S.Stridsberg - Darling River

På Aschehougs vårslipp kom jeg i snakk med Synnøve som har ansvar for oversatt litteratur. Hun anbefalte meg å lese Sara Stridsbergs bøker. Det er jeg virkelig glad for. Fordi jeg har lest og likt Nabokovs Lolita, valgte jeg å begynne med Darling River. Stridsberg bruker Lolita mye på samme måte som Cunningham i The Hours brukte Virginia Woolfs Mrs. Dalloway. Det er et fascinerende utgangspunkt. Boken er et lese-eksemplar fra forlaget.
 

På en brun pub i Amsterdam leste jeg i helgen ferdig Darling River til et måltid og omgivelser Lo verdig.

Forfatter: Sara Stridsberg

Tittel: Darling River (2011)

Opprinnelig tittel (se): Darling River – Doloresvariationer (2011) oversatt fra svensk av Monica Aasprong.

Sideantall: 285 sider

Forlag: Aschehoug

Apropos: Forfatteren mottok Nordisk Råds Litteraturpris i 2007 for boken Drømmefakultetet. Dette er i skrivende stund hennes siste roman. Børsen ga Darling River fem av fem stjerner og mente forfatteren var en opplagt kandidat til Nobelprisen en dag.

Plot (Hentet fra bokens bakside): Lo og hennes far gjør nattlige utflukter i en Jaguar gjennom de brennende skogene. Dolores Haze er på ferd ut av Vladimir Nabokovs Lolita-roman mot barselsengens død i Alaska. I Jardin des Plantes i Paris vil en vitenskapsmann lære en hunape i fangenskap å tegne. En ukjent mor kjører omkring på de opplyste motorveienes sirkler utenfor byene. Darling River handler om tre kvinner og en hunape, og fortellingene alternerer mellom dem og omkranses av temaer som kjønn, kjærlighet og makt.

I et nøtteskall: Et stykke moderne kunst som skildrer dysfunksjonelle forhold, ensomhet og forfall – samt sammenhengene mellom disse.

Favorittutdrag:

Dolores er et illevarslende navn på en jente. Jeg foretrekker Lo. Fram til jeg var sytten, trodde jeg at jeg skulle dø som henne, Dolores Haze, slitt i stykker av fødselssmerter. At jeg overlevde, gjorde meg mer forvirret enn lettet. Jeg fortsatte å våkne og spise og puste, men jeg hadde mistet noe avgjørende, overlevelsesinstinktet, driften etter å dra av sted og skape mitt eget liv.

Alle ting rundt meg i sengen er beroligende. Pilleesker, brukte bind, stensiler, sigarettstumper, toalettpapir, en kassert leppestift, parykkene, utstillingsdukken. I bilen på vei til sykehuset blir jeg alltid urolig og begynner å famle i håndveska etter eiendelene mine. Leiligheten er min verden, som jeg elsker. Jeg vil ikke forandres, jeg vil ikke bli stor, jeg vil ikke utvikles, jeg vil ikke flytte. 

Tanker i ettertid:
Jeg er bergtatt allerede fra første stund. Jeg forstår at jeg leser noe av høy kvalitet og leser sakte og nøye for å forsøke å få med meg så mye som mulig, likevel føler jeg av og til at noe går tapt. Det er en ambisiøs bok, som krever en leser som er villig til å utfordre seg selv. Stridsberg belønner sine lesere generøst, for boken er vakker på samme skitteneksotiske måte som Crimes in Southern Indiana. Det er tydelige paralleller og referanser mellom alle historiene; blindheten, aborten/det dødfødte barnet, det selvpåførte misbruket, ensomheten og forfallet.

Vi husker Lolita, med de solbrune leggene – småpikekjolene, solbrillene og fregnene. I det vakre nymfestadiet mellom barn og kvinne slik Nabokov beskriver henne. Stridsbergs Lolita (Dolores som hun egentlig heter) har nådd slutten på tenårene. Hun går i oppløsning og dekkes av skitt – forfallet er større enn Kristopher Skau noen gang kommer til å klare å simulere i et butikkvindu. Lo følger hennes bane, og selv om hun når en alder på 37 år i romanen motsetter hun seg voksenlivet. Hun er destruktiv og ensom, de eneste gangene hun føler seg vakker og elsket er når hun har sex med ukjente menn ved elveleiet til Darling River. Lo mister gradvis synet og eser ut av kjolene sine, det eneste hun spiser er kake og godteri. Håret er fett og vokser i flekker på hodet, det dekkes av en parykk. I tillegg til Lo forholder vi oss til en mor som har reist fra barnet og mannen sin, fordi de føles fremmede for henne. Vi møter også en ape som vekselvis trues og kjæles med for å få den til å gjøre det forskeren ønsker – å tegne med kullstiften på papir foran en stor forsamling.

Som Francis Underwood sier i House of Cards: Alt handler i bunn og grunn om sex, med unntak av sex. Sex handler om makt. Lo, Lolita (Dolores) og apen er objekter som manipuleres av menn. Moren (til Lo?) har brutt med familien i søken etter frihet, men opplever fortsatt begrensninger, fordi hun fortsatt følger det samme destruktive mønsteret som Lolita og Lo. Apen i fangenskap har begrensede utviklingsmuligheter i form av selvstendighet, Dolores sitt liv amputeres av død i barselsseng – men Lo fortsetter i samme spor som før. Hun ser ikke ut til å kunne bryte ut av det ødeleggende levesettet og ta ansvar eller eierskap til sitt eget liv. Nabokovs Humbert Humbert så på voksne kvinner som skjemt frukt. Lo kunne knapt vært mer skjemt. Lo går i stykker fordi behovet for å føle seg elsket, som hun gjør i omfavnelsen med ukjente menn overstiger evnen til å ta ansvar for egen velferd. Los manglende evne til å ta vare på seg selv synliggjøres gjennom at hun er så skitten, at håret faller ut, at tennene ser ut som brent karamell og at hun er omgitt av rot og søppel bestandig. Akkurat som sin fars gamle Jaguar startet hun som noe vakkert, noe alle misunte – men utvikler seg til noe som helt klart kommer til å forgå.

Jeg kommer helt klart til å lese flere bøker av Sara Stridsberg, og jeg gleder meg allerede veldig. Jeg tror likevel at det er lurt å legge inn litt andre bøker innimellom, slik at det dystre ikke blir for kompakt.

Anbefales: De som har lest og likte Lolita, og de som tåler mørk materie.

Karakter: B

Tags: #kvinner, #Lolita, #objekt, #forfall, #svensk, #Stridsberg, #lyrisk, #kvalitetslitteratur