F.Backmann - En mann ved navn Ove

Jeg visste jeg skulle lese endel Sara Stridsberg fremover, etter å ha lest Darling River var det helt klart. Likevel er det slik, at enn så mye jeg elsker kvalitetslitteratur som får meg til å strekke meg som leser, så kan ikke hver bok være en Sara Stridsberg-bok. Man må ha noe litt mindre heavy innimellom.Det var akkurat det jeg tenkte Ove skulle være, en slags pustepause. Slik ble det imidlertid ikke.

Forfatteren og en Ove-plakat (Foto: Dagbladet).

Forfatter: Ferdrik Backman

Tittel: En mann ved navn Ove (2013)

Sideantall: 323 sider

Forlag: Cappelen Damm

Plot (hentet fra bokens bakside): Ove er 59. Han kjører Saab. Folk kaller ham "bitter" og "naboenes frykt". Men Ove er ikke jævla bitter, grynter han. Han går vel bare ikke rundt og gliser hele tiden! Hver morgen går Ove sin inspeksjonsrunde rundt blokken. Flytter sykler og kontrollerer kildesorteringen, Selv om det er flere år siden han ble sparket som styreleder i borettslaget, i det som Ove selv bare omtaler som "det der statskuppet". Men bortenfor den gretne fasaden finnes en historie og en sorg.

I et nøtteskall: Verden er full av IT-konsulenter og eiendomsmeglere som ikke kan trakte kaffe, rygge med tilhenger eller har lojalitet i forhold til bilmerke. Det er ikke rart man får lyst til å parkere tøflene.

Favorittutdrag:

I huset lengst nede på Oves side bor Rune og kona hans. Og Ove vil ikke akkurat si at Rune er fienden hans. Eller jo, det vil han faktisk. Nøyaktig det. Alt som har gått til helvete her i borettslaget begynte faktisk med Rune. Han og kona Anita flyttet inn samme dag som Ove og hans kone flyttet inn. På den tiden kjørte Rune Volvo, men senere skiftet han til BMW. Og det sier seg selv at det ikke går an å kommunisere på en vettug måte med et menneske som oppfører seg sånn, syntes Ove. 

"Å elske noen er som å flytte inn i et hus", pleide Sonja å si. "I begynnelsen forelsker man seg i alt det nye, man undrer seg hver morgen over at dette er ens eget, som om man er redd for at noen plutselig skal komme brasende inn gjennom døra og si at det har skjedd en alvorlig feil og det slettes ikke var meningen at man skulle få bo så fint. Men etterhvert som årene går, blir fasaden slitt, treverket sprekker her og der og man begynner å elske dette huset ikke så mye for alle måtene det er perfekt på, som for måtene det ikke er det på. Man blir kjent med alle dets kroker og kriker. Hvordan man unngår at nøkkelen setter seg fast i låsen hvis det er kaldt ute. Hvilke gulvplater som gir litt etter når man tråkker på dem, og nøyaktig hvordan man skal åpne skapdørene så de ikke skal knirke. Det er det, alle de små hemmelighetene, som gjør det til ditt hjem." 

Det finnes grovt regnet to slags mennesker. De som skjønner hvor jævla bra det er med hvite ledninger, og de som ikke gjør det. 

Tanker i ettertid:
Backmanns Ove har blitt sammenlignet med Hundreåringen som klatret gjennom vinduet og forsvant av flere. Det er noe med språket og humoren som gjør den lik, men i tillegg har den en ekstra dimensjon - den er sår. Kort tid etter jeg var ferdig snakket jeg mye om boken, noe som alltid er et godt tegn. Jeg ville fortelle venner, familie og han som leser i senga mi (som nå forresten er blitt kjæresten min) om Ove. Oves skjebne, og menneskene rundt Ove. Med karakteren sin hadde Fredrik Backman klart å sjarmere og engasjere meg.

Det jeg ikke likte så godt med boka var at fortellermåten og humoren er såpass lik hele veien igjennom, at det blir litt mye av det samme. Forfatteren pleide å skrive i et kortere format, og det virker som han har tatt med seg skrivestilen fra morsomme blogginnlegg inn i romanen. Ove ender derfor opp med å gjenta seg selv så mye at det blir irriterende.

Alt i alt er det likevel en herlig bok, og jeg tror det er en bok mange kan like å lese. Kanskje spesielt de som ikke leser så mye til vanlig.

Anbefales:
De aller fleste, den er for eksempel utmerket selskap for deg som pendler med tog eller buss og trenger noe det er lett å komme inn i som engasjerer deg i små snutter av gangen.

Karakter: C

Andre mener:
Randi syntes den var fantastisk og varm og ga den terningkast 6.
Marianne formulerer bedre det jeg forsøkte å si om gjentakelser 
Bente syntes det var en kjekk bok om nødvendigheten av å bety noe for noen
Karete ble irritert og syntes karakterene var stereotypiske

Tags: #humor, #sort, #varm, #gretten_gubbe

S. Sandberg - Lean In

For ikke så lenge siden fikk min sjef, Kristin Skogen Lund det hun selv beskriver som "en real dose kvinnepepper"etter en artikkel i A-magasinet. Sist jeg så så mange sinte kvinner var da en fiolinist nevnte at nybakte mødre med fordel kunne trent litt mer. Ja, og kanskje da fotballfrue viste frem sixpacken få dager etter fødselen var overstått. Da brøt det nesten ut borgerkrig på Kvinneguiden.

