N. Gaiman (illustrert av C.Riddell) - The Sleeper and the Spindle

Jeg hadde noen gode leseropplevelser innen tegneserieromaner (er det det vi kaller sjangeren på norsk, graphic novels heter det på engelsk?) i fjor. Maus og Watchmen var blant klassikerne som ble lest. Nå har jeg akkurat klikket hjem Y the Last Man og Saga også, og Vendetta ligger ved siden av meg i sofaen. Jeg tror jeg er inne i en periode. Jeg fant The Sleeper and The Spindle på en liste over de beste tegneserieromanene som ble utgitt i fjor, så da jeg kom over den på Tronsmo havnet den på disken.

Forfatter: Neil Gaiman (illustrert av Chris Riddell)

Tittel: The Sleeper and the Spindle (2014)

Sideantall: 68 vakre sider.

Plot: I The Sleeper and The Spindle møtes historiene om Snøhvit og Tornerose, men de er slettes ikke slik vi kjenner dem. Kvelden før sitt forestående bryllup bestemmer Snøhvit seg for å legge tilside brudekjolen og trekke på seg rustningen. Prinsen må bare smøre seg med tålmodiget, for dronningen har et oppdrag og bryllupet må vente. Naborikets forbannelse brer seg over grensene får hun vite på det lokale vertshuset - og folket i hennes eget rike er redde. Rykter og vitnemål om hele byer fulle av sovende mennesker, som har sovet i nesten femti år uten å eldres, skremmer dem.  Smitten av sovesyken har akselerert, og underlegger seg nye byer raskt. Ledet av tre dverger, tar hun seg til naboriket for å bryte forbannelsen og redde den sovende prinsessen.

Favorittutdrag:

Oh-lala

Jeg koste meg med de vakre tegningene til Riddell og fortellerstilen til Gaiman. Jeg forstår sant nok ikke hvorfor det er dødninghoder overalt og konkluderer med at Riddell må ha en slags forkjærlighet for dem.

Feministprinsesser
Prinsessene til Gaiman venter ikke på noen prins. Prinsen til Snøhvit venter faktisk på henne, i mens hun har trukket på seg rustningen for å beskytte landet. Når forbannelsen til Tornerose krever et kyss for å oppheves, går ikke Snøhvit av veien for det heller, hun har selv ligget et år i en glasskiste og vet hvor kjedelig det er at livet går videre i mens en sover. Jasså, tenker du kanskje nå. Så dette er en slags feministversjon av to klassiske eventyr. Vel, ikke helt. Det er mer. Gaiman har spunnet videre (hirr hirr) og lagt til noen helt nye og overraskende tilskudd til historien. Generelt er også boken mørkere rent stemningsmessig enn forsiden gir inntrykk av. Likevel er den beregnet for barn, men for de minste vil jeg si den er for skummel. På politisk korrekthet er det full score.

De eneste mennene som er å skimte i historien er de tre dvergene.

Selve historien i seg selv, likner på - og skiller seg ikke kvalitetsmessig fra noen av novellene til Angela Carter i The Bloody Chamber and Other Stories. Denne boken fra 1979 tar også utgangspunkt i kjente eventyr og har en feministisk tematikk. Kvinnene i Carters eventyr er ikke hjelpeløse, endimensjonale, tandre prinsesser. De er ganske komplekse og selvhjulpne. Akkurat som Snøhvit og Tornerose i Gaimans bok.

Anbefales: voksne og barn i alle aldre, må være i Harry Potter-alder eller eldre.

Karakter: C

C. Dickens - Our Mutual Friend (Book the second)

Sammen med Dickens-veteranen Labben, leser jeg min første bok av den kjente forfatteren. Boken består av fire deler (book the first, -second, -third and -fourth). Dette innlegget er ment som mitt bidrag til diskusjonen av bokas andre del, på omlag 200 sider. Derfor vil den i motsetning til mine vanlige anmeldelser inneholde spoilere.

Kort om plottet
Our Mutual Friend er et satirisk verk skrevet av Dickens i 1865 som rettet et kritisk lys over forholdet vårt til penger. Penger gjør at mange av oss skifter atferd og det blir kanskje tydeligst i arveoppgjør, der noen er villig til å ofre relasjonen til familiemedlemmer over eiendeler. Dickens tar utgangspunkt i dødsfallet til en rik forretningsmann. Han har fordelt formuen sin mellom en av sine mest lojale tjenere, Mr. Boffin og sønnen sin. I mens tjenerens andel syntes å komme uten forutsetninger, er det klare krav til sønnens arv. Han må gifte seg med en ung kvinne, beskjedent bemidlede Bella, som han ikke engang har møtt for å ha rett på arven. Slik synliggjør Dickens pengenes urimelige makt over livet til arvingen. Det oppgis ingen grunn for hvorfor faren mener sønnen burde gifte seg med Bella. Både arvingen og Bella syntes likevel å være villig til å innfri dette kravet, selv om som Bella sier "det er gitt at vi aldri kommer til å føle noe annet enn gjensidig forakt for hverandre, hvordan kunne vi det?" Viktigst av alt er pengene.

Det hele tar likevel en vending når man finner liket av forretningsmannens sønn i Themsen. Det virker da som hele formuen tilfaller tjeneren, Boffin med frue.

Bilde: We Heart It

Glem Charlie, han er en dust.

Ved avslutningen av første bok heiet jeg på Charley Hexam - som hatte fått en fot opp den sosiale stigen. Den skoleflinke gutten hadde med hjelp fra den oppofrende søsteren sin fått muligheten til å studere. Første kapittel i bok 2 viser at Charley har gjort det svært godt, og har blitt tatt i lære av skolemesteren Mr. Headstone (en erfaren kar i midten av tyveårene, knis). Kort tid etter Charley forlater hjemmet, drukner faren i elva. Charley anser seg selv nå som familiens overhode, og forsøker å presse storesøsteren til å gifte seg med skolemesteren. Lizzie avslår frieriet, noe Charley håndterer så ufint at han godt kan være nestemann ut i Themsen for alt jeg bryr meg. Det virker som han er så ivrig etter å demonstrere sin økte innflytelse, at han prøver å kommandere søsteren uten å tenke på alt hun har oftret for å gi ham denne muligheten.
 

Oh I know their tricks and manners! Frekke lille Jenny. 

Lizzie flytter sammen med Jenny, en handicappet men munnrapp ungpike som syr dukkeklær og omtaler den fordrukne faren sin som "sitt uskikkelige barn". Jenny Wren er en av favorittkarakterene mine i boken. Hun beskrives som "barn i kroppen, men kvinne i livserfaringer." Misdannelsene hennes i ryggen og bena, har ført til at hun har blitt mobbet av de andre barna. Hun har derfor ikke noe særlig til overs for dem, og hytter stadig med den lille neven mens hun sier "oh,I know their tricks and manners!" og fantaserer om hvordan hun kan gjøre livet surt for dem. Dette gjelder også fremtidige ektemenn – som hun har fått for seg at man må tukte, for at de ikke skal bli helt ubrukelige. I mens hun arbeider forteller hun ofte Lizzie om alle oppgavene den fremtidige beileren skal pålegges. Når Lizzie så undres om ikke Jenny er litt i overkant hard med denne unge mannen, som Jenny tross alt enda ikke kjenner – svarer Jenny raskt (you know it) "Oh I know his tricks and manners! Dessuten må man være streng med dem, ellers respekterer og elsker de deg ikke."
 

