter i hus. I fjor var en del av julepynten vår å ha flerfargede lys rundt en AK47 i glassramme. Jeg tror vi var ironiske, iallfall med de flerfargede lysene.

 

Jeg går forbi Colosseum på vei til jobb hver dag og ser at The Girl on The Train går på kino. Jeg likte boken ganske godt, synes den var veldig spennende. Så jeg vil gjerne se filmen. Jeg leste at forfatteren har en ny bok på gang, den kommer til sommeren og heter Into the Water. Akkurat som den forrige skal den være det jeg kaller Gone-girl-ish. Du vet, hva er sant, hva er ikke sant – fordi hovedkarakteren åpenbart ikke er i vater. Lukter som en fremtidig plassering på New York Times bestselgerliste. Jeg gleder meg!

Fikk også med meg at Den Pulitzervinnende forfatteren av One Child gir bort boken gratis i Kina, fordi ingen tør selge den. Kanskje ikke så rart, er ikke så lenge siden fem forlagsansatte forsvant sporløst etter å ha solgt samfunnskritiske verk. Desto viktigere å støtte opp. Jeg kjøpte et eksemplar til min Kindle tidligere i uka. Gleder meg til å lese den. Jeg er interessert i befolkningsvekstproblematikken, men skjønner at slike begrensninger krysser hva det er akseptabelt at politikk skal bestemme. Sist jeg leste om forsøk på å stagnere befolkningsvekst var det massesteriliseringene i India som skildres i Balansekunst. Den boka ga meg en skikkelig emosjonell bulk.

Kjæresten nevnte forresten at Kindle Unlimited så fantastisk ut. 1 million boktitler og ubegrenset Audible til en månedspris på rett under 10 dollar, ala HBO/Netflix/Spotify-modellen. Jeg er ganske entusiastisk til denne forretningsmodellen. Man må registrere seg med amerikansk adresse for å få tilgang foreløpig, men det lar seg ordne. Er det noen av dere som har noe erfaring med Unlimited-konto? Er det begrenset med attraktive titler for eksempel? Jeg liker å lese nye bøker.

Det ble litt av alt, men hei. Jeg slenger meg på lavterskelbloggbølgen.

Endelig bruk for Piketty

Jeg er en av de 97% * som har kjøpt Pikettys Kapital i det 21.århundre og lagt den vekk etter et par sider, med intensjon om at denne skal jammen leses, men på en dag jeg er klar for faglig påfyll. Vel, i går fant jeg endelig et bruksområde for boka. Babyen er tett i nesa og jeg trengte å heve fotenden på senga, det andre sengebenet er holdt oppe av Krig og Fred, den har jeg faktisk lest. Under tvang av Ingalill, men likevel. Lest.

*Det er Wall Street Journal som har gjort en uhøytidelig gjennomgang av bøkene leserne kommer til å gi opp – samt hvem de mest sannsynlig vil lese ferdig. Denne viste at under 3 % av de som hadde kjøpt Piketty fullførte boken.  Metodikken er som følger: man har brukt Amazons popular highlights – hver bok oppgir de fem mest siterte passasjene. Hvis hver leser klarer å lese ferdig boken bør disse utdragene være ganske jevnt fordelt på bokens lengde. Dersom ingen kommer forbi introduksjonen vil man finne alle de fem sitatene i bokens første sider (som i Stephen Hawkings "A brief history of time"). Her har man laget noe man litt flåsete kaller Hawkingindeksen: Ta gjennomsnittet av sidetallene til de fem mest siterte passasjene i boka og del dem på bokas totale sideantall.

E. Ferrante - My brilliant Friend (Min briljante venninne #1)

Det er bedre å komme sent til festen, enn å gå glipp av den. Og med det i mente leste jeg Min Briljante venninne. Det har forresten vært en fin uke som har gått, jeg har fått et par kilo julestemning i posten fra Egmont i form av julehefter - og sitteplass på torget hver morgen og ettermiddag har gjort at jeg har fått lest og pendlet samtidig.  Men nok om strekningen Drammen-Skøyen, tilbake til Napoli.

Dette er en bok om et vennskap som er så tett at det tangerer symbiose. Rett utenfor Napoli, i en liten nokså fatterslig by bor Elena og Lila med familiene sine. Begge er skoleflinke småjenter fra arbeiderkår, Lila skiller seg fra de andre barna i det at hun er svært egenrådig og ikke syntes å trenge noen. Denne selvsikkerheten tiltrekker Elena, som vil gå gjennom ild og vann for å være Lilas venninne, selv om Lila kan være både kontrollerende og slem. Vi følger de to småjentene gjennom oppveksten på 50-tallet frem til de blir unge piker på femten-seksten år. Dette er en bok som kan fenge mange.



Bildet er hentet fra: New York Times, jeg leste på Kindle

Forfatter: Elena Ferrante

Tittel: My Brilliant Friend (2011) Bok #1

Sideantall: 331 sider.

I et nøtteskall: Tuppen og Lillemor i postkrig-Italia. Raust med ørefiker og nabodrama.

Trivialia: Bokserien om de to venninnene blir TV-serie. Den blir castet med italienske skuespillere og språket blir også italiensk. Tror denne kan fenge mange, om den hedrer bøkene.

