Lest i oktober (62/70)

I oktober leste jeg fem bøker, det har vært en hektisk høst på jobb og rapporter og notater har tatt tiden på toget som bøkene pleier å ta. Når jeg har hatt tid, har jeg av og til følt at jeg har vært ferdig med å lese. Jeg må nesten gjenta det: ferdig med å lese. Aiaiai, men vi er vel alle der innimellom.

Jeg syntes Samantha Shannons debut Drømmegjengeren var svakere enn forventet, mammas svik ble nesten for mye for meg (ble fysisk dårlig) og tilbake til Riverton føltes nokså uorginal. Leselysten ble først vekket virkelig til live igjen av Margaret Atwood med den kristendystopiske The Handmaid's Tale. Den onde sirkelen av Torbjørn Røe Isaksen var også god (og rask) lesning. Den er vel mer i kategorien pamflett enn bok.

Denne måneden har jeg lest:
1) Samantha Shannon - Bone Series: Drømmegjengeren
2) Anne-Britt Harsem - Mammas Svik
3) Torbjørn Røe Isaksen - Den Onde Sirkelen
4) Kate Morton - Tilbake til Riverton
5) Margaret Atwood - The Handmaid's Tale.

Denne måneden var det to bøker som gjorde spesielt inntrykk på meg, de vil jeg gjerne fortelle litt mer om:

Torbjørn Røe Isaksen - Den Onde Sirkelen
Norge er et godt land å bo i, men landet vårt har en skyggeside. Stadig flere mennesker faller ut av skolen, arbeidslivet og samfunnet. I verstefall står vi i fare for å få en ny permanent underklasse. I denne boken viser Torbjørn Røe Isaksen hvordan mennesker faller utenfor det norske velferdssamfunnet. Han beskriver utviklingen som en ond sirkel, fra skolen som svikter via passiviserende velferdsordninger til nedvurderingen av ærlig arbeid.

Det er en interessant debattbok, som trekker opp de store linjene fra de som faller utenfor i skolen til de som blir stående på utsiden av arbeidslivet for oss. Nå er noen av mine utdrag hentet fra den første delen av boken som i stor grad omhandler å tegne denne sirkelen, Røe Isaksen refererer til – men boken inkluderer også løsningsforslag og politiske tiltak.

Den tar også et oppgjør med de tre store mytene; nå går alt så mye bedre, det er arbeidslivet som gjør folk syke og fattigdom kan avskaffes ved at man gir folk mer penger. Den lille pamfletten på rundt 90-sider er tilgjengelig i språket og kildebelegger sine påstander. Det tilgjengelige formatet gjør at den bør kunne leses av mange.

Om du syntes jeg er i overkant positiv, kan du jo lese Manifest Analyse sin anmeldelse av boken, eller bedre - lese den selv og gjøre deg opp din egen mening. Min kopi har jeg kjøpt selv hos Eldorado.

Margaret Atwood - The Handmaid's Tale
I boken møter vi Offred, som lever i Gilead - som vi i dag kjenner som USA. Gilead er samlet under et konservativt kristent regime. Offred husker tiden før regimet, minnene om mannen hun elsker og barnet deres. I kommandantens husholdning er rollen hennes klar, hun skal bære frem barn. Om hun motsetter seg, vil hun som andre opprørere bli henrettet og hengt på bymuren til skrekk og advarsel, eller utvist for å dø en langsom smertefull død grunnet stråling. Likevel kan selv en totalitær stat ikke undertrykke menneskelig begjær, verken Offreds - eller begjæret til de to mennene som holder livet hennes i sine hender.

Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerene har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden. Det er et fascinerende bilde Atwood maler.

Det slår meg at selv de som har jobbet frem, etablert og kontrollerer det politiske regimet - ikke trives nevneverdig. De søker atspredelse i hemmelige aktiviteter og lever i frykt for å bli avslørt. Det beste eksempelet på dette er generalens kone, Serena Joy - og de andre gifte kvinnene, som jeg opplever som genuint miserable. Serena er sjalu og har få gleder, hun strikker plagg ingen trenger og faker influensa etter tur med de andre gifte kvinnene slik at de kan få litt omsorg av hverandre.

Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerene har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden. Det er et fascinerende bilde Atwood maler.

Det slår meg at selv de som har jobbet frem, etablert og kontrollerer det politiske regimet - ikke trives nevneverdig. De søker atspredelse i hemmelige aktiviteter og lever i frykt for å bli avslørt. Det beste eksempelet på dette er generalens kone, Serena Joy - og de andre gifte kvinnene, som jeg opplever som genuint miserable. Serena er sjalu og har få gleder, hun strikker plagg ingen trenger og faker influensa etter tur med de andre gifte kvinnene slik at de kan få litt omsorg av hverandre.

"Atwood skrev boken kort tid etter Reagan og Thatchers valgseire, en periode der konservatisvmen fikk en ny oppsving i USA og England og religiøse konservative kritiserte det de anså som uheldige samfunnsmessige konsekvenser av den seksuelle revolusjon på 60-70-tallet. Det at den religiøse høyresiden økte sin politiske innflytelse skremte naturlig nok noen feminister, ville det de hadde kjempet for i tiårene som var gått bli reversert? Reverseringen av kvinners rettigheter er et sentralt tema i boken." Oversatt fra SparkNotes.

Boken spiller også på andre "skrekk-scenarioer" fra 80-tallet som vi kanskje ikke kjenner oss så godt igjen i nå i dag, det ene er en verden som er ubeboelig på grunn av stråling og det andre er utstrakt ufruktbarhet. På 80-tallet var man bekymret for synkende fødselsrater og uhell i atomkraftverk En del av disse, kanskje spesielt effekten av de konservative på kvinners rettigheter - virker i ettertid nokså overdrevent (SparkNotes). Likevel er det forståelig at man tenkte slik. Som flere av dere også har påpekt er jo trusselen om miljø minst like reell i dag, som den var da boken ble skrevet, selv om fokuset nok har flyttet seg litt fra radioaktiv strålings effekt på fertilitet.

Det helt klart er store miljømessige konsekvenser av hvordan i bruker jorda, men dette står i hovedkonflikt med det Gilead i hovedsak er bygget på - det at kvinner ikke får barn. Vi er jo i en miljøkonflikt delvis fordi vi er så alt for mange, og selvfølgelig fordi vi har et alt for høyt konsum. Driveren for dette konsumet er i stor grad økonomisk utvikling, som aldri ville tillatt (spesielt ikke under Regan eller Thatcher) at man satte halve arbeidsstokken utenfor produksjon. For meg blir dette ulogisk. Johan Nordberg skrev om hvordan kapitalisme var en driver for likestilling i sin bok "in defence of global capitalism. Markedet velger den beste produsenten uavhengig av om det er en kvinne eller mann, å holde kvinner hjemme og legge lokk på deres rettigheter er rett og slett lite samfunnsøkonomisk lønnsomt. Religion derimot, har jo vært ganske glad i å sette ulike regler for de to kjønnene og akkurat det sannsynliggjør jo en mindre logisk tilnærming. Sånn, da har jeg fått med den obligatoriske smekken til fanatisk religion, og er klar til å gå vidre.

Uten å si for mye, likte jeg slutten! Den gjør at jeg kommer til å tenke på Offred, og hennes skjebne en god stund fremover. Forelesningen med det historiske perspektivet gjorde det ekstra spennende. Akkurat det at jeg kommer til å fordøye den en stund syntes jeg kjennetegner en god bok. Jeg gleder meg masse til å lese neste mer av Atwood.
 

M. Atwood - The Handmaid's Tale

Oktobers lesesirkel-bok fra "1001-bøker man bør lese før man dør lista" var Margaret Atwoods klassiker The Handmaid's tale. Lesesirkelen ledes av eminente Line. Jeg har ikke vært så flink på en stund nå, men denne hadde jeg gledet meg til.

