R. Powers - The Overstory (Man Booker Longlist 2018)

Tre bøker inn i Man Bookers longlist, og jeg er overbevist om at jeg har lest vinnerboka. Det er et par dager over ei uke siden jeg var ferdig, og bortsett fra litt jobblesing i en Jonas Gahr Støre-bok (et slags litterært frieri til fagbevegelsen) har det ikke vært noe lesing på meg siden da. Har måttet fordøye. En annen problemstilling er at jeg - all min entusiasme for denne boken til tross - ikke har klart å formidle hva som gjør den så leserverdig. Folk rundt meg rygger sakte bakover når jeg snakker om en fantastisk bok om trær og menneskene som kjemper for dem.

The Overstory lettere henslengt i pendlerveska. Nei, det er ikke en hasjplante i bakgrunnen der (den ble dog kjøpt i blomsterbutikk som en spøk i sin tid grunnet likheten og går under navnet hasjplanta)

Forfatter: Richard Powers

Tittel: The Overstory (2018)

Sideantall: 502 sider

Plot: En hørselshemmet forsker oppdager at trærne kommuniserer med hverandre, hun latterliggjøres i det vitenskapelige miljøet. En bondesønn av norsk herkomst bryter med familietradisjonene og blir kunstner. Det vakreste kunstverket er likevel bildebunken med bilder av et kastanjetre, som har blitt fotografert månedlig i over hundre år. Datteren av en kinesisk student bærer på en familieskatt, hun har blitt ingeniør som sin far og har en strålende karriere. Helt til noen skjærer ned de majestetiske trærne utenfor kontoret hennes. En middelmådig student som tilbringer flere timer i rus og bakrus enn i lesesalen får elektrisk støt og dør. Hun bringes tilbake til livet av noe hun beskriver som skapninger bestående av lys og luft - og får for første gang en målrettet driv.  En krigsveteran har friskt i minne at flyet hans ble skutt ned, og det som reddet ham var at et banyan tre tok i mot fallet. Han lever av å plante skog, men blir fortalt at det å plante disse trærne gjør at de store selskapene får tillatelse til å felle enda flere kvadratkilometer med tusen år gammel skog. Motivasjonen får seg en støkk etter det. Vi møter mange karakterer og får mange ulike historier. Fem av karakterene går sammen og danner en aktivistgruppe for å beskytte amerikas få gjenværende kvadratkilometer med urørt skog. Ingen av dem så det for seg at de skulle bli aktivister, men det er det eneste som gir mening.


Favorittutdrag:
“It’s so simple,” she says. “So obvious. Exponential growth inside a finite system leads to collapse. But people don’t see it. So the authority of people is bankrupt.”

The bystander effect og trær som kommuniserer
En foreleser dør foran en hel klasse med elever. Han får hjerteinfarkt, men ingen foretar seg noe. De ler nervøst, tror han tuller. Alle belager seg på at om det virkelig var alvorlig ville vel en eller annen gjort noe. Akkurat slik er det med folk flest og avskoging også. Om det var så viktig ville vel noen gjort noe? Så står flere milliarder mennesker og ser på at skogene forsvinner og havene fylles av plast. Og de som  foretar seg noe, kanskje det eneste som gir mening, er "slitsomme aktivister". I løpet av få minutter feller vi et tre som har vokst i over tusen år.

Jeg likte karakterene i denne boken. Favoritten min var Patricia (Plant Patty) - den døve forskeren. Boka gjorde meg nysgjerrig og vekket et engasjement. Jeg vil lese mer om trær og hvordan de kommuniserer. Hvor mye av materiellet til Plant-Patty var faktisk vitenskap og hva var kvasi? Et raskt googlesøk sender meg til Smithsonian  som bekrefter: "All the trees here, and in every forest that is not too damaged, are connected to each other through underground fungal networks. Trees share water and nutrients through the networks, and also use them to communicate." En tysk forsker går litt lengre og påpeker at trær også kan lukte, smake og at de "ammer" sine små. Trær er altså ikke enslige kjemper, men samarbeider gjennom et "wood-wide-web". Jeg bør lese boken hans "The Hidden Life of Trees." 

Uansett, jeg synes boken ga perspektiver og ny kunnskap. The overstory handler om å løfte blikket. Jeg har bare lest tre av bøkene på longlisten, men jeg håper denne vinner!

Karakter: A

S. Mackintosh - The Water Cure (Man Booker Longlist 2018)

Denne boken må modnes en stund, for den ga meg mye å tenke på! Jeg tror og håper vi ser debutanten Sophie Mackintosh på Man Bookers shortlist.

Forfatter: Sophie Mackintosh

Tittel: The Water Cure (2018)

Sideantall: 248

Plot: I en verden ikke helt ulik vår egen tas det ekstreme forhåndsregler når man oppdrar jentebarn. Søstrene Grace, Lia og Sky holdes adskilt fra verden. De må gjennomføre en rekke vannritualer for å beskytte seg selv. Søstrene lærer om grusomhetene menn påfører kvinner, og risikoen det utgjør å omgås dem. Kroppen må kontrolleres og det å lide er det som vil helbrede deg. Det krever mye kjærlighet å gjøre deg vondt på denne måten.
. 
I et nøtteskall: På hvilket tidspunkt er den paternalistiske og kontrollerende omsorgen og beskyttelsestiltakene verre enn den verdenen man beskytter mot?

Favorittutdrag:

“If we were to spit at them, they would spit back harder. We expected that - we were prepared for it even. What we didn't expect was their growing outrage that we even dared to have moisture in our mouths. Then outrage that we had mouths at all. They would have liked us all dead, I know that now.”

One day I looked at my husband and I thought, Would you knock them down? Would you stand up with your arms raised if they came for me? Coming for me was a thing I considered often, though the 'they' was hazy, it changed all the time. Once I had thought this bad thought, I couldn't stop thinking about it. I thought it when he was asleep and I was awake. No, I realized one day. He would lie down and let them.

 
Vold og kontroll
Jeg ble usikker når jeg leste på hva tilstanden i resten av verden egentlig var, vi forlater aldri huset. Var foreldrene til Grace, Lia og Sky noen isolerte gale mennesker, eller var bekymringene reelle? Boka hinter til at situasjonen for kvinner har blitt verre, og det kommer "ødelagte kvinner" til huset for å ta "the water cure". Men har det egentlig noe å si hva tilstanden i verden er? Kan "the cure" berettiges under noen forhold? 

Jeg leser boken som en kritikk av den sosiale kontrollen som noen kulturer og religioner utøver over unge jenter. Der disiplinen er så streng at det er snakk om utstøtning fra familien, eller i verste fall liv eller død om man ikke underordner seg. Men det ligger også en annen kritikk i boken, i spørsmålet om man som kvinne egentlig kan leve trygt, uansett. Det er en bok som sier noe om hvordan det er å leve i frykt (begrunnet eller ikke) under streng paternalistisk kontroll. Det er en diskusjon om sykdommen eller medisinen er verst. Noen menn skader kvinner. Noen menn ser kvinner som noe man kan bruke. Noen menn ser kvinner som eiendom. Det er ikke mulig å leve i ordets rette forstand under disse forholdene.

Boken var klaustrofobisk, mørk og ga meg mye å tenke på. Den var en slags dystopi, men med paralleller til virkeligheten. Jeg tenker på land der det er vanskelig å være kvinne, land der du må holde holdet lavt og være lydig, selv da er du ikke trygg. Land og foreldre med sine egne versjoner av "the watercure". Denne boken kan med fordel leses flere ganger. 

Karakter: B