Lest i februar (13/70)

Leselysten tok seg opp i februar, takk og lov. I snitt leste jeg 60 sider om dagen, det er 7 sider mer om dagen enn jeg leste i januar. Jeg vet slikt fordi jeg fører alle bøkene jeg leser inn i et Excelark med antall sideantall og deler månedssummen på antall dager i måneden. Min mentale helse er helt ok, for de som ble bekymret nå.

Denne måneden har jeg lest:

  Forfatter                                  Tittel                                        Utgitt            Sider

Lisa Aisato	Fugl	2013	40
Art Spiegelman	Maus	2003	296
Petter Frøberg Idling	Pol Pots Smil	2010	335
Arne Svingen og Hele Uri	Din Vakre Jævel	2012	218
Daniel Kehlmann	F	2014	297
Shin Kyung-Sook	Ta vare på mamma	2011	240
Hilde Østby	Leksikon om lengsel	2013	243

I midten av februar, ja faktisk på selveste valentines day – fylte jeg 30. Det syntes jeg selv var litt kjekt. Det ble spist masse kake, med både venner og familie og jeg fikk bøker, penger til Kambodsja, en tørketrommel (som jeg ble kjempeglad for – da vet du at du er gammel) og masse annet fint. Jeg la alle kortene til side i en boks som jeg tar frem på litt dårlige dager. I anledning dagen laget jeg en liste over de 30 beste bøkene jeg har lest, den seilet raskt opp mot toppen av mest leste innlegg og truer nå fifty shades of grey anmeldelsen min. Takk og lov.
Jeg var på Litteraturhuset og lot meg sjarmere av den tyske forfatteren Daniel Kehlmann, som kanskje er best kjent for oppmålingen av verden. Ellers markerte måneden startskudd for samlesingen den første boka på kortlisten til Bokbloggerprisen, og min anmeldelse av Fugl kan du lese her.

Det beste jeg leste denne måneden var Pol Pots smil. Derfor vil jeg vie den litt ekstra oppmerksomhet.

Idling er herlig reflektert. Boken fremstår ikke som noen dom over de da så entusiastiske delegasjonene fra Skandinavia. "Jeg vil ikke være dommer over dem som reiste på delegasjonsturer og forsvarte Kambodsjas nye regime. Vi sitter med fasiten, og da fremstår alt så mye enklere" sier forfatteren i et intervju med Bergensavisen. På et spørsmål fra samme interjvu om hvorvidt det finnes tilsvarende dilemmaer for solidaritetsaktivister i dag svarer Idling at han har tenkt på Gaza-konflikten som en slags parallell.

Før han begynner å fortelle historien om Røde Khmer, får vi bakgrunnsinformasjonen - vi får vite hvordan Kissinger og Nixon overøste landet med bomber, hvordan demokratiet under den forfengelige prins Sihanouk var et skyggespill og hvordan det korrupte Lol Nol regimet laget et godt bakteppe for en revolusjon. Folk var modne for en forandring, og mange sympatiserte med kommunismens ideologiske utgangspunkt. Jeg opplever at jeg leser en ganske nøytral historie, skrevet av en person som ønsker å sette hendelsen i en kontekst, og samtidig påpeke at det ble begått feil av både høyre- og venstresiden. Det setter jeg som leser pris på, boken hadde ikke vært like god om den hadde falt i fellen å tillegge en side all skyld. Virkeligheten er kompleks og kan tolkes fra ulike standpunkt, noe forfatteren påpeker gjentatte ganger, blant annet ved å referere til kortversjonen av historien som "historien, om du vil".

Boken er delt opp i 262 kapitler, de er alle ganske korte. Noen er bare en setning lange og består av slagord fra Røde Khmer, andre er forfatterens barndomsminner, samtaler med svenskene som reiste til Kambodsja og skrev den entusiastiske reiseberetningen, klipp av historie, klipp av bakgrunnsinformasjon og samtaler med tidligere lederskikkelser i Røde khmer, samt samtaler med overlevende titlert "jeg så det jeg så". Boken innledes med en oversikt over personene som nevnes med navn, et kart over Kambodsja og en blank side med overskriften "et forslag". Jeg skrev inni boken med min gule markeringstusj at jeg syntes den hadde skjønnlitterære kvaliteter, strukturen - språket og søken etter en historie som skal føre oss nærmere en forent virkelighet. Jeg er selvfølgelig ikke alene om å påpeke at boken kan føles skjønnlitterær. Det stod faktisk på omsalget i en hyllest fra Aftenposten.

Jeg har lært mye om Kambodsja ved å lese Pol Pots smil, men mest har jeg kanskje likevel lest om hvordan det kan være greit å være litt ydmyk ovenfor de som kommer til andre konklusjoner enn en selv. De fire i den svenske delegasjonen som besøkte Kambodsja i 1978 har virkelig sprikende meninger om hvordan de kan tolke det de opplevde i lys av historien. I et av de siste kapitlene spør Idling hva kommende generasjoner kommer til å klandre oss for? Det er et åpent spørsmål, ment til å få leseren til å tenke over og utfordre sine holdninger til pågående konflikter, hvilke fasader reiser vi for oss selv? Spør han.

H. Østby - Leksikon om lengsel

Dette er den siste boka fra biblioteksbunken og første gang jeg tror jeg har rukket å bli ferdig med alle bøkene før innleveringsfristen. Ut i fra dette trekker jeg konklusjonen om at jeg fortjener å oppgraderes fra hvitt belte i måtehold. Avreise til Kambodsja nærmer seg også med stormskritt.

Hepatitt- og poliovaksine til tross, en knapp uke før avreise er det noe så banalt som omgangssyke som skal felle meg. Gode gamle omgangssyke.

- Er du syk kan du ikke dra, sier pappa.
- Ikke vær dum. Svarer jeg, litt bråkjekt. Klart jeg skal dra.

Så jeg dro på jobb og latet som ingenting, for å overbevise meg selv og omstendighetene om at her var det slettes ingen ting i veien – ja rent bortsett fra at halve arbeidsdagen ble brukt i skytteltrafikk mellom plassen min og toalettet. Ideelt sett hadde jeg tilbragt mer av uka i senga og leiligheten, men min lillesøster (som også er min samboer) driver sin egen versjon av The Bachelorette i leiligheten om dagen, så da frister det ikke så veldig. Men nå er jeg og katten stuet inn på soverommet mitt (kveldens kandidat er allergisk) - og jeg er endelig klar for å skrive min anmeldelse av leksikon om lengsel.



