I. McEwan - Black Dogs

I mellom bokhyllene i en av Londons største bokhandlere, anbefalte Clementine meg iren Ian McEwan. Forfatterskapet hans er uutforsket terreng for meg, selv om navnet hans ofte dukker opp på listen over nominerte forfattere til anerkjente litteraturpriser. Jeg begynte med boken Black Dogs.



Bilde: RandomHouse Publishing

Forfatter: Ian McEwan

Tittel: Black Dogs (1998)

Sideantall: 176

Plot: Jeremy forsøker å skrive en bok om livet til sin døende svigermor, June. I senter står bryllupsreisen til June og Bernard, som er lagt til et Europa i ruiner etter krig. Som unge, nygifte kommunister er de fulle av ideer om hvordan en verden etter VK2 kan og bør se ut. Ødeleggelsene etter krigen utfordrer deres syn på livet og det oppstår et gap mellom June og Bernard. Han klamrer seg til logikk, gjennom ateisme og politisk ideologi – hun reagerer annerledes og vender seg mot Gud. Dette er en tungvekter av en 170ish-sidersbok, stappfull av tolkningsmuligheter og filosofiske spørsmål.

I et nøtteskall: Motstående politiske og teologiske meninger presenteres og drøftes, og fortelleren (og leseren) må selv velge side.

Utdrag:
"To believe everything, to make no choices, amounts to much the same thing, to my mind, as believing in nothing at all." (s 20)

As we walked in that direction I said, "Bernard, I wanted to ask you something about June's dogs…."
He interrupted me. "For the life and times? I'll tell you something. You can forget all that nonsense about "face to face with evil". Religious cant. But, you know, I was the one who told her about Churchill's black dog. You remember? The name he gave to the depressions he used to get from time to time. I think he pinched the expression from Samuel Johnson. So June's idea was that if one dog was a personal depression, two dogs were a kind of cultural depression, civilization's worst moods."

Kompakt highbrow, kan med fordel leses to ganger
Boken starter med et ganske omfattende forord, der McEwan lurer meg litt, for jeg tror det er historien om hans foreldreløse barndom. Det fremgår at fortelleren er forfatter av historien vi leser – og vi får forklart hvorfor han tar slik interesse i andres foreldre.

Mer enn to personer som aldri klarer å slutte å elske hverandre, eller dele et hjem – representerer June og Bernhard to motstående syn på verden. Bernhard er rasjonaliteten representert med ateismen og troen på vitenskapen. June er den mer spirituelle, som etter en episode med to sorte hunder finner rom for mer åndelighet. Det politiske motsetningsforholdet forstår jeg ikke like godt, da begge starter som kommunister i samme parti. Bernhard modererer seg og forsøker å gjøre karriere innen Labour Party (tilsvarende AP i UK), i mens hans kone forlater politikken totalt.

Selv om jeg fikk med meg essensen i boken, føler jeg at mye av boken gikk tapt i mens jeg førsøkte å finne ut "hva" jeg leste. Ian McEwan gjør noe som er nytt for meg. Jeg liker det, men jeg får ikke helt taket på boken. Derfor må jeg lese den igjen. Fortrinnsvis ganske snart.

Anbefales: Bokelskere, de som er glad i filosofi og politikk. Et utmerket utgangspunkt for diskusjon i en boksirkel.

Karakter: C (må mulig revideres etter andre gjennomlesing)

Bøker på ønskelista - gaveforslag julen 2014

Jeg har laget en liste over skjønnlitterære bøker jeg mener gjør seg under ethvert juletre. Gi en venn eller et familiemedlem en god romjul med en spektakulær leseopplevelse.

1. Kjøp Hannah Kent med Begravelsesriter (også tilgjengelig på engelsk med tittelen Bural Rites) til han/hun som pleier å lese krim, men som bør få nesa opp fra Jo Nesbøs siste.
Burial Rites er en historisk roman satt til Island i 1828, boken tar utgangspunkt i en sann historie om drapsdømte Agnes Magnùsdottir og Illigastadir-saken. Kent har spedd på med fiksjon der fakta ikke lot seg oppdrive. Forfatteren er australier, men forelsket seg i Island da hun var på utveksling der i 2003. Boken er et resultat av 10 års flittige studier av Islands siste dødsstraff. Hun skriver selv at hun håper islendingene ser boken som "the dark love letter to Iceland I intend it to be".

I påvente av dødsstraff for drapet på hennes tidligere mester, blir tjenestepiken Agnes innlosjert med en motvillig bondefamilie. Hun er nedkaket i søle, avføring og i tøyet og håret hennes kravler det av lus etter fengselsoppholdet. Agnes historie er godt kjent over hele Island, folk snakker jo. Familien syntes det er ubehagelig at hun skal bo med dem, og holder avstand. Litt etter litt forstår man at det er mer til historien enn det som fortelles på bygda.