Når jeg tenker meg om er det flere unge jenter som er stuck i en foreldrerolle for fedre på skråplanet i boken. Det gjelder også datteren til avdøde Hexams partner, som bærer det minneverdige navnet Pleasant Riderhood, i tillegg til Lizzy selv - iallfall frem til "Gaffer" døde.
 

Tomme mennesker med fulle lommebøker

Vi møter ambisiøse og utspekulerte mennesker i alle lag. Nyrike fru Veneering betaler noen for å få mannen sin inn i Parlamentet. Det gjøres åpenbart for at hun skal få statusen av å være gift med en MP (member of parliament), for mannen eier ikke et eneste politisk bein i hele kroppen og ser ikke ut til å ha ambisjoner utover å inneha plassen. Hvilket kanskje er likegreit når plassen er kjøpt og betalt.
 

Bella har flyttet inn med herr og fru Boffin, som har bestemt seg for at det bare er rett og rimelig at formuen kommer henne til gode også. Denne ordningen trives Bella godt med, og hun gleder seg over fine kjoler og muligheten til å kjøpe gaver til familien sin. Vi blir bedre kjent med henne i del 2. Hun reflekterer over hvordan hun er en golddigger og bekjenner det også ovenfor faren sin at det ultimate målet hennes er å gifte seg til penger. "I am the most mercenary little wretch that ever lived in the world."
 

Selve plot-twisten: Arvingen er ikke død 

Det viktigste som skjer i bok 2 er at den antatt døde arvingen ikke er død likevel! Jeg skal ikke gå inn i alle detaljene om hvordan og hvorfor - men John Rokesmith, Boffins sekretær – viser seg å være arvingen John Harmon. Han bekjenner dette til oss, men fortsetter dobbeltlivet ovenfor herr og fru Boffin og Bella. John er åpenbart tiltrukket av Bella og gjør flere tilnærmelser for å lære henne å kjenne. Hun er ikke nevneverdig interessert (man blir tross alt ikke rik av å gifte seg med en sekretær), men hun ser hvordan han oppfatter henne og justerer seg litt til det bedre. Hun forsøker også å forklare ham at hun slettes ikke er så bortskjemt eller overfladisk som han tror. Det at Bella ønsker å forbedre seg når hun er sammen med John, leder til små men konkrete endringer i oppførselen hennes. For eksempel insisterer hun på å hjelpe til med matlagingen til foreldrenes bryllupsdag, selv om hun aldri har laget mat før. "Skal høna være rød inni når den er ferdigstekt?" "Eh. Nei".
 

Boka største styrke hittil: Dickens livlige persongalleri

Dickens har et stort og interessant persongalleri i Our Mutual Friend. Jeg elsker hvordan han animerer karakterene, og hvordan selv de mest håpløse gribbene drives av ulike motiver og er sine egne personer. Dickens kan dette med å skape karakterer. Det har vært påpekt at boken har dette med en ny begynnelse som gjennomgående tema, sammen med samfunnets forventninger. Dickens bruker vann og elva Themsen som et bilde på fornyelse (kremt. Wikipedia). Det kan jeg se. Halvparten av karakterene har snart enten druknet i, eller holdt på å drukne i elva.

 

Our Mutual Friend handler om folk som helt eller delvis drukner i Themsen. Primært. (Bilde: Google)

 

Så kort fortalt fra Bok 1 til Bok 2 har vi hatt følgende karakterutvikling:

• Charley Hexam – fra begavet fattiggutt -> utakknemmelig lømmel
• Lizzie Hexam – selvoppofrende søster og datter -> setter grenser for brorens innflytelse (Bra for deg, Lizzie!)
• Mr. Boffin – fra lojal tjener -> glad nyrik idiot -> mistenksom og lei av alle som vil ha penger av ham
• Mrs. Boffin – brukte pengene på vulgære klær og ting -> bruker pengene på veldedighet/å kjøpe seg en familie.
• John Rokesmith -> John Harmon!
• Bella – fra golddigger uten samvittighet -> golddigger med gryende samvittighet. Det er jo en slags progresjon, men gudbedre så sakte det går.

Spørsmål jeg tar med meg inn i del 3:

- Finner Jenny Wren noen mannlige prospekter å tukte? (She knows their tricks and manners, you know)

 - Forkaster Bella Golddiggerplanene og legger merke til at John er en skikkelig bra fyr, eller kommer hun til å fortsette å bruke mesteparten av tiden og pengene sine på å date faren sin?

- Kommer Lizzie Hexam til å bli lykkelig?

 

og ikke minst - hvem er nestemann til å drukne i Themsen?

 

Sara Stridsberg på Litteraturhuset, intervjuet av Åsa Linderborg

Sveriges kanskje ypperste forfatter, Sara Stridsberg gjestet i går Litteraturhuset i Oslo i anledning utgivelsen av hennes nyeste roman Beckomberga.

Stridsbergs roman handler om 13 år gamle Jackie som besøker sin far, Jimmie, på mentalsykehuset med jevne mellomrom på 80-tallet. For henne oppleves mentalsykehuset som en redning, og Stridsberg beskriver det som en stor hånd som tar imot faren som er i fritt fall. Det er godt for Jackie at han ikke utelukkende er hennes ansvar, moren har mistet troen på faren og reiser bort.



til venstre: Åsa Linderborg, til høyre: Sara Stridsberg på Litteraturhuset onsdag 18. februar 2015

Publikum var 98 % kvinner, hvorav hovedtyngden var 40-60 år. Jeg tok meg selv i å undres hvor stor andel av kvinnegruppa-ottar som var på plass. Jeg så et par andre bokbloggerfjes i salen, men blikkene våre møtes aldri – og jeg fikk ikke hilst. De fleste andre drakk hvitvin. Jeg drakk Pepsi max og plundret med å balansere en kanelbolle på toppen av veska (barnebursdagsmeny ftw), sammen med notatblokka. Dette hadde jeg gledet meg til, billetten har hengt på korktavlen over arbeidsbordet mitt i flere uker.

Etter å ha lest Darling River og Drømmefakultetet hadde jeg dannet meg et bilde av hvordan Sara Stridsberg kom til å være. Jeg tippet litt sint og intens, rastløs i stolen. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Forfatteren snakket med myk og rolig stemme og tvert imot slo det meg at hun virket veldig balansert.

