Es kann nicht mehr singen Kokkoti Kokkota - jeg skal til Bayern

Denne helgen skal jeg til Tyskland. Min tysk begrenser seg til å fortelle at jeg heter Linn (Ich heisse Linn), er femten år gammel (Ich bin funfzehn jahre alt) og at jeg bor i Sande (und ich wohne im Sande). I tillegg kan jeg tilføye at min hatt har tre kanter (Mein Hut, der hat drei Ecken) min hane nylig har gått bort (mein Hahn ist tot) og at i dag er min dag (Heute ist mein tag – takk Blumchen!). Det aller meste av dette ville være ren skjær løgn. Jeg er 28, har forlengst flyttet fra Sande og har aldri eid noe annet med fjær enn en badmintonball og en undulat. Så jeg smiler masse, og sier wunderbar, sehr gut og andre ting jeg tenker formidler en positiv holdning en takknemlig husgjest bør ha. Sist jeg var i Tyskland – før sommeren, lovte jeg meg selv at det ikke skulle gjenta seg at jeg dro til Tyskland på besøk uten å ha forberedt tysken min litt bedre først. Vel, flyet går rundt seks i kveld – og det eneste jeg har foretatt meg er å laste ned en app til iPhone for de vanligste frasene. Sist forsøkte jeg å diskutere avgiftspolitikk på diesel på tysk. Denne gangen tror jeg at jeg holder det litt mer i landet "Sehr gut", med mindre noen trenger hjelp til å se at en hane er død.

Men neste gang. Da skal jeg være flinkere. Jeg tenkte jeg kunne skaffe en tysk lydbok som jeg hørte på når jeg reiser til og fra jobb. Kanskje Harry Potter eller noe litt fengende, noen som har noen forslag?

norsk favorittforfatter nominert til Ibsenprisen (for en bok jeg aldri har hørt om)

Johan Harstad er nominert til Ibsenprisen for stykket "Brødmannens Memoarer". Ibsenprisen, som deles ut av Skien kommune er landets eneste dramatikerpris. Den ble delt ut for første gang i 1986 og er på 150.000 kroner og en statuett av Nina Sundbye. Prisen deles ut til en norsk dramatiker som har fått oppført et nytt verk for barn eller voksne ved et profesjonelt teater det siste året, eller for et samlet dramatisk forfatterskap. Juryen har vurdert 53 manus som alle har hatt urpremiere på norske scener og i Radioteateret i 2011 (Beklager kjære, Damen med minkpelsen var ikke en av dem).

De andre nominerte er Rawnda Carita Eira for stykket "Sangen fra Rotsundet" og Fredrik Brattberg med "Tilbakekomstene". Vinneren annonseres i Skien mandag 10. september. Jeg heier på Harstad. Det er rart, dette året er første gangen jeg har noen som helst ide hvem de nominerte til ymse litteraturpriser er. Harstad kjenner jeg jo veldig godt til, han er helt klart min favoritt blant norske forfattere. De fleste kjenner ham kanskje for boken "Buzz Aldrin – Hvor ble det av deg i alt mylderet?" som ble gjort om til en mini-serie av NRK her for litt siden. Den gikk til og med på kino. Harstad skriver også gode skuespill, jeg har ikke lest Brødmannens memoarer – jeg har faktisk ikke engang visst at den fantes. Ellers har jeg lest alt han har publisert.

Nå kunne jo dette blitt et ganske kleint blogginnlegg – siden jeg ikke har lest boken jeg har tenkt til å si noe om – men heldigvis er dette internettets tidsalder og litt googling løser det meste. Brødmannens memoarer er et verk i tre deler som fortelles gjennom monologer og dialoger i dagboksform på tre bevisst feilstavede steder (høres pretensiøst ut, men gi Harstad en sjanse): Acapulco i Mexico, New York og Matterhorn. I korte trekk handler stykket om fillete notater, de meksikanske alpene, fuktige sokker, kloakk, rotter, alligatorer i New York, en tonedøv ukrainer, en uhygienisk kloakkmester, en krokodillemann, en livsfarlig baker, en bokfører med uavklart forhold til egen seksualitet, en datter med kronisk forkjølelse, en matrone fylt av 196kg rå kjærlighet - og et tonn problemer og uante mengder hvetemel.

Black Box teater beskriver Brødmannens Memoarer som "en teaterproduksjon som utforsker monologen som form, blandet med klassisk dramatikk, visuelt hørespill, lydeffekter og video, ledet av karakterer med en hang til overdreven positiv tenkning, selvbedrag, uavklarte forhold til egen seksualitet, forvrengt virkelighetsbilde, manglende hygiene og et ambivalent forhold til Beckett, Kafka og de andre surmulerne."

Høres ut som et stykke jeg kunne tenke meg å dra på teater for å se!

en litterær tatovering

Da jeg var 18 - bestemte jeg meg over en McFlurry for å ta en tatovering. Min beste venninne var med meg, og syntes det hele var en strålende om enn noe impulsiv ide. Jeg hadde ikke tenkt på hva jeg ønsket å tatovere. Det var sekundært syntes jeg. Etter ti år med en litt klumset tegnet fugl av sør-amerikansk opprinnelse nederst på magen har jeg skiftet mening. Det er slettes ikke det samme. Man bør tenke seg godt om. Siden den gang har jeg ikke hatt lyst på flere tatoveringer. Jeg skulle tross alt godt ha vært for uten den ene jeg hadde. Da lillesøster kom hjem få måneder senere med Angel tatovert i skriftstørrelse 200 over korsryggen til en mindre imponert far, følte jeg at min tyvekronersstore fugl helt klart bar sin del av skylden. Uansett. Jeg har sett endel mer og mindre fantastiske litterære tatoveringer og har kategorisert dem etter forfatter. Enjoy!

Hvis du skulle hatt et boksitat/bilde tatovert på deg, hva skulle det vært da? Selv er jeg i tvil og problemstillingen er nok så hypotetisk. Kanskje:

Enduring tedium over real time in a confined space is what real courage is. 
David Foster Wallace i The Pale King - om å arbeide

A is A 
Ayn Rand i Atlas Shrugged om økonomi og politikk.

Augustkjøp

Her er bøkene jeg har kjøpt denne måneden - gleder meg til å lese og anmelde dem!

