fredag 24. februar 2017

M. Isakstuen - Vær snill med dyrene

Karen skiller seg fra mannen og familien på tre går i oppløsning. Datteren på tre år bytter hjem annenhver uke. Dette er et dypdykk i følelsene til en mor som kjenner på at hun ikke lever godt med delt omsorg og splittet hjem. Hun har selv hatt foreldre som gikk fra hverandre og det ga henne mye sinne som liten. Sinne som manifesterte seg i at hun rev bena av insekter og brant maur med forstørrelsesglass. Tittelen forstår jeg derfor som en slags bønn til datteren; jeg vet du kommer til å ha sinne, men ikke ta det ut over stakkars småkryp. Vær snill med dyrene. 
 
Bilde fra: forfatterens blogg.

Forfatter: Monika Isakstuen
Tittel: Vær snill med dyrene (2016)
Sideantall: 208 sider.

I et nøtteskall:

Favorittutdrag:
"De yngste døtrene klamrer seg til mødrene i visshet om å være elsket.
De små døtrene lener seg inn mot mødrene med krav om å bli tatt vare på.
De litt større døtrene betror seg til mødrene med forventning om å bli forstått.
De voksne døtrene oppsøker mødrene i håp om ikke å bli avvist."

"Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den."

"For dyrene er saken enkel. Barnet tilhører kroppen som har født det."
Mamma annenhver uke
Karen er nyskilt og i begynnelsen av 30-årene. Forfatteren gir ikke noe innsikt i hva som har ledet opp til skilsmissen, boken rendyrker fortvilelsen over å være adskilt fra barnet sitt annen hver uke. Det blir derfor ingen avveining om hvorvidt skilsmissen var berettiget, eller verdt det på noen måte. Når Anna på tre år er sammen med Karen, skildrer hun stort sett øyeblikkene hun ikke klarer å være mentalt tilstede. Ellers beskrives savnet etter barnet på utallige kreative måter. Eksempler fra dyreverdenen er flittig brukt gjennom hele boken. Grønnlandsselen forlater for eksempel ungene sine etter om lag tolv dager etter fødselsen. Da er de ferdig fetet opp. Karen forstår ikke hvordan hun bare kan svømme bort fra de fire hvite pelsklumpene som ligger igjen på isen. Er det en ting hun har lært om seg selv, så er det at hun ikke er en moderne skilt kvinne som synes det er kjekt å kunne reise, drikke og jobbe overtid annenhver uke.

Jeg synes dette er interessant og godt skrevet, men ble litt overrasket over at dette var alt. Jeg forstår på en side rendyrkingen, og det er nok materiale til ettertanke. Men jeg skulle likevel ønske at boken var mer, at det var flere problemstillinger side om side og flere karakterer ble hørt.

Karakter: C

Tags: #norsklitteratur, #2016, #skilsmisse, #C

fredag 17. februar 2017

En poke bowl i Berlin?

Det er helg og jeg håper dere har hatt en fin uke så langt og at dere har hyggelige planer eller ingen planer for dagene som kommer. No plans are the best plans. Med mindre man har noe skikkelig artig på tapeten, da.

Jeg har en kortweekend i Berlin planlagt første helgen i mars. Langweekend er så 2014. Neida, men jeg vil ikke dra fra ettåringen så lenge, enda. Sammen med en god venninne er planene å rusle gatelangs i Mitte, leve kafelivet og spise hipstermat. Hvilket ikke burde være vanskelig, har hørt Berlin er hipsterby #1. Så kan man diskutere om det er bra eller ikke, men en ting skal hipsterne ha. De har den beste maten.


Poke bowl - NAM! (bilde: foodnetwork.com)
Shakespeare & co har godt utvalg av engelsk litteratur. Bildet er fra Pinterest, og jeg har ingen ide om det er fra starten av 90-tallet eller om dette er hipstere fra 2017. Kudos til fyren i døråpningen som er kledd helt i trå med mitt moodboard fra forrige post.
Jeg har vært i Berlin før, da fikk jeg unnagjort ganske mye krigshistorie og kultur. Siden tiden er så kort denne gangen vil jeg helst ha byliv og kos. Har dere noen tips til hva vi kan finne på og hvor vi bør dra? Vet du kanskje om en veldig hyggelig cafe, en super burger, eller en sjarmerende bokbutikk? Gi lyd i kommentarfeltet, jeg vil gjerne høre om det. Tenkte å bo i Mitte. Jeg har notert meg Shakespeare and Sons som selger engelsk og fransk litteratur i Friedrichshain. Ellers håpet jeg å se byen fra sykkel med lokal guide, om været tillater det.