Det var Åsa Linderborg som intervjuet Sara Stridsberg. De to forfatterne deler det å ha vokst opp med dysfunksjonelle fedre. Åsa Linderborg har skrevet Meg eier ingen - en selvbiografisk oppvekstroman om barndommen alene med en alkoholisert far. Den er også blitt filmatisert, og forfatteren har ikke lagt skjul på at hun ikke er fornøyd med filmen.

Sara Stridsberg har skrevet om det myteomspunnede mentalsykehuset Beckomberga, Stockholms svar på Gaustad i sin nyeste roman, tittelert Beckomberga. Mentalsykehuset var i drift fra 1932 til 1995 og hadde om lag 1400-2000 pasienter boende. Olof Palme var der en periode og besøkte sin mor som bodde der. Under den tiden ble det spekulert mye i at Palme var gal og bodde på Beckomberga på natta og styrte Sverige på dagtid, som statsminister. Historiene fra taxisjafører som fortalte at de kjørte Palme til og fra "Beckis" levde godt til langt utpå 90-tallet.

"Målet med romanen var å la det friske og det syke smelte sammen. Det skulle ikke gå å skille de to", sa Sara Stridsberg til forsamlingen. "Jeg var redd jeg skulle bli enda en frisk person – alt er relativt- som skrev om sykdommen. Språket er konstruert med friskhet som utgangspunkt selv om man har de beste hensikter vil derfor språket forråde en." Dette var et dilemma Stridsberg stod fast i lenge. Stridsberg besøkte selv, som Jackie – sin pappa på Beckomberga. "Det eneste jeg kunne gjøre var å beskrive sykdommen i friskheten, den Jackie bærer på. Hun besøker mentalsykehuset igjen og igjen, selv etter faren ikke lenger vil treffe henne. Denne typen galskap kunne jeg skrive om. Pårørende er også et slags offer for sykdommen."

Men selv om hun selv hadde avlagt faren besøk på Beckomberga, var planen aldri å bygge historien på dette. "Jeg var så naiv, jeg trodde virkelig at jeg kunne skrive en sval historie om Beckomberga – med fokus på arkitekturen. Den skulle være det motsatte av intensiteten i Drømmefakultetet." Men slik ble det ikke, som hun selv sa "Pappa hadde jo vært der – men jeg tenkte ikke at han skulle være med i boken. Jeg ville ikke skrive om meg selv. Jeg kløv over det gjerdet likevel, og der stod jo faren min. "

Stridsberg brukte lang tid på å skrive Beckomberga, hun sa hun voktet seg for hvert ord hun skrev. Løsnet gjorde det først da faren satte seg ned ovenfor henne med avisen og fortalte at dødsannonsen til legen hans fra "Beckis" var død. Det som fulgte var den første gode samtalen om Beckomberga mellom far og datter. Etter det løsnet det noe i Sara og hun skrev 50 sider på et par dager.

Linderborg legger til at det jo er en del forfattere som skriver om familiehemmeligheter og problemer i tro om at det vil gjøre at familien kan snakke om det etterpå. "Slik blir det som oftest ikke, skriver man historien om familien sin blir det jo sannheten, nesten som et manifest – det gir ikke bedre dialog."

For Sara Stridsberg ble boken en måte for henne og faren å snakke sammen på. Han ble kjempeglad for at hun ville skrive om Beckomberga. "Han er en veldig spesiell person", tilføyde hun, til latter fra salen. Han fikk lese alt før det ble publisert, og fikk beskjed om at han kunne stryke så mye han ville, ja faktisk alt sammen om det var det han hadde lyst til. Han svarte henne at han ikke ville stryke noe som helst, og at boken var et stort kunstverk. De gikk turer ved mentalsykehuset og hun leste mappene som var skrevet om faren under hans opphold. Dette gjorde ting litt lettere, for Stridsberg hadde Beckomberga vært forbundet med skam. Gjennom boka ufarliggjøres mentalsykehuset. 

Sara Stridsberg fotografert av Lars Eivind Bones, bildet er hentet fra DB

"Men kan du forstå de som syntes det er provoserende at du romantiserer institusjonen?", spurte Åsa Linderborg. "Absolutt, det var noen som opplevde grusomme ting på Beckomberga – men dette er en annen historie. Den godeste viljen i verden kan dessverre resultere i vold. Det er vanskelig å ha makt over andre mennesker. Jackie har jo egentlig ingen barndom. Jeg syntes det var voldsomt å være prisgitt andres makt, jeg likte ikke å være barn." Dette bifalles raskt av Åsa Linderborg, som heller ikke likte å være barn med en voksens ansvar. Selv om faren til Sara Strindberg aldri ga henne trygghet og omsorg ga han henne en slags radikal oppriktighet. Han svarte det han følte, heller enn det som var korrekt. Det har gjort forfatteren var på avstanden mellom språket og virkeligheten i samfunnet. "Vi sier at vi skal hjelpe de svakerestilte i samfunnet. Men vi mener ikke alle de svakerestilte", eksemplifiserte hun.

"Elsket du meg noen gang?" spør en voksen Jackie sin far.
"Det vet jeg ikke", svarte han.

"Det spørsmålet er det hele boken handler om", oppsummerte Sara Stridsberg. Jeg gleder meg til å lese den.

B. Lerner – 10:04 (Folio Shortlist 2015)

Fremtiden er usikker, spesielt sant er dette dersom du kan forvente at hovedpulsåren din kan revne når som helst. Det kan gjøre en mindre motivert til å planlegge langsiktig.

Fortelleren og protagonisten er en forfatter i midten av tredveårene, som nylig har fått et generøst forskudd på sin forestående bok. Hans beste venninne, Alex – er en arbeidsløs 37åring som gjerne vil ha hans hjelp til å unnfange et barn før den biologiske klokka stopper. Tid er et sentralt tema gjennom hele boka. Bokas tittel 10:04 er en referanse til filmen "Tilbake til fremtiden", men forvent deg ingen tidsreiser – fortelleren har nok med nåtiden.

Forfatter: Ben Lerner

Tittel: 10:04 (2014)

Sideantall: 244 sider

I et nøtteskall: Frustrerende selvsentrert og pretensiøs forfatterforteller babler i vei om seg og sitt. Ad infinitum (vel i iallfall i litt over 200 sider). Dessuten, brontosaurus fantes aldri.

Favorittutdrag:

"We were coconstructing a shoe-box diorama to accompany the book Roberto and I planned to self-publish about the scientific confusion regarding the brontosaurus: in the nineteenth century a paleontologist put the skull of a camarasaurus on an apatosaurus skeleton and believed he'd discovered a new species, so that one of the two iconic dinosaurs of my youth turns out not to have existed, a revision that, along with the demotion of Pluto from planet to plutoid retrospectively struck hard at my childhood worldview, my remembered sense of both galactic space and geological time."

