Fem på Facebook: Årets beste leseopplevelse

Jeg har gjort meg opp noen tanker om hva årets beste leseopplevelse var for meg i en post jeg skrev for noen dager siden.

Men hva syntes egentlig andre? Jeg tenkte jeg kunne gjøre en moderne "fem på gata", og presenterer derfor stolt mitt nye semi-faste konsept "fem på facebook" der jeg spør mer eller mindre random facebook-bekjentskap, gode venner, kollegaer og bekjente litterærrelaterte spørsmål.

Denne gangen spurte jeg:

Hva var den beste leseopplevelsen i året som gikk?

Elisabet (lykkelig forelsket finansgeni)
Imperial Bedrooms  av Bret Easton Ellis, fordi den var så innmarri ekkel.

Magnus (programmerer extrordinare og tidligere kollega)
Life of Pi (av Yann Martel)  hadde jeg veldig sansen for. Passet godt som lesestoff mens jeg var på reisefot i sommer. Ellers har jeg sakte men sikkert jobbet meg gjennom "Brothers Karamazov" av Dostojevskij. Den virker så tung når jeg plukker den opp, men når jeg først kommer inn i det så innser jeg at det *er* veldig interessant. Så ja, å fullføre denne boka blir nok det første bokmålet(?) mitt i 2013.

Guro (nygift, artig og veldig flink Stipendiat på UiO)
Jonathan Franzens "Freedom" I motsetning til Murakami som jeg hadde gledet meg til som en unge hadde jeg ingen forventinger til den boka, så den blåste meg rett av banen!

 





 
Mariann (lillesøster og sykepleiestudent)
Balansekunst av Rohinton Mistry En fin-tragisk fortelling med dykk i en annen kultur. Fine karakterer og en slutt som har wow-faktoren dersom man er oppmerksom. Jeg liker litt "ahaaaaa"

Ninni (løper og skolelærerinne med forkjærlighet for Murakami)
En god latter før jul fikk jeg av Karin Bjørset Persens "Julebrevpikene". Ellers syns jeg "50 shades"-trilogien var en opplevelse litt utenom det vanlige. Men den beste var nok å lese bøkene til Haruki Murakami, sære og utfordrende.

Jeg har lest "Life of Pi", "1Q84", "Freedom" og "50 shades of Grey". og endte opp med å kjøpe meg "Imperial Bedrooms" som Elisabet anbefalte, samt "Balansekunst" som lillesøster anbefalte.  

Mine lesevaner

Jeg har lest innlegg om lesevanene til Bokofilia, Elida og Silje - så jeg tenkte jeg skulle slenge meg på.

Har du fast lesested?
Jeg leser når jeg transporteres, med mindre det er jeg som kjører bilen. For det meste leser jeg når jeg kjører tog. Jeg leser også endel på sofaen med katten på fanget. Jeg foretrekker sistnevnte.

Bokmerke eller tilfeldig papirlapp
Jeg er en rotekopp og klarer aldri å ta vare på et bokmerke, derfor er det oftest kvitteringer eller tyggegummipapir som fungerer som bokmerke. Siden jeg stort sett leser på Kindle eller iPad er det ikke det helt store problemet.

Må du lese ferdig kapittelet før du legger fra deg boka?
Nei. Bare hvis jeg ikke kan oppdrive et bokmerke, da leser jeg til nærmeste runde sidetall som jeg tror jeg klarer å huske, eller til et nytt kapittel.

Spiser eller drikker du noe imens du leser?
Ja, noen ganger spiser jeg lunsj på jobb i mens jeg leser. Ikke veldig sosialt, jeg vet. Da foretrekker jeg ting jeg kan spise med en hånd og som ikke ødelegger iPaden om jeg søler. Så joda, har jeg en bra bok dikterer det lunsjvalget mitt.

Går det greit å høre på musikk eller se på TV mens du leser?
Jada, det går greit. Vi har ikke så stor leilighet og samboeren vil ofte se TV når jeg vil lese. Noen ganger fanger TVen oppmerksomheten min, men da var ikke boka så spennende likevel. Jeg foretrekker det likevel stille.

Leser du flere bøker samtidig, eller holder det med en om gangen?
Jeg blir litt stressa av å lese flere bøker samtidig, og foretrekker å fordype meg helt i en bok. Jeg leste Catch 22 og One flew over the chuckoo's nest samtidig. Det var en kjip opplevelse.

Leser du helst hjemme hos deg selv eller over alt?
Over alt. Får spesielt lyst til å lese når det blir litt for mye folk i selskaper, men prøver å la det være fordi det ser litt rart ut.

Høytlesning eller stillelesning?
Stillelesning. Lesning er en soloaktivitet for meg.

Hopper du over sider eller snikleser forover i boka?
Jeg snikleser ikke (det er jo juks!), men om en bok er kjedelig blir jeg rastløs og går over til å skumlese de kjedelige bitene. Jeg øvde på "lynlesing" på ungdomskolen. Det kommer fortsatt til god nytte innimellom.

Knekker du bokryggen eller prøver du å bevare den helt som ny?
Kan man knekke bokryggen? Ja, jeg ser visst at det er blitt endel krøll på bokryggene mine. Jeg er ikke så opptatt av at bøkene mine skal se nye ut. Det er det at de ser brukt ut som gjør at jeg føler de er mine, og at vi har en form for tilknytning.

Skriver du i bøkene dine?
Ja, ofte. Enten notater til anmeldelsen, eller andre ting jeg akkurat har innsett eller lært som følge av å lese boken. Jeg lærer mye om mennesker av å lese skjønnlitteratur. Jeg streker også over passasjer jeg liker spesielt godt med markeringstusj, slik at jeg kan plukke opp boken og lett finne favorittdelene mine. Det at jeg skriver såpass mye i bøkene mine gjør også at jeg ikke liker å låne bort bøker. Jeg syntes det blir vel intimt. Jeg kjøper heller en ny kopi som jeg gir bort dersom jeg mistenker at noen jeg kjenner kunne hatt glede av en bok jeg har lest.

Kasper-pus. Vi leser endel sammen. Det vil si, jeg leser og Kasper forsøker å sitte på boka/ iPaden.

Introverts Unite! (Individually)

Det beste av de mest bemerkelsesverdige hendelsene og menneskene er oppsummert i bøker, så hvorfor tilbringe timer på å fake interesse for historien om Tyrkiaturen til naboen? Det lurer jeg ofte på når jeg er fanget i en situasjon der smalltalk og mingling er forventet. Jeg blir litt ubekvem. Misforstå meg rett, jeg forstår at det å være sosial og omgås folk har en verdi, det er bare det at for meg – og de fleste andre introverte, kommer det med en kostnad. Vi har det best når vi er i fred.

“Introverts, in contrast, may have strong social skills and enjoy parties and business meetings, but after a while wish they were home in their pajamas. They prefer to devote their social energies to close friends, colleagues, and family. They listen more than they talk, think before they speak, and often feel as if they express themselves better in writing than in conversation. They tend to dislike conflict. Many have a horror of small talk, but enjoy deep discussions.” Susan Cain.

 
 Forfatter: Susan Cain

Tittel:  Quiet- The Power of Introverts in a World That Can't Stop Talking.

Jeg har lest "Quiet – the power of introverts in a world that can't stop talking", som er ivrig etter å fortelle at "neida, du er ikke unormal – du er introvert", 1/3 av alle mennesker er det, men mange spiller en mer sosial rolle – fordi den utadvendte personlighetstypen, ser ut til å være foretrukken i samfunnet. Man ønsker ikke å fremstå som sær, heller. Dessuten belønnes man for å være ekstrovert, spesielt i jobbsammenheng. Mange forbinder det å være introvert med det å være sjenert og i overkant sensitiv. Selv om det stemmer at mange introverte også er sjenerte, gjelder dette slettes ikke alle, en større andel av de introverte, enn befolkningen for øvrig er også mer sensitive. Det betyr ikke at de i større grad lar seg styre av følelser enn andre, men de er flinke til å sanse hva andre mennesker føler.

