I oktober leste jeg fem bøker, det har vært en hektisk høst på jobb og rapporter og notater har tatt tiden på toget som bøkene pleier å ta. Når jeg har hatt tid, har jeg av og til følt at jeg har vært ferdig med å lese. Jeg må nesten gjenta det: ferdig med å lese. Aiaiai, men vi er vel alle der innimellom.
Jeg syntes Samantha Shannons debut Drømmegjengeren var svakere enn forventet, mammas svik ble nesten for mye for meg (ble fysisk dårlig) og tilbake til Riverton føltes nokså uorginal. Leselysten ble først vekket virkelig til live igjen av Margaret Atwood med den kristendystopiske The Handmaid's Tale. Den onde sirkelen av Torbjørn Røe Isaksen var også god (og rask) lesning. Den er vel mer i kategorien pamflett enn bok.
Denne måneden har jeg lest:
1) Samantha Shannon - Bone Series: Drømmegjengeren
2) Anne-Britt Harsem - Mammas Svik
3) Torbjørn Røe Isaksen - Den Onde Sirkelen
4) Kate Morton - Tilbake til Riverton
5) Margaret Atwood - The Handmaid's Tale.
Denne måneden var det to bøker som gjorde spesielt inntrykk på meg, de vil jeg gjerne fortelle litt mer om:
Torbjørn Røe Isaksen - Den Onde Sirkelen
Norge er et godt land å bo i, men landet vårt har en skyggeside. Stadig flere mennesker faller ut av skolen, arbeidslivet og samfunnet. I verstefall står vi i fare for å få en ny permanent underklasse. I denne boken viser Torbjørn Røe Isaksen hvordan mennesker faller utenfor det norske velferdssamfunnet. Han beskriver utviklingen som en ond sirkel, fra skolen som svikter via passiviserende velferdsordninger til nedvurderingen av ærlig arbeid.
Det er en interessant debattbok, som trekker opp de store linjene fra de som faller utenfor i skolen til de som blir stående på utsiden av arbeidslivet for oss. Nå er noen av mine utdrag hentet fra den første delen av boken som i stor grad omhandler å tegne denne sirkelen, Røe Isaksen refererer til – men boken inkluderer også løsningsforslag og politiske tiltak.
Den tar også et oppgjør med de tre store mytene; nå går alt så mye bedre, det er arbeidslivet som gjør folk syke og fattigdom kan avskaffes ved at man gir folk mer penger. Den lille pamfletten på rundt 90-sider er tilgjengelig i språket og kildebelegger sine påstander. Det tilgjengelige formatet gjør at den bør kunne leses av mange.
Om du syntes jeg er i overkant positiv, kan du jo lese Manifest Analyse sin anmeldelse av boken, eller bedre - lese den selv og gjøre deg opp din egen mening. Min kopi har jeg kjøpt selv hos Eldorado.
Margaret Atwood - The Handmaid's Tale
I boken møter vi Offred, som lever i Gilead - som vi i dag kjenner som USA. Gilead er samlet under et konservativt kristent regime. Offred husker tiden før regimet, minnene om mannen hun elsker og barnet deres. I kommandantens husholdning er rollen hennes klar, hun skal bære frem barn. Om hun motsetter seg, vil hun som andre opprørere bli henrettet og hengt på bymuren til skrekk og advarsel, eller utvist for å dø en langsom smertefull død grunnet stråling. Likevel kan selv en totalitær stat ikke undertrykke menneskelig begjær, verken Offreds - eller begjæret til de to mennene som holder livet hennes i sine hender.
Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerene har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden. Det er et fascinerende bilde Atwood maler.
Det slår meg at selv de som har jobbet frem, etablert og kontrollerer det politiske regimet - ikke trives nevneverdig. De søker atspredelse i hemmelige aktiviteter og lever i frykt for å bli avslørt. Det beste eksempelet på dette er generalens kone, Serena Joy - og de andre gifte kvinnene, som jeg opplever som genuint miserable. Serena er sjalu og har få gleder, hun strikker plagg ingen trenger og faker influensa etter tur med de andre gifte kvinnene slik at de kan få litt omsorg av hverandre.
Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerene har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden. Det er et fascinerende bilde Atwood maler.
Det slår meg at selv de som har jobbet frem, etablert og kontrollerer det politiske regimet - ikke trives nevneverdig. De søker atspredelse i hemmelige aktiviteter og lever i frykt for å bli avslørt. Det beste eksempelet på dette er generalens kone, Serena Joy - og de andre gifte kvinnene, som jeg opplever som genuint miserable. Serena er sjalu og har få gleder, hun strikker plagg ingen trenger og faker influensa etter tur med de andre gifte kvinnene slik at de kan få litt omsorg av hverandre.