På IMDB ligger Burial Rites som under produksjon, og det ryktes at The Hunger Games-stjernen Jennifer Lawrence vurderes castet i rollen som Agnes

2. Kjøp Donna Tartt med Stillitsen (tilgjengelig på engelsk med tittelen The Goldfinch) til bokelskeren
Jeg har kjøpt The Goldfinch tre ganger, så sterkt har den appellert til meg fra hyllene i byens bokhandlere. Hver gang har jeg endt opp med å gi den bort i gave, så jeg har lest boken på min Kindle. Nylig kom den oversatte versjonen av boken ut, den bærer navnet Stilitsen. Boken er spesielt aktuell nå, fordi den nylig (april 2014) har vunnet Pulitzerprisen for beste roman.

 Vi møter en voksen Theo forskanset på et hotell i Amsterdam, han forteller historien om hvordan han kom i besittelse av et av verdens mest kjente kunstverk – The Goldfinch av Carel Fabritius, Rembrandts mest kjente elev. Selve bildet er viktig fordi Theo, befinner seg i et museum under et terroristangrep. I det bomben går av mister han moren sin, og kun han og en gammel mann er igjen i ruinene av rommet han befinner seg i. De har begge hodeskader, og den gamle er i tillegg stygt såret. Mannen ber Theo plukke opp bildet som ligger på bakken mellom restene av det istykkersprengte rommet. Halvveis svimeslått gjør han det, han kommer ikke på at han bærer på bildet før han er hjemme i sin egen leilighet igjen, der han forgjeves venter på moren. Boken tar opp temaer som hvorvidt vi er i stand til å ta frie valg – eller om det finnes et mønster vi må følge og verdiene vi ilegger kunst og andre gjenstander, som antikviteter.

3. The Circle av Dave Eggers er en vinner for den Facebookavhengige
Dette er boken som får deg til å ville slette Facebook-kontoen din. I The Circle møter vi nyutdannede Mae, som har fått en fot innenfor selskapet The Circle. The Circle kan best beskrives som en fusjon av Facebook, Google og Apple opphøyd i tiende. Arbeidsplassen er det hypermoderne og høyteknologiske Campus, hvor Mae raskt konkluderer med at hun er i himmelen.

Det som er sprøtt med the Cirle er at den kan virke futuristisk i teknologien, men den er egentlig ikke det. Dave Eggers viser ytterste konsekvens av et samfunn der få store aktører innehar all informasjon om sine brukere. Der man mener det godt, man skal effektivisere - gjøre ting transparent, beskytte barn og syke - men ender opp med å drepe all rett til privatliv. Argumenter vi kjenner fra datalagringsdirektivsdebatten. De som påpeker de negative effektene av The Circle ansees som å være asosiale, eller kjeltringer som har noe å skjule. I boken eksponerer Mae foreldrene sine for verden på verst tenkelige måte, men dette plager henne mindre enn at hun fikk noen frowns på nett.

Alt i alt mener jeg Eggers tar sosiale medier-samfunnet på kornet, viser hva ekstremversjonen av det vil være og har skrevet en svært god bok. Deler av boka syntes jeg ikke fungerer så godt, som Maes romanser, men hei. Det er likevel en bok som gjorde inntrykk - og en bok jeg tror jeg kommer til å gi bort som gave, blant annet til lillesøster som ikke kan fullføre en middag uten å sjekke telefonen

4. The People in the Trees av Hanya Yanagihara er en super bok til studenten
Boken åpner med presseklipp som forteller at nobelprisvinnerenvinneren Dr.Norton Perina – er mistenkt og fengslet for seksuelle overgrep mot et av fosterbarna sine. Resten av boken er strukturert som Nortons memoar skrevet fra fengsel. Her forteller han om den spektakulære ekspedisjonen til den Mikronesiske øyen U'ivu – da han var nyutdannet lege i 1950. I U'ivu er Norton med for å finne et hemmelig stammefolk, men ender opp med å finne flere øyboere som vandrer målløst rundt i jungelen. Disse refereres til som "drømmere" fordi de er alle "fjerne" i blikket, mest sannsynlig av fremskreden demens. Det mest spesielle med jungelvandrerne er likevel alderen, de eldste anslås å være rundt 300 år gamle. Kan Norton ha oppdaget kilden til evig liv?

Boka stiller flere vanskelige, men nyttige spørsmål. Spesielt rundt kostnaden av vitenskap. Med kostnad mener jeg ikke penger – jeg mener alt som må ofres for kunnskap. Det kan somme tider virke som vi gladelig bytter menneskeligheten vår mot mer eller mindre nyttig kunnskap.