"Introversion—along with its cousins sensitivity, seriousness, and shyness—is now a second-class personality trait, somewhere between a disappointment and a pathology. Introverts living under the Extrovert Ideal are like women in a man’s world, discounted because of a trait that goes to the core of who they are. Extroversion is an enormously appealing personality style, but we’ve turned it into an oppressive standard to which most of us feel we must conform" Susan Cain

Boka er ingen selvhjelpsbok, isteden fokuserer den på å legge frem styrkene til de introverte, og på hvilken måte de introverte bidrar i samfunnet. Mange er akademikere, forskere, forfattere og entreprenører, men en du finner de i alle stillinger, egentlig (kanskje ikke så mange telefonselgere?) . Man regner Isac Newton, Albert Einstein, Marcel Proust, George Orwell, Steven Spielberg og J.K Rowling for å være introverte. (Hva som feiler E.L James, er man fortsatt ikke sikker på). Boken forklarer også hvordan det ble et ideal å være ekstrovert, og hvorfor selvhjelpsguruer som skulle hjelpe de innadvendte bli utadvendte partyløver, foredragsholdere og få personligheten til en gjennomsnittlig eiendomsmegler dukket opp over alt. Dale Carnegie var kanskje en av de mest suksessfulle med boken "How to win friends and influence people". Jeg har den stående i bokhyllen selv.

Se, kjæresten! En bruksanvisning for meg.

Mange av de mest moderne skolene og kontorene er tilrettelagt for de utadvendte. Det er åpne rom som gjelder, alle skal kunne snakke med alle – hele tiden. Jeg syntes boken gjør en fin jobb i å forklare hvordan introverte og ekstroverte er kompatible og kan oppnå fantastiske ting sammen. Se på ekstroverte Steve Jobs og introverte Woz for eksempel. Boken kommer også med noen forsiktige forslag til hvordan man kan hente potensialet ut av de introverte på ulike arenaer. Elsker man å jobbe alene, oppfordres man til å gjøre det.

"Work alone. You’re going to be best able to design revolutionary products and features if you’re working on your own. Not on a committee. Not on a team."

Skulle jeg forresten skrevet en annen blogg enn bokbloggen, ville det vært en karriereblogg for introverte, eller en blogg med moteillustrasjoner.

 Karakter: For meg er dette årets non-fiction bok og jeg gir den en sterk B.

Tags: #introvert, #innadvendt, #non-fiction, #karriere, #oppvekker, #bør-sitte-på-mamma-og-lese-denne-høyt,  #jeg-blir-hjemme-i-kveld-også.

Andre som har anmeldt boken:
Bokofilia har skrevet en knallgod omtale.

V.Roth - Divergent

Hva er grunnlaget for alt som er feil med verden? Er det manglende kunnskap, feighet, egoisme eller det at folk lyver? I den dystopiske romanen Divergent er samfunnet delt opp i fem fraksjoner som kultiverer verdier de anser som det motsatte av det de har identifisert som roten til alt ondt. Candor er brutalt ærlige, Abnegation setter alltid andre foran seg selv, Dauntless er modige, Amity er fredlige og Erudite er intelligente og godt belest. De som ikke foretar et valg, eller på annen måte faller utenfor, lever i fattigdom som "fraksjonsløse". Nå tenker du kanskje at alt dette er vel og bra, men fraksjonene har friksjoner seg i mellom.  På en årlig event må alle sekstenåringer velge hvilken fraksjon de skal tilhøre resten av livet. Beatrice er født Abnegation og har vokst opp i et hjem der man snakker i avtalt rekkefølge, aldri ser seg selv i speilet (forfengelighet er egoisme) har håret i en knute og kler seg i grå, formløse plagg som selv Amish-folk ville mene var litt på den konservative siden. Hun føler selv at hun ikke passer inn i Abnegation, men syntes tanken på å forlate familien er vond. På valgdagen foretar Beatrice et valg som overrasker alle, seg selv inkludert.

Forfatter: Veronica Roth

Tittel: Divergent

I et nøtteskall: Du må velge hvem du skal være, hva verdiene dine er og hva du står for, og du må gjøre det kjent for alle.

Favorittutdrag:

"Mom used to say that politeness is deception in pretty packaging."

"We believe preparation eradicates cowardice, which we define as the failure to act in the midst of fear".

"Candor and Abnegation don't hate each other the way Erudite and Abnegation do, but they avoid each other. Candor's real problem is with Amity. Those who seek peace above all else, they say, will always deceive to keep the water calm."

Tanker i ettertid:
Det er mulig jeg har satt The Hunger Games på en pidestall. Det er leseopplevelsen jeg hadde da, som gjorde at jeg har lest så mange ungdomsbøker i etterkant. Jeg blir nesten alltid skuffet. Divergent er ingen dårlig bok, men det er enda en dystopisk ungdomsroman, der vår heltinne må veie sine egne verdier og familiens tradisjoner opp mot hverandre. Den er mer av det samme og jeg syntes ikke den utmerker seg på noen måte. Goodreads har boken scoret til 4.4/5, som jo er veldig bra. Jeg er spent på hvordan den kommer til å gjøre seg på lerretet. Forhåpentligvis fyller filmen ut hullene og svakhetene boken har. Som bakgrunnen for hvorfor samfunnet er organisert som det er, og på hvilken måte man tenkte dette skulle fungere. Det er informert om at filmen skal være klar i 2014.

Anbefales: Tenåringer

Karakter: D

Tags: #dystopisk, #serieroman, #filmatiseres, #oh-the-hype #THG-wannabe

L.Myhre - Evig søndag

Romjula føles som evig søndag, men Linnea setter det hele litt i perspektiv.

Jeg har endelig fått lest Linnea Myhres Evig Søndag etter å ha hatt den på utlån til lillesøster i vinter. Jeg fulgte bloggen hennes og gledet meg til boken.

Boken presenteres som en roman. På mange måter er den roman på samme måte som Sylvia Plaths glassklokken er en roman. Altså ikke i det heletatt. Vi følger Linnea gjennom et år i terapi med Finn (Skårderud). Dette er en selvbiografisk skildring av hva det vil si å være deprimert.

Forfatter: Linnea Myhre

Tittel: Evig Søndag (2012)

I et nøtteskall: Jeg hater alle og jeg vil dø. Siden det å dø ikke syntes å være en mulighet sover og syter jeg mye.

Favorittutdrag: 

- Kvittot? Spør svensken.
- Nei takk, svarer jeg og putter varene i posen.
Jeg bryr meg ikke om svenskene lenger. Bare la dem holde på. De vet at vi ler av dem, men de bryr seg åpenbart ikke. Jeg kjenner ingen svensker.

Twitter er mer deprimert enn jeg har sett ham tidligere. Han har boret hodet så langt ned i koppen at man nesten ikke ser det lenger, mens det grønne trafikklyset som henger i taket av buret, liksom hviler oppå ryggen hans. Jeg har prøvd å lese litt om det på undulatprat.no, og det påstås at undulatens sinnstemning i stor grad påvirkes av menneskene rundt den. Men det er jo ikke akkurat som at han prøver å gjøre noe med dette, han heller. Så hva kan man gjøre?

Tanker i ettertid:
Dette er slettes ingen dårlig bok, det er ikke det. Linnea skriver ærlig og eksponerer seg selv ispedd glimt av humoren hun er elsket for. Det som irriterer meg er dette med at hun står så steilt på at det er en roman. For som en roman, er dette tynne saker. Jeg syntes foreksempel at "The perks of being a wallflower" er en god roman om å være ung og deprimert, Evig Søndag blir en slags Girl UNinterrupted - der hovedkarakteren raller i vei om depresjonen sin i et år, uten at noe skjer. Jeg tenker kanskje Linnea vil ha det hele litt på armlengdes avstand, at det som bedømmes ikke er hennes historie, hennes liv - og derfor har kalt det en roman. Saken er bare den, at boken er langt sterkere som biografi enn som roman. Som roman kommer den til kort.

Anbefales: Tidligere lesere av Linneas blogg.

Karakter: C

Årets største leseopplevelser 2012

2012 har vært et fantastisk leseår! Jeg har lest 50 bøker, hvorav 47 på engelsk og 3 på norsk (må kanskje se litt på den fordelingen på nyåret).

