Lest i mars (18/70)

Det ble bare fem bøker i mars, til tross for at jeg hadde en ukes ferie og tilbragte to døgn i fly til og fra Kambodsja. Til sammen har det blitt 51 sider lest pr. dag i snitt i mars, hele 18 sider mindre hver dag enn i februar. Til mitt forsvar har vårværet vært fantastisk og jeg har kost meg masse i skog og mark.

  Denne måneden har jeg lest:

Forfatter	Tittel	År	Sideantall
Mark Haddon	The curious incident	2004		272
Kathrine Boo	Bak den vakre fasaden	2014		300
Ryu Myrakami	I misosuppen	2014		228
Julie Kibler	Kom hjem	2014		379
Ransom Riggs	Hollow City	2014		400

Det jeg syntes er det verste denne måneden er likevel det at jeg helt glemte bort samlesingen av Agnes Ravatn sin bok Fugletribunalet. Boken er på kortlisten til Bokbloggerprisen. Jeg var ute i lunsjen i går og kjøpte den og skal få lest den så snart som mulig.

Den boken jeg leste denne måneden som gjorde størst inntrykk på meg var "Bak den vakre fasaden" av Kathrine Boo. I tillegg likte jeg den handlingsspekkede fortsettelsen om Miss Peregrine's peculiar children – Hollow City, veldig godt. Jeg ønsker derfor å vie disse bøkene litt ekstra oppmerksomhet her.

K. Boo - Bak den vakre fasaden (Behind the beautiful forevers)

Gjennom Boo følger vi befolkningen som lever gjemt bak murveggen med flisereklamen "beautiful forever" i et slumområde utenfor Mumbais flyplass. Det er lett å glemme at man leser en dokumentarbok, så godt er språket - så presist er skildringene. Boo selv har vært redd for å tolke for mye og tillegge personene tankerekker - hun har derfor brukt mye tid på å intervjue de om hva de tenkte og følte da ulike hendelser fant sted - og om relasjonen til hverandre. Jeg anbefaler forresten at du leser etterordet før du leser selve boka. Her får du innsikt i forfatterens bakgrunn og arbeidet med å samle inn informasjonen. Jeg leste boka kronologisk og fikk etterordet som en kald bøtte vann til slutt som minnet meg om at dette er ekte. Det er kanskje heller ikke feil, men det står en del der som jeg tenkte hadde gjort seg i et forord.

Boken er i stor grad en problematisering av den bunnløse fattigdommen og et sobert portrett av hvordan det er å være en av mange fattige i India.. Hvor pengene blir av og hvordan det preger oss å leve i omgivelser som dette - og hvordan de fattigste likevel håper - fordi håp er det eneste de har. Katherine Boo har klart kunsten å skildre disse menneskene uten å gjøre dem stakkarslige. Jeg er full av beundring ovenfor dem, for Boos indere i slummen er først og fremst ressurssterke og hardtarbeidende.

Boken dro meg rett tilbake til pensum i politikk og økonomi. Hvor stor ulikhet kan vi tolerere, og hvordan kan vi bygge samfunnene våre slik at de fattigste også får nyte godt av økonomisk vekst?


R. Riggs – Hollow City
Hollow City er mer handlingsspekket og spennende enn den første boka i serien. Av og til ble det nesten for intenst – hverken karakterene eller jeg fikk hvile.

Jeg syntes også det at vi fikk mulighet til å bli bedre kjent med karakterene gjorde bok to sterkere. I den første boka etableres Riggs virkelighet, selve rammeverket for historien og barna karakteriseres primært ut i fra egenskapene sine. Vi blir kjent med Emma som kan lage ild med hendene, usynlige Millard, supersterke Bronwyn og Hugh som har et vepsebol i magen, for å nevne noen. I bok to lærer vi mer om dem og rollene de inntar når de står samlet ovenfor en trussel. Emma er den de andre ser til som en slags leder i Miss Peregrines fravær, og Bronwyn er beskytteren – som bestandig sikrer seg at det går bra med de to minste barna, nervøse Claire og nysgjerrige Olive.

I tillegg møter vi en rekke forunderlige dyr, som Emuraffen og en snakkende hund. Dette er utmerket ungdomslitteratur. Jeg fikk fornemmelser av Pans labyrint, noe jeg tenkte var en interessant observasjon – helt til jeg så at jeg hadde skrevet akkurat dette om bok nummer en.

Åja, og selvfølgelig jobber Tim Burton med en filmatisering.

Jeg gleder meg til neste bok i serien.

 

R. Riggs - Hollow City (The second novel of Miss Peregrine's peculiar children)

Jeg er egentlig på fest nå, men jeg trenger å få denne boka ut av hodet, så derfor har jeg trukket meg tilbake for å skrive bokanmeldelse.

Jeg likte Miss Peregrine's Home for Peculiar Children godt, så da jeg kom over oppfølgeren – Hollow City i en bokhandel i Amsterdam i januar bestemte jeg meg raskt for å rydde plass i kofferten (Det er alltid plass til én bok til). I likhet med den første boka har Hollow City gjort seg bemerket på New York times bestselgerliste. Forfatteren har latt sultne lesere vente lenge på fortsettelsen om de forunderlige barna, første bok tok Riggs ti måneder å skrive imens han arbeidet 2,5 år med Hollow City som kom på markedet i januar 2014.

Akkurat som forrige bok er Hollow City full av gamle, litt ubehagelige bilder – som forfatteren har samlet gjennom flere år på loppemarkeder eller lånt fra andre samlere. La meg gi dere noen eksempler, for bildene er en god indikator på hvordan boka oppleves å lese:

Forfatter: Ransom Riggs

Tittel: Hollow City (The second novel of Miss Peregrine's peculiar children)

Forlag: Quirk

Sideantall: 399 sider

Plot: I det vi gjenopptar handlingen fra bok en er vi midt i en fluktscene. Barna og vergen deres, Miss Peregrine (som nå er en fugl) flykter fra skapningene som jager dem i båt, etter øya de har gjemt seg på i flere tiår har blitt avslørt. Ferden går til London, hovedstaden for forunderlige. I London jakter barna på de kidnappede vergene sine, for kun en verge kan hjelpe Miss Peregrine finne tilbake til sin opprinnelige form. Det blir tydelig at de ondskapsfulle skapningene som jager og fanger de med spesielle evner har funnet og tømt nesten alle tidsloopene i Europa og USA. Midt oppe i dette må Jacob ta et valg, om han skal bli og kjempe med vennene sine eller om han må komme seg hjem til sin normale tilværelse i nåtiden, før et vindu lukkes for alltid.

I et nøtteskall: Flukt og kamp for mangfoldets rett til å leve. Jeg holdt pusten i nesten 400 sider.
Favorittutdrag:

She looked like Dorothy from the Wizard of Oz, only cuter. I didn't know how to tell her this in front of everybody, though, so instead I gave her an awkward grin and a thumbs up. She laughed. "Like it? Well, that's too bad, " she said with a coy smile. "I'd stick out like a sore thumb." Then a pained expression crossed her face, as if she felt guilty for laughing – for having had even a moment of fun, given all that had happened to us and everything yet to be resolved – and she ducked behind the screen again. I felt it, too: the dread, the weight of the horrors we'd seen which replayed themselves in an endless, lurid loop in my mind. But you can't feel bad every second, I wanted to tell her. Laughing doesn't make bad things worse any more than crying makes them better. It doesn't mean you don't care, or that you've forgotten. It just means you're human. But I didn't know how to say this either.

Tanker i ettertid:
Enda bedre enn den første!

Hollow City er mer handlingsspekket og spennende enn den første boka i serien. Av og til ble det nesten for intenst – hverken karakterene eller jeg fikk hvile.

 Jeg syntes også det at vi fikk mulighet til å bli bedre kjent med karakterene gjorde bok to sterkere. I den første boka etableres Riggs virkelighet, selve rammeverket for historien og barna karakteriseres primært ut i fra egenskapene sine. Vi blir kjent med Emma som kan lage ild med hendene, usynlige Millard, supersterke Bronwyn og Hugh som har et vepsebol i magen, for å nevne noen. I bok to lærer vi mer om dem og rollene de inntar når de står samlet ovenfor en trussel. Emma er den de andre ser til som en slags leder i Miss Peregrines fravær, og Bronwyn er beskytteren – som bestandig sikrer seg at det går bra med de to minste barna, nervøse Claire og nysgjerrige Olive.

I tillegg møter vi en rekke forunderlige dyr, som Emuraffen og en snakkende hund. Dette er utmerket ungdomslitteratur. Jeg fikk fornemmelser av Pans labyrint, noe jeg tenkte var en interessant observasjon – helt til jeg så at jeg hadde skrevet akkurat dette om bok nummer en.

Åja, og selvfølgelig jobber Tim Burton med en filmatisering.

Jeg gleder meg til neste bok i serien.

Anbefales: Ungdom

Karakter: C+

 

K.Boo - Bak den vakre fasaden (Behind the beautiful forevers)

Hva får en hvit amerikansk kvinne til å skrive om slummen i Mumbai? I bokens etterord forklarer Katherine Boo:

"For ti år siden forelsket jeg meg i en indisk mann, og fikk et land på kjøpet. Han ba meg innstendig om ikke å la meg lure av førsteinntrykket. Da jeg traff mannen min, hadde jeg i flere år laget reportasjer fra fattige lokalsamfunn i USA og undersøkt hva som kreves for å komme seg ut av fattigdommen i et av verdens rikeste land. Da jeg kom til India, en stadig mer velstående og mektig nasjon som samtidig representerte en tredjedel av fattigdommen og en fjerdedel av sulten i verden, var mange av spørsmålene de samme."

Resultatet er en fantastisk dokumentarbok, som føles skjønnlitterær i fremdrift og form. Boken vant The National Book Award i 2012 og er kåret til en av 2012s beste bøker av en rekke kjente tidsskrifter, deriblant The New York Times, The Washington Post, The Economist og USA Today.

Jeg prøver ut noe nytt her, men jeg er ikke sikker på hvor heldige disse "litterære selfiesene" er. Mulig det revurderes.

Forfatter: Katherine Boo

Tittel: Bak den Vakre Fasaden: Liv, Død og Håp i Mumbais Slum (2013) - opprinnelig: Behind the Beautiful Forevers: Life, Death and Hope in a Mumbai Undercity (2012).