"You know how when you're a kid and you go to the bathroom with other boys, I mean your're standing side by side pissing – I was a little worried were the protester was going with this- the big thing was looking at the other kid's dick out of curiosity, and as you got older that became more and more of an offense, could get you called faggot or whatever, and so that stops at some point, unless you're cruising maybe, I don't know. But then sometime in middle school or maybe for some people it's high school there is this kind of performance that starts when you take your dick out of your pants to piss in a urinal, you start bending at the knees just a little, or otherwise making a show as if you were lifting some kind of weight. I was laughing because I did know what the protester was talking about, knew exactly, but had somehow never noted the widespread practice consciously."

Pretensiøs highbrowlitteratur
Det er lenge siden jeg har lest en bok av så høy litterær kvalitet, som jeg har mislikt så sterkt. Jeg tror sist gang var Will Self med Umbrella i 2012.

10:04 var full mismatch mellom forfatter og leser. Jeg forstod ikke hva Lerner forsøkte å fortelle meg i denne boken og leseropplevelsen kan sidestilles med den av å være på en fest der du støter på en selvsentrert fremmed som snakker om seg selv hele kvelden. Bare at jeg ikke hadde noe å drikke for å døyve kjedsomheten og frustrasjonen.

Sidene er fylt med lange pretensiøse samtaler med mennesker som dukker opp og forsvinner. Hadde det enda bare vært gode dialoger, men det er det som oftest heller ikke. Lerner er tidvis morsom, men ikke ofte nok til at det gjør opp for alle gangene han er en selvbevisst pratmaker uten substans (men med mange fremmedord!) i utvekslingene.

Et av temaene som utforskes er problemstillingen vi fikk introdusert gjennom klassikeren "When Harry met Sally" – kan menn og kvinner være venner, eller er det alltid en som ønsker noe mer? Lerner faller på samme konklusjon som Harry.

Det jeg tar med meg er at brotosaurus aldri fantes, at vennskap mellom menn og kvinner er komplisert og at dette er første og trolig siste bok jeg leser av Ben Lerner, selv om Jonathan Franzen (som jeg liker) syntes Lerners bøker er "“hilarious . . . cracklingly intelligent . . . and original in every sentence,” (Goodreads).

Det var andre virkelig vittige og gode kommentarer på Goodreads også, jeg legger ved en som jeg syntes var veldig treffende:

"The story is very aware of itself. It's the kind of story that looks in the mirror all day, rearranging its artfully disheveled bangs." Nicky, Goodreads.

At 10:04 er med på Folios shortlist syntes jeg er en klar statement. Dette er "hardcore litterært" - det er ingenting Karen Joy Fowler over 10:04. Det er en bra ting, alt annet til tross.

Anbefales: Den litt viderekommende leseren som liker det litt høytsvevende

Karakter: D 

Bokfangsten fra min helg i Amsterdam

Jeg har hatt en flott helg i Amsterdam, været var så som så - men jeg kan melde at det var 20-22 grader og tørt med eim av ny bok i samtlige bokbutikker jeg var innom. Favorittene er fortsatt Waterstones, Athenaeum og American Bookcentre (ABC). Skulle du være på tur i byen anbefaler jeg en tur innom boktorget på Spui 14-16. Skrev litt om bokhandlene i Amsterdam sist jeg var der i januar 2014.

Ellers finner jeg alltids noen ekstra bøker på Schipol også. Får det for meg at jeg ikke har handlet nok rett før boarding (eller innstappen som det heter på nederlandsk) begynner.Her er fangsten:

Pub Cats forsto jeg jo at ikke var kvalitetslitteratur, men jeg har latt meg fascinere av at butikker, cafeer og serveringssteder har hatt purrrrrsonell. Det er så hyggelig og stemningsskapende! Disse kattene er stort sett hjemløse katter som en dag har tatt seg til rette et sted og flyttet inn. I Norge hadde mattilsynet stengt en cafe med en katt på sovende på espressomaskinen innen en uke.

C. Dickens - Our Mutual Friend (Book the First)

Jeg leser Our Mutual Friend sammen med Labben fra Migrating Coconuts. Boken på 800 sider er delt i fire hoveddeler, og vi kommer til å diskutere en del hver søndag i en måned fremover. Her er det første innlegget i serien av fire (litt forsinket siden det er mandag i dag, men hei.) Det er første gang (!) jeg leser Dickens, Labben derimot er dedikert til Charles Dickens og har lest seks av bøkene hans før, og har som mål å lese alle de 16 romanene han har skrevet. Så dette blir en samlesing med to lesere med forskjellig utgangspunkt.

Kort om boka
Our Mutual Friend er et satirisk verk skrevet av Dickens i 1865, omtrent i samme periode som Tolstoy ga ut War and Peace. Det jeg visste fra før var at boken rettet et kritisk lys over forholdet vårt til penger. Handlingen er satt til London. Boka er den siste romanen Charles Dickens fullførte før han døde.

Oppsummering og refleksjoner rundt Book the First

Penger er roten til alt ondt? 
Tesen syntes å være at penger er et onde, som uten unntak bringer ut det verste i folk – selv om de i utgangspunktet kan ha gode hensikter. Her er jeg prinsipielt uenig med Dickens, derfor var jeg også litt skeptisk innledningsvis.

Selvfølgelig er det mye råttent som skjer med penger som mål, men penger er kun gjenstanden som muliggjør et bytte. Jeg ser meg nødt til å dra en Ayn Rand quote, fritt oversatt (selv om jeg vet det gjør at en del av dere himler med øynene nå):

"Det er personen som er villig til å selge sjela si for småpenger, som høyest proklamerer sitt hat for penger- og det med god grunn."

En til. Bare en til.

For å være fair, er det lett å sitte som norsk middelklasse i et land med en generøs velferdsstat og moralisere rundt de som lar seg korrumpere av penger. Jeg forstår det. Verden ser litt annerledes ut når man har jordgulv og tom mage.

Penger gjør at mange av oss skifter atferd og det blir kanskje tydeligst i arveoppgjør, der noen er villig til å ofre relasjonen til familiemedlemmer over eiendeler. Dickens tar utgangspunkt i dødsfallet til en rik forretningsmann. Han har fordelt formuen sin mellom en av sine mest lojale tjenere, Mr. Boffin og sønnen sin. I mens tjenerens andel syntes å komme uten forutsetninger, er det klare krav til sønnens arv. Han må gifte seg med en ung kvinne, beskjedent bemidlede Bella, som han ikke engang har møtt for å ha rett på arven. Slik synliggjør Dickens pengenes urimelige makt over livet til arvingen. Det oppgis ingen grunn for hvorfor faren mener sønnen burde gifte seg med Bella. Både arvingen og Bella syntes likevel å være villig til å innfri dette kravet, selv om som Bella sier "det er gitt at vi aldri kommer til å føle noe annet enn gjensidig forakt for hverandre, hvordan kunne vi det?" Viktigst av alt er pengene.