Favorittutdrag:
“Two more years: then I’ll get my diploma and I’m done.” “No, don’t ever stop: I’ll give you the money, you should keep studying.” I gave a nervous laugh, then said, “Thanks, but at a certain point school is over.” “Not for you: you’re my brilliant friend, you have to be the best of all, boys and girls.”

“At that moment I knew what the plebs were, much more clearly than when, years earlier, she had asked me. The plebs were us. The plebs were that fight for food and wine, that quarrel over who should be served first and better, that dirty floor on which the waiters clattered back and forth, those increasingly vulgar toasts. The plebs were my mother, who had drunk wine and now was leaning against my father’s shoulder, while he, serious, laughed, his mouth gaping, at the sexual allusions of the metal dealer. They were all laughing, even Lila, with the expression of one who has a role and will play it to the utmost.”

Tanker i ettertid:

Herlig genuin bok om vennskap mellom to smarte og driftige ungjenter. Både Lila og Elena er briljante og likhetene og forskjellene deres, selve måten de smelter sammen og glir fra hverandre igjen på, er kjernen i boken. Av og til virker det som Lila er ute av rekkevidde, at hun ikke kan nåes av noen, selv ikke bestevenninnen Elena. Elena på sin side får muligheter Lila bare kunne drømt om når hun sendes på skole for å lære latin og gresk. Lila skaper sine egne muligheter ut av de begrensede ressursene som er i hjembyen. Jeg likte denne boken godt og synes det store persongalleriet bidro til å vekke hele byen til live. Hvem som er den briljante venninnen er ikke så godt å si for både Elena og Lila er ekstraordinære. Jeg kommer definitivt til å lese neste bok i serien.

Karakter: B+

Har du lest denne serien og lurer på hva du skal lese nå? Same same, but different er Stål av Silvia Avallone.

Andre mener:
Tine synes Ferrante har skrevet en stor og filmatisk roman
Artemisia er ikke helt solgt, og peker også på paralleller til Stål.
Bjørn mener boken fortjener alle kritikernes superlativer
Clementine har aldri lest bedre om vennskap mellom to kvinner, og ber leseren se forbi tåpelig cover (hear, hear!)

Avisene er også bergtatt

 

Tags: #Napoli, #vennskap, #lesemer, #hurradeterenserie, #snakkis, #julegave

Jeg har forresten lyst til å tegne de to venninnene. Skal se om jeg får tid til det en kveld etter kosepoteten (det er babyen, ikke kjæresten som er så heldig å ha det navnet) har sovnet. Blir det tegning lover jeg å dele den med dere, lenge siden sist pantone tria marker-tusjene har fått svingt seg nå.

Nytt på min Kindle den siste uken

Med pendling kommer lesetiden tilbake og jeg har fylt opp min gule Kindle med noen nye bøker. Her er mine nyeste kjøp på bokfronten. Jeg leser My Brilliant Friend nå og liker den veldig godt. Anmeldelse kommer så snart jeg er ferdig.

I morgen får vi forresten vite hvem som er kortlistet innen de ulike litterære kategoriene til Costas bokpris. Der pleier det å vanke gode leseropplevelser. Jeg tenkte å lese noen av de nominerte innen kategoriene beste roman og beste debutroman i forkant av vinnerannonseringen 3. januar.

De av dere som er innom av og til ser kanskje at jeg har fått nytt design på bloggen. Det var lettere enn jeg hadde trodd, og burde vært gjort for lenge siden. Har du blogg fra Blogger anbefaler jeg deg Blogger Templates for Wordpress og Blogger fra Designer Blogs. Jeg ga 15 dollar og var ferdig på en halvtime. Ingen Veldig lite teknisk skill nødvendig. Greit å nevne at jeg ikke har fått noe betalt eller avslag i mine 15 dollar for å skrive om det.

Ellers håper jeg at tekoppen deres er full, at dere får sitteplass på buss og tog og at sidene flyr når dere leser. Ja, hva leser dere egentlig på om dagen? Hva er den beste boka jeg har gått glipp av i året jeg har vært borte?

P. Beatty - The Sellout (vinner av Man Booker 2016)

Dette er boka som vant Man Booker i 2016. Da jeg var ferdig med å lese den lurte jeg på hva i alle dager jeg hadde lest, egentlig. Satire, visstnok – men gudbedre. Jeg trengte noen dager til å fordøye.

The Sellout, eller Bonbon blant venner forsøker å gjenopprette området Dickens utenfor LA som en selvstendig by. Det er ikke så kontroversielt i seg selv, men Bonbon har større planer. Sammen med slaven sin (!) Homity, som er en slags lokalkjendis fordi han var barndomsstjerne i TV-serien Rakkerungene, forsøker han å innføre segresjon i både skole og kollektivtrafikk. Sorte her, hvite der. Til Bonbons forsvar er ikke slaveholdet av gamle Homity helt frivillig. Han jobber maks 15 minutter om dagen og insisterer på å bli pisket jevnlig, noe Bonbon er så lite lysten på at han betaler en dominatriks til å gjøre det for ham. Slikt blir det rettssak av.

 

Forfatter: Paul Beatty

Tittel: The Sellout (2015)

Sideantall: 289 sider

I et nøtteskall: Tema: Rase. Konklusjon: Vi har ikke kommet så langt som vi liker å tro. Så budskapet er ikke så originalt, hørt det før. Men aldri som dette. Samboer er litt uenig akkurat der. Mer om det siden.