Bilde: http://scififantasybookgroup.tumblr.com/

Forfatter: Margaret Atwood

Tittel: The handmaid's tale (1985)

Plot: I boken møter vi Offred, som lever i Gilead - som vi i dag kjenner som USA. Gilead er samlet under et konservativt kristent regime. Offred husker tiden før regimet, minnene om mannen hun elsker og barnet deres. I kommandantens husholdning er rollen hennes klar, hun skal bære frem barn. Om hun motsetter seg, vil hun som andre opprørere bli henrettet og hengt på bymuren til skrekk og advarsel, eller utvist for å dø en langsom smertefull død grunnet stråling. Likevel kan selv en undertrykkende stat ikke undertrykke menneskelig begjær, verken Offreds - eller begjæret til de to mennene som holder livet hennes i sine hender.

I et nøtteskall: 1984 møter religiøs fundamentalisme i feministdystopi.

favorittutdrag:
I wait, washed, brushed, fed like a prize pig. Sometime in the eighties they invented pig balls, for pigs who were being fattened in pens. Pig balls were large coloured balls; the pigs rolled them around with their snouts. The pig marketers said this improved their muscle tone; the pigs were curious, they liked to have somthing to think about. I read about that in Introduction to Psychology; that, and the chapter on caged rats who'd give themselves electric shocks for something to do. And the one on the pigeons, trained to peck a button which made a grain of corn appear. Three groups of them: the first got one grain per peck, the second one grain every other peck, the third was random. When the man in charge cut of the grain, the first group gave up quite soon, the second group a little later. The third group never gave up. They'd peck themselves to death, rather than quit. Who knew what worked? I wish I had a pig ball.

If I though this would never happen again I would die. But this is wrong, nobody dies from lack of sex. It's lack of love we die from. There's nobody here I can love, all the people I could love are dead or elsewhere.

I hadn't thought abut the cat. Neither of us had. Our decision had been sudden, and there had been the planning to do. I must have thought she was coming with us. But she couldn't, you don't take a cat on a day trip across the border. Why not outside? I said. We could just leave her. She'd hang around and mew at the door. Someone would notice we were gone. We could give her away, I said. One of the neighbours. Even as I said this, I saw how foolish that would be. I'll take care of it, Luke said. And because he said it instead of her I knew he meant kill. That is what you do before you kill, I thought. You have to create an it, where none was before. You do that first, in your head, and then you make it real. So that's how they do it, I thought. I seemed never to have known that before.

Tanker i ettertid:
Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerene har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden. Det er et fascinerende bilde Atwood maler.

Det slår meg at selv de som har jobbet frem, etablert og kontrollerer det politiske regimet - ikke trives nevneverdig. De søker atspredelse i hemmelige aktiviteter og lever i frykt for å bli avslørt. Det beste eksempelet på dette er generalens kone, Serena Joy - og de andre gifte kvinnene, som jeg opplever som genuint miserable. Serena er sjalu og har få gleder, hun strikker plagg ingen trenger og faker influensa etter tur med de andre gifte kvinnene slik at de kan få litt omsorg av hverandre.

I mens dårligere dystopi kan være lettlest underholdning og en flukt fra virkeligheten, kan god dystopi - som The Handmaid's tale hjelpe oss se ytterste konsekvens av holdninger som er vanlige i samfunnet, svakheter i nåværende strukturer - men også få oss til å verdsette friheten og innflytelsen vi nyter i samfunnet slik det er i dag.

"Atwood skrev boken kort tid etter Reagan og Thatchers valgseire, en periode der konservatisvmen fikk en ny oppsving  i USA og England og religiøse konservative kritiserte det de anså som uheldige samfunnsmessige konsekvenser av den seksuelle revolusjon på 60-70-tallet. Det at den religiøse høyresiden økte sin politiske innflytelse skremte naturlig nok noen feminister, ville det de hadde kjempet for i tiårene som var gått bli reversert? Reverseringen av kvinners rettigheter er et sentralt tema i boken." Oversatt fra SparkNotes.

Boken spiller også på andre "skrekk-scenarioer" fra 80-tallet som vi kanskje ikke kjenner oss så godt igjen i nå i dag, det ene er en verden som er ubeboelig på grunn av stråling og det andre er utstrakt ufruktbarhet. På 80-tallet var man bekymret for synkende fødselsrater og uhell i atomkraftverk En del av disse, kanskje spesielt effekten av de konservative på kvinners rettigheter - virker i ettertid nokså overdrevent (SparkNotes).  Likevel er det forståelig at man tenkte slik. Som flere av dere også har påpekt er jo trusselen om miljø minst like reell i dag, som den var da boken ble skrevet, selv om fokuset nok har flyttet seg litt fra radioaktiv strålings effekt på fertilitet.

