Flott shortlist til Man Booker

Det er litt potet å skrive en bloggpost om at man er spent på de nominerte til Man Bookers kortliste kort tid før denne slippes, for så ikke å følge opp med en post i etterkant før to uker senere. Potet-Linn. C'est moi.

Det begynner å bli noen år siden jeg klarte å lese alle de tretten nominerte før longlist blir shortlist. Det begynner å bli noen år siden jeg sov uavbrutt gjennom natten også. Det gjør meg til zombie-Linn på toget, som var det stedet jeg pleide å lese mest. Nå stirrer jeg bare tomt ut av vinduet (og sikler litt og drømmer om å ha en hjerne). Takk og lov for Audible. Jeg rakk å lese syv bøker fra longlist, og tre av dem kom på shortlist. Jeg er godt fornøyd med lista som ble seende slik ut:

Det er ei fin liste. Ikke helt slik jeg håpet på - men helt klart en liste der de fleste bør kunne finne en favoritt. Både Milkman og Mars Room har kvinnelige hovedkarakterer som stalkes av menn - dog i ganske ulike settinger. The Overstory er en fantastisk bok jeg fortsatt sliter med å yte rettferdighet i omtalen. Jeg har hørt mye positivt om både Washington Black og The Long Take.

De jeg har lest på lista er (lenket til omtaler):

• Anna Burns - Milkman
• Rachel Kushner - The Mars Room
• Richard Powers - The Overstory

De jeg ikke har lest er:

• Esi Edugyan - Washington Black. Er ca 100 sider inn i den nå og liker den veldig godt.
• Daisy Johnson - Everything Under. Påbegynt, men lagt til side
• Robin Robertson - The Long Take . Hørt bra ting!

Håper å få lest minst Washington Black og Everything Under ferdig innen prisen deles ut 16 oktober. Selv om det meste er greit, så lenge The Overstory vinner. Jeg skjønner selv at det kan bli en stretch. Jeg mener det var Labben som pekte på at det ville bety at man kåret en amerikansk mannlig forfatter til vinner for tredje året på rad. Sånn sett har kanskje Milkman av irske Anna Burns best sjanse i år?

Det beste hadde såklart vært å fått lest ferdig alle, men ti dager på tre bøker er litt knapp tid for meg om dagen. Brukte alt for lang tid på å vente på shipping fra BookDepository i steden for bare å lese på Kindle. Tenkte jeg skulle ta fine bilder av bokomslag med tekopper, katten og tepper og greier. Bah! Feilvurdering.

Under en halvtime til Man Booker shortlist slippes

Hvilke seks bøker som kjemper om årets Man Booker-litteraturpris får vi vite klokken 10 BST, det er klokken 11.00 norsk tid. 13 bøker skal bli seks, og den 16 oktober kåres vinneren. Her er oversikten over de nominerte og mine ønsker til shortlist. Jeg har ikke tatt høyde for forfatterens nasjonalitet, noe som er naivt, siden man normalt forsøker å få med en spredning, men hei.

Jeg har lest syv av tretten bøker på lista. Min soleklare favoritt er The Overstory, som jeg håper vinner.

Min drømmeshortlist ser slik ut:

• The Overstory
• Warlight
• Sabrina
• Everything Under
• The Water Cure
• The Long Take

Fasiten får vi om drøye 20 minutter

R. Kushner - The Mars Room (Man Booker longlist 2018)

Dette var en bok jeg trodde jeg kom til å like bedre. Jeg ventet i det lengste på at historien skulle begynne. Boken var som alle scenene i mellom selve handlingen i Orange is the new black. De scenene som skal fortelle deg hvordan det er å være i kvinnefengsel. 

bilde: the spinoff

Forfatter: Rachel Kushner

Tittel: The Mars Room (2018)

Sideantall: 338 sider

I et nøtteskall: Hvordan det er å ikke ha noen fremtid og være adskilt fra barnet sitt.

Favorittutdrag: (hentet fra Goodreads siden jeg hørte boken som audiobok)

All the talk of regret. They make you form your life around one thing, the thing you did, and you have to grow yourself from what cannot be undone: they want you to make something from nothing. They make you hate them and yourself. They make it seem that they are the world, and you’ve betrayed it, them, but the world is so much bigger

A man could say every day that he wanted to change his life, was going to change it, and every day the lament became merely a part of the life he was already living, so that the desire for change was in fact a kind of stasis that allowed the unchanged life to continue, because at least the man knew to disapprove of it, which reassured him not all was lost.

The Mars Room er en kritikk mot amerikansk fengselsvesen. Rachel er overført til Stanville Women’s Correctional Facility i California. Fengselet har nylig lagt til «rehabilitation» i navnet sitt, men det er lite som minner om rehabilitering som foregår der.  Ikke at målet med Rachels opphold er rehabilitering, for hun soner to livstidsstraffer. Fengsel, slik det skildres i Mars Room er først og fremst straff, sekundært ser det ut til å være en konkurranse i laveste pris pr. måltid, minst sympatiske arbeidskraft og de mest oppfinnsomme måtene å frakte saker fra en celle til en annen. 

Det er et eksempel med en femten år gammel fange som føder under transport i en buss – der to medfanger legges i håndjern for å  forsøke å hjelpe henne. Barnet var borte da jenta våknet fra utmattelsen etter fødselen. Logikken til de fengselsansatte var noe slik som at om du hadde ønsket å være en mor for barnet ditt hadde du ikke tatt de valgene du gjorde som førte til at du kom i fengsel. Denne visdommen delte de generøst ut til alle kvinnene i fengselet.

En ting jeg er takknemlig for er at Laura Lip aldri fikk fortalt hva det gamle paret gjorde med barna de kidnappet fra fornøyelsesparken Magic Mountain.

Karakter: D

D. Ryan - From a low and quiet sea (Man Booker Longlist 2018)

Irske Donal Ryan er nominert til Man Bookers litteraturpris med denne boken. Det er fem år siden sist han var nominert, da med The SpinningHeart – om den irske finanskrisen. En god bok med 21 unike perspektiver. Men dette skal handle om «from a low and quiet sea» en bok som også inntar ulike perspektiver. Farouk har flyktet fra krig med kona og sin eneste datter. Lampy klarer ikke å slutte å tenke på Chloe, som har gjort det klart at hun er ferdig med ham. John er en gammel løgner og halvkjeltring som angrer på hvordan han har levd. De tre har lite til felles utover at de alle er menn som har mistet den de elsket og forsøker å finne en ro og tilfredshet.

Bildet er lånt fra Penguins Twitterkonto

Forfatter: Donal Ryan

Tittel: From a low and quiet sea (2018)

Sideantall: 192 sider

I et nøtteskall: Menn som savner kvinner.

Sterk åpning - men usikker på resten

Jeg begynte å le da jeg hørte (lydbok) åpningen av Donal Ryans bok:

«Let me tell you something about trees. They speak to each other. Just think, what they must say. What could a tree have to say to a tree? Lots and lots. I would think they could talk forever. Some of them can live for centuries. The things they must see, what happens around them. The things they must hear. They speak to each other through tunnels that extend from their roots opened in the earth by fungus, sending their messages cell by cell with a patience that can only be possessed by a living thing that cannot move. It would be like me telling you a story by saying one word each day.»

Var det blitt sendt ut en memo? «Hør her folkens, om dere skal ha noen sjans om å bli nominert til Man Booker i 2018 bør dere ha med minst en av følgende «trees talking and men stalking». Så begynnelsen av From a Low and Quiet Sea var ganske Overstory.

Jeg likte historien om Farouk best, den historien var virkelig sterk – særlig flukten over Middelhavet i båt. Det er egentlig litt synd at ikke bare denne historien fortsatte. Så synes jeg historiene ble gradvis svakere, etter Farouks prøvelser var sympatien for Lampy mindre enn det han kanskje fortjente. John fortjener ingen sympati og får heller ingen. Guri, jeg leste ikke denne boken som om det er jeg som har jobben med å vurdere syndende skriftere altså, selv om det kan høres slik ut nå. Det virket som om boka hadde følgende disposisjon: 30% om Farouk. 30 % om Lampy. 30 % om John. 10 % knytte disse tre historiene sammen på slutten, slik at det med rette kan kalles en roman. Slutten er ikke dårlig. Den bare føles underdimensjonert ut i fra utgangspunktet og de detaljerte introduksjonene av karakterene. 

Karakter: C-

A.Burns – Milkman (Man Booker Longlist 2018)

Jeg hørte Milkman på Goodreads, det kan anbefales. Oppleseren gir språket og boken et lite løft.

Forfatter: Anna Burns

Tittel: Milkman (2018)

Sideantall: 352

I et nøtteskall: Det kan komme ganske mye trøbbel ut av å være høflig og foreta seg «ingenting». Forfatteren utfordrer ideen om at det må ha blitt gjort eller sagt noe for at noen berettiget skal ha følt seg trakassert og ser på hvordan en by endrer karakter som følge av en politisk konflikt.

bildet er lånt fra forlagets Twitterkonto. Jeg hørte boken som lydbok på Audible

Et samfunn redusert til sladder og paranoia

Forfatteren har ikke navngitt steder eller personer i boka, med unntak av noen få gatenavn. Det er et interessant grep, for det gjør historien spesifikk og universell samtidig. Det skjedde her, men det kunne skjedd overalt det er konflikt.

Karakterene i boka er «Middle sister», «3rd brother in law», «maybe boyfriend», «milkman» og «the real milkman» og mange flere. Det er imidlertid lett å forstå når og hvor handlingen finner sted. Det gjelder å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet i denne ryktemøllen av en by. Den politiske situasjonen har gjort folk mindre tolerante og Middle sister får allerede kritikk for noe så harmløst som at hun går og leser samtidig. Det blir ikke bedre når en karakter som kalles Milkman begynner å dukke opp der hun er. Det er tydelig at han er interessert i Middle Sister. Interessen gjengjeldes ikke. Middle Sister føler seg forfulgt, og det begynner å gå et rykte om at hun er Milkmans unge elskerinne. I det politiske klimaet som råder er dette en oppmerksomhet som ikke bare er ubehagelig, men også farlig.

Burns har et muntlig og repeterende språk i Milkman. Middle sister har alltid mange måter å si samme ting på, noe hun gjør – i overkant ofte. I tillegg har boken den irriterende faktoren der du har lyst til å riste karakteren og si «nå må du gjøre det du vet er riktig!» - men sånn er jo livet. Vi gjør ikke alltid det vi bør. Det mest interessante synes jeg var måten menneskene interagerte på under konflikten som ble beskrevet. All form for ikke-konformitet var grunnlag for ryktespredning, noe så uskyldig som å gå og lese bøker samtidig gjorde at hovedkarakteren ble sett på som «beyond the pale» - altså ikke en av «oss». Det ble også en gutt som snakket litt for mye om våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen, noe som ble ansett som totalt irrelevant tatt i betraktning at landet handlingen foregår i hadde sin egen konflikt. Alt ble analysert, forklart med og sett i lys av den pågående konflikten. Det ble mindre tillit i samfunnet, og flere turte ikke leve det livet de egentlig ønsket – med den partneren de egentlig elsket – for hva ville andre si? Konflikten brakte frem den småligste versjonen av et samfunn. Den typen som får et telt på vidda til å høres ut som et godt alternativ.

Det kan være jeg er preget av å nylig ha lest The Water Cure, men Milkman hadde også elementer av menn som gjør kvinner vondt. Forfatteren trakk også frem volden mot katter (primært utført av menn), som en slags parallell til vold mot kvinner. Den sa noe slik, eller i det minste husker jeg det slik; som at noen kvinner ble utsatt for vold fordi de var for katte-aktige i sin holdning og autonomi, og at katter ble tolket som symbol for det feminine med sine elegante bevegelser. Så katter ble utsatt for vold fordi de minnet om kvinner og kvinner som minnet om katter ble også utsatt for vold. Et eller annet med katter gnir tydeligvis en del menn ganske feil. Kanskje bare tull, men det sitter igjen.


Karakter: C+

R. Powers - The Overstory (Man Booker Longlist 2018)

Tre bøker inn i Man Bookers longlist, og jeg er overbevist om at jeg har lest vinnerboka. Det er et par dager over ei uke siden jeg var ferdig, og bortsett fra litt jobblesing i en Jonas Gahr Støre-bok (et slags litterært frieri til fagbevegelsen) har det ikke vært noe lesing på meg siden da. Har måttet fordøye. En annen problemstilling er at jeg - all min entusiasme for denne boken til tross - ikke har klart å formidle hva som gjør den så leserverdig. Folk rundt meg rygger sakte bakover når jeg snakker om en fantastisk bok om trær og menneskene som kjemper for dem.

The Overstory lettere henslengt i pendlerveska. Nei, det er ikke en hasjplante i bakgrunnen der (den ble dog kjøpt i blomsterbutikk som en spøk i sin tid grunnet likheten og går under navnet hasjplanta)

Forfatter: Richard Powers

Tittel: The Overstory (2018)

Sideantall: 502 sider

Plot: En hørselshemmet forsker oppdager at trærne kommuniserer med hverandre, hun latterliggjøres i det vitenskapelige miljøet. En bondesønn av norsk herkomst bryter med familietradisjonene og blir kunstner. Det vakreste kunstverket er likevel bildebunken med bilder av et kastanjetre, som har blitt fotografert månedlig i over hundre år. Datteren av en kinesisk student bærer på en familieskatt, hun har blitt ingeniør som sin far og har en strålende karriere. Helt til noen skjærer ned de majestetiske trærne utenfor kontoret hennes. En middelmådig student som tilbringer flere timer i rus og bakrus enn i lesesalen får elektrisk støt og dør. Hun bringes tilbake til livet av noe hun beskriver som skapninger bestående av lys og luft - og får for første gang en målrettet driv.  En krigsveteran har friskt i minne at flyet hans ble skutt ned, og det som reddet ham var at et banyan tre tok i mot fallet. Han lever av å plante skog, men blir fortalt at det å plante disse trærne gjør at de store selskapene får tillatelse til å felle enda flere kvadratkilometer med tusen år gammel skog. Motivasjonen får seg en støkk etter det. Vi møter mange karakterer og får mange ulike historier. Fem av karakterene går sammen og danner en aktivistgruppe for å beskytte amerikas få gjenværende kvadratkilometer med urørt skog. Ingen av dem så det for seg at de skulle bli aktivister, men det er det eneste som gir mening.


Favorittutdrag:
“It’s so simple,” she says. “So obvious. Exponential growth inside a finite system leads to collapse. But people don’t see it. So the authority of people is bankrupt.”

The bystander effect og trær som kommuniserer
En foreleser dør foran en hel klasse med elever. Han får hjerteinfarkt, men ingen foretar seg noe. De ler nervøst, tror han tuller. Alle belager seg på at om det virkelig var alvorlig ville vel en eller annen gjort noe. Akkurat slik er det med folk flest og avskoging også. Om det var så viktig ville vel noen gjort noe? Så står flere milliarder mennesker og ser på at skogene forsvinner og havene fylles av plast. Og de som  foretar seg noe, kanskje det eneste som gir mening, er "slitsomme aktivister". I løpet av få minutter feller vi et tre som har vokst i over tusen år.

Jeg likte karakterene i denne boken. Favoritten min var Patricia (Plant Patty) - den døve forskeren. Boka gjorde meg nysgjerrig og vekket et engasjement. Jeg vil lese mer om trær og hvordan de kommuniserer. Hvor mye av materiellet til Plant-Patty var faktisk vitenskap og hva var kvasi? Et raskt googlesøk sender meg til Smithsonian  som bekrefter: "All the trees here, and in every forest that is not too damaged, are connected to each other through underground fungal networks. Trees share water and nutrients through the networks, and also use them to communicate." En tysk forsker går litt lengre og påpeker at trær også kan lukte, smake og at de "ammer" sine små. Trær er altså ikke enslige kjemper, men samarbeider gjennom et "wood-wide-web". Jeg bør lese boken hans "The Hidden Life of Trees." 

Uansett, jeg synes boken ga perspektiver og ny kunnskap. The overstory handler om å løfte blikket. Jeg har bare lest tre av bøkene på longlisten, men jeg håper denne vinner!

Karakter: A

S. Mackintosh - The Water Cure (Man Booker Longlist 2018)

Denne boken må modnes en stund, for den ga meg mye å tenke på! Jeg tror og håper vi ser debutanten Sophie Mackintosh på Man Bookers shortlist.

Forfatter: Sophie Mackintosh

Tittel: The Water Cure (2018)

Sideantall: 248

Plot: I en verden ikke helt ulik vår egen tas det ekstreme forhåndsregler når man oppdrar jentebarn. Søstrene Grace, Lia og Sky holdes adskilt fra verden. De må gjennomføre en rekke vannritualer for å beskytte seg selv. Søstrene lærer om grusomhetene menn påfører kvinner, og risikoen det utgjør å omgås dem. Kroppen må kontrolleres og det å lide er det som vil helbrede deg. Det krever mye kjærlighet å gjøre deg vondt på denne måten.
. 
I et nøtteskall: På hvilket tidspunkt er den paternalistiske og kontrollerende omsorgen og beskyttelsestiltakene verre enn den verdenen man beskytter mot?

Favorittutdrag:

“If we were to spit at them, they would spit back harder. We expected that - we were prepared for it even. What we didn't expect was their growing outrage that we even dared to have moisture in our mouths. Then outrage that we had mouths at all. They would have liked us all dead, I know that now.”

One day I looked at my husband and I thought, Would you knock them down? Would you stand up with your arms raised if they came for me? Coming for me was a thing I considered often, though the 'they' was hazy, it changed all the time. Once I had thought this bad thought, I couldn't stop thinking about it. I thought it when he was asleep and I was awake. No, I realized one day. He would lie down and let them.

 
Vold og kontroll
Jeg ble usikker når jeg leste på hva tilstanden i resten av verden egentlig var, vi forlater aldri huset. Var foreldrene til Grace, Lia og Sky noen isolerte gale mennesker, eller var bekymringene reelle? Boka hinter til at situasjonen for kvinner har blitt verre, og det kommer "ødelagte kvinner" til huset for å ta "the water cure". Men har det egentlig noe å si hva tilstanden i verden er? Kan "the cure" berettiges under noen forhold? 

Jeg leser boken som en kritikk av den sosiale kontrollen som noen kulturer og religioner utøver over unge jenter. Der disiplinen er så streng at det er snakk om utstøtning fra familien, eller i verste fall liv eller død om man ikke underordner seg. Men det ligger også en annen kritikk i boken, i spørsmålet om man som kvinne egentlig kan leve trygt, uansett. Det er en bok som sier noe om hvordan det er å leve i frykt (begrunnet eller ikke) under streng paternalistisk kontroll. Det er en diskusjon om sykdommen eller medisinen er verst. Noen menn skader kvinner. Noen menn ser kvinner som noe man kan bruke. Noen menn ser kvinner som eiendom. Det er ikke mulig å leve i ordets rette forstand under disse forholdene.

Boken var klaustrofobisk, mørk og ga meg mye å tenke på. Den var en slags dystopi, men med paralleller til virkeligheten. Jeg tenker på land der det er vanskelig å være kvinne, land der du må holde holdet lavt og være lydig, selv da er du ikke trygg. Land og foreldre med sine egne versjoner av "the watercure". Denne boken kan med fordel leses flere ganger. 

Karakter: B

B.Bauer - Snap (Man Booker Longlist 2018)

Drammen bibliotek hadde tittelen inne, så da begynte jeg Man Booker-lesingen her. Krim på Man Bookerlisten er ikke hverdagskost. Greit, det har vært bøker med krimelementer tidligere, men jeg tror ikke det har vært noen som har vært så klassisk krim som denne. Kanskje dommerne tenkte å utfordre forventningene til sjanger og format gjennom å inkludere denne og den grafiske romanen Sabrina. Særlig siden listen hadde så lite geografisk spredning sammenliknet med tidligere år?

Forfatter: Belinda Bauer

Tittel: Snap (2018)

Sideantall: 352 sider

Plot: Eileen får motorstans og etterlater bilen med tre små barn langs veiskuldra. Hun har glemt mobiltelefonen og må gå til nødtelefonen. Jack på elleve, Joy på ni og Merry på to venter i den brennhete bilen i ti timer før de skjønner at mamma ikke kommer til å komme tilbake. Det blir Jacks jobb å sørge for at det er mat i huset og at barnevernet ikke får nyss om situasjonen. Hva skjedde egentlig med Eileen?

Krim på Man Bookers longlist kan være bra, men dette var ikke en god krimbok
Jeg synes ikke Snap var en veldig god bok. Ikke fordi den var en krimbok, men fordi den ikke var en veldig god krimbok. Ikke fungerte den som whodunnit, det finner nok de fleste ut av 1/3 inn i boka - og gjerningsmannens motiv var tynt og kjedelig. Selve utgangspunktet at en mor forlater barna sine i bilen for å ringe etter hjelp, for ikke å returnere var spennende, og mot bedre viten håpet jeg helt til slutten på en hjemkomst og gjenforening mellom mor og barn.

Det beste med boka var forfatterens humor. Særlig likte jeg hvordan høygravide Cathrine hadde samtaler med barnet i magen, og kalte henne det gyseligste navnet hun hadde kommet over i en hipsternavnbok; Chrimpelene. Vesle Merry med alle vampyrbøkene var også en favorittkarakter.

Karakter: D
 

J. Barnes - The Only Story

Jeg var 2/3 inn i The Only Story da Man Booker longlist ble publisert, og vanligvis slipper jeg alt jeg har i hendene for å komme i gang med de nominerte - men denne klarte jeg ikke å legge fra meg!

bilde: Penguin

Forfatter: Julian Barnes

Tittel: The Only Story (2018)

Sideantall: 272 sider.


Favorittutdrag:

“Most of us have only one story to tell. I don’t mean that only one thing happens to us in our lives: there are countless events, which we turn into countless stories. But there’s only one that matters, only one finally worth telling.” 

“Which are truer, the happy memories, or the unhappy ones? He decided, eventually, that the question was unanswerable.” 

Kjærlighet og selvkonservering
“Would you rather love the more, and suffer the more; or love the less, and suffer the less? That is, I think, finally, the only real question.” 

Jeg liker hvordan fortelleren starter med å si at historien ikke vil inneholde skildringer av vær og klær fordi disse ikke påvirket handlingen på noe vis uansett. Det føles ærlig. Men er det det?

Paul oppgir at han skal gjengi historien om seg og Susan slik den var, men innrømmer flere ganger at han ikke husker, ikke gidder fortelle oss ting og at han har utelatt deler av historien. Forhold kan ha rom for mange sannheter parallelt, noe Lauren Groff demonstrerte mesterlig i Fates and Furies. Fortellerstemmen skrifter, men er alltid Paul i første, andre eller tredje person. En Goodreadsleser har foreslått at dette er måten Paul distanserer seg fra de vondeste delene av historien. Når han forteller om noe som gjorde ham lykkelig forteller han i første person, når han snakker om vanskelige situasjoner, så inntar han andreperson og i virkelig vonde situasjoner distanserer han seg som tredjeperson.

Det er en klok og god bok om kjærlighet. Jeg synes slutten trakk ut og at forfatteren gjentok seg selv. De siste sidene tenkte jeg "yes, yes wrap it up".  Men alt i alt, en god bok!

Karakter: første 2/3 er en B, siste del er en D. Kanskje litt urettferdig men tenker helhelen er en god C.

Lynomtaler: Winter, A brief Marriage, og The Immortalists

Jeg vet det er ManBooker-tid, men jeg har gode leseopplevelser jeg ikke har anmeldt enda. Vi er endelig på plass i nytt hus. First things first: hvor skal jeg sette bokhyllene?  Det er jo vinduer og dører overalt! Er løsningen å bare ha en Kindle i nattbordskuffen?

Det er en feriedag  igjen og vi har brukt dagene på å flytte, ligge på stranda og montere IKEA-møbler. I varmen går alt litt ekstra sakte, jeg tror også vi har hatt et gjennomsnittlig 17.mai-inntak av is daglig denne sommeren. Så det er litt rart at vi fortsatt får på oss buksene.

Uansett. Det har blitt lest litt. Her er en lynomtale av de siste bøkene jeg har lest.

 

Winter - Ali Smith (2017) 322 sider
Dette er bok to i Ali Smiths "The season Quartet". Jeg har lest Autumn, som jeg likte godt. Winter er enda bedre! Ali Smith har en herlig stemme, og hun fortsetter å fortelle om påvirkningskraften vi har på hverandre– og om todelingen av samfunnet i immigrasjons-debatten – som foregår under navn som EU-debatt og verdidebatt. I Winter møter vi Art som skal hjem til jul, problemet er bare at han har blitt dumpet av Charlotte - som det er klare forventninger om at introduseres for familien. Han betaler derfor en ung kvinne han nylig har møtt for en kopp kaffe til å spille rollen som Charlotte, uten å kjenne henne særlig godt. Arts mor, Sophie, er ikke enkel. Hun har nesten sluttet å spise i troen om at alt er forgiftet og har proklamert det allermeste "dead", med unntak av et barnehode som svever etter henne og holder henne med selskap. Herlig varm, komisk og politisk bok om effekten av raushet og en håndsutrekning. Anbefales! Karakter B.


Anuk Arudpragasam - The Story of a Brief Marriage (2016) 218 sider

Borgerkrigen i Sri Lanka har pågått i femogtyve år og folkemordet på den tamilske minoritetsbefolkningen har drevet Dinesh på flukt mot kysten. Her har han bosatt seg med andre tamilske flyktninger i en leir med en provisorisk klinikk. Hele bokens handling spenner kun over ett døgn og drives fremover av ritualer som måltider, søvn og hygiene. Dinesh bærer sårede til klinikken, og gravlegger de som ikke kan reddes fra skadene etter bomberegnet. En eldre mann som han ikke kjenner, foreslår at Dinesh gifter seg med datteren hans, Ganga. Giftemålet vil gi dem begge sårt trengt beskyttelse. Som ektepar er sannsynligheten for å måtte kjempe for opprørsfronten mindre, og dersom soldatarmeen skulle vinne ville Ganga ha mindre sjans for å bli krigsbytte. Ganga har ikke mye til valg og er ikke fornøyd med situasjonen. Forståelig nok. Taus, aksepterende og nummen - dette er en utrolig sterk debut som bare blir bedre jo mer den modnes etter man har lest den. Jeg ble grepet og gir den en B.


Chloe Benjamin - The Immortalists (2018) 346 sider
Denne boken er utrolig! New York 1969. Fire søsken oppsøker en omreisende klarsynt rumener for å få vite datoen de skal dø. Spådommen former hvordan Simon, Klara, Daniel og Varya lever de neste femti årene. for. To av søsknene kaster seg ut i det: Simon rømmer til San-Fransisco sammen med Klara på 80-tallet. I den mest liberale av USAs storbyer kan han endelig være seg selv. Klara slår seg opp som magiker og drømmer om å endre hvordan tilskuerne betrakter verden. De to som blir igjen er mer forsiktige av seg. Daniel søker trygghet  i stillingen som militærlege etter 9/11 og Varya har tatt en akademisk karriere som forsker. Hva er et fullverdig liv, er det et langt liv eller et spennende liv der man satset alt? Finnes frie valg? Mine favorittdeler av boken var Klara og Varya sine historier, men alle delene var gode. Jeg tror dette er den beste boken jeg har lest hittil i år. Jeg gir den en A.

Man Booker Longlist 2018, mange korte og politiske bøker.

Listen med titler nominert til den prestisjefylte Man Booker kom i går og jeg regner med flere av de mest dedikerte allerede er godt i gang med lesingen. Jeg gleder meg! Tradisjonen tro har jeg tatt en rask gjennomgang av de nominerte.

De nominerte bøkene (Bilde: Telegraph)

Man Booker oppgir å ha hatt rekordmange nominerte i år, hele 171 bøker kjempet om de 13 plassene på langlisten. Jeg har sett litt på hvilke bøker Goodreadsleserne forventet å finne på listen, i fjor traff de bemerkelsesverdig godt. Av de 10 bøkene flest GoodReadslesere forventet å finne på listen hadde åtte kommet med. I år er situasjonen en helt annen. Jeg er kanskje mest overrasket over at Winter av Ali Smith og The Only Story av Julian Barnes ikke var med. Av de 20 bøkene flest GoodReadslesere håpet å finne på Man Bookers longlist i år, var tre kommet med (The overstory, warlight og from a low and quiet sea).

Kort fortalt vil jeg si at årets liste er en samling relativt korte og politiske bøker, skrevet av forfattere jeg i liten grad har kjennskap til fra før. Listen er uventet, men veldig spennende! I en tid med økt proteksjonisme, nasjonalisme og stadig flere velgere i de ytterste politiske høyre- og venstrefløyene er det kanskje ikke så rart dommerpanelet har gått for en politisk liste som sier noe om ulikhet og konflikt. Men hvor har det blitt av de afrikanske og asiatiske bøkene? Er reglene endret igjen?

I tillegg til den ordinære Man Booker og internasjonale Man Booker, kåret man i anledning prisens 50-årsjubileum The Golden Man Booker, den beste boken de siste femtiårene. Vinneren ble annonsert 8 juli og var The English Patient av Michael Ondaatje. Gratulerer! Forfatteren er også nominert med Warlight til årets ordinære Man Booker.
Langlisten rommer tretten bøker - som omtales som "Man Booker-dusinet". Jeg vet flere gode norske bokbloggere har tenkt å lese disse bøkene og ser frem til å utveksle lesererfaringer og meninger underveis mot kåringen av en vinner 16.oktober.

 

Årets nominerte er:

 

Belinda Bauer (UK) - Snap *352 sider

En krimforfatter på Man Bookers longlist. Det skjer ikke så ofte. Plottet til boken høres spennende ut. Det er en varm sommerdag og elleve år gamle Jack etterlates i den havarerte bilen med søstrene sine. "Jeg er snart tilbake, Jack har ansvaret", er morens siste ord. Hun kommer aldri tilbake. Jack tar ansvaret, tre år senere bor de fortsatt i huset og Jack forsørger søstrene sine. Han passer også på at ingen vet at de er alene. Men hva skjedde egentlig med moren da hun forsvant?

 

Anna Burns (UK/Nord-Irland) - Milkman *352 sider (den også)

Mellomstesøster vet det er farlig å være interessant. Så hun jobber hardt for å unngå at moren finner ut at hun har en potensiell kjæreste og at hun har møtt "Milkman". Mannen til søsteren mistenker at noe er på gang og kort tid etter begynner ryktene å gå. Mellomstesøster blir "Interessant". Det er det siste hun ønsket, for de å være interessant er å bli lagt merke til og det er livsfarlig. Milkman handler om sladder og ryktespredning med enorme konsekvenser.

 

Mick Drnaso (USA) - Sabrina * 204 sider

En grafisk roman! Sabrina beskriver en verden uten personlig interaksjon og ansvar. Relasjoner er strippet for intimitet gjennom glødende dataskjermer. Etter Sabrina forsvinner blomstrer konspirasjonsteoriene på nett. Absolutt relevant i en tid der så mange skaper sine egne tolkninger av hendelser og fake-news og digitale ekkokammer florerer.

 

Esi Edugyan (Canada) -  Washington Black *432 sider
Kan et liv skrapet sammen fra asken noen gang blir helt, og hva er egentlig frihet? Spør Edugyan i denne boken om slaveri. Washington Black er en 11 år gammel slave som kjøpes av den eksentriske oppfinneren og motstandsmannen Christopher Wilde. To personer adskilt av avgrunnen slaveri utgjør begynner å se hverandre som mennesker. Lykken er imidlertid kortvarig, etter en mann blir drept tviges Washington på flukt. Vi får et gjensyn med The Underground Railroad.

 

Guy Gunaratne (UK)  - In Our Mad And Furious City *352 sider
Byen er altså London. Selvon, Ardan og Yusuf spiller fotball, lytter til musikk og kikker på jenter. Etter drapet på en britisk soldat endrer byen seg, og opprør gjør byen utrygg. Yusuf fanges av en bølge med radikale ideer i moskeen. Broren Irfan er blant de ivrigste mottakerene av budskapet som spres. Boken adresserer ytterkantene, og beskrives som provoserende, upolert og poetisk på samme tid.

Daisy Johnson (UK) Everything Under *272 sider
Gretel er interessert i ord. Hun vokste opp på en kanalbåt med moren, og sammen skapte de sitt eget språk. Hun har ikke sett moren siden hun var tenåring, det er nesten et helt liv siden. Gretel oppdaterer ordbøker, den isolerte jobben passer henne perfekt. Så ringer de fra sykehuset med informasjon som endrer alt. Litt etter litt kommer minnene om tiden i kanalbåten tilbake. Dette er Daisy Johnsons debutroman.

Rachel Kushner (USA) - The Mars Room *338 sider
Tidligere stripper Romy Hall har begynt soningen av to livstidsdommer i kvinnefengsel. På utsiden i en verden hun nå er permanent adskilt fra er hennes syv år gamle sønn. I fengsel må Romy tilpasse seg en ny virkelighet med alt vi har sett på Orange is the New black og litt til. Boken er en kritikk av de industrialiserte fengslene i USA.


Sophie Mackintosh (UK) -  The Water Cure *240 sider
I en verden ikke helt ulik vår egen tas det ekstreme forhåndsregler når man oppdrar jentebarn. Så utsatt er kvinner at Grace, Lia og Sky holdes adskilt fra verden. De lærer om grusomhetene som alle kvinner må kunne om kjærlighet. Dette er historien om de tre unge kvinnene, og om mennene som kommer for å finne dem. Tre fremmede som skylles i land av sjøen, med sultne og målrettede blikk. Boken handler om paternalistisk og kontrollerende omsorg, og om det egentlig vil si å overleve og om er mulig å overleve som kvinne i en mannsdominert verden. Dette er forfatterens første roman.

Michael Ondaatje (Canada) - Warlight *304 sider
Listas tungvekter vant Golden Man Booker for mindre enn tre uker siden. Forfatteren av Den engelske pasienten er med på listen med en ny bok! Handlingen er satt til London i 1945. Fjortenåringen Nathaniel og søsteren Rachel er etterlatt av foreldrene hos en karakter som går under navnet "the moth". De mistenker han er kriminell, men føler seg godt i varetatt av hans eksentriske vennegjeng bestående av menn og kvinner som har en felles historie og som nå dedikerer seg til oppgaven beskytte og utdanne de to nykomlingene. Mange år senere begynner Nathaniel å avdekke ting han ikke forstod.

Richard Powers (USA) - The Overstory *502 sider
Listas murstein. Hovedkonflikten i The Overstory står mellom mennesker og ikke-mennesker. Vi snakker ikke sci-fi, men trær og dyr. Ni fremmede, som alle på ulike sett er i stand til å kommunisere grunnet interaksjon fra trær samler seg om et felles prosjekt: å redde kontinentets siste mål med urørt skog. Denne virker ukonvensjonell, aktuell og litt krevende i formatet. Gleder meg til å lese The Overstory og håper den er mer Lincoln in the Bardo -orginal enn den er Umbrella-original.


Robin Robertson (UK/Skotland) The Long Take (Picador) *256 sider
En ung, kanadisk krigsveterean sliter med skader etter krigen og post-traumatisk stress. Han kan ikke returnere til familien i Nova Scotia, og begir seg heller ut på en reise for å finne frihet, forandring, anonymitet og rehabilitering. Vi følger ham gjennom en rekke dikt i mens han beveger seg gjennom etterkrigstidens New York, Los Angeles og San Fransisco.

Sally Rooney (Irland) - Normal People *ukjent sideantall, utgis 30 august.

Connell and Marianne vokser opp på et lite sted på den irske bygda. Her slutter imidlertid likhetene, de har ulik bakgrunn. Begge får plass på universitetet i Dublin. Romanen beskrives som en dypt politisk kjærlighetshistorie. Jeg har troen på denne!

Donal Ryan (Irland) - From A Low And Quiet Sea 493 sider.
Forfatteren gjør et comeback på longlisten til Man Booker, han var sist nominert for The Spinning Heart i 2013. I mens han i 2013 skrev om den veldig aktuelle finanskrisen i Irland skriver han i år om en syrisk flyktning, en drømmer med kjærlighetssorg og en mann som nærmer seg livets slutt.

Jeg håper vi blir mange som leser de nominerte bøkene i år, her er det virklig mange gode boktips for leselystne. Hvilke bøker håper du å se på shortlist, og hvor i haugen med nominerte kommer dere til å begynne?

Jeg synes The Overstory, Snap og Everything Under høres interessante ut, og starter nok med en av dem.

 

K.Ishiguro - Never Let Me Go

De siste ukene har jeg hatt null energi. I slutten av april sprakk blindtarmen min under operasjon av akutt blindtarmbetennelse på sykehuset, og jeg har hatt bukbetennelse og vært i dårlig form i etterkant. I mens jeg var innlagt hørte jeg på lydbok - Never Let Me Go av Kauzo Ishiguro. Helt siden jeg leste The Buried Giant, som tok meg med storm for snart tre år siden, har jeg tenkt at jeg må bli bedre kjent med denne forfatteren.

Katie, Tommy og Ruth vokser opp på en institusjon ved navn Hailsham i Storbritannia. Veilederne er svært opptatt av kultur og kunst, og barna oppfordres til å skape egne verk, diskutere og leve kreative og sunne liv. Det lurer selvfølgelig noe bak fasaden.

Forfatter: Kazuo Ishiguro

Tittel: Never Let Me Go (2005)

Sideantall: 288 sider


Sitat:
“Memories, even your most precious ones, fade surprisingly quickly. But I don’t go along with that. The memories I value most, I don’t ever see them fading.”

“The problem, as I see it, is that you've been told and not told. You've been told, but none of you really understand, and I dare say, some people are quite happy to leave it that way.”

Er det egentlig noe moralsk dilemma som noen ville hatt forskjellige meninger om her?
Det største tankekorset er hvor lett samfunnet aksepterer noe som er dypt urettferdig når det er beleilig.

Resten av boken synes jeg slo inn åpne dører - og fra et moralsk eller filosofisk standpunkt var den ganske uinteressant, fordi alle ville være enige om at det som egentlig praktiseres på Hailsham er totalt uakseptabelt uavhengig av gevinst. Kanskje med unntak av det kinesiske kommunistpartiet, ut i fra det jeg leser om politiske fanger i kinesiske arbeidsleire. Plottet er også kjent fra et 50-talls ulike bøker og filmer i ulike variasjoner, så det føltes ikke originalt.

Ellers var historien sober, usentimental og fokuserte på relasjonen mellom tre barndomsvenner fra Hailsham. Noe jeg synes fungerte godt.

Jeg sitter igjen med at jeg kanskje misset noe her - for jeg trodde jeg skulle elske den, fordi jeg synes The Buried Giant var så tankevekkende. Men etter å ha tenkt på den ei uke, klarer jeg fortsatt ikke å finne noe mer. Jeg ser imidlertid at boken har sanket "full score" fra mange på Goodreads.


Karakter: C-

E. Ferrante - The lost daughter (Den dunkle dottera)

Jeg er akkurat ferdig med Elena Ferrantes The Lost Daughter, en frittstående liten bok. Jeg har tidligere tenkt at dette er en perfekt bok å gi til folk som jeg ønsker å introdusere for Ferrante, for jeg elsket Napolikvartetten - men å selge inn en bokserie på fire bøker er ikke alltid like lett. Så jeg har gitt bort The Lost Daughter, uten å ha lest den selv.  Jeg burde heller gitt bort My Brilliant Friend.

bildet er lånt fra Scroll.in som har skrevet en artikkel om hvorfor en journalist synes det var en god ide å avsløre identiteten til Ferrante.

Forfatter: Elena Ferrante (Psaudonym)

Tittel: The Lost Daughter (2008)

Sideantall: 140 sider

Plot
Leda er på ferie alene. Hun er 47 år (men ser ut som 40), skilt og har to voksne døtre. På stranden observerer hun en storfamilie fra Napoli. En vakker ung mor med en tre år gammel datter fanger oppmerksomheten hennes. Leda reflekterer over sine egne valg som mor og forholdet til døtrene som voksen. Hun begår også en merkelig liten forbrytelse som får større ringvirkninger enn hun kunne forutsett.

Favorittutdrag
“How foolish to think you can tell your children about yourself before they're at least fifty. To ask to be seen by them as a person and not as a function. To say : I am your history, you begin from me, listen to me, it could be useful to you.”

How many ways can I write my one book
Elena Ferrante forteller den samme historien eller i det minste en historie som er veldig lik som historien til Elena fra Napolikvartetten (som kom etter The Lost Daughter.) Både Elena og Leda kommer fra Napoli, men har lagt byen og de fleste familierelasjonene bak seg for en akademisk karriere. Begge har også forlatt mann og to unge døtre for å leve ut egne ambisjoner, for så å vende tilbake til familien. Flere av karakternavnene er de samme og det er en generell stemning av at begge bøker er skrevet ut fra det samme selvopplevde materialet. Men her spekulerer jeg.

Ledas karakter minnet meg om de minst sympatiske delene av Elena i Napolikvartetten. Perioden der hun sliter som småbarnsmor. Å få barn kan være nærmest selvutslettende, og Ferrante skriver godt om det hun kaller "the shattering" av selvet. Å ikke kunne tenke, å ikke lenger ha tid til å være kreativ og på denne måten føle at du mister det som definerte deg. Både Elena og Leda er akademikere som lever for og av å skrive, og som vokser på anerkjennelse av sin intelligens. Morsrollen føler de seg mislykket i, for barna vil alltid ha mer enn de gir. De er ikke alene om å ha det slik, men Elena Ferrante drar det litt lengre.

Sånn avslutningsvis vil jeg si at Elena Ferrante for meg er den litterære versjonen av Coldplay. How many ways can I sing my one song, eller i dette tilfellet write my one book. Jeg hadde det litt slik med Murakami og, og akkurat som 1Q84 er det beste han har skrevet - er Napolikvartetten trolig det beste Elena Ferrante har skrevet. Nå skal jeg ikke være så bombastisk, for jeg har lest mer Murakami enn Ferrante. Så les Napolikvartetten - start med My Brilliant Friend/Mi briljante venninne og se om det er noe for deg. Det er bedre enn å ta denne bare fordi den er frittstående og relativt kort.

Karakter: C

Anbefales: Mødre som er skikkelig ferdig med å kjøre bil på teppet og kle på dukker.

Tags: #Ferrantelapskaus, #GodMenIkkeDetBesteHunHarSkrevet, #LesNapolikvartettenIsteden, #FortjenteDenKongla

Lydbok og Minty Breeze i påsken

Det har vært stille fra meg i påsken. Sorry! 

Jeg har hatt maling på fingrene og sett tidenes påskevær fra innsiden av leiligheten med malekosten i hånden. Vi skal selge leiligheten og gjør den klar for fotografering og visning. Minty Breeze everywhere (elsker den fargen)! Oppsiden er at jeg har hørt lydbok imens jeg har arbeidet. 

Jeg ble endelig ferdig med Little Women som Labbens lesesirkel leste januar. Omtale er rett rundt hjørnet. Jeg er også halvveis ut i A Story of a Brief Marriage av Anuk Matthew. Den er forferdelig trist og nummen på samme tid om folkemordet på den tamilske minoritetsbefolkningen i Sri Lanka.

Ellers håper jeg at dere har hatt en super påske. Noen som leste noe bra?

G. Honeyman - Eleanor Oliphant Is Completely Fine

Joda, Eleanor Oliphant er normal hun, men bare ved siden av en valgfri Sara Stridsberg-karakter (hun setter på en måte rekorden i ustabile kvinnelige protagonister).

Jeg husker ikke helt hvor jeg kom over denne, men det er ikke så lenge siden - og jeg husker jeg tenkte at denne boken måtte jeg lese. En flytur/retur Budapest ga meg anledningen.

Forfatter: Gail Honeyman

Tittel: Eleanor Oliphant Is Completely Fine (2017)

Sideantall: 336

I et nøtteskall: Bridget Jones er sosialt dysfunksjonell til en score 3 på en skala fra 1-10. Eleanor er en god sjuer.

Plot: Eleanor arbeider med fakturering og regnskap i et selskap som driver med grafisk design. Hun er keitete sosialt og sier akkurat det hun tenker i de fleste sammenhenger. På hjemmefronten spiser hun pasta (billig) fra Tesco Metro, drikker vodka og googler en lokal sanger (åpenbart en fremtidig potensiell kjæreste) for å få tiden til å gå. Ellers er hun alene.

BTW: Boken er under filmatisering. Produsenten er ingen ringere enn Reese Witherspoon.

Ensomhet er en muggsopp
Boken var drivende og lettbent selv om tematikken var ganske tung. Man skjønner raskt at det ligger noe alvorlig galt bak Eleanors væremåte. Forfatteren skriver med varme og humor om ensomhet. Hvordan møter du forresten den "rare" kollegaen på jobb - det er noe å tenke på. Eleanor blir mobbet av kollegaene. Ingen kjenner historien hennes, eller henne - for den saks skyld, men det er lett å finne noe å le av. 

Ensomhet er en slags muggsopp som vokser på en, forklarer forfatteren. Noe andre senser umiddelbart, og som gjør det enda vanskeligere å få innpass. Ikke at "jeg-våknet-sånn-stilen" hjelper nevneverdig heller.

Det er en fin liten bok, og jeg likte den godt.

Karakter: C

Her er noen andre (ikke lettbente, men skikkelig bra) bøker om ensomhet og kvinner som sliter.

1. History of Wolves av Emily Friedlund.
Denne blir bare bedre og bedre jo mer jeg tenker på den. A history of Wolves er ikke en historie om ulver, men noe av nøkkelen i tematikken ligger nok i ulven som symbol for ensomhet og det å sultent søke etter tilhørighet i en flokk med likesinnede. Hva er vi villig til å gjøre for å bli sett og hørt, og hva er vi villig til å overse når vi først har funnet vår plass? Det er noen av bokens sentrale spørsmål.

2. Eileen av Ottessa Moshfegh
Eileen liker virkelig ingenting ved seg selv, kanskje med unntak av at morens klær er alt for store til henne og at hun ergo ikke er voksen. Eileen er ekstremt selvbevisst, hun er av typen som holder munnen lukket hele tiden fordi hun synes det er for intimt at noen skal se tannkjøttet hennes. Det som gjør boken spesiell, er også det som gjør den litt frustrerende å lese. For det er en interessant historie der, men den er ikke Eileen sin. Den havner i bakgrunnen, for i forgrunnen er en oppmerksomhetssyk Eileen. Likevel er det akkurat denne hungeren etter samhørighet og anerkjennelse som kommer til å forme Eileens bane.

3. Darling River av Sara Stridsberg
Som Francis Underwood sier i House of Cards: Alt handler i bunn og grunn om sex, med unntak av sex. Sex handler om makt. Darling River er inspirert av Lolita. Stridsbergs Lolita (Dolores som hun egentlig heter) er 37, møkkete og halvveis skallet. Hun går i oppløsning og dekkes av skitt – forfallet er større enn Kristopher Skau noen gang kommer til å klare å simulere i et butikkvindu. Dette er bekmørkt, men det er også kunst.

 

J.Egan - Manhattan Beach

Totalt MIA hele februar. Til mitt forsvar: jeg var i Budapest. Ok, det var tre dager. De andre 25 dagene er det litt verre med. Jeg hadde bursdag en av dem, og sånn ellers har det vært generelt hektisk. JA, altså jeg rakk å se Netflix. Yoga derimot. Det rakk jeg ikke. Ikke å lære å prioritere heller, tydeligvis. Men nok utenomsnakk, for jeg har rukket å lese litt i februar og her kommer anmeldelsen av Manhattan Beach.

Forfatter: Jennifer Egan

Tittel: Manhattan Beach (2017)

Sideantall: 438 sider.

Plot: Anna er ung og er med faren i jobbærend. Primært for å få mistenkelige møter der konvolutter utveksles til å se mindre mistenkelige ut. Det er depresjonstid. Anna blir 12år og faren bestemmer seg for at hun ikke lenger bør være med på ærendene. Annas siste besøk med faren er til gangsteren Dexter Styles. Senere forsvinner faren, og familien lever i uvisshet om hva som egentlig skjedde. 

Ti år senere er USA i krig (andre verdenskrig) og kvinner må til for å fylle mennes stillinger. Dette gir Anna muligheten til å bli dykker. Hun reparerer krigsskip på Brooklyn Navy Yard. På en nattklubb møter hun Dexter Styles - er han nøkkelen til å finne ut hva som egentlig skjedde med faren? 

Mottakelse: Må si den har fått en varm mottakelse. Den har vært nominert til flere priser:

• National Book Award Nominee for Fiction (2017), 
• Women's Prize for Fiction Nominee for Longlist (2018), 
• Andrew Carnegie Medal for Fiction (2018), 
• Goodreads Choice Award Nominee for Historical Fiction (2017) (Kilde: Goodreads)

Not a ship in sight - skjer det noe snart?

Jeg har tidligere lest A Visit From the Goon Squad (2010) fra samme forfatter. Manhattan Beach er mer tilgjengelig i det at den eksperimenterer mindre i formatet. Her er ikke flere sider med to-ords setninger, eller hele kapitler i powerpoint-format. Tanken om at fortiden innhenter oss, som stod sentralt i A Visit From the Goon Squad er premissgivende også i Manhattan Beach. Jeg skal ikke nevne alle måtene dette manifesterer seg på, for det vil være å spoile - men parallellene i tematikk er påfallende. Et sted i Manhattan Beach referer hun også til en Goon Squad.

Denne boken fant aldri helt formen synes jeg. Jeg ventet hele tiden på at den skulle bli mer drivende, men det ble den aldri. Den har en sterk kvinnelig hovedkarakter, med viktige oppgaver fremfor seg - men blir likevel ikke særlig spennende. 

Min favorittdel av boken var farens refleksjoner rundt forholdet til sin yngste datter gjennom boken.

Karakter: C-

Tags: #historisk, #thegreatdepression #wecandoit, #gangsterlovin #savnerlekenhetentilgoonsquad, #skjerdetnoesnart? #notashipinsight

Little Women

Lesesirkelen til Labben leser Little Women i januar, et bokvalg jeg var glad for. Når jeg er ferdig med den skal jeg se mini-serien fra 2017. Rettighetene til NRK nettTV har utløpt, men får nok tak i den på et vis. Jeg er ikke ferdig å lese i tide og må stå på!

Hittil er Little Women veldig from og ganske hyggelig. Moralen så langt er at man må huske å være glad for det man har, for det er lett å ønske seg mer og være en "ungrateful little wretch". Så selv om man i utgangspunktet er både snill og god er selvforbedring et fulltidsgesjeft for de fire søstrene.  Når Jo forteller moren at hun sliter med temperamentet og av og til blir sint og sier stygge ting, erkjenner moren at hun har det likt (tenke seg til). Og gjennom å snakke om det og se at moren har samme feil og mangler som hun selv, blir det lettere for Joe å ta seg i det når hun holder på å miste besinnelsen. Jeg mistenker at dette er hovedformålet med hele boka. Å inspirere og lede folk til å bli mer takknemlig for det de har, og søke selvforbedring.

Jeg forsøkte å bildegoogle Little Women, for å få opp noen bilder av hvordan søstrene ser ut i ulike filmatiseringer og tegninger. Et av de første treffene var et datingprogram for kortvokste. De neste var miniserien som kom i fjor.

