K.Anwar - Krig er gøy

Jeg var på besøk hos Kagge for en introduksjon til den britiske sensasjonen Samantha Shannon, da en ivrig infosjef i Kagge begynte å fortelle om debutromanen Krig er gøy. Jeg var skeptisk. Skeptisk i forhold til forfatterens mentale helse (man må vel ha en eller annen defekt for å syntes krig er gøy?), og skeptisk til om dette var noe jeg skulle gidde å bruke tid på. Likevel smittet entusiasmen for den ukonvensjonelle boken raskt, og det er jeg jammen glad for. Etter boken var ferdiglest i går har jeg ikke snakket om annet.

Forfatter: Kamal Anwar

Tittel: Krig er gøy (2013)

Plot: (hentet fra bokens bakside): Døden var rosa. Og gul, blå, grønn, oransje, lilla - alle fargene i regnbuen var inkludert. Men til slutt ble kunn en enslig del av fargespekteret igjen. Rødt. Blodrødt. Alt gikk så fort. Veibomben gikk av, og der lå han. Død. Jeg fikk oppleve fargene slå mot netthinnen i et kjapt praktfullt blaff. Fikk Christoffer se det samme? Eller dominerte rødfargen allerede i det nanosekundet som gikk fra veibomben eksploderte til han døde? Krig er gøy er en roman om en norsk leiesoldat. Om krig som spenning. Om alt du må forlate. Om hvordan livet kan rives vekk under beina dine på et øyeblikk.

I et nøtteskall: Krig former historien og en enkelt soldat har mulighet til å utgjøre en forskjell i krig.

Favorittutdrag:
Livet var ikke ment til å leves altfor perfekt, det skulle ikke alltid være beskyttet og trygt, vi var ikke født og utviklet gjennom evolusjonen for å leve som huskatter uten bekymringer. Livet var grimt og måtte kjennes for den betydning det hadde hatt for oss mennesker, for vår historie. Krig definerte vår historie, og deltagelse i krig var den enkleste måten å legge fra seg et spor på jordkloden, før døden innhentet en. Drømmene kunne undertrykkes. Ordentlig utdanning. Gjøre mor, far og samfunnet fornøyd. Master i statsvitenskap, økonomi eller jus - henge på Blindern eller BI. Bli med Stian, Thomas, Inge-Øyvind, Rami, Martin og Francisco på rundrunde i Lånekassen, billig pils på studentpuber og sikre fremtidsvisjoner med barn og kone. Frivillige verv og musikkfestivaler. Kontorjobber og byliv. Lyse skjorter og mørke slips. Plakater med pene mennesker som smilte og minst en ga tommelen opp. Jeg lo av tanken, fikk latterkrampe, hikstet frem banning. Gapte høyt og gaulte, hostet, gråt, men fortsatte å le. Den gangen fred var bedre enn krig. Fordi fred skulle være svaret på verdens problemer. Feil. Krig er svaret. Oljete våpen og uker uten dusj. Nærkamp og blodige hender. Nyte fuktig jungel og tørrsprukken ørken. Det er realismens melding til jordkloden. Det er alltid en krig å finne, og krig er det mest spennende som finnes. Krig er gøy.

Tilbudene om en prat med militærpsykologene i Forsvaret hadde vært like ulogiske og absurde som disse tankene hadde vært for dem, alle visste hva som skjedde hvis man var for ærlig hos en av psykologene - man ble svartelistet og fikk ikke lov til å dra til utlandet igjen grunnet risikoen for psykiske problemer i etterkant. Selv om problemene var der allerede. Enkel ansvarsfraskrivelse. Ingen ville ta sjansen på å gå glipp av muligheten for utenlandstjeneste, det ble adri aktuelt for noen å snakke ut. Problemet var et tveegget sverd, men penger og jobbmuligheter fikk den endelige prioriteringen hos de fleste, fremfor psykisk helse og et stabilt liv hjemme. Blant de dypeste og mest skamfulle hemmelighetene var da jeg fjernet kjeramikkplatene fra både fronten og bakparten av den skuddsikre vesten i sluttmåneden i Afghanistan.