Om vi holder oss til førstnevnte så var grunnlaget for kritikken at Kristin Skogen Lund hadde pekt på at ikke alle kvinner var villige til å yte det som trengs for å nå til topps. Hun tilføyde også at hun hadde forståelse for dette, men akkurat den delen falt for døve ører. Skogen Lunds påstand var at det ikke er institusjoner, glasstak og gubbevelde som holder kvinner ute av sjefsstolene – det er kvinners egne prioriteringer og valg. Her gikk det i rødt for enkelte kvinner. Jeg syntes det er modig av Kristin å si noe om dette, for det er så mye enklere å la være.

Denne følelsen av at det er enklere å la være satt også Facebook-sjef Sheryl Sandberg med før hun bestemte seg for å skrive Lean In. Hun ble advart om at dette engasjementet kom til å ødelegge karrieremulighetene hennes. I boken beskriver hun hvordan kvinner begrenser seg selv, fordi de ved å yte som en mann kan regne med å bli dårligere likt. "Hun er veldig ambisiøs" er ikke et kompliment. I tillegg mangler vi ofte selvtillit, vi inntar rollen som observatør og trekker oss tilbake når vi heller burde lene oss frem. I boken forteller forfatteren at hun tror det er viktig at kvinner kvitter seg med de indre stengslene. Hun legger til at det igjen er andre som sier kvinner først kan komme seg opp når vi fjerner de ytre stengslene. Ytre og indre stengsler er den ultimate høna og egget diskusjonen, i følge forfatteren selv har begge rett – så heller enn å fortape oss i den filosofiske diskusjonen, bør vi bli enige om å jobbe på begge fronter. Denne boken sier noe om hvordan vi kan utfordre oss selv i måten vi tenker om våre muligheter på.

Bilde: Gyldendal

Forfatter: Sheryl Sandberg

Tittel: Lean In (2013)

Sideantall: 255

Forlag: Utgitt på norsk av Gyldendal i 2014 med forord av NHO-president Kristin Skogen Lund.

Apropos: Sheryl Sandberg inngår i toppledelsen til Facebook. På Forbes liste over de mektigste kvinnene kom Sheryl Sandberg på en sjetteplass, rett under Hillary Clinton og Michelle Obama. Sandberg syntes selv kåringen er tåpelig, men fikk beskjed av PR-folkene om å slutte å kommentere akkurat det. De siste nyhetene er at hun har landet en filmavtale basert på Lean In.

I et nøtteskall: Det at kvinner senker forventningene til seg selv om hva de er i stand til å oppnå er en av de sterkeste kreftene som holder dem tilbake.

Favorittutdrag:

I 2003 gjorde professorene Frank Flynn og Cameron Anderson ved henholdsvis Columbia Business School og New York University et eksperiment for å teste hvordan menn og kvinner blir oppfattet på arbeidsplassen. Det begynte med en case fra Harvard Business School om en virkelig entreprenør ved navn Heidi Roizen. Hun ble en fremgangsrik investor ved å bruke sin "utadvendte legning…og [sitt] store personlige og faglige nettverk som omfattet mange av de mest innflytelsesrike næringslivslederne i teknologisektoren". Flynn og Anderson ba halvparten av studentene å lese Heidis historie og ga den andre halvparten samme historien bare med en forskjell – de endret navnet fra Heidi til Howard. Flynn og Anderson spurte så studentene hva slags inntrykk de hadde av Heidi og Howard. Studentene rangerte Heidi og Howard som like kompetente, som rimelig var siden resultatene de hadde oppnådd, var helt identiske. Studentene respekterte både Heidi og Howard, men likevel fremsto Howard som en mer attraktiv kollega. Heidi derimot ble ansett som egoistisk og "ikke en type du ville ønske å ansette eller arbeide for". De samme dataene med en eneste forskjell –kjønn- ga vidt forskjellige inntrykk.

Jeg innså at det å lete etter en mentor var blitt yrkeslivets svar på å vente på drømmeprinsen. Vi vokste opp med eventyret om Tornerose, der budskapet til unge kvinner er at hvis du bare venter til prinsen kommer, vil du bli kysset og ført av sted på en hvit hest og leve lykkelig all din tid. Nå blir unge kvinner fortalt at om de bare finner den rette mentoren, vil de bli dyttet opp stigen og gitt nøkkelen til det store hjørnekontoret og leve lykkelig i all sin tid. Nok en gang lærer vi kvinner å være altfor avhengige av andre.

Tanker i ettertid:
Jeg tror Sandberg er inne på noe sentralt, for jeg kjenner igjen tenkemåten hun utfordrer hos både meg selv og gode venninner som er både smarte og ambisiøse. Boken bygger opp påstander med undersøkelser, statistikk og eksempler fra Sandbergs egen karriere. Boken er ment som et innspill i en pågående debatt, heller enn "et siste ord" i en kompleks sak. Sandberg formulerer seg ærlig og bruker humor, poengene er spissformulerte – men likevel føler jeg at den tidvis trekker ut litt. At denne boka godt kunne vært en pamflett, eller en skikkelig lang og god artikkel.

Anbefales: Kvinner med ambisjoner som ønsker å bli godt likt.

Tags: #likestilling, #kvinner, #karriere, #amerikansk, #facebook, #nonfiction

Tusen takk til Gyldendal for lesereksemplar. Sjekk forresten gjerne ut Sheryl Sandbergs TED-talk.

På bokshopping i Amsterdam

Jeg har vært en weekend i Amsterdam med jobben. Selv om jeg tidvis savnet armkroken til den lesende mannen, hadde jeg en fantastisk helg. Fredag og lørdag var min søte kollega Kvestan og undertegnede på shopping. Byen har noen virkelig flotte bokhandlere.