Det hele tar likevel en vending når man finner liket av forretningsmannens sønn i Themsen. Det virker da som hele formuen tilfaller tjeneren, Boffin med frue. Bella fortviler og sørger over tapet av pengene, men mannen som druknet vier hun ikke en tanke. Utad bærer hun sort og reflekterer over hvordan hun er kommet i posisjonen kvasi-sørgende enke uten engang å ha vært forlovet.

Familie som en barriere for sosial mobilitet
Dickens viser også hvordan familien responderer på noe de fleste av oss anser som et gode; sosial og økonomisk mobilitet i samfunnet. Det at du er født fattig, trenger ikke å bety at du ikke har muligheter til å skaffe et godt liv for deg og dine. I bokens første kapittel møter vi Lizzy Hexam som arbeider i en liten båt med faren "Gaffer". De søker elva for døde og lever under enkle kår. Broren til Lizzy, Charley er flink på skolen og ønsker seg – i likhet med søsteren et bedre liv. Når muligheten byr seg, råder Lizzy broren til å rømme – hun lover at hun blir igjen og hjelper faren. Faren ser på det at sønnen ønsket seg et annet liv som et svik, og sier han aldri ønsker å se ham igjen og ikke lenger regner ham som sin sønn. Motstand fra alle kanter her, altså.

Bella - en forfengelig kvinne uten verdier
Charley og Bella ønsker seg begge liv som byr på mer enn barndomshjemmet kan tilby. Forskjellen er imidlertid at Bella syntes å tilhøre en bedre stilt familie enn Charley. I tillegg er Charley villig til å arbeide for å nå dette målet. Bella er villig til å "selge sjela si" gjennom å gifte seg med en hun ikke elsker – men vurderer aldri måter hun kan bedre familiens økonomiske situasjon på gjennom egeninnsats utover det å gjøre seg attråverdig på ekteskapsfronten. Jada, jeg vet dette var England i 1860ish og at kvinner ikke arbeidet som i dag, men likevel. Hun krøller håret og furter. Det er vanskelig å sympatisere med - og jeg sidestiller hennes valg med valgene Hefners kjærester tar. Ikke fortell meg at du gifter deg med en 80-årig millionær fordi han var din sjelevenn...

Nei. Det du trenger er verdier du ikke kan putte i banken.

Mr. Boffin - en "heldig idiot"
Nå har jeg snakket en del om hva som skjedde med de som ikke fikk arv og ønsker å rette fokus mot Mr. Boffin som endte opp som eneste arving. Mr. Boffin og kona skildres som enfoldige mennesker med mange penger på bok. De kan lures av hvem som helst – noe som også skjer. Kort tid etter formuen er overført dukker parasitten Silas Wegg opp. Han overbeviser Boffin om at han må ansette ham som en litteraturens mann som skal lære ham dannelse, poesi og ikke minst å lese. Boffin gjør også en annen ansettelse. En nyankommen ung mann, John Rokesmith søker også jobb som Boffins sekretær. Han er imidlertid Weggs motstykke og tilbyr seg å arbeide gratis til han har bevist sin nytte. Han hjelper Boffin få orden i økonomi og prosjekter, og sparer ham sannsynligvis for å bli lurt av andre han gjør forretninger med. Fru Boffin er et case for seg selv. Hun beskrives som "veldig moteinteressert" av ektemannen – som har gitt fruen frie tøyler på innkjøp, men skildres som ganske vulgær og faux pas av andre. Hun har i tillegg, sammen med mannen dekorert herskapshuset som et glorete vertshus. Dickens påpeker at penger på ingen måte garanterer for stil, eller anerkjennelse.

Morsom satire, hittil uten nevneverdig sting

Selv om moralen i historien hittil er nokså floskelfylt, forteller Dickens på en morsom måte. Han introduserer mange karakterer, men gir de alle en minneverdig stemme.

Jeg er interessert i hvordan dette kommer til å utvikle seg og om vi ser noen modning i karakterene.

• Kommer Boffin til å sløse arven til siste krone er brukt?
• Vil Bella noen gang komme til å ta seg sammen?
• Kommer Charlie til å klare seg i akademia?

Søndag kommer innlegget om Book the Second.

Linnformasjonen uke #8/2015

God ny uke, blogglesere! Jeg har tilbragt helgen i Amsterdam med kjæresten og Charles Dickens.

1) Gjett hvilken bok som stjeles oftest i norske bokbutikker? ....wait for it.... bibelen! Godt man kan be om tilgivelse etterpå. Dagbladet melder at flere bokhandlere må låse inn biblene.

2) Folioprisens Shortlist ble sluppet mandag 9/2 - her var det flere nye forfattere for meg, og jeg gleder meg til å lese de nominerte bøkene frem mot kåringen av en vinner mandag 23/3. Clementine har en god post om prisen på sin side.

3) Onsdag gjester Sara Stridsberg Litteraturhuset. Jeg gleder meg!

4) "The life of a writer is hard, because money" - som aspirerende forfatter, ville du vurdert å skrive erotiske e-bøker for å få endene til å møtes?

5) Det gikk hett for seg da en russisk lærer diskuterte poesi vs. prosa med en venn. Da vennen ganske bastant hevdet "all kvalitetslitteratur er prosa", dannet det grunnlag for en konflikt som resulterte i at læreren drepte kameraten med kniv. Gudbedre, jeg som trodde man ble mer tolerant av å lese mye.

 

J.Offill - Dept. of Speculation (Folio Shortlist 2015)

Frem mot kåringen av en vinner, den 23. mars vil jeg lese alle de åtte nominerte bøkene til Folioprisen 2015. Hittil har jeg lest How to be Both av Ali Smith, i forbindelse med Man Bookers Shortlist. Her følger anmeldelsen av Jenny Offills Dept. of Speculation – et portrett av et ekteskap.

Bildet er lånt fra Drawn & Quarterly Bookstore

Forfatter: Jenny Offill

Tittel: Dept. of Speculation (2014)

Sideantall: 182 sider

Plot: Hovedpersonen, kun kjent for oss som "kona" forteller historien om forholdet til "mannen". Dette er ikke på langt nær så kjedelig som det kan høres ut, for boka er intelligent og vittig skrevet. Dialog > handling, her altså.

Favorittutdrag:

People keep telling me to do yoga. I tried it once at the place down the street. The only part I liked was the part at the end when the teacher covered you with a blanket and you got to pretend you were dead for ten minutes.

Advice for wives ca 1896: The indiscriminate reading of novels is one of the most injurious habits to which a married woman vas be subject. Besides the false views of human nature it will impart…it produces an indifference to the performance of domestic duties, and contempt for ordinary realities.

