E. Ferrante - My brilliant Friend (Min briljante venninne #1)

Det er bedre å komme sent til festen, enn å gå glipp av den. Og med det i mente leste jeg Min Briljante venninne. Det har forresten vært en fin uke som har gått, jeg har fått et par kilo julestemning i posten fra Egmont i form av julehefter - og sitteplass på torget hver morgen og ettermiddag har gjort at jeg har fått lest og pendlet samtidig.  Men nok om strekningen Drammen-Skøyen, tilbake til Napoli.

Dette er en bok om et vennskap som er så tett at det tangerer symbiose. Rett utenfor Napoli, i en liten nokså fatterslig by bor Elena og Lila med familiene sine. Begge er skoleflinke småjenter fra arbeiderkår, Lila skiller seg fra de andre barna i det at hun er svært egenrådig og ikke syntes å trenge noen. Denne selvsikkerheten tiltrekker Elena, som vil gå gjennom ild og vann for å være Lilas venninne, selv om Lila kan være både kontrollerende og slem. Vi følger de to småjentene gjennom oppveksten på 50-tallet frem til de blir unge piker på femten-seksten år. Dette er en bok som kan fenge mange.



Bildet er hentet fra: New York Times, jeg leste på Kindle

Forfatter: Elena Ferrante

Tittel: My Brilliant Friend (2011) Bok #1

Sideantall: 331 sider.

I et nøtteskall: Tuppen og Lillemor i postkrig-Italia. Raust med ørefiker og nabodrama.

Trivialia: Bokserien om de to venninnene blir TV-serie. Den blir castet med italienske skuespillere og språket blir også italiensk. Tror denne kan fenge mange, om den hedrer bøkene.

Favorittutdrag:
“Two more years: then I’ll get my diploma and I’m done.” “No, don’t ever stop: I’ll give you the money, you should keep studying.” I gave a nervous laugh, then said, “Thanks, but at a certain point school is over.” “Not for you: you’re my brilliant friend, you have to be the best of all, boys and girls.”

“At that moment I knew what the plebs were, much more clearly than when, years earlier, she had asked me. The plebs were us. The plebs were that fight for food and wine, that quarrel over who should be served first and better, that dirty floor on which the waiters clattered back and forth, those increasingly vulgar toasts. The plebs were my mother, who had drunk wine and now was leaning against my father’s shoulder, while he, serious, laughed, his mouth gaping, at the sexual allusions of the metal dealer. They were all laughing, even Lila, with the expression of one who has a role and will play it to the utmost.”

Tanker i ettertid:

Herlig genuin bok om vennskap mellom to smarte og driftige ungjenter. Både Lila og Elena er briljante og likhetene og forskjellene deres, selve måten de smelter sammen og glir fra hverandre igjen på, er kjernen i boken. Av og til virker det som Lila er ute av rekkevidde, at hun ikke kan nåes av noen, selv ikke bestevenninnen Elena. Elena på sin side får muligheter Lila bare kunne drømt om når hun sendes på skole for å lære latin og gresk. Lila skaper sine egne muligheter ut av de begrensede ressursene som er i hjembyen. Jeg likte denne boken godt og synes det store persongalleriet bidro til å vekke hele byen til live. Hvem som er den briljante venninnen er ikke så godt å si for både Elena og Lila er ekstraordinære. Jeg kommer definitivt til å lese neste bok i serien.

Karakter: B+

Har du lest denne serien og lurer på hva du skal lese nå? Same same, but different er Stål av Silvia Avallone.

Andre mener:
Tine synes Ferrante har skrevet en stor og filmatisk roman
Artemisia er ikke helt solgt, og peker også på paralleller til Stål.
Bjørn mener boken fortjener alle kritikernes superlativer
Clementine har aldri lest bedre om vennskap mellom to kvinner, og ber leseren se forbi tåpelig cover (hear, hear!)

Avisene er også bergtatt

 

Tags: #Napoli, #vennskap, #lesemer, #hurradeterenserie, #snakkis, #julegave

Jeg har forresten lyst til å tegne de to venninnene. Skal se om jeg får tid til det en kveld etter kosepoteten (det er babyen, ikke kjæresten som er så heldig å ha det navnet) har sovnet. Blir det tegning lover jeg å dele den med dere, lenge siden sist pantone tria marker-tusjene har fått svingt seg nå.