• Jeg ga 5 bøker A, de er alle nevnt i oversikten nedenfor. 
• 21 av bøkene (nesten halvparten) var skrevet av kvinnelige forfattere.
• Jeg leste 7 klassikere                                 

Alice Hoffman - The Dovekeepers (Beste historiske roman)
I en verden som brenner drives en liten gruppe jøder til siste skanse, et fort i ørkenen utenfor Madea. Jeg skal være ærlig, hadde jeg ikke fått den anbefalt hadde jeg nok ikke plukket opp The Dovekeepers. Handlingen er satt til Israel 70 e.Kr der jødene angripes av Romerene og drives på flukt ut i ørkenen. Gjesp, hadde jeg tenkt. Jeg hadde gått glipp av en fantastisk bok. Jeg likte måten de fire kvinnenes historier ble tvinnet sammen på, ingen av historiene noe svakere eller mindre interessante enn andre. Jeg syntes også jeg lærte endel av historisk riktige skildringer om hvordan mennesker drevet til siste skanse rasjonaliserer og ter seg. I min anmeldelse ga jeg boken en god B.

 Stephen Chbosky - The perks of being a wallflower (Beste ungdomsroman)
I noen øyeblikk er vi udødelige, i andre er viljen til å leve fint liten – det har vel aldri vært mer sant enn når man var tenåring, når man på mange måter var selve essensen av seg selv, den konsentrerte og noe intense versjonen av personen man kommer til å bli.The perks of Being a Wallflower er en samling brev fra 15-årige Charlie til en ukjent mottaker, om livet, sånn fra dag til dag. Boken skildrer på fantastisk vis det å være tenåring, det å være usikker, forelsket, i ubalanse og deprimert. Han åpner seg i liten grad for menneskene rundt seg, og setter konstant andres behov foran sine egne. " I anmeldelsen ga jeg boken en A.

F.Scott Fitzgerald - The Great Gatsby (Beste klassiker)
The Great Gatsby handler om den amerikanske drømmen - å bli rik og klatre i sosiale lag. Året er 1922 og Gatsby har skapt seg selv etter drømmene han hadde som 17åring. Han er rik, sofistikert og holder fantastiske fester flere hundre kommer på, likevel er han egentlig alltid alene. Dette er en bok som du liker bedre og bedre jo mer du tenker på den. Det som på overflaten kan se ut som målet - er bare et tomt skall, for det gode selskap er ikke så godt. Det er fullt av voksne privilegerte mennesker som oppfører seg som barn, som ikke tar ansvar og som er blottet for lojalitet. Det er en sår historie, men en veldig vakker en. Jeg gleder meg som et barn til filmatiseringen med Leonardo DiCaprio. I anmeldelsen fikk boken en A av meg.

 Deborah Levy - Swimming Home (Beste Bookernominerte bok)
Handlingen utspiller seg i sør-Frankrike på midten av nitti-tallet. Poeten Joe og konen Isabel har leid en villa med et vennepar. Ingen er forberedt på å finne en naken rødhåret pike i svømmebassenget. Hun er Kitty Finch - bokens hovedkarakter. Isabel inviterer Kitty til å bli. Hun og Joe har problemer med ekteskapet og Kitty beskrives som "et vindu som venter på å bli klatret gjennom" for de begge. Historien om en middelklasseferie, to familier som deler en villa frem til en fremmed kommer - høres ut som en kjent oppskrift. Det er likevel noe nytt med Swimming home. Tonen gjennom boken er ubehagelig, og leseren vil bli overrasket over slutten. Jeg ga boken en A, og den var min absolutte favoritt til Bookerprisen.

Jonathan Franzen - Freedom (Beste personskildringer og karakterer)
Kjærlighet, forventinger og skuffelse skildret i alle tenkelige situasjoner og relasjoner mellom familie, venner og kollegaer. Bonusdimensjonen er at vi skal redde verden ved å fortelle (fattige) folk at de må slutte å formere seg. Relasjoner er vanskelige, og jo viktigere relasjonene er - jo vanskeligere syntes de å være. Alle ser ut til å være farget av sin egen oppvekst og kjærligheten de selv mottok som barn og i frykt for å gjenta sine foreldres feil bestemmer man seg for å ta valg i motsatt ende av handlingsspekteret, som igjen får en rekke uforutsette konsekvenser.  En flott bok som jeg fikk mer og mer sansen for jo mer jeg leste av den. Jeg ga boken en A.



... og tilslutt for the grand prize, selveste Årets største leseopplevelse 2012:

Haruki Murakami - 1Q84 (Årets største leseopplevelse 2012)
I en parallell virkelighet til året 1984, 1Q84 - leter tredveårige Aomame etter Tengo, hvis hånd hun angrer på at hun slapp som 10åring. Mest fascinerende er likevel historien inni historien - Air Chrysalis. Murakami er en fantastisk one trick pony (er entriksponny et ord? Nei? Det skulle det ha vært). Jeg sier det i beste mening, for bokhylla begynner å bli ganske full av bøker som inneholder Murakamis fortellinger om parallelle univers, uendelige skildringer av kvinneører, katter og vage fornemmelser av ødipuskomplekser. Likevel, 1Q84 føles som boka Murakami har ladet opp til å skrive i alle år. Jeg mener det er hans beste bok så langt. Hele anmeldelsen kan du lese her. Boken fikk selvfølgelig en A av meg.

Hva er den beste boka du leste i året som gikk?

2012 i bøker

Jeg syntes det har vært et godt leseår. I skrivende stund har jeg lest ferdig 48 bøker, og regner med at jeg fint klarer to til før det blir 2013. Jeg hadde ikke noe bestemt lesemål i år, ikke på antall, eller sjanger - men jeg er godt fornøyd med 50 bøker og et bredt spekter fra dystopisk ungdomslitteratur til klassikere.

Anmeldelse av bøkene finner du ved å følge linken i oversikten her. I 2013 setter jeg meg som mål å lese 70 bøker, altså en og en trededels bok i uka. Det bør gå helt fint. Jeg velger å ikke lage noen mål for sjanger eller forfatter (land, kjønn etc.) da jeg syntes lesegleden blir større av å kunne plukke akkurat det jeg ønsker meg der og da. Jeg ser jo det har blitt litt lite norsk litteratur, så det kan jeg prøve å bli litt bedre på i året som kommer. Jeg leser mest på iPaden og Kindelen, så da blir det fort endel kjøp på Amazon.

I år har jeg:

• lest 50 bøker
• vært på bokbloggtreff og blitt kjent med noen virkelig bra folk.
• vært med på samlesning av Booker-shortlisten (med andre bokbloggere)
• møtt representanter fra forlagene og fått tilsendt anmeldereksemplarer 
• hatt flere lesere av Fifty Shades of Grey anmeldelsen min enn noen andre poster (le sigh)
• hatt noen fantastiske leseropplevelser!

Hvor mange av bøkene jeg har lest, har du også lest?

L.Taylor - Daughter of Smoke and Bone

Mer YA - denne gangen med en touch fantasy. Denne boken ble jeg nyskjerrig på etter å ha hørt Silje snakke om den.

Den syttenårige kunststudinen Karou er åpenbart noe for seg selv. Det koboltblå håret hennes vokser slik naturlig, og som ekstrajobb ved siden av studiene i Praha samler hun tenner som veksles inn i ønsker hos chimaerane - en blanding av mennesker og dyr, som har oppdratt henne fra hun var liten. Karou vet ikke hva tennene egentlig brukes til, eller hvorfor det er regler som "ingen babytenner" eller "ikke tenner med hull i". På et av oppdragene sine møter hun engelen Akiva, som ser ut til å kjenne henne igjen.

Forfatter: Laini Taylor (som har akkurat sånn hår som jeg ønsker meg!)

Tittel: Daughter of Smoke and Bone (2011)

Trivialia: Filmrettighetene er kjøpt opp av Universal Pictures, så vi kan vente oss noe stort. Jeg håper det blir Harry-Potter-fantastisk og ikke Hunger-Games-skuffende.

I et nøtteskall: Bedre enn du forventer deg. Er lysten for hevn sterkere enn ønsket om fred? Hva skjer når man må velge mellom kjærlighet og familie, og gjør sannheten oss i stand til å fatte de riktige beslutningene?

Favorittutdrag:

"All you need in this life is ignorance and confidence; then success is sure." Mark Twain, you know. He had a fine mustache. Men of wisdom so often do.

It is a condition of monsters that they do not perceive themselves as such. The dragon, you know, hunkered in the village devouring maidens, heard the townsfolk cry "Monster!" and looked behind him.