Vakkert omslag og litt sliten og småsyk leser

Forfatter: Hilde Østby

Tittel: Leksikon om lengsel (2013)

Sideantall: 244 sider

Forlag: Tiden

Plot (hentet fra bokens bakside): Liv Vestby setter seg fore å redigere et encyklopedisk verk som en gang for alle skal bevise kjærlighet ved første blikk, samtidig som det skildrer heltene fra lengselens historie. Leksikonet forteller om Dante og Beatrice, morsealfabetets tilblivelse, den virkelige sannheten om Romeo og Julie, og om hvordan Anne Boleyn egentlig fikk Henrik VIII (og mistet ham igjen). Leseren møter den bibelske heltinnen Onana, Napoleon, Jeanne d'Arc, en forelsket bibliotekar og en ulykkelig sykkelreparatør. Dessuten spiller Quisling, Lolita og det engelske fotballandslaget anno 1970 sentrale roller. Det er også funnet plass til Liv Vestbys egne betraktninger om eksperimenter rundt kjærligheten, samt en attest fra fortellerens tannlege. Men hvem er egentlig denne Liv Vestby, redaktøren bak leksikonet? Og hva er hennes historie?

I et nøtteskall: Lyst (og kanskje av og til kjærlighet?) ved første blikk fra A til Å fortalt med humor, varme og sårhet gjennom nye versjoner av historiene vi kjenner.

Favorittutdrag:
Jeg er usikker på hvorfor han giftet seg med meg, men må gå ut i fra at det syvende og sist skyldtes at han ikke hadde nok fantasi til å kjøpe en hund.

Det er lett å se det romantiske i italienske balkonger og unge kvinner som lener seg ut fra dem på kveldstid, men ettertidens fortellere har tolket dette bildet helt feil: Der Gianozza nå står bøyd over balkonggelenderet og sukker "Marionotto, hvorfor er du Marionotto", er det ikke fordi han tilhørte en rivaliserende slekt, men fordi Gianozza etter kort tid skjønte at like berusende som kyssene hans var, like vakkert som ansiktet hans, like fullstendig tanketom var han, like gjennomskuelig som et middels hønsebur (og dem var det mange av i 1400-tallets Siena). Men hun klarte ikke å la være å treffe ham, for kyssene hans var slik at hun glemte alt, hendene hans på de små brystene hennes var forførerisk forsiktige, så om hun sukket mot månen, skyldtes det lengselen etter den vitenskapen hun var i ferd med å gi opp, og den grusomme innsikten i at så sjelfulle øyne og myke lepper var forbundet med et kranium der svært lite intelligens hadde tilhold - en innsikt kvinner (ja, og selvfølgelig menn) etter henne har måtte leve med i århundrer både før og etter.

Tanker i ettertid
For en herlig original bok, aldri før har jeg lest noe som likner. Dette er en overraskende og frisk debut. Forfatteren tyr til leksikonformatet for å gi en veileder til kjærligheten, men dikter opp sin egen "fakta" i omskrivningene av kjente og mindre kjente historier. Protagonisten Liv Vestby omtaler seg selv som redaksjonen og påtar seg oppgaven, det som først kan virke veldig universelt endrer karakter ettersom vi blir kjent med redaksjonens historie.

Det er naturlig at en samling med en historie for hver bokstav i alfabetet kan være litt drøy å lese i større biter. Jeg syntes boken er best i små porsjoner, når man leser en til to historier av gangen.

Jeg liker utgangspunktet for boka, den vitenskapelige tilnærmingen og lar meg sjarmere allerede i første kapittel "innledning og metodisk utgangspunkt". I første historie blir jeg plutselig litt lunken, dette var ikke det jeg forventet meg. Jeg syntes sexskildringene er vel grafiske og at lyst allerede fra starten inntar rollen jeg trodde kjærlighet skulle ha i boken. De to er helt klart overlappende fenomener og redaksjonen redegjør i et eget kapittel for problemene hun har hatt mellom å skille mellom de to.

Kapitlene jeg liker best er Distraksjon, Kjærlighet og Zombie. I kapitlene jeg liker minst er forfatteren "Anais Nin-erotisk" - og det kan bli litt mye for en hver. Ellers får jeg nok av skildringer av kvinnetruter etter hvert.

Så boka kan best sammenliknes med (si det med Forrest Gump-stemme) en boks sjokolade. Spiser du alle på en gang, kan det bli for mye. Men litt og litt er dette en delikatesse.

Anbefales: De som leter etter god norsk litteratur og samtidig tåler en del sexskildringer

Karakter: B

Andre mener:
Bjørg syntes den var noe av det beste hun leste i fjor
Kasiopeiia mener det er en vittig og varm bok om kjærlighet
Lena savner den på bokbloggerprisens kortliste (jeg er så enig!)
Silje fikk innfridd sine høye forventninger
Rose Marie syntes den var uhyre original men av og til flau å lese på bussen

Tags: #Norsk_favoritt, #original, #debutant, #kjærlighet, #sex

Banner- og artikkelkollisjon

Det er interessant nok i seg selv at vi leser færre tegneserier og at tegneseriemarkedet domineres av mer nisje, men jeg ble mest forvirret av reklamebanneret fra Egmont øverst som hevder det er vekst og artikkelen fra Kampanje som viser at Egmonts serier hadde signifikant reduksjon i opplaget i fjor. Dårlig match av artikkel og reklamebanner much?

 

S. Kyung-Sook - Ta Vare på Mamma

Platekompaniet på Oslo City er et utmerket sted å kjøpe prisvinnende utenlansk litteratur i pocketformat. Nei, ingen betaler meg for å si dette – men når man kan hamstre Man Booker nominerte fra forrige runde fra 89 kr er det god stemning (og veldig tung veske hjem).

