Det var Eleanor Catton (28) som stakk av med årets Man Booker. Jeg fulgte den direktesendte kåringen fra sofaen her hjemme, og sendte en tanke til blogg-kollegaene Line og Clementine som var i London og så høytlesningen i går. Denne boken var for meg kategorisert som "den lange kiwi-boken om
gold-diggers" i Man Bookers longlist. Jeg hadde ganske høye
forventninger til mursteinen, selv om jeg ikke har lest stort fra New
Zealand før. Jeg syntes også det er imponerende å tenke på at
forfatteren er en kvinne i slutten av 20-årene.
Catton blir den yngste vinneren av prisen noensinne. På en måte er jeg litt skuffet for at min favoritt -Ruth Ozekis roman A tale for the time being ikke vant. Samtidig er jeg litt lettet for at ikke Colm Toibins The Testament of Mary eller Jim Crace sin Harvest vant - for de to bøkene var de jeg følte jeg fikk minst ut av. For å gjøre akkurat det litt verre, følte jeg det bare var jeg som ikke elsket Harvest. Men hei. Alle bøkene på shortlisten var utvilsomt gode. Ingen tvil om det.
"Handlingen i The Luminaries er lagt til 1866 og Walter Moody har reist til New Zealand for å finne lykken (og forhåpentligvis litt gull). Ved ankomst møter han en anspent forsamling av tolv lokale menn, som har møttes i hemmelighet for å diskutere en rekke uløste forbrytelser. En velstående mann har forsvunnet, en prostituert har forsøkt å ta selvmord og en formue er oppdaget i hjemmet til en sliten alkoholiker. Moody trekkes raskt inn i mysteriet; et nettverk med skjebner som er like komplekst og velkomponert som stjernehimmelen selv" - fritt oversatt fra Goodreads.
Det er naturlig at spenninger kan oppstå i et samfunn som det Catton beskriver. For bosetningen på Hokitika består utelukkende av menn(esker) som har reist dit i voksen alder for å lete etter gull. De har ingen felles historie, og de kjenner ikke hverandres fortid. I tillegg er det noe på spill, finner man gull sier man det ikke til noen for å holde området for seg selv så lenge som mulig. Tillit er derfor ikke naturlig aktørene i mellom, selv om det selvfølgelig oppstår allianser. Akkurat dette syntes jeg er det helt klart mest interessante i hele boken, spørsmålet "i et samfunn, der vi ikke kjenner hverandre, ikke stoler på hverandre, og noe er på spill, hvordan oppfører vi oss?" Det sier noe om menneskets natur og hvordan vi er villig til å oppføre oss dersom vi tror vi kan få innflytelse og makt, som penger jo representerer.
Boken er strukturert etter stjernetegn og hvilket hus stjernetegnet står i. Akkurat dette kunne virke litt abstrakt på meg, og tilla boken en mystikk som jeg syntes stod som kontrast til "spillet mellom rasjonelle aktører". For meg betydde det ikke så mye til eller fra, selv om det er klart noe kan leses inn i hver overskrift. Jeg liker også at synet vårt på de ulike karakterene og hva som driver dem utvikler seg gjennom boken. Forfatteren har forstått at 12 karakterer hvorav alle bortsett fra 2 kvinner og 3 kinesere er hvite menn, kan bli litt mye for enhver leser å holde styr på. Derfor har hun laget en fin oversikt over hvem de ulike karakterene er helt i begynnelsen av boka. For meg er det de to kvinnene i boka, Lydia Wells og Anne Wetherell som er de mest interessante spillerne. Det er også disse som klarest skiller seg ut fra de andre, ikke bare i form av å være kvinner – men i form av utvikling.
Det er i stor grad en "whodunnit" – med mange involverte, og det er forståelsen av motivasjonen og drivkreftene som gjør spørsmålet om skyld interessant. Hele anmeldelsen kan du lese her.
Catton blir den yngste vinneren av prisen noensinne. På en måte er jeg litt skuffet for at min favoritt -Ruth Ozekis roman A tale for the time being ikke vant. Samtidig er jeg litt lettet for at ikke Colm Toibins The Testament of Mary eller Jim Crace sin Harvest vant - for de to bøkene var de jeg følte jeg fikk minst ut av. For å gjøre akkurat det litt verre, følte jeg det bare var jeg som ikke elsket Harvest. Men hei. Alle bøkene på shortlisten var utvilsomt gode. Ingen tvil om det.
"Handlingen i The Luminaries er lagt til 1866 og Walter Moody har reist til New Zealand for å finne lykken (og forhåpentligvis litt gull). Ved ankomst møter han en anspent forsamling av tolv lokale menn, som har møttes i hemmelighet for å diskutere en rekke uløste forbrytelser. En velstående mann har forsvunnet, en prostituert har forsøkt å ta selvmord og en formue er oppdaget i hjemmet til en sliten alkoholiker. Moody trekkes raskt inn i mysteriet; et nettverk med skjebner som er like komplekst og velkomponert som stjernehimmelen selv" - fritt oversatt fra Goodreads.