Det helt klart er store miljømessige konsekvenser av hvordan i bruker jorda, men dette står i hovedkonflikt med det Gilead i hovedsak er bygget på - det at kvinner ikke får barn. Vi er jo i en miljøkonflikt delvis fordi vi er så alt for mange, og selvfølgelig fordi vi har et alt for høyt konsum. Driveren for dette konsumet er i stor grad økonomisk utvikling, som aldri ville tillatt (spesielt ikke under Regan eller Thatcher) at man satte halve arbeidsstokken utenfor produksjon. For meg blir dette ulogisk. Johan Nordberg skrev om hvordan kapitalisme var en driver for likestilling i sin bok "in defence of global capitalism. Markedet velger den beste produsenten uavhengig av om det er en kvinne eller mann, å holde kvinner hjemme og legge lokk på deres rettigheter er rett og slett lite samfunnsøkonomisk lønnsomt. Religion derimot, har jo vært ganske glad i å sette ulike regler for de to kjønnene og akkurat det sannsynliggjør jo en mindre logisk tilnærming. Sånn, da har jeg fått med den obligatoriske smekken til fanatisk religion, og er klar til å gå vidre.
Uten å si for mye, likte jeg slutten! Den gjør at jeg kommer til å tenke på Offred, og hennes skjebne en god stund fremover. Forelesningen med det historiske perspektivet gjorde det ekstra spennende. Akkurat det at jeg kommer til å fordøye den en stund syntes jeg kjennetegner en god bok. Jeg gleder meg masse til å lese neste mer av Atwood.
Jeg syntes Samantha Shannons debut Drømmegjengeren var svakere enn forventet, mammas svik ble nesten for mye for meg (ble fysisk dårlig) og tilbake til Riverton føltes nokså uorginal. Leselysten ble først vekket virkelig til live igjen av Margaret Atwood med den kristendystopiske The Handmaid's Tale. Den onde sirkelen av Torbjørn Røe Isaksen var også god (og rask) lesning. Den er vel mer i kategorien pamflett enn bok.
Denne måneden har jeg lest:
1) Samantha Shannon - Bone Series: Drømmegjengeren
2) Anne-Britt Harsem - Mammas Svik
3) Torbjørn Røe Isaksen - Den Onde Sirkelen
4) Kate Morton - Tilbake til Riverton
5) Margaret Atwood - The Handmaid's Tale.
Denne måneden var det to bøker som gjorde spesielt inntrykk på meg, de vil jeg gjerne fortelle litt mer om:
Torbjørn Røe Isaksen - Den Onde Sirkelen
Norge er et godt land å bo i, men landet vårt har en skyggeside. Stadig flere mennesker faller ut av skolen, arbeidslivet og samfunnet. I verstefall står vi i fare for å få en ny permanent underklasse. I denne boken viser Torbjørn Røe Isaksen hvordan mennesker faller utenfor det norske velferdssamfunnet. Han beskriver utviklingen som en ond sirkel, fra skolen som svikter via passiviserende velferdsordninger til nedvurderingen av ærlig arbeid.
Det er en interessant debattbok, som trekker opp de store linjene fra de som faller utenfor i skolen til de som blir stående på utsiden av arbeidslivet for oss. Nå er noen av mine utdrag hentet fra den første delen av boken som i stor grad omhandler å tegne denne sirkelen, Røe Isaksen refererer til – men boken inkluderer også løsningsforslag og politiske tiltak.
Den tar også et oppgjør med de tre store mytene; nå går alt så mye bedre, det er arbeidslivet som gjør folk syke og fattigdom kan avskaffes ved at man gir folk mer penger. Den lille pamfletten på rundt 90-sider er tilgjengelig i språket og kildebelegger sine påstander. Det tilgjengelige formatet gjør at den bør kunne leses av mange.
Om du syntes jeg er i overkant positiv, kan du jo lese Manifest Analyse sin anmeldelse av boken, eller bedre - lese den selv og gjøre deg opp din egen mening. Min kopi har jeg kjøpt selv hos Eldorado.