Ta vare på mamma vant Man Asian Literary Prize i 2011. Prisen er den asiatiske slektningen til Man Booker som ble grunnlagt i 2007 og tildeles en forfatter fra en av 34 asiatiske land. Boken må være skrevet på engelsk for å kvalifisere. I 2012 gikk Man ut og sa de ville trekke seg som sponsor etter vinneren av 2012 ble annonsert i 2013 (Wikipedia). Den siste vinneren var forresten Tan Twan Eng med boken The Garden of Evening Mists, som vi husker fra Man Booker Shortlisten.

Ta vare på mamma har solgt over 1,5 millioner eksemplarer på to år, og er den mestselgende koreanske romanen noen sinne. Den kan også regnes som en stor internasjonal suksess (Forlaget, baksiden av boka). Jeg valgte boka for å få bedre innsikt i koreansk kultur, i tillegg til at jeg etter Daniel Kehlmanns bok F – var klar for mer litteratur med familiedynamikk i fokus.

Forfatter: Shin Kyung-Sook

Tittel: Ta vare på mamma (2011)

Sideantall: 240 sider

Forlag: Press Pocket

Plot (hentet fra bokens bakside): Mamma hadde alltid vært der. Men nå er hun borte. Det tok bare et øyeblikk, på T-banen i Seoul, og plutselig var hun ikke der lenger. Hva har skjedd? Hvor er mamma? Og hvem var hun egentlig?

I et nøtteskall: Ta vare på mamma, fortell henne hvor god og viktig hun er - og fokuser på verdiene dere har felles.


Favorittutdrag: 
Mødre og døtre kjenner hverandre enten veldig godt, eller de er som fremmede for hverandre.

Hun skjøv notisblokken bort til ham. Han holdt den opp mot lyset og leste setningene.
Jeg vil lese høyt for barn som ikke kan se.
Jeg vil lære kinesisk.
Jeg vil kjøpe et teater hvis jeg tjener en masse penger.
Jeg har lyst til å reise til Sydpolen
Jeg vil dra på pilegrimsreise til Santiago
Nedenfor var det tretti setninger til som startet med "jeg".
"Hva er dette?"
"På nyttårsaften skrev jeg for moro skyld ned alt det jeg ville gjøre i livet, utenom å skrive. Ting jeg hadde lyst til å gjøre de neste ti årene. Men jeg har ikke planlagt å gjøre en eneste ting sammen med mamma. Det tenkte jeg ikke på da jeg skrev det. Men nå, når mamma er forsvunnet og jeg ser på det…"
Tårene glitret i øynene hennes.

Tanker i ettertid:
Tanke 1. Min bucketlist inneholder heller ingen aktiviteter sammen med mamma. Herregud, tenk om hun blir borte og jeg ikke får vist henne hvor mye jeg verdsetter henne!
Tanke 2. Men mamma er jo så bra! Alle punktene bør inneholde mamma

NY Redigert bucketlist
1) Ta et cruise verden rundt, som stopper i 40 havner med mamma
2) Få publisert en tegning i et blad. Tegningen kan være av mamma
3) Bli NHOs svar på Celina Middelfart mamma
4) Lære meg å padle kajakk med mamma
5) Ta vare på mamma, spesielt på T-banestasjoner.
- jeg lever tydligvis et ganske godt liv, for jeg kommer ikke på noe mer. Kanskje bortsettfra at jeg også bør gjøre alle disse tingene med mormor.

OK, tilbake til boken. Det er flere ting som gjør denne til en god leseropplevelse for meg. Jeg syntes innsynet i den vietnamesiske kulturen er fascinerende, samt avstanden som skapes mellom den første generasjonen som får utdannelse og flytter til byen og familien som kommer fra enklere kår på landsbygda. Det dannes et slags gap, man får så ulike hverdager og virkeligheter at det kan være vanskelig å kommunisere. Likevel vet man jo at det er foreldregenerasjonen som har gjort ofre og jobbet hardt for å kunne sende barna på skole og gi de mulighetene de har fått. I boken forsvinner moren, som har ofret seg for hele familien gjennom barnas oppvekst uten at noen på en god måte får formidlet at de setter pris på henne og er takknemlig. Dette er en god påminnelse om at vi kan miste menneskene rundt oss når som helst, og at man ikke bør spare på muligheter for å uttrykke takknemlighet og kjærlighet. Det er kanskje litt banalt, men det er ikke den verste jobben en bok kan gjøre, å minne oss på akkurat det. At mødre kanskje fort blir tatt for gitt, at vi ikke er flinke nok til å fortelle dem hvor viktige de er for oss, og hvor glade vi er i dem.

Kanskje er vi også for opptatt av tingene vi selv skal oppnå, å stifte en egen familie, skape karriere og ha meningsfylte hobbyer at vi ikke setter av nok tid til hverandre. Hva ville du brent inne med om moren din ble borte i morgen? Si det til henne nå. Det er det jeg sitter igjen med fra boken. På denne måten er boken en god kommentar til en virkelighet jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i.

Boken er lagt opp på en slik måte at vi følger hvert familiemedlem i hvert sitt kapittel der de veksler mellom å fortelle om sine minner om moren, og arbeidet med å finne henne. Vi danner oss på denne måten gradvis et bilde om hvem moren er, noe som bidrar til forståelsen av hvordan hun kunne bli borte (og kanskje i større grad - hvorfor det er så vrient å finne henne). Språket er lavmælt og naturlig nok ganske sentimentalt. Tidvis tolker jeg familiemedlemmenes bekjennelser som repeterende og litt tafatt. Kanskje speiler språket sorgprosessen, som sikkert kan preges av hjelpeløshet og gjentakende tanker. Jeg liker godt hvordan boken beskriver omgivelsene og tilværelsen i Korea, det danner levende bilder supplert med lukter og smaker, som skildres generøst.

Jeg syntes det er vanskelig å si noe om bokens originalitet. Plottet i seg selv er ikke spesielt kreativt, men reaksjonen hos de pårørende skildres på en god og troverdig måte, som vekker spørsmål i leseren om egne relasjoner og minner oss på viktigheten av å ta vare på hverandre og fokusere på det vi har felles. 

Jeg forstår hvorfor boken har solgt så godt som den har.

Karakter: C

Anbefales: Dette er en bok jeg mener nesten alle kunne hatt glede av.