Favorittutdrag

"The wretched of the Earth, he calls us. People too poor to afford cable and too stupid to know that they aren’t missing anything."

“One night, not long ago,” Foy said, “I tried to read this book, Huckleberry Finn, to my grandchildren, but I couldn’t get past page six because the book is fraught with the ‘n-word.’ And although they are the deepest-thinking, combat-ready eight- and ten-year-olds I know, I knew my babies weren’t ready to comprehend Huckleberry Finn on its own merits. That’s why I took the liberty to rewrite Mark Twain’s masterpiece. Where the repugnant ‘n-word’ occurs, I replaced it with ‘warrior’ and the word ‘slave’ with ‘dark-skinned volunteer.’ ” “That’s right!” shouted the crowd. “I also improved Jim’s diction, rejiggered the plotline a bit, and retitled the book The Pejorative-Free Adventures and Intellectual and Spiritual Journeys of African-American Jim and His Young Protégé, White Brother Huckleberry Finn, as They Go in Search of the Lost Black Family Unit.”

When I was their age, back when we used to scream “Not it!” before games of Kick the Can and Red Light, Green Light, back before the violence, the poverty, and the infighting had reduced our indigenous land rights from all of Dickens to isolated city blocks of gang turf, everyone in Dickens, regardless of race, was black and you determined someone’s degree of blackness not by skin color or hair texture but by whether they said “For all intents and purposes” or “For all intensive purposes.”

Eksplosivt, men repetitivt om rase
Det er ikke først og fremst handlingen som driver denne boken, men refleksjonene til Bonbon. De er eksplosive i det at de er så voldsomt upassende, humoren han bruker og hvor skarp han er – men de er også repetitive. Resultatet er ganske intenst og enkelte av poengene lander ikke helt hos meg. Boken har likevel mange lyspunkter. Den litterære karrieren til Foy Cheshire – som består av å skrive om klassikere som The Great Blacksby er ganske fornøyelig. Barndommen til Bonbon alle de sosiale eksperimentene han utsettes for av faren Nigger Whisperer er til å vri seg i stolen av. The Sellout likner ikke på noe annet jeg har lest. Samboeren er litt uenig i hvorvidt boken er original. Han mener samme budskap er fremført på liknende måte fra Stand-up scenen av sorte komikere og følte seg underveldet. Det at boken er Man Booker-vinner kommer jo med et sett forventinger, påpekte han.

Jeg er glad jeg leste den og jeg er glad jeg er ferdig med å lese den.

Karakter: C+

Tags: #Manbooker2016, #nwordx1000, #rase, #satire, #USA, #intens, #smart

Hva kan du lese nå?
Er satire og samfunnskritikk din kopp te? Da tror jeg du kommer til å like The Ghost Apple. Om ikke kan du jo prøve en av de andre bøkene som var kortlistet til Man Booker i år:
Ottessa Mosfegh - Eileen
David Szalay - All that man is
Deborah Levey - Hot Milk
Graeme Macrae Burnet - His Bloody Project <- Min favoritt av årets Man Booker bøker!
Madeleine Thien - Do not say we have nothing

O. Moshfegh - Eileen (Man Booker 2016)

Eileen var kortlistet til den –etter min mening- mest interessante litteraturprisen vi har, Man Booker. Vinneren av prisen ble Paul Beatty med The Sellout, som er neste bok som anmeldes på bloggen. Noen av årets beste leseropplevelser pleier å være i bunken av nominerte til Man Booker. I år var ikke noe unntak, min favoritt så langt har vært His Bloody Project, som er en bok jeg tror kan fenge mange.

Eileen liker virkelig ingenting ved seg selv, kanskje med unntak av at morens klær er alt for store til henne og at hun ergo ikke er voksen. Eileen er ekstremt selvbevisst, hun er av typen som holder munnen lukket hele tiden fordi hun synes det er for intimt at noen skal se tannkjøttet hennes. Hun bruker riktignok leppestift, men det er fordi hun mener at leppene har samme farge som brystvortene og det eneste anstendige er å dekke dem til. Hun bor i et forfallent hus med den alkoholiserte faren og jobber i et fengsel for unge gutter. Eileen får en ny kollega, den vakre og glamorøse Rebecca. Kasjmirkledde Rebecca har en grad fra Harvard og skal lage et undervisningsopplegg for de innsatte. Det danner seg et begynnende vennskap mellom de to kvinnene, og Eileen kan knapt tro at Rebecca ønsker å tilbringe tid med henne. Eileen idoliserer henne, hun er faktisk nesten litt forelsket. Så tar det hele en uventet vending (da-ta-DAAAAA).

Forfatter: Ottessa Moshfegh

Tittel: Eileen (2015)

Sideantall: 272 sider

I et nøtteskall: Eileen om Eileen

Favorittutdrag:

"This is not a love story. But just one last bit about Randy before the real star of my story appears. It’s funny how love can leap from one person to another, like a flea." 

"You can always tell something when a woman is overdressed—either she’s an outsider, or she’s insane." 

"Idealism without consequences is the pathetic dream of every spoiled brat, I suppose."