Min favoritt av de vi var innom var the American Book Center (ABC) og Athenaeum Bookshop. ABC er en uavhengig bokbutikk med engelskspråklig litteratur over to etasjer, jeg syntes de hadde en virkelig imponerende samling sci-fi og fantasy, samt grafiske romaner og tegneserier. Rett ovenfor ABC lå Athenaeum, den er kjent som den beste bokbutikken i Amsterdam – og alle store litterære arrangementer avholdes her. Bokhandelen var virkelig flott, og jeg elsket hvordan de hadde fremhevet bøker jeg anså som kvalitetslitteratur. Athenaeum eies av de ansatte, som helt klart er bokelskere. Kanskje det var dette som gjorde at den nederlandske versjonen av Jo Nesbø ikke hadde spesielt prominent display. I underetasjen var det en krok med engelsk litteratur og Man Booker-bøkene var gitt ekstra plass. Om du skulle befinne deg i Amsterdam anbefaler jeg at du legger turen innom boktorget på Spui 14-16.

Her er fangsten fra Athenaeum og ABC:

S.Stridsberg - Darling River

På Aschehougs vårslipp kom jeg i snakk med Synnøve som har ansvar for oversatt litteratur. Hun anbefalte meg å lese Sara Stridsbergs bøker. Det er jeg virkelig glad for. Fordi jeg har lest og likt Nabokovs Lolita, valgte jeg å begynne med Darling River. Stridsberg bruker Lolita mye på samme måte som Cunningham i The Hours brukte Virginia Woolfs Mrs. Dalloway. Det er et fascinerende utgangspunkt. Boken er et lese-eksemplar fra forlaget.
 

På en brun pub i Amsterdam leste jeg i helgen ferdig Darling River til et måltid og omgivelser Lo verdig.

Forfatter: Sara Stridsberg

Tittel: Darling River (2011)

Opprinnelig tittel (se): Darling River – Doloresvariationer (2011) oversatt fra svensk av Monica Aasprong.

Sideantall: 285 sider

Forlag: Aschehoug

Apropos: Forfatteren mottok Nordisk Råds Litteraturpris i 2007 for boken Drømmefakultetet. Dette er i skrivende stund hennes siste roman. Børsen ga Darling River fem av fem stjerner og mente forfatteren var en opplagt kandidat til Nobelprisen en dag.

Plot (Hentet fra bokens bakside): Lo og hennes far gjør nattlige utflukter i en Jaguar gjennom de brennende skogene. Dolores Haze er på ferd ut av Vladimir Nabokovs Lolita-roman mot barselsengens død i Alaska. I Jardin des Plantes i Paris vil en vitenskapsmann lære en hunape i fangenskap å tegne. En ukjent mor kjører omkring på de opplyste motorveienes sirkler utenfor byene. Darling River handler om tre kvinner og en hunape, og fortellingene alternerer mellom dem og omkranses av temaer som kjønn, kjærlighet og makt.

I et nøtteskall: Et stykke moderne kunst som skildrer dysfunksjonelle forhold, ensomhet og forfall – samt sammenhengene mellom disse.

Favorittutdrag:

Dolores er et illevarslende navn på en jente. Jeg foretrekker Lo. Fram til jeg var sytten, trodde jeg at jeg skulle dø som henne, Dolores Haze, slitt i stykker av fødselssmerter. At jeg overlevde, gjorde meg mer forvirret enn lettet. Jeg fortsatte å våkne og spise og puste, men jeg hadde mistet noe avgjørende, overlevelsesinstinktet, driften etter å dra av sted og skape mitt eget liv.

Alle ting rundt meg i sengen er beroligende. Pilleesker, brukte bind, stensiler, sigarettstumper, toalettpapir, en kassert leppestift, parykkene, utstillingsdukken. I bilen på vei til sykehuset blir jeg alltid urolig og begynner å famle i håndveska etter eiendelene mine. Leiligheten er min verden, som jeg elsker. Jeg vil ikke forandres, jeg vil ikke bli stor, jeg vil ikke utvikles, jeg vil ikke flytte. 

Tanker i ettertid:
Jeg er bergtatt allerede fra første stund. Jeg forstår at jeg leser noe av høy kvalitet og leser sakte og nøye for å forsøke å få med meg så mye som mulig, likevel føler jeg av og til at noe går tapt. Det er en ambisiøs bok, som krever en leser som er villig til å utfordre seg selv. Stridsberg belønner sine lesere generøst, for boken er vakker på samme skitteneksotiske måte som Crimes in Southern Indiana. Det er tydelige paralleller og referanser mellom alle historiene; blindheten, aborten/det dødfødte barnet, det selvpåførte misbruket, ensomheten og forfallet.

Vi husker Lolita, med de solbrune leggene – småpikekjolene, solbrillene og fregnene. I det vakre nymfestadiet mellom barn og kvinne slik Nabokov beskriver henne. Stridsbergs Lolita (Dolores som hun egentlig heter) har nådd slutten på tenårene. Hun går i oppløsning og dekkes av skitt – forfallet er større enn Kristopher Skau noen gang kommer til å klare å simulere i et butikkvindu. Lo følger hennes bane, og selv om hun når en alder på 37 år i romanen motsetter hun seg voksenlivet. Hun er destruktiv og ensom, de eneste gangene hun føler seg vakker og elsket er når hun har sex med ukjente menn ved elveleiet til Darling River. Lo mister gradvis synet og eser ut av kjolene sine, det eneste hun spiser er kake og godteri. Håret er fett og vokser i flekker på hodet, det dekkes av en parykk. I tillegg til Lo forholder vi oss til en mor som har reist fra barnet og mannen sin, fordi de føles fremmede for henne. Vi møter også en ape som vekselvis trues og kjæles med for å få den til å gjøre det forskeren ønsker – å tegne med kullstiften på papir foran en stor forsamling.