Det er naturlig at spenninger kan oppstå i et samfunn som det Catton beskriver. For bosetningen på Hokitika består utelukkende av menn(esker) som har reist dit i voksen alder for å lete etter gull. De har ingen felles historie, og de kjenner ikke hverandres fortid. I tillegg er det noe på spill, finner man gull sier man det ikke til noen for å holde området for seg selv så lenge som mulig. Tillit er derfor ikke naturlig aktørene i mellom, selv om det selvfølgelig oppstår allianser. Akkurat dette syntes jeg er det helt klart mest interessante i hele boken, spørsmålet "i et samfunn, der vi ikke kjenner hverandre, ikke stoler på hverandre, og noe er på spill, hvordan oppfører vi oss?" Det sier noe om menneskets natur og hvordan vi er villig til å oppføre oss dersom vi tror vi kan få innflytelse og makt, som penger jo representerer.
Boken er strukturert etter stjernetegn og hvilket hus stjernetegnet står i. Akkurat dette kunne virke litt abstrakt på meg, og tilla boken en mystikk som jeg syntes stod som kontrast til "spillet mellom rasjonelle aktører". For meg betydde det ikke så mye til eller fra, selv om det er klart noe kan leses inn i hver overskrift. Jeg liker også at synet vårt på de ulike karakterene og hva som driver dem utvikler seg gjennom boken. Forfatteren har forstått at 12 karakterer hvorav alle bortsett fra 2 kvinner og 3 kinesere er hvite menn, kan bli litt mye for enhver leser å holde styr på. Derfor har hun laget en fin oversikt over hvem de ulike karakterene er helt i begynnelsen av boka. For meg er det de to kvinnene i boka, Lydia Wells og Anne Wetherell som er de mest interessante spillerne. Det er også disse som klarest skiller seg ut fra de andre, ikke bare i form av å være kvinner – men i form av utvikling.
Det er i stor grad en "whodunnit" – med mange involverte, og det er forståelsen av motivasjonen og drivkreftene som gjør spørsmålet om skyld interessant. Hele anmeldelsen kan du lese her.
Du var ikke den eneste som ikke elsket Harvest (desverre). Men jeg skjønner godt den følelsen. Jeg hadde hatt det på samme måte hvis Ozeki vant. Det er en bok "alle" elsker, utenom meg. Føles det som. Det stemmer neppe. Krise hadde det dog kun vært hvis Bulawayo vant, hun er den eneste jeg virkelig ikke synes fortjente prisen.
SvarSlettTil neste år blir det lett å tippe hvem som blir min favoritt, jeg går tydeligvis for de middelaldrende engelskmennene som har skrevet bøker i en årrekke. Havner det en slik en på longlist 2014 er det bare å begynne å heie. Forhåpentligvis er jeg ikke så forutsigbar, men jeg har visst en greie for britiske herremenn av en viss alder.
Ellers må jeg si jeg gleder meg til å lese The Luminaries, og jeg synes det er tøft at en 28 år gammel kvinne vinner prisen, selv om en liten del av meg fremdeles er skuffet over at det ikke ble Crace.
Jeg likte Bulawayo, jeg - men jeg fikk med meg at det ikke var så mange som gjorde det. Klart det havner en middeladrende brite på longlisten for 2014, så da blir det ikke vrient å tippe, nei ;)
SlettKjempebra innlegg, Linn, og neste år må du bli med over til London! Dessverre var vi ikke med på selve prisutdelingen, den er boritmot umulig å delta på, men Line og jeg fikk mye ut av høytlesningen.
SvarSlettJeg er så imponert over juryen i år, syns de var utrolig flinke til å finne gode bøker.
Din favoritt vant ikke, men egentlig er det Shortlisten som er "greien", da oppnår forfatterene veldig mye av den æren allerede. Opp gjennom årene har det vært mange vinnere jeg har stusset over, slik er det vel bare. Kan man virkelig måle bøker opp mot hverandre når de er så forskjellig i dynamikk som feks Testament of Mary og The Luminaries? Ellers enig med Labben om middelaldrende briter .. har en litterær svakhet der, jeg og!
Åh, det ville jeg elsket! Skjønner selve utdelingsmiddagen er ganske eksklusiv, men høytlesningen er også veldig stas! Helt enig i at juryen gjorde et imponerende stykke arbeid i år. Jeg er glad for å lese at også du har stusset over vinnerene somme tider. Min svakhet for middelaldrende briter er ikke kun litterær, de er jo utrolig sjarmerende, da!
Slett