Forlag: Gyldendal

Sideantall: 300 sider

Plot (hentet fra bokens bakside): Asha er slummens dronning, tenåringen Abdul lever av å videreselge de rikes avfall, Kalu er skrapmetalltyv - dette er tre av hovedpersonene i en sann og inspirerende historie fra et av Indias utallige slumområder. Annawadi-slummen ligger i skyggen av luksushotellene ved Mumbais flyplass. Mens hotellene symboliserer Indias sterke økonomiske vekst, er Annawadi en hengemyr av bunnløs fattigdom og hjerteskjærende elendighet. Men Bak Den Vakre Fasaden viser hvordan ambisjoner og fremtidshåp kan blomstre i selv de mest utpinte omgivelser. Abdul vil bli rik på å sortere søppel. Asha håper datteren skal bli den første i slummen med høyere utdannelse. I denne rystende, men hjertevarme fortellingen går fremtidshåp og tilbakeslag hånd i hånd. Religion, kastesystem, sex og maktkamp utgjør brutale krefter som enkeltmenneskets håp kolliderer med. Motet og fantasien kjenner imidlertid ingen grenser for Abdul, Asha og de andre. Katherine Boo har fulgt innbyggerne i Annawadi i årevis. Hun skildrer med dyp innsikt og skarp humor hva som binder menneskene sammen bak Indias nyrike luksus. Dette er et usentimentalt møte med mennesker som det er vanskelig å glemme.

I et nøtteskall: Hvordan kan vi tolerere slike ulikheter og hvordan forsterker korrupsjonen disse og spenner beina under enkeltmenneskenes håp og ambisjoner? En grundig skildring av fattige inderes hverdag i en voksende økonomi.

Favorittutdrag:
På avstand er det lett å overse det faktum at i fattige bydeler som er styrt av korrupsjon, der utslitte mennesker slåss om smuler på et lite territorium, er det forferdelig vanskelig å være god.

Abduls far hadde lagt til seg den irriterende uvanen å snakke om fremtiden som om den var en buss: "Den kjører forbi, og du tror du ikke rekker den, men så sider du vent, kanskje jeg rekker den likevel - jeg må bare løpe fortere enn før. Bare at nå er vi alle slitne og skadet, så hvor fort kan vi egentlig løpe? Du må prøve å rekke den selv om du vet at du ikke klarer det, når det kanskje er best å bare la den kjøre..."

I Vesten og blant enkelte i den indiske eliten hadde dette ordet, korrupsjon, entydig negative bibetydninger. Det ble betraktet som et hinder for Indias moderne, globale ambisjoner. Men for de fattige i et land der korrupsjon stjal mange muligheter, var korrupsjon en av de reelle mulighetene som var igjen.

Tanker i ettertid:
Dette er nok den beste boken jeg har lest så langt i år. Dette er dokumentarversjonen av Balansekunst.

Gjennom Boo følger vi befolkningen som lever gjemt bak murveggen med flisereklamen "beautiful forever" i et slumområde utenfor Mumbais flyplass. Det er lett å glemme at man leser en dokumentarbok, så godt er språket - så presist er skildringene. Boo selv har vært redd for å tolke for mye og tillegge personene tankerekker - hun har derfor brukt mye tid på å intervjue de om hva de tenkte og følte da ulike hendelser fant sted - og om relasjonen til hverandre. Disse intervjuene har vært krevende å gjennomføre, delvis fordi intervjuobjektene ikke så hensikten med intervjuet - men også fordi hun ikke valgte å vie oppmerksomheten sin til de språklig sterkeste Annawadi-beboerne, i frykt for å overrepresentere disse.  Katherine Boo forklarer at intervjuene har tatt tid, delvis fordi de nøkterne personene hun har intervjuet var overarbeidede mennesker som primært arbeider i stillhet med søppel. Det er ikke slik at forfatteren forsøker å fortelle et helt folks historie gjennom å kaste lys på noen få personer eller trekke noen absolutte konklusjoner, men som hun selv sier "...det kan formuleres bedre argumenter, kanskje til og med bedre politikk, når vi vet mer om vanlige folks liv". Jeg anbefaler forresten at du leser etterordet før du leser selve boka. Her får du innsikt i forfatterens bakgrunn og arbeidet med å samle inn informasjonen. Jeg leste boka kronologisk og fikk etterordet som en kald bøtte vann til slutt som minnet meg om at dette er ekte. Det er kanskje heller ikke feil, men det står en del der som jeg tenkte hadde gjort seg i et forord.

Jeg beundrer Annawadis innbyggere pågangsmotet og ambisjonene. Troen på at den økonomiske veksten også vil løfte dem. Boken forteller om feilslått, men velment politikk, som at det gis penger til skolegang for barna i slummen og at familier bosatt i slumområder som rives får tildelt ordentlige boliger. Korrupsjon undergraver den positive effekten disse tiltakene kunne ha hatt og de fleste institusjoner fra maktpersoner i slummen selv til eksterne myndigheter som politi og domstol har skitne fingre. Det går utover de fattigste, de som ikke har pengene til å kjøpe lojaliteten til de som forvalter makten.

Boken er i stor grad en problematisering av den bunnløse fattigdommen og et sobert portrett av hvordan det er å være en av mange fattige i India.. Hvor pengene blir av og hvordan det preger oss å leve i omgivelser som dette - og hvordan de fattigste likevel håper - fordi håp er det eneste de har. Katherine Boo har klart kunsten å skildre disse menneskene uten å gjøre dem stakkarslige. Jeg er full av beundring ovenfor dem, for Boos indere i slummen er først og fremst ressurssterke og hardtarbeidende. I en Q&A på sin hjemmeside resonnerer hun som følger:

"Sunil and Sonu have tough, tough lives but if a reader comes away from this book thinking of them only as pathetic socioeconomic specimens I’ll have failed as a writer. They’re cool, interesting kids, and I want the reader to sense that, too. Because we can talk all we want about how corruption or indifference robs people of opportunity–of the promise our societies squander–but if we don’t really grasp the intelligences of those who are being denied, we’re not going to grasp the potential that’s being lost."

