A. Huxley - Brave New World

Noen bøker må man bare ha lest. Brave New World er en av dem. Det begynner å bli et par uker siden boka var ferdiglest og den er briljant diskutert i forordet av Margaret Atwood. Derfor blir dette en ganske kort anmeldelse.

Jeg leste boka gratis ved hjelp av e-bokappen eBokBib, der man bruker vanlig bibioteklånekort og kan låne e-bøker fra alle landets bibliotek. Så boka er lest på mobiltelefonen. Om du ikke har eBokBib anbefaler jeg den!

Brave New World er den totalitære motsatsen til 1984. Her har man en slags ulitmat kapitalistdystopi, om man kan si det slik. En verden der alle er opptatt av konsum og nytelse i form av uforpliktende relasjoner og kjemisk stimuli (soma) og helt grunnleggende verdier og institusjoner - som forhold til natur og familie, er borte. Menneskene dyrkes i laboratorier for å bli Alfaer, Betaer, Gammaer og lavere klasser - med dedikerte yrkesmuligheter og begrensninger. Den eneste som ser ut til ikke å innfinne seg er Bernard Marx, han planlegger en tur til reservatet. Der bor ville mennesker i usiviliserte former.

Det er litt morsomt at jeg akkurat er ferdig med denne, for hovedkarakteren Elisabeth, i Atumn av Ali Smith som jeg hører på lydbok om dagen leser også Brave New World.

Forfatter: Aldous Huxley

Tittel: Brave New World (1932)

Sideantall: 268 sider

I et nøtteskall: Alle behov blir møtt og menneskene er lykkelige, men valgene er forhåndsprogrammert og målet er konsum. Kapitalisttotalitært samfunn.

Favorittutdrag:

Fra forordet:"How does it stand up, seventy-five years later? And how close have we come, in real life, to the society of vapid consumers, idle pleasure-seekers, inner-space trippers, and programmed conformists that it presents? (...) The answer to the second question, Dear Reader, rests with you. Look in the mirror: do you see Lenina Crowne looking back at you, or do you see John the Savage? If you’re a human being, you’ll be seeing something of both, because we’ve always wanted things both ways. We wish to be as the careless gods, lying around on Olympus, eternally beautiful, having sex and being entertained by the anguish of others. And at the same time we want to be those anguished others, because we believe, with John, that life has meaning beyond the play of the senses, and that immediate gratification will never be enough."

fra selve boken:"Sleep teaching was actually prohibited in England. There was something called liberalism. Parliament, if you know what that was, passed a law against it. The records survive. Speeches about liberty of the subject. Liberty to be inefficient and miserable. Freedom to be a round peg in a square hole."

"I hadn’t been feeling very keen on promiscuity lately. There are times when one doesn’t. Haven’t you found that too, Fanny?’ Fanny nodded her sympathy and understanding. ‘But one’s got to make the effort,’ she said sententiously, ‘one’s got to play the game. After all, everyone belongs to everyone else.’ ‘Yes, everyone belongs to everyone else,’ Lenina repeated slowly and, sighing, was silent for a moment; then taking Fanny’s hand, gave it a little squeeze. ‘You’re quite right, Fanny. As usual. I’ll make the effort."

Klassiker!
Ingen må noen ting. Med mindre de lever i totalitære stater. Men jeg vil varmt anbefale å lese Brave New World. Særlig om du har lest 1984. Om du ikke har lest 1984 bør du lese begge. De er ganske interessante å sammenlikne. Linnformasjonen His Fordship commands it. Kanskje har du allerede lest den. Da bør du lese den igjen. Så god var den.

Dersom du har lest både Brave New World og 1984, og er klar for flere klassikere som beskriver verden som et sted det meste har gått galt anbefaler jeg The Handmaids Tale. HBO-adapsjonen er heller ikke verst, selv om den avviker ganske mye fra originalen.

Jeg lovte å holde det kort.

terningkast A.

