Dette er den syvende boken jeg leser av Chuck Palahniuk, tidligere har jeg lest Fight Club (1996), Survivor (1999), Invisible Monsters (1999), Choke (2001), Lullaby (2002) og Haunted (2005).
Palahniuk er ofte grotesk og provoserende, men jeg syntes han har spennende og originale plot, ofte kan han ha så mange i en bok – at jeg tenker det kunne vært skrevet fem bøker om de tingene han er innom i en. Det som gjør at jeg fortsetter å oppsøke ham er likevel at det er tett mellom gullkornene. Jeg er en ivrig leser med markeringstusj som elsker gode sitater. Jeg er ikke så ofte enig med ham, men jeg syntes han har spennende tanker, og de likner ikke på noe jeg finner andre steder.
Forfatter: Chuck Palahniuk
Tittel: Damned (2011)
Sideantall: 247
Forlag: Random House
Plot:
Er du der, Satan? Det er meg, Madison. Slik innledes hvert enkelt kapittel av trettenårige Maddy Spencer. Hun er den tjukke, usjarmerende og munnrappe datteren til en selvsentrert skuespillerinne og en milliardær – som er mer opptatt av å adoptere foreldreløse u-landsbarn enn "Brangelina", helst i forbindelse med filmpremierene til moren. Madison dør av en overdose hasj og kommer til helvete. Her holdt jeg på å klappe igjen boka i protest, det går vel ikke an å dø av en overdose hasj? Nå er kanskje ikke det den største logiske bristen i en bok satt til helvete, men hei. Det viser seg at ting har en forklaring. Forfatteren selv har beskrevet boka på følgende måte:
Favorittutdrag:
Tanker i ettertid:
Det er ikke første gang jeg syntes Palahniuk er grotesk. Da jeg var ferdig med Haunted, syntes jeg det var det ekleste jeg hadde lest og var lettet over å være ferdig. Det er imidlertid første gang jeg syntes han –bare- er grotesk. Fordi den ikke veide det opp med en virkelig interessant historie irriterte denne boken meg.
I motsetning til mange av hans andre bøker er den ikke full av fascinerende ideer. Jeg syntes ideen om at vi er vårt mest autentiske selv når vi er 13 var artig, men det var også alt, og det holder ikke til å gjøre opp for innsjøer av sperm og aborterte fostre, sletter av knust glass og oppkast og insekter skildret over nesten 250 sider. Det virker som en øvelse i å skildre helvete, i å skrive det ekleste man kan. Vel, førsteplass til Palahniuk for det - men det er ikke noe jeg ønsker å lese. Ikke egentlig.
Dette er forresten første av tre bøker i en serie. Jeg kommer ikke til å lese de andre to. Livet er for kort. Dette var "filth" og jeg har lyst til å skrubbe meg rød etter å ha lest den.
Anbefales: Folk som har en fascinasjon av helvete og trenger input til å levende forestille seg hvordan det kan se ut, i detalj. Evt. advokater, politikere, folk som tisser i offentlige bassenger, kaster sneiper på bakken eller tuter i trafikken.
Karakter: E
Tags: #helvete, #WTF, #Palahniuk
Palahniuk er ofte grotesk og provoserende, men jeg syntes han har spennende og originale plot, ofte kan han ha så mange i en bok – at jeg tenker det kunne vært skrevet fem bøker om de tingene han er innom i en. Det som gjør at jeg fortsetter å oppsøke ham er likevel at det er tett mellom gullkornene. Jeg er en ivrig leser med markeringstusj som elsker gode sitater. Jeg er ikke så ofte enig med ham, men jeg syntes han har spennende tanker, og de likner ikke på noe jeg finner andre steder.
Forfatter: Chuck Palahniuk
Tittel: Damned (2011)
Sideantall: 247
Forlag: Random House
Plot:
Er du der, Satan? Det er meg, Madison. Slik innledes hvert enkelt kapittel av trettenårige Maddy Spencer. Hun er den tjukke, usjarmerende og munnrappe datteren til en selvsentrert skuespillerinne og en milliardær – som er mer opptatt av å adoptere foreldreløse u-landsbarn enn "Brangelina", helst i forbindelse med filmpremierene til moren. Madison dør av en overdose hasj og kommer til helvete. Her holdt jeg på å klappe igjen boka i protest, det går vel ikke an å dø av en overdose hasj? Nå er kanskje ikke det den største logiske bristen i en bok satt til helvete, men hei. Det viser seg at ting har en forklaring. Forfatteren selv har beskrevet boka på følgende måte:
"if The Shawshank Redemption had a baby by The Lovely Bones and it was raised by Judy Blume." And "it's kind of like The Breakfast Club set in Hell." (Kilde: Goodreads).I et nøtteskall: æsj, æsj og æsj igjen.
Favorittutdrag:
Not to boast, but I believe a person is her most truly exceptional at the age of thirteen – look at Pippi Longstocking, Pollyanna, Tom Sawyer and Dennis the Menace – before she finds herself conflicted and steered by hormones and crushing gender expectations. Let girls get their menstruation or boys have their first wet dream, and they instantly forget their own brilliance and talent.
Nevertheless, if you ask me, most people have children just as their own enthusiasm about life begins to wane. A child allows us to revisit the excitement we once felt about, well…everything. A generation later, our grandkids bump up our enthusiasm yet again. Reproducing is kind of a booster shot to keep us loving life.
According to Babette, 98.3 percent of lawyers end up in Hell. That's in contrast to the 23 percent of farmers who are eternally damned. Some 45 percent of retail business owners are Hellbound, and 85 percent of computer software writers. Perhaps a trace number of politicians ascend to Heaven, but statistically speaking, 100 percent of them are cast into the fiery pit. As are essentially 100 percent of journalists and redheads.
Tanker i ettertid:
Det er ikke første gang jeg syntes Palahniuk er grotesk. Da jeg var ferdig med Haunted, syntes jeg det var det ekleste jeg hadde lest og var lettet over å være ferdig. Det er imidlertid første gang jeg syntes han –bare- er grotesk. Fordi den ikke veide det opp med en virkelig interessant historie irriterte denne boken meg.
I motsetning til mange av hans andre bøker er den ikke full av fascinerende ideer. Jeg syntes ideen om at vi er vårt mest autentiske selv når vi er 13 var artig, men det var også alt, og det holder ikke til å gjøre opp for innsjøer av sperm og aborterte fostre, sletter av knust glass og oppkast og insekter skildret over nesten 250 sider. Det virker som en øvelse i å skildre helvete, i å skrive det ekleste man kan. Vel, førsteplass til Palahniuk for det - men det er ikke noe jeg ønsker å lese. Ikke egentlig.
Dette er forresten første av tre bøker i en serie. Jeg kommer ikke til å lese de andre to. Livet er for kort. Dette var "filth" og jeg har lyst til å skrubbe meg rød etter å ha lest den.
Anbefales: Folk som har en fascinasjon av helvete og trenger input til å levende forestille seg hvordan det kan se ut, i detalj. Evt. advokater, politikere, folk som tisser i offentlige bassenger, kaster sneiper på bakken eller tuter i trafikken.
Karakter: E
Tags: #helvete, #WTF, #Palahniuk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar