Kort tid etter det ble bestemt at jeg skal til Kambodsja i mars begynte jeg å lete etter bøker om landet. En av de første som fanget oppmerksomheten min var Vaddey Ratners I Skyggen av Banyantreet. I Aschehougs vårkatalog står følgende "Forfatteren er en
kambodsjansk prinsesse, romanen er basert på hennes egen historie. Den
har fått usedvanelig sterk score på Amazons lesebarometer og utgis i 16
land" Katalogen sammenligner den også med Morgen i Jenin.
Under den indokinesiske konflikten på slutten av 60-tallet utvider Nixon krigssonen i det han tillater et bombeagrep på Kambodsja med det som mål å treffe sør-vietnamesiske kommunister. Innen 1973 var hundretusner kambodsjanere drept. Denne situasjonen bidro til grobunn for Røde Khmers vekst. I 1975 inntok Røde Khmer (Khmer Rouge) Kambodsjas hovedstad Phnom Penh og relokaliserte byfolk ut på landsbygda. Dette skulle bli starten på flere år med vold, undertrykkelse, fattigdom og sult i regi av "Organisasjonen".
Forfatter: Vaddey Ratner
Tittel: I skyggen av banyantreet (2012, utgitt på norsk i 2014)
Sideantall: 363 sider
Forlag: Aschehoug
Plot: Selvbiografisk roman om livet som adelig i Pol Pots Kambodsja. Vi følger syv år gamle Raami og hennes familie under borgerkrigen, der Røde Khmer tvinger byfolk ut på landet for omskolering og kommunistisk indoktrinering. I en tid hvor det å være borgelig var synonymt med å være fienden, utgir Raamis familie seg for å være mangobønder i håp om å overleve.
I et nøtteskall: Mer enn en gjenfortelling av historien, boken tar for seg store temaer som lojalitet, kjærlighet og er solidaritet. Mer enn noe er det en hyllest til forfatterens far og som en facebookfølger sa "kan man føle kjærligheten på hver side".
Favorittutdrag:
Tanker i ettertid:
Denne boken er sterk lesning og en beretning fra en kvinne som ikke bare overlevde - men som har klart å finne et godt liv i etterkant av alt det vonde.
Jeg responderte ikke umiddelbart godt på bokens lyriske form og utstrakte bruk av metaforer. Det ble for Paulo Coelho for meg. Etterhvert fikk jeg likevel forståelse for hvorfor boken var skrevet slik den var. Under Khmer Rouge gjennomgikk språket en forandring fra lyrisk til å bli redusert til politiske slogans. Selv om forfatteren skrev boken på engelsk, var hun bevisst på å gi boken den lyriske tonen hun forbandt med sitt morsmål. Denne intensjonen er vakker. En tilleggsdimensjon er at hun hedrer sin far, som skrev poesi gjennom å skildre verden slik han skildret den for henne.
Ratner begynner boken med skildringer av sitt barndoms Kambodsja, det vakre landet med blomster og sommerfugler. For virkelig å forstå hva som gikk tapt, må vi først vite hva som var. Forfatteren selv mener hun lever for å oppleve skjønnheten som han ofret sitt liv for at hun skulle se. Det er tydelig at hun ikke har noen intensjon om å sensasjonalisere grusomhetene, hun ville gå gradvis inn i det - tilnærme seg det forsiktig. Vidre ønsket hun å gjøre historien til noe alle kunne relatere seg til, en beretning om viljen til overlevelse - en skildring av hva som gjør at et menneske som har mistet alt fortsetter å leve og de sterke båndene familie utgjør i livene våre.
Ratner valgte å skrive denne boken som roman heller enn memoar, fordi hun var fem år da Khmer Rouge inntok hjembyen - og ikke stoler nok på sine egne minner til å bygge boken utelukkende på dette og morens noe motvillige bidrag. Mye av historien er likevel parallell. Vaddey forteller om dette på sin hjemmeside, for de som skulle lure på hva som var selvopplevd og hva som var fiksjon. Hovedkonklusjonen er vel at det aller meste er selvopplevd, og at Vaddey har endret navnet på noen byer, slått sammen noen hendelser i ulike byer og redusert antallet familiemedlemmer som var inkludert i historien.