På bokfronten leser jeg de siste 15 % av Malazan-seriens første bok, Gardens of the Moon. Det har vært en ganske intens leseropplevelse. Skal skrive anmeldelse når jeg får gjort meg ferdig. Jeg har fått hang-up på HBO-serien The Affair, som faktisk minner litt om den fantastiske Fates and Furies i fortellermåte og tematikk. Anbefales! Er slettes ikke så steriotyp som tittelen kan gi inntrykk av, eneste drawback er at den kvinnelige hovedrolleinnhaveren ser ut som Pennsatucky Doggett fra Orange is the New Black, og det er litt vanskelig å se kjærlighetsdrama med Pennsatucky… Uansett, jobber med å ignorere den stemmen i hodet som sier: Hvorfor kysser McNulty på Pennsatucky?!

Ok, hårfint bokalibi for denne bloggposten. Det ble mest prat om ting jeg gleder meg til og som opptar meg. Håper dere har en super helg!

torsdag 9. februar 2017

A. Rees - The Curated Closet + workbook 2016

Det er jo veldig i vinden å rydde og skrive bøker om organisering om dagen. Jeg har startet med klesskapet, hvilket er mye morsommere enn kjøkkenskapet. Dette blir en litt annerledes bokomtale, rett og slett fordi dette er en litt annerledes bok enn jeg pleier å lese. DET ER EN SELVHJELPSBOK! Neida. Joda. Det er  iallfall en nyttig bok for folk som stadig bruker penger på klær, har et skap de nesten ikke får igjen døra på og fortsatt ikke klarer å sette sammen et antrekk man er mer enn terningkast tre fornøyd med etter for lang betenkningstid. Jeg har lest flere bøker om garderobebygging og stilutvikling, men ingen som har engasjert meg som denne.

Forfatter: Anuschka Rees

Tittel: The Curated Closet (2016)

Sider: 272

I et nøtteskall: Oppskrift til å bygge drømmegarderoben, men ikke på 1-2-3.

Rees er en tysk blogger, psykologistudent og motelsker, som ønsket å bruke pensum innen beslutningsteori til å forme valgene hun tok om mote og innkjøp. Selv er hun tilhenger av en ganske minimalistisk stil, men det trenger ikke du å være for å få noe ut av boken hennes.

Hovedforskjellen mellom The Curated Closet og andre bøker jeg har lest om samme tema er at denne ikke tar utgangspunkt i at man har en "type" stil: f.eks at man er klassisk preppy, sporty, rocka eller liknende for så å gi deg en liste over basisplagg du må eie for å fullføre stilen. Den tar avstand fra bruk og kast, og raske trender, men forteller deg heller ikke at du må begrense deg til å bygge en minimalist kapselgarderobe der du kun får eie 30 plagg, som alle kan brukes sammen. Selv om sistnevnte i teorien ikke høres så dumt ut. Men regelbaserte bøker gir raske fasiter og resultatet kan fort bli at man kjøper mange plagg raskt, som er dyrt - og at man ikke har tatt seg tiden til å la egne preferanser modnes. Så man kjøper en slags "stilmal" og resultatet blir at man kan føle at man går rundt i en haug nye klær som er fine nok, men som man ikke føler seg hjemme i.