5. Ready Player One av Earnest Cline får tenåringen til å legge ned Playstation 4-kontrollen
Året er 2044 og jorda er blitt et ubeboelig sted, der fattigdom og pågående energikrise bidrar til en hel befolknings virkelighetsflukt. Wade Watts bor med tanten i en trailerpark der vognene er stablet i høyden, og som brorparten av de andre på planeten, drømmer han om en vei ut av fattigdom og elendighet. Han bruker hver våkne time i OASIS, et virituelt utopi - der du kan være hvem du vil og reise hvor du vil. Han går på skole i OASIS, møter venner og forelsker seg. Mindre oppslukt blir han ikke når en av grunnleggerene bak OASIS dør, og etterlater seg en svimlende formue og aksjemajoritet i OASIS til første spiller som finner tre nøkler som leder dem til et egg. For å finne nøklene kreves omfattende kunnskap om populærkulturen fra 80-tallet, - grunnleggerens egen ungdomstid. Dette gir 80-tallet en ny vår, også i det virkelige liv. Ingen hadde vel trodd at det kuleste man kunne ha i 2044 var hockey-sveis og A-ha-musikk. Dystopi indeed.

Boken anbefales spillere i alderen 12-40, nerder som vil ta alle referansene og alle andre som vil ha litt spenning.

6. Hvor mange bøker om andre verdenskrig trenger en mann i 50-årene? Svaret er mange. Her er en til, og den er skikkelig god. Jeg anbefaler The Narrow Road to the Deep North av Richard Flanagan.
Årets vinner av litteraturprisen Man Booker er foreløpig kun tilgjengelig på engelsk, men for en historie det er!
Legen Dorrigo Evans klarer aldri å kvele kjærligheten han føler for sin onkels unge kone, selv ikke når han sendes bort for å tjenestegjøre under andre verdenskrig. Så blir han tatt til fange av motparten. Som australsk krigsfange er han med å bygge en jernbane gjennom Thailands jungel i regi av den japanske keiseren. Gjennom en usedvanlig godt fortalt bok får vi innsikt i hvordan Dorrigo forsøker å holde seg selv og de rundt seg gående under uverdige forhold. Så mottar han et brev som endrer alt.
Denne boken er en stor leseopplevelse! I begynnelsen av boken møter vi Dorrigo, som har inntatt rollen som en slags krigshelt. Han føler selv også det er blitt en rolle, som eksisterer ved siden av ham selv. Oftest er han enig med det kritikerne sier om ham. Han er ingen god mann, men en bløff - mener han selv. Akkurat diskusjonen om hva en god mann er står sentralt i boken - og det er interessant satt i konteksten av krig, der vi settes på prøve og man vel kan si at vår sanne natur kommer til syne. Jeg er ikke enig i at Dorrigo er for øvrig ikke enig i at han er en bløff eller en dårlig mann.

- Da har dere fått noen tips, så da er det virkelig ikke noen grunn til å gi folk sokker. Har du flere tips til gode bøker som kan gis bort til jul? Jeg tar i mot med takk!

A.Thier – The Ghost Apple

Ghost Apple er en satire av den amerikanske forfatteren Aaron Thier. Plutselig syntes jeg pendleveien Drammen-Oslo ble litt kort. Det har da aldri vært et problem før?

Satire og pepperkaker - og nyfunnet skyldfølelse over sukker, utover det Fedon noen gang har gitt meg.

Forfatter: Aaron Thier

Tittel: The Ghost Apple (2014)

Sideantall: 304 sider.

Plot: Tripoli College er mest kjent for sin all-you-can-eat puddingbar og tilbyr en høyere utdanning andre utdanningsinstitusjoner sidestiller med å tilbringe 3 år i et skap. De danner den akademiske baktroppen i nordøstre USA. Når økonomien svikter inngår skolen et samarbeid med snacksgiganten Big Anna. Snart opprettes en ny studielinje for landbruk i Karibien, der studentene får lære mer om Big Annas klimavennlige sukkerproduksjon. Midt i det hele møter vi en gammel studentveileder som har farget håret i forsøk på å gå undercover i det nyeste studentkullet. Nyliberalismen, globaliseringen, høyere utdanning og slaveri får alle et godt spark i siden i debutboken.
David Leavitt sa det godt bakpå bokens omslag

"It's the sort of book that makes you laugh until you realize how sharp its bite is".

Utdrag:

"Every college I looked at, the students were like, ‘Whoa, this place is awesome!’ Then I came to Tripoli and everyone was like, ‘I don’t know. You get used to it. It’s not so bad.’ So I thought I might as well come here." —Adam Longman, Class of 2011

"Winter getting you down? Tired of the cold and the dark? Visit the tropical paradise of St.Renard! Imagine a place where fewer than 20 percent of visitors are mugged within three days. Imagine a place where hardly anyone reports yaws, piums, creeping eruption, white and black piedra and chromomycosis. Imagine a place where the only tropical disease – besides typhoid, yellow fewer, malaria, beriberi, filariasis, river blindness and numerous unexplained fevers – is Relaxation. Imagine ST.RENARD. You won't be able to look away."

