Debutantpresentasjon: Kamal Anwar

Jeg er stolt av å kunne presentere en talentfull debutant på bloggen i dag.

Kamal Anwar

Kamal Anwar debuterte i slutten av oktober med "Krig er gøy" på Kagge forlag. En bok jeg plukket opp med en nokså forutinntatt holdning, men som endte opp med å gjøre sterkt inntrykk på meg og utfordre holdningene mine til vold og sikkerhet. Etter boken var ferdig lest har jeg ikke snakket om annet. Boken handler om en norsk leiesoldat på oppdrag og er tydelig inspirert av forfatterens egne erfaringer fra forsvaret i Afghanistan og da han jobbet for et privat sikkerhetsselskap og tok høy-risiko-oppdrag i Midtøsten og Øst-Afrika. Jeg leste og anmeldte boken tidligere i november. Dette var et av mine favorittutdrag.

"Livet var ikke ment til å leves altfor perfekt, det skulle ikke alltid være beskyttet og trygt, vi var ikke født og utviklet gjennom evolusjonen for å leve som huskatter uten bekymringer. Livet var grimt og måtte kjennes for den betydning det hadde hatt for oss mennesker, for vår historie. Krig definerte vår historie, og deltagelse i krig var den enkleste måten å legge fra seg et spor på jordkloden, før døden innhentet en. Drømmene kunne undertrykkes. Ordentlig utdanning. Gjøre mor, far og samfunnet fornøyd. Master i statsvitenskap, økonomi eller jus - henge på Blindern eller BI. Bli med Stian, Thomas, Inge-Øyvind, Rami, Martin og Francisco på rundrunde i Lånekassen, billig pils på studentpuber og sikre fremtidsvisjoner med barn og kone. Frivillige verv og musikkfestivaler. Kontorjobber og byliv. Lyse skjorter og mørke slips. Plakater med pene mennesker som smilte og minst en ga tommelen opp. Jeg lo av tanken, fikk latterkrampe, hikstet frem banning. Gapte høyt og gaulte, hostet, gråt, men fortsatte å le. Den gangen fred var bedre enn krig. Fordi fred skulle være svaret på verdens problemer. Feil. Krig er svaret. Oljete våpen og uker uten dusj. Nærkamp og blodige hender. Nyte fuktig jungel og tørrsprukken ørken. Det er realismens melding til jordkloden. Det er alltid en krig å finne, og krig er det mest spennende som finnes. Krig er gøy."

Anwar tar fortsatt sikkerhetsoppdrag som selvstendig næringsdrivende, med fokus på etikk og moral i krigssoner og strategi, analyser og konsulentvirksomhet som tjenesteområde. Han var synlig under debatten om krigerkultur i det norske forsvaret og har også kommet med høringsuttalelse i forhold til endring i våpenforskriften – bruk av væpnede vakter på norskregistrerte skip, i forbindelse med forsvar mot piratangrep utenfor Afrikas kyst. Han har også, til familiens store lettelse – kommet i gang med jus-studiene i Bergen. Men nok skryt, til intervjuet:

Du debuterte nylig med "Krig er gøy" hvordan har tiden etter boken kom ut vært? Har du fått noen reaksjoner fra tidligere kollegaer, familie, PST etc.?Det har vært litt hektisk. Jeg har kombinert intervjuer, reising og promo med lesing av strafferett, men det har fungert sånn noenlunde greit. Jeg liker egentlig stresset, fordi jeg føler jeg presterer mer og er generelt mer konsentrert enn vanlig. Det har gitt utslag i at jeg plutselig skriver mye mer også, fordi jeg hele tiden føler meg kreativ og "på". Reaksjonene har for det meste vært positive - jeg tror særs venner, tidligere kolleger og familie var litt bekymrede, men det virker som det har gått over.

Tittelen er jo ganske kontroversiell, hva gjorde at valget falt på akkurat "Krig er gøy?"
Det begynte jo som en arbeidstittel, men når en av heltene mine i livet, Erling Kagge, sa "tittelen beholder vi" når vi idemyldret rundt passende tittel, så var det egentlig ikke så mye annet å vurdere. Dessuten var "passende" alternativer som "Leiesoldaten" og lignende så utrolig utbrukt og jeg mener det ville virket mer pompøst. "Krig er gøy" menes jo ironisk, samtidig er det veldig kort beskrivende for hvordan mange som jobber i krig egentlig føler, uten å gjemme seg bak store ord som Demokrati, Konge, Fellesskapet og Fedreland.

Når man leser romanen får man jo følelsen av at veldig mye av dette er selvopplevd fra din side, hvilke hensyn gjorde at du valgte å utgi boken som roman heller enn sakprosa?
Selvbiografi eller dokumentar hadde vært veldig vanskelig fordi det er mye som er så nært. For å skape en passende avstand til stoffet og ikke minst være ærlig, så var jeg avhengig av å skrive det som roman. Jeg ønsket at hovedpersonen skulle være annerledes enn meg, og beskrev han derfor med annen vekt og høyde enn meg selv. Dette var jo også for å skape enda mer avstand, og gjøre det mer tålbart for meg å jobbe med boka. Dessuten ga romanformatet større frihet til å gjøre historien mer interessant og generelt bedre for leseren.