Nytt på min Kindle den siste uken

Med pendling kommer lesetiden tilbake og jeg har fylt opp min gule Kindle med noen nye bøker. Her er mine nyeste kjøp på bokfronten. Jeg leser My Brilliant Friend nå og liker den veldig godt. Anmeldelse kommer så snart jeg er ferdig.

I morgen får vi forresten vite hvem som er kortlistet innen de ulike litterære kategoriene til Costas bokpris. Der pleier det å vanke gode leseropplevelser. Jeg tenkte å lese noen av de nominerte innen kategoriene beste roman og beste debutroman i forkant av vinnerannonseringen 3. januar.

De av dere som er innom av og til ser kanskje at jeg har fått nytt design på bloggen. Det var lettere enn jeg hadde trodd, og burde vært gjort for lenge siden. Har du blogg fra Blogger anbefaler jeg deg Blogger Templates for Wordpress og Blogger fra Designer Blogs. Jeg ga 15 dollar og var ferdig på en halvtime. Ingen Veldig lite teknisk skill nødvendig. Greit å nevne at jeg ikke har fått noe betalt eller avslag i mine 15 dollar for å skrive om det.

Ellers håper jeg at tekoppen deres er full, at dere får sitteplass på buss og tog og at sidene flyr når dere leser. Ja, hva leser dere egentlig på om dagen? Hva er den beste boka jeg har gått glipp av i året jeg har vært borte?

P. Beatty - The Sellout (vinner av Man Booker 2016)

Dette er boka som vant Man Booker i 2016. Da jeg var ferdig med å lese den lurte jeg på hva i alle dager jeg hadde lest, egentlig. Satire, visstnok – men gudbedre. Jeg trengte noen dager til å fordøye.

The Sellout, eller Bonbon blant venner forsøker å gjenopprette området Dickens utenfor LA som en selvstendig by. Det er ikke så kontroversielt i seg selv, men Bonbon har større planer. Sammen med slaven sin (!) Homity, som er en slags lokalkjendis fordi han var barndomsstjerne i TV-serien Rakkerungene, forsøker han å innføre segresjon i både skole og kollektivtrafikk. Sorte her, hvite der. Til Bonbons forsvar er ikke slaveholdet av gamle Homity helt frivillig. Han jobber maks 15 minutter om dagen og insisterer på å bli pisket jevnlig, noe Bonbon er så lite lysten på at han betaler en dominatriks til å gjøre det for ham. Slikt blir det rettssak av.

 

Forfatter: Paul Beatty

Tittel: The Sellout (2015)

Sideantall: 289 sider

I et nøtteskall: Tema: Rase. Konklusjon: Vi har ikke kommet så langt som vi liker å tro. Så budskapet er ikke så originalt, hørt det før. Men aldri som dette. Samboer er litt uenig akkurat der. Mer om det siden.

Favorittutdrag

"The wretched of the Earth, he calls us. People too poor to afford cable and too stupid to know that they aren’t missing anything."

“One night, not long ago,” Foy said, “I tried to read this book, Huckleberry Finn, to my grandchildren, but I couldn’t get past page six because the book is fraught with the ‘n-word.’ And although they are the deepest-thinking, combat-ready eight- and ten-year-olds I know, I knew my babies weren’t ready to comprehend Huckleberry Finn on its own merits. That’s why I took the liberty to rewrite Mark Twain’s masterpiece. Where the repugnant ‘n-word’ occurs, I replaced it with ‘warrior’ and the word ‘slave’ with ‘dark-skinned volunteer.’ ” “That’s right!” shouted the crowd. “I also improved Jim’s diction, rejiggered the plotline a bit, and retitled the book The Pejorative-Free Adventures and Intellectual and Spiritual Journeys of African-American Jim and His Young Protégé, White Brother Huckleberry Finn, as They Go in Search of the Lost Black Family Unit.”