Tanker i ettertid:
Det er viktig for Eileen at du skal forstå akkurat hvordan hun er, så det bruker hun første halvdel av boka på å fortelle deg. Mange ganger. Men så tar det seg opp drastisk i siste halvdel. Det som gjør boken spesiell, er også det som gjør den litt frustrerende å lese. For det er en interessant historie der, men den er ikke Eileen sin. Den havner i bakgrunnen, for i forgrunnen er en oppmerksomhetssyk Eileen. Likevel er det akkurat denne hungeren etter samhørighet og anerkjennelse som kommer til å forme Eileens bane.

Jeg likte boken veldig godt, og har bare likt den bedre og bedre i dagene etter jeg var ferdig med den.

Karakter: B

Tags: #galekvinnfolk, #sarastridsbergish, #manbookershortlist2016, #boston, #60-tallet, #syktselvbevisst

D. Szalay – All that man is (Man Booker 2016)

Man Bookerprisen har fått sin vinner. Hurra og gratulerer til The Sellout, som er på leselista. Nominert til prisen var også novellesamlingen All that man is. Det er første gang jeg har lest en novellesamling blant de Bookernominerte. Litt googling viser at siste (og eneste gang) før dette en novellesamling var kortlistet var nobelprisvinnende Alice Munros The Beggar Maid på starten av 80-tallet.

All That Man Is er 9 historier om menn, der vi starter med de yngste – som er to 17åringer på interrail og slutter med en pensjonert russisk kapitalist som har forskanset seg på luksusbåten. Alle forsøker å si noe om det å være mann i vår tid. Synes det er morsomt at han kommer med en "tip of the hat" til tidligere Man Booker-vinner Hilary Mantel;

With donnish interest, he asks, ‘What are you reading?’ ‘Bring Up the Bodies,’ she says. ‘Finally.’ ‘She’s good on the politics,’ he tells her, like someone who would know. ‘I’m enjoying it,’ she says.

Forfatter: David Szalay (En Goodreadsengel kan forklare at det uttales SOL-loy)

Tittel: All That Man Is (2016)

Sideantall: 448 sider.

I et nøtteskall: Morsom og litt trist lesning om europeiske menn(esker) i alle faser av livet.

Favorittutdrag:

What was the tourist trying to do? See things? See more of life? Life is everywhere – you don’t need to traipse around Europe looking for it …

Whenever Gwyneth Paltrow is on screen Baudouin stops talking and starts devotedly ogling. He has, as they say, a ‘thing’ about her. It is not a ‘thing’ his friend understands, particularly – not the full hormonal, worshipping intensity of it. ‘She’s alright,’ Bérnard says. ‘You, my friend, are working class.’ ‘She’s got no tits,’ Bérnard says. ‘That you should say that,’ Baudouin tells him, ‘does sort of prove my point.’

‘I am forty-four.’ ‘And when did you start believing in fate?’ ‘I don’t know,’ he says. He is enjoying talking to her – there is something fresh and straightforward about her – so he tries to think of something else to say, something which is true. He says, ‘When I woke up one morning and realised it was too late to change anything. I mean, the big things.’ ‘I don’t think it’s ever too late to change things,’ she says. He just smiles. And he thinks: That’s the thing about fate, the way you only understand what your fate is when it’s too late to do anything about it. That’s why it is your fate ...

Tanker i ettertid:
Det å være mann i moderne tid er jo et ganske stort minste felles multiplum. Akkurat det siste utdraget jeg har valgt synes jeg oppsummerer kjernen i boka godt. Forfatteren ser på modningen av mannen og det eneste som syntes å være konstant er ensomheten, noen ganger selvvalgt – men oftest ikke. Boka er ujevn og varierer fra å være drivende nok til at den ikke kan legges ned til å være direkte klisjefylt.

Mennene er fra ulike steder i Europa, det likte jeg godt. Historiene som fenget meg mest var den om den danske journalisten som skal skrive en sak om forsvarsministerens kjærlighetsliv og den britiske akademikeren hvis uformelle kjæreste blir gravid. Alle mennene fortjener en dask, forresten. Men det gjør vel de fleste av oss andre også, når jeg tenker meg om.

Karakter: Novellene rangerer fra A til D hos meg, men summen blir en god C.

Tags: #novellerimanbooker?!, #menn, #ensomhet, #samtid, #europa

Hvem vinner Man Booker 2016?

Blogger fra mobilen på en hytte uten wifi, så skal fatte meg i korthet. Sjekker Twitter med jevne mellomrom for å se om man booker har annonsert noen vinner enda. I dag er dagen! I år har jeg ikke lest alle de kortlistede bøkene. Jeg har lest Do not say er have nothing, His Bloody Project, Hot Milk og er halvveis inn i All that Man is. Jeg har likt alle disse, men favoritten er His Bloody project som jeg synes var fantastisk drivende. Jeg tror kanskje det er Thien som vinner. Jeg har ikke lest the sellout eller Eileen, men kunne tenke meg å lese begge. Hvem håper dere vinner?