Som Francis Underwood sier i House of Cards: Alt handler i bunn og grunn om sex, med unntak av sex. Sex handler om makt. Lo, Lolita (Dolores) og apen er objekter som manipuleres av menn. Moren (til Lo?) har brutt med familien i søken etter frihet, men opplever fortsatt begrensninger, fordi hun fortsatt følger det samme destruktive mønsteret som Lolita og Lo. Apen i fangenskap har begrensede utviklingsmuligheter i form av selvstendighet, Dolores sitt liv amputeres av død i barselsseng – men Lo fortsetter i samme spor som før. Hun ser ikke ut til å kunne bryte ut av det ødeleggende levesettet og ta ansvar eller eierskap til sitt eget liv. Nabokovs Humbert Humbert så på voksne kvinner som skjemt frukt. Lo kunne knapt vært mer skjemt. Lo går i stykker fordi behovet for å føle seg elsket, som hun gjør i omfavnelsen med ukjente menn overstiger evnen til å ta ansvar for egen velferd. Los manglende evne til å ta vare på seg selv synliggjøres gjennom at hun er så skitten, at håret faller ut, at tennene ser ut som brent karamell og at hun er omgitt av rot og søppel bestandig. Akkurat som sin fars gamle Jaguar startet hun som noe vakkert, noe alle misunte – men utvikler seg til noe som helt klart kommer til å forgå.

Jeg kommer helt klart til å lese flere bøker av Sara Stridsberg, og jeg gleder meg allerede veldig. Jeg tror likevel at det er lurt å legge inn litt andre bøker innimellom, slik at det dystre ikke blir for kompakt.

Anbefales: De som har lest og likte Lolita, og de som tåler mørk materie.

Karakter: B

Tags: #kvinner, #Lolita, #objekt, #forfall, #svensk, #Stridsberg, #lyrisk, #kvalitetslitteratur

V.Ratner - I skyggen av banyantreet

Kort tid etter det ble bestemt at jeg skal til Kambodsja i mars begynte jeg å lete etter bøker om landet. En av de første som fanget oppmerksomheten min var Vaddey Ratners I Skyggen av Banyantreet. I Aschehougs vårkatalog står følgende "Forfatteren er en kambodsjansk prinsesse, romanen er basert på hennes egen historie. Den har fått usedvanelig sterk score på Amazons lesebarometer og utgis i 16 land" Katalogen sammenligner den også med Morgen i Jenin.

Under den indokinesiske konflikten på slutten av 60-tallet utvider Nixon krigssonen i det han tillater et bombeagrep på Kambodsja med det som mål å treffe sør-vietnamesiske kommunister. Innen 1973 var hundretusner kambodsjanere drept. Denne situasjonen bidro til grobunn for Røde Khmers vekst. I 1975 inntok Røde Khmer (Khmer Rouge) Kambodsjas hovedstad Phnom Penh og relokaliserte byfolk ut på landsbygda. Dette skulle bli starten på flere år med vold, undertrykkelse, fattigdom og sult i regi av "Organisasjonen".

Forfatter: Vaddey Ratner

Tittel: I skyggen av banyantreet (2012, utgitt på norsk i 2014)

Sideantall: 363 sider

Forlag: Aschehoug

Plot: Selvbiografisk roman om livet som adelig i Pol Pots Kambodsja. Vi følger syv år gamle Raami og hennes familie under borgerkrigen, der Røde Khmer tvinger byfolk ut på landet for omskolering og kommunistisk indoktrinering. I en tid hvor det å være borgelig var synonymt med å være fienden, utgir Raamis familie seg for å være mangobønder i håp om å overleve.

I et nøtteskall: Mer enn en gjenfortelling av historien, boken tar for seg store temaer som lojalitet, kjærlighet og er solidaritet. Mer enn noe er det en hyllest til forfatterens far og som en facebookfølger sa "kan man føle kjærligheten på hver side".

Favorittutdrag: 

Med de nye lederne kom det nye regler. Vi fikk ikke lenger lov til å lage mat eller spise hjemme. "Når vi arbeider sammen, må vi også spise sammen!" sa Mouk så det rykket i arret. "En far lar ikke sin familie spise i hvert sitt kjøkken!" Organisasjonen var vår far og vi var hans familie. Vi måtte gjøre alt i fellesskap. Vi måtte dele alt med hverandre - skjeer og gafler, kjeler og gryter, tanker og følelser. Om nødvendig skulle vi dele vårt siste riskorn med våre brødre og søstre. "Vi må si nei til privat eiendom!" tordnet han. "Privat eiendom er kapitalismens onde! Privat eiendom fører til grådighet og splitter lokalsamfunnet! Vi skal avskaffe alle former for privat eiendom!" Hjemme i villaen skyndte alle seg å gjemme eiendelene sine. De stappet gullarmringer inn i tørkede gresskar og la safirer og rubiner i våt leire som de presset inn i hjørnene av rommet. Andre svelget diamanter. Dronningbestemor ville at vi skulle gjemme henne.

Dyr er ikke som mennesker. Hvis man lar dem være i fred, gjør de ingen fortred. Men det gjør folk, uansett om man ikke har gjort noe galt. De går til angrep med våpen, med ord, med løgner og brutte løfter, med sorg.

Tanker i ettertid:
Denne boken er sterk lesning og en beretning fra en kvinne som ikke bare overlevde - men som har klart å finne et godt liv i etterkant av alt det vonde.