Sarah så ut som en dårlig kopi av Linni Meister. Og som psykologistudent på tredje året hadde hun alt psykoanalysert meg og visste alt som var galt. "Problemet ditt er at du er feig, Dannygutt!" sa hun. "Det er nettopp det du er, en gutt, fastlåst i sånne umodne guttefantasier. Alt militærtullet! Du r redd for å begynne et ordentlig liv fordi du er feig og ikke lar noen komme nær deg. Fordi du er redd for å bli glad i noen, for da kan du bli såret. Du holder alle på avstand og lager egne planer - som ingen skjønner noe av, FORDI du ikke snakker ut om noe", kunne hun fortelle, i tillegg til noen teorier fra den fremadstormende unge forskeren Fred Gullik som påsto at unge mennesker i krig endte opp med vanskeligheter med tilbakevending til samfunnet grunnet klimaksrealisering i ung alder. Ettersom de følte de hadde opplevd alt, kunne de aldri få seg til å gjøre noe annet - ingenting kunne være like interessant lenger. Det var den virkelige årsaken bak det høye selvmordstallet blant veteranene, ikke posttraumatisk stressyndrom.

Tanker i ettertid:
I begynnelsen av boken møter vi Danny som en grandios og voldsglad forteller. En som ser ut til å evaluere menn etter nytten de kunne gjort i krig, og kvinner etter hvor jevt det ville vært å nedlegge dem. Likevel er det slik at selv i begynnelsen, er det en logikk - en skrudd logikk, men likevel en logikk. Denne bevisstgjør meg ganske raskt på at jeg (med generelt stor tiltro til fred gjennom verdenshandel) er naiv. Kanskje rett og slett dum. Boken er en wake up call. Jeg har undervurdert bruken- og betydnignen av vold.

Det ligger en kritikk av forsvaret i boken, av hvordan man forholder seg til psykisk helse og hva som kan drive soldater til å holde kortene tett til brystet. Likevel er boken først og fremst en personlig beretning, som virker kun marginalt mer hjemme i roman-sjangeren enn Linnea Myhres Evig Søndag, for de som husker den diskusjonen.

Det jeg helt klart liker best i boken er at den gir et vindu inn i en verden de fleste av oss vet lite om. Den gjør oss litt mindre naive. Kanskje utfordrer den fordommene du møtte den med. Det gjorde den for meg. Jeg forstår kjedsomhet, rastløshet, ubalanse og risikovilje. Jeg forstår også  ønsket om å etterlate et avtrykk - det Nirvana vokalist Kurt Cobain oppga som sitt formål; Build an empire, and go out in a blaze of fucking glory (det er forresten ikke riktig svar på hva du ser for deg å gjøre med livet, dersom du skulle befinne deg på jobbintervju med dresskledde konsulenter. Tok en for laget der). Minst glad er jeg i svulstighetene og omfanget av skildringene på de afrikanske oppdragene.

Jeg-personen utvikler seg i løpet av boken, men et spørsmål gnager meg fra perm til perm. Hvor mye av dette er sant og selvopplevd?

Hvorfor skal du lese denne boka: Dette er en bok som vil sjokkere og fascinere deg. Du bør lese den fordi den kommer til å utvide horisonten din, korrigere din norske naivitet og utfordre fordommene dine.  Tidvis på en belærende og litt kjip måte, men likevel. Sann historie eller ikke.

Anbefales: Tror kanskje menn i alderen 15-35 er mest interessert, spesielt de i vakt og sikkerhetsbransjen/militæret.

Karakter: B

Tags: #militæret, #krig, #risiko, #ustabil, #voldsfantasirealisering, #leiesoldat, #norsk, #debutant.