Satire med sting – der nyliberalismen og multinasjonale selskaper får en suckerpunch
Det beste med denne boken er at den utfordrer leseren, og tvinger han/henne inn i nye tankerekker, akkurat slik god satire skal gjøre. For en person av min politiske legning kan jo dette være tøff kost, men det er det også ment å være. Dessuten tror jeg Adam Smith helt fint kunne sagt seg enig i kritikken, for uberettiget er den ikke.

Boken er kreativ i formatet og holder det jeg forestiller meg mer avanserte lesere vil kalle høy litterær kvalitet. Vi fortelles historien om Tripoli og Big Anna gjennom personlige brev, informasjonsbrosjyrer, reklamer, e-poster, blogginnlegg, skolens nyhetsbrev og studenten Maggie. Til å begynne med humrer du, så ler du høyt, så skjønner du hvor det bærer og smilet stivner i vantro.

Det tar litt tid å forstå at vi kanskje ikke har kommet så langt i historien som vi skulle ønske, at gamle synder har inntatt nye former.Ikke noe nytt i det egentlig, men måten Thier demonsterer sine poeng på er velkonstruert. De råtne forutsetningene den latterlige høyskolen er fundert på, danner grunnlag for USA for øvrig. Jeg vil ikke si mer. Jeg vil at du skal lese den selv, og gjøre dine egne oppdagelser underveis.

Friskt og satt på spissen!

Anbefales: Politisk interesserte litteraturelskere.

Karakter: B

Costa Shortlist 2014

Her finner du din neste favorittbok
Dersom du vil lese ny, god og potensielt prisvinnende litteratur er shortlistene til ulike litteraturpriser et godt utgangspunkt for ditt neste bokvalg. En av årets største leseropplevelser for meg, var å lese de seks shortlistede bøkene til Man Booker. Costa Literature Awards (Tidligere Shortbread Literature Awards) kunngjorde kl 20.15 norsk tid sine shortlister for fem kategorier: Beste roman, beste roman skrevet av en debutant, beste biografi, beste poesi og beste barnebok. Jeg er mest interessert i de to første kategoriene, selv om det helt klart ligger godbiter i alle sammen.

Bildet er hentet fra Twitterkontoen til Costa-prisen

Overlappinger med Man Booker

I kategorien beste roman (Costa Novel Award) var to av de fire bøkene på listen bøker vi kjenner fra årets Man Booker Shortlist. Det var et herlig gjensyn med Ali Smith og Neel Mukherjee. Colm Toibin som var på fjorårets Man Booker shortlist med the Testament of Mary, er nominert med sin nyeste bok Nora Webster.

 

Vinnere kåres i januar

Hele 640 bøker var nominert i år, hvilket er en rekord for Costa. Hvem som vinner finner vi ut på nyåret. Kategorivinnerene annonseres den 5 januar. Costa Book of the year annonseres 27 januar. Den mest prestisjefylte prisen "årets bok" har blitt vunnet 11 ganger av en roman, 5 ganger av en roman skrevet av en debutforfatter, 5 ganger en biografi, 7 ganger en poesisamling og en gang en barnebok (Kilde BBC) 

 

Her er alle de shortlistede bøkene:

 

2014 Costa Novel Award shortlist 

• Neel Mukherjee for The Lives of Others (Chatto & Windus)
• Monique Roffey for House of Ashes (Simon and Schuster)
• Ali Smith for How to be Both (Hamish Hamilton)
• Colm Toibin for Nora Webster (Viking)

2014 Costa First Novel Award shortlist

• Carys Bray for A Song for Issy Bradley (Hutchinson)
• Mary Costello for Academy Street (Canongate)
• Emma Healey for Elizabeth is Missing (Viking)
• Simon Wroe for Chop Chop (Viking)

 

2014 Costa Biography Award shortlist

• John Campbell for Roy Jenkins: A Well-Rounded Life (Jonathan Cape)
• Marion Coutts for The Iceberg: A Memoir (Atlantic Books)
• Helen Macdonald for H is for Hawk (Jonathan Cape)
• Henry Marsh for Do No Harm: Stories of Life, Death and Brain Surgery (Weidenfeld & Nicolson)

 

2014 Costa Poetry Award shortlist

• Colette Bryce for The Whole and Rain-domed Universe (Picador)
• Jonathan Edwards for My Family and Other Superheroes (Seren)
• Lavinia Greenlaw for A Double Sorrow: Troilus and Criseyde (Faber & Faber)
• Kei Miller for The Cartographer Tries to Map a Way to Zion (Carcanet)

 

2014 Costa Children's Book Award shortlist

• Simon Mason for Running Girl (David Fickling Books/Random House Children's Publishers)
• Michael Morpurgo for Listen to the Moon (HarperCollins Children's Books)
• Kate Saunders for Five Children on the Western Front (Faber & Faber)
• Marcus Sedgwick for The Ghosts of Heaven (Indigo) (Kilde BBC)

 

Mye godt å velge i, jeg skal lese...