Boken dro meg rett tilbake til pensum i politikk og økonomi. Hvor stor ulikhet kan vi tolerere, og hvordan kan vi bygge samfunnene våre slik at de fattigste også får nyte godt av økonomisk vekst?

Jeg lurer på hvordan det går med Abdul, Kalu og Manju i dag. Jeg håper boken har medført noen form for støtte eller oppmerksomhet som har ledet til tiltak som kan gjøre livet lettere for Anniwadis innbyggere og at den får oss som lesere - og borgere, til å stille oss selv kontrollspørsmålet om hvordan vi kan ta bedre vare på de som har minst.

Anbefales: Alle som reiser, alle som er interessert i andre kulturer, sosial ulikhet og økonomisk vekst.

Andre mener:
Bokelskerinnen syntes det var en viktig og god bok, og ga den en score på 6/6.
Beate er rørt over utholdenheten til slumbeboerne og gir boken en sterk 5/6.


 

J.Kibler - Kom hjem (Calling me home)

Da jeg hørte at "kom hjem" minnet om "barnepiken" og også "to kill a mockingbird" var jeg ikke sen om å be forlaget sende meg et eksemplar. Romanen er den amerikanske forfatterinnens debut, og er inspirert av bestemorens historie. Kiblers bestemor forelsket seg i en ung sort mann, men de ble revet fra hverandre av familiene (kilde: bokomslaget).

Forfatter: Julie Kibler

Tittel: Kom hjem (2014) originaltittelen er Calling me home (2013).

Forlag: Aschehoug

Sideantall: 379 sider

Plot (hentet fra bokens bakside): 89 år gamle Isabelle ber sin unge frisør Dorrie om en tjeneste. En stor tjeneste. Isabelle vil at Dorrie skal legge alt til side og kjøre henne fra Texas til en begravelse i Cincinnati. Det er en lang reise, men Isabelle gir ingen nærmere forklaring. Bare at de må dra neste dag. Dorrie er svart og enslig mor i 30-årene. Hun sliter med forholdet til en ny kjæreste og tenåringssønnen byr stadig på utfordringer. Hvorfor ønsker Isabelle å ha henne med på turen? Til tross for at hun ikke får vite noe mer bestemmer Dorrie seg for å bli med. I løpet av den lange reisen avdekker Isabelle sannheten om sin fortid. Kanskje kan historien om hennes første og største kjærlighet hjelpe Dorrie til å finne ut av sitt eget liv.

I et nøtteskall: Forbudt kjærlighet, could-have-beens og gråten i halsen.

Favorittutdrag:
Jeg oppførte meg fiendtlig mot Dorrie første gang vi møttes for omtrent ti år siden. Man kommer opp i årene og glemmer å bruke de filtrene man har. Eller man gidder ikke å bry seg lenger.

Det er pussig hvordan man av og til finner en venn - på de sannsynlige stedene - og kan snakke med vedkommende om hva som helst nesten med det samme. Men ikke sjelden oppdager man, etter den første entusiasmen, at man faktisk ikke har noe som helst felles. Når det gjelder andre, tror man at man aldri kommer til å forbli mer enn bekjente. Man er tross alt så forskjellige. Men så blir man overrasket, forholdet varer lengre enn man hadde trodd, og man begynner å regne med det, og litt etter litt river det ned murene rundt en, små biter av gangen, helt til det går opp for en at man kjenner dette mennesket bedre enn nesten alle andre. Man er blitt virkelig gode venner.

Tanker i ettertid:
Boken er lagt opp slik at den veksler mellom å følge Dorrie og Isabelle annenhver gang i nåtid, avbrutt av kapitler der Isabelle forteller fra 1940-tallet. Litt etter litt danner vi oss et bilde av hva som skjedde, og akkurat som Dorrie - tar vi oss i å ønske at det skulle ordne seg for Robert og Isabelle, selv om vi allerede innledningsvis vet at det ikke gjør det.

Dette er en bok jeg tror mange kan like, spesielt kvinner over 30. Den er en perfekt feriebok. Den er fengslende nok til å konkurrere med filmtilbudet på langdistanseflygninger, og lettlest nok til at du ikke mister tråden selv om du tar mange pauser. I tillegg er det ikke slik at bokens eneste dimensjon er forbudt kjærlighet, min favorittdel av boken var delene som skildret vennskapet mellom Isabelle og Dorrie.

Historien er god, men ikke veldig original. Det er skrevet flere bøker om forbudte forhold mellom mennesker av ulik rase, og de fortoner seg relativt likt, syntes jeg.

Kom hjem får meg til å tenke på onsdagsfilmen på TV Norge. Den filmen der mamma satt og gråt, og usentimentale fjorten år gamle Linn lo av mamma som gråt i mens mødre og barn og elskere skiltes, sørget, kjempet og fant hverandre igjen mot alle odds. Heldigvis har jeg ingen tenåring som kan le av klumpen jeg har i halsen akkurat nå.