Det helt klart er store miljømessige konsekvenser av hvordan i bruker jorda, men dette står i hovedkonflikt med det Gilead i hovedsak er bygget på - det at kvinner ikke får barn. Vi er jo i en miljøkonflikt delvis fordi vi er så alt for mange, og selvfølgelig fordi vi har et alt for høyt konsum. Driveren for dette konsumet er i stor grad økonomisk utvikling, som aldri ville tillatt (spesielt ikke under Regan eller Thatcher) at man satte halve arbeidsstokken utenfor produksjon. For meg blir dette ulogisk. Johan Nordberg skrev om hvordan kapitalisme var en driver for likestilling i sin bok "in defence of global capitalism. Markedet velger den beste produsenten uavhengig av om det er en kvinne eller mann, å holde kvinner hjemme og legge lokk på deres rettigheter er rett og slett lite samfunnsøkonomisk lønnsomt. Religion derimot, har jo vært ganske glad i å sette ulike regler for de to kjønnene og akkurat det sannsynliggjør jo en mindre logisk tilnærming. Sånn, da har jeg fått med den obligatoriske smekken til fanatisk religion, og er klar til å gå vidre.

Uten å si for mye, likte jeg slutten! Den gjør at jeg kommer til å tenke på Offred, og hennes skjebne en god stund fremover. Forelesningen med det historiske perspektivet gjorde det ekstra spennende. Akkurat det at jeg kommer til å fordøye den en stund syntes jeg kjennetegner en god bok. Jeg gleder meg masse til å lese neste mer av Atwood.

Anbefales: Alle som er vokst opp i et område i USA der boken er bannlyst fra pensumlistene, de er trolig de som trenger å lese den allermest. Men også andre som liker en god dystopi. Feministfokuset tror jeg gjør den mer leseverdig for kvinner enn menn.

Karakter: A

Andre bloggere mener:
Birthe likte den virkelig godt
Elisabeth identifiserer driverne i boka
Monika syntes den var provoserende og brilliant
Frøken Vims syntes dette er god dystopi

* Dette innlegget er redigert, som følge av en nyttig og god tilbakemelding fra Bjørg, mellom linjene. Jeg har vært for slapp med kildebruk, og lover å bli bedre på dette fremover. Jeg vil at dere som lesere skal føle dere trygge på hvem som har skrevet hva i mine innlegg, og ønsker ikke å tillegge megselv kredit for poenger eller formuleringer andre har laget.

De tre beste bøkene jeg har lest hittil i år

I går postet jeg en liste over bøkene jeg har lest så langt i år, og det gjør meg glad at jeg kun mangler 9 bøker på å klare årsmålet på 70. Det som ikke gjør meg så glad er at det er mursteiner som krig og fred - som jeg har dyttet foran meg siden sommerferien som gjenstår. Men hei. I retroperspektiv blir det bra. On that note så tenkte jeg at jeg kunne fortelle dere om de tre beste leseopplevelsene jeg har hatt så langt i år. Her er noe for de som tåler det langt og trist, de som lar seg fascinere av Nord-Korea og ikke minst, de som allerede har svelget alt av Murakami og er interessert i noe i samme stil. Ellers er det nok helt klart en fordel om du tåler at boka er litt lubben. OK tjukk. Nå sier vi det som det er. Topp fem prosent er da altså:

I rekkefølgen de ble lest:

Rohinton Mistry - Balansekunst (lest på engelsk med tittelen a fine balance)
E-mail til kollega: Jeg er ferdig med Balansekunst, men vet ikke helt hva jeg skal mene, jeg er trist. Jeg trenger å fordøye den litt.

Svar fra kollega: Den er fantastisk, ikke sant? Jeg leste den i 2005 og fordøyer den fortsatt.