Forfatteren i arbeid som instruktør i et sikkerhetskurs

Hovedfiguren, Danny - var han deprimert? Det ligger jo en kritikk til forsvaret og at det er økonomiske og karrieremessige insentiver ved å holde eventuelle mentale sykdommer for seg selv. Har du noen ide om hvordan dette kunne vært utbedret, eller tenker du primært at du har blåst i fløyta, så får det være opp til andre å finne de optimale løsningene?
Han var egentlig ikke deprimert - bare veldig forvirret. Jeg tror dette er vanlig for mange unge menn, det å utvikle seg tar tid. Forstå, reflektere, forbedre. Noen gjør det aldri - og forblir en umoden drittsekk. Slik jeg selv også var. Det ligger en kritikk til mye i boka - uten at jeg hverken mener å henge ut noe/noen eller har løsningene. Det har bare vært en del av å gi den ærlige historien liv - det er litt sånn at absolutt alt kan kritiseres for noe uansett, til og med figurer som virker gudaktige perfekte som Ghandi, Mor Teresa eller han twitterlegen.

Har dine tanker om huskatttilværelsen/A4 livet som folk flest lever endret seg før og etter du skrev boka?
Absolutt! Det har vært en del av modningsprosessen å forstå livet bedre. De enkle gleder. Jeg kan sitte å se på YouTube-videoer av kattunger og bli kjempeglad. Gi en klem til bekjent jeg ikke har sett på lenge. Lese en morsom setning og le kjempehøyt. Og se meg fornøyd med at dette var dagen min. Det er greit. Men uroen vekkes innimellom, så jeg vet på en måte ikke hvor lenge jeg kommer til å leve den rolige livsstilen jeg har nå.

Kamal Anwar i Afghanistan 2007

Er det nyanser i boka du er redd går leseren hus forbi?
Ja, men jeg er så bevisst og forberedt på det at jeg ikke bryr meg så mye. Veldig rart å høre tilbakemeldinger, fordi det er alltid noe folk henger seg opp i - og det er så individuelt. Noen elsker noe en annen hater - og omvendt

På LinkedIn står det forstatt at du jobber som security consultant. Tar du fortsatt oppdrag?
Ja, men mer på det administrative nivået. Jeg har heller ikke den samme tiden til å disponere mellom studier og skriving. Men mest av alt vil jeg ikke "gå glipp" av noe heller. Det finnes alltid en ny krig der ute - og jeg vil holde mulighetene mine åpne. Det at krig er noe av det mest spennende som finnes, er uforandret, selv om jeg har forandret meg. Ikke for å rose meg selv i hjel, men menn som meg, som ikke bare har kunnskapen, men også moral, er akkurat de man trenger flere av i krigsområder

I hvilken grad speilet boka dine erfaringer som leiesoldat? Er avviket mellom boka og virkeligheten stor?
Det er et stort avvik mellom boken og virkeligheten. Men sansene, inntrykkene, samtalene, beskrivelsene og den generelle "feelingen" er den samme. Boken er jo satt sammen av både egne observasjoner og opplevelser, men også av observasjonene og opplevelsene til kompiser, kolleger og bekjente. Både sanne beretninger og røverhistorier. Og alt er skrudd sammen for å gjøre det til et skjønnlitterært verk - slik "oppskriften" er. Altså med spenningskurve, gi-og-ta, beskrivende kronologi osv.

Kommer det noen form for oppfølger, eller jobber du med et nytt prosjekt du kan fortelle oss om?
Jeg er litt avhengig av å dra ut igjen og krige i noen år til før jeg klarer å skrive en oppfølger. Jeg eier rett og slett ikke nok fantasi til å skrive den rett ut av det blå! Jeg trenger å høre, føle, se og oppleve det jeg skriver. Eller så tror jeg bare ikke på det. Men jeg jobber med en slags oppfølger, i tillegg til 2-3 andre prosjekter. Akkurat nå er det spesielt en jeg har idemyldret rundt med redaktøren min, som jeg skal konsentrere meg mest om. Beatles av Lars Saabye var jo en av de første bøkene jeg leste som virkelig påvirket meg, etter at ungdomsskolelærer Ellen pushet den blokken på meg. Så kanskje, bare kanskje, det blir noe i den duren - satt i en virkelighet som generasjonen min kanskje kan relatere mer til. Joakim (redaktøren min) er i alle fall litt opprømt - og han er smartere enn meg - så kanskje det blir noe der.

Det høres veldig spennende ut! Tusen takk for at du tok deg tid, Kamal.