Selv om det begynner litt smått, syntes jeg boka finner sin form etterhvert. Partier er så spennende at jeg går på feil buss på vei til jobb, fordi jeg hadde nesa i boka da den kom. Fordi boka var så god oppdaget jeg heller ikke feilen før jeg var kjørt 15 minutter i feil retning.
Selvfølgelig er det en hjerteskjærende historie. Likevel balanserer Ratner det godt. For samtidig som det er grusomt er det også øyeblikk med kjærlighet, omtanke og glede. Vi opplever folkemordet fra en syv år gammel jentes perspektiv, vi ser hvordan hun går fra å være et barn som er nysgjerrig og glad i omgivelsene til å bli en innesluttet og til slutt selvvalgt stum niåring. Vaddey Ratner har forsøkt å heve blikket, hun ønsker ikke kun å fortelle om sine erfaringer fra Kambodsja - hun ville skrive delvis for å utdødliggjøre de hun mistet, ja - men også for å minne oss andre om at det er mulig å leve, selv etter de verste hendelser.
Apropos: Jeg møtte forfatteren hos Aschehoug i går. Picture or it didn't happen? Værsågod:
Anbefales: De som ikke nødvendigvis har så stor innsikt i hva som skjedde i Kambodsja fra før, boken er skrevet slik at den kan leses av alle. Må like lyrisk språk, noe som gjør at jeg kanskje tenker den appellerer mer til kvinner enn menn. Likevel er det en sterk beretning.
Karakter: B (jeg er en sucker for familielojalitet)
Tags: #Kambodsja, #killing_fields, #Pol_Pot, #prinsesse, #møtt, #oversatt
Under den indokinesiske konflikten på slutten av 60-tallet utvider Nixon krigssonen i det han tillater et bombeagrep på Kambodsja med det som mål å treffe sør-vietnamesiske kommunister. Innen 1973 var hundretusner kambodsjanere drept. Denne situasjonen bidro til grobunn for Røde Khmers vekst. I 1975 inntok Røde Khmer (Khmer Rouge) Kambodsjas hovedstad Phnom Penh og relokaliserte byfolk ut på landsbygda. Dette skulle bli starten på flere år med vold, undertrykkelse, fattigdom og sult i regi av "Organisasjonen".
Forfatter: Vaddey Ratner
Tittel: I skyggen av banyantreet (2012, utgitt på norsk i 2014)
Sideantall: 363 sider
Forlag: Aschehoug
Plot: Selvbiografisk roman om livet som adelig i Pol Pots Kambodsja. Vi følger syv år gamle Raami og hennes familie under borgerkrigen, der Røde Khmer tvinger byfolk ut på landet for omskolering og kommunistisk indoktrinering. I en tid hvor det å være borgelig var synonymt med å være fienden, utgir Raamis familie seg for å være mangobønder i håp om å overleve.
I et nøtteskall: Mer enn en gjenfortelling av historien, boken tar for seg store temaer som lojalitet, kjærlighet og er solidaritet. Mer enn noe er det en hyllest til forfatterens far og som en facebookfølger sa "kan man føle kjærligheten på hver side".
Favorittutdrag:
Med de nye lederne kom det nye regler. Vi fikk ikke lenger lov til å lage mat eller spise hjemme. "Når vi arbeider sammen, må vi også spise sammen!" sa Mouk så det rykket i arret. "En far lar ikke sin familie spise i hvert sitt kjøkken!" Organisasjonen var vår far og vi var hans familie. Vi måtte gjøre alt i fellesskap. Vi måtte dele alt med hverandre - skjeer og gafler, kjeler og gryter, tanker og følelser. Om nødvendig skulle vi dele vårt siste riskorn med våre brødre og søstre. "Vi må si nei til privat eiendom!" tordnet han. "Privat eiendom er kapitalismens onde! Privat eiendom fører til grådighet og splitter lokalsamfunnet! Vi skal avskaffe alle former for privat eiendom!" Hjemme i villaen skyndte alle seg å gjemme eiendelene sine. De stappet gullarmringer inn i tørkede gresskar og la safirer og rubiner i våt leire som de presset inn i hjørnene av rommet. Andre svelget diamanter. Dronningbestemor ville at vi skulle gjemme henne.