Andre som har lest boken:
Rose-Marie syntes det var skjønt om morsrollen i det moderne Korea 
Kasiopeiia likte historien men ble forvirret over måten den ble fortalt på
Janicke anbefaler den hjertlig

Daniel Kehlmann på Litteraturhuset

Bak meg slås det fortløpende opp stoler, det er tydelig at Daniel Kehlmann trakk ett større publikum enn Litteraturhuset hadde forutsett. Ved siden av meg sitter Torgeir, som jeg har møtt for en bokprat og en øl tidligere på kvelden. Han hadde anlagt en Salvador Dali-bart siden sist.

Daniel Kehlmann intervjues for fullsatt sal på Litteraturhuset

OK, da. Jeg brukte zoom. Jeg satt her. Langt bak.

 Elisabet B Halvorsen intervjuet en sjarmerende og morsom Kehlmann.

Hun spør om tittelen, F- for familie, falskneri og fiksjon. Kehlmann forteller at det første F-ordet var Friedland, som var etternavnet til familien det dreide seg om. Det andre var familie. Han forteller også at F var en arbeidstittel, at det er slik det er når man arbeider med tekst på data, filen må nå en gang ha et navn – hvis ikke vil ikke dataen lagre det. Dette skulle være familieromanen, forklarer han. Familieromaner går jo gjerne over flere generasjoner. Min har en innledning i 1984, etter det skjer alt på en dag i 2008.

I boken ønsker ikke forfatteren å komme med noe moral, men han sier han ville utfordre den billige romantiske ideen om at en kunstner må bryte opp med alt rundt seg for å kunne skape. I tillegg ville han gjennom romanen vise betydningen av tilfeldigheter og manglende rettferdighet. Det er ikke slik at gode ting bare skjer bra folk. At det er noen form for rettferdighet i hvordan man er og hva livet gir en. Jeg vil gjøre folk oppmerksom på at det ikke er slik det er. Det er ikke det verste man kan bruke en bok til å kommunisere, sier han.

 De ulike brødrene diskuteres, og Kehlmann sier at han liker de alle, men han sier også noe annet som fanger oppmerksomheten min. På et spørsmål fra salen, om hvordan han gjør research til bøkene sine – svarer han at man ikke skal ha for mye respekt for eksperter. Er man nysgjerrig og virkelig setter seg inn i noe er det fullt mulig å oppnå ganske god kunnskap om noe på relativt kort tid. Selv har han opplevd å bli korrigert av eksperter via brev og innlegg på trykk. Noen ganger er det jo noe i det, men ofte tar de også feil.

Dette var noen små utdrag fra gårsdagens samtale. Rose Marie og Line var også i salen, og så ut som de koste seg. Rose Marie har publisert et innlegg fra kvelden på bloggen sin, som er så godt at jeg tør påstå man får like mye ut av det som faktisk å ha vært til stede den kvelden. Jeg tar av meg hatten.

Om du var til stede og er litt skuffet for at jeg sløyfet den delen om Konjunktiv Eins, så må jeg ærlig tilstå at tysken min ikke er god nok til at jeg hang helt med.

Daniel Kehlmann - F

I kveld gjester den genierklærte tyske forfatteren Daniel Kehlmann Litteraturhuset. Han er kanskje best kjent for suksessen Oppmålingen av Verden. To nye Kehlmann-romaner slippes i dag på norsk. Den nyeste av dem, som ble utgitt i Tyskland i fjor høst, heter F.

F ble beskrevet av Die Zeit som "et vanvittig metaverk, som simpelthen handler om alt" Den andre boken "Jeg & Kaminski" er ti år gammel, og er boken som gjorde forfatteren kjent. Jeg har fått tilsendt lese-eksemplar av F fra forlaget.

Forfatter: Daniel Kehlmann

Tittel: F (2014)
- Boken er oversatt fra tysk av Sverre Dahl.

Sideantall: 297 sider

Forlag: Gyldendal

Plot: (Hentet fra bokens bakside): Vi møter tre brødre som alle baserer tilværelsen på hykleri og løgn. Inntil en avgrunn åpner seg og truer med å sluke hver og en av dem. Det er sommeren før finanskrisen. Martin Friedland - katolsk prest uten tro, overvektig, alltid sulten - møter halvbroren, pengeforvalteren Eric, til lunsj. Eric står i dyp gjeld og regner med at han snart vil bli arrestert. Han har drømmeliknende visjoner som antyder at noe grusomt snart skal inntreffe, men Eric forstår ikke om signalene virkelig gjelder ham selv, eller om de er ment for tvillingbroren, den kjente kunsthandleren og esteten Iwan. Plutselig begynner redselsfulle ting å skje. F er en mektig roman om løgner og sannhet, skjebne og tilfeldigheter og Familie, Falskneri og Fiksjon.

I et nøtteskall: Middelmådigheter tyr til bedrag for å hevde seg. I frykt for å avsløres isolerer de seg og blir nervøse. Alle relasjoner lider under dette, og familien går i oppløsning.

Favorittutdrag:
"La oss snakke om kvinnene"
"Det er forferdelig, herr prest! De ringer hele tiden."
"Hvem da?"
"Alle bortsett fra kona. Hun ringer aldri. Hvorfor skulle hun ringe, forresten. Og hver dag besøker jeg en av dem. Jeg har organisert det bra, men hvis det går for lang tid, må jeg likevel…sånn som før! Hvordan holder de det ut, prest? En gang klarte jeg det en hel uke. Jeg holdt meg hjemme, lekte med barna og hjalp kona med matlagingen. Om kvelden så vi på You Tube videoer av morsomme dyr. Det finnes så mange. Tusenvis av videoer. Tusenvis av morsomme dyr".
"Hva gjør de?"
"Eter, ruller rundt, lager lyder. Den tredje dagen tenkte jeg: Så ille er det da slett ikke. Den femte dagen tekte jeg, jeg tar livet av meg. Så gikk jeg til henne."
"Til hvem av dem?"
"Jeg husker ikke lenger. Er det så farlig?"
"Nei."
"Så…hva skal jeg gjøre?"
"Nettopp det. Bli hjemme. Hjelp til med å lage mat. Se på dyrevideoer."
"Men det er forferdelig."
"Selvsagt er det forferdelig. Det er livet."

Tanker i ettertid: (NB! Inneholder spoilere)
Jeg liker hvordan forfatteren fyller inn hullene i historien gjennom ganske store tekstblokker fra ulike karakterers perspektiv. Det er som om hver og en av dem avlegger sitt vitnemål.