Izil replied; A man once said "Battle not with monsters lest you become a monster, and if you gaze into the abyss, the abyss gazes also into you." Nietzche, you know. Exceptional mustache.

 Tanker i ettertid:
Det er umulig ikke å bli glad i Karou, faktisk er alle karekterene fantastiske. Språket i boken er godt, og humoren er uovertruffen i sin sjanger. For meg ble det litt mer fantasy enn det jeg er bekvem med, men historien var så god og spennende at jeg likevel lot meg rive med, der jeg egentlig hadde lyst til å rynke på nesa. Jeg kommer helt klart til å lese oppfølgeren "Days of Blood and Starlight".

Anbefales: tenåringsjenter og alle andre som liker en god romantisk historie.

Karakter: B

 

 

Årets siste leseopplevelser

Dette er bøkene jeg skal kose meg med frem mot nyttår. Divergent leste jeg om hos Bokelskerinnen, siden jeg elsket Dødslekene (TheHunger Games) og har hørt flere nevne at de som likte Dødslekene også liker Divergent godt. Det er kanskje litt ufint å sammenlikne slik, men det er ikke lett å la være når til og med forsidene på bøkene likner hverandre. I mens Dødslekene utspiller seg i et dystopisk samfunn i en ikke så alt for fjern fremtid, er samfunnet i Divergent av mer utopisk karakter. Flere sier også at de foretrekker hovedpersonen i Divergent, Tris – fremfor Katniss fra Dødslekene. Jeg gleder meg til å gjøre meg opp min egen mening.

Daughter of Smoke and Bone er en av Siljes favorittbøker, og varm omtale av den på hennes blogg og i intervjuet jeg gjorde med henne gjorde at jeg visste jeg måtte lese denne boken. Boken begynner med følgende notis: "Once upon a time, an angel and a devil fell in love. It did not end well". På listen står også en liten jule-chick-flick selv om det ikke vanligvis er en sjanger jeg velger tenkte jeg den kunne være fin for å få meg litt i julestemning. Vi pyntet treet allerede i går, så det begynner å komme seg. På Rosemaries blogg fant jeg en veldig god omtale av boken The Sense of an Ending, så da ble jeg nesten nødt til å plukke opp den og. Dette virker som en bok med substans, helt klart mindre lettbent enn de andre.

Jeg vet fire bøker frem til nyttår ikke er veldig ambisiøst, men det er jo så mye annet som skal ordnes både i hjemmet og på jobb før jul (Hyl! Det er bare litt over en arbeidsuke igjen å gjøre alt på), og så kommer alle selskapene.

R. Hamilton - The forever girl: Sophia's journey

Enda en bok rettet mot ungdom. Ser ut som jeg er inne i en periode her.

I en liten landsby, der man som oftest finner heltinner som daglig får tålmodigheten sin utfordret av trangsinnede innbyggere – jobber Sophia som servitør. At hun praktiserer Wicca og en rekke dødsfall har henne som fellesnevner gjør ikke at sladderen går noe saktere. Mye kunne helt klart gjort livet til Sophia bedre, men selv ville hun vært fornøyd om den konstante summingen i hodet hennes avtok. Etter en wicca-seremoni gikk feil ble summingen til stemmer. Sophia forsøker å løse gåten om en slektning som ble henrettet for å være heks under hekseforfølgelsene i Salem i 1692. Var hun virkelig en heks? Om hun var det, kan det da stemme at Sophia selv har ukjente krefter? På utestedet Flesh møter hun Charles, som viser seg å være en blanding av Cruor (vampyr) og Strigoi (shape shifters/ en som kan skifte fra å være menneske til dyr), det er duket for en romanse og kamp om liv og død. Vi blir også kjent med andre overnaturlige vesner, Ankou – som er som skumle alver, og Chibold som ser ut som små barn.

Forfatter: Rebecca Hamilton

Tittel: The forever girl: Sophia's journey (Forever girl #1) (2012)

Trivialia: Neste bok kommer i begynnelsen av 2013.

I et nøtteskall: 70 % True Blood og 30 % Charmed. Føles som resirkulering.

 Favorittutdrag:

"Gifts always made me feel like I needed to do something nice in return, and I could never figure out what."

"My fingertips scanned the words as I read, releasing the book's essence into the air. Having studied old texts, I knew this scent – vanilla, anisole, and sweet almond – wafted from the pages because the paper was fabricated from ground wood. I inhaled with a smile. Books often made better company than people".

"Immortality is not an escape from death. It's an accumulation of loss".

"How could the Maltorim know so much about science, and still be blind to basic scientific truths? Had no one told them correlation doesn't equal causation?" – Denne fikk meg til å le, fordi det var noe av det vanligste vi gjentok under studietiden.

Tanker i ettertid:
Det er ikke en dårlig bok, den er velskrevet – men oppleves ikke som særlig original. Handlingen er heller ikke spesielt spennende. Jeg forstår at dette er en del av en triologi og at den første boken er viet til å gi hovedpersonens bakgrunnshistorie, men likevel. Det virker som noen har sett et par sesonger True Blood og byttet ut Sookie med heksen Sophia. Denne boken kan faktisk bli bedre som film, hvis filmskaperen fyller inn litt og klarer å øke spenningsnivået.

Anbefales: De som er spesielt fascinert av historier om det overnaturlige.

Karakter: D

Alternativt juletre?

Falt fullstendig for dette juletreet. Ser forøvrig UiO har laget en versjon også.

 

 

Anonym (B.Sparks) - Go Ask Alice

Da jeg intervjuet finans-Elisabet sa hun at alle burde lese "Go ask Alice". Selv fikk hun den som tenåring av moren sin. Jeg plukket opp boken på Amazon og leste den på under et døgn. Go Ask Alice handler om en ung jente som uvitende får i seg LSD i en drikkelek, hun havner i feil miljø og derfra går det bare nedover. Hovedpersonen fremstår som en god jente, hun kan være hvem som helst – hun har oppegående foreldre, er samvittighetsfull og elsker familien sin.

"For thirty-five years, the acclaimed, bestselling first-person account of a teenage girl's harrowing decent into the nightmarish world of drugs has left an indelible mark on generations of teen readers. As powerful -- and as timely -- today as ever, Go Ask Alice remains the definitive book on the horrors of addiction. " Goodreads.

Forfatter: Anonym

Tittel: Go Ask Alice (1971)

Soundtrack:  Hadde denne boken vært en sang hadde den vært "Lana Del Rey – Ride".

Trivialia: Boken utgir seg for å være dagboken til en tenåring på slutten av 60-tallet, men størstedelen er i virkeligheten skrevet av bokens redaktør, mormoneren Beatrice Sparks, YA-forfatteren Linda Glovach har også blitt knyttet til produksjonen av boken. Jeg tror boken hadde vært mer troverdig som dagbok om ikke forfatteren hadde forsøkt å vise til at narkotika er veien til absolutt alle syndene i bibelen – og at det kan være grunnen til at man tillegger seg en homoseksuell legning.

I et nøtteskall: Avhengighet av rusmidler kan skje alle, selv viljesterke personer med fra trygg og god familie. Når det først skjer er det nærmest umulig å komme seg ut av, og om du gjør det har erfaringen kostet deg uskylden (om du hadde en), omdømmet, nattesøvnen (både egen og foreldres) og selvrespekten.

Favorittutdrag:

"I seem to be losing interest in everything. At first I thought high school would be fun but it's just dull. Everything's dull. Maybe it's just because I'm growing up and life is becoming more blasé." 

"It's a completely new world I'm exploring, and you can't even conceive the wide new doors that are opening up before me. I feel like Alice in Wonderland. Maybe Lewis G. Carroll was on drugs too."

"I used to think I would get another diary after you are filled, or even that I would keep a diary or journal through my whole life. But now I don't really think I will. Diaries are great when you're young. In fact, you saved my sanity a hundred, thousand, million times. But I think when a person gets older she should be able to discuss her problems and thoughts with other people, instead of just with another part of herself as you have been to me."

