Etterlyses: mer fokus på kvalitetslitteraturen

I Dagsavisen i dag er de første sidene viet til en kritikk av norsk litteratur og biblioteksvirksomhet under tittelen "Suppe av middelmådighet". Forlag og biblioteker må bruke mer tid på kvalitetslitteraturen, i dag blir talentene borte i alt mylderet - sier Kristian Meisingset.

Meisingset bruker Buzz Aldrin som struktur for og eksempel på sin kritikk. Hvilket er et interessant grep da protagonisten i Buzz Aldrin ikke søker å bli best, men å være en god nummer to. Anmelderen syntes å etterlyse landets litterære ambisjoner.

 

"At Harstad er flink, gjør det interessant å kritisere ham. Hva sier det om vår litterære samtid hvis litteratur som hans hentes opp og frem, filmatiseres og drysses priser på? Hva sier det om bokbransjen hvis bøker som kunne vært mye bedre, noe jeg mener «Buzz Aldrin» kunne vært, ferdigstilles og publiseres som middelmådige?" Kristian Meisingset

 

Jeg  vil først begynne med å si at jeg ikke syntes Johan Harstad er middelmådig etter noen skala, og at jeg ikke tror Buzz Aldrin, for meg som gjennomsnittsleser, kunne vært signifikant bedre om forlaget brukte mer tid på redigering. Om Buzz Aldrin svekket anmelderens interesse for norsk skjønnlitteratur, forstår jeg at han opplever resten som en suppe av middelmådighet.

 

Den virkelig interessante diskusjonen det legges opp til går derimot ikke ut på hvorvidt det skapes god norsk litteratur eller ikke, eller om Johan Harstad skal inngå i definisjonen av norsk kvalitetslitteratur (det bør han). Den er i hvilken grad de virkelig gode forfatterene, og de omlag femti som debuterer årlig drukner i bestselgerlister bestående av krim og kokebøker.  I boken "kulturbløffen" spør anmelderen hvordan det står til med norsk kvalitetslitteratur og tilbyr en analyse av tilgjengelige tall.

 

Jeg forstår at det finnes kriterier for å bedømme litteraturs kvalitet, og at en kritiker på bakgrunn av dette kan mene noe om hva som er kvalitetslitteratur og ikke. Det stemmer helt sikkert også at vi kan bli flinkere på å fremheve denne kvalitetslitteraturen. Her er vi flere som kan ta i et tak. Elin har skrevet en kjempegod post om det hun opplever (og som jeg tror de fleste bokbloggere vil stille seg bak) som bestselgerfokuset til forlagene. Forlagene har en jobb å gjøre i ikke bare å skyve bestselgerene sine foran seg på litterære arrangement, men i større grad løfte frem debutanter og kvalitetslittartur, anmelderne i aviser og magasiner må gjøre sitt, bibliotekene bør vie denne litteraturen ekstra oppmerksomhet, men jeg tror også vi som bokbloggere har en rolle å spille.

 

De såkalte "kvalitetsbøkene" selger ganske lite. Dette er ikke et norskt fenomen. The Luminaries som nylig vant Man Booker-prisen for litteratur kommer aldri til å nå makkverket Fifty Shades of Grey til anklene i salgstall. Salgsinntekter er ingen indikator på litterær kvalitet, men det er en god indikasjon på folks smak. Folk flest er konsumenter av litteratur, ikke litteraturkritikere. Heldigvis får de velge fritt i et stort marked av nasjonal og internasjonal litteratur, av varierende kvalitet. Så heller enn å fokusere på det at folk velger det de velger, kan ikke vi som forlag, anmeldere og bokbloggere bruke våre tilgjengelige kanaler til å kaste lys på debutantene og den virkelig gode norske skjønnlitteraturen. For jeg tror ikke det er så mye mer vi verken kan, eller bør gjøre for den enn å synliggjøre den.

 

Jeg vil også legge til at jeg har møtt engasjerte forslagsansatte som ivrig har pitchet meg sine debutanter, og har klart å tenne en leselyst i meg. Sammen kan vi kanskje spre denne til resten av den lesende befolkningen (eller i allefall min håndfull med lesere, hirr hirr).

 

Valgfriheten må ligge hos massene. Svaret på at ikke alle liker det du liker er ikke mer regulering av bokbransjen, men vi kan gi norske lesere en nudge, sammen. Et godt initiativ fra Bokbloggerne er Litteraturprisen vi skal dele ut, som kan bli et godt verktøy for å rette fokus mot norsk kvalitetslitteratur.