The Language of Flowers av Vanessa Diffenbaugh
Under den viktorianske perioden ble blomster oftest brukt for å symbolisere romantiske følelser. For Victoria Jones derimot, har de gjort nytten for å kommunisere sorg, mistillit og ensomhet. Etter en vanskelig barndom i barnevernssystemet og fosterhjem  klarer ikke Victoria å slippe noen innpå seg. Hennes eneste måte å kommunisere med verden rundt seg er gjennom blomster. Ved fylte atten år oppheves barnevernets ansvar for Victoria, og hun har ingen sted å gå – så hun sover i en park, der hun lager sin egen liten hage. Det tar ikke lang tid før en lokal blomsterhandler oppdager talentet hennes og tar henne inn i butikken sin. Victoria forstår så at hun har en gave – hun kan hjelpe andre gjennom blomstene hun velger til dem. Spørsmål om hva som har manglet i livet til Victoria dukker opp, og hun må bestemme seg for hvorvidt det er verd å risikere alt for å kunne bli lykkelig.

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry av Rachel Joyce
Da Harold Fry en morgen går for å poste et brev, og forlater kona støvsugende i andre etasje, har han ikke den fjerneste anelse om at han kommer til å ende opp med å vandre fra den ene enden av landet til den andre. Han har ikke på seg gode sko å gå i, kart, kompass, regntøy eller mobiltelefon. Likevel er han hellig overbevist om at han må fortsette å gå, noen andres liv avhenger av det.
Det er seks år siden Rachel Joyce skrev The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry som et hørespill for BBC Radio 4. Den vant en pris for beste hørespill, og var sterkt inspirert av forfatterens far, som hadde kreft på den tiden. Boken er nå nominert til Bookerprisen 2012.

White Teeth av Zadie Smith  
Første nyttårsdag 1975 sitter Archie Jones i bilen sin – parkert i en av Londons gater. Han venter på at eksosen skal fylle bilen, han har rett og slett gitt opp. Den avgjørende faktoren? Han slo kron eller mynt. Han reddes tilfeldigvis av en irritert halalslakter som banker på ruten for å be ham flytte bilen – siden han blokkerer vareleveringen. Historien handler om vennskapet mellom briten Archie og den bengalske muslimen Samad – og deres familier i London. Boken belyser utfordringene innvandrere og deres barn opplever i møtet mellom forskjellige kulturer. Høres litt tørt ut, men hei – jeg har hørt den skal være veldig bra. Den har for øvrig vunnet en rekke priser og blitt føyet til Time magazines liste over de 100 beste engelskspråklige romanene fra 1923-2005.

Battle Royale av Koshun Takami
Battle Royale bygger på følgende premiss: en klasse ungdomsskoleelever fraktes til en fraflyttet øy, der de som del av et nådeløst autoritetssøkende program væpnes og tvinges til å kjempe mot hverandre til bare en overlevende er igjen. Battle Royale har blitt beskrevet som Fluenes Herre for det 21. århundre. Det trekkes også ofte paralleller mellom Battle Royale og The Hunger Games (Dødslekene). Jeg så filmen da jeg var tenåring selv – og etter jeg likte The Hunger Games så godt som jeg gjorde – var det ganske naturlig å kjøpe denne. Gleder meg til å sammenlikne de to.

Og ja, jeg har kjøpt alle sammen til å lese på Kindle - hvilket kanskje er like greit da bokhylla tar over stua.

med hodet fullt av Gatsby

Jeg er i gang med en ny bok, men burde kanskje tatt en pause - for hodet mitt er fortsatt fylt med Gatsby. Ellers har helgen vært fin, med unntak av en svært driftig liten veps i dyna - som stakk stakkars småkleine meg 3 ganger før jeg skjønte hva som skjedde. Vi var på Elvefestivalen og så Robyn - stas!

F.S Fitzgerald - The Great Gatsby

mitt hundrede blogginnlegg dedikeres til en bokanmeldelse av The Great Gatsby. Jeg la fra meg denne på et tidspunkt - da jeg var ca. midtveis i den, den var rett og slett litt kjedelig. Etter å ha lest hva Silje syntes om den, valgte jeg likevel å lese den ferdig, det har jeg ikke angret på! Boken er rangert som en god nummer to på Modern Library's liste over de 100 beste bøkene gjennom all tid.
Ulysses var nr 1, så slipper du å slå opp det. Nei, jeg har ikke lest den jeg heller.

Forfatter: F.S Fitzgerald

Tittel: The Great Gatsby (1925)

Trivialia: Boken om det glade tyvetall og den amerikanske drømmen er iferd med å filmatiseres for sjette gang. Nyinnspillingen, med Leonardo DiCaprio i hovedrollen som Gatsby kan ventes å ha premiere rundt juletider (de sier juletider i traileren men det står sommeren 2013 på IMDB - så jeg er ikke sikker). Verdens vakreste kvinne ( i følge meg) - Gemma Ward, har også fått en liten rolle. Jeg gleder meg til å se filmen og anbefaler dere å lese boken først!

Første setning: In my younger and more vulnerable years my father gave me some advice that I've been turining over in my mind ever since.

I et nøtteskall: The Great Gatsby handler om den amerikanske drømmen - å bli rik og klatre i sosiale lag. Året er 1922 og Gatsby har skapt seg selv etter drømmene han hadde som 17åring. Han er rik, sofistikert og holder fantastiske fester flere hundre kommer på, likevel er han egentlig alltid alene. Er kampen om å komme i det gode selskap verdt det, og hvor godt er egentlig det gode selskap? Dette er en bok som du liker bedre og bedre jo mer du tenker på den.

Favorittutdrag: 
"If personality is an unbroken series of successful gestures, then there ws something gorgeous about him, some heightened sensitivity to the promises of life, as he were related to one of those intricate machines that register earthquakes ten thousand miles away."

"Well, she was less than an hour old and Tom was God knows where. I woke up out of the ether with an utterly abandoned feeling, and asked the nurse right away if it was a boy or a girl. She told me it was a girl, and so I turned my head away and wept. "All right", I said, "I'm glad it's a girl, and I hope she'll be a fool - that's the best thing a girl can be in this world, a beautiful little fool."

"I like large parties. They're so intimate. At small parties there isn't any privacy".

"They were careless people, Tom and Daisy - they smashed up things and creatures and then retreated back into their money or their vast carelessness, or whatever had kept them together, and let other people clean up the mess they had made..."