Tanker i ettertid: Jeg leste boken og tenkte jeg umiddelbart: en eller annen kristenfanatiker må jo ha skrevet dette – og det stemte godt. Klapp på skuldra til mormoneren for innlegget som begynner med "Dear Diary, another day, another blowjob", forresten. Når dette er sagt er boken slettes ikke bare en moralpreken. Den hadde vært bedre om den var sann, men jeg syntes ikke dette er poenget. Ikke egentlig, men det er uredelig å markedsføre den som noe annet enn fiksjon. Likevel, boken kunne vært sann, og jeg tviler ikke på at deler av den er det – for noen. Fortelleren er ikke svak, hun har viljestyrke (som demonstrert ved at hun klarer å gå ned i vekt i dagbokens begynnelse. Hun går faktisk så mye ned at moren setter ned foten), likevel er det så mye som trekker henne ned. De som før var vennene hennes og behagelige å omgås fordi de ikke dømte henne, ble etter hvert konstante påminnelser om dumme valg hun hadde tatt. De lot henne ikke være i fred, og mobbet og presset henne i forsøk på å få henne tilbake i miljøet. Motivasjonen deres for å ikke gi slipp på henne er ikke så tydelig for meg, og er en av tingene som trekker boken ned noe. Hovedproblemet mitt med boken (utover det litt tåpelige språket, som jeg tenker delvis kan tilskrives at man forsøker å imitere en tenåringsjente på 60-tallet) er likevel ikke dette. Det er det at den gjentatte ganger reduserer homofile tanker og følelser til en form for forvirring hovedpersonen opplever når hun er i villrede med narkotika. Dette syntes jeg stinker religiøs fanatisme. Nå har jeg trukket frem en del av bokens svakheter, men den har også styrker. Den er interessant, engasjerende og lettlest.

Anbefales: Jeg ville lett kunne gitt den til en jente i starten av tenårene, men fulgt opp med en prat om boken i ettertid, særlig for å korrigere det litt skrudde synet på homofile og sex før ekteskap, men også for å høre hva en tenåringsjente ville fått ut av den boken. En del kristne foreldre i USA forsøker å få boken av leselisten for skoleungdom, akkurat fordi den inneholder kontroversielle emner – de er muligens enda mer skrudd enn forfatteren av denne boka.

Karakter: C

K.Kesey - One Flew Over the Cuckoo's Nest (Gjøkeredet)

Denne moderne klassikeren tok meg lang tid å lese ferdig. Jeg likte den ikke spesielt godt til å begynne med, men den kom seg. Historien fortelles av "Chief" Bromden, en av de innlagte på mentalsykehuset i Oregon. Han er stor av vekst, men i likhet med de andre mennene på institusjonen kun skygger av sitt gamle selv - iallfall til de møter McMurphy som i håp om en mer komfortabel soning får lurt seg inn på mentalsykehuset for å fullføre soningen der. McMurphy er en bråkmaker, som elsker gambling, kvinner og noe godt i glasset. Han utfordrer sykepleier Ratched som har styrt avdelingen med jernhånd. Mennene på avdelingen fremstår som kastrerte av Ratched, som i større grad enn sykepleier er diktator. Motstanden mot Ratched vokser og utvikler seg raskt til en stygg kamp mellom de innlagte og autoriteten. Jeg hadde ikke sett filmen (som også er blitt en klassiker), så for meg eskalerte ting virkelig på slutten.

 Forfatter: Ken Kesey

 Tittel: One Flew over The Cuckoo's Nest (Gjøkeredet).

 Soundtrack: Muse – Uprising

Trivialia: Kesey fant inspirasjon til boken gjennom å jobbe skift på mentalsykehuset i Menolo Park, California. Han snakket med pasientene og satte seg inn i hvordan institusjonen fungerte. Gjennom et prosjekt han deltok i var han også påvirket av hallusinerende stoffer som Peyote og LSD, dette gjorde ham mer sympatisk ovenfor pasientene fordi han fikk innsikt i hva det ville si å føle seg i mental ubalanse.

I et nøtteskall: Om folks psyke kunne være så utspekulert at den produserte flere personligheter, skulle den omsorgsfulle psykiateren finne demonen de utgjorde og samle dem i ett. Psykiatere var riddere av fornuften og skulle redde jomfruer fra dragene som eksisterte i deres egne sinn. Innen 1960 mente flere likevel at dragene var blitt psykiaterne og institusjonene som skulle ta vare på de syke. I One Flew Over the Cuckoos Nest legger Scanlon, en av pasientene frem de to valgene han føler han har "Either conform and be released or maintain your integrity and be kept in the ward." Hva vil det si å være gal, og hvor stort avvik fra normen kan samfunnet tolerere?

Favorittutdrag

I've been silent so long now it’s gonna roar out of me like floodwaters and you think the guy telling this is ranting and raving my God; you think this is too horrible to have really happened, this is too awful to be the truth! But, please. It’s still hard for me to have a clear mind thinking on it. But it’s the truth even if it didn’t happen

 When you take one of those red pills you don't just go to sleep; you're paralyzed with sleep, and all night long you can't wake no matter what goes on around you. That's why the staff gives me the pills; at the old place I took to waking up at night and catching them performing all kinds of horrible crimes on the patients sleeping around me."

 Never before did I realize that mental illness could have the aspect of power, power. Think of it; perhaps the more insane a man is, the more powerful he could become. Hitler an example. Fair makes the old brain reel, doesn't it? Food for thought there.

Tanker i ettertid:
Akkurat som gjøken, befinner McMurphy seg i et rede han ikke egentlig hører til i. Han presser de andre til å finne sin egne bortgjemte maskulinitet (som i denne historien også ser ut til å bety individualisme og frihet). Dette er en bok som kan leses på mange måter. For noen blir det en historie om å stå opp mot det etablerte, noen ilegger det et politisk motiv i det at hovedpersonen er indianer, for andre er det en sjåvinistisk bok der menn klager på å føle seg kastrert av kvinners utvikling og fremgang frem mot 60-tallet. Jeg syntes siste tolkning er ganske radikal, men kjøper heller ikke historien om McMurphy som noen helt. Han kom i fengsel fordi han ble dømt for voldtekt av en mindreårig jente (eller som han selv beskriver det: "hun ba om det, du skjønner hva jeg mener, kamerat."). Likevel, ideen om McMurphy er fascinerende – og feilene og svakhetene hans bidrar til å skape en person man opplever som ekte og interessant. Vel så interessant er også sykepleiren "Big Nurse Ratched", som fremstår som en spesielt uhyggelig form for ondskap i det at hun ser ut til å mene at alt hun gjør er for felleskapets beste. Hun er maktsyk og manipulerende på en subtil måte og kan ødelegge dagen din med et hint av et smil. Jeg tar historien litt mer bokstavelig og for meg vekker den spørsmål om hva det vil si å være psykisk syk i et samfunn. Jeg tror ganske mange av de som lever relativt vanlige liv med medisiner i dag ville kvalifisert til full institusjonalisering på 50-tallet. Denne boken fikk meg til å føle det jeg tror Will Self håpet leserene sine skulle kjenne på da de jobbet seg gjennom Umbrella.

Anbefales: De som holder en knapp på rebellen uavhengig av sak.

Karakter: C

i julesteming?

Noen kommer i julestemning av bibelen, andre kommer i julestemning av katalogene som kommer i postkassa (personlig mener jeg begge deler er papiravfall, men hei). Jeg har laget en liste over bøker som kan hjelpe deg å finne julestemningen.

Er du noen ganger redd

du bruker så mye tid på å lese om andres (fiktive) liv, at du glemmer å innta hovedrollen i ditt eget?
Det er jeg.

Then again, jeg fyller rollen som den lesende heltinnen uten vesentlige utfordringer på horisonten ganske godt.

D.Glukhovsky - Metro 2033

Å jada, enda en post-apokalyptisk bok. Jeg er tydeligvis inne i en periode.

Året er 2033 og verden er redusert til et radioaktivt helvete. I Moskva har de overlevende trukket ned i byens undergrunnsbane. De voksne husker fortsatt sivilisasjonens glansdager, men i metroen er det klart at menneskets storhetstid er forbi – og sivilisasjonen med den. Det fødes mutanter grunnet stråling, men selv de normalfødte barna er små, bleke og har lysømfintlige øyne. All kommunikasjon med verden er brutt og de parhundre menneskene i Moskvas metro vet ikke om de er de siste menneskene på jorda. Dette er en verden uten en morgendag, der følelser og fornuft har måttet vike for instinkt – hvorav det viktigste er overlevelse. VDNKh er den nordligste bebodde stasjonen på linja og hjemstedet til Artjom. Skumle og uforklarlige ting begynner å skje og det blir Artjoms oppgave å komme seg frem til Metroens hjerte, det som ryktes å være den siste sivilisasjonen – stasjonen Polis, for å hente hjelp. Det å komme seg frem er en enorm utfordring, de ulike stasjonene og linjene er nå styrt av lokale grupperinger med sin egen ideologi og religion. I tillegg til mutanter finner vi kommunister, kannibaler, Jehovas vitne og en blond gjeng med oppstoppernese som er i full gang med å gjøre om sin stasjon til det fjerde rike.