Dette føles som kvalitetslitteratur. F har strukturen, virkemidlene og språket. Boken omhandler motsetningene mellom skjebne og fri vilje, familie, relasjoner og plikter samt en diskusjon om hva som er originalt og hva som er en kopi (og hvor gråsonene er). F gir store muligheter for refleksjon og analyse. Likevel opplever jeg som leser et savn. Jeg får ingen fornemmelse av mening, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med all denne informasjonen. F virker for meg meningsløs. Thore Husfeldt sier det imidlertid bedre, og legger også til at boken kan mangle substans med overlegg:

" I’m missing the substance behind the polished exterior, everything feels as hollow and ultimately meaningless as the Rubick’s Cube, one of the novel’s gimmicks. According narrow reading of some of the metafictional passages about Art and Meaning this might be on purpose: the lack of substance is then not so much a shortcoming of the book, but a deliberate post-ironic frustration of reader expectations. In which case I really can’t be bothered."

Jeg trenger litt tid til å fordøye akkurat dette. Først tenker jeg at jeg er helt enig med Husfeldt, kanskje til og med trekke det litt lengre og avskrive boken som form uten funksjon. Men så tenker jeg at det ville være urettferdig av meg. For det er helt klart deler av boken som går meg over hodet og det er mulig å hente mer substans ut av boken ved bare å tenke seg godt om. Så mitt utbytte av boken avhenger av min egen evne til å prosessere det jeg akkurat har lest. Og om mangelen på substans er et sleivspark til leseres forventninger om "en høyere mening" med alt. Så er det et berettiget sleivspark.

Livet som bedrager står sentralt i boken. Det samme gjør det å ikke strekke til, å være en middelmådighet, ingen av de nevnte karakterene i boken oppnår suksess – de er alle ganske dårlige til det de gjør, det de lever for. Hvilken verdi har arbeidet egentlig da, spør forfatteren? Hvordan skal vi kunne leve med å være middelmådigheter? Likevel er det stor forskjell på ikke å være best, og på å være en bedrager, men kanskje forklarer det ene hvorfor man velger å bli det andre, uten at det kan unnskyldes av den grunn. I F møter vi også en familie der alle setter karrierene sine foran familierelasjonene. Middelmådigheter som prioriterer ambisjonene sine foran menneskene rundt seg, som av og til tyr til juks når de ser at prioriteringene deres ikke gir de fruktene de hadde forventet. Er ikke dette ganske mange av oss, egentlig?

Vi følger historien om finansmannen som bruker kundens penger på seg selv, presten som ikke tror på Gud (kanskje det mest uskyldige i det hele, alle troende sliter vel i perioder med tvil?) og kunsthandleren Iwan som forfalsker bilder – vi tenker jo at dette kan umulig gå bra. Disse bedragerne kommer til å bli avslørt. Sannheten kommer alltid for en dag, og da, da vil de angre.

Men hva om dette ikke skjer? Eric er 2000-tallets svar på The Wolf of Wallstreet, men kan ikke klandres fordi alle tapte penger under finanskrisen i 2008, og ingen kunne se krisen komme. Det er ikke sant, men likevel en etablert sannhet mellom kunder og forvaltere innen finans.

Det er vel heller ikke slik at fordi falskneriet og bedragene ikke bestandig får konsekvenser at det ikke kom med en kostnad? Bokens karakterer venter hele tiden på at menneskene rundt dem skal avsløre dem, men den største kostnaden ved å være en bedrager er konflikten og uroen som oppstår i bedrageren selv og hvordan man setter opp vegger mot omverdenen for å beskytte sin egen løgn. Man kan ikke vinne ved å være en bedrager.

Kanskje ser jeg boken i et nytt lys etter intervjuet med forfatteren på Litteraturhuset i kveld?

Anbefales: Litteraturelskeren som liker å holde seg oppdatert på internasjonal kvalitetslitteratur.

Karakter: B

Tags: #kvalitetslitteratur, #konsekvenser, #bedrag, #løgn, #familie

De 30 beste bøkene jeg har lest

Happy valentines day, kjære lesere!

Happy valentines day (www.weheartit.com)

I dag har det seg slik at jeg er ferdig med 20-årene. Dette ble bekreftet av en laminert bursdagsplakat på PC-skjermen min på jobb. Før pleide jeg å tenke at livet er litt som en treretters, der man starter med desserten. Rundt 30 slår hovedretten inn. Jeg så for meg at det beste egentlig var over. Hva annet enn dagsformen jeg baserte disse antagelsene på, kan jeg ikke huske. Det jeg likevel erfarer, og her blir det litt klissete, noe Paulo Coelho lesere sikkert er vant med – et at livet har blitt bedre og bedre de siste par årene. Satser på at dette er en bærekraftig trend, som vi sier i konjunkturteamet på jobb. Men nok sentimentalitet.

I anledning 30 årsdagen min, vil jeg dele en liste over de 30 beste bøkene jeg har lest i noenlunde prioritert rekkefølge.

1)      The Great Gatsby av F.S Fitzgerald

2)      Balansekunst av Rohinton Mistry

3)      Life of Pi av Yann Martell

4)      Brief Interviews with hideous men av David Foster Wallace (ikke anmeldt)

5)      Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway

6)      1Q84 av Haruki Murakami

7)      The Pale King av David FosterWallace

8)      Atlas Shrugged av Ayn Rand

9)      Freedom av Jonathan Franzen

10)   Hässelby av Johan Harstad

11)   Tusen strålende soler av Khaled Hosseini

12)   The Evolution of Bruno Littlemore avBenjamin Hale

13)   A tale for the time being av RuthOzeki

14)   The Sense of an Ending av JulianBarnes

15)   The Fountainhead av Ayn Rand

16)   Barnehjemsbestyrerens sønn av Adam Johnson

17)   Darling River av Sara Stridsberg

18)   The Handmaids tale av Margaret Atwood

19)   Swimming Home av Deborah Levey

20)   Watership Down av Richard Adams

21)  Alessandro Boffa - Du er et dyr Viskovitsj  

22)   The Perks of Being a Wallflower avStephen Chbosky

23)   Jeg er kjæresten din nå av Nina Hemmingson

24)   Lolita av Vladimir Nabokov

25)   1984 av George Orwell

26)   The metamorphosis of Prime Intellectav Roger Williams

27)   Revolutionary Road av Richard Yates

28)   Ender's Game av O.S Card

29)   How to get filthy rich in risingAsia av Mohsin Hamid

30)   De beste i blant oss av Helene Uri


Hvor mange av disse har du lest?
Hvilke bøker syntes du jeg fortjener smekk på baken for å ha glemt?