Boken har et klart budskap om at kjærlighet aldri kan være feil - og at sterke vennskap kan knyttes, selv i relasjoner du ikke forventer det.

Anbefales: Kvinner 30+

Karakter: C

Andre mener:
Tine syntes det var en terningkast 5
Tone syntes boken gjorde inntrykk

Forlaget om boka:
http://www.aschehoug.no/nettbutikk/kom-hjem.html

R. Murakami - I misosuppen

Dette var en av tre bøker jeg pakket med meg til Kambodsja. Boken fikk jeg tilsendt av forlaget. Jeg har en målsetning om å lese mer av forfattere med ikke-vestlig opprinnelse. Forfatteren er prisbelønnet og beskrives som japans Bret Easton Ellis. I Misosuppen er hans mest leste bok, og den første av hans over 20 bøker som er blitt oversatt til norsk.

 

Forfatter: Ryu Murakami

Tittel: I misosuppen (2014) utgitt på japansk i 1997

Sider: 228 sider

Plot (hentet fra bokens bakside): Tjue år gamle Kenji har spesialisert seg på å guide utlendinger rundt i Tokyos mer tvilsomme uteliv. En dag får han den tvilsomme og tilsynelatende joviale amerikaneren Frank som kunde, men merker raskt at det er noe som skurrer. Uten å kunne sette fingeren på hvorfor får Kenji en ubehagelig følelse av at Frank kan ha noe med drapet på ei ung jente i strøket å gjøre. Men han er fanget i garnet, og finner ingen måte å trekke seg fra jobben på uten å sette både seg selv og kjæresten i fare.

I et nøtteskall: Irrasjonell protagonist møter psyk  turistsadist og diskuterer floskler. Glimter tidvis til med interessante kulturforskjeller.

Favorittutdrag:

Dette landet har ingen frelserskikkelser som Jesus eller Muhammed, sa han, det har ingen Gud slik man forestiller seg ham i Vesten. her binder de tau om steiner i veikanten og store trær i skogen og dyrker dem som guder, og de tilber forfedrenes ånder. Han sa hun hadde helt rett - japanerne har aldri opplevd å bli invadert og underlagt et annet folkeslag, å bli slaktet for fote eller fordrevet fra landet sitt, de har aldri opplevd enorme tap i kampen for selvstendighet. Selv under andre verdenskrig var slagmarkene for det meste i Kina og Sørøst-Asia og på stillehavsøyene, foruten Okinawa, så klart, men på fastlandet ble de bare utsatt for luftangrep, det var ingen som opplevde å se fienden drepe eller voldta slektningene deres foran øynene på dem, eller å bli tvunget til å snakke et fremmed språk. Både i Europa og på det amerikanske kontinentet har invasjoner og blanding av blod vært en del av historien, og det danner grunnlaget for forståelse på tvers av landegrensene der. Men her i landet vet ikke folk hvordan de skal forholde seg til utlendinger, fordi de knapt har hatt kontakt med dem gjennom historien, det er derfor japanere er så ekskluderende ovenfor folk utenfra.

Folk som elsker skrekkfilmer, er personer som lever kjedelige liv.

Tanker i ettertid:
Ryu Murakami gir en interessant innsikt i hvordan japanske ser utlendinger, og hvorfor. Han peker også på det mer grenseoverskridende skillet mellom foreldre- og ungdomsgenerasjonen. Hvordan unge hører foreldre si "penger er ikke alt", for så å dedikere livet til å jage akkurat penger. Dette er de gode delene av boka, men selv her er det innslag av floskler og i tillegg fares det med harelabb over.

Selve fokuset i boka får Kenjis bange anelser og håndteringen hans av disse. Leseren bør også være obs på groteske scener og pretensiøse monologer ala Brett Easton Ellis. Noen lesere liker imidlertid dette - og boken har fått gode omtaler i både Aftenposten og Klassekampen.

Lesere er imidlertid forskjellige, og godt er det. For meg falt ikke boken i smak. Selve hovedproblemet mitt med boka er forutsetningen om at "Kenji er fanget i garnet og ikke finner noen måte å trekke seg fra jobben uten å sette seg selv og kjæresten i fare". Caset er at slik jeg tolker det, så har Kenji mange muligheter. Med mindre politiet i Japan er hinsides inkompetente, gir Kenjis valg like lite mening som Franks vrøvl om egen barndom. Mest av alt virker det beleilig for at forfatteren skal kunne huke av på lista over punkter han har bestemt seg for å følge for å bygge opp historien, men alle snarveiene og den manglende logikken gjør det irriterende å lese. Her belager man seg på sjokk-effekt, resten oppleves for meg som et halvhjertet forsøk på å etablere en intelligent konflikt.

Jeg har lest at Ryu Murakami (ikke til å forveksle med Haruki Murakami) er et fenomen i Japan. Jeg forstår ikke hvorfor.

Anbefales: Krimlesere som liker det litt groteskt

Karakter: D

Korte samtaler med reisende lesere

"Livet er en bok og de som ikke reiser har bare lest den første siden" – Saint Augustine

Men er det ikke flott om man både reiser og leser? Jeg syntes det. Kanskje er vi også ekstra mottakelige for å huske at selv om vi er forskjellige forenes vi av mange av de samme følelsene og
dilemmaene, når vi er omgitt av fremmede. Fordi jeg syntes det var flott å se hvor mange som reiste alene med en tykk bok som følge i Kambodsja – bestemte jeg meg for å overkomme den høye terskelen jeg har for å snakke med fremmede, og høre om jeg kunne få et lite intervju til bokbloggen.