"Glukhovsky har skrevet en postmoderne klassiker, en ny og motløs generasjons ”Ringenes Herre”. Metro 2033 binder sammen to litterære tradisjoner: Den storslåtte episke romanen møter postapokalyptisk action, ”Mesteren og Margarita” møter ”The Road”. Teksten drypper av referanser til det tyvende århundres historie og litteratur; dette er en bok for alle som elsker bøker, en historie for alle som elsker historier" Dagens Næringsliv.

Forfatter: Dmitry Glukhovsky

Tittel: Metro 2033 (Utgitt på norsk av Bokforlaget, som sendte meg et anmeldereksemplar)

Soundtrack: Nine Inch Nails - Survivalism

Trivialia: Moscow Times har kåret Metro 2033 til årets bok. Metro 2033 har lagt grunnlag for et spill med samme tittel – samt oppfølgeren Metro 2034.

I et nøtteskall: Kan et menneske kun være menneskelig i en moden sivilisasjon i medgangstider, og finnes det noe slikt som en skjebne? Er det eneste som skiller oss fra monstre at vi ikke er sultne? I denne boken kjemper forresten militæret mot (hold deg fast) bibliotekarene.

Favorittutdrag:

"Den som er djerv og tålmodig nok til et helt liv å skue inn i mørket, vil bli den første til å se et lysskimmer i det."

"Modne mennesker behøvde ikke være redd for å bli kastet i tunnelen som rottemat straks hendene deres mistet sin kraft. Det var klart hvorfor Hansa slapp så få fremmede inn på sitt territorium, og så motvillig. Til helvete er det åpen adgang for alle, men antallet plasser i paradis er begrenset."

"Og enda noe…De sier de at Guds viktigste egenskaper er barmhjertighet, godhet, tålmodighet, at han er kjærlighetens Gud og at han er allmektig. Men samtidig ble mennesket drevet ut av paradis første gang det var ulydig, og så ble det dødelig. Deretter dør et utall mennesker, og til slutt sender Gud sin sønn for å frelse menneskene. Denne sønnen dør selv en fryktelig død, og før han dør, roper han til sin far og spør om hvorfor han har forlatt ham. Og hvorfor? Fordi han med sitt eget blod skal sone synden til det første mennesket, en synd Gud selv fremprovoserte og straffet. Alt fordi mennesket skal vende tilbake til paradis og igjen bli udødelig. For et meningsløst styr!"

"Denne letingen etter livets mening er vanligvis et pubertetsfenomen. Hos deg ser den ut til å strekke seg litt lengre."

Tanker i ettertid:
Akkurat som i Fluenes Herre ser vi at sivilisasjonen henger i en tynn tråd når det er unntakstilstand. Mennesker blir monstre i t-banenettet, og linjen mellom akkurat hva som er menneske og hva som er monster er veldig tynn i Metro 2033. Drivkreftene som bringer ut det verste i oss identifiseres som manglende håp, knappe ressurser, manglende informasjon, religion og radikal venstre- og høyre-politisk ideologi. Dette liker jeg godt. Det som trekker ned for meg er følelsen av at dette heller enn en enhetlig fortelling er en rekke sammensatte reiseskildringer, der man kan miste den overordnede handlingen litt. Jeg kan forstå boken danner grunnlag for et interessant dataspill, der man selv er ansvarlig for handlingen, men i bokformat føles det litt langtrukkent og tilfeldig. Uten at jeg skal beskyldes for å eie røde strømper vil jeg gjerne også si at det ikke er en eneste kvinnelig karakter i boken som vekker interesse. Av alle som løper rundt i metroen og forsøker å utrette noe med gevær i handa er ingen av dem kvinner, kvinner sitter stort sett i telt og jamrer. Jeg er ikke sikker på om jeg skal være fornærmet for at vi i fremtiden ansees som ubetydelige, eller fornøyd med at boken som samfunnskritikk frikjenner kvinner totalt. Jeg gir pluss for slutten, som var en total mindfuck og satte hele historien i et nytt lys.

Anbefales: De som vil like denne best er nok samfunnsinteresserte gutter i alderen 13-30.

Karakter: C+

Kunsten å pendle: hva leser folk på toget

Jeg er pendler. Det betyr stort sett at jeg sitter halvveis oppå fanget til sidemannen i NSB sine nye Flirt tog. På dager jeg er trist og trenger en klem, er det helt greit. Stort sett trenger jeg ikke en klem. Jeg leser på toget, det ser jeg også en del andre gjør. Det må da være greit å gjøre seg noen observasjoner, tenker jeg – men jeg føler meg likevel litt creepy når jeg skriver ned titlene jeg observerer rundt meg.

En litt sliten mor leser Fifty Shades of Grey. Jeg tenker jeg kanskje ville lest den hjemme heller enn offentlig, men hei. Noen takler "kinky fuckery" uten å rødme også ute blant folk. Ovenfor henne sitter en mann i midten av 40-årene. Hadde det ikke vært for den store skinn-vesken ville jeg tenkt han kanskje jobbet på IT-support, nå lener jeg litt mer mot regnskap. Han leser en tegneseriebok med tittelen Salaryman in Japan – Japan in your pocket series (no.8). Salaryman brukes i Japan om kontormedarbeidere ansatt i større selskap eller statlige foretak. Media portretterer ofte "the salaryman" som en person som mangler initiativ og originalitet – en avstumpet karakter som lever for jobben. På bakgrunn av dette bildet, mener noen at det Japanske samfunnet kan ha noen vegringer mot å hjelpe "the salaryman" med hans emosjonelle problemer, noe som ofte leder til klinisk depresjon og selvmord. Kanskje revisoren forsøker å se seg selv i lys av en annen kultur, tenker jeg. Ovenfor meg sitter en klassisk pen jente på min egen alder. Hun leser Malcom Gladwells "Outliers: the story of success" – en bok som skal forklare hvorfor noen oppnår suksess og andre ikke. Forfatteren er den samme som har skrevet "Tipping Point" som sjefen min nylig har anbefalt meg, og "Blink: the power of thinking without thinking" som kjæresten min snakket varmt om for en stund siden. I Outliers forklarer Gladwell hva som gjør de smarteste, mest suksessfulle og kjente annerledes enn andre. Han mener vi vier personlighet for mye oppmerksomhet og overser forklarende faktorer som kultur, familie, generasjon og oppdragelse. Han forklarer hemmeligheten bak softwarebillionærer, hva som kreves for å bli en fantastisk fotballspiller, hvorfor asiatere er flinke i matte og hva som gjorde Beatles til verdens største band.

Leser du på vei til jobb? Hva slags bøker velger du når du skal pendle?

Bøker om New York

En tekstmelding tikket inn i innboksen for litt siden.

Reiser til NYC om litt, har du en bokanbefaling? Trenger en bok som handler om New York til flyet!

Jada, klart jeg har!

Ønsker du å slå to fluer i en smekk og lese en klassiker foreslår jeg The Great Gatsby av F.S Fitzgerald. The Great Gatsby handler om den amerikanske drømmen - å bli rik og klatre i sosiale lag i New York. Året er 1922 og Gatsby har skapt seg selv etter drømmene han hadde som 17åring. Han er rik, sofistikert og holder fantastiske fester flere hundre kommer på, likevel er han egentlig alltid alene. Er kampen om å komme i det gode selskap verdt det, og hvor godt er egentlig det gode selskap? Dette er en bok som du liker bedre og bedre jo mer du tenker på den.

En trist, men fin bok om angrepet som rystet en hel verden er Extremely loud and incredibly close av Jonathan Safran Foer. Hvordan fortsetter man å leve, når man føler man har mistet alt? En klok, men noen ganger irriterende bok om tap og det å være etterlatt. 9 år gamle Oscar mister faren sin i 9/11, i en gammel blå vase finner han en nøkkel i en konvolutt merket "Black". I et håp om å lære mer om faren, samt føle seg nær ham igjen legger han ut på en jakt etter låsen nøkkelen kan passe i.

