H. Murakami - FargeløseTsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

Etter jeg leste 1Q84 bestemte jeg meg egentlig for å slutte å lese Murakami. Bedre enn det blir han ikke, og siden bøkene hans likner sånn på hverandre føles det å lese de andre som å lese dårligere versjoner av denne. Klassisk Coldplay. How many ways can I sing my one song. Hvor mange bøker om ensomme unge menn, katter, jazz, ødipuskomplekser og kvinneører kan man lese i løpet av en levetid? 

Uansett, da forlaget sendte ut forespørsel om jeg ville lese Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår, svarte jeg raskt ja. Jeg har allerede stått med boka i handa minst fire ganger i ulike bokbutikker og vurdert å kjøpe den. Jeg liker jo Murakami, og er det egentlig så farlig om bøkene likner på hverandre?

Stor og liten pelsdott på sofaen med Murakamiboken

Forfatter: Haruki Murakami

Tittel: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår (2014) // Colorless Tsukuru Tazaki and his years of pilgrimage (2013).

Sideantall: 320 sider.

Tsukuru Tazakis venner snur en dag kaldt og nådesløst ryggen til ham. Ingen forklaring gis. Klikken på fire isolerer ham totalt. Tsukuru opplever det som å bli kastet av et skip midthavs. Først et halvt liv senere, når en kvinne han dater stiller det som ultimatum for romantisk fremdrift at han tar rede på hva det var som skjedde, tar han motet til seg og kontakter vennene fra videregående. Et rart ultimatum, tenker du kanskje nå. Men etter vennene utstøtte Tsukuru har han mistet livsviljen og er overbevist om at alle, før eller siden, kommer til å forlate ham - fordi han ikke egentlig er verdt omsorg og selskap. Slikt er ikke lett å bygge et forhold på.

Favorittutdrag:
Haida tok seg tid til å eksperimentere med mer avanserte retter. Smaken var bestandig upåklagelig. Haida var tydeligvis velsignet med et naturgitt talent for matlaging. Man kunne sette ham til å lage en alminnelig omelett, til å lage misosuppe, til å lage fløtesaus, til å lage paella; resultatet ble alltid like raffinert og gjennomført ned til minste detalj.
"Det er nesten for galt å miste deg til Fysisk institutt. Du burde åpne restaurant," sa Tsukuru halvt i spøk.
Haida lo. "Høres ikke ille ut. Men jeg liker ikke å være bundet til ett sted. Jeg vil være fri til å reise hvor jeg vil når jeg vil, og tenker over ting så lenge jeg vil."
"Det høres ikke enkelt ut."
"Nei, det er det ikke. Du har helt rett Men jeg vet hva jeg vil. Jeg vil leve fritt til en hver tid. Jeg liker å lage mat, men vil ikke ha det som jobb og bli sperret inne på et kjøkken, Da ville jeg før eller senere ha begynt å hate noen."
"Hvem da?"
"Kokken hater kelneren, begge hater kunden", sa Haida. Det er fra Arnold Weskers skuespill Kjøkkenet. Et menneske som blir fratatt sin frihet, ender alltid med å hate noen.

Interessant utgangspunkt, men ikke en god bok til Murakami å være
Vennegjengen har alle navn med en farge i, alle unntatt fargeløse Tsukuru. Rød er sportsfrelst og naturlig leder, selv uten de helt store resultatene på skolen. Hans motsats Blå er sjenert og intellektuell.  De to jentene er også motsetninger av hverandre; Hvit er jomfruelig, vakker og sped i både kropp og psyke og Svart er den sarkastiske, tøffe jenta med bein i nesa som holder Hvit i vater. Tsukuru føler hele tiden på at han ikke passer inn i gruppa, og at han egentlig ikke tilføyer noe. Akkurat som han mangler en farge, mangler han en klar rolle og personlighet, synes han selv. Han klandrer derfor seg selv når gruppa fryser ham ut.

Det er spenningen som driver leseren frem, gjennom skildringene av den veldig konstruerte vennegjengen og føleriet til Tsukuru. Hva har han gjort siden de snudde ryggen til ham? Undres leseren. I tillegg til spenningen, legger Murakami inn andre godbiter, som en historie i historien. Vi hører om Haidas far som tok seg et år på loffen og møtte en svært spesiell mann som er døende. Det fungerer tålelig bra.

I klassisk Murakamistil sklir drøm og virkelighet sammen. Dette pleier forfatteren å mestre godt, men i denne boken blir det nesten bare fjollete. Noen ting vet man, noen ting tviler man aldri på - og Murakami kaster alle disse tankene opp i lufta og lar protagonisten undres over skillene mellom drøm og virkelighet.

Jeg synes dette er en av de svakeste Murakamibøkene jeg har lest. Utgangspunktet er interessant, men jeg liker ikke gjennomføringen. Jeg får ikke forklart bedre uten å spoile.

Karakter: D

Andre synes:
Rose Marie synes det var en fin leseopplevelse, selv om boken ikke er blant Murakamis beste
Tine synes den var fengslende og medrivende helt frem til de siste 15ish sidene.