Jeg tenkte å lese Colm Toibins Nora Webster og Monique Roffeys House of Ashes før årsslutt, de to andre nominerte har jeg lest tidligere. Da kan jeg kåre "min vinner" av kategorien beste roman før dommerne kårer sin. Jeg kommer trolig også til å lese kategorivinneren for beste roman skrevet av en debutant og boken som til slutt vinner "årets bok".

 

I skrivende stund er ikke Costa-prisens webside oppdatert, men Twitterkontoen deres er.

Skal du lese noen av de nominerte bøkene?

E. Lockhart - We Were Liars

Greit, jeg skjønner det. Jeg må lese Kong Lear av Shakespeare. Begge de to siste bøkene jeg har lest har hatt referanser til Kong Lear. Det jeg har snappet opp er: Konge med tre døtre vil gi arven til den datteren som smigrer ham mest. Slikt blir det familiebråk av. Jeg har lest YA-romanen We Were Liars.

 

Forfatter: Emily Lockhart

Tittel: We were Liars

Sideantall: 227 sider

 Plot: Cadence "Cadie" Sinclair er seksten år og kommer fra en familie med gamle penger. Ungdomsboken begynner med å ønske oss velkommen til den idylliske Sinclairfamilien, der ingen er kriminell, rusavhengig eller tapere. For de er atletiske, vakre og politisk korrekte. Familiens patriark, er i ferd med å bli dement, døtrene sirkler arven som gribber. Familien møtes hver sommer på en privat øy utenfor Martha's Vineyard i Massachusetts. De tre eldste barnebarna og familievennen Gat (får ikke noe romantiske intriger dersom det kun er familie, vet du) utgjør gjengen "the Liars". Den sekstende sommeren, er ting imidlertid ikke som de pleier. Cadie sliter med minnetap og migrene etter noe hun antar er en badeulykke, men ingen vil fortelle henne noe. Mer vil jeg ikke si.

I et nøtteskall: Emo Serena van der Woodsen med migrene og minnetap

Utdrag:

Someone once wrote that a novel should deliver a series of small astonishments. I get the same thing spending an hour with you.

"Do not accept an evil you can change"
"I agree with that," I say. Because I do.
"Why not?"
"There is very little you can change. You need to accept the world as it is"
"Not true," says Gat.
"Isn't it better to be a relaxed, peaceful person?" Mirren asks.
"No." Gat is decisive. "It is better to fight evil".
"Don't eat yellow snow," says Johnny. "That's another good motto."
"Always do what you are afraid to do," I say. "That's mine".

Filmen kan bli bedre enn boka
Jeg tror dette er en bok som kan leses og likes av mange i alderen 13-18. Det ville heller ikke forundre meg om det ble film av den, for den har et slikt potensial i seg. Kanskje kunne også en film fylle noen hull og gi karakterene mer personlighet. Det som fungerer godt i boken er de små avbruddene med eventyr som Cadie skriver i boken sin. Det er en kul effekt med parallellene mellom Cadies liv og eventyrene.

Jeg setter alltid pris på en god tvist i en historie. Et øyeblikks klarhet som endrer alt. I We Were Liars kommer denne tvisten i bokens siste 30 sider, etter det blir det travelt med å få oppsummert og rundet av. Frem mot tvisten går det derimot smått. Fint lite skjer de endimensjonale karakterene i mellom. Jeg skulle ønske vi ble bedre kjent med Cadies venner og familie, for da hadde historien blitt mer spennende og levende.

Karakter: D

Andre mener:
Silje fra Siljes Skriblerier anbefaler den på det varmeste
Silje fra Så Rart syntes den er litt pretensiøs og peker på styrker og svakheter
Lesenyter gråt som en liten unge



 

E. St. John Mandel - Station Eleven

Oh the hype. Dystopi-trenden fortsetter, og Goodreads bugner med full-scoreanmeldelser av Station Eleven. Den unge forfatterinnen er en av fem finalister til The National Book Award 2014 innen kategorien skjønnlitteratur. Jeg lot meg friste.

Forfatter: Emily St. John Mandel

Tittel: Station Eleven (2014)

Sideantall: 333 sider

Plot: En kjent skuespiller faller død om på scenen under fremføringen av Shakespeares King Lear. Få timer senere sprer en mutert influensa seg. Den utsletter nesten hele klodens befolkning, og sivilisasjonen med den. Vi følger en gruppe omreisende teaterfolk, som turnerer restene av det som er igjen av byer og småsteder med sine Shakespeare-stykker og Vivaldi-konserter. Likevel er det en kontorarbeiders hobbyprosjekt – en fascinerende sci-fi tegneserie om livet på romskipet Station Eleven som former livene til bokens karakterer.