Jeg responderte ikke umiddelbart godt på bokens lyriske form og utstrakte bruk av metaforer. Det ble for Paulo Coelho for meg. Etterhvert fikk jeg likevel forståelse for hvorfor boken var skrevet slik den var. Under Khmer Rouge gjennomgikk språket en forandring fra lyrisk til å bli redusert til politiske slogans. Selv om forfatteren skrev boken på engelsk, var hun bevisst på å gi boken den lyriske tonen hun forbandt med sitt morsmål. Denne intensjonen er vakker. En tilleggsdimensjon er at hun hedrer sin far, som skrev poesi gjennom å skildre verden slik han skildret den for henne.

Ratner begynner boken med skildringer av sitt barndoms Kambodsja, det vakre landet med blomster og sommerfugler. For virkelig å forstå hva som gikk tapt, må vi først vite hva som var. Forfatteren selv mener hun lever for å oppleve skjønnheten som han ofret sitt liv for at hun skulle se. Det er tydelig at hun ikke har noen intensjon om å sensasjonalisere grusomhetene, hun ville gå gradvis inn i det - tilnærme seg det forsiktig. Vidre ønsket hun å gjøre historien til noe alle kunne relatere seg til, en beretning om viljen til overlevelse - en skildring av hva som gjør at et menneske som har mistet alt fortsetter å leve og de sterke båndene familie utgjør i livene våre.

Ratner valgte å skrive denne boken som roman heller enn memoar, fordi hun var fem år da Khmer Rouge inntok hjembyen - og ikke stoler nok på sine egne minner til å bygge boken utelukkende på dette og morens noe motvillige bidrag. Mye av historien er likevel parallell. Vaddey forteller om dette på sin hjemmeside, for de som skulle lure på hva som var selvopplevd og hva som var fiksjon. Hovedkonklusjonen er vel at det aller meste er selvopplevd, og at Vaddey har endret navnet på noen byer, slått sammen noen hendelser i ulike byer og redusert antallet familiemedlemmer som var inkludert i historien.

Selv om det begynner litt smått, syntes jeg boka finner sin form etterhvert. Partier er så spennende at jeg går på feil buss på vei til jobb, fordi jeg hadde nesa i boka da den kom. Fordi boka var så god oppdaget jeg heller ikke feilen før jeg var kjørt 15 minutter i feil retning.

Selvfølgelig er det en hjerteskjærende historie. Likevel balanserer Ratner det godt. For samtidig som det er grusomt er det også øyeblikk med kjærlighet, omtanke og glede. Vi opplever folkemordet fra en syv år gammel jentes perspektiv, vi ser hvordan hun går fra å være et barn som er nysgjerrig og glad i omgivelsene til å bli en innesluttet og til slutt selvvalgt stum niåring. Vaddey Ratner har forsøkt å heve blikket, hun ønsker ikke kun å fortelle om sine erfaringer fra Kambodsja - hun ville skrive delvis for å utdødliggjøre de hun mistet, ja - men også for å minne oss andre om at det er mulig å leve, selv etter de verste hendelser.

Apropos: Jeg møtte forfatteren hos Aschehoug i går. Picture or it didn't happen? Værsågod:

Hun var kjempesøt!

Anbefales: De som ikke nødvendigvis har så stor innsikt i hva som skjedde i Kambodsja fra før, boken er skrevet slik at den kan leses av alle. Må like lyrisk språk, noe som gjør at jeg kanskje tenker den appellerer mer til kvinner enn menn. Likevel er det en sterk beretning.

Karakter: B (jeg er en sucker for familielojalitet)

Tags: #Kambodsja, #killing_fields, #Pol_Pot, #prinsesse, #møtt, #oversatt

Torgeir leste 213 bøker i fjor!

Torgeir er et artig bekjentskap. Jeg traff ham første gang da jeg kræsjet bursdagen hans (han fikk bøker i gave, selvfølgelig) vi har også vært på Amsterdam-tur. Siden har vi vært opptatt på hver vår kant og årene har gått. Da jeg så han hadde postet på Facebook at han hadde lest bok nr 200 i fjor ble jeg nysgjerrig og lurte på om han ville stille opp på et intervju på bloggen.

Over 200 bøker på ett år, var det et nyttårsforsett?
Det var ikke et nyttårsforsett å lese så mange bøker, det bare ble slik. Jeg har brukt å lese rundt hundre bøker i året, men i fjor var et år med mye reising via jobb. Det ble mange flyturer og kvelder på hotell i Oslo med ikke mye annet å gjøre enn å lese. Dermed ble det bare slik. Når jeg passerte hundre leste bøker i juni begynte jeg å tro at 200 bøker kunne leses, noe jeg klarte. Tilslutt endte jeg på 213 bøker.

Det er jo helt crazy! Hvordan velger du bøker?
Jeg har ikke en bestemt måte å velge bøker på, finner nye bøker flere steder. Jeg har blitt kjent med flere på den nærmeste bokhandelen som kommer med anbefalinger og bestiller inn bøker de tror jeg vil like. I tillegg leser mamma også veldig mange bøker og kommer med flere anbefalinger. Jeg kjøper også mye bøker på impuls, samt finner anbefalinger på nett.

 

Hva var den mest krevende av de 213 bøkene du leste i år og hvorfor?
Det må nok være Ulysses av James Joyce. Den var meget tung, men en fantastisk bok. Capital av Marx var også en krevende bok å lese, men jeg kom meg igjennom

 

Ugh ja, har lest utdrag fra Das Kapital under studiet, ikke akkurat lettleste saker. Imponerende å komme gjennom 213 bøker hvorav en av dem er Ulysses. Det er ikke akkurat en lettvekter. Leser du mer enn en bok om gangen?
Som regel leser jeg to bøker om gangen En fiction og en Non-fiction

Hva leser du nå?
Nå har jeg nettopp begynt på to bøker, Arcadia av Jim Crace, samt The Blue Eyed Salaryman, om en Ire som flyttet til Japan og begynte å jobbe for Mitsubishi. Jeg reiser til Japan i mars så for tiden leser jeg alle bøker om Japan jeg kommer over.