A.Svingen og H.Uri - Din Vakre Jævel

I år skal jeg lese flere bøker av norske forfattere enn i fjor. Så her er den spede begynnelsen. Jeg husker jeg leste en omtale av boken på en blogg, og ble nysgjerrig – ut i fra beskrivelsen av plottet. Derfor valgte jeg med meg Din Vakre Jævel sist jeg var på Drammens (storslagne) bibliotek.

Liggende på nattbordet har jeg også Leksikon om Lengsel av Hilde Østby, som jeg fikk øynene opp for etter å ha lest Kasiopeiias anmeldelse, også den fra biblioteket.

Bilde: Gyldendal

Forfatter: Arne Svingen og Helene Uri

Tittel: Din vakre jævel (2012)

Sideantall: 218 sider

Forlag: Gyldendal

Plot: En kveld stopper en guttegjeng fra østkanten Hedvig på vei hjem fra trikken. Lommeboka, mobilen og forlovelsesringen trues fra henne. Dette er det første møtet mellom Robin på 15 og Hedvig på 25. Møtet utvikler seg til følelser som overrasker dem begge.

I et nøtteskall: Lyst forkledd som umulig kjærlighet.

Favorittutdrag:
- Kjenner du smaken av solbær? Og en anelse lær? Gustav ser på meg, han smiler skjevt for han vet at jeg har store problemer med å kjenne alt han kjenner av smaker og nyanser i en slurk vin. For meg er vin vin, og noen smaker bedre enn andre. Ferdig med det.

Skjorta strammer i halsen. Dressbuksa blafrer om lårene. Håret er limt til skallen. Mamma har stått for stylinga, og jeg ser ikke ut som meg. Navid ligner heller ikke seg selv, der han står sammen med faren, en iransk brande som ingen noen gang har sett smile. Martin slapp unna. Typisk nordmann.

Tanker i ettertid:
De to forfatterne har skrevet annethvert kapittel, noe som gir leseren følelsen av å hoppe mellom de to ulike hovedkarakterene. Det at stemmene er så forskjellige gir oss inntrykk av at karakterene i større grad er virkelige. At det er deres tanker vi invaderer. Det er en fin effekt, og jeg kan forestille meg at det må ha vært morsomt arbeid for Uri og Svingen også. Kapitlene avsluttes ofte på måter som inviterer til at historien skal ta en 180 graders manøver. Boken er spennende å lese og det gikk raskt unna med sidene.

Boken er skrevet for ungdom, kanskje er det derfor Uri ikke lar Hedvig ta innover seg at Robin er et barn, et barn med en attraktiv kropp, javel – men likevel et barn. For det er dette som plager meg gjennom hele boka. Er den skrevet sånn fordi den ikke var skrevet for meg? (Les: Kvinne 30ish).

Hedvig er mer opptatt av hvordan det tar seg ut, og implikasjonene det nye forholdet får for forholdet mellom henne og den forlovede – enn å spørre seg selv hva hun egentlig driver med. At Robin er et barn, sant nok i grenseland siden han snart fyller 16,– men likevel er hun ansvaret sitt ubevisst. For det er hennes ansvar å vite bedre. Det hadde vært interessant å vite hva en gruppe 15-17åringer mente etter å ha lest boka.

Om jeg er skuffet over Hedvig innledningsvis kan jeg kun si denne skuffelsen styrker seg gjennom boka. Hedvik blir en parodi på vestkanten, hun er en perfekt liten dukke som planlegger prinsessebryllup, er opptatt av gourmetmat og interiør. Kjæresten, Gustav – beskrives for eksempel som "for smart til å ha en leilighet som så ut som den var hentet fra en møbelkatalog". Jeg forstår heller ikke relasjonen med bestevenninna Vic som er Hedvigs rake motsetning, uten at jeg liker henne noe bedre av den grunn.

Mari påpeker at det er mye sex i boka, noe som gjør den bedre egnet til eldre tenåringer. Hun har også fanget opp et ganske interessant poeng, at maktubalansen som oppstår på grunn av aldersgapet på en måte tettes litt ved at Hedvig er slik en usikker og sårbar person og Robin oppleves som en selvsikker småkriminell. Maktforholdet er mindre entydig enn det vi møter i Knausgaards Ute av Verden, der en ungdomsskolelærer innleder et forhold til en elev. Der konkluderer jeg med at denne læreren er en kåt slask. Det er jammen meg Hedvig og - hun burde gjenkjent forskjellen på lyst og kjærlighet.

Anbefales: Eldre tenåringer 15-17 år.

Karakter: D

Tags: #ungdomsroman, #forfattersamarbeid, #norsk, #romantisk

Andre mener:
Solgunn tror ikke på Hedvigs forelskelse
Mari likte boken, selv om hun syntes historien var problematisk
 

P. F Idling - Pol Pots Smil

Nå er det snart avreise til Kambodsja og en litt småstresset bestevenninne ringte på fredag for å høre om alt var i rute til avreise første mars. Fint lite var i rute, det var meg og NSB, for å si det slik. Siden da har jeg kastet meg rundt. NSB får svare for seg selv.

Dagen startet med to nålestikk i venstre overarm, på en privatklinikk i Oslo sentrum. Jeg var lovlig sent ute med vaksinene. Jeg husket vaksiner som noe grusomt fra ungdomsskolen, men det var raskt og smertefritt overstått.

Så nå er alt i boks.