Brittney fra Perth (Australia) – intervjuet på Koh Rong, Kambodsja
Første gang jeg så Brittney var på hurtigbåten fra Sihanoukville til Koh Rong. Hun hadde på seg en kjole med elefantprint og satte seg på et sete nær det åpne båtvinduet. Kort tid etter var hun gjennomvåt av sjøspruten. Da jeg så henne igjen, et par dager senere satt hun fordypet i Shantaram i mens hun ventet på båten tilbake til fastlandet.

Hvor lenge har du vært her?
8 dager nå. Jeg reiste for å besøke en venn som bor i Siem Reap. Han viser meg rundt.

Jeg ser du leser Shantaram nå, det er en fantastisk bok. Leste du noe om Kambodsja før du reiste?
Nei, jeg tenkte ikke på det. Men jeg har vært på The Killing Fields. Det var en opplevelse, men også grusomt.

 Hva er din favorittbok og ditt favoritt reisemål?
The Book Thief av Markus Zusak og Jasper Jones av Craig Sylvey. Jasper Jones utspiller seg i landlige omgivelser i Australia på 60-tallet. Den er fantastisk. Når det gjelder reisemål er jeg er helt forelsket i Afrika etter jeg var frivillig med Lions i Zimbabwe.

Har du benyttet deg noe av alle bokbyttehyllene som står rundt om kring?
Jeg syntes det er et kult konsept, og jeg har lagt merke til dem – men jeg har hatt nok med Shantaram foreløpig.

Tusen takk for tiden!

Anthony fra Manchester (UK) – intervjuet på Koh Rong, Kambodsja
Sittende på en restaurant med utsikt over Koh Rongs strand, traff jeg Anthony fra England. Han hadde tilbragt februar på reise i Vietnam og nøt nå noen dager på Koh Rong, før han avsluttet reisen i Bangkok (Thailand).

Hva leser du på?
Jeg leser First They Killed My Father av Loung Ung. Den handler om perioden Kambodsja var under Pol Pot. Jeg liker å lese bøker som gir meg en bedre forståelse av stedene jeg reiser til - men jeg liker også å lese science fiction og fantasy når jeg reiser. Noen av favorittene mine er Enders Game, a Game of Thrones og The Hunger Games.

Her var det mye "games" har du sett filmatiseringene?
Jeg har sett filmatiseringene, noen gjør en bedre jobb enn andre. Jeg var skuffet over filmatiseringen av The Hunger Games. Enders Game syntes jeg var OK.

Beste boken du har lest?
En kamerat ga meg Dune da jeg var 20. Den gjorde inntrykk.

Favorittdestinasjon?
Jeg må si Sri Lanka - der ble vi invitert med inn hos en som bodde i en landsby som hadde et banner med "drep alle amerikanere og engelskmenn". Naturlig nok var vi litt skeptiske, men han viste seg å være en kjempekar. Vi drakk brus og skravlet lenge. Jeg syntes også Vietnam var fantastisk.

Tusen takk for tiden, og god reise videre!

M.Haddon - The curious incident of the dog in the night time

I serien "velkommen etter, Linn" har jeg lest the curious incident of the dog in the night time. Det betyr at jeg er i gang med bokfangsten fra Amsterdamturen. Denne boken ble ferdiglest på Doha flyplass, der jeg mellomlandet i 5 timer på vei til Kambodsja. Etter 3.5 time syntes jeg at jeg var ferdig med Doha, men så tok jeg meg sammen og tenkte på WTO som har vært stuck i Doha siden 2001.

 
Forfatter: Mark Haddon

Tittel: The curious incident of the dog in the night time (2004)

Sider: 272 sider

Plot: Vår forteller, den femten år gamle Christopher finner naboens puddel brutalt drept. Han bestemmer seg for å etterforske mordet. Christopher har aspbergers, noe som dominerer fortellerstemmen. Selv syntes han at han er veldig god i matte, men ikke så god på å forstå det sosiale. For eksempel er det en rekke ansiktsutrykk han ikke forstår, og humor og ironi er vrient. Han elsker lister, logiske mønstre og sannheten – men kan ikke fordra fargene gult og brunt eller kroppskontakt. Reglene og begrensningene til Christopher settes på prøve når han inntar rollen som detektiv.

I et nøtteskall:Differansen mellom hva vi tror vi kan utrette og hva vi er i stand til kan overraske både oss selv og andre.

Favorittutdrag:

I said I cared about dogs because they were faithful and honest, and some dogs were cleverer and more interesting than some people. Steve, for example, who comes to school on Thursdays, needs help to eat his food and could not even fetch a stick. Siobhan asked me not to say this to Steve's mother.

The policeman looked at me for a while without speaking. Then he said "I am arresting you for assaulting a police officer". This made me feel a lot calmer because it is what policemen say on television and in films.

Tanker i ettertid:
Boka er skrevet for å kunne leses av ungdom. Det som gjør denne boken spesiell er at den gir innsikt i hvordan Christopher ser og tolker verden rundt seg. Språket er enkelt og relativt rett frem, og fortelleren er ofte morsom på en måte som er ufrivillig eller i det minste ikke intendert. Man blir raskt glad i både Christopher og måten han forteller på. Sentrale temaer i boken er det å være annerledes og hvordan dette påvirker drømmer og begrensningene man setter for seg selv og pålegges av omverdenen. Teksten brytes opp med Christophers tegninger, oversiktskart og regnestykker. Selve mysteriet er verken spesielt komplekst eller uforutsigbart, men så syntes jeg også at handlingen spiller annenfiolin for fortellerstemmen i boka – så det gjør ikke så mye.