Ekstraordinært skrevet om et ordinært samliv.
Noen bøker er skrevet på en måte som gjør at jeg connecter (fantastisk norsk, Linn) umiddelbart med protagonisten og forfatteren. Dept. of Speculation er en av disse. Det er som en melankolsk versjon av stemmen i Where'd you go Bernadette (som forresten er en veldig god bok). Offill har skrevet en svært kompakt bok på 182 sider. Det er tett med anekdoter, vitenskapelige funfacts og kjente sitater. Strukturen på boka er små avsnitt som ikke alltid tilsynelatende henger sammen. Når man leser kan man få følelsen av at Offill har spart tekster og tankerekker hun har hatt ønske om å innarbeide i en bok, for så å sy sammen et lappeteppe av disse glimrende små avsnittene. Først et godt stykke inn i boken klarer jeg å se helheten og teksten som en sammenhengende historie.

Bokas tittel er navnet på kjærlighetsbrevene mannen og kona utvekslet innledningsvis. I disse reflekteres det over forholdet og livet – og usikkerhetene man må leve med til en hver tid.

Bokas styrke er alle de fantastiske utdragene man kan highlighte og kose seg med igjen og igjen. Kloke og morsomme observasjoner, som får leseren til å løfte blikket. Minst likte jeg at boka var såpass kompakt. Det føles nesten litt stressende med så mye informasjon og avsporinger fordelt på så få sider – men hei, jeg har lest bøker på over 800 sider som har hatt mindre essens enn denne. Effektivitet for the win. Jeg forstår godt at den er på kortlista til Folioprisen.

Anbefales: Litteraturelskeren som liker en leken struktur på boka

Karakter: B

Andre som har lest den mener:
Ann Helen (Labben) synes det var en krevende men god start på Folioprisens kortlistelesing.

Tags: #Folio, #ekteskap, #morsom, #smart, #kortlistet, #litteraturpris, #trist
 

J.K Rowling – Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (#3)

Dette er bøker som alle har lest og ment noe om før meg, så jeg holder omtalen kort.

I tredje bok om Harry Potter venter et nytt semester på trollmannskolen Hogwarts. Semesteret innledes med nyhetene om at Sirius Black, dømt for mordet på Potters foreldre, har rømt fra verdens sikreste fengsel, Azkaban. Det ryktes at han har kommet for å ta Harry. Samtidig tar skoleflinke Hermoine flere fag enn det som strengt tatt burde la seg gjennomføre, Rons rotte, Scabbers blir stadig tynnere og mer skallet – og Harry mottar en usedvanlig generøs anonym gave som kan hjelpe ham å vinne Quidditchkuppen.

Forfatter: J.K Rowling

Tittel: Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (tredje bok i Harry Potter-serien) (1999)

Sideantall: 435 sider

I et nøtteskall: Dette begynner å få elementer av Coldplay "how many ways can I sing my one song"? Skolen, medelevene og Harry stilles ovenfor en ny fare – der den tilsynelatende opplagt skyldige er uskyldig - akkurat som i forrige bok og boka før den.

Fra barnebok til ungdomsbok
Den tredje Harry Potterboken er den mest spennende av de jeg har lest hittil (bok 1, 2 og 3 i serien). Hvis du klarte å gjette slutten, regner jeg med at du ikke er langt unna å kunne forutse morgendagens lottotall.

Det er merkbart at både karakterene i boka, og bokas lesere har blitt litt eldre siden de to foregående bøkene. Harry er nå 13 år, og Rowling legger opp et mer komplekst plott. Harry legger også for første gang merke til en jente, Cho – en motspiller innen Quidditch, som han syntes er søt og som får ham til å rødme. Mer plass vies ikke til dette i bok 3, men et frø er sådd – Harry har blitt en ungdom.

Som de andre bøkene er denne full av fantasi og humor og fikk meg til å le høyt flere ganger. Jeg slenger meg på de andre, og utnevner bok 3 til min favoritt av de tre jeg har lest så langt.

Anbefales: unge sjeler i aldersgruppen 12-99, som skulle ønske de gikk på Hogwarts heller enn en tilfeldig ungdomsskole i Grukkedal kommune.

Karakter: B

Lenker til omtale av de andre bøkene i serien:

• Harry Potter and the Philosopher's Stone (Harry Potter #1)
• Harry Potter and the Secret Chamber (Harry Potter #2)

  

Folioprisens kortliste

Folioprisen er ute med kortlisten, nå klokken 16.00 - her er bøkene som kom med:

10:04 by Ben Lerner (Granta) (USA)
All My Puny Sorrows by Miriam Toews (Faber) (Canada)
Dept. of Speculation by Jenny Offill (Granta) (USA)
Dust by Yvonne Adhiambo Owuor (Granta) (Kenya)
Family Life by Akhil Sharma (Faber) (India/USA)
How to Be Both by Ali Smith (Hamish Hamilton) (Skotland/UK)
Nora Webster by Colm Tóibín (Viking) (Irland/UK)
Outline by Rachel Cusk (Faber) (England/UK)

Jeg har kun lest How to Be Both av disse åtte, Nora Webster har jeg påbegynt. Jeg hadde forventet å se The Lives of Others i tillegg til How to Be Both på shortlisten, men Folios Shortlist har imponerende lite overlapp med Man Booker. Av forfatterene som er representert er jeg ikke kjent med mer enn to som har vært nominert til Man Booker, og kun en av de åtte bøkene (How to be Both) var på Man Bookers kortliste.

Folio har delt kortlisteplassene mellom 3 fra USA og 3 fra UK, samt en forfatter fra Canada og en fra Afrika. 6 av 8 bøker kommer fra Granta eller Faber.

Jeg kommer til å forsøke å sammenlikne Man Bookers shortlist 2014 mot Folios Shortlist 2015 i slutten av mars når jeg har lest alle bøkene på Folios liste.

Jeg undres litt over at David Mitchell heller ikke denne gangen nådde opp til kortlisten.

Har du lest noen av disse/ planlegger du å lese noen av bøkene på shortlisten?

Linnformasjonen uke #7 / 2015

1) I dag 15.00 GMT (16.00 norsk tid) slippes kortlisten til Folioprisen. 80 titler (!) skal bli 8. Jeg er spent på hvor store innslag det blir av ManBooker long- og shortlistede bøker på Folios Shortlist. Jeg satser på å lese kortlisten fortløpende, frem mot kåringen av en vinner 23. mars. Jeg tipper The Lives of Others og How to be Both er på lista, jeg krysser også fingrene for The Wake – men er redd den er vel smal. Til slutt et lite frustrasjonsgrynt - Hvorfor hedret ikke Booker, Costa eller Folio den geniale The People in the Trees med en longlistplass?

2) Fifty Shades of Grey har premiere på norske kinolerret denne helgen. Jeg spår synlig utslag i Statistisk Sentralbyrås befolkningsvekstgraf 9 måneder fra nå.

3) Tvangslesing på torsdag! Vi samles igjen på Oslo Mekaniske Verksted. Ta med deg boka di og og hold oss med selskap fra 17ish.