Ja, Balansekunst er fantastisk. En vridd, trist, underfundig fantastisk historie som setter spor. En bok du bærer med deg i lang tid etterpå. Hvorfor har jeg ikke lest noe av Rohinton Mistry før, tenker jeg. Min nederlandske venninne Geertje oppsummerer det bra "people allways tell you; this is THE book about India, everytime they read a book about the country" Sant nok har jeg følt det slik selv. Shantaram, Narcopolis, Life of Pi og Balansekunst har alle vært boken med stor B der jeg føler jeg har fått ny innsikt i Indisk kultur og historie, samt det som interesserer meg mest - en titt inn i livene til mer eller mindre vanlige folk.

Tiden er 1975 og stedet er Bombay. Regjeringen, ledet av Indias første kvinnelige statsminister, Indira Gandhi, erklærer Unntakstilstand. En sentral del av planen er en "forskjønnelsesprosess" av landet som går ut på å fjerne slummen og sende slumbeboerene og de hjemløse i arbeidsleir. Et "familieplanleggingssenter" får også i oppgave å tvangssterilisere de fattigste. Korrupsjon og undertrykkelse råder og klasseforskjellene kommer tydlig frem. I en sliten liten leilighet samles den selvstendige enken Dina Dalal, studenten Maneck og skredderene Ishwar og Om. Dina har ansatt Ishwar og Om til å sy kjoler for et eksportfirma, og Maneck leier husets eneste soverom. Relasjonene karakterene i mellom utvikler seg fra mistro, via vennskap til kjærlighet.

 Dette er ikke en slik type bok der man har et par hundre sider med "vondt og vanskelig" før alt løser seg pent, A Fine Balance gir deg håpet om at ting blir bedre, mot bedre viten. Karakterene er så humane, så lette å bli glad i - at man ikke kan hjelpe å bry seg om skjebnene deres. Noen lurer kanskje på om det er nødvendig at boken er så deprimerende. Jeg mener det er det. Gjennom Dina beveger historien seg fra selvstendighet til ensomhet, og videre til å finne lykke i en ukonvensjonell familie, for så å miste den. Hvordan dette påvirker Dina er skildret på en usedvanlig god måte, håp, sinne og til slutt resignasjon - man føler smerten hennes. Til slutt i Manecks historie følger vi splittelsen i en familie basert på velmenende ønsker om et godt og rikt liv, skyver Manecks foreldre ham fra seg. Først til kostskole, så til universitetet i storbyen, så videre til en karriere i rike Dubai. I samtalen han har med moren i epilogen kommer det frem ting som jeg tror mange kan relatere seg til. Det å føle at man ikke hører til i familien sin. Så hvorfor kan det ikke gå bra, med disse elskverdige karakterene? Jeg mener det de utsettes for ville blitt urettmessig redusert om karakterene klarte å reise seg igjen. Ikke alle er opprørere og motstandsmenn. Noen er bermen, og bermen lider når maktsyke mennesker blir onde.

Boken følger den universelle loven om at ulykke ikke har et favorittoffer, det kan skje oss alle i løpet av livet, utløst av skjebnen eller råtne ledere på lokalt og statlig plan. Mistry uttrykker gjennom boken hvor hjelpeløse vi er for vår egen natur, når makt avler ondskap og grådighet på bekostningen av de uskyldige sivile. Dette er noe vi kjenner godt i gjen fra historiebøkene, og akkurat som i Holocaust, stod vanlige mennesker på sidelinjen og rasjonaliserte og rettferdiggjorde uretten som ble begått mot noen de karakteriserte som "de andre". Den gjorde meg virkelig trist, men jeg er glad jeg leste den.