D. Levy - Hot Milk

Hot Milk - varm melk, er vel noe de fleste av oss har fått når vi har vært syke som barn. Mamma pleide å ha i honning. I Levys Hot Milk er rollene snudd, det er datteren som siden en alder av 11 har tatt seg av den kronisk syke moren. Sophie har lagt doktorgradsstudiene i sosialantropologi på hyllen og jobber som barista på den lokale kaffebaren. Hun har laget seg et lite soverom i et tomt rom i jobblokalene. Årsaken er Sophies altoppslukende syke mor, Rose, som sitter i rullestol. Akkurat hva som feiler henne, eller om noe fysisk feiler henne i heletatt er uklart. Sophie ser ut til å trenge moren for å fjerne presset fra å leve sitt eget liv også, så hun hengir seg helt til rollen som pleieassistent. Etter å ha vært inn og ut av legekontorer i nord England over lengre tid, bestemmer Rose seg for å prøve en privatklinikk i sør-Spania, med Zoffie Sophie på slep.

Forfatter: Deborah Levy

Tittel: Hot Milk (2015)

Sideantall: 218 sider

I et nøtteskall: Et helt halvt år, men bytt ut den kjekke milliardæren i rullestolen med en sytete syk mor.

Favorittutdrag:

Yes, some things are getting bigger (the lack of direction in my life), but not the right things. Biscuits in the Coffee House are getting bigger (the size of my head), receipts are getting bigger (there is so much information on a receipt, it is almost a field study in itself), also my thighs (a diet of sandwiches, pastries …). My bank balance is getting smaller and so are passion fruit (though pomegranates are getting bigger and so is air pollution, as is my shame at sleeping five nights of the week in the storeroom above the Coffee House). 

I am not okay. Not at all and haven´t been for some time. I did not tell her how discouraged I felt and that I was ashamed I was not more resilient an all the rest of it which included wanting a bigger life but that so far I had not been bold enough to make a bid for things I wanted to happen....

I have no plan B to replace my father because I am not sure that I want a husband who is like a father, though I can see this is part of the mix in kinship structures. A wife can be a mother to her husband and a son can be a husband or a mother to his mother and a daughter can be a sister or a mother to her mother who can be a father and a mother to her daughter, which is probably why we are all lurking in each other’s sign.

Tanker i ettertid
Levy kan dette med å bygge Femme Fatales, i 2012 var hun nominert til Man Booker med boken Swimming Home som jeg elsket. Hot Milk når ikke helt opp dit, for min del. Hot Milk har plenty av "sting", både av brannmanetsorten og den andre - litt mer interessante- sorten. Hvorfor gjør vi ting som ikke er i vår egen beste interesse, er det riktig å forvente at noen skal leve slik? Sophie er medgjørlig og rasende på en gang. Jeg interesserer meg ikke veldig i alle Sophies forhold og synes av og til portretteringen av Sophie i de innledende tekstene til kapittelene blir litt strebete. Jada, vi skjønner. Hun er solbrent, har tugger i håret og brannmanetblemmer på hele kroppen og hun gir faen fordi hun er så femme fatale. Levy liker karakterene sine sexy. Sykepleieren er sexy. Mora var sexy (ikke nå lenger). Alle flørtene til Sophie er sexy. Det blir nesten litt TV-seriestrebersk. Det Levy derimot er rågod på er å avslutte. Jeg synes slutten dro boka opp. Det er egentlig skjeldent det der med en skikkelig god slutt. Ofte synes jeg forfattere legger opp til veldig interessante dilemmaer som bare ebber ut til slutt. Ikke her.

Karakter: C

Tags: #Intense quinder, #hypokondri, #Spania, #sexysexypeople, #manbooker2016

G M Burnet - His Bloody Project

Jeg kom over His Bloody Project fordi den var nominert til Man Booker-prisen. Men før jeg sier noe annet. BURIAL RITES folkens!  His Bloody Project har masse til felles med Burial Rites som var en av favorittbøkene mine i 2014. Tipper flere har lagt merke til likhetstrekkene mellom disse to bøkene.

Året er 1869 og Roedrick "Roddy" Macrae er fengslet i påvente av dødsstraff for mord på tre personer.  Livet i et lite skotsk landbrukssamfunn, der de fleste leier jorda de dyrker er åpenbart hardt.Vi går igjennom vitnemål, rettslegens notater og den eksepsjonelle skriftlige forklaringen til Roderick, samt notater fra rettssaken. Selve mysteriet er ikke hvorvidt Roddy begikk mordene som rystet det lille jordbrukssamfunnet i Culdie eller ikke. Det innrømmer han åpent. Spørsmålet er hvorfor. Her er det mange svar, som rangerer fra rettslegens fabuleringer om at han har åpenbare trekk til felles med "den kriminelle klassen". Psykisk utilregnelig i gjerningsøyeblikket argumenterer forsvarsadvokaten. Men hva med Roddys egne grunner til å avslutte livet til Culduies lokale autoritet, Lachlan Broad.

Du har kanskje lagt merke til at Roddy og forfatteren deler etternavnet Macrae? Forfatteren kom over gamle nyhetsartikler om saken mot Roderick Macrae da han drev slektsgranskning og forsøkte å lære mer om bestefaren sin Donald "Tramp" Macrae, som bodde i nabobygda til Culduie. Etter noe søk ved hjelp fra en lokal arkivar, fant han Roderick Macraes memoar, som på tross av noe usikkerhet rundt autentisitet (i overkant velskrevet av en 17-årig knøl sier kritikerne). utgjør store deler av boka.