Er det noen sjangre du bevisst styrer unna?

Krim. Det er begrenset hvor mange bøker om skilte alkoholiserte politimenn eller tidligere politimenn man kan lese.

 

Leser du digitalt eller på papir?
Leser alt på papir og kjøper alle bøker jeg leser, så bokhyllene mine begynner å fylles opp.

De fem beste du leste i år? 

Jeg synes alltid at det er vanskelig å plukke ut de beste bøkene, i hvertfall når det er over 200 å velge mellom. De fem som gjorde mest uínntrykk var nok Dave Eggers: Dere skal merke vår hastighet, Steinbeck; Grapes of Wrath, Donna Tarrt: The secret History, David Foster Wallace: Infinite Jest og David Mitchell: Cloud Atlas.

 

Du sa på mail at den absolutte favoritten i år var Cloud Atlas, kan du fortelle litt mer om hvorfor det?
Jeg likte måten boken var bygd opp på, den fortalte seks historier som ble linket sammen på en meget spennende måte. Historiene skulte seg inne i hverandre slik som slike russiske tredukker som kan pakkes sammen (Husker ikke hva de heter). Historiene ble koblet sammen på nye uventede måter, og forfatteren klarte å slå sammen alle historiene på slutten. Boka var meget bra skrevet og anbefales.

 

Tusen takk, Torgeir!

Boken på vent: I skyggen av banyantreet

I snart en uke har jeg gått rundt med en fint sammenfoldet avisside fra Dagsavisen i vesken. Et av målene mine for 2014 var å lese en bok skrevet av en forfatter fra land jeg skulle besøke. Så da Morgenbladet hadde viet en kolonne i litteraturdelen sin til bøker om Kambodsja ble jeg ivrig. Forrige uke booket jeg flybillettene til Kambodsja med avreise 1.mars, og selv om jeg ikke har kommet meg i gang med å fornye pass, ta vaksiner eller søke visum (kan gjøres via nett) – har jeg kjøpt to nye bikinier (det viktigste først) og begynt å lete etter bøker jeg kan lese frem mot avreise.

Jeg hadde jo allerede bitt meg merke i Vaddey Ratners debutroman I skyggen av banyantreet fra katalogen med Aschehougs utgivelser for våren 2014.

Bøkene som ble omtalt i Dagsavisen var:
Peter Fröberg Idling: Sang til den storm som skal komme (Gyldendal)
Dette er en historisk roman om den unge Pol Pot, lagt til Kambodsja i 1955. Landet skal gjennomføre sitt første frie valg, etter årelangt fransk kolonistyre. Tidligere har Idling skrevet boka "Pol Pots smil – om en svensk reise gjennom Røde Khmers Kambodsja" i 2009. Denne mottok strålende kritikker i Sverige. Kommer ut i disse dager.

Vaddey Ratner: I skyggen av banyantreet (Aschehoug)
Her følger vi en syv år gammel privilegert pike som tilhører Kambodsjas adelskap. Tilværelsen hennes går i grus når Pol Pot overtar makten i landet. I Aschehougs vårkatalog står følgende "Forfatteren er en kambodsjansk prinsesse, romanen er basert på hennes egen historie. Den har fått usedvanelig sterk score på Amazons lesebarometer og utgis i 16 land" Katalogen sammenligner den også med Morgen i Jenin. Kommer ut i disse dager.

Pål Steigan: En folkefiende (Aschehoug)
Memoarboka til AKP m-l lederen Pål Steigan kom i høst. Her forteller han om sitt besøk til Kambodsja og møtet med Pol Pot.

Jeg gleder meg til å lese I skyggen av banyantreet. De to andre er jeg ikke sikker på, men det er mulig jeg også leser Sang til den storm som skal komme for å få litt mer bakgrunnsinformasjon om Pol Pot og landets historie. Her er link til Goodreads omtale av boken.

Bokbloggerprisen 2013 - Langlisten er offentliggjort

For første gang skal norske bokbloggere presentere en egen litteraturpris. Knirk kan fortelle at til sammen har 57 bokbloggere nominert 145 titler i kategoriene "norsk skjønnlitteratur" og "åpen klasse".

Hva kommer jeg til å lese i februar? Det bestemmer bokbloggprisjuryen! (www.weheartit.com)

På langlisten finner vi:

1) Norsk skjønnlitteratur:
- Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
- Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
- Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
- Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
- Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
- De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

2) Åpen klasse:
- Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
- Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
- Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
- Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
- Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
- Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)

27. januar publiseres kortlisten, da skal vi endelig begynne lesingen og omsider stemme frem noen favoritter blant de tre titlene under hver kategori.

Jeg gleder meg aller mest til å lese Fugletribunalet av Agnes Ravatn, og holder en knapp på at den fortsatt er der når den eminente juryen har halvert langlisten. Jeg hadde håpet å finne leksikon om lengsel og hver dag kryper jeg opp fra havet på listen for norsk skjønnlitteratur også, men hei.

 

Det ligger en lesende mann i senga mi

I min bok er lite så sexy som en lesende mann. Jeg har en i senga mi. Han leser 1Q84 på Kindle med meg i armkroken. Dette er lykke.