Anbefales: Dette er en bok jeg tror mange jan ha glede av å lese, spesielt ungdom over 15.

Karakter: C

Tags: #spesiell, #prisvinnende, #britisk, #ungdomslitteratur, #morsom, #sår, #aspbergers

 

Et slags reisereferat: Kambodsja (Phnom Penh - Sihanoukville- Koh Rong Samloem)

- La oss reise til Kambodsja for å feire 30 årsdagen vår. Min venninne Linn Øydis som sendte denne SMSen forventet nok et nei.

- La meg tenke litt på det. Svarte jeg. Så fort jeg hadde trykket send begynte jeg på neste tekstmelding. -Glem tenkinga, la oss dra. 

 

 

Å reise er litt som å lese
Søndag kom jeg hjem fra en uke i Kambodsja. I etterkant har jeg forsøkt å samle inntrykkene. Å reise er virkelig ikke så annerledes enn å lese. Kambodsja er kanskje er best kjent som Vietnam og Thailands fattige lillesøster, med den mørke historien fra slutten av 70-tallet, men omtales også som "det nye Thailand", eller "Thailand før masseturismen". I Kambodsja bor det om lag 15 millioner mennesker og hovedstaden er Phnom Penh. Buddhismen er den mest utbredte religionen.

Kambodsja var tidligere en fransk koloni (frem til 1953) og snakker engelsk deretter. Gjennomsnittslønnen sies å være om lag 25 dollar i måneden, og mange bor i skur. Den nasjonale myntenheten er riel, (4000 riel er 1 dollar). Dollar brukes vel så ofte som riel, men kun i sedler. Små sedler er å foretrekke fremfor store, og 100 dollar-sedler er ikke lett å få igjen veksel på. Jeg er ikke sikker på om landet har noen nasjonalfugl, men blant den lille andelen med råd til bil fikk jeg inntrykk av at over halvparten kjørte Toyota Camry.

Været var 35-38 grader i byen og rundt 30 grader på øyene i sør da vi besøkte. Vannet holdt rundt 25 grader. Til sammenligning var det vel rundt 7 grader og regn i ei uke i Oslo i mens vi var borte. Vi hadde fint lite å klage på.


Backpackerene - den første bølgen med turisme
Det kan være verdt å nevne at de fleste andre vestlige jeg traff hadde ryggsekk, dreads og tatt seg fri i 6 måneder til et år. Flotte mennesker, med mye å fortelle og en bok i fanget. Det virker som de som reiser mye også leser mye. Slikt kan man like.

Jeg hadde til sammenligning sideskill, en uke fri, høye heler og rullekoffert (de to siste var ikke helt fulltreffer når man skulle frakte 15 kilo bagasje over endeløse hvite strender for å komme frem til bungalowen, men hei. Neste gang pakker jeg i sekk.

Stuck i Doha
Jeg fløy med Qatar Airways fra Oslo via Doha til Phnom Penh tur retur. Reisen tok ca. et døgn hver vei Det var to flylegg a 7-8 timer + ventetid. Jeg hadde en del timer å slå i hjel på Doha flyplass i mellomtiden. Om du forresten skulle ha det, anbefaler jeg at du tar inn på Onyx Lounge. Det koster 250 kroner, men da er mat og drikke inkludert og du har et behagelig sted å sitte. Denne var beklageligvis full da jeg var her, så jeg oppholdt meg i liggestolene bak Costa i 2.etg. Det var heller ikke så verst. Dessuten hadde jeg jo pakket med meg 3 bøker for ei uke, så det var bare å komme i gang med lesingen.

E-visa som lett kan ordnes på nett (tar litt under ei uke å fikse) viste seg å være smart. Jeg var ute av flyplassen før 90% av de andre som kom med samme fly – og på litt under 10 minutter.

Vel fremme i Phnom Penh hadde jeg avtalt med min venninne, som hadde vært i Kambodsja en uke allerede og gjort bistand, at vi skulle møtes i Sihanoukville, sør i landet. Det er flere måter man kan komme seg til Sihanoukville på, buss er kanskje det vanligste – men tar fort 5-7 timer. I tillegg spilles det lokal musikk og passasjerene synger ofte med, det fortelles at dette er sjarmerende de første 30 minuttene og deretter går over i grader av irriterende. Så om du velger buss, ta med ørepropper eller headset. Fordelen er at det kun koster 5-10 dollar. Privat taxi (spesifiser privat, med mindre du vil sitte sammen med 5 ukjente i baksetet) tar 3-3.5 time og koster rundt 70 dollar. Det går også innenriksfly på denne strekka, det koster 100 dollar. Jeg valgte å ta privat taxi til Sihanoukville.

Fattigdom
Jeg var egentlig trøtt, men nysgjerrig på landet jeg hadde ankommet. Så de 3 timene til Sihanoukville kikket jeg ut vinduet og observerte: søppel, søppel og mer søppel, kuer som går fritt langs veien og spiser søppel, mopeder med opp til fire personer på og endeløse rekker med skur. Jeg så også veldig mange plakater for det ledende partiet, Cambodian Peoples Party. Ingen andre politiske partier reklamerte, noe som gjorde at jeg ikke fikk økt tiltro til det relativt nye demokratiet i landet.