Bilde: Youtube

Forfatter: Graeme Macrae Burnet

Tittel: His Bloody Project (2015)

Sideantall: 280 sider

I et nøtteskall:  Burial Rites i Skotland og betydningen av en mor (sistnevnte er jeg kanskje spesielt mottakelig for akkurat nå).

Utdrag:

"While taking care not to condone his actions, John Murdoch, who was later to establish the radical newspaper The Highlander, saw in Roderick Macrae 'a figure driven to the edge of his reason - or beyond - by the cruel system which make slaves of men who wish only to eke an honest living from a borrowed patch of land." 

"I carried out a detailed inspection of the subject's cranium and physiognomy. The forehead and brow were largely heavy, while the scull was flat on topp and markedly obtruding to the back. On the whole, the cranium was quite mis-shapen and not dissimilar to many of those I had examined in my capacity as prison surgeon. The ears were considerably larger than average, with large, flattened lobes. As to the visage: the eyes, as already noted, were small and deep-set, but alert and darting. The nose was protuberant, though admirably straight; the lips thin and pale. Likewise, the cheekbones were high and prominent as, it has recently been pointed out, is often the case among the criminal breed." 

"This second ale tasted a good deal better than the previous one and I concluded that the first must have been off."

Boka som dro meg ut av ammetåka, endelig!
Denne boken ble lest på et par dager, hvorav 70 % ble lest sammenhengende. Det var herlig å kjenne på leselysten igjen og å ha en bok mellom hendene man ikke vil legge fra seg.

Akkurat som Burial Rites beveger den seg i krysningen mellom historisk roman og krim der mange av svarene gis innledningsvis, men spenningen likevel er stor gjennom hele boken. De er begge bøker som er mindre okkupert med "hva" enn "hvorfor", med unge protagonister i påvente av dødsstraff. Men nok Burial Rites prat, His Bloody Project står godt for seg selv.

Memoarene til Roddy er godt skrevet, det er liten tvil om det. Jeg kan forstå de som stiller spørsmål ved hvorvidt de er skrevet av en 17åring uten særlig utdanning. Vitnemålene fra naboene og andre involverte er også fornøyelig lesing. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av vitnemålet til doktor James Bruce Thomson. Han var en autoritet på feltet kriminalantropologi og argumenterte på bakgrunn av at det fantes "en kriminell rase/klasse" med egne fysiske trekk. Han er også en av bokens minst genuine karakterer, og for meg er han også en slags skurk.

Jeg husker jeg stusset over den i ettertid, var dette en Man Booker shortlist bok? Jeg har ikke lest longlisten i år, så jeg vet ikke hvordan de andre bøkene den konkurrerte med var og hvordan årets liste er sammenliknet med tidligere år. Likevel synes jeg valget av denne boken var overraskende og jeg er glad den er med!

Karakter: B+

Tags:#ManBooker2016, #fengende, #gavetips, #burialrites2, #mørkehardetider, #landbrukogmord

M. Thien - Do Not Say We Have Nothing

En eneste Man Booker bok har blitt lest før Shortlisten kom i går. I fjor leste jeg alle på longlisten, men i år har jeg ikke kapasitet og tar det i et roligere tempo. Jeg valgte å begynne med denne boken fordi den skrev om studentprotestene mot kommunistledelsen i Kina på slutten av åttitallet. Jeg liker å få innblikk i historiske øyeblikk gjennom skjønnlitteratur. Jeg har ikke lest noen bøker av Thien tidligere.

Forfatter: Madeleine Thien

Tittel: Do Not Say We Have Nothing (2016)

Sideantall: 480 sider.

Plot: Marie og moren bor sammen i Vancouver etter farens selvmord. De får uventet besøk av Ai-Ming, som er datteren til farens beste kamerat fra livet han har rømt fra i Kina. Do Not Say We Have Nothing er historien om to familiers liv over tre generasjoner under den kulturelle revolusjonen. Marie begynner å nøste opp i familiens fortid for å forstå mer om faren og egen historie.

Favorittutdrag:
Hvor kjekt er det ikke at Goodreads nå henter de markerte passasjene fra Kindle? Veldig kjekt!

"Q: How do you tell an extroverted mathematician from an introverted one? 
A: An extroverted mathematician stares at your shoes when talking to you."

"Some people say what is in their hearts and other people say what glides easily off the tongue, how we can talk to one another?"

"Many lives and many selves might exist, but that doesn’t render each variation false. I don’t believe so."

Matte og musikk, men ingen kjemi
Her var det mye klassisk Man Booker tematikk; vi har immigrasjon, familierelasjoner og en homofil kjærlighetshistorie (som er vag nok til at de som synes det er vanskelig å lese om kan benekte at den fantes). Musikk og komposisjon står sentralt og forfatteren gjentar flere ganger betydningen av stillheten. Det som ikke er, som ikke lager lyd - for i kommunist-Kina er selv frie tanker en trussel. Det er mye usagt i Thiens bok og jeg liker det.

Jeg synes settingen er interessant - spesielt å se hvor forskjellig de tre generasjonene som beskrives i boka forholder seg til det totalitære regimet. Huseiere mister hjemmene, familier splittes og personer flyttes og omskoleres. Du er komponist? Nå skal du lage radioapparat på fabrikk. Du hadde et hus og noen bøker og plater? Rett til arbeidsleir, ditt kapitalistsvin.