Adam Johnson - Barnehjemsbestyrerens Sønn (the orphan master's son)
Pak Jun Dos alkoholiserte far driver en arbeidsleir for foreldreløse. Han delegerer stadig arbeidsoppgaver til sønnen – som ved første øyenkast for utenforstående også ser ut til å være blant de foreldreløse. Jun Dos lojalitet og velutviklede instinkter går ikke upåaktet hen i det despotiske regimet, og han rekrutteres snart til statens tjeneste. Som profesjonell kidnapper skaffer Jun Do høystående funksjonærer vakre kvinner fra Japans kystlinje. Han drives til skansene for hva et menneske kan overleve i kampen mot Kim Jong Il, for å redde kvinnen han elsker; nasjonalskatten og skuespillerinnen Sun Moon, som er "så uskyldsren at hun ikke vet hvordan utmagrede mennesker ser ut". Dette er først og fremst en historie om lojalitet.
Jeg falt litt ut og inn igjen av denne boken, jeg slet med å finne rytmen – for den var så ulik alt annet jeg har lest. Det er ikke en dårlig ting. I Nord-Korea er det ikke plass til noe "selv" alle historier knyttes uløselig til Store Leder, også denne. Jun Do blir Kim Jong Ils kontrast, han lar det handle om alle andre. Han setter seg selv sist, av lojalitet til de han elsker – på denne måten utfordrer han til slutt Lederen. En bit av boken som virkelig gjorde inntrykk på meg var da skuespillerinnen Sun Moon klaget over at folk hadde så lite verdighet at de spiste blomstene i hagen hennes. Jun Do dyttet da en blomst i munnen på henne og tvang henne til å svelge den med beskjeden "dette er smaken av å sulte". Selv om boken inneholder fascinerende og virkelig gode skildringer av det Nord-Koreanske samfunnet, har boken en verdi langt utover innsikten verdens mest absurde land. Selve historien og hovedkarakteren– er sjelden kompleks og svært god. Dette er en bok med en handling satt til et fattig samfunn svært ulikt vårt eget, der ting ikke blir bra fordi man vinner en konkurranse, eller finner kjærligheten. Det er heller ikke en bok om å overkomme alle livets utfordringer. Det er en bok som får deg til å tenke på hvem du er når det ser svart ut og en lysning ikke er i vente. Hadde du forresten vært villig til å ofre alt, om ingen fikk vite om det i etterkant? Dette er en bok jeg kommer til å bruke lang tid på å fordøye. Akkurat det, gjør den til en av mine favoritter så langt i år.

Ruth Ozeki - A tale for the time being
Denne shortlistede boken var helt klart min favoritt til å vinne Man Booker prisen i år, en pris Eleanor Catton forresten velfortjent vant for sin Luminaries. 

Ruth finner en Hello Kitty matboks i strandkanten. Inni matboksen ligger en dagbok full av en ung jentes håp og drømmer. Hun antar den må ha kommet dit i etterkant av tsunamien i 2011. For hver side hun leser, forsvinner hun lenger inn i et fengslende mysterie. På en liten cafe i Tokyo, navigerer sekstenårige Nao Yasutani dagliglivets utfordringer. Nao forsøker å finne sin plass her i verden, kanskje kan noen endelig forstå henne gjennom dagboken hennes?
Jeg elsket denne boken! Den har mange av kvalitetene som jeg har lagt til grunn for min forkjærlighet til Murakami - men som en av dere nevnte tidligere, dette kan være den japanske fortellerstemmen. Det er mystikk uten at det blir direkte urealistisk og akkurat som Murakami benytter Ozaki parallelle virkeligheter. Det er også et interessant virkemiddel at forfatteren Ruth Ozeki skriver om en forfatter som heter Ruth. Det gir boken en selvbiografisk fornemmelse.

Kulturforskjellene mellom livet i USA, Canada og Japan skildres på en mesterlig måte. Det er lagt et vitenskapelig prinsipp til grunn for de mer "mystiske delene av boka". Jeg vil ikke si hvilket, for dette er selve nøkkelen. Dette gir boken en filosofisk dimensjon, men som Nao påpeker - er det kanskje bare deprimerte mennesker som bryr seg om filosofi.

Hele boken venter man på at dagbokforfatteren og leseren skal finne hverandre. For Ruth ønsker virkelig å finne Nao for å forsikre seg om at det har gått bra. Ruth og Nao finner hverandre - men slettes ikke på den måten jeg som leser forestilte meg.

Er livet verdt å leve, hvordan overkommer man dystre tanker, ensomhet og mobbing? Dette er temaer i Naos dagbok, selv om målet opprinnelig var å skildre livet til buddhist-bestemoren Jiko, skriver Nao mest om seg selv og bestemorens innflytelse på henne. Gjennom buddhismen finner Nao styrke.