• Bikini
• Bøker
• Visum i 3 fargekopier
• Nytt pass (gamle går ut i mai, og det må være gyldig minst 6 mnd.)
• Flybilletter (Oslo-Bangkok-Phnom Penh)
• Vaksiner og vaksinekort
• Malariapiller (Malerone)

For å få bedre forståelse for Kambodsja har jeg gått til anskaffelse av noen bøker. Den første boka jeg leste var I Skyggen av Banyantreet, av Vaddey Ratner. Dette er den andre boka på lista over Kambodsjalitteratur som leses og anmeldes. Det var forfatteren selv som tipset meg om den i kommentarfeltet. I en artikkel i Bergensavisen kan vi lese at Idling har arbeidet med bistand i Kambodsja, det var slik han ble kjent med landets mørke historie.

Bilde: Cappelen Damm, hentet via www.ba.no

Forfatter: Peter Frøberg Idling

Tittel: Pol Pots Smil (2009)

Sideantall: 335 sider

Forlag: Cappelen Damm

Plot (hentet fra bokens bakside): I 1978 valfartet venstreradikale fra Skandinavia til Demokratiske Kampuchea for å støtte landets frigjøringskamp. Pol Pot var deres helt og hans kommunistiske revolusjon et forbilde for deres eget politiske arbeid. Da de kom hjem, kunne de fortelle om Pol Pots underfundige smil og den kameratslige omgangsformen blant folket. Ingen sa noe om de 1,7 millioner menneskene som døde under Røde khmers styre. Hvordan kunne velutdannede og samfunnskritiske mennesker fra Vesten reise gjennom et av 1900-tallets verste folkemord uten å se annet enn regimets potemkinkulisser?

I et nøtteskall: Nøytral men likevel utrolig spennende om Kambodsja.

Favorittutdrag:
Her kunne det vært ganske mange, jeg har fargelagt 1/3 av boka med gul markeringstusj.

Det kan sies enkelt. Den gjengse versjonen. Krigen i Vietnam destabiliserte det nøytrale nabolandet Kambodsja. I 1970 ble statssjefen, prins Sihanouk, avsatt i et kupp som ble ledet av general Lol Nol. Deretter brøt det ut borgerkrig mellom det USA-støttede Lol Nol-regimet og den kommunistiske geriljaen, kalt Røde khmer. I forbindelse med at USA forlot Syd-Vietnam i 1975, falt også Kambodsjas regjering. Røde Khmer tok makten og under ledelse av den da ukjente Pol Pot innledet de en særdeles radikal samfunnsomveltnig. Landet ble dødt Demokratiske Kampuchea, og byens befolkning ble deportert til landsbygda, der de ble satt i tvangsarbeid. Privat eiendom, religion og penger ble avskaffet. Målet var en maoistisk inspirert bondeutopi. Pol Pot viste seg senere å være Saloth Sar, en tidligere lærer med utdannelse fra Paris. I løpet av de kommende drøyt tre og et halvt årene døde minst 1,7 millioner mennesker av ulike mangler, sykdommer og henrettelser. En femtedel av befolkningen. I desember 1978 invaderte Vietnam Demoktratiske Kampuchea. Pol Pot ble styrtet og en Vietnam-tro regjering ble satt inn. Deretter gjenopptok Røde khmer geriljakrigen fra baser ved den thailandske grensen. De la til slutt ned våpnene ved Pol Pots død i 1998. Kambodsjas første demokratiske valg, organisert av FN, ble holdt i 1993. Sånn ser historien ut. Pol Pot ut av jungelen, fra ingensteds hen. Dødninghodene på rekke og rad. Enkelt og ubegripelig.

Prinsipielt hadde partimedlemmene ingen fritid, de var aldri alene, unntatt i sengen. Meningen var at når de ikke arbeidet, spiste eller sov, skulle de ta del i en eller annen fellesrekreasjon - å bedrive noe som røpet smak for ensomhet, selv å gå en tur alene, var det alltid en viss fare ved. Det var et eget ord for det i nytale; egenliv ble det kalt, og det betydde individualisme og eksentrisitet.

Journalisten: Vil du be om unnskyldning for den lidelsen du har forårsaket?
Pol Pot: (forvirret, til tolken) Kan du gjenta spørsmålet, er du snill?
Tolken: Han spør om du vil be om unnskyldning for den lidelsen du har forårsaket.
Pol Pot: (fremdeles med et forvirret uttrykk) Nei.

Tanker i ettertid:
Idling er herlig reflektert. Boken fremstår ikke som noen dom over de da så entusiastiske delegasjonene fra Skandinavia. "Jeg vil ikke være dommer over dem som reiste på delegasjonsturer og forsvarte Kambodsjas nye regime. Vi sitter med fasiten, og da fremstår alt så mye enklere" sier forfatteren i et intervju med Bergensavisen. På et spørsmål fra samme interjvu om hvorvidt det finnes tilsvarende dilemmaer for solidaritetsaktivister i dag svarer Idling at han har tenkt på Gaza-konflikten som en slags parallell.

Før han begynner å fortelle historien om Røde Khmer, får vi bakgrunnsinformasjonen - vi får vite hvordan Kissinger og Nixon overøste landet med bomber, hvordan demokratiet under den forfengelige prins Sihanouk var et skyggespill og hvordan det korrupte Lol Nol regimet laget et godt bakteppe for en revolusjon. Folk var modne for en forandring, og mange sympatiserte med kommunismens ideologiske utgangspunkt. Jeg opplever at jeg leser en ganske nøytral historie, skrevet av en person som ønsker å sette hendelsen i en kontekst, og samtidig påpeke at det ble begått feil av både høyre- og venstresiden. Det setter jeg som leser pris på, boken hadde ikke vært like god om den hadde falt i fellen å tillegge en side all skyld. Virkeligheten er kompleks og kan tolkes fra ulike standpunkt, noe forfatteren påpeker gjentatte ganger, blant annet ved å referere til kortversjonen av historien som "historien, om du vil".

Boken er delt opp i 262 kapitler, de er alle ganske korte. Noen er bare en setning lange og består av slagord fra Røde Khmer, andre er forfatterens barndomsminner, samtaler med svenskene som reiste til Kambodsja og skrev den entusiastiske reiseberetningen, klipp av historie, klipp av bakgrunnsinformasjon og samtaler med tidligere lederskikkelser i Røde khmer, samt samtaler med overlevende titlert "jeg så det jeg så". Boken innledes med en oversikt over personene som nevnes med navn, et kart over Kambodsja og en blank side med overskriften "et forslag". Jeg skrev inni boken med min gule markeringstusj at jeg syntes den hadde skjønnlitterære kvaliteter, strukturen - språket og søken etter en historie som skal føre oss nærmere en forent virkelighet. Jeg er selvfølgelig ikke alene om å påpeke at boken kan føles skjønnlitterær. Det stod faktisk på omsalget i en hyllest fra Aftenposten.