Bilde: We Heart It

 

J.Maroh - Blå er den varmeste fargen

Etter å ha lest omtaler av filmen La vie d'Adele (Blå er den varmeste fargen) satte jeg den umiddelbart opp på listen over filmer jeg skulle se. Ved en tilfeldighet ramlet jeg over den i bokformat på Narvesen. "Jøss, har de laget tegneserie av den?" var min første reaksjon, og jada, jeg vet at det er riktigere å kalle den en grafisk roman. Det gule klistremerket i hjørnet annonserte at dette var "boken bak filmen som vant Gullpalmen 2013". Så det var andre veien, altså. Dette var kilden. Få minutter senere var jeg i gang med å lese.

Forfatter: Julie Maroh

Tittel: Blå er den varmeste fargen ( opprinnelig 2010, 2013 i Norge)

Sideantall: 160



Forlag: Minuskel

I et nøtteskall: Kjærlighet med en kostnad

Plot (hentet fra bokens bakside):
Clèmentine er en helt vanlig tenåring med famile og venner. Hun blir sammen med en av de kjekkeste guttene på skolen, men klarer ikke å gjengjelde følelsene hans, og slår opp. Da hun blir med sin homofile kamerat på byen og møter den selvsikre Emma med det blå håret på en lesbebar, snus hele livet på hodet. Clèmentine oppdager nye sider ved seg selv, og tvinges til å konfronteres med egne og andres fordommer. Blå er den varmeste fargen er en varm og sår fortelling om lesbisk kjærlighet og tenåringers kamp for å akseptere seg selv.

Favorittutdrag:

Tanker i ettertid:
Ved første gjennomlesning var jeg litt skuffet. Jeg tror det er fordi jeg leste den nesten som jeg ville lest en vanlig bok bestående av kun tekst. Jeg tok ikke innover meg bildene tilstrekkelig, lot ikke illustrasjonene gjøre jobben sin. Resultatet av dette er at jeg syntes det ble litt overfladisk om noe ganske dypt. Så jeg måtte lese den på nytt og forsøke å vie illustrasjonene mer oppmerksomhet. Da syntes jeg disse supplerte budskapet godt. Vi ser hvordan Clem kjemper med seg selv, hvordan hun ser på Emma og følelsene dette vekker i menneskene rundt henne. Store deler av boken er sort-hvitt og duse grånyanser, men alle blå gjenstander er samme nyanse blå som Emmas hår og lyser opp. Dette er en artig effekt. Alt har en bit av Emma i seg. Heller enn en rød tråd, har boken et blått hårstrå.

Det er en vakker kjærlighetshistorie, uavhengig av tematikken legning. Jeg tror også mange kan kjenne seg igjen i hvor vanskelig det er å akseptere seg selv som tenåring, finne plassen sin i verden og å tørre å være seg selv, uavhengig av omgivelsenes forventninger. Nå fremskyndes jo sistnevntes anger og refleksjon noe, da boken åpner med at Clem er død. Det er en verdifull påminnelse til de som bærer på fordommer, og det tror jeg vi alle gjør på et område eller et annet. Jeg ønsker fortsatt å se filmen!

Apropos:
Blå er den varmeste fargen har vunnet en rekke utmerkelser, blant annet publikumsprisen ved Europas største tegneseriefestival i Angouleme. Bokbutikkene bugner ikke over av lesbiske kjærlighetshistorier, men best kjent i nyere tid er kanskje "Tipping the Velvet" (2000) av Sarah Waters og "The Colour Purple" (1982) av Alice Walker.

Anbefales: Ungdom

Karakter: C

Tags: #ungdom, #lesbisk, #kjærlighet, #død, #filmatisert

C. Palahniuk - Damned

Dette er den syvende boken jeg leser av Chuck Palahniuk, tidligere har jeg lest Fight Club (1996), Survivor (1999), Invisible Monsters (1999), Choke (2001), Lullaby (2002) og Haunted (2005).

Palahniuk er ofte grotesk og provoserende, men jeg syntes han har spennende og originale plot, ofte kan han ha så mange i en bok – at jeg tenker det kunne vært skrevet fem bøker om de tingene han er innom i en. Det som gjør at jeg fortsetter å oppsøke ham er likevel at det er tett mellom gullkornene. Jeg er en ivrig leser med markeringstusj som elsker gode sitater. Jeg er ikke så ofte enig med ham, men jeg syntes han har spennende tanker, og de likner ikke på noe jeg finner andre steder.

Forfatter: Chuck Palahniuk

Tittel: Damned (2011)

Sideantall: 247

Forlag: Random House

Plot:
Er du der, Satan? Det er meg, Madison. Slik innledes hvert enkelt kapittel av trettenårige Maddy Spencer. Hun er den tjukke, usjarmerende og munnrappe datteren til en selvsentrert skuespillerinne og en milliardær – som er mer opptatt av å adoptere foreldreløse u-landsbarn enn "Brangelina", helst i forbindelse med filmpremierene til moren. Madison dør av en overdose hasj og kommer til helvete. Her holdt jeg på å klappe igjen boka i protest, det går vel ikke an å dø av en overdose hasj? Nå er kanskje ikke det den største logiske bristen i en bok satt til helvete, men hei. Det viser seg at ting har en forklaring. Forfatteren selv har beskrevet boka på følgende måte:

"if The Shawshank Redemption had a baby by The Lovely Bones and it was raised by Judy Blume." And "it's kind of like The Breakfast Club set in Hell." (Kilde: Goodreads).

I et nøtteskall: æsj, æsj og æsj igjen.