4) Harper Lee kommer med en oppfølger til How to Kill a Mockingbird, boken med tittelen Go Set a Watchman vil bli publisert i juli, hele 50 år etter den ble fullført, og 55 år etter To Kill a Mockingbird ble utgitt. Det er nå full debatt om hvorvidt Lee er totalt tilregnelig, hun bor på sykehjem og er 88 år gammel, etter et slag er forfatteren nesten helt blind og døv. I et intervju i 2011 sa Harper: I espoused two or three ideas. I said maybe you didn’t want to compete with yourself. She said, “Bullshit. Two reasons: one, I wouldn’t go through the pressure and publicity I went through with To Kill A Mockingbird for any amount of money. Second, I have said what I wanted to say and I will not say it again.”

5) Lurer du forsatt på hva du skal gjøre 14. februar? Hent ideer fra dine favorittbøker – og 12 litterære par sine planer for Valentine's Day og overrask din Mr. Darcy!

Hvilken bok lytter hun til?

Jeg tar toget fra Nationaltheatret hjem fra jobb hver dag. I det siste har denne reklamen på perrongen fanget oppmerksomheten min. En dame med et mildt sagt intenst blikk hører på lydbok og annonsøren Storytel spør "Hvilken bok lytter hun til?"

Mitt forslag er Fifty Shades of Grey (Kinky fuckery? tenker hun og forsøker å se upåvirket ut).
- Hva tror du?

Uansett, Storytel er inne på et interessant konsept. De følger Netflixforretningsmodellen og for 169 kr mnd, får du ubegrenset tilgang til lydbøker og e-bøker. Det er jo flott, men jeg syntes prisen var litt stiv ut i fra utvalget bøker de hadde og sammenliknet med film- og serietjenesteleverandører. Her var det mye serieromaner og damer med avrevne ballkjoler i samlingen, men også en del bestselgere fra norsk og engelsk litteratur for å være fair. I tillegg er det jo slik at bøker er dyrt i Norge. Er ikke mye bøker du får for 169 kr.

Foreløpig kommer jeg langt med bibliotekskort, bokbutikker og Amazon - men jeg syntes absolutt dette er en spennende utvikling.
 

L. Svendsen – Arbeidets Filosofi

I forbindelse med storstreiken i forrige uke bestemte jeg meg for å lese boken arbeidets filosofi. Arbeidslivet har forandret seg stort gjennom tidene, det samme har våre forventninger til hvordan det skal være å jobbe.

Lars Fr. H. Svendsen er professor i filosofi på universitetet i Bergen, prosjektleder i Civita og har utgitt bøker som har blitt oversatt til 24 språk. Best kjent er kanskje Kjedsomhetens filosofi og Ondskapens filosofi. Jeg fikk boken under deltagelse på et seminar i regi av Civita i 2013.

Forfatter: Lars Fr. H. Svendsen

Tittel: Arbeidets Filosofi (2011) – originalt utgitt på engelsk under tittelen Work.

Sjanger: Sakprosa, filosofi

Sideantall: 167

Om boken: Vi blir stadig kortere i jobbene våre – på mange måter kan man si vi har tatt med oss konsumentvanene våre inn i arbeidslivet. Å arbeide skal være både morsomt og meningsfylt, og ofte utgjør arbeidet en stor del av identiteten vår. Men hva skjer dersom arbeidslivet skuffer oss, eller verre – dersom vi trives så godt i det at vi lar det overskygge andre og viktigere deler av livet?

Filosofen Lars Fr. H. Svendsen utforsker meningen med arbeid, vi serveres klassiske og moderne teorier om arbeid. Vi ser på utviklingen av synet på arbeid fra forbannelse til kall, meningen med arbeid, fordelingen av arbeidsoppgaver i et samfunn, balansen mellom arbeid og fritid, det å bli ledet og betalt, og hvordan det er å arbeide i et rikt og moderne samfunn. Han drodler også litt rundt et samfunn uten arbeid.

Utdrag:

I idehistorien er det to perspektiver på arbeid som utmerker seg: Noen betrakter arbeid som en meningsløs forbannelse, og andre som et meningsfullt kall. Det første synet dominerte fra antikken til reformasjonen, og det andre fra reformasjonen og fremover. Ingen har nedvurdert arbeidet mer enn antikkens greske filosofer. Det finnes ikke noe eget ord for arbeid på klassisk gresk.

Produktivitetsnivået har økt betydelig etter andre verdenskrig. Faktisk er det mer enn fordoblet. Dette betyr i utgangspunktet at vi kunne hatt den samme levestandarden som for femti år siden, men bare jobbet halvparten så mye som den gjennomsnittlige arbeideren den gang. Poenget er: Hvis du er fornøyd med en bestemt materiell levestandard og aldri har ønsket å heve deg over det nivået, vil produktivitetsøkningen gi deg mer og mer fritid. Snarere enn å utnytte produktivitetsøkningen til å gi oss mer fritid, har vi valgt å heve levestandarden, slik at vi – målt ut i fra nivået i tidligere samfunn- er blitt ufattelig velstående. Den gjennomsnittlige leseren av denne boken har det materielt bedre enn 99 prosent av alle mennesker som noensinne har levd. De fleste konger og dronninger i tidligere dager ville vært misunnelige på vårt velstandsnivå. Selvfølgelig virker det ikke slik for oss, men det er bare fordi vi tar denne levestandarden for gitt.

Balansert og tilgjengelig 
Bokens styrke er at den er nyansert og at forfatteren gjør materien lett tilgjengelig. Han er ikke belærende eller moraliserende rundt dette med arbeid. Han er rett og slett lett å like. Svendsen guider leseren gjennom ideer fra klassiske og moderne tenkere – samtidig som han fordrer til balanse mellom fritid og arbeid og moderasjon i forventningene til hva arbeidet skal gjøre for deg.

Kjæresten har lenge foreslått at jeg skulle lese filosofi, fordi det utfordrer måten man tenker på og løfter en. Jeg klarer ikke si det på en mindre klisjefylt måte, men vit at jeg vet det der var en klein setning. Det er akkurat det denne boka gjør, den gir deg innsikt i ulike synspunkt – og formulerer presist det du kanskje har hatt noen uklare tanker om bakerst i hodet. Eller enda bedre, den gir deg innsikt i hva de klokeste hodene har tenkt om temaet gjennom tidene – og disse ideene er nye for deg. Forfatteren gjør dette rett frem og upretensiøst, krydret med moderne referanser.

Boken er liten og tynn og farer igjennom mange interessante problemstillinger på få sider. Heldigvis har Svendsen viet de siste sidene i boka til foreslått videre lesning. Dette er en god start, men det føles som en forrett. Kanskje var det også bokens hensikt, å vekke appetitten for filosofi og gode tanker rundt arbeid.

Anbefales: studenter og andre som skal etablere seg i arbeidslivet.

Jeg gir ikke sakprosa karakter, da jeg ikke har funnet et sett med kriterier å bedømme etter enda.