Tanker i ettertid: Gatsby tjente pengene sine ved å importere og selge alkohol under alkoholforbudet på 20-tallet, han fant på en historie om gamle penger for å dekke over dette for å passe best mulig inn i samfunnslaget han drømte om å være en del av. I boken oppgis Daisy å være en sentral del av motivasjonen unge Gatz har for å bygge opp karakteren Gatsby. Hvorvidt Gatsby elsker Daisy eller det tilsynelatende lykkelige, bemidlede og ukompliserte livet hun representerer (den amerikanske drømmen) blir jeg likevel i tvil om siden han allerede som 17åring begynte å planlegge personen han ønsket å bli. Gatsby er generøs, dannet og søkkrik. Alle som er noen kommer på festene hans, men de fleste sladrer om ham - og bokens slutt viser at selv "venner" prioriterer piknik foran hans begravelse. Daisy slår meg som den minst sympatiske av alle. Gatsby gir henne alt, han ofrer seg komplett og hun er for feig til å ta i mot. Hun forsvinner med sin utro ektemann så snart det blir konflikt. Boken sier noe om den amerikanske drømmen - og hvor (lite) oppnåelig den er. Det som på overflaten kan se ut som målet - er bare et tomt skall, for det gode selskap er ikke så godt. Det er fullt av voksne priviligerte mennesker som oppfører seg som barn, som ikke tar ansvar og som er blottet for lojalitet. Det er en sår historie, men en veldig vakker en.

Anbefales: Du som tenker du burde lese en klassiker, men ikke vet helt hvor du skal begynne.

Karakter: A etter å ha tenkt meg litt om. Har blitt mer og mer glad i den etter jeg leste den ferdig.

Vedder på at Murakami vinner Nobels litteraturpris

Av alle sære ting å vedde på - oddsen for at Haruki Murakami vinner Nobels litteraturpris er satt til 10/1 av Ladbrokes. Dette plasserer ham foran nederlandske Cees Noteboom og kinesiske Mo Yan som begge har 12/1 i odds. Legger vi spillet til side et øyeblikk kan vi jo fokusere litt på mannen selv og hans litterære verk.

Murakamis romaner har splittet litteraturkritikerene i to kategorier
1) De som syntes skrivemåten hans er revolusjonær og fengslende med en unik bi-kulturell stil og renhet.
2) De som syntes han er kjedelig og forutsigbar. Hovedargumentene på denne siden er at romanene er veldig like i stil og bruk av virkemidler (katter, kvinneører, ødipuskompleks og parallelle virkeligheter høres kanskje kjent ut?).

Denne spliden han har skapt hos kritikere kom kanskje best til syne i juni 2000, da et av Tysklands viktigste litteratuprogram på TV "Das literarische Quartett" diskuterte Murakamis verk. Marcel Reich-Ranicki - kanskje den mest kjente litteraturkritikeren i Tyskland kunne ikke få fullrost bøkene nok, i mens en av hans motstandere i debatten, Sigrid Löffler fra Østerrike beskrev bøkene som pornografiske og litterær fastfood uverdig all oppmerksomheten de har fått (hadde vært morsomt å hørt hva hun mente om fifty shades of Grey...). Diskusjonen ble så opphetet at TV programmet ble avsluttet - etter 20 år på lufta.

The Complete Review har listet opp noen generelle fordeler og ulemper ved Murakamis bøker.
Fordelene inkluderte at historiene er fantasifulle, men samtidig på mange måter mulige å kjenne seg igjen i. Det ble også nevnt at karakterene utviklet seg på en interessant måte, og at selv om temaene som ble drøftet ofte var store og tunge kjørte historiene seg aldri fast i ettertenksomheten og konkluderer med at det hele er for vrient. Han har også fanget tidsånden, roser kritikerne - denne følelsen av misnøye og uro som karakteriserer vår tidsalder. Blant ulempene nevnes at oversettelsene ofte inneholder radikale kutt, og at det ofte er skifte i oversettere. Murakami får også kritikk for at karakterene hans er forutsigbare og har mange av de samme trekkene. På samme måte trekkes det frem at også handlingene i bøkene ofte er like. Noen irriterer seg også over de konstante referansene til popkultur, spesielt amerikansk sådan.

Jeg ser rosen. Jeg forstår kritikken. Vel, bortsett fra dette med at han er fastfood og pornografisk, det tror jeg ikke så mange mener og heller ikke jeg. Murakami forteller en brilliant historie. Styrken er at den er brilliant. Svakheten er at det er EN historie. Det er litt som Coldplay. How many ways can I sing my one song? Poenget er likevel, Murakami er fantastisk. Han er helt klart en av mine favorittforfattere - og lurer du på hvilken bok du skal velge av ham anbefaler jeg 1Q84, så skjønner du raskt hvorfor han kommer til å vinne den Nobelprisen innen litteratur.

Jeg heier på Murakami. Jeg har forresten anmeldt flere av bøkene hans på bloggen her allerede:

Anmeldelse av 1Q84 (bok 1,2 og 3)
Anmeldelse av After Dark

Har lest endel flere, men ikke skrevet anmeldelser da det var før bloggens tid. Kanskje jeg skulle bladd igjennom de på nytt.

Importerte yngre kvinner og gamle norske menn

Det høres ut som en passasjerbeskrivelse på flightene mellom Bangkok-Oslo og Oslo-Tromsø, men det er altså bokhøsten jeg forsøker å oppsummere. Gerd Elin Stava Sandve har skrevet et innlegg i Dagsavisen (fre 17.aug.) som jeg mener treffer spikeren rett på hodet. Hvor blir det av kvinnelige kvalitetsforfattere?

Linnea Myhre - En av de få norske kvinnelige forfatterne som ble frontet av forlaget sitt i år.

"Den norske kvalitetslitteraturen overlater forlagene til de samme gamle gubbene som i fjor. Og i 2002. Og i 1992." Gerd Elin Stava Sandve

 Bokhøsten er i full gang med forlagenes presentasjoner av høstens utgivelser. iPhonene til markedsavdelingene er garantert ubehagelig varme, innsalget av forfattere til omtale av media er i fokus. I høstens bokbutikker kan leserene vente seg noen bord med importerte damebøker av den lettbeinte typen, ellers blir utvalget ganske likt som før: Fløgstad, Ambjørnsen, Saabye Christensen og Petterson - godt voksne menn med ti-år med bokklubbbøker bak seg.

Bokhandlene speiler naturlig nok det forlagene gir dem. Stava Sandve har likeså godt delt høstens boktilbud inn i to hovedkategorier:
1) oversatte utenlandske damer i 30-40 årene
2) 50-60 årige norske menn
Erotikk, romantikk og slektskrøniker er representert av første kategori, i mens de seriøse kvalitetsutgivelsene er ført i pennen av sistnevnte. 

Hva er det som gjør at det er så få veletablerte kvinnelige forfattere i Norge - når det hvert år er ca like mange kvinner som menn som debuterer med sin første bok? Spør Stava Sandve. Selv går jeg litt i pausemodus når noen begynner å snakke kjønnsdiskriminering, innkvotering og glasstak. Glassklokke, ja. Glasstak, nei. Som ung kvinne har jeg aldri blitt tatt i mot med annet enn åpne armer i de profesjonelle sammenhenger jeg har befunnet meg i. Innkvotering av kvinner i styrer var for meg et av de største overtrampene mot flinke kvinner i arbeidslivet noen gang. Men nå er jeg helt klart i gang med en digresjon. Poenget er - Stava Sandve har noe mer enn røde strømper - hun har et poeng: Kvinnene forsvinner etter et par år, mennene består.

"Høstaktuelle Vigdis Hjorth tilhører samme generasjon som Saabye og gjengen, men i nærheten av hans berømmelse og status er hun ikke, tross gode anmeldelser gjennom mange år. Av de to kvinnene som på åtti- og nittitallet kunne hamle opp med manneligaen døde Anne Karin Elstad i april, mens det er gått tre år siden nå 69 år gamle Herbjørg Wassmo kom med en ny roman. Innen krim finnes unntak som Unni Lindell, men krimmen er et eget kretsløp". Gerd Elin Stava Sandve

 Det er ikke mange dagene siden Linnea Myhre viste forlagsbransjen at det er et sultent marked for oppegående litteratur fra norske kvinner. Førsteopplaget er for lengst revet fra hyllene. 

Stava Sandve argumenterer med at det er en klar forskjellsbehandling hos forlagsbransjen av menn og kvinner. Av høstens lanseringer var det ikke mange kvinnelige forfattere som var i fokus. Nye forfatterskap, særlig kvinnelige promoteres ikke like heftig som mer etablerte mannlige forfattere. Jeg forstår at bestselgende forfattere promoteres, men det bør jo også være et mål å kunne dyrke frem nye talenter - om bransjen skal ha noen fremtid? Her føler jeg man tar en snarvei, man sier "hva er vitsen, det er lettere og billigere å importere ferdigkjøpte bøker med godt salgspotensial fra utlandet". Selvfølgelig skal vi ikke ha en proteksjonistisk bokhandel skånet for utenlandske talenter, men vi må også våge å satse på våre egne. 

Tiden forlag hadde kun en kvinnelig forfatter på scenen på sin bokpresentasjon, bloggeren Linnea Myhre. Aschehoug hadde også flere kvinnelige debutanter, men  valgte Jenny Skavlan til å representere damene med sin hobbybok om hvordan man kan gjøre gamle klær moteriktige. Ingen kvinnelig essayist, lyriker eller romanforfatter ble visst ansett som like viktig. De hadde kanskje tidsbegrensninger da? Tenker man kanskje. Gerd Elin Stava Sandve drukner det argumentet lett med informasjon om at den helt klart største bolken av programmet var satt av til jovial fotballhyggeprat mellom Jo Nesbø og Kjetil Rekdal. Det sier noe om det generelle litterære ambisjonsnivået for høsten. 

"En litteratur som kun reflekterer halve befolkningens erfaringer er ingen nasjonal litteratur. Norske lesere, hvor flertallet er kvinner, hadde fortjent bedre." Gerd Elin Stava Sandve

Sylvia Plath

S.Plath - The Bell Jar

På tide med en ny klassiker, så jeg bega meg ut på The Bell Jar, som jeg bestandig har hatt lyst til å lese. 

Forfatter: Sylvia Plath (ga først ut boken under pseudonymet Victoria Lucas).

Tittel: The Bell Jar

Trivialia: Sylvia Plath begikk selvmord i i 1963 ved å skru på kjøkkengassen. 

Første setning: It was a queer, sultry summer, the summer they electrocuted the Rosenbergs, and I do not know what I was doing in New York.

I et nøtteskall: I denne semi-biografiske boken forteller Sylvia Plath om sin kamp mot klinisk depresjon. Som metafor (ikke analogi - lærte forskjellen på jobb i dag) for depresjonen bruker hun en glassklokke, som stenger verden ute/deg inne. Inne i glassklokken finnes bare din egen ubalanse og luft som for lengst har sluttet å sirkulere. Begavede og vakre Esther er i NYC på et prestisjetungt stipend for en kvinnepublikasjon av noe slag, hun burde virkelig leve livet - men allerede fra starten av er det tydelig at Esther er ute av balanse.

Favorittutdrag:

I guess I should have been excited the way most of the other girls were, but I couldn’t get myself to react. I felt very still and very empty, the way the eye of a tornado must feel, moving dully along in the middle of the surrounding hullabaloo. 

There must be quite a few things a hot bath won't cure, but I don't know many of them. Whenever I'm sad I'm going to die, or so nervous I can't sleep, or in love with somebody I won't be seeing for a week, I slump down just so far and then I say: "I'll go take a hot bath." 

I saw myself sitting in the crotch of this fig-tree, starving to death, just because I couldn’t make up my mind which of the figs I would choose. I wanted each and every one of them, but choosing one meant losing all the rest, and, as I sat there, unable to decide, the figs began to wrinkle and go black, and one by one, they plopped to the ground at my feet. 

I decided to practice my new, normal personality on this man who, in the course of my hesitations, told me his name was Irwin and that he was a very well paid professor of mathematics, so I said "All right" and matching my stride to Irwin's, strolled down the long, ice-encrusted flight at his sid 

I took a deep breath and listened to the old brag of my heart. I am, I am, I am. 

Tanker i ettertid: 

Boken har fått kultstatus i enkelte miljøer. Det kan jeg forstå, selv om jeg nok har det litt for bra om dagen til at den appellerer til meg med samme tyngde som jeg vet den har slagkraft til. Dette er en utrolig god skildring av hva det vil si å være klinisk deprimert, dessverre syntes jeg ikke det er så mye mer enn det. Det er som en heavy versjon av Girl Interrupted - med et litt tynnere plot.

Anbefales: Vel, her kommer vi litt inn på det jeg nevnte i forrige avsnitt. Hvem bør man egentlig lese The Bell Jar - og når bør man lese den? Hvis man er deprimert eller nedstemt får man nok mest ut av den, men samtidig har jeg hørt folk si - det gjorde det verre. Det kan jeg tro. Er du forøvrig deprimert bør du snakke med legen om det. 

Karakter: C

Endelig høst!

Jeg føler meg snytt for sommer, likevel er det greit den er over. Høsten er helt klart min favorittårstid. Det regnet jeg for to uker siden irriterte meg over er nå en invitasjon til å krølle meg sammen i godstolen med en god bok og en kopp varm te. Jeg vet det ikke henger på greip, men høsten er best fordi det betyr at man er ferdig med å vente. Hele sommeren er jo bare venting. Vente på bedre vær, vente på ferie, vente på feriepenger, vente på skattepenger, vente på familie og venner som er på ferie. Vente, vente, vente. Så kommer høsten - og det er som et startskudd går av. Som student skal man ha nye fag, nye bøker, kanskje ny leilighet, ny skole - det er som om man endelig kommer igang etter tre måneder med venting. I år er min første høst der jeg ikke er student. Det er litt rart, tror jeg kommer til å glede meg over andre bøker enn pensum når bladene skifter farge og lufta blir kald og frisk.

Noveller, baby!

Jeg liker formatet - det er perfekt for en togtur, det lille gløttet med sol man får i løpet av en norsk sommer - eller tiden det tar fra jeg legger meg til jeg sovner. Jeg snakker om noveller, eller short stories som det heter på nynorsk - eller iallefall på dansk (seriøst, de sier teenager).

Jeg har vært søt og laget en oversikt over forfattere og novellesamlinger jeg virkelig liker.

Helle Helle - Rester (og Biler og dyr)
12 finfine historier fordelt på litt over 100 sider.

Helle skriver om livet, hverdagen vi alle kan relatere oss til. Hun bruker et forholdsvis enkelt språk, likevel blir det aldri kjedelig. Når man begynner å lese Helles noveller er det som det brer seg en uro i kroppen. Hovedpersonen er i de fleste tilfeller en kvinne- og hennes mann, tidligere kjæreste, eller en vilt fremmed. Overflaten sprekker sakte men sikkert opp ettersom historiene utvikler seg. Alt man helst skulle fortiet eller vært ferdig med, det kommer til overflaten. Det er i det hele mange etterlatte og glemte ting i boken, som viser seg å ha stor betydning. Dette er historier som kan leses mange ganger, hver gang får man et nytt utbytte.



Johan Harstad - Ambulanse
11 genialt sammensydde noveller fordelt på ca 100 sider.

En liten novellesamling som oppfordrer deg til ikke å gi opp og rulle deg i bobleplast foran TVen for å dø. Hold ut, er budskapet i denne lille novellesamlingen som fiffig knytter elleve små, men gode historier sammen. "Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men de går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene." Det viser seg likevel ikke å stemme helt, for alle karakterene i de elleve novellene møtes og berører hverandres liv på en eller annen fiffig måte. 



David Foster Wallace -Brief interviews with hideous men
Intervjuer du ikke vil glemme om håpløse menn fordelt over 270ish sider

David Foster Wallace var for samtidslitteraturen hva Kurt Cobain var for grunge. Jeg var oppriktig knust da han for to år siden avsluttet livet, ved å henge seg utenfor huset i California. Wallace hadde slitt med depresjon siden studietiden. Depresjon var ofte et tema i bøkene hans, men han skrev aldri om sine personlige lidelser. I allefall ikke direkte.
Boken ble faktisk filmatisert av han fantastiske fyren fra The Office og jeg tenkte at dette, det må jo bli gull. Dessverre skjedde det som så ofte skjer i konverteringen fra bok til film - det ble skitt. Nå sporet det litt av her. Hovedbudskap: Boken er briljant.


Legger ved et av intervjuene  fra Brief interviews with hideous men, så skjønner du hva jeg snakker om:

.I. #11 06-96
Vienna VA

‘All right, I am, okay, yes, but hang on a second, okay? I need you to try and understand this. Okay? Look. I know I’m moody. I know I’m kind of withdrawn sometimes. I know I’m hard to be in this with, okay? All right? But this every time I get moody or withdrawn you thinking I’m leaving or getting ready to ditch you- I can’t take it. The thing of you being afraid all the time. It wears me out. It makes me feel like I have to, like, hide whatever mood I might be in because right away you’re going to think it’s about you and that I’m getting ready to ditch you and leave. You don’t trust me, you don’t. It’s not like I’m saying given our history I deserved a whole lot of trust right off the bat. But you still don’t at all. There’s like zero security no matter what i do. Okay? I said I’d promise I wouldn’t leave and you said you believed me and that I was in this with you for the long haul this time, but you didn’t. Okay? Just admit it, all right? you don’t trust me. I’m on eggshells all the time. Do you see? I can’t go around reassuring you all the time.’

Q.
‘No, I’m not saying this is reassuring, what this is is just trying to get you to see- okay, look, things ebb and flow, okay? Sometimes people are just more into it than other times. This is just how it is. But you can’t stand ebb. It feels like no ebb’s allowed. And I know that’s partly my fault, okay? I know the other times didn’t exactly make you feel secure. But I can’t change that, okay? But this is now. And now I feel like anytime I’d just rather not talk or get a little moody or withdrawn you think I’m plotting to ditch you. And that breaks my heart. Okay? It just breaks my heart. Maybe if I loved you a little less or cared about you less I could take it. But I can’t. So yes, that’s what the bags are, I’m leaving.’

Fifty Shades Fanget

blir den norske tittelen på Fifty Shades of Grey. Jeg leste Andreas Wieses anmeldelse i Dagbladet og lo høyt. Episk bokanmeldelse!