Emily Fridlund – History of Wolves (Man Booker Longlist 2017)

Nykommeren Emily Fridlund har doktorgrad i litteratur og History of Wolves er hennes første roman, så pulsen må ha blitt rimelig høy da hun fikk vite at History of Wolves var langlistet til Man Booker-prisen. Hun har tidligere skrevet novellesamlingen Catapult, som har vært nominert til tre ulike litteraturpriser, hvorav den vant en (Mary McCarthy Prize). 

bildet er lånt fra powells.com som også har et fantastisk intervju med Fridlund

Forfatter: Emily Fridlund

Tittel: History of Wolves (2017)

Sideantall: 288 sider

Plot 
Hovedkarakteren i History of Wolves er Madeline (Linda) som er fjorten år og ganske isolert på skolen i Minnesota. Linda betrakter verden nærmest utenfra og er ei ensom jente. I et forsøk på å inkludere henne ber den nye historielæreren henne forberede en presentasjon om et valgfritt tema innen historie til en elevsammenkomst. Linda velger å lage en presentasjon om The History of Wolves, som trolig har ganske lite med historie å gjøre i det heletatt, men hun vinner prisen for mest originale foredrag.

Etter det kaller læreren henne frøken original, det er i det minste hyggeligere enn "freak" som noen av medelevene bruker, de gangene de i det heletatt anerkjenner at hun eksisterer. Linda er fascinert av Lily, en jente i klassen som har magnetisk tiltrekningskraft. Linda ønsker nok på mange måter å være som henne, siden Lily får oppmerksomheten som Linda ønsker seg. Det sprer seg et rykte om at Lily har blitt seksuelt misbrukt av historielæreren, og politiet har funnet bilder i leiligheten til læreren som styrker mistankene. Den største innflytelsen i livet til Linda er likevel den unge moren Cleopatra (Patra). Patra lever også isolert og er mye alene med sønnen Paul, så Linda er velkommen i deres hjem. Patra forklarer Linda at hun arbeider med korrektur av vitenskapelige artikler som ektemannen hennes, Leo, skriver. Han forsker på stjerner. Selv om Linda ikke liker Paul spesielt godt, eller ser ut til å ha glede av pengene hun tjener, sitter hun stadig barnevakt for ham. Hun får innpass i familien til Patra, men dette utfordres når Paul blir dårlig og faren oftere er hjemme.

I et nøtteskall: Man kan utvilsomt bli litt rar og intens av å være ensom. Boken tar opp problemstillinger som hvorvidt man skal dømmes for det en har gjort, eller det en har tenkt.

Favorittutdrag: Fra brevet som historielæreren skriver til Linda

"I’ve found that some people who’ve done something bad will just go ahead and condemn everyone else around them to avoid feeling shitty themselves. As if that even works. Other types of people, and I’m not saying you’re this, necessarily, but I’m just putting it out there, will defend people like me on principle because when their turns come around, they want that so badly for themselves. My two cents, for what it’s worth."

Intenst ensom ulv søker flokk
A history of Wolves er ikke en historie om ulver, men noe av nøkkelen i tematikken ligger nok i ulven som symbol for ensomhet og det å sultent søke etter tilhørighet i en flokk med likesinnede. Hva er vi villig til å gjøre for å bli sett og hørt, og hva er vi villig til å overse når vi først har funnet vår plass? Det er noen av bokens sentrale spørsmål.

Hva betegner oss og våre intensjoner mot hverandre i størst grad, det vi tenker eller det vi gjør – og på bakgrunn av hva bør vi dømmes?

Jeg slet med første tredjedel av boken og mislikte hovedkarakteren. Jeg begikk samme feil som klassekameratene hennes ved å tenke at denne selvsentrerte og oppmerksomhetssyke personen orker jeg ikke å forholde meg til, og slik bidrar vi faktisk til holdningene som setter banen for resten av boka.

Mer vil jeg ikke si, men det tok seg opp og jeg leste resten av boken sammenhengende. Jeg synes den var klok, mørk og undrende samtidig. Anbefales!