Favorittutdrag:

Not to boast, but I believe a person is her most truly exceptional at the age of thirteen – look at Pippi Longstocking, Pollyanna, Tom Sawyer and Dennis the Menace – before she finds herself conflicted and steered by hormones and crushing gender expectations. Let girls get their menstruation or boys have their first wet dream, and they instantly forget their own brilliance and talent.

Nevertheless, if you ask me, most people have children just as their own enthusiasm about life begins to wane. A child allows us to revisit the excitement we once felt about, well…everything. A generation later, our grandkids bump up our enthusiasm yet again. Reproducing is kind of a booster shot to keep us loving life.

According to Babette, 98.3 percent of lawyers end up in Hell. That's in contrast to the 23 percent of farmers who are eternally damned. Some 45 percent of retail business owners are Hellbound, and 85 percent of computer software writers. Perhaps a trace number of politicians ascend to Heaven, but statistically speaking, 100 percent of them are cast into the fiery pit. As are essentially 100 percent of journalists and redheads.

Tanker i ettertid:
Det er ikke første gang jeg syntes Palahniuk er grotesk. Da jeg var ferdig med Haunted, syntes jeg det var det ekleste jeg hadde lest og var lettet over å være ferdig. Det er imidlertid første gang jeg syntes han –bare- er grotesk. Fordi den ikke veide det opp med en virkelig interessant historie irriterte denne boken meg.

I motsetning til mange av hans andre bøker er den ikke full av fascinerende ideer. Jeg syntes ideen om at vi er vårt mest autentiske selv når vi er 13 var artig, men det var også alt, og det holder ikke til å gjøre opp for innsjøer av sperm og aborterte fostre, sletter av knust glass og oppkast og insekter skildret over nesten 250 sider. Det virker som en øvelse i å skildre helvete, i å skrive det ekleste man kan. Vel, førsteplass til Palahniuk for det - men det er ikke noe jeg ønsker å lese. Ikke egentlig.

Dette er forresten første av tre bøker i en serie. Jeg kommer ikke til å lese de andre to. Livet er for kort. Dette var "filth" og jeg har lyst til å skrubbe meg rød etter å ha lest den.

Anbefales: Folk som har en fascinasjon av helvete og trenger input til å levende forestille seg hvordan det kan se ut, i detalj. Evt. advokater, politikere, folk som tisser i offentlige bassenger, kaster sneiper på bakken eller tuter i trafikken.

 Karakter: E

 Tags: #helvete, #WTF, #Palahniuk

Litt oppstartsproblemer

Det går ikke sånn kjempebra med lesingen om dagen - men det går betydelig bedre enn det gjør med jogginga! I går fortalte Nike appen meg at det var 123 dager siden forrige løpetur, og at jeg dessuten løp saktere og kortere enn noen gang. Men tilbake til lesinga.

Jeg er inne i en TV-serieperiode, og har skaffet meg både Netflix og HBO Nordic abonnement. Først var det House of Cards, så var det Orange is the New Black, etterfulgt av The Newsroom, og nå har jeg begynt å se Girls. I tillegg sliter jeg litt med leselysten. Ingen av bøkene jeg starter på fanger interessen min.

 

Lesemål for 2014

Inspirert av Silje skal jeg forsøke å gjøre meg opp noen tanker om lesemålene mine for 2014. Nå har det seg slik at jeg er ganske flink til å lage planer, men ikke så flink til å følge opp – så jeg skal forsøke å være realistisk i målsettingen.

Ikke så viktig å børste håret, bøker derimot - det er viktig (www.weheartit.com)

Raise that brow
I år leste jeg 70 bøker, det syntes jeg var et fint antall – så jeg går for 70 bøker igjen. Heller enn å utvide antall bøker vil jeg utfordre meg selv på lengde og kompleksitet i bøkene jeg velger. Jeg skal for eksempel lese ferdig Krig og Fred (ingen nåde!) og lese Infinite Jest på nytt (leste den for fire år siden og følte meg overveldet, men imponert). Finner jeg virkelig formen kan det hende jeg prøver meg på Ulysses, som jeg har hatt liggende på Kindelen i et år. Jeg så Silje tok opp kampen, og følte meg et øyeblikk inspirert.

Les mer av norske forfattere, Amazonslave
Et annet helt klart lesemål må være å lese mer norsk. I 2013 var 14 av 70 bøker av norske forfattere, og det syntes jeg ikke er bra nok. Jeg leser mest på iPaden og Kindelen, så da blir det fort endel kjøp på Amazon. Anmeldelser av bøker som Fulgetribunalet og Leksikon om Lengsel har fått meg til å få øynene opp for norsk litteratur, igjen. Jeg gleder meg til å lese shortlisten til Bokbloggerprisen 2014.

Ta i mot amerikanerne
For andre år på rad var årets flotteste lesermåneder i oppløpet av Man Booker-prisen. I år leste jeg alle de shortlistede bøkene, og noen av de longlistede. Neste år vil jeg iallfall klare å lese alle de shortlistede. Det er hektisk og krevende, men virkelig bra. Jeg er spent på hvordan amerikanernes inntog vil farge Man Booker.

Så kort oppsumert er mine lesemål for 2014:

Jeg skal lese...
- 70 bøker
- Krig og Fred , Infinite Jest og Ulysses
- shortlisten til Bokbloggerprisen 2014, samt lese mer enn 14 norske bøker.
- shortlisten til Man Booker i 2014. Kanskje få til en tur til London for utdelingen.
-  minst 10 bøker jeg har stående i bokhylla. Burde ikke være så vanskelig akkurat, det står jo mye bra der.
-  en bok fra en forfatter fra hvert land jeg besøker i år. Har akkurat bestilt meg tur til Kambodsja i mars, så det kan bli interessant.