Det som gjør at dette ikke ble en favoritt hos meg er at historien ikke beveger meg nevneverdig. Jeg interesserer meg ikke nok for karakterene til Thien og hva de driver med (unntaket er Big Mother Knife). Jeg ser noen av de som har anmeldt boka på Goodreads skriver det samme, selv om det er overveldende konsensus om at dette er en virkelig god bok. Så i utgangspunktet er dette som en date som virker bra på papiret, men som mangler kjemi. Det betyr ikke at boka ikke kan være veldig bra, for noen andre.

Karakter: C

Tags: #manbooker2016, #Mao, #musikk, #generasjonsskiller, #historisk, #villelikeden

Prøver å finne veien ut av ammetåka

Kjære lesere, det har vært stille fra meg lenge nå. Jeg fikk en herlig liten gutt i februar og det å få baby er virkelig et fulltidsgesjeft. Jeg tenkte jo at mammapermisjon ble flere måneder fri med en liten bylt som sover ofte, og at jeg ville få tid til å lese og lære meg å bruke symaskinen ved siden av å være mamma. Sånn ble det ikke!  Han sover så lite, så når han sover trenger jeg å sove også. Jeg merker også at jeg ikke klarer å være tilstede i bøkene og gi dem min fulle oppmerksomhet slik de fortjener når jeg leser. Det er frustrerende, men helt sikkert forbipasserende. Det er en klisje å si det, men det er vanskelig å konsentrere seg om noe annet når det viktigste i livet ligger og spreller på en matte foran en. Å bli mamma er det beste som har skjedd meg.

Min kosepotet! Krøllet håret for å distrahere dere fra de nå kroniske posene under øynene.

I starten av november er mammapermisjonen min over og jeg blir pendler igjen. Da tror jeg at jeg skal få lest mer. I går kom Man Booker Shortlisten. I år har jeg ikke lest alle de longlistede bøkene, men jeg har fått lest "kinaboka" Do Not Say We Have Nothing av Madeleine Thien på Kindle. Anmeldelse kommer snart!

Jeg hører litt lydbok når jeg går tur. Akkurat nå hører jeg den første boken i Malazanserien, som kjæresten ikke får fullrost nok. Han mener det er den beste fantasyserien han har lest - og han pløyer gjennom 200ish bøker i året. Vi har ganske forskjellig smak i bøker, men liker å anbefale hverandre bøker for å prøve oss litt utenfor komfortsonen. I tillegg er det jo veldig gøy å snakke om bøker vi begge har lest, da.

Ellers håper jeg dere har det bra, at dere nyter den herlige høsten og at dere er flittigere lesere enn meg om dagen. Hva leser dere på?

Boka vs. filmen - les disse før du ser de på kino!

Fikk en mail fra Book Depository som i all ærlighet må kalles reklame, men den inspirerte denne posten om bøker jeg har lest som blir film i år. Her er det flere perler og boka er jo nesten alltid bedre enn filmen (jeg kommer ikke på noen eksempler der det ikke er sant, men kan huske at jeg tenkte filmen kom ganske tett opp mot boka i for eksempel filmatiseringen av Life of Pi).

5 bøker jeg har lest og anmeldt som blir film i 2016:

Dave Eggers – The Circle
I boken møter vi nyutdannede Mae, som har fått en fot innenfor selskapet The Circle. The Circle kan best beskrives som en fusjon av Facebook, Google og Apple opphøyd i tiende. Arbeidsplassen er det hypermoderne og sosiale Campus, hvor Mae raskt konkluderer med at hun er i himmelen. Eggers skildrer en fremtid som i stor grad allerede er her, der vi lager vårt eget 1984 med sosiale medier. Det som er sprøtt med the Cirle er at den kan virke futuristisk i teknologien, men den er egentlig ikke det. Dave Eggers viser ytterste konsekvens av et samfunn der få store aktører innehar all informasjon om sine brukere. Der man mener det godt, man skal effektivisere - gjøre ting transparent, beskytte barn og syke - men ender opp med å drepe all rett til privatliv. Argumenter vi kjenner fra datalagringsdirektivsdebatten. De som påpeker de negative effektene av The Circle ansees som å være asosiale, eller kjeltringer som har noe å skjule.

Denne boken har jeg tenkt endel på etter jeg leste den sommeren 2014. Jeg gleder meg til Eggers kan nå flere gjennom filmmediet, for boken og filmen fortjener å bli diskutert. Ta med deg venninna som logger inn på Facebook mer enn 3 ganger daglig på kino!

Lenke til IMDB - Ser ut som Emma Watson spiller Mae. Det er jo ikke feil.


Paula Hawkins – The Girl on the Train
Debutboka som toppet New York Times bestselgerliste rundt disse tider i fjor skal filmatiseres!

Rachel tar samme pendlertog til og fra jobben i London hver morgen. Selv etter hun mister jobben, fortsetter hun denne vanen, gjerne med en halvdrukken flaske vin i veska. Togturen er den beste delen av dagen hennes og favorittdelen er det øyeblikket toget passerer et hyggelig hus der et ungt par ofte spiser frokost sammen på terrassen. Rachel syntes de ser ut til å leve et perfekt liv, og gir de navnene Jess og Jason. Jess og Jason er perfekte for hverandre, de lever forstadsdrømmen Rachel selv pleide å være en del av. Så, en dag ser Rachel noe som endrer oppfatningen hennes av forholdet deres helt.