Margaret Atwood - The Handmaid's Tale
I boken møter vi Offred, som lever i Gilead - som vi i dag kjenner som USA. Gilead er samlet under et konservativt kristent regime. Offred husker tiden før regimet, minnene om mannen hun elsker og barnet deres. I kommandantens husholdning er rollen hennes klar, hun skal bære frem barn. Om hun motsetter seg, vil hun som andre opprørere bli henrettet og hengt på bymuren til skrekk og advarsel, eller utvist for å dø en langsom smertefull død grunnet stråling. Likevel kan selv en totalitær stat ikke undertrykke menneskelig begjær, verken Offreds - eller begjæret til de to mennene som holder livet hennes i sine hender.
Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerene har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden. Det er et fascinerende bilde Atwood maler.
Det slår meg at selv de som har jobbet frem, etablert og kontrollerer det politiske regimet - ikke trives nevneverdig. De søker atspredelse i hemmelige aktiviteter og lever i frykt for å bli avslørt. Det beste eksempelet på dette er generalens kone, Serena Joy - og de andre gifte kvinnene, som jeg opplever som genuint miserable. Serena er sjalu og har få gleder, hun strikker plagg ingen trenger og faker influensa etter tur med de andre gifte kvinnene slik at de kan få litt omsorg av hverandre.
Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerene har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden. Det er et fascinerende bilde Atwood maler.
Det slår meg at selv de som har jobbet frem, etablert og kontrollerer det politiske regimet - ikke trives nevneverdig. De søker atspredelse i hemmelige aktiviteter og lever i frykt for å bli avslørt. Det beste eksempelet på dette er generalens kone, Serena Joy - og de andre gifte kvinnene, som jeg opplever som genuint miserable. Serena er sjalu og har få gleder, hun strikker plagg ingen trenger og faker influensa etter tur med de andre gifte kvinnene slik at de kan få litt omsorg av hverandre.
"Atwood skrev boken kort tid etter Reagan og Thatchers valgseire, en periode der konservatisvmen fikk en ny oppsving i USA og England og religiøse konservative kritiserte det de anså som uheldige samfunnsmessige konsekvenser av den seksuelle revolusjon på 60-70-tallet. Det at den religiøse høyresiden økte sin politiske innflytelse skremte naturlig nok noen feminister, ville det de hadde kjempet for i tiårene som var gått bli reversert? Reverseringen av kvinners rettigheter er et sentralt tema i boken." Oversatt fra SparkNotes.Boken spiller også på andre "skrekk-scenarioer" fra 80-tallet som vi kanskje ikke kjenner oss så godt igjen i nå i dag, det ene er en verden som er ubeboelig på grunn av stråling og det andre er utstrakt ufruktbarhet. På 80-tallet var man bekymret for synkende fødselsrater og uhell i atomkraftverk En del av disse, kanskje spesielt effekten av de konservative på kvinners rettigheter - virker i ettertid nokså overdrevent (SparkNotes). Likevel er det forståelig at man tenkte slik. Som flere av dere også har påpekt er jo trusselen om miljø minst like reell i dag, som den var da boken ble skrevet, selv om fokuset nok har flyttet seg litt fra radioaktiv strålings effekt på fertilitet.
Det helt klart er store miljømessige konsekvenser av hvordan i bruker jorda, men dette står i hovedkonflikt med det Gilead i hovedsak er bygget på - det at kvinner ikke får barn. Vi er jo i en miljøkonflikt delvis fordi vi er så alt for mange, og selvfølgelig fordi vi har et alt for høyt konsum. Driveren for dette konsumet er i stor grad økonomisk utvikling, som aldri ville tillatt (spesielt ikke under Regan eller Thatcher) at man satte halve arbeidsstokken utenfor produksjon. For meg blir dette ulogisk. Johan Nordberg skrev om hvordan kapitalisme var en driver for likestilling i sin bok "in defence of global capitalism. Markedet velger den beste produsenten uavhengig av om det er en kvinne eller mann, å holde kvinner hjemme og legge lokk på deres rettigheter er rett og slett lite samfunnsøkonomisk lønnsomt. Religion derimot, har jo vært ganske glad i å sette ulike regler for de to kjønnene og akkurat det sannsynliggjør jo en mindre logisk tilnærming. Sånn, da har jeg fått med den obligatoriske smekken til fanatisk religion, og er klar til å gå vidre.
Uten å si for mye, likte jeg slutten! Den gjør at jeg kommer til å tenke på Offred, og hennes skjebne en god stund fremover. Forelesningen med det historiske perspektivet gjorde det ekstra spennende. Akkurat det at jeg kommer til å fordøye den en stund syntes jeg kjennetegner en god bok. Jeg gleder meg masse til å lese neste mer av Atwood.
Har ikke lest de to du fremhever her, men har lest Tilbake til Riverton og mammas svik
SvarSlett