Om boken har et budskap vil jeg gjette at det er noe i retning: vi må leve det livet vi har og forsøke å være tilstede underveis.

- Om du skulle nevne noen av de beste du har lest i år, hvilke bøker ville vært på lista di da? Fortell meg det i kommentarfeltet, jeg elsker tips om gode bøker!

Lest hittil i år

		Forfatter	Tittel	Karakter
1		Julian Barnes	The Sense of an Ending	A
2		Bret Easton Ellis	Imperial Bedrooms	C
3		Gillian Flynn	Gone Girl	B
4		Karl Ove Knausgaard	Ute av Verden	D
5		J.A Schneider	Embryo	D
6		Rohinton Mistry	A fine balance	A
7		Sara Johnsen	Uskyld (filmmanus)	C
8		Diane Setterfield	The thirteenth tale	C
9		Junot Diaz	This is how you lose her	B
10		Mari Stokke-Bakken	Nesten for alvorlig	B
11		Anais Nin	Venusdeltaet	E
12		Ferdinand Von Schirach	Collini-saken	B
13		Irene Nemirovsky	Storm i juni	C
14		Ellen Forney	Marbles, mania, depression…	C
15		Gordon Dahlquist	The different girl	D
16		Knut Hamsun	Victoria	C
17		Helene Gremillon	Den fortrolige	B
18		Maria Lang	Mord på kirkegården	D
19		Torbjørn Øverland Amundsen	Bian Shen	B
20		Michael Cunningham	The Hours	C
21		Jennifer Egan	Black Box	C
22		Roger Williams	The metamorphosis of prime intellect	B
23		Jonas Jonasson	Hundreåringen som klatret ut vinduet…	C
24		Moshin Hamid	How to get filthy rich in rising Asia	B
25		Jane Austen	Northanger Abbey	D
26		Hilary Boyd	Torsdager i parken	C
27		August Strindberg	Det røde rommet	D
28		Karen Swan	Bringebærpiken	C
29		Adam Johnson	Barnehjemsbestyrerens sønn	A
30		Jan Wiese	Kvinnen som kledte seg naken…	B
31		Gillian Flynn	Mørke Rom	C
32		Cormac McCarthy	The Road	B
33		Grace McCleen	I en annen verden	B
34		Willelm Hermans	Beyond Sleep	D
35		Kristin Remøe	Kjærlighetssmykket	B
36		Ørjasæter, Stenberg Larsen	Bedre Ledelse	X
37		Eve Harris	The marrying of Chani Kaufman (bookernom)	C
38		Viktoria Lindberg	Verdens viktigste begivenhet	D
39		Stephen King	Under the Dome	C
40		Manel Loureiro	Apocalypse Z	D
41		Maria Semple	Where'd you go, Bernadette	B
42		D.T Max	Every love story is a ghost story	B
43		Margeruite Duras	The Lover	B
44		NoViolet Bulawayo	We need new names (Bookernom)	B
45		Ruth Ozeki	A tale for the time being (bookernom)	A
46		Tash Aw	Five star billionaire (bookernom)	B
47		Colm Toibin	The testament of Mary (bookernom)	C
48		Jim Crace	Harvest (bookernom)	C
49		Eleanor Catton	The Luminaries (bookervinner)	C
50		Charlotte Mendelson	Almost English (bookernom)	C
51		Donal Ryan	The spinning heart (bookernom)	B
52		Alison MacLeod	Unexploded (bookernom)	C
53		Frøydis Sollid Simonsen	Hver morgen kryper jeg opp av havet	B
54		Baard Fiksdal	Kvinnelige gründere forteller	X
55		Jhumpa Lahiri	The Lowland (bookernom)	B
56		Isabella Løwengrip	Economista	X
57		G.I Viken og I.J Sæterbakk	Magnhild	C
58		Samantha Shannon	Bone Series: Drømmegjengeren	D
59		Anne-Britt Harsem	Mammas Svik	X
60		Torbjørn Røe Isaksen	Den Onde Sirkelen	X
61		Kate Morton	Tilbake til Riverton	D