 Karakter: C+

Tags: #ensomhet, #ungdomstid, #gudsforlattesteder, #christianscience, #intensogmørk, #ubesvartespørsmål, #gråtnesten #anbefales #liteulvoglitehistoriemenbralikevel

G.Saunders - Lincoln in the Bardo (Man Booker Longlist 2017)

Særdeles original bok! Jeg leste den på Kindle – men samboer skal høre den på lydbok. Han begynner på den i morgen, så jeg skal melde tilbake hvordan han synes lydboken var. Det er visst ny verdensrekord i antall lydbokopplesere, hele 166 stemmeskuespillere er hyret inn av Penguin for å formidle George Saunders bok. Flere kjente navn var det også (mer om det hos Wired).

Forfatter: George Saunders

Tittel: Lincoln in the Bardo (2017)

Sideantall: 368 sider.

Plot i et nøtteskall: Boken handler om president Lincoln og elleveåringen hans, Willie som dør av sykdom rett før borgerkrigen i 1862. To dager etter begravelsen tilbringer Lincoln natten ved graven. Boken følger handlingen gjennom natten - og her skjer det ikke rent lite – det er mange ånder (!) som har mye på hjertet. Historisk med en skikkelig kreativ tvist med andre ord.

Utdrag fra boken:

"My apologies. Good God. To be confined to a sick-box while still a child—and have to listen to an adult detailing the presence of a dried poop in his sick-box—is not exactly the, uh, ideal way to make one’s entree into a new, ah— A boy. A mere lad. Oh dear. Many apologies."

"He was the sort of child people imagine their children will be, before they have children."

"Please do not speak to us of fairness, the woman said. Fairness, bah, said the Vermonter. Did I murder Elmer? the woman said. You did, said the Brit. I did, said the woman. Was I born with just those predispositions and desires that would lead me, after my whole preceding life (during which I had killed exactly no one), to do just that thing? I was. Was that my doing? Was that fair? Did I ask to be born licentious, greedy, slightly misanthropic, and to find Elmer so irritating? I did not. But there I was."

En perfekt leseropplevelse
Jeg elsket denne boken! Forfatteren balanserer et portrett av sorgen over å miste et barn – kanskje den hardeste sorgen man kan rammes av – med et historisk perspektiv, en god dose fantasi og en særegen humor. Likevel blir det aldri uverdig fra Saunders. Dette er en bok man har lyst til å fortelle alle om, men som det er vanskelig å kommunisere merittene til. En bok om president Lincoln, og et barn som dør – og den er hysterisk morsom? Kollegaene rundt lunsjbordet ga meg et spørrende blikk. "The Bardo" er et slags mellomstadie mellom død og gjenfødsel i buddhisme (takk, Wikipedia).

Boken er original på flere måter – men det er kanskje lettest å peke på språk og struktur. Det er tre ånder som er hovedfortellerne våre gjennom boken, ingen av dem vil innse at de er døde, de anser seg selv som syke og bruker en rekke eufemismer. Kisten er for eksempel en "sick-box". De tre fortellerne er interessante, komplekse og sympatiske alle sammen; vi har 46-årige Hans Vollman, som døde før han fikk fullbyrdet ekteskapet til sin unge brud, Roger Bevins iii som ikke fikk mannen han elsket og The Reverend Everly Thomas som bærer på en stor hemmelighet, som gjør at alt annet han forteller de andre udøde virker trivielt. Boken består hovedsakelig av små avsnitt signert de ulike karakterene eller kilder fra samtiden. Åndene har navnene sine skrevet med små bokstaver. Kanskje for å vise at de ikke lenger er personer. De ulike åndene som vil kommunisere har alle sin unike stemme og sin måte å snakke på, som rangerer fra drukkenboltene ekteparet Betsy og Eddie Barons f-this og f-that til Elson Farwell som er så velartikulert at få i det heletatt forstår hva han sier.

"Say it more simple, Elson. So they can f-ing follow you." betsy baron.