When I was their age, back when we used to scream “Not it!” before games of Kick the Can and Red Light, Green Light, back before the violence, the poverty, and the infighting had reduced our indigenous land rights from all of Dickens to isolated city blocks of gang turf, everyone in Dickens, regardless of race, was black and you determined someone’s degree of blackness not by skin color or hair texture but by whether they said “For all intents and purposes” or “For all intensive purposes.”

Eksplosivt, men repetitivt om rase
Det er ikke først og fremst handlingen som driver denne boken, men refleksjonene til Bonbon. De er eksplosive i det at de er så voldsomt upassende, humoren han bruker og hvor skarp han er – men de er også repetitive. Resultatet er ganske intenst og enkelte av poengene lander ikke helt hos meg. Boken har likevel mange lyspunkter. Den litterære karrieren til Foy Cheshire – som består av å skrive om klassikere som The Great Blacksby er ganske fornøyelig. Barndommen til Bonbon alle de sosiale eksperimentene han utsettes for av faren Nigger Whisperer er til å vri seg i stolen av. The Sellout likner ikke på noe annet jeg har lest. Samboeren er litt uenig i hvorvidt boken er original. Han mener samme budskap er fremført på liknende måte fra Stand-up scenen av sorte komikere og følte seg underveldet. Det at boken er Man Booker-vinner kommer jo med et sett forventinger, påpekte han.

Jeg er glad jeg leste den og jeg er glad jeg er ferdig med å lese den.

Karakter: C+

Tags: #Manbooker2016, #nwordx1000, #rase, #satire, #USA, #intens, #smart

Hva kan du lese nå?
Er satire og samfunnskritikk din kopp te? Da tror jeg du kommer til å like The Ghost Apple. Om ikke kan du jo prøve en av de andre bøkene som var kortlistet til Man Booker i år:
Ottessa Mosfegh - Eileen
David Szalay - All that man is
Deborah Levey - Hot Milk
Graeme Macrae Burnet - His Bloody Project <- Min favoritt av årets Man Booker bøker!
Madeleine Thien - Do not say we have nothing

O. Moshfegh - Eileen (Man Booker 2016)

Eileen var kortlistet til den –etter min mening- mest interessante litteraturprisen vi har, Man Booker. Vinneren av prisen ble Paul Beatty med The Sellout, som er neste bok som anmeldes på bloggen. Noen av årets beste leseropplevelser pleier å være i bunken av nominerte til Man Booker. I år var ikke noe unntak, min favoritt så langt har vært His Bloody Project, som er en bok jeg tror kan fenge mange.

Eileen liker virkelig ingenting ved seg selv, kanskje med unntak av at morens klær er alt for store til henne og at hun ergo ikke er voksen. Eileen er ekstremt selvbevisst, hun er av typen som holder munnen lukket hele tiden fordi hun synes det er for intimt at noen skal se tannkjøttet hennes. Hun bruker riktignok leppestift, men det er fordi hun mener at leppene har samme farge som brystvortene og det eneste anstendige er å dekke dem til. Hun bor i et forfallent hus med den alkoholiserte faren og jobber i et fengsel for unge gutter. Eileen får en ny kollega, den vakre og glamorøse Rebecca. Kasjmirkledde Rebecca har en grad fra Harvard og skal lage et undervisningsopplegg for de innsatte. Det danner seg et begynnende vennskap mellom de to kvinnene, og Eileen kan knapt tro at Rebecca ønsker å tilbringe tid med henne. Eileen idoliserer henne, hun er faktisk nesten litt forelsket. Så tar det hele en uventet vending (da-ta-DAAAAA).

Forfatter: Ottessa Moshfegh

Tittel: Eileen (2015)

Sideantall: 272 sider

I et nøtteskall: Eileen om Eileen

Favorittutdrag:

"This is not a love story. But just one last bit about Randy before the real star of my story appears. It’s funny how love can leap from one person to another, like a flea." 

"You can always tell something when a woman is overdressed—either she’s an outsider, or she’s insane." 

"Idealism without consequences is the pathetic dream of every spoiled brat, I suppose."

Tanker i ettertid:
Det er viktig for Eileen at du skal forstå akkurat hvordan hun er, så det bruker hun første halvdel av boka på å fortelle deg. Mange ganger. Men så tar det seg opp drastisk i siste halvdel. Det som gjør boken spesiell, er også det som gjør den litt frustrerende å lese. For det er en interessant historie der, men den er ikke Eileen sin. Den havner i bakgrunnen, for i forgrunnen er en oppmerksomhetssyk Eileen. Likevel er det akkurat denne hungeren etter samhørighet og anerkjennelse som kommer til å forme Eileens bane.

Jeg likte boken veldig godt, og har bare likt den bedre og bedre i dagene etter jeg var ferdig med den.

Karakter: B

Tags: #galekvinnfolk, #sarastridsbergish, #manbookershortlist2016, #boston, #60-tallet, #syktselvbevisst

D. Szalay – All that man is (Man Booker 2016)

Man Bookerprisen har fått sin vinner. Hurra og gratulerer til The Sellout, som er på leselista. Nominert til prisen var også novellesamlingen All that man is. Det er første gang jeg har lest en novellesamling blant de Bookernominerte. Litt googling viser at siste (og eneste gang) før dette en novellesamling var kortlistet var nobelprisvinnende Alice Munros The Beggar Maid på starten av 80-tallet.

All That Man Is er 9 historier om menn, der vi starter med de yngste – som er to 17åringer på interrail og slutter med en pensjonert russisk kapitalist som har forskanset seg på luksusbåten. Alle forsøker å si noe om det å være mann i vår tid. Synes det er morsomt at han kommer med en "tip of the hat" til tidligere Man Booker-vinner Hilary Mantel;

With donnish interest, he asks, ‘What are you reading?’ ‘Bring Up the Bodies,’ she says. ‘Finally.’ ‘She’s good on the politics,’ he tells her, like someone who would know. ‘I’m enjoying it,’ she says.

Forfatter: David Szalay (En Goodreadsengel kan forklare at det uttales SOL-loy)

Tittel: All That Man Is (2016)

Sideantall: 448 sider.

I et nøtteskall: Morsom og litt trist lesning om europeiske menn(esker) i alle faser av livet.

Favorittutdrag:

What was the tourist trying to do? See things? See more of life? Life is everywhere – you don’t need to traipse around Europe looking for it …

Whenever Gwyneth Paltrow is on screen Baudouin stops talking and starts devotedly ogling. He has, as they say, a ‘thing’ about her. It is not a ‘thing’ his friend understands, particularly – not the full hormonal, worshipping intensity of it. ‘She’s alright,’ Bérnard says. ‘You, my friend, are working class.’ ‘She’s got no tits,’ Bérnard says. ‘That you should say that,’ Baudouin tells him, ‘does sort of prove my point.’

‘I am forty-four.’ ‘And when did you start believing in fate?’ ‘I don’t know,’ he says. He is enjoying talking to her – there is something fresh and straightforward about her – so he tries to think of something else to say, something which is true. He says, ‘When I woke up one morning and realised it was too late to change anything. I mean, the big things.’ ‘I don’t think it’s ever too late to change things,’ she says. He just smiles. And he thinks: That’s the thing about fate, the way you only understand what your fate is when it’s too late to do anything about it. That’s why it is your fate ...

Tanker i ettertid:
Det å være mann i moderne tid er jo et ganske stort minste felles multiplum. Akkurat det siste utdraget jeg har valgt synes jeg oppsummerer kjernen i boka godt. Forfatteren ser på modningen av mannen og det eneste som syntes å være konstant er ensomheten, noen ganger selvvalgt – men oftest ikke. Boka er ujevn og varierer fra å være drivende nok til at den ikke kan legges ned til å være direkte klisjefylt.

Mennene er fra ulike steder i Europa, det likte jeg godt. Historiene som fenget meg mest var den om den danske journalisten som skal skrive en sak om forsvarsministerens kjærlighetsliv og den britiske akademikeren hvis uformelle kjæreste blir gravid. Alle mennene fortjener en dask, forresten. Men det gjør vel de fleste av oss andre også, når jeg tenker meg om.

Karakter: Novellene rangerer fra A til D hos meg, men summen blir en god C.

Tags: #novellerimanbooker?!, #menn, #ensomhet, #samtid, #europa