I et nøtteskall: Kultur etter apokalypsen.

Utdrag:

La oss diskutere kultur i mens vi venter på at noen gjenoppbygger sivilisasjonen
I en pandemi-rammet verden med få overlevende, kunne jeg ikke tenke meg noe stort mer unyttig enn en gruppe teaterskuespillere. Kanskje med unntak av homeopatene som reiste til Vest-Afrika for å kurere ebola i forrige uke. Mandel viser meg likevel hvorfor de er et godt utgangspunkt.

 1) De er omreisende. De dokumenterer derfor konsekvensene av pandemien på en omfattende måte.

 2) De gir forfatteren anledning til å diskutere temaet som står i hjertet av boken – den ulike statusen forskjellige medier og sjangere har, hvordan fokus trekkes bort fra det som formidles gjennom kjendisdyrking og iveren etter å kategorisere. Må det være slik?

Vi har altså kritikk av sjangerkategoriseringen pakket inn i en av de mest hypede sjangrene for øyeblikket. Det er et interessant utgangspunkt for debatt, for de som er interessert i det.

Rothman sier det godt i sin anmeldelse i The New Yorker:

Unlike Cormac McCarthy’s “The Road,” which asked what would remain after the collapse of culture, “Station Eleven” asks how culture gets put together again. It imagines a future in which art, shorn of the distractions of celebrity, pedigree, and class, might find a new equilibrium. The old distinctions could be forgotten; a comic book could be as influential as Shakespeare."

Jeg likte godt delene av boka som omhandlet Miranda, Arthurs første kone. Hun tegnet og skrev Station Eleven i mens hun jobbet som assistent i et shippingselskap. Det var hennes prosjekt, som hun holdt tett til brystet – noe hun lagde for sin egen skyld. Dette er den strake motsetningen til det blaserte livet skuespillerektemannen lever. Hun forsøker fånyttes å forklare ham at det ikke har noe å si for henne hvorvidt tegneserien blir publisert eller ikke. Det er nok å vite at den eksisterer. Miranda er en inspirerende karakter, med mye integritet og driv. Det hun lager er nesten nederst på den litterære rangstigen; en tegneserie som i tillegg er science fiction. Mannen fatter aldri interesse for prosjektet hennes. Jeg er takknemlig for at forfatteren la ved de to godt skildrede tegneseriesidene bakerst i boken.

Jeg ventet hele tiden på delene av boka som skulle ta meg med storm. Noen lette briser kom og gikk, men storm ble det aldri. Jeg er ikke interessert nok i sjangerdebatten til å verdsette diskusjonen, og jeg syntes boken er for svak som dystopi om man ser bort fra det. La oss snakke om hva som er god og dårlig litteratur, i mens vi venter på at noen andre bygger verden tilbake til noe som minner om en sivilisasjon. Man kan bli frustrert av mindre.

Anbefales: Litteraturvitere og andre som gjerne vil diskutere sjangres sosiale status.

Karakter: D

H.Lee – To Kill a Mockingbird

Det tok tre forsøk å komme i gang med To Kill a Mockingbird, som har ligget på nattbordet i et par måneder. Klassikeren fra 60-tallet er Pulitzervinner, og har blitt omtalt som en bok alle voksne må lese før de dør. Jeg elsket forresten beskrivelsen av forfatteren i omslaget på boken "Her chief interests apart from writing are nineteenth-century literature and eighteenth-century music, watching politicians and cats, travelling and being alone." Høres ut som ei bra dame. To Kill a Mockingbird er hennes eneste bok.

Forfatter: Harper Lee

Tittel: To Kill a Mockingbird (1960)

Sideantall: 309 sider

Plot: Fortellingen er satt til den amerikanske sørstats-småbyen Maycomb i 1930. En sort ung mann er tiltalt for voldtekt av en hvit kvinne. Advokaten som forsvarer den tiltalte, Atticus Finch – har to oppvakte barn, datteren Jean Louse (Scout) og sønnen Jeremy Atticus (Jem). Vi følger familien over 3 år, fra Scout er 6-9 år og storebroren Jem er 10-13 år. Det er Scout som observerer for oss, og forteller oss historien fra hennes perspektiv.

I et nøtteskall: Bildungsroman satt til sørstatene i 1930.

Utdrag:
"Scout, don't let Aunty aggravate you" It seemed only yesterday that he was telling me not to aggravate Aunty.
"You know she's not used to girls," said Jem, "leastways, not girls like you. She's trying to make you a lady. Can't you take up sewin' or somethin'?"
"Hell no".