Jeg har lært mye om Kambodsja ved å lese Pol Pots smil, men mest har jeg kanskje likevel lest om hvordan det kan være greit å være litt ydmyk ovenfor de som kommer til andre konklusjoner enn en selv. De fire i den svenske delegasjonen som besøkte Kambodsja i 1978 har virkelig sprikende meninger om hvordan de kan tolke det de opplevde i lys av historien. I et av de siste kapitlene spør Idling hva kommende generasjoner kommer til å klandre oss for? Det er et åpent spørsmål, ment til å få leseren til å tenke over og utfordre sine holdninger til pågående konflikter, hvilke fasader reiser vi for oss selv? Spør han.

Anbefales: Den spesielle fortellermåten gjør dette til en bok som kan leses med stort utbytte også av de som ikke pleier å lese dokumentarbøker.

Tags: #Kambodsja, #Pol Pot, #dokumentarbok, #perle, #spennende, #historie

 Boken har jeg forresten kjøpt selv, og jeg er glad for å ha den i bokhylla.

A.Spiegelman - Maus (Samla Utgåve)

Etter å ha kommet over Maus ved tre ulike anledninger de siste to ukene endte jeg opp med å ta den med meg. Jeg har også lagt merke til den som 2.plass på Goodreads-listen Best Graphic Novels som rommer over 1500-titler. Maus ble utgitt første gang på 70-tallet og består av to deler Maus: A survivor's tale: My father bleeds History og Maus II: A survivor's tale: And here my troubles began. Den siste delen kom ut i 1991. Maus er den første grafiske romanen som har vunnet Pulizer-prisen. På toppen av Best Graphic Novels-listen til Goodreads ligger for øvrig Watchmen. Den har jeg enda ikke lest.

- Har du lest denne? spurte jeg mannen som leser i senga mi kjæresten min.
- Jeg har lest akkurat den samme historien. Mange ganger. svarte han.

Jeg forstod hva han mente. Bøker om overlevende fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig har ofte en del fellestrekk. Likevel skilte Maus seg ut såpass i format og måten å fortelle på. En annen forfatter jeg syntes skriver veldig godt om andre verdenskrig er Ferdinand von Schirach.

Forfatter: Art Spiegelman

Tittel: Maus, samla utgåve (oversatt til nynorsk i 2009)

Sideantall: 296 sider

Forlag: Cappelen Damm

Plot: Boken er selvbiografisk. Den amerikanske tegneserieforfatteren Art Spiegelman forsøker å intervjue faren om livet som polsk jøde i dødsleir. Samtidig får vi innblikk i relasjonen mellom Art og faren og hvordan livet utartet seg for de overlevende etter andre verdenskrig.

I et nøtteskall:

Favorittutdrag: Det er vanskelig å trekke ut noen favorittutdrag, men jeg liker godt Arts refleksjoner rundt sitt eget prosjekt, det at han føler han har tatt seg vann over hodet, at det kanskje egentlig er skrevet nok bøker om Holocaust-overlevende og at han skulle ønske faren ikke oppførte seg så stereotypisk. Jeg har tatt bilde av en side så dere kan se stilen forfatteren tegner i:

Tanker i ettertid:
Boka har måtte modnes litt hos meg før jeg var klar for å skrive anmeldelsen. Jeg er ikke sikker på om det hjalp. Jeg sitter igjen med en tomhet og tristhet jeg ikke kan huske maken til siden jeg leste Balansekunst. Denne boka var fin, på så mange måter. Jeg er imponert over kvaliteten, selve gjennomførelsen av prosjektet. Maus likner ikke på noe jeg har sett før. Spesielt godt liker jeg hvordan relasjonen mellom Art og faren, Vladek skildres. Det er tydelig at Vladek er en god håndfull. Art blir utrolig frustrert av faren, men får fort dårlig samvittighet - selv om han ikke vet om det er det han opplevde i konsentrasjonsleir som har gjort ham slik.

Boken innledes med et sitat av Hitler som sier at jødene utvilsomt er en rase, de er bare ikke mennesker. Før store folkemord omtales en gruppe ofte som skadedyr. I boken er de polske jødene mus, tyskerne er katter, polakkene er griser, franskmennene er frosker, svenskene er reinsdyr og amerikanerne er hunder. Vi ser hvordan mennesker strippet for identiteten sin som mennesker behandler hverandre. Samfunnet faller fra hverandre og motsetninger mellom flere enn bare jøder og tyskere oppstår. Det er konflikt innad i det jødiske miljøet, mellom fattig og rik, langs politiske skillelinjer (jasså, din kapitalist - du klarer ikke kjøpe deg ut av denne situasjonen?) og mellom polakkene og jødene. Når helvete bryter løs er det hver mann for seg selv.

Lisa fra Goodreads påpeker at "det å tegne ulike folkeslag som ulike dyreraser der alle ser helt like ut - var en del av Spiegelmans forsøk på å vise hvor absurd det var å kategorisere mennesker etter rase i utgangspunktet. I et intervju i 1991 sa Spiegelman "these metaphors... are meant to self-destruct in my book — and I think they do self-destruct."" Kilden for sitatet er Wikipedia.

Art utfordrer dette rasebegrepet i boken, vi ser ham som menneske med musemaske sittende ved tegnebordet. Under ham er en haug døde mus. Det er absurd. Han har også lagt inn bilder av  lillebroren som aldri vokste opp  og til slutt deler han også et fotografi av faren sin. Øyvind har skrevet svært godt om hvordan denne effekten kan tolkes. Jeg har linket til Øyvinds omtale nederst i posten.

Anbefales: Maus har allerede stått seg i mange år, og kommer til å forbli en klassiker - innen grafiske romaner, så vel som WW2-litteratur. Jeg anbefaler den på det varmeste. Kanskje spesielt til deg som ikke leser grafiske romaner til vanlig.

Karakter: B

Andre mener:
Øyvind mener Maus er en triumf for tegneserier som medium