Dyr er ikke som mennesker. Hvis man lar dem være i fred, gjør de ingen fortred. Men det gjør folk, uansett om man ikke har gjort noe galt. De går til angrep med våpen, med ord, med løgner og brutte løfter, med sorg.
Tanker i ettertid:
Denne boken er sterk lesning og en beretning fra en kvinne som ikke bare overlevde - men som har klart å finne et godt liv i etterkant av alt det vonde.
Jeg responderte ikke umiddelbart godt på bokens lyriske form og utstrakte bruk av metaforer. Det ble for Paulo Coelho for meg. Etterhvert fikk jeg likevel forståelse for hvorfor boken var skrevet slik den var. Under Khmer Rouge gjennomgikk språket en forandring fra lyrisk til å bli redusert til politiske slogans. Selv om forfatteren skrev boken på engelsk, var hun bevisst på å gi boken den lyriske tonen hun forbandt med sitt morsmål. Denne intensjonen er vakker. En tilleggsdimensjon er at hun hedrer sin far, som skrev poesi gjennom å skildre verden slik han skildret den for henne.
Ratner begynner boken med skildringer av sitt barndoms Kambodsja, det vakre landet med blomster og sommerfugler. For virkelig å forstå hva som gikk tapt, må vi først vite hva som var. Forfatteren selv mener hun lever for å oppleve skjønnheten som han ofret sitt liv for at hun skulle se. Det er tydelig at hun ikke har noen intensjon om å sensasjonalisere grusomhetene, hun ville gå gradvis inn i det - tilnærme seg det forsiktig. Vidre ønsket hun å gjøre historien til noe alle kunne relatere seg til, en beretning om viljen til overlevelse - en skildring av hva som gjør at et menneske som har mistet alt fortsetter å leve og de sterke båndene familie utgjør i livene våre.
Ratner valgte å skrive denne boken som roman heller enn memoar, fordi hun var fem år da Khmer Rouge inntok hjembyen - og ikke stoler nok på sine egne minner til å bygge boken utelukkende på dette og morens noe motvillige bidrag. Mye av historien er likevel parallell. Vaddey forteller om dette på sin hjemmeside, for de som skulle lure på hva som var selvopplevd og hva som var fiksjon. Hovedkonklusjonen er vel at det aller meste er selvopplevd, og at Vaddey har endret navnet på noen byer, slått sammen noen hendelser i ulike byer og redusert antallet familiemedlemmer som var inkludert i historien.
Selv om det begynner litt smått, syntes jeg boka finner sin form etterhvert. Partier er så spennende at jeg går på feil buss på vei til jobb, fordi jeg hadde nesa i boka da den kom. Fordi boka var så god oppdaget jeg heller ikke feilen før jeg var kjørt 15 minutter i feil retning.
Selvfølgelig er det en hjerteskjærende historie. Likevel balanserer Ratner det godt. For samtidig som det er grusomt er det også øyeblikk med kjærlighet, omtanke og glede. Vi opplever folkemordet fra en syv år gammel jentes perspektiv, vi ser hvordan hun går fra å være et barn som er nysgjerrig og glad i omgivelsene til å bli en innesluttet og til slutt selvvalgt stum niåring. Vaddey Ratner har forsøkt å heve blikket, hun ønsker ikke kun å fortelle om sine erfaringer fra Kambodsja - hun ville skrive delvis for å utdødliggjøre de hun mistet, ja - men også for å minne oss andre om at det er mulig å leve, selv etter de verste hendelser.
Apropos: Jeg møtte forfatteren hos Aschehoug i går. Picture or it didn't happen? Værsågod:
 |
| Hun var kjempesøt! |
Karakter: B (jeg er en sucker for familielojalitet)
Tags: #Kambodsja, #killing_fields, #Pol_Pot, #prinsesse, #møtt, #oversatt
Hei! Kjempefin anmeldelse. Liker bokbloggen din veldig godt :)
SvarSlettEnig med deg at bokens lyriske språk gjør den litt vanskelig "å komme i gang med", men det er også det som gjør det til en slik vakker bok.
Når boken først tar av, så er den veldig medrivende. Jeg synes det er en vakker bok på tross av all sin brutalitet. Det at boken er basert på virkelige hendelser gjør den desto mer rystende. En tankevekkende historie som jeg kommer til å minnes i lang tid framover.
http://www.byggehytte.com/