Atticus said to Jem one day, "I’d rather you shot at tin cans in the back yard, but I know you’ll go after birds. Shoot all the bluejays you want, if you can hit ‘em, but remember it’s a sin to kill a mockingbird."
That was the only time I heard Atticus say it was a sin to do something, and I asked Miss Maudie about it.
"Your father’s right," she said. "Mockingbirds don’t do one thing but make music for us to enjoy. They don’t eat up people’s gardens, don’t nest in corncribs, they don’t do one thing but sing their hearts out for us. That’s why it’s a sin to kill a mockingbird."

Hvordan leve med smålige og fordomsfulle mennesker, uten å bli kynisk
Det beste med boken syntes jeg var forfatterens lune humor og skildringene av småbylivet i en amerikansk sørstat på 30-tallet. Jeg syntes også kapittelet om rettsaken var spennende.

Et opplagt tema i boken er rase, og mennesker som defineres ut i fra andres fordommer. Atticus forsøker å få barna til å forstå hvorfor mennesker tar dårlige valg, og oppfører seg råttent mot hverandre. De er ikke nødvendigvis dårlige mennesker, og man bør ikke dømme noen før man sett ting fra deres perspektiv. Dette er tydeligst i forhold til familiens nabo Boo Radley, som i begynnelsen av boka er et mytisk monster definert av småbyprat. En einstøing som aldri kommer ut av huset. Mot slutten av boka klarer Scout å se ham for mennesket han virkelig er. Barna vokser opp uten å bli kyniske og dømmende, og dette er primært farens fortjeneste.

Forfatteren lar skolesystemet gjennomgå. Scout undrer seg over hvordan frøken misliker at barn har kunnskap fra før, og sier at barn som har lært å lese hjemme må slutte å øve med foreldrene sine fordi det skader mer enn det hjelper, siden foreldrene ikke har pedagogisk utdanning. I tillegg opplever Scout frøken som en hykler, fordi hun snakker om hvordan Hitler behandler jødene, og hvordan dette er i konflikt med demokratiet, der ingen er bedre enn andre – imens Scout ser henne utenfor rettsaken der hun sier at de sorte "får som fortjent" og "ikke skal tro de er noe", eller tilsvarende. Scouts tante, som er Atticus sin søster representerer småligheten i klassetankegangen. Dette kommer spesielt godt frem når hun nekter Scout å leke med fetteren, fordi han er lavere på rangstigen enn henne. Vi ser også hvordan ondskap kan komme fra behovet om å hevde seg og sparke nedover. Jeg leste Spark Notes - How to Kill a Mockingbird, og syntes det ga meg enda litt mer å tenke over etter å ha lest boka. Så det anbefaler jeg.

Det jeg ikke liker så godt er forutsigbarheten i historien og hvor konstante alle andre enn Scout er. Handlingen i boken er forutsigbar og man kan få flashbacks til Ayn Rand (faktisk) der karakterene tråkker opp en predestinert bane for å vise forfatterens poeng. Atticus er det beste eksempelet på dette, han er en Jesus. En ekte god mann, man venter i det lengste på at han skal sprekke, være egoistisk eller tankeløs et øyeblikk. Men nei, han spiser ikke engang dessert.

Jeg ser at boken hadde "bite" når den kom, og at det er en viktig bok som besvarer spørsmål om hva som er et godt menneske og hva vi kan gjøre for å bringe ut det beste i oss selv og andre. Likevel engasjerte den meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg kjedet meg i store partier av boken, selv om jeg virkelig ville like den. Scoret ut fra leseropplevelse er dette en viktig, men tidvis treig bok.

Anbefales: De som skal oppdra skikkelig bra barn, eller de som håper på å bli en litt bedre versjon av seg selv. Det kan vi nok trenge alle sammen.

Karakter: C

Andre mener:
Elida syntes det var nydelig, sårt og opprørende å lese.
Birthe syntes den var fin og viktig, men tidvis litt kjedelig
Mari skriver at den er en historie som foreviger en tid vi alle skulle ønske var over.

G. Flynn - Sharp Objects (Åpne Sår)

Den første boka jeg leste av Gillian Flynn var Gone Girl (Flink Pike), som virkelig vekket leselysten. Sulten på mer av det samme leste jeg Dark Places (Mørke Rom) – som jeg syntes var intens men langt svakere enn Gone Girl. Jeg har gitt Flynn enda en sjanse til å lenke meg til godstolen, og har plukket opp Flynns debutroman, Sharp Objects (Åpne Sår).

Forfatter: Gillian Flynn

Tittel: Sharp Objects (Åpne Sår) (2006)

Sideantall: 272 sider

Plot: Journalisten Camille sendes tilbake til småbyen i Missouri, der hun vokste opp, for å skrive om to mord. Wind Gap har litt over 2000 innbyggere, som alle er rystet over de brutale mordene på to småjenter. Camille selv, har ikke de beste forutsetninger. Sett bort fra at hun er en annenrangs journalist, holdes hun så vidt i vater av et høyt konsum alkohol (høres kjent ut? Dette er tross alt krim). Hun er tilbake i barndomshjemmet, hos moren hun følte aldri elsket henne – og under klærene brenner arrene av ord som "wicked", "babydoll", "whore" og "harmful". Camille identifiserer seg med de døde jentene, og avdekker snart ubehagelige spor.