Sihanoukville
På en høyde over Sihanoukville, bak et buddhisttempel og et område med skurbeboelse lå Pagoda Rocks Resort. Der hooket jeg opp med Linn Øydis, som allerede hadde vært i Kambodsja en uke. Tidlig neste morgen tok vi tuk-tuk til Serendipedy Pier der hurtigbåten til Koh Rong Samloem gikk. At vi havnet på akkurat denne paradisøya skyldes at jeg ikke hadde fått med meg at Koh Rong Samloem ikke var det samme som Koh Rong da jeg booket bungalow på nett.

Livet på øyene - Koh Rong og Koh Rong Samloem
Koh Rong hadde jeg lest om på Living Doll sin blogg, der hun også har lagt ut noen helt fantastiske bilder. Vi endte for øvrig opp med to dager på Koh Rong Samloem etterfulgt av to dager på Koh Rong. Det var helt perfekt, og skulle jeg ønsket meg noe mer – så måtte det vært mer av det samme, altså flere dager til disposisjon på de kritthvite strendene omgitt av jungel og blågrønt vann. Har du tid, anbefaler jeg at du besøker begge øyene, dersom du må velge – velg Koh Rong Samloem. Den minste øya mangler nattelivet den store øya har, men har til gjengjeld mindre folk og vakrere strender.

Her ligger også The Dive Shop som har PADI dykkekurs, for de som interesserer seg for slikt. I bursdagsgave av Linn Øydis fikk jeg prøvedykk. Det var spesielt å se det eksotiske livet under vann og slippes løs med fullt dykkerutstyr på 8-9 meters dyp etter en halv times gjennomgang av det viktigste man må vite. Heldigvis var instruktøren aldri mer enn en til to meter unna. Spesielt kjekt fordi jeg slet med å finne rett dybde og enten lå på bunnen med den lokale varianten av kråkeboller eller fløt opp mot overflaten med maska full av vann. Linn Øydis tok det derimot lynkjapt og navigerte som en proff.

Begge øyene har et rikt dyreliv. På Koh Rong fikk vi besøk av aper i hytta. Disse raidet posen vår med mat, så da vi kom tilbake fra stranden lå bananskall, kjekssmuler, Pringles og juice utover hele gulvet. Jeg lo godt da jeg så det. Det er risiko for malaria på øyene, lav - men likevel risiko, så vi tok begge malariatabletter. I tillegg var sengene dekket med myggnett.

 

Hva med en chicken amok eller en lok lak?
Maten i Kambodsja var nydelig, egentlig ganske lik thaimat – men litt mildere. Favoritten var Amok med kylling, som er den mest kjente retten fra Kambodsjas kjøkken. Retten er basert på karri og kokosnøttmelk. Jeg likte også Lok lak godt, dette er biffstrimler som serveres med en limesaus til å dyppe kjøttet i – her fulgte det også med speilegg ganske ofte. For de som ikke er så glad i slikt var det også hamburgere og annen vestlig mat å få på om lag alle spisestedene både i og utenfor byene. Er du litt eventyrlysten også i matveien bør du forsøke K'dam krabbe med lokal pepper.

The Killing Fields
De siste to dagene var vi i Phnom Penh. Vi leide en tuk-tuk for en dag (det kostet 25 dollar) og så nesten hele byen. Vi besøkte også The Killing Fields, et av flere steder der Pol Pots Khmer Rouge drepte nesten en fjerdedel av befolkningen. Ofrene var personer som var uenig i partilinja, hadde utdannelse, snakket flere språk, hadde briller og manglet træler i hendene eller ganske enkelt var uheldige. Vi besøkte også torturfengselet S-21. Dette var vondt å oppleve og det er rart å tenke på at det er så kort tid siden.

The Russian Market
Vi besøkte også det russiske markedet i Phnom Penh, her var det om lag 1000 boder satt sammen i et stort telt/skur. Matlukt og lukten av mange mennesker på et lite område var overveldende. Her var det gode muligheter for å gjøre noen kupp. Jeg kjøpte en fin skinnclutch (25 dollar), tre fine treboller til å ha salat/snacks i (15 dollar) og en hengekøye (8 dollar). Det som gjorde mest inntrykk på meg på markedet var likevel at jeg klarte å miste rundt 60 dollar på bakken, en time senere da vi gikk forbi samme sted igjen – fikk jeg tilbake pengene jeg hadde mistet av henne jeg kjøpte veska av. Med tanke på at dette utgjør over to gjennomsnittlige månedslønninger var jeg overrasket og veldig takknemlig.

Kort tid?
Flere har spurt meg om ikke dette var litt langt å reise for en uke, og det er jo selvfølgelig slik at jeg gjerne kunne brukt mer tid i Kambodsja. Jeg prioriterte for eksempel ned å se Angkor Wat for å få flere dager til å slappe av på stranda, fordi jeg hadde så kort tid. Jeg syntes likevel jeg så og opplevde mye, rakk å slappe av og fikk smaken for landet. Det er helt fint mulig å nyte en ferie i Asia på en uke. Hit skal jeg tilbake!

 

Bloggferie

Kjære lesere,

Jeg reiser til Kambodsja denne uken- så jeg tar en bloggferie!

Tilbake neste uke.

Stor klem Linn