Utklippene fra historiske bøker, oftest memoarer – ser det ut til, er også interessant og gir mange perspektiver på familien Lincoln i den vanskelige tiden. Uten at Lincoln noen gang inntar fortellerstemmen, får man et solid og privat inntrykk av ham.

Dette er en bok som må oppleves. Jeg tror den enten treffer skikkelig godt, eller ikke i det heletatt hos de som leser den. For meg gjorde kombinasjonen av originalitet, humor og dybde den til en innertier.
Jeg håper å se den på shortlist om en drøy måned.

Karakter: A

C. Whitehead - The Underground Railroad (Man Booker Longlist 2017)

Det skal godt la seg gjøre å finne en aktuell skjønnlitterærbok som er mer anerkjent enn The Underground Railroad om dagen. Den var Obamas sommerbok, vant en Pulitzer og National Bookaward for Fiction og er nå nominert til prestisjefulle Man Booker. 

Forfatter: Colson Whitehead

Tittel: The Underground Railroad (2016)

Sideantall: 306 sider.

Plot: Dette er historien om Cora, som rømmer fra Randall-plantasjen, men også historien om den underjordiske jernbanen – som hun blir lovet at skal vise henne det "ekte" Amerika, samt alle de gode kreftene som arbeider for å drifte jernbanen.


Utdrag:

The whites came to this land for a fresh start and to escape the tyranny of their masters, just as the freemen had fled theirs. But the ideals they held up for themselves, they denied others.

“I don’t get where it says, He that stealeth a man and sells him, shall be put to death,” Cora said. “But then later it says, Slaves should be submissive to their masters in everything – and be well-pleasing.” Either it was a sin to keep another as property, or it had God’s own blessing. But to be well-pleasing in addition? A slaver must have snuck into the printing office and put that in there. “It means what it says,” Ethel said. “It means that a Hebrew may not enslave a Hebrew. But the sons of Ham are not of that tribe. They were cursed, with black skin and tails."

Freedom was a community laboring for something lovely and rare.

Til ettertanke:

De første ti sidene i denne boken er noe av det mest oppslukende jeg har lest noen gang. Kapittelet "Ajarry" som er bokens første, er en litterær ørefik. Coras bestemor følges fra Afrika til plantasjen i Georgia, som Cora vokser opp på. Det er usentimentalt på en måte som gjør hendelsene nesten absurde og uvirkelige å lese om, selv om man vet det dessverre ikke er tilfelle. Jeg er glad boken hadde slik en krevende, men sterk start. Det rykker leseren ut av eventuelle forestillinger om at man leser "enda en bok om en slave på rømmen". Jeg likte også kapittelet om Mabel godt.

Jernbanen er et interessant grep, for den er det eneste som ikke er virkelig. Eller, The Underground Railroad er virkelig, men ikke som en faktisk jernbane. Wikipedia oppgir at The Undergroud Railroad var et uformelt nettverk av hemmelige ruter og sikre hus som slaver i sørstatene benyttet for å rømme nordover. Det er estimert at "jernbanen" hjalp 100.000 slaver å flykte nordover. Så når jeg leste boken så tenkte jeg; en hemmelig jernbane som går under store deler Amerika, gravet av slaver. Hvor sannsynlig er det? Men jernbanen er jo virkelig ikke det mest absurde i denne historien og det andre er jo historisk riktig.

Jeg kommer nok til å tygge på denne en stund, særlig slutten – som jeg synes var det mest interessante elementet i hele boken. Jeg synes slutten sier noe om hva vi er villig til å risikere og hvem vi er villige til å stå sammen med når man møter en felles urett. Jeg skal ikke spoile. Starten var suveren, midstykket litt slepende og slutten var god og åpen for tolkning. Jeg tror ikke det er mulig å fortelle denne historien uten å føle sinne, eller lese den uten å føle sorg.

Karakter: B

 

#manbookerlonglist2017, #slaveri, #motstandsbevegelse, #forbrytelsermotmenneskeheten, #flyktninger, #flukt, #rase, #vunnetmangepriser