Murakamis Town of Cats (1Q84) vs Spirited Away

I går så jeg den japanske animasjonsfilmen Spirited Away (som på norsk har fått tittelen Chihiro og heksene) fra 2001. Fullversjonen ligger faktisk på YouTube, og den har fått 8,6 på IMDB. Det var kjæresten som mente jeg burde se den, fordi den hadde åpenbare likhetstrekk med Town of Cats kapittelet i Murakamis 1Q84. Han er skarp.

 Etter å ha lest 1Q84-utdraget Town of Cats på nytt (tilgjengelig gratis hos The New Yorker fra 2011) – må jeg si meg enig. Det er rett og slett veldig likt.
Parallelle åndeverdener og fysiske verdener eksisterer side om side i japansk surrealisme. Det er heller ikke uvanlig at en karakter har to identiteter samtidig, dette gjelder mennesker, dyr og andre skapninger som skildres. Du har helt sikkert vært borti dette når du har lest Murakami (Natasha Nandabhiwat 2013).

I Spirited Away vandrer ti år gamle Chihiro og foreldrene inn i en parallell åndeverden, i noe som ser ut til å være en forlatt fornøyelsespark. Gatene er tomme og lysene er slukket, men faren til Chihiro lukter mat og følger duften til en restaurant der det bugner av varm mat på fatene. Ingen betjening er å se, så foreldrene bestemmer seg for å betale etter de har spist og kaster seg over den fristende maten. Chihiro ber dem være så snill å slutte og trekker seg unna. Hun har en dårlig magefølelse. Etter litt utforsking styrker denne seg. Etter mørket har senket seg siger åndene frem og befolker fornøyelsesparken. De er kommet dit for å slappe av, spise og gå i badehuset. Chihiro løper tilbake til foreldrene, for å forsøke å komme seg tilbake til menneskeverden samme vei som de ankom åndeverdenen. Til sin forskrekkelse ser hun at begge foreldrene har blitt gjort om til griser. Nå må hun redde dem, og få dem ut av åndeverdenen.

 



I Town of Cats som inngår i 1Q84, sitter protagonisten (fancy for hovedkarakteren), Tengo, og leser en paperback på toget fra Tokyo. Denne heter Town of Cats og beskrives som "a fantastical piece by a German writer". Historien gjenfortelles så. En ung mann hopper på toget, uten noen planlagt destinasjon – han bestemmer seg for å gå av på en tilfeldig stasjon som fanger oppmerksomheten hans. Han tilbringer stort sett feriene slik, ved å hoppe av toget på tilfeldige steder, komme og dra når han ønsker. En dag ser han en vakker elv fra togvinduet, og på andre siden av denne ligger en fin liten landsby med en steinbro. Den unge mannen er den eneste som går av på denne stasjonen. Inne i byen er alle butikkene og cafeene stengt. Mannen undrer seg hvor alle er. Neste tog går uansett ikke før morgenen etter, så han blir nødt til å tilbringe natten i byen. Kvelden kommer og byen fylles raskt med enorme katter, av alle farger og raser. Dette sjokkerer mannen, som løper og gjemmer seg i klokketårnet. Kattene tar seg til rette i butikkene og cafeene, de arbeider og snakker sammen. Når morgenen kommer fullfører kattene sine ærend og arbeidsoppgaver og forsvinner tilbake over broen. Mannen har nå blitt nysgjerrig og bestemmer seg for å bli litt lenger for å utforske hvordan denne kattebyen kan finnes. Hver kveld gjemmer han seg i klokketårnet og observerer kattene. Kattene lukter inntrengeren og begynner å lete. Mannen bestemmer seg for å ta neste tog ut av kattebyen, men toget har sluttet å stoppe. Det sakker ikke ned farten, men kjører rett forbi. Han er fanget i kattebyen.

 Under har jeg samlet noen illustrasjoner av Town of Cats fra Behance.

 

 

 

Likhetstrekkene er klare:

• Både Chihiro og den unge mannen ankommer et forlatt lite sted som er tomt, men fylles av overnaturlige vesener når mørket faller.
• Begge stedene har en åskam, en elv og et passerende tog med klare begrensninger (Den unge mannen sitt slutter å stoppe i byen og kjører rett forbi, i Spirited Away stopper toget, men tar deg kun en vei).
• I begge historiene kommer de overnaturlige vesenene over en bro og inn i byen/fornøyelsesparken der karakteren er fanget i en parallell verden.
• Begge protagonistene kan luktes av de opprinnelige innbyggerene/besøkende ("huff, det lukter menneske her! Men det er vel ikke mulig?") og gjemmer seg.

Men det er noen forskjeller også, men jeg vil ikke gå så mye inn i de – for da avslører jeg hele plottet. Den mest påfallende er at i mens han aksepterer det han mener er skjebnen, velger Chihiro å kjempe. 

Jeg likte både 1Q84 og Spirited Away. Dersom du liker Murakami er det stor sjans for at du også kommer til å like denne filmen.

Linnformasjonen uke #6

Velkommen februar! Denne måneden fyller jeg 31, besøker Amsterdam for å feire Valentines Day (enhver unnskyldning for å dra på tur) og gleder meg over at Stridsberg gjester litteraturhuset den 18. februar. Billetten henger på oppslagstavla på jobb.

1. Det er klart for tvangslesingscafe igjen. Møt opp 12. februar på Oslo Mekaniske Verksted i 16-17tiden og ta med deg en bok som vekker dårlig samvittighet og alt du kan skrape sammen av selvdisiplin. Vi er en hyggelig gjeng på 5-6 stykker og ingen biter nevneverdig. Jeg har tenkt å lese Infinite Jest av David Foster Wallace.

2. Hermine Emma Watson skal spiller bokelskeren Belle i en nyproduksjon av Skjønnheten og Udyret. 10-åringen i meg gleder seg vilt. Bustle har laget et innlegg om Emmas 12 favorittbøker. Jeg elsker at vi finner Susan Cains Quiet på listen. Introverts unite (seperately)!

3. Den australske forfatteren Colleen McCullogh døde 29. januar. Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, men gudbedre for en nekrolog. “Colleen McCullough, Australia’s bestselling author, was a charmer. Plain of feature, and certainly overweight, she was, nevertheless, a woman of wit and warmth." HVA SA DU SA DU? Flere syntes den var så latterlig dårlig og urettferdig (hvem ville skrevet at en mann var plain of feature i hans nekrolog?) at en bølge med parodier på nekrologen hennes nå slår over Twitter med hashtag #myozobituary.

4. Bokbloggerprisen 2014 har offentliggjort sin kortliste. De tre bøkene som fikk flest poeng i kategoriene Årets Roman var: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer, Finne Ly av Aina Basso og Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol. De tre bøkene som gikk videre i Åpen Klasse var: Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson, De som ikke finnes av Simon Stranger og Vinternoveller av Ingvild H. Risøy. Dette er bokbloggerprisens andre kortliste (prisen ble utdelt for første gang i fjor) og jeg syntes den virker sterkere enn den forrige.