I et nøtteskall: Dysfunksjonell familie i whodunnit

Utdrag:
I'm not one of those reporters who relishes picking through peoples's privacy. It's probably the reason I'm a second rate journalist. One of them, at least.

"It is sort of a wild story, you know? A crazy lady snatches Natalie in broad daylight," he said. "Besides, why would a woman do something like that?"
"Why would a man do something like that?" I asked.
"Who knows why men do such freaky stuff", Meridith added. "It's a gene thing."

Konvensjonell krim med mørke undertoner og en alkoholisert anti-helt (gjesp)
Dette er nok den boken Flynn har skrevet som likner mest på annen bestselgende krim. Den stiller spørsmål ved kjønn og roller, som hvorfor man alltid antar at morderen er en mann, hvorfor det er unormalt å være kvinne på 30 og ugift (særlig i en amerikansk småby) og hvorvidt det er voldtekt om man blir for full på byen og har sex med noen som ikke er like full som en selv. Ellers har boken, som Flynns andre bøker, en gjennomgående ubehagelig psykologisk undertone. Det er ikke friskt, og det kan være fascinerende i noen sider, men blir fort gammelt. Selv over så lite som i underkant av 300 sider rakk jeg å kjede meg i det lange midtpartiet i påvente av en intelligent tvist, jeg følte aldri kom. Et sted skal man starte, her startet Gillian Flynn. Heldigvis ble hun bedre.

Anbefales: Kvinner som elsker krim

Karakter: D

Andre mener:
Artemisia syntes den ikke var like god som Mørke Rom, men grusom og godt skrevet.
Rita gjennomskuet krimgåten tidlig, men syntes boken gikk dypere
Silje syntes den var midt på treet
Kasiopeiia syntes det var groteskt og mye sutring, ikke hennes type bok
Tine syntes den var virkelig spennende

Lest i oktober (49/60)

Det ble fem bøker i oktober, de ble lest i mens det eneste fornuftige å gjøre ville være å trekke opp i høyden å begynne å bygge ark. Jeg elsker høsten. Utover å tilby skyldfri innetid, kan høsten by på mye godt på kino. Jeg har sett både Fury (som etter min mening var 300 satt til 2WW) og Gone Girl. Gone Girl anbefales helt klart, her lå filmatiseringen tett opp til den kanllsterke mindfucken av en bok. 

Jeg dro til London for å være med på Man Booker Reading med Clementine fra Har Du Lest. Det var en flott opplevelse. Dagen etter krysset jeg fingrene for at Flanagan skulle vinne Man Booker, med The Narrow Road to the Deep North, hvilket han gjorde. Det overrasket meg veldig, siden vinneren av Man Booker alltid kommer som en overraskelse på meg (Jøss, vant DEN?). Jeg velger å tolke dette som at jeg er i ferd med å få psykiske evner, og har satset alle sparepengene mine på aksjer. Neida.

Boksignering av Man Booker-nominerte forfattere i London. Vi kan skimte Neel Mukherjee til venstre og Joshua Ferris til Høyre. Midt foran er en rekke begeistrede lesere.

 I London kjøpte jeg meg en Kindle Paperwhite, som er mitt livs nye kjærlighet. Nevermind at den bare viser et sitat av Murakami på repeat når den hviler. Men tilbake til månedens bøker:

Forfatter	Tittel	År	Sideantall
Ali Smith	How to be Both (MB)	2014	376
Neel Mukherjee	The Lives of Others (MB)	2014	528
Hannah Kent	Burial Rites	2013	314
Roy Jacobsen	De usynlige	2013	244
Ali Smith	The Accidental	2005	306

Favoritten min denne måneden ble Burial Rites, som jeg endte opp med å kjøpe til to venninner og snakke om til alle som stod stille i mer enn 30 sekunder.

Burial Rites er en historisk roman satt til Island i 1828, boken tar utgangspunkt i en sann historie om drapsdømte Agnes Magnùsdottir og Illigastadir-saken. I påvente av dødsstraff for drapet på hennes tidligere mester, blir tjenestepiken Agnes innlosjert med en motvillig bondefamilie. Hun er nedkaket i søle, avføring og i tøyet og håret hennes kravler det av lus etter fengselsoppholdet. Agnes historie er godt kjent over hele Island, folk snakker jo. Familien syntes det er ubehagelig at hun skal bo med dem, og holder avstand. Litt etter litt forstår man at det er mer til historien enn det som fortelles på bygda.

På IMDB ligger Burial Rites som under produksjon, og det ryktes at The Hunger Games-stjernen Jennifer Lawrence vurderes castet i rollen som Agnes.