Little Women - synes de ser litt store ut? Meg (helt til høyre) er 16 år når serien starter og Amy (blondinen i midten) skal være 12. Men mulig dette er et stykke ut i fortellingen. Dette ser mer ut som Pretty Little Liars ala 1860.

Nå har jeg sytet litt, men jeg liker boken godt. Det er gode verdier den promoterer - og jeg gleder meg resten. Anmeldelse kommer så snart jeg er klar.

 

 

C.Ng - Little Fires Everywhere

Denne boken ble Goodreadslesernes favoritt i året som gikk og det gjør den jo til et ganske hett lesetips. Jeg har i tillegg hørt bra ting om "Everything I Never Told You" av samme forfatter.

Hva gjør noen til en mor? I dyreverden er saken enkel, barnet hører til kroppen som har født den, husker jeg moren i "Vær snill med dyrene" resonnerte. Med oss mennesker er det litt vanskeligere. Hva hvis moren etterlot babyen i en pappeske på vinteren, og babyen i tillegg var kraftig underernært og full av utslett som tydet på mange timer i møkkete bleier? Har hun fortsatt rett til å oppdra barnet om hun angrer seg? Shaker Heights splittes i spørsmålet om adopsjonssaken til lille Mirabelle. Det, i tillegg til det at Izzie Richardson mistenkes for å ha brent ned familiens hus er det folk snakker om. Hun passet tross alt aldri inn med Dr.Martens støvlene sine i BrooksBrothers-land.

Screenshot fra Goodreads

Forfatter: Celeste Ng

Tittel: Little Fires Everywhere (utgitt september 2017)

Sideantall: 338

I et nøtteskall: Drivende, men hypet historie om hva som skaper en familie, hvorvidt A4 er noe å trakte etter og om planlegging noen gang kan være en tilstrekkelig forsikring mot kaos.

Favorittutdrag:
“One had followed the rules, and one had not. But the problem with rules... was that they implied a right way and a wrong way to do things. When, in fact, most of the time they were simply ways, none of them quite wrong or quite right, and nothing to tell you for sure what side of the line you stood on.”

“It bothers you, doesn’t it?” Mia said suddenly. “I think you can’t imagine. Why anyone would choose a different life from the one you’ve got. Why anyone might want something other than a big house with a big lawn, a fancy car, a job in an office. Why anyone would choose anything different than what you’d choose.”


Drivende, lettlest og til tider fryktelig irriterende bok
I Celeste Ngs Little Fires kommer vi inn i en småby rett utenfor Cleveland. Shaker Heights er et planlagt samfunn, der det er regler for det meste.  Innbyggerne er øvre middelklasse, hovedsakelig hvite og føler seg betrygget av disse reglene. De tre tillatte byggstilene på hus har foreksempel et utvalg aksepterte malingfargevalg, folk som ikke klipper plenen får varsel fra offentlig hold - før det etter tre dager kommer noen for å klippe og sender bot. Her er alt på stell. Alltid. 

Mia Warren er fotokunstner og bytter bosted så fort hun har fullført et fotoprosjekt. Nye steder gir henne ny inspirasjon. Med seg har hun tenåringsdatteren Pearl, som bytter skole 2-3 ganger i året. De leier halvdelen av et hus av den velhavende familien Richardson i Shaker Heights, og Mia lover Pearl at de skal bli boende denne gangen. Pearl tilbringer mye tid med familien Richardson og deres tenåringsbarn Moody, Lexie, Trip og Izzie. Moren ser med engstelse at Pearl fascineres og påvirkes av Richardsonfamilies oppgraderte A4-liv. Men engstelsen går også andre vei. For moren til Richardson-barna ser at deres barn, særlig Izzie tilbringer mye tid med Mia, som de anser som en oppvigler og egoist basert på livsvalgene hun har tatt.

Jeg synes boka var fengende, men det er to ting som irriterer meg 
1. Forfatteren overestimerer hvor mottakelige folk (alle slags folk) er for litteratur og kunst. F.eks ønsker en selvsentrert tenåring å flytte til New York fordi hun har lest om byen i en klassiker (husker ikke hvilken) som liten. Resten av karakteren virker som hun ville være mer mottakelig for hva Kardashians driver med. Det blir litt lite troverdig. Jeg husker dette plaget livet av meg i My Absolute Darling også, der alle karakterene hadde en 1001-bok i fanget til enhver tid. Det virker som forfatteren skinner gjennom og vil hylle noen bøker som betydde mye for dem under oppveksten eller noe slikt, og det bryter illusjonen av historien fordi det er så lite troverdig i måten det gjennomføres. I Little Fires Everywhere avhenger også slutten av historien av akkurat denne mottakeligheten for kunst.

2. Alt overforklares. Det er en god historie, og drivende også, men gudbedre - du trenger ikke bruke en kalori på å tenke selv.

Så alt i alt, det er mye bra her - men det gjennomføres på en litt irriterende måte, og det er vitterlig ikke det beste som er skrevet i 2017.

Karakter: C

#ohthehype, #goodreadsbestof2017, #americanlit, #kunstner #A4påspeed #Audible2018

Lynomtale: Exit West og Elmet

Jeg har hatt det travelt og ikke rukket å skrive om to bøker jeg har lest i forbindelse med Man Booker i fjor, de får derfor en liten lynomtale i dag.

Mohsin Hamid - Exit West (2017) 231 sider

How to get filthy rich in rising Asia var en av 2013s beste bøker, synes jeg - så jeg var veldig nysgjerrig på Exit West. Dette er en kjærlighetshistorie der trusselen om borgerkrig driver et ungt par på flukt. Nadia går tradisjonelt kledd i fotlang sort kåpe, med tildekket hår. Hun er liberal og ikke religiøs, men har funnet ut at livet er lettere om hun ser ut som hun er det. Saeed er religiøs og på mange måter mer konservativ enn Nadia, han er en mild mann og han forguder henne. Når man leser en bok om flyktninger er man forberedt på å lese om selve flukten. Den er totalt fraværende her, i stedet beskrives livet på hvert nye sted paret ankommer – som om de har falt ned fra himmelen og landet akkrurat der. Eller bare gått gjennom en dør.  Det er et uventet og kreativt grep som jeg likte. Jeg ble dessverre ikke så grepet av Exit West. Jeg har sagt det før, men jeg står ved min oppsummering av denne boken: Ungt par forlater et land og entrer et annet (via en dør), røyker en joint og glir litt lengre fra hverandre. Repeat.

Fiona Mozley - Elmet (2017) 320 sider

Elmet er navnet på et lite sted der Daniel bor med Cathy og faren. De bor i et hus faren har bygget selv på en tomt som tilhører en lokal bonde med mye ego. Slikt blir det bråk av. Det blir ikke bedre av at moren til Daniel og Cathy er ungdomskjærligheten til nevnte bonde. Faren pleide å tjene penger på å sloss i turneringer på sosiale tilstelninger som underholdning. Han var ubeseiret i regionen, men er blitt eldre. Han er ikke sikker på om han fortsatt har det som trengs for å vinne, når bonden utfordrer ham til en siste kamp om retten til tomta huset er bygget på. Historien fortelles fra Daniels perspektiv, han er sin fars rake motsetning. En stille og tander gutt som mange tror er jente ved første øyenkast. Søsteren Cathy er den av dem som likner mest på faren, hun gjør noe forferdelig (dog ikke uberettiget) som leder hele familien til et kritisk punkt. Dette var en god bok! Lavmælt, men sterk. Anbefales! 

Little Fires Everywhere

Amazons Book of the year 2017! Jeg er forgapt i Little Fires Everywhere av Celeste Ng. Er snart halvveis og klarer knapt å legge den fra meg. Synes den er såpass drivende at jeg gledelig tar husarbeidet for å kunne høre lydbok. Det er ikke verst.

Når jeg er ferdig med denne skal jeg starte på Little Women, i anledning Labbens boksirkel.

Bildet er lånt fra Paperback Paris.

C.McCullers - The Heart is a Lonely Hunter

Forfatteren var bare 23 år da hun skrev denne kloke lille perlen av en bok i 1940. Hun inntar imponerende mange standpunkt på en troverdig måte. Tittelen kan gi inntrykk av at det er snakk om en kjærlighetshistorie, men det er det ikke. The Heart is a Lonley Hunter handler om å stå alene (eller føle at man gjøre det) ovenfor sitt livs kamp.

Modern Library har rangert den som #17 i sin liste over de 100 beste engelskspråklige romanene i det 20.århundre.

Forfatter: Carson McCullers

Tittel: The Heart is a Lonely Hunter (1940)

Sidetall: 368 sider

I et nøtteskall: Ensomhet og det å føle seg misforstått er sentrale temaer. Felles for flere av karakterene er at de har drømmer om å oppnå noe prisverdig (like rettigheter for sorte og hvite, bedre vilkår for ansatte og særlig ufaglært arbeidskraft, muligheten til å skape kunst) men at suksessen uteblir.