Ønsker du noe litt mer lettbent om shopping og livet i storbyen foreslår jeg The Devil Wears Prada eller Gossip Girl-bøkene.

Bøker du blir syk av

Har sett en del av favorittbokbloggerene mine kjører denne meme'en om dagen, så jeg slenger meg på. Her er listen som kobler bøker opp mot symptomer og sykdommer, listen over bøker som gjør meg syk.

1) Diabetes: en veldig søt bok.
Dette må bli the Snow Child av Eowyn Ivey. Et eldre barnløst par bygger en liten snøjente i hagen bak huset i Alaska. Få dager etter begynner de å se en liten pike mellom trærne i skogen rundt huset. Hun har på seg de samme vottene og skjerfet de dekorerte snøjenta med, og har en rødrev som følge. "Wife, let us go into the yard behind and make a little snow girl; and perhaps she will come alive, and be a little daughter to us." - Dette er en historie om mirakler og familiekjærlighet. Veldig søtt, ikkesant?

2) Vannkopper: en bok du leser en gang, som ikke frister til gjentakelse.
Utvilsomt Sylvia Plath - The Bell Jar (Glassklokken på norsk). I denne semi-biografiske boken forteller Sylvia Plath om sin kamp mot klinisk depresjon. Som metafor (ikke analogi - lærte forskjellen på jobb for en stund siden) for depresjonen bruker hun en glassklokke, som stenger verden ute/deg inne. Inne i glassklokken finnes bare din egen ubalanse og luft som for lengst har sluttet å sirkulere. Dette er en utrolig god skildring av hva det vil si å være klinisk deprimert, dessverre syntes jeg ikke det er så mye mer enn det. Det er som en heavy versjon av Girl Interrupted - med et litt tynnere plot og det var deprimerende nok til at jeg helst slipper å lese den på nytt.


3) Influensa: En bok så smittsom at den sprer seg som et virus.
Fifty Shades of Grey! Den har konvertert en rekke mer eller mindre boksky folk til bokormer og solgt mer enn Harry Potter. Den skitne triologien har fått blandet mottakelse, og hvorvidt det er genialt fengende eller papiravfall strides de lærde om. Min anmeldelse kan leses her.
Det er litt artig å se at det er flere som har lest om boken på min blogg, enn på bokens norske hjemmesider, haha.

4) Øh..syklusen: en bok du leser hver måned, år eller ofte.
Jeg er ikke republikaner, superkapitalist eller (direkte) ond - men jeg trekker frem Ayn Rands Atlas Shrugged nokså ofte. Jeg syntes den har en rekke gode quotes, og dersom man leser den med et filter og ikke som en svamp kan man lære riktig mye om verden - og seg selv. Produsenter, bedriftseiere, oppfinnere, entreprenører og kapitalister, alle som har skapt arbeidsplasser og i all tid har blitt kalt grådige av de som ikke har skapt noe, konkluderer med at utakk er verdens lønn, og gjør det utenkelige - de forlater millionselskapene sine, går på streik og betrakter på avstand panikken bre seg

5) Søvnløshet: en bok som holdt deg våken hele natten.
The Hunger Games-trilogien (Dødslekene på norsk). Denne var så spennende at flere ganger sovnet med boken i senga lenge etter leggetid. Relativt lett fordøyelig "young-adult entertainment", glem Twilight om du ikke allerede har det - dette er den nye vinen. OK, rusbrusen, eller kanskje bare brusen. Skål i allefall.
 

6) Hukommelsestap: en bok du har glemt fordi den ikke gjorde inntrykk i hele tatt.
Helene Uris Honningtunger. Don't judge a book by its cover, med mindre Helene Uri har skrevet boka. Da kan du regne med at alle som er vakre er slemme og alle som er grå mus er veldig talentfulle. Litt Gert Nygårdshaug i revers - der de vakre er snille, og de feite Amerikanske gringosene er akkurat like slemme som de er stygge. Det hele er litt som Coldplay - how many ways can I sing my one song. Uri har skrevet denne boka mange ganger før og mangler ofte plott utover "overraskelsen" at folk ikke er det man tror ut i fra førsteinntrykket. Skal du lese en Helene Uri bok, les De beste i blandt oss, Honningtunger kan du spare deg for.

7) Astma: en bok som tok pusten fra deg.
The Evolution of Bruno Littlemore av Benjamin Hale tok pusten fra meg. Helt klart en av de beste bøkene jeg har lest de siste par årene. Sjimpansen Bruno lærer språk og forelsker seg i et menneske. Hvor tynt er skillet mellom å være et menneske og det å være menneskelig?

8) Reisesyke: en bok som tok deg med på en reise gjennom tid og rom, eller et bestemt sted på kartet.
Murakamis 1Q84 tar meg med til Japan på 80-tallet, men også til en parallell verden med sine egne utfordringer. I 1Q84 - leter tredveårige Aomame etter Tengo, hvis hånd hun angrer på at hun slapp som 10åring. Mest fascinerende er likevel historien inni historien - Air Chrysalis.

Silje - En bokblogger på Nancy Drew-jakt

Første gang jeg møtte Silje var hun en av arrangørene bak Bokbloggertreffet 2012. Et fantastisk initiativ som samlet bokelskere, forlagsfolk og en imponerende stabel gratis bøker. Til daglig jobber bokbloggeren Silje som lærer, og smitter tredjeklassinger med lesegleden sin gjennom høytlesning. Hun er godt oppdatert på hva som rører seg innen barn- og ungdomslitteratur, men har en bred smak som omfavner de fleste sjangre og tids-epoker. Akkurat nå tråler hun bruktbutikker etter gamle Nancy Drew kopier. Vi møtes på cafe for en chai latte i vår felles hjemby, Drammen.

Silje fra bokbloggen Siljes Skriblerier. Foto: Rose Marie

 Hva leser du på akkurat nå?
Akkurat nå leser jeg på Erebos av Ursula Poznanski, det er i forbindelse med bokbloggturneen. Vi er syv bokbloggere som leser og anmelder den samtidig. Erebos er en ungdomsbok som passer både gutter og jenter. Den handler om et dataspill der virkeligheten forsvinner litt.

Leser du mye ungdomslitteratur?
Ja, ganske.

Du har vært på Nancy-Drew jakt i dag, hva er bakgrunnen for det? 
Når jeg var liten var jeg ganske glad i Nancy Drew. Jeg fikk veldig mange av mamma og hadde nesten alle. Fordi det ikke var plass når jeg flyttet ut, fortsatte jeg å oppbevare de hjemme hos mamma, på loftet. Så brant huset til mamma ned, så alle bøkene ble borte. Jeg vil gjerne ha bøkene igjen.

Å, nei. Hvor mange er det i hele samlingen, og hvor mange mangler du?
Jeg mangler nesten alle, og det er jo 80-90 bøker i samlingen. Så akkurat nå er ikke jakten så vanskelig.

Hva er dine favorittbøker gjennom tidene?
Det er ikke lett å si sånn på sparket, men jeg har likt Maria Gripe – skyggeseriebøkene siden jeg var liten. Av nyere bøker liker jeg godt Laini Taylor, den mørke engelen. Det er den første boken i trilogien Ønskemesterens datter.

Du er lærer, bruker du noe av din kjærlighet for bøker i rollen som lærer?
Jeg liker å lese høyt for elevene mine, særlig når de spiser. Elevene mine er tredjeklassinger. Nå leser jeg Klingerne, en ny bok av Conn Iggulden. Jeg plukket den opp på bokbloggertreffet. Ellers leser jeg mye fra jeg selv var liten, jeg er veldig glad i bøkene om Ruffen og Kurt-bøkene. Jeg syntes det er gøy å anbefale elevene mine bøker når vi er på biblioteket. Det forutsetter jo at jeg holder meg oppdatert på ny barne- og ungdomslitteratur også.

Er det noen sjangre du ikke leser, eller ser litt ned på?
Nei. Jeg leser ikke så mye serieromaner, men det er ikke fordi jeg ser ned på det. Etter Isfolket har jeg ikke funnet noen andre serieromaner som har fenget meg like mye. Den har jeg lest tre-fire ganger. Første gang når jeg var tolv. Tror ikke jeg hadde likt den like godt nå, men den er et hyggelig minne.