The Curated Closet tar sikte på at du skal utvikle en personlig stil over tid og at du skal bygge en garderobe bestående av plagg du elsker, som passer sammen i mange kombinasjoner. En mindre men bedre garderobe, i høy kvalitet - som varer i mange år. Boken hjelper deg steg for steg å bygge drømmegarderoben, men det krever at leseren gjennomfører endel øvelser i boka og aksepterer at ting tar tid. Jeg har vært ekstra ivrig og lastet ned arbeidsheftet fra nett i tillegg. Jeg koser meg med å planlegge, finne inspirasjon og kikke. For eksempel begynner boka med at man tar utgangspunkt i hvordan man kler seg nå. Man tar bilder av antrekkene sine over en to-ukers periode og vurderer hvordan man føler seg i klærne, og hvor godt de passet til det man gjorde den dagen. Det gir et utgangspunkt for prosessen. Jeg vurderte å legge ut noen av bildene mine her, men ain't nobody got need for dat. La oss bare si det er rom for forbedring.

Så samler man inspirasjon, fra blader, blogger og nettsider. Jeg har brukt Pinterest ivrig. Her er et av mine moodboards som viser farger, stiler og snitt jeg tiltrekkes av.

Utdrag fra mitt Pinterest Moodboard: The Curated Closet
 I arbeidsheftet og boken er det så øvelser som gjør at man konkretiserer hva man liker på moodboardet sitt, av passform, materialvalg, farger og hvordan klærne er satt sammen og stylet. Hva er nøkkelplagg i denne stilen? Hvilke elementer av denne stilen inngår allerede i garderoben din? Er det noen slags oppskrift på antrekkene som ser ut til å gå igjen? Jeg ser at jeg i det minste kan la være å kjøpe flere skinnyjeans eller fargerike og mønstrede topper - selv om jeg synes de også kan være fine, passer de ikke inn i helheten jeg tiltrekkes av. Så kunne man kanskje tenke seg at neste steg er å identifisere at jeg elsker dressbukser, ullgensere og blyantskjørt i nøytrale farger og bør ut å kjøpe dette med en eneste gang, og helst mens salget fortsatt pågår. Det er fristende, men ikke i tråd med bokas filosofi.

Jeg kommer til å fortsette å bruke boken som et oppslagsverk for å bygge drømmegarderoben min, og forsøker å akseptere at ting tar tid. Jeg går innom Pinterest og gjør små endringer i moodboardet mitt. For eksempel kom jeg på at de fleste stiler som har bare legger er urealistiske i Norge størstedelen av året, jeg er avhengig av strømpebukse - fordi det er så kaldt. Så da er spørsmålet om stilen fungerer like godt med en sort strømpebukse.

Men nå skal ikke jeg fortsette å entusiastisk dra dere gjennom boken. En hver som begir seg ut på prosjektet bør få gjøre det steg for steg, i eget tempo.  Om du er nysgjerrig på hvorvidt The Curated Closet er noe for deg, så kan du jo sjekke ut bloggen til Anuschka Rees først. Det er denne boken bygger på, og at den er gratis er jo heller ikke feil.

Workbooken kan du printe ut selv, den er tilgjengelig fra hjemmesiden hennes. Jeg ga 15 dollar for den og det anbefales at man har den ved siden av boka. Om du bare har tenkt til å kjøpe en, så kjøp boka. Det er nemlig ikke så mye kontekst og forklaring etterhvert som du kommer utover i arbeidsheftet, men referanser til sidetall i boka. De har sikret seg litt der.

Gir dere en oppdatering om et års tid om jeg fortsatt synes dette var en god ide.

søndag 5. februar 2017

E. Ferrante - The Story of the Lost Child

Denne posten vies til siste bok i en firedelt og helt fantastisk leseropplevelse. Jeg har vært på ferie i Italia! Stryk det. Jeg har levd et liv i Italia. Jeg er klar over at det er en ganske pretensiøs ting å si, men det føles slik.


 
Forfatter: Elena Ferrante
 
Tittel: The Story of the Lost Child (Min Briljante Venninne #4) (2014)
 
Sideantall: 480 sider
 
I et nøtteskall: Jeg får ikke fullrost denne serien! Ekstraordinært fortalt om sylskarpe, men ikke alltid særlig sympatiske venninner i kamp med omgivelsene.
 
Favorittutdrag:
 Once, I couldn’t contain myself and I said to Adele: “It was really difficult to live with your son.” “There’s no man it’s not difficult to live with.”
 