Favorittutdrag:

“The most fatal thing a man can do is try to stand alone.”

“It was like she was cheated. Only nobody had cheated her. So there was nobody to take it out on. However, just the same she had that feeling. Cheated.”

“We live in the richest country in the world. There's plenty and to spare for no man, woman, or child to be in want. And in addition to this our country was founded on what should have been a great, true principle - the freedom, equality, and rights of each individual. Huh! And what has come of that start? There are corporations worth billions of dollars - and hundreds of thousands of people who don't get to eat.”

Om å stå alene
John Singer er døvstum og hans faste bord på cafeen til Biff Brennon har blitt den lille sørstat-byens skrifterom. Han er en sympatisk og mild mann, men hvor mange av de som utleverer seg til ham kjenner ham egentlig? De tilskriver ham personlighetstrekk og en bakgrunn som passer deres egen.

Mest frustrert er Benedict Copeland, en sort doktor som er skuffet over barna sine – som han har lagt "hele sjela si i" å forme, men som han mener ikke utmerker seg slik han hadde håpet. Han døpte en av dem Karl Marx. Det synes jeg sier litt om nivået på forventningene. En annen som er opptatt av Marx er fylliken Jake Blount, som deler hele verden opp i "de som vet og de som ikke vet". Han ser det som sin oppgave å informere "de som ikke vet" om hovedbudskapet i kommunismen og egger opp til fagforeningskamp. Det er to sentrale sosiale kamper som pågår i boken, rasekampen og kampen for ansattes rettigheter. Copeland og Blount er langt på vei enige om målet, men ikke om metoden. De klarer ikke å engasjere andre og mobilisere.

Mick Kelly kan ikke bli voksen raskt nok. Hun drømmer om å kjøpe et piano og komponerer musikk inspirert av klassiske verk. Vi følger henne fra gutte-jente i shorts til ung kvinne. Hun kunne under andre omstendigheter blitt en kunstner, men realitetene innhenter henne. Det er likevel håp i boken. Det finner jeg hovedsakelig i nestekjærligheten og omsorgen som gis gjennom vennlige gester.

Jeg likte boken, og kommer nok til å tenke på den en stund.

Karakter: B

Tags: #southerngotic, #hjerteknuser, #amerikanskklassiker, #rasekamp, #sosialurettferdighet, #littformyeMarxformeg

Å føre statistikk over det man leser - last ned excelmal her

På fredag skal jeg møte en gjeng bokbloggere på Kulturhuset for tvangslesing. Det gleder jeg meg veldig til, for det er lenge siden jeg har sett "kollegaene". Flere av oss har tatt en gjennomgang av det vi leste i fjor, for meg var det en kjapp affære - 21 titler synes jeg ikke ga grunnlag for noen videre analyse utover hvem som var de tre beste. Tidligere år har jeg ført i Excel, jeg jobber med statistikk og analyse - så selvSå når det i et kommentarfelt hos Moshonista ble etterlyst Excelbistand tenkte jeg at jeg kunne hjelpe til.

En statistikk over lesevanene våre er nok ikke noe som kommer til å tiltrekke mange lesere utover andre bokbloggere (om noen). Men gudbedre så tilfredsstillende det er å lage grafer. Dessuten kan man måle en hel haug av ting. F.eks var 2017 et bedre leseår enn 2016? Om du har et slags numerisk "karaktersystem" om enn bare for deg selv, så kan du regne gjennomsnitt pr. mnd og pr år. Du kan også se variasjoner i gjennomsnittlig leste sider pr. måned eller dag eller år, en bok er jo ikke en bok. Jeg synes det er ok å fokusere på sider i tillegg til antall bøker lest, det motiverer meg i større grad til å lese flere mursteiner.

Jeg har laget et excelark som dere kan begynne å føre i. Det er bare å legge til eller slette kolonner med ting å måle. Kanskje setter du ikke karakter, eller du vil ha med måling av noe jeg ikke har lagt opp til. Om du ikke får redigert Excelarket slik du ønsker, kan du sende meg det på mail (linn.k.pettersenALFAKRØLLgmail.com) med instuksjoner eller møte meg på Kulturhuset i Oslo fredag 12. januar mellom 15.30 og 18.00ish. Jeg er hun som ser ut som hun ikke har sovet mer enn to timer sammenhengende på to år. Hvilket er nærmere sannheten enn jeg skulle ønske. Men hei.

EXCELMAL I GOOGLEDOCS KAN LASTES NED HER
NB! Inne i Google Docs, trykk file-> download as og velg Excelfil før du begynner å gjøre endringer. Gjør du endringer direkte i googledocs spreadsheeten du kommer til med lenken endrer du malen. 

Om du sliter med å få det til å virke, eller heller vil ha det på e-post, så send meg en mail.

I Excelmalen har jeg valgt å inkludere:

• Forfatternavn
• Tittel
• Årstall boken er publisert
• Sidetall (pleier å hente dette og årstall boken er publisert fra Goodreads om jeg ikke har det for hånden når jeg skal føre inn i Excel)
• Når boken ble lest. Du skriver inn start og sluttdato, excel regner antall dager du brukte og hva som var gjennomsnittlig lesefart (antall sider/antall lesedager).
• Forfatterens nasjonalitet
• Om boken er bok, e-bok eller lydbok
• mm

 Det er bare å slette og legge til kolonner.

Her er noe av statistikken jeg laget for meg selv med liknende oppsett i 2015.

De tre beste leseopplevelsene mine i 2017

Jeg leste 21 bøker i 2017. Det er helt klart færre enn planlagte og ønsket å lese, men jeg er optimist og skal jobbe med å få mer tid til å lese i 2018. Jeg vil likevel si at året som gikk var et år med mye leseglede. Det jeg leste var stort sett bra, etter mine egne standarder. Favorittene i året som gikk var:

Lincoln in the Bardo av George Saunders. 

Boken handler om president Lincoln og elleveåringen hans, Willie som dør av sykdom rett før borgerkrigen i 1862. To dager etter begravelsen tilbringer Lincoln natten ved graven. Boken følger handlingen gjennom natten - og her skjer det ikke rent lite – det er mange ånder (!) som har mye på hjertet. Historisk med en skikkelig kreativ tvist med andre ord. Dette er en bok som må oppleves. Jeg tror den enten treffer skikkelig godt, eller ikke i det heletatt hos de som leser den. For meg gjorde kombinasjonen av originalitet, humor og dybde den til en innertier. Denne fungerer også utmerket som lydbok. Jeg vet flere norske bokbloggere elsket denne boka, flere av oss leste den i forbindelse med Man Bookers litteraturprisutdeling i 2017 - som den vant.

Napoli kvartetten av Elena Ferrante (Min Briljante venninne i Norge). 

Jeg må innrømme at jeg er helt bergtatt av Napoli-kvartetten til Elena Ferrante. Jeg leser med en interesse jeg ikke har hatt for bøker på over ett år. Det er interessant i hvor stor grad dynamikken mellom to personer settes tidlig. Lina og Elena har forandret seg mye siden de første årene de lekte sammen som småjenter, men maktforholdet og synet på hverandre er tilnærmet uforandret. De dannet en identitet da, om hvem de var – alene og sammenliknet med den andre, som ingen av dem bryter fri fra. Felles for dem begge, er at de har ambisjoner. Ekstraordinært fortalt om sylskarpe, men ikke alltid særlig sympatiske venninner i kamp med omgivelsene i Napoli. Min favoritt var bok to, men les alle sammen i riktig rekkefølge. 

Brave New World av Aldous Huxley
Den siste boken jeg vil nevne er Brave New World av Aldous Huxley som minnet meg på at noen av den mest ramsalte samfunnskritikken (som treffer bedre i dag enn da den ble skrevet) og de mest originale ideene kan finnes i gamle klassikere. Brave New World er fra 1932 og fremstår som den totalitære motsatsen til 1984. Her har man en slags ulitmat kapitalistdystopi, om man kan si det slik. En verden der alle er opptatt av konsum og nytelse i form av uforpliktende relasjoner og kjemisk stimuli (soma) og helt grunnleggende verdier og institusjoner - som forhold til natur og familie, er borte. Menneskene dyrkes i laboratorier for å bli Alfaer, Betaer, Gammaer og lavere klasser - med dedikerte yrkesmuligheter og begrensninger. Jeg lot meg fascinere og skal lese flere klassikere i 2018. Jeg er godt i gang, årets første bok i 2018 er The Heart is a Lonely Hunter av Carson McCullers.

Hva var dine beste leseopplevelser i året som gikk? Jeg tar veldig gjerne i mot tips til bøker.