Rachel er ganske langt unna å ha ting på stell. Hun ble oppsagt fra jobben etter å ha dukket opp full på et kundemøte, og deler nå leilighet med venninnen Cathy som hun beskriver som påtrengende snill. Ikke at Rachel er den letteste å bo med heller, hun kaster ofte opp (helst på teppet), roter mye i fylla og sovner fra truser hun bare har tråkket ut av i fellesrommene. Rachel har latt standardene synke raskt og heftig. Etter bruddet med exmannen har hun har lagt på seg, drikker tett og vasker håret kun når hun har vært edru lenge nok til å legge merke til at det burde vært gjort for flere dager siden. Hun er stakkarslig, men ikke alltid lett å sympatisere med likevel. På denne måten kan hun likne litt på Gillian Flynns protagonister, som alltid er dysfunksjonelle og usjarmerende.

Regner med at det blir spenning og god underholdning. Perfekt søndagsplan med litt popcorn.

Lenke til IMDB

Emma Donoghue – Room
Det er 4,5 år siden jeg leste Room. Jeg husker den fortsatt godt, for boka gjorde inntrykk. Fortelleren er en 5 år gammel gutt som aldri har vært utenfor hageskuret han ble født i. Her bor han under Fritzel-liknende omstendigheter med moren og skildrer livet fra dag til dag.

Denne hadde jeg fått med meg at kom, for den lå på en liste over "most anticipated movies of 2016" – jeg lurer på hvordan filmen kommer til å fange den spesielle fortellerstemmen til 5åringen og hvor raskt man forstår realitetene som filmseer vs. leser. Når man ser filmen kan man jo se hva han ser, i mens i boken så er vi prisgitt hans skildringer. 

Jeg gleder meg!

Lenke til IMDB - denne kommer allerede nå i januar.


Ransom Riggs – Miss Peregrines home for peculiar children
Harry Potter møter American Horror Story med et hint av Pans Labyrint i denne fantastiske bokserien som jeg tror kan bli en kjempesuksess på lerretet. Den er skummel, spennende og enormt fantastrik og ganske annerledes en mye av det man har sett på YA-fronten de siste par årene.

 På en mystisk øy utenfor Wales ligger et forlatt kråkeslott av et barnehjem. I det historien begynner har 16-årige Jacob mistet bestefaren sin. Bestefaren som underholdt ham som liten, med bilder og historier om forunderlige barn han bodde med i et paradis av et barnehjem på en magisk øy. Jacob og omverdenen avskrev historiene som eventyr, og snart vokste ham fra dem. Bestefarens frykt for monstre og historiene om barna ble avskrevet som demensvrøvl. Etter å ha tilbragt litt tid på øya begynner Jacob å lure på om bestefaren fortalte sannheten, eller om han selv mister forstanden - for barna finnes.

Da jeg leste den første boka i trilogien lot jeg meg fascinere av bildene i boka og at jeg trodde boka kom til å gjøre seg eksepsjonelt godt som film.

Lenke til IMDB

Jojo Moyes – Me Before You
Louisa Clark mister jobben når den lokale kafeen legges ned. Gjennom arbeidsformidlingskontoret tilbys hun en 6 måneders kontrakt som pleieassistent for rullestolbundene og sterkt handicappede Will Treynor. Nå tenker du kanskje at du vet hvordan dette kommer til å arte seg, at hun blir en solstråle i hans liv og at de finner kjærligheten. Konflikten ligger i at Will er mest opptatt av retten til å dø.

Jeg er litt redd dette blir chickflickversjonen av den fantastiske franske filmen The Intouchables. Kanskje du faktisk heller bør se den om du ikke har gjort det. Fordi det er Daenerys Targarien Emilia Clarke som spiller hovedrollen får du kanskje lurt med kjæresten likevel!

Lenke til IMDB

Apokalypse i mursteinformat

Harstads nyeste på stuebordet. Lykke!

Jeg koser meg veldig med Johan Harstads nyeste roman om dagen og har bestemt meg for at det får ta den tiden det tar, den er vilt uegnet som pendlerbok da den fyller veska alene.

En god motivasjon er jo å være ferdig til Litteraturhusets arrangement Absolutt Apokalypse går av stabelen 5.februar kl 18.00. Følte meg litt vill og gal da jeg kjøpte billettene for dette er jo bare 5 dager før termin, men jeg tviler på at poden, som nedstammer fra 2 stk. B-mennesker kommer før tiden. Skulle jeg ta feil har jeg hørt at det er sykehus i Oslo også. Opptil flere.

Nok om det, tilbake til arrangementet, dette er programmet:

KL. 18.00 Johan Harstad og Ellen Sofie Lauritzen i samtale om Max, Mischa & Tetoffensiven
KL. 19.30 Nærlesning av Apokalypse Nå! ved Jakob Lothe, Johan Harstad og Marit Paasche
KL. 21.00 Gratis filmvisning

Jeg tror ikke jeg blir til filmen, men er veldig interessert i de to foregående postene på programmet.

Vet det sitter en del bokelskere med denne i fanget om dagen, treffer jeg noen av dere på Litteraturhuset 5. februar?