"Boka kunne være solid plassert i sjangeren trivialporno, hvis det hadde vært nok porno i den i forhold til sidetallet. Den kunne til nød vært chick-lit, hvis språket hadde vært ment like komisk som det ufrivillig blir. Og den kunne ha vært en sjangerparodi hvis ikke lengden gjør den så monoton kjedelig."

"For å summere det opp: Det tar forbausende mange sider for vår rødmende heltinne å bli kvitt sin jomfrudom. Til gjengjeld har hun deretter aldri en dårlig orgasme-dag. Her hyles de fram, jorda skjelver og månen rister. Ustanselig og hver gang. Med unntak av noen klaps på rumpa, med og uten hjelp  fra SM-hjelpemiddelsentralen, er den fysiske sexen tradisjonell. Det er Anas tenningspunkt som er så lavt, og responsen så intens, at jeg ville advart henne mot å håndhilse på fremmede på gata."

Les Dagbladets anmeldelse her, om du enda ikke har gjort det kan du også lese min anmeldelse her.

Twitterature - klassikere gjenfortalt via Twitter

En av de artigste små bøkene jeg har eid må være Twitterature boken fra Penguin som jeg fikk i Nordaakers julekalender i fjor.

I Twitterature finner man over seksti klassiske litterære verk destillert gjennom Twitter - til noe de fleste bør kunne
a) forstå
b) overleve å lese
c) le av

Boken gir deg alt du trenger for å mestre den siviliserte verdens litteraturdiskusjoner, samtidig som den fritar deg for byrden av å lese flere tusen nedstøvede sider. Nå er det helt klart klassikere man bør lese, virkelig - men det er også endel klassikere jeg har lest, der jeg etter 100 sider spør meg selv, var det så få som kunne skrive på denne tiden at denne karen var landets eneste forfatter? Typisk meg som høyrevelger å tilskrive lav kvalitet manglende konkurranse.

 

Noen favoritt-tweets:

Paradise Lost by John Milton
@MorningStarlet
FALLING UNTO THE ABYSS!!!!! I'll talk more about why in several hundred pages to avoid any confusion.

The Metamorphosis by Franz Kafka
@bugged-out
This is so weird. I read that this kind of thing ususally reflects a deep disgust and discomfort with one's body. Is this true? Ana/Mia/Bug??

Crime and punishment by Fyodor Dostoyevsky
@RobPeterPayPaul
I got it, rather than accept financial aid from my friend, I'll murder an elderly money lender in cold blood.Why? I'm not telling.

Litt av en perle, altså. Morsomst er tweetene selvsagt om du har tatt deg bryet å lese noen av bøkene som omtales. 

Lesesirkel?

Har noen av dere noen erfaringer med lesesirkler? Jeg har ingen. Vel, det var jo nært på en gang. Jeg ble spurt om å være med å starte opp en lesesirkel, vi skulle lese Murakami – 1Q84, drikke rødvin og snakke om boka. Det kokte bort i kålen. Alle er jo så travle på hver sin kant. Jeg lurer litt på om det er med lesesirkler som det er med syklubber, er det faktisk noe litteraturprat? Det blir sikkert det man gjør det til. For meg er lesing en soloaktivitet, det handler ikke engang om meg – for oftest prøver jeg å få en pause fra både meg selv og omverdenen.

Jeg tror likevel jeg ville likt å diskutere med noen. Kanskje fikk de meg til å se ting i et nytt lys. Hvis jeg skulle satt sammen en lesesirkel av personer, og kunne velge mellom alle som har levd opp gjennom historien –skulle  følgende vært med:

Marilyn Monroe (Skuespillerinne/ikon) – fordi hun hadde noen virkelig gode tanker om livet, og stadig avbildes med bøker har jeg konkludert med at hun måtte være en spennende person å diskutere med. Skulle jeg ta feil, er hun iallfall en fryd for øyet.

David Foster Wallace (Forfatter) – fordi han har skrevet noen av de mest interessante observasjonene om mennesker og vår motivasjon jeg har lest. Han var åpenbart usedvanlig begavet og verden er et dårligere sted uten ham.

Winston Churchill (Politiker) – han hadde sikkert tømt vinflaska alene, men man kommer ikke fra at karen var usedvanlig målrettet, skarp og morsom som det holdt. 

Jeg tror faktisk jeg skal forhøre meg litt, om noen har lyst til å være med i lesesirkel - gi et lite pip!

Hvis du likte The Hunger Games

Hvis du ble helt oppslukt i The Hunger Games (Dødslekene på norsk) kan jeg anbefale Battle Royale og Lord of the Flies (Fluenes Herre på norsk). 

Silje vet hvem morderen er

Silje og jeg ble kjent da vi satt i Hovedstyret til Studensamskipnaden i Oslo sammen. Silje er en allsidig leser med forkjærlighet for intelligent krim og klassikere. Hun er stort sett å se i kjole på farten mellom jobben på UiO, møter i Arbeiderpartiet og leiligheten med en fantastisk utsikt over Oslo by. En kvinne med mange jern i ilden, og helt klart både katt- og bokelsker. Slikt liker vi.

Hva leser du på om dagen?
Munkekrim.

Munkekrim?
Ja, det er en forfatter som heter Ellis Peters som har skrevet en serie bøker som heter Cadfael Omnibus, historiene er lagt til Storbritannia på 1100-tallet. Det er en munk som har levd et ganske tøft liv tidligere, som har en Jessica Fletcher-tendens til å dumpe borti mysterier som han løser uten å bruke vold. Jeg liker den egentlig veldig godt. Jeg leste de for første gang sammen med pappa da jeg var liten, på norsk. Nå leser jeg de på engelsk.

Så du leser bøker omigjen om dagen, hvilke andre bøker har du lest flere ganger?
Det kommer helt an på hvilket humør jeg er i. Noen ganger er jeg i litt lettbent humør. Jeg liker godt å lese krimbøker igjen, fordi første gangen er man jo opptatt av å finne ut hvem morderen er, jeg gjetter det vanligvis ganske tidlig. Andre gangen får man med seg alle nyansene og kan følge med på hvordan morderen oppfører seg helt fra starten.

Hva har du lest i det siste?
Jeg har lest både skjønnlitteratur og faglitteratur i det siste. De siste bøkene jeg har lest var... skal vi se... Noe av det siste jeg leste var Forføreren av Jan Kjærstad. Den har jeg ikke kommet meg gjennom, den stresser meg litt fordi den hopper frem og tilbake i tid - også har han en magisk penis (Say what?!). Det gjør at jeg ikke har klart å lese ferdig den boka, vanligvis leser jeg fort. Denne magiske penisen gjør at om han ligger med en dame så får han hennes evner, så hvis han ligger med en kunstner kan han tegne og male godt etterpå. Dette er den første boken i en triologi, men jeg har helt gitt opp - det blir for sykt. Hvem skriver om magiske peniser, liksom.

Ellers har jeg lest Hanne Vibeke Holst med Kronprinsessen, som handler om en kvinne på 30 år som får jobben som miljøvernminister. Det er masse intriger, boken er godt skrevet.  "Koster livet som topp-politiker for mye?". Det kan minne endel om TV serien Borgen (som forfatteren selv har gått ut og sagt hun syntes er en tannløs fremstilling av dansk politikk).

Er det noen sjangere du velger oftere enn andre, har bøkene du leser noe til felles?
Nei, men jeg har temaer som opptar meg i perioder, si jeg leser en artikkel om noe jeg syntes er spennende, da er det ikke måte på hvor mange bøker jeg klarer å grave opp om det. Ellers leser jeg et stort spenn bøker alt fra Shakespeare til Sagaen om Isfolket. Er jeg sliten så leser jeg krim. Jeg liker ikke grafisk, voldelig eller grotesk krim - jeg foretrekker britisk krim som ofte er mer intelligent.

Noen favoritter?
Jeg liker Unni Lindell og har lest alt hun har gitt ut bortsett fra den siste boka, den er ikke kommet ut i pocket enda - og jeg nekter å betale 350 kr for krim. Jeg blir av og til kjempeforbannet på hovedkarakteren. Cato Isaksen er en utro slask, en elendig far og mann - men en habil etterforsker. Selv om han ikke har tid til å stille opp for familien sin har han tid til å ligge med alt som kan krype og gå av kvinner. Han er stakkarslig som menneske. Han ofrer alt for jobben, men har et problem med kvinner med autoritet. Han har endel lite sympatiske sider. Krimgåtene er psykologiske og språket er veldig godt i disse bøkene. Jo Nesbø er for meg vel brutalt, i tillegg til at det får være måte på antihelt også. Uansett, jeg unner kona til Cato bedre - han gjør meg eitrende forbanna.

Hvordan har sommeren vært med tanke på lesing?
Det dårlige været i sommer har gjort at jeg har lest mindre enn jeg pleier om sommeren. Jeg foretrekker å ta inn D vitaminer med bøkene. Når det regner er det lett å velge play station i steden.

Klassikere eller moderne litteratur?
Jeg leser heller klassikere enn nye bøker og har nesten lest alt Ibsen har gitt ut.

Kan du tenke ut en klassiker alle burde ha lest?
Det er et vanskelig spørsmål. Det er noe med leseropplevelsen som er avhengig av leserens egne omstendigheter, det merker man jo godt når man forsøker å lese en bok igjen. Jeg er en stor Ibsentilhenger. Rosmersholm eller Når de Døde våkner, kanskje?

Tror du mennesker leter etter bøker som forteller vår egen historie?
Ja på mange måter tror jeg vi gjør det. Jeg har knyttet en rekke klassiske litteraturkarakterer til ulike relasjoner jeg har hatt. Det er ofte slik at de beste leseropplevelsene treffer en nerve, at man tenker "Yes! Dette kjenner jeg meg igjen i". Sissel Gran skrev boken Hekta om ubalanserte kjærlighetsforhold, en periode tenkte jeg at jeg kjente meg veldig godt igjen i den - hadde jeg lest den nå hadde det vært helt annerledes. Den boka jeg har lest som traff meg best, er boken Ville Svaner. Det er en bok om tre generasjoner kvinner som levde i Kina - en biografisk roman som var både veldig fjern og veldig nær på samme tid. Jeg er fascinert av det kinesiske samfunnet, fordi det er så annerledes enn det trygge norske.

Allright, tusen takk!

Blad i posten vs hente blad på posten.

Å få noe annet i posten enn regninger er alltid god stemning, jeg vil ikke si det er den eneste grunnen til å abonnere på et blad, men tungtveiende er den i alle fall. Jeg får The Economist i posten ukentlig og koser meg med det, men fikk for meg at noe som omhandlet litteratur - det ville være saken. Det er jo endel bra å velge i. Valget falt likevel på en norsk publikasjon, bladet Bokvennen. Bokvennen kommer ut 5 ganger i året og har nylig kvittet seg med møllkule-stempelet sitt. I 2011 ble de kåret til nordens beste kulturmagasin og er helt klart norges største litteraturtidsskrift. Ikke at jeg tror konkurransen er så hard, men hei.

Fordi postmannen ikke mener noen ting passer i postkassa vår (som er en helt normal postkasse) fikk jeg hentelapp. Bladet kan hentes på nærmeste postkontor (andre siden av byen) i postkontorets åpningstid 10-14. Great. Det betyr at den eneste dagen jeg kan hente det er en lørdag, siden jeg - som folk flest jobber ukedagene. Så ei uke går og i dag er det endelig lørdag og jeg skal hente Bokvennen. Gjett hvem som ikke finner hentelappen. Facepalm.


Heldigvis klarer postmannen putte The Economist i postkassen. Hadde jeg fått hentelapp på det en gang i uka, kunne det like gjerne vært det samme med hele bladet.


I dag skal vi forresten på IKEA for å kjøpe mer bokhylleplass. Hurra!

Når bloggere skriver bøker

 Det er utkommet en rekke bøker fra bloggere i år, du er kanskje skeptisk? Vel, jeg har lyst til å lese bøkene til Isabella Løwengrip, Caroline Berg Eriksen og Linnea Myhre. De er alle flotte jenter og inspirerende på hver sin måte, syntes jeg.

Isabella er 21 år og en av Sveriges mest fremgangsrike unge mennesker. Som 16åring hadde hennes blogg Blondinbella en halv million lesere i uken, da denne i 2007 genererte fem millioner kroner i annonseinntekter startet Isabella sitt første selskap, Blondinbella AB. Året etter var hun Sveriges mest googlede person. I dag figurerer hun ofte i media som et ansikt for sin generasjon og driver ytterligere fire foretak; tidsskriftet Egoboost, et klesmerke, et bloggnettverk og et investeringsselskap. De siste årene har fokuset vært på unge kvinners selvtillit og det å tørre å tro på seg selv. Høsten 2010 debuterte hun som forfatter med en håndbok om selvtillit for unge kvinner. Boken bar tittelen Egoboost og har solgt i alt 50.000 eksemplarer. Isabella har akkurat skrevet ferdig sin andre bok - Isabellas hemligheter som ble sluppet våren 2012. I fjor lanserte hun også tidsskriftet Egoboost Magazine som skal inspirere jenter til å gjøre karriere og våge å tro på seg selv.

Caroline er 25 år og gift med en fotballspiller (han som en gang sa Beyonce er feit - husker ikke hva han heter, men han var helt klart ute på viddene der). Caroline blogger om mote, kosthold og trening. Kosthold og treningsbiten er kanskje den mest interessante. Caroline er en duracellkanin med joggesko, så om man mangler trenings-motivasjon er det bare å gå inn på bloggen. Kostholdet hun promoterer er lavkarbo, så boken hennes - En fotballfrues bekjennelser er et knippe oppskrifter, noen tanker om kropp og hverdagen som fotballfrue. Det er minst like mange som har et problem at et slag med Caroline, som liker og leser bloggen hennes. Nå har jeg ikke noe statistisk grunnlag, men du kan jo søke det opp i Kvinneguiden - der hun må gjennomgå både den ene og den andre formen for mer og mindre latterlig kritikk enten det dreier seg om kropp eller valg av dopapir. Den vanligste kritikken er dog at hun fremstiller livet som rosenrødt, til det svarer Caroline ganske enkelt at hun er lykkelig.

Om Isabella snakker om karriere og Caroline syntes tilværelsen er rosenrød kan man raskt konkludere at Linnea har meldt seg ut for lengst. Linneas blogg - alt du vet er feil, ble nylig avsluttet etter å ha haltet en stund, med den gledelige nyheten at hun skulle skrive bok. Boka er nå ute - og heter Evig Søndag. Linnea har blitt kalt sinnablogger, men om hun er sinna mer enn apatisk vet jeg egentlig ikke. Hun skriver om livet med depresjon og spiseforstyrrelser med en ærlighet, humor og selvinnsikt få har sett før. Det er mange som kjenner seg igjen i Linnea, på godt og vondt. Kanskje mest på vondt. Av bloggerene som er nevnt her, er Linnea helt klart den med det største talentet for å skrive, hun har en særegen stemme - og den er god. Jeg gleder meg til å lese denne boka.

Er det noen av bøkene du har lest, eller kunne tenke deg å lese?

E.Ivey - The Snow Child

Så, tegningen er ikke ferdig (for å være ærlig er den ikke engang påbegynt) enda, men her er bokanmeldelsen av The Snow Child.

Forfatter: Eowyn Ivey

Tittel: The Snow Child (2012)

Trivialia: Eowyn jobber i en uavhengig bokhandel i Alaska. Historien er basert på et russisk eventyr.

Første setning: "Wife, let us go into the yard behind and make a little snow girl; and perhaps she will come alive, and be a little daughter to us."

I et nøtteskall: Hvor villige er vi til å tro på mirakler, bare vi trenger dem sårt nok? Vel, jeg vil argumentere for at vi er ganske villige. Religion eksisterer jo, selv om vitenskap kan forklare det meste. Et eldre barnløst par bygger en liten snøjente i hagen bak huset i Alaska. Få dager etter begynner de å se en liten pike mellom trærne i skogen rundt huset. Hun har på seg de samme vottene og skjerfet de dekorerte snøjenta med, og har en rødrev som følge.

Favorittutdrag: 
"She tried not to look out the window. If only it would snow.Maybe the white would soften the bleak lines. Perhaps it could catch some bit of light and mirror it back into her eyes."

"Was it as Ada had suggested, that we can choose our own endings, hoy over sorrow? Or does the cruel world just give and take, give and take, while we flounder through the wilderness?"

"You did not have to understand miracles to believe in them, and in fact Mabel had come to suspect the opposite. To believe, perhaps you had to cease looking for explanations and instead hold the little thing in your hands as long as you were able before it slipped like water between your fingers".

Tanker i ettertid:
Jeg likte det opprinnelige eventyret, men boken er så mye mer enn en spinn på en gammel russisk historie. Boken sier noe om hvor skjør livsgleden er, og hvordan rasjonalitet kan stå i veien for lykke. Det eneste riktige er å gi slipp på noe, og håpe det kommer tilbake etter eget forgodtbefinnende. Hadde det gamle ekteparet forholdt seg til snøjenta som noe annet enn et mirakel ville relasjonen aldri ha fått utvikle seg til den familiekjærligheten boken kan fortelle om.

Anbefales: De som liker TV-serien Once up in a time, gode historier og gamle eventyr.

Karakter:  Etter mye tvil blir det ikke en B, men en god C. 

Bøker som inspirasjon - the Snow Child

Jeg leser en bok akkurat nå som heter "the Snow Child". I boken lager et gammelt barnløst ektepar en jente av snø, og ikke lenge etter begynner de å se en liten lyshåret jente med en rødrev på slep i skogen. Boken inspirerer meg virkelig til å tegne snøjenta og reven. En rask googling viser at den har hatt samme effekt på andre. Anmeldelse og muligens tegning kommer snart! Så lenge kan dere jo kose dere med disse.

 

Dubai i bilder

ankom Dubai sent på kvelden og ble oppgradert til suite!

Ser bra ut - helt til du prøver å sitte to i, da blir det fort mer komisk enn romantisk

 

Det var Ramadan, så selv turistene var pålagt å overholde fasten (vi smugspiste) - her bryter vi fasten ved solnedgang, Iftar i et fancy hotell-telt.

Book-world - hello! Vel det var bildet jeg rakk å ta før sikkerhetsvakten kjeftet på meg. Ikke lov til å ta bilder. Jeez! Artig nok var Fifty Shades of Grey en av bestselgerene. Ikke så rart, kanskje, porno er jo forbudt i Dubai.

Burj Khalifa - verdens høyeste bygg. Du kan sette to Eiffeltårn oppå hverandre og de er fortsatt mindre. Vi måtte jo opp å kikke.

Gullminibank, selvfølgelig!

Business class hjem - jeg skjemmes bort!