Er du inne i perioder, der du leser om spesielle temaer eller sjangre?
I år har jeg lest mye etter tema, hver måned har jeg hatt et nytt tema på bloggen. Før har det vært mer blandet.

Hvilken bok har du blitt mest skuffet over?
Boken "Hver dag." Den fikk knallomtaler av andre bloggere som er kjempeflinke, så jeg hadde høye forventninger. Jeg syntes sjelen A var så egoistisk og usympatisk. Jeg liker fantasy og at ting ikke er sannsynlig – men denne likte jeg ikke.

Hvis du selv skulle vært en barnebokfigur, hvem ville du vært da?
Ruffen, han er en søt og snill sjøorm som opplever mye spennende. Skulle jeg vært menneske kunne jeg vært Mathilda.

Takk for intervjuet, Silje!
 

E.Cline - Ready Player One

Året er 2044 og jorda er blitt et ubeboelig sted, der fattigdom og pågående energikrise bidrar til en hel befolknings virkelighetsflukt. Wade Watts bor med tanten i en trailerpark der vognene er stablet i høyden, og som brorparten av de andre på planeten, drømmer han om en vei ut av fattigdom og elendighet. Han bruker hver våkne time i OASIS, et virituelt utopi - der du kan være hvem du vil og reise hvor du vil. Han går på skole i OASIS, møter venner og forelsker seg. Mindre oppslukt blir han ikke når en av grunnleggerene bak OASIS dør, og etterlater seg en svimlende formue og aksjemajoritet i OASIS til første spiller som finner tre nøkler som leder dem til et egg. For å finne nøklene kreves omfattende kunnskap om populærkulturen fra 80-tallet, - grunnleggerens egen ungdomstid. Dette gir 80-tallet en ny vår, også i det virkelige liv. Ingen hadde vel trodd at det kuleste man kunne ha i 2044 var hockey-sveis og A-ha-musikk. Dystopi indeed.

Forfatter: Ernest Cline

Tittel: Ready Player One (2011) - Publisert i Norge av Vendetta Forlag.

Soundtrack: Michael Jackson - Beat it.

Trivialia: Dette er ganske sykt! I likhet med handlingen i boken har Cline gjemt et "Egg" i boken. Om leserene kan finne de skulte ledetrådene vil det lede dem til det første av tre spill-utfordringer. Første person til å fullføre alle tre utfordringer vinner en 1981 DeLorean, lik den hovedpersonen i boken har!

I et nøtteskall: Det hele er litt Willy Wonka møter the Matrix. Hele verden er på egg-jakt i et altomfattende spill fylt til randen av 80-talls referanser. Individet mot røkla og ikke minst den onde gigant-bedriften.

Favorittutdrag:
"Alle på min alder husker hvor de var, og hav de gjorde da de først hørte om konkurransen. Jeg satt i skjulestedet mitt og så på tegnefilmer da nyhetssaken dukket opp i videostrømmen min og annonserte at James Halliday hadde dødd i løpet av natten."

"Jakten, som konkurransen ble kjent som, fant raskt veien inn i den globale kulturen. Som å vinne lotteriet ble det å finne Hallidays påskeegg en populær fantasi blant både voksne og barn."

"Halliday hadde gjort det. Det var en grunn til at han hadde markert disse bokstavene. Det viste seg å være ett hundre og sytten av disse hakkete bokstavene utover i boka. Ved å skrive dem ned i rekkefølgen de dukket opp, oppdaget jeg at de ble til noe. Jeg døde nesten av spenning da jeg skrev dem ned i gralboka mi:
Kobbernøkkelien venter sin oppdager
I et gravkammer fylt av grusomheter
Men du har mye å lære
Hvis du ønsker å være
På poengtavlas topp med ære"

Tanker i ettertid: Jeg spiller ikke, jeg er heller ikke særlig glad i 80-tallet (som Icona Pop synger på radioen om dagen: I'm a nineties bitch). Likevel, denne boken fikk meg helt hekta. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, selv om jeg forstår den nok er skrevet for et publikum som er yngre og mer inn i spill enn meg evt. 80-talls nostalgikere som jo stort sett er litt eldre igjen. Jeg vil anbefale de som kan, å lese den på engelsk - for en del av referansene og slangen ungdommene i mellom blir litt kleine når de oversettes til norsk. Jeg har ikke vært så oppslukt av en bok siden jeg leste The Hunger Games (Dødslekene).

Anbefales: Spillere i alderen 12-40, nerder som vil ta alle referansene og alle andre som vil ha litt spenning.

Karakter: C

Kroppsdeler i Bevegelse - en Petit av Baard

Hvis livet er en reise og du har litt å velge i, så kan det godt tenkes at du velger å ta deg frem med noe annet enn danskebåten. Denne farkosten er en egen sjanger innen reiseliv. Hvis danskebåten var en sang, ville den nok vært fremført av Sputnik. Var den en bok kunne tittelen være “Salami ved reisens slutt”, av Erik Fosnes Hansen.

Slik starter min kollega Baard sin Petit "Kroppsdeler i bevegelse", en artig og helt sann liten historie om firmatur på danskebåten. Om du syntes dette var artig, kan du jo lese resten på Baards blogg. Det ville vært dårlig gjort av meg ikke å dele en slik skatt med dere andre, som jeg vet elsker en god histore. 

L. Lowry - The Giver

Jonas lever i en verden folk jeg er redd for før jeg skal sove ville karakterisert som perfekt. Alt er under kontroll, det er ingen frykt, smerte, fare eller valg for den saks skyld. Familier er tildelt av samfunnet, par får ikke egne barn - men en gruppe kvinner føder barn som så distribueres. En gutt og en jente til hver familie. Hver person får tildelt en rolle i samfunnet det året de fyller tolv. Jonas velges ut til å bli Giverens arvtaker. Giveren sitter med alle minnene om det reelle livet, smerten, gleden, familiebåndene, fargene, lydene - alle erfaringene menneskeheten har gjort seg. Hvordan vil Jonas takle livet når han lærer om verden slik vi kjenner den i dag?

Forfatter: Lois Lowry

Tittel: The Giver (1993).

Soundtrack: The Smiths – Atumn Leaves 

Trivialia: Står på Good Reads liste over bøker som bør filmatiseres snarest. Boken er også fast inventar på engelskpensum hos amerikanske ungdomskolelærere som holder en knapp på nyere litteratur i undervisningen.

I et nøtteskall: Ville en verden helt fri for smerte, krig og sult vært bedre? Svaret er nei og serveres med teskje. Litt 1984 light.

Favorittutdrag:
"for a contributing citizen to be released from the community was a final decision, a terrible punishment, an overwhelming statement of failure."

"It was a lesser job, night-crew nurturing, assigned to those who lacked the interest or skills or insight for the more vital jobs of the daytime hours. Most of the people on the night crew had not even been given spouses because they lacked, somehow, the essential capacity to connect to others, which was required for the creation of a familiy unit."

"This evening, he almost would have preferred to keep his feelings hidden. But it was, of course, against the rules."

Tanker i ettertid: Menneskers mulighet til å ta selvstendige valg, til å være fri kommer med en kostnad. Kostnaden er enorm og resulterer i krig, sult og ujevn fordeling av ressurser. Likevel er prisen man må betale for å sikre at alt er likt og ingen har det vondt - noen gang, større. Jeg syntes boken undervurderer tenåringer og deres evne til å forstå konsepter og ideer, den bidrar med for lite grunnlag for refleksjon, syntes jeg. Boken inneholder også småfeil som man vil stusse over som leser. For eksempel sies det at det å bli tildelt rollen som "fødsels-mor" er lav-status. Det fødes 50 barn hvert år, halvparten gutter - halvparten jenter. Fødselsmødrene føder i tre barn hver, før de blir arbeidere. Dette regnestykket skulle tilsi at majoriteten av jentene ble fødselsmødre. Slike ting. Boken er lettlest, den fenger - men den skraper bare i overflaten på et interessant spørsmål. Den oppleves som lite tilfredsstillende.

Anbefales: Tror boken kan leses og likes av politisk aktiv ungdom.

Karakter: nå er det en D (men 15 år gamle Linn ville nok syntes det var en B)