The voters were angry with the old, the new, and the very new. If people had been horrified at those who wanted to overthrow the state, now they were disgusted by those who, pretending to serve it, had consumed it, like a fat worm in the apple.
 
She possessed intelligence and didn’t put it to use but, rather, wasted it, like a great lady for whom all the riches of the world are merely a sign of vulgarity. That was the fact that must have beguiled Nino: the gratuitousness of Lila’s intelligence. She stood out among so many because she, naturally, did not submit to any training, to any use, to any purpose. All of us had submitted and that submission had—through trials, failures, successes—reduced us. Only Lila, nothing and no one seemed to reduce her. Rather, even if over the years she became as stupid and intractable as anyone, the qualities that we had attributed to her would remain intact, maybe they would be magnified. Even when we hated her we ended by respecting her and fearing her.
 
Tilbake til Napoli og for en underlig slutt
I siste del av Napoli-kvartetten vender Elena hjem til det gamle nabolaget og blir Linas nabo. Hun fortsetter å nedprioritere familielivet for å realisere seg selv som forfatter. Lina hjelper Elena med barna og ønsker å bruke venninnens språkmektighet og status for å endre hjembyen til det bedre. Goodreadsomtalen av boka bruker ordet ærlig for å beskrive vennskapet mellom Lina og Elena, og det stemmer godt.
 
Er det forresten slik, at de som kjente deg i tiden du kanskje var den mest konsentrerte og ukorrigerte versjonen av deg selv, som kanskje er rundt 15-17 års-alderen, vil fortsette å se deg som denne personen – gjennom resten av livet? Om ja, gjør ikke det at de er i konstant utakt med personen du er i dag, eller gjør det at de kjenner deg bedre enn noen andre?
 
Slutten på boka var ikke umiddelbart tilfredsstillende, men det gikk seg til og jo mer jeg tenker på den jo riktigere var den.
 
Endelig ferdig, eller?
Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg endelig er ferdig med Napoli-kvartetten, eller beklageligvis er ferdig med Napoli-kvartetten. Jeg lener kanskje mot sistnevnte. Siste side er lest, slutten er googlet og reflektert over og jeg er i gang med en ny bok. Jeg vet jo Ferrante har skrevet flere bøker før hun skrev disse/denne – så jeg kan jo gå i gang med dem. Noen som har noen erfaringer med noen av de andre bøkene hennes? Titlene kunne vært kapitteloverskrifter i serien jeg akkurat har lest, forresten.
  • L'amore molesto (1992; engelsk oversettelse: Troubling Love, 2006)
  • I giorni dell'abbandono (2002; engelsk oversettelse: The Days of Abandonment, 2005)
  • La frantumaglia (2003; engelsk oversettelse: Fragments, 2016)
  • La figlia oscura (2006; engelsk oversettelse: The Lost Daughter, 2008)
  • La spiaggia di notte (2007; engelsk oversettelse: The Beach at Night, kommer snart)
Kilde: Wikipedia: Elena Ferrante works)
 
Jeg vet ikke om det er helt rettferdig, men jeg tenker kanskje at Napolikvartetten trolig er det beste hun har skrevet og at det andre hun har skrevet leder opp til den. Slik jeg synes alle Murakamis verk leder opp til 1Q84. Ikke at forfattere ikke kan ha mer enn en god bok. Jeg synes nesten alle Murakamis bøker er gode, men det er jo variasjoner av den samme historien, som jeg synes han fortalte best i 1Q84. Når jeg ser titlene på Ferrantes bøker tenker jeg at hun trolig har vært innom de samme temaene som Napolikvartetten spiller på i tidligere bøker, iallfall om de er så selvbiografiske som Napolikvartetten fremstår som. Er de det?
 
Bøkene i serien er en del av en helhet, det er en lang historie og man bør lese alle i riktig rekkefølge. Min favoritt var bok to.
 
Her er lenker til de andre omtalene mine av Ferrantes Napoli-kvartett.
 
jeg synes hele serien fortjener: A
 
tags: #livsverk, #vennskap, #Italia, #haveandhavenots, #politikk, #kvinnerogkunnskap, #kvinnerogandrekvinner, #forhold, #familier, #internjustis, #oppløstegrenser
 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS