Lest i november (68/70)

Begynner å føle meg ganske trygg på å nå lesemålet på 70 bøker i år, men War and Peace tar nesten livet av meg. Hadde jo planer om å fullføre den før nyttår også. I november leste jeg seks bøker.

Jeg overrasket meg selv ved å lese to norske non-fiction bøker. Ellers leste jeg en norsk bok, en englesk bok oversatt til norsk, og en bok på engelsk. Krig er gøy er boken jeg har tutet folk ørene fulle om de siste ukene. Jeg intervjuet også forfatteren, og forsøkte å pirke forsiktig i hvor mye av historien som var selvopplevd. The Bloody Chamber hadde jeg høye forventninger til, men den endte opp med å kjede meg. Brille-boka var fornøyelig dolektyre, og Enders Spill så jeg etter jeg hadde sett filmen på kino. Jeg endte selvfølgelig opp med å kjøpe neste bok i serien også. Prosjekt Statsminister var en finfin oppsummering av valgkampen sånn for ettertiden, men det var ikke mye nytt. The Marriage Plot var vel det jeg leste denne måneden som jeg mente hadde høyest litterær kvalitet, selv om Krig er gøy engasjerte meg mer.

Denne måneden har jeg lest:
1) Kamal Anwar - Krig er Gøy
2) Angela Carter - The Bloody Chamber
3) Harald Eia m. fl - Brille
4) Scott Card - Enders Spill
5) Frithjof Jacobsen - Prosjekt Statsminister
6) Jeffrey Eugenides - The Marriage Plot

Boken som gjorde størst inntrykk på meg denne måneden var Kamal Anwars Krig er Gøy. Derfor vil jeg gjerne fortelle litt mer om den.

I begynnelsen av boken møter vi Danny som en grandios og voldsglad forteller. En som ser ut til å evaluere menn etter nytten de kunne gjort i krig, og kvinner etter hvor jevt det ville vært å nedlegge dem. Likevel er det slik at selv i begynnelsen, er det en logikk - en skrudd logikk, men likevel en logikk. Denne bevisstgjør meg ganske raskt på at jeg (med generelt stor tiltro til fred gjennom verdenshandel) er naiv. Kanskje rett og slett dum. Boken er en wake up call. Jeg har undervurdert bruken- og betydnignen av vold.

Det ligger en kritikk av forsvaret i boken, av hvordan man forholder seg til psykisk helse og hva som kan drive soldater til å holde kortene tett til brystet. Likevel er boken først og fremst en personlig beretning, som virker kun marginalt mer hjemme i roman-sjangeren enn Linnea Myhres Evig Søndag, for de som husker den diskusjonen.

Det jeg helt klart liker best i boken er at den gir et vindu inn i en verden de fleste av oss vet lite om. Den gjør oss litt mindre naive. Kanskje utfordrer den fordommene du møtte den med. Det gjorde den for meg. Jeg forstår kjedsomhet, rastløshet, ubalanse og risikovilje. Jeg forstår også ønsket om å etterlate et avtrykk - det Nirvana vokalist Kurt Cobain oppga som sitt formål; Build an empire, and go out in a blaze of fucking glory (det er forresten ikke riktig svar på hva du ser for deg å gjøre med livet, dersom du skulle befinne deg på jobbintervju med dresskledde konsulenter. Tok en for laget der). Minst glad er jeg i svulstighetene og omfanget av skildringene på de afrikanske oppdragene.

Jeg-personen utvikler seg i løpet av boken, men et spørsmål gnager meg fra perm til perm. Hvor mye av dette er sant og selvopplevd?

For å forsøke å finne ut av det intervjuet jeg Kamal.


 

J. Eugenides - The Marriage Plot, a novel

Jeg husker ikke helt hvem som anbefalte meg The Marriage Plot, men den har ligget ulest på iPaden ganske så lenge. Dette er den første boken jeg leser av den Pulitzer-prisvinnende forfatteren.

Bilde lånt fra Particularity Blog

 Forfatter: Jeffrey Eugenides

Tittel: The Marriage Plot (2012)

Sider: 406

Forlag: Picador

Plot fra Amazon: Forfatteren forsøker å finne ut om tradisjonen med episke kjærlighetshistorier døde ut på nittenhundretallet, eller om det skilsmisser, særeie, feminisme og seksuell frihet til tross fortsatt er grunnlag for virkelig gode historier om ekte kjærlighet. Selvfølgelig er det det! Vi befinner oss på et Ivy League-universitet på 80-tallet. Madeleine Hanna, vår heltinne, studerer engelsk og er på grensen til sykelig glad i Robert Barthes bok A Lover's Discourse. Samtidig skriver hun sin avsluttende oppgave om Jane Austen og George Eliot, med "the marriage plot" som arbeidstittel. Mitchell har vært forelsket i Madeleine i evigheter, men har havnet i "vennesonen". Han registrerer fortvilet Madeleine falle for intense og karismatiske Leonard. Newsweek har hyllet forfatteren for å ha skapt en ny type moderne kjærlighetshistorie, og kaller boken "his most powerful novel yet"

I et nøtteskall: Har den store kjærlighetshistorien gått tapt med kvinners selvstendighet i moderne tid?

Favorittutdrag:
Her var det mange, jeg har highlightet totalt 21 passasjer i boka. Her er tre av dem:

Love had made her intolerable. It had made her heavy. Sprawled on her bead, keeping her shoes from touching the sheets (Madeleine remained fastidious despite her misery), she reviewed all the thinkes she'd done to drive Leonard away. She had been too needy, crawling up into his lap like a little girl, wanting to be with him all the time. She'd lost track of her own priorities and become a drag.

"O.K., so my mom goes to a mikva every month after her period, right? To cleanse herself. To cleanse herself from what? From the power to give birth? To create life? They turn the greatest power a woman has into something they should be ashamed about".

College feminists made fun of skyscrapers, saying they were phallic symbols. They said the same thing about space rockets, even though, if you stopped to think about it, rockets were shaped the way they were not because of phallocentrism but because of aerodynamics. Would a vagina-shaped Apollo 11 have made it to the moon?

Tanker i ettertid:
Dette var en bok jeg likte godt å lese. Alle karakterene var interessante og tenkende. Trekantdramaet blir ikke kjedelig, slik de ofte har en lei tendens til å bli. Alle de tre involverte får fortelle historien fra sitt ståsted.

I åpningen av boken har Madeleines litteraturprofessor følgende rant:

“In the days when success in life had depended on marriage, and marriage had depended on money, novelists had a subject to write about. The great epics sang of war, the novel of marriage. Sexual equality, good for women, had been bad for the novel. And divorce had undone it completely. What would it matter whom Emma [Bovary] married if she could file for separation later?”

Så her ligger altså utfordringen Eugenides påtar seg. Han vil skrive en moderne kjærlighetshistorie av høy kvalitet. Som kvinne på 80-tallet har Madeleine muligheter Jane Austens heltinner bare kunne drømme om, likevel benytter hun seg i liten grad av sin innflytelse over situasjonen. Kjærlighet kan være forkrøplende, slik Madeleine beskriver i det første utdraget jeg valgte å trekke frem fra boken. Det kan gjøre en selvstendig oppegående person klengete, usikker og ensporet. Det er skyggesiden av den herlige forelskelsen, og noe jeg tror flere lesere kan identifisere seg med.

William Deresiewicz påpeker helt riktig i sin anmeldelse i New York Times  at det Leonard og Mitchell som i størst grad utvikler seg. Madeleine er reaktiv, hun er den "ting hender med". Selv om hun er i en situasjon der to menn vil ha henne - og egentlig er i posisjon til å kontrollere utfallet av det hele, forblir hun relativt passiv. Det er ganske ironisk tatt i betraktning at historien dreier seg rundt henne som "moderne kvinne" i kontrast med nittenhundretallets romantiske heltinner.  Ingen av de tre ser ut til å gjøre en vellykket overgang fra studietid til voksenliv. Deresiewics trekker paralleller til to av mine favorittforfattere, og peker på tematikken Eugenides har til felles med dem, nemlig motviljen til å bli voksen.

"Among the major male writers of Eugenides’s generation — he was born in 1960, the year after Jonathan Franzen and two years before David Foster Wallace — becoming an adult is possible to imagine happening, at best, at excruciating cost, and often not at all." William Deresiewicz, New York Times.

Flere av de som har kommentert på GoodReads syntes forøvrig boken er pretensiøs, elitistisk og selvhøytidelig. Jeg følte det ikke slik da jeg leste den, men kan forstå at noen oppfatter boken slik.

Jeg syntes forfatteren tegner et komplekst bilde av utfordringene kjærligheten står ovenfor i vår tidsalder. Familiepress og psykisk sykdom er fortsatt gjeldende, økonomi og sosial bakgrunn på en annen måte enn før, men likevel så. Hvem vi velger å inngå forhold med har fortsatt betydning. Selv om omstendighetene har endret seg, og kvinner har blitt mer selvstendige, manifisterer forelskelse og kjærlighet, tvil og usikkerhet seg like sterkt som det alltid har gjort. Personlig syntes jeg ikke gode moderne kjærlighetshistorier står noe tilbake for viktoriansk litteratur, men så er heller ikke Austen min kopp te.

Anbefales: Jeg tror dere som liker bøker av Julian Barnes og Jonathan Franzen også vil like denne. Den er godt egnet for lesesirkler også!

Karakter: B

Andre som har lest boken syntes:
Har du lest og skrevet om denne boken? Gi meg gjerne link til innlegget ditt, så lenker jeg til deg.
 

To dager i Stockholm

Jeg har akkurat kommet tilbake fra to flotte dager i Stockholm, som jeg så hadde tatt ned skiltet på flyplassen der det stod "Welcome to the capital of Scandinavia". Antar noen prikket de på skulderen og minnet de på København. Svenskene gir seg imidlertid ikke og i en bokhandel kom jeg over disse flotte bokstøttene "med portrett av svenske forfattere", så nå har de claimet Kafka og Sylvia Plath. Du kjenner sikkert igjen flere.

Apropos å ta credit for noe som ikke er sitt, jeg har vært alt for sløv med kildebruk på bloggen. Det har jeg bestemt meg for å gjøre noe med. Jeg vil ikke at dere skal være i tvil om hva jeg har skrevet og hva som kommer fra andre.

I Sverige spiste vi middag med tidligere politisk sjefsredaktør i Svenska Dagbladet, som nå er redaktør for tidsskriftet Axess. Forøvrig et sabla bra blad, skal abbonnere så snart de får iPad-subscriptions. Redaktøren var også litteraturviter, så samtalen ble raskt snudd over på litteratur. Han anbefalte Donna Tart med The Secret History og The Gold Finch. Artig at han nevnte The Gold Finch, for den hadde jeg jo akkurat kjøpt på Kindle etter å ha lest Annes omtale av den på Bokofilia. Han anbefalte også Dave Eggers med The Circle. Jeg anbefalte (som alltid) David Foster Wallace med Infinite Jest.

Dagen etter ble det en ledig halvtime til å titte i bokbutikker mellom møter. Sterkt påvirket av samtalen kvelden før plukket jeg med meg følgende:

 

Boken på vent: Cleopatra

På tirsdager pleier Beathes bokhylle å ha et fast innlegg om en bok man gleder seg til å lese. Det er en fin måte å se hva som rører seg blant de leseglade på, og hvilke bøker jeg snart kan glede meg over anmeldelser av.

Bilde: GoodReads

På vent denne uken har jeg Stacy Shiffs Cleopatra: A Life (2010). Boken ble jeg nysgjerrig på etter å ha sett den trende på LitLovers over lengre tid.

Om boken:

"Her palace shimmered with gold but was richer still in political and sexual intrigue. Cleopatra, the wealthiest ruler of her time and one of the most powerful women in history, was a canny political strategist, a brilliant manager, a tough negotiator, and the most manipulative of lovers. Although her life spanned fewer than forty years, it reshaped the contours of the ancient world"  (Tekst fra forlaget, hentet fra LitLovers)

Jeg velger jo oftest skjønnlitteratur, men gjør villig unntak for tidenes mektigste kvinne. Jeg mener, vi har Angela Merkel. Moderne tid kan ta seg ei bolle.

 Litt av problemstillingen nå om dagen er egentlig hvilken bok jeg skal lese først. Jeg er få sider inn i The Marriage Plot som jeg liker virkelig godt. Jeg har kjøpt meg neste bok i serien Enders Game som heter Speaker for the dead, for å finne ut av hva som skjer vidre med Ender. Etter å ha lest Annes flotte omtale av The Gold Finch endte jeg opp med å kjøpe den i dag og. 

Så at desember blir flott er det liten tvil om!

NM i poesi slam på CafeTeateret

Denne helgen har vært ganske begivenhetsrik. En av de mest interessante begivenhetene var utvilsomt NM i poesi slam på fredagen. (tørrkokingen av pinnekjøttet jeg glemte å vanne ut, kom på en god andreplass)

Poesi slam?

"Slam Poetry er en utrykksform som ligger i kryssnings punktet mellom Rap, Stand-up og klassisk litteratur. Det hele begynte på en jazz klubb i Chicago i 1984 med mann ved navn Mark Smith som startet en «open mic» for poeter som fikk navnet. Stil arten fikk navnet, Slam Poetry, og ideen var at poeten skal framføre teksten sin som en «performance», med mer energi, gi teksten den dybden og nyansene den trengte for å nå sitt fulle potensiale som et scenisk utrykk. Dette var en direkte kommentar til de etablerte poeter som i god tradisjon leste opp sine dikt uten innlevelse og følelse. Smith mente at Slam Poetry var måten å ta poesien tilbake fra eliten, der bare de lærde kunne ha noe å si. Slam Poetry er for folket"  Nordic Black Theatre.

Det er foreningen!les som står bak arrangementet.

CafeTeateret på Grønnland var fullsatt allerede en halv time før start. Det var tydelig at publikum var klare til å la seg engasjere. Det er nemlig noe av det fineste med konkurransen, det er vi i salen som stemmer. Publikumsjuryer ga score fra 1-10, der høyeste og laveste score ble trukket fra. I salen så jeg forresten også søte Nora, som blogger om bøker og litteratur på Kasiopeiia.

I tre runder ga deltakerne som hadde gått videre fra de lokale rundene publikum det de hadde. Det var jubling, samtykkende ytringer, applaus og tidvis buuing (når publikum syntes publikumsjuryen ga for lav score).

Vinneren ble Taro Cooper, som jo også eide scenen da han var i Drammen under delfinalen. I innlegget mitt fra Drammen har jeg inkludert film av Taro.

F.Jacobsen - Prosjekt Statsminister

Denne boka leste jeg for å bli bedre kjent med statsministeren. Jeg har vært nysgjerrig på henne lenge. Før jeg leste boken var inntrykket mitt at hun var introvert, nøyaktig og bergensk. Ikke en særlig dyptgående analyse, er jeg redd. Det er iallfall liten tvil om at det er gjort en langsiktig og betydelig jobb med å få Erna Solberg til å fremstå som en reell statsministerkandidat både imagemessig og i debattstudio frem mot valget. Denne boken forteller om veien dit.

Forfatter: Frithjof Jacobsen

Tittel: Prosjekt Statsminister, Erna Solberg og veien til makten (2013)

Sider: 176

Forlag: Gyldendal

Bokens bakside forteller følgende:
Om kvelden 9.september 2013 kan Erna Solberg endelig juble. Stortingsvalget viser stort flertall for en borgerlig regjering, med Høyre som klart største parti. Det som for få år siden virket bortimot utenkelig, har nå blitt en realitet: Norges nye statsminister heter Erna Solberg.

VGs politiske kommentator Frithjof Jacobsen har fulgt den nye høyrebølgen tett, og var med Erna Solberg under valgkampen 2013. Han tar oss med bak kulissene i tv-debattene, på husbesøk i Groruddalen, og på Solbergs stemmejakt Norge rundt med helikopter, bil og buss. 　Valgkampen er et politisk drama, med bekymringer og skandaler, med nedturer og oppturer.

Under Jacobsens medrivende fortelling ligger portrettet av Norges nye statsminister. Hvor kommer hun fra? Hva driver henne? Hvem er Erna Solberg?

I et nøtteskall: The rise of Erna Solberg (ta-TAH!)

Favorittutdrag:

Det er som om de ser på noe uvirkelig. Noe som bare utspiller seg inne i TV-apparatet. Det er ikke noe champagne, ingen gledeshyl, ikke noen ville omfavnelser. Det er en mild stemning i rommet, som om de er på lykkepiller hele gjengen. Ingen vet helt hvor de skal gjøre av seg. Hun sier ikke så mye, selv om hele rommet handler om henne. Hele rommet, hele valgvaken, hele hotellet og hele Norge. Men nå tripper folk rundt og venter på et signal fra henne. Nå igjen. Det er hun som setter stemningen. Det er hennes øyeblikk. Tilslutt klarer ikke kommunikasjonssjef Sigbjørn Aanes å holde seg lenger. Han kikker opp fra iPaden og dataskjermene og ser utover rommet. Roper ut med sin karakteristiske Vesterålen-dialekt: - Hei, folkens. Vi har faktisk fått ny statsminister i Norge!

Høyre-lederen har også lest Henrik H. Langelands bok Fyrsten, der hun og Høyres valgkamp er rammen rundt fortellingen om kommunikasjonsrådgiveren Christian van der Hall. Solberg syntes boken var grunn. Hun trodde at Langeland hadde innsikt i politikk og prosesser og kunne noe om hennes del av verden. – Men det kunne han jo ikke, slår hun fast. Erna Solberg liker bøker. Særlig liker hun å gi dem bort. Hun kjøper store bunker før jul, og gir dem i julepresang til rådgiverne sine, og andre i Høyre. De får ikke norske krimsuksesser eller kioskromaner fra India. Sist jul fikk flere av dem den nederlandske journalisten Geert Maks bok om Europas historie. Tidligere har hun sjenket de ansatte bøker av Simon Sebag Montefiore, forfatteren av flere biografier om Stalin. – De er så unge, så de trenger litt ballast og voksenopplæring, sier hun om utvalget. 

Tanker i ettertid:
Jeg liker at historien om hvordan Erna ble bygget internt i partiet, etter ting så mildt sagt kommunegrått mørkt ut i 2009, er nedskrevet. Jeg liker også oppsummeringen av valgkampen, relativt konsist, trekk for trekk mellom Jens og Erna – som et (hei, siden alt handler om det om dagen) sjakkspill. Likevel er jeg litt skuffet, for jeg kom ikke så nært innpå Erna som jeg skulle ønsket i boka. Jeg skulle gjerne sett at spørsmålene forfatteren selv stiller (Hvor kommer hun fra? Hva driver henne? Hvem er Erna Solberg?) ble trukket mer frem, og at fokuset på selve prosessene under valgkampene ble tonet litt ned.

Periodevis føltes det litt mer som referatføring av oppløpet i valgkampen, skrevet mer for ettertiden enn oss som fulgte med i media underveis. VG påpeker i sin anmeldelse at akkurat det jo er bokens største svakhet

" Den normalt politisk interesserte leser vil imidlertid lete forgjeves etter nyheter". Sindre Hovdenakk, Bokanmelder i VG.

Før jeg hadde lest boken ferdig, diskuterte jeg den med et bekjentskap fra Oslo Høyre. Han trakk frem at forfatteren jo er en nyansert og svært flink politisk kommentator, men at han syntes boken bidro til å opprettholde "myteskapningen" rundt konflikten mellom Oslo-Høyre og distrikts-Høyre. Denne konflikten har jeg selv liten innsikt i, men ut i fra boken forstod jeg det som at distriktshøyre var mer villige til å bevege seg inn mot sentrum i politikken enn Oslo-Høyre.

Jeg likte å lese boka, selv om det ikke var så mye nytt – var det bra det som var. Jeg likte også refleksjonene rundt utfordringene som Erna vil møte fremover. Spesielt interessant blir det å se disse opp mot "fasiten" om fire år. Til forfatterens forsvar tror jeg Erna Solberg er en ganske privat person. Hun er nok ikke lett å komme innpå, og kanskje vil boken som virkelig gjør oss kjent med henne først kunne skrives om en eller forhåpentligvis to perioder som statsminister.

Anbefales: Jeg tror egentlig det er en fin bok for alle politisk interesserte som oppfattet den nye regjeringen som en seier. Kanskje er den mest interessant å trekke frem når det er gått noen år, men likevel - dette er en bok som kan leses av mange.

Karakter: Jeg gir ikke karakterer til bøker som ikke er skjønnlitterære. Rett og slett fordi jeg ikke har funnet noe godt system på det enda.

H. Eia, O.Ihle og N.Brenna - Brille (folk flest sover ikke nakne)

Hva vil det si å være typisk norsk? Å gå på langrenn, ha dårlig utviklede sosiale antenner og være selverklærte verdensmestre på bakgrunn av vintersporten som trekker færre seere enn VM i cricket? Ikke meg, sier du kanskje nå.

Vel, kanskje er du mer typisk norsk enn det du tror, men så må vi heldigvis også redefinere hva det vil si å være typisk norsk. Akkurat det kan "Brille" hjelpe deg med.

Forfattere: Harald Eia, Ole-Martin Ihle og Nils Brenna

Tittel: Brille, folk flest sover ikke nakne (2013)

Plot (hentet fra forlagets hjemmesider): Hvilken politiker ville det norske folk helst reist på ferie med? Og hvilket parti har velgere som er mest redd for å fremstå som dumme? Hvorfor er katter redd for vann? Kan hester lære seg matematikk? Hva ville skjedd med jorda dersom månen forsvant? Svaret på alt dette, og mange andre spørsmål du aldri visste at du lurte på, får du svar på i denne boka fra teamet bak suksessprogrammet Brille

I et nøtteskall: Brille i bokformat, populærvitenskaplig humorbok

Favorittutdrag:
Hva kjennetegner normenns tenkemåte og mentalitet? På 1800-tallet beskrev utenlandske reiseskildringer oss som et enkelt og nøysomt folk. Vi var troskyldige, naturlige, arbeidsomme og luktet vondt. Da tyske soldater skulle invadere Norge i april 1940, fikk de utdelt en soldathåndbok med et kapittel med nyttige tips om nordmenn: "Nordmenn tilhører den lateste og minst disiplinerte gren av den germanske stammen. Nordmannen er mer som en katt enn en hund - han liker ikke å få ordre. Skal du få en nordmann til å gjøre som du vil, kan det derfor være mer effektivt å snakke vennlig og smilende til ham enn å gi ham effektive kommandoer."

Kan en mann ha nære venninner?
Spørsmål: Kjære Brille, jeg er en mann som har mange nære venninner. Dessverre gjorde dette kjæresten min veldig sjalu. Det kom etterhvert til det punktet at jeg måtte velge mellom henne og venninnene mine, og jeg valgte da venninnene, som betyr mye for meg og som jeg er svært glad i (på en ikke-seksuell måte). Neste gang jeg får kjæreste er jeg derfor nødt til å finne en som ikke misliker så sterkt at jeg har nære venninner. Men hva slags kvinne bør jeg gå for da? Kan dere hjelpe meg? Hilsen Mann med nære venninner.

Svar: Kjære "Mann med nære venninner", det er SV-kvinner og Venstre-kvinner som mest sannsynelig vil kunne leve med at du bruker tid på dine venninner. Absolutt ingen av dem misliker sterkt at mannen deres har nære venninner, mens andelen som misliker dette øker når man beveger seg ut på høyresiden. Hvorfor det er slik at høyresidens kvinner er mer skeptiske til at menn har venninner, vet vi ikke. Men kanskje handler det om at venstresiden har sterkere tro på det gode i mennesket enn høyresiden. FrP-kvinner vet hvordan menn er. De vet hvordan kvinner er. Og de har ingen illusjoner. Et interessant brudd i dette høyre-venstre-mønsteret er imidlertid Rødt-kvinnene, hvor det er en god del som misliker at mennene deres har nære venninner. Kanskje fordi de vet at menn i det kapitalistiske samfunn ikke er helt til å stole på.

Tanker i ettertid:
En utrolig artig samling statistikk, som umiddelbart gir deg lyst til å diskutere den med andre. Kanskje ikke så godt egnet å lese i en strekk, men perfekt som kaffebordsbok, eller den mer maskuline varianten "do-bok". Forfatterene har gått grundig til verks.

"PS: når du legger frem statistikk fra denne boken, vil du kanskje oppleve at det er noen som ikke liker tallene du kommer med og derfor vil sette spørsmålstegn ved metodene som er brukt. Men da kan du si: dette er undersøkelser utført av NORSTAT på et landsomfattende, statistisk representativt utvalg på over 1000 nordmenn. Dette er like sikkert som valgundersøkelser, som på valgdagen skjelden bommer med mer enn 1 prosent. Hvil ikke det hjelper, så får du be dem sende en mail til Brilles analysesjef Nils Brenna - nils.brenna@funkenhauser.no så kan de få tilsendt en 25 siders knusktørr metoderapport. Som kanskje ikke vil overbevise dem, men i hvert fall vil få dem til å tie stille".

På spørsmålet "hvilken jobb kan boka gjøre for leseren", så er det nok først og fremst en bok som kan få deg til å le, reflektere litt og som også kan gi deg  påfyll på small-talk-fronten (jeg trenger i allefall det).

Anbefales: Den er en super julegave til alle med skjeggstubber og horninnfattede briller, enten de bruker de ironisk eller ikke. Også fin for deg som skal på hyttetur med dårlige værutsikter.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

O. S. Card - Enders Spill (Enders Game)

"Du har Enders spill stående i bokhylla." Sa et relativt nytt mannlig prosjekt.
"Enders spill?" svarte jeg, helt ukjent med tittelen.
"Ja, jeg har hatt lyst til å se den på kino" svarte han.

Og slik fikk jeg en veldig hyggelig kinodate etterfulgt av en god leseopplevelse.

Forfatter: Orson Scott Card

Tittel: Enders Spill (Enders Game, 1977 – bok 1 i en serie på 6)

Plot (hentet fra baksiden av boken): For å sikre verden mot en fiendtlig utenomjordisk invasjon, aler verdens regjeringer mer eller mindre opp barnegenier og trener dem til å bli soldater. Andrew "Ender" Wiggin blir vervet til krigsskolen allerede som seksåring, og der må han lære å kjempe og slåss, uten hjelp fra noen andre enn seg selv. Ender kan være menneskehetens siste håp. Den lille gutten blir isolert, tvunget ut i konflikter med medelever og utsatt for et umenneskelig press fra sine lærere. Kan Ender være jordens siste håp, og ikke bare nedkjempe en ukjent fiende, men også sin egen desperasjon, ensomhet og forakt?

Trivialia: I tillegg til å være en kultfavoritt har boka blitt pensum på en rekke skoler. Den vant HUGO-prisen og Nebula Awards, er på listen over Modern Library's 100 beste bøker og står på førsteplass på GoodReads liste over de beste sci-fi- og fantasybøkene. I tillegg går filmatiseringen på kino i disse dager, og den er slettes ikke verst. Tenkte å lage et eget innlegg der jeg sammenligner film og bok. Forfatteren selv er ikke helt patent, Axel gjorde meg oppmerksom på at han er en homofob mormoner og skriver denne skrullete bloggen. Men la ikke det stjele for mye fokus fra boken.

I et nøtteskall: Virkelig god ungdomslitteratur i formatet militær sci-fi. Mennesker? Ja. Menneskelighet? Not so much.

Favorittutdrag:
"Enkeltmennesker er frie, unntatt når menneskeheten trenger dem. Kanskje trenger menneskeheten deg. For å gjøre noe. Kanskje trenger menneskeheten meg - for å finne ut hva du eventuelt duger til. Kan hende må vi begge utføre noen avskyelige handlinger, Ender, men hvis det hjelper menneskeheten til å overleve, var vi gode verktøy."

"I det øyeblikk jeg virkelig forstår motstanderen min, forstår jeg ham godt nok til å overvinne ham, i det samme øyeblikk elsker jeg ham også. Jeg tror det er umulig å virkelig forstå noen, hva de ønsker seg, hva de tror på, og ikke samtidig være like glad i dem som de er i seg selv. Og da, i det øyeblikke jeg elsker dem..."
"Så overvinner du dem." Et øyeblikk var hun redd for at han skulle forstå.
"Nei, du forstår ikke. Jeg utsletter dem. Jeg gjør det umulig for dem noensinne å skade meg igjen. Jeg kverner dem ned inntil de slutter å eksistere."

Tanker i ettertid:
Dette må være noe av den beste ungdomslitteraturen jeg har lest. Jeg vil faktisk påstå den ikke er langt unna Fluenes Herre i kompleksitet, psykologisk spill og tro på den unge leserens evne til å kunne fatte og reflektere over intelligente tekster. Hovedfiguren Ender er  interessant. Han skiller seg helt klart fra de typiske ungdomslitteraturprotagonistene - i å være en strategisk wunderkind på seks år. Jeg stusset til å begynne med over dette, for jeg trodde ikke ungdom ville være så interessert i en så ung hovedkarakter, men jeg tror jeg kan ha tatt feil der.

Enders Spill stiller gode spørsmål, og selve kjernen føler jeg vel er "hvor mye er vi villig til å ofre for menneskeheten, og på hvilket tidspunkt tipper det over og vi mister det vi så fint liker å kalle "det menneskelige"? I gjennom hele boken kalles motstanderne for "eddere", som kort for edderkopper/insekter. Dette er jo også det vi mennesker gjør mot hverandre når vi kriger, det første man gjør i en krig er å redusere den andre til noe annet og mindreverdig. Retorikken har vært i bruk ved samtlige folkemord gjennom historien, for å rettferdiggjøre grusomhetene - for de er jo ikke mennesker, de er kakerlakker, kryp og avskum. Mye av det som skjer i Enders Spill skjer også i krig, og kan leses som en kritikk av hvor liten sjanse vi ofte gir dialog i konflikt med parter vi opplever som veldig forskjellig fra oss selv, der informasjonen er manglende. Boken sier også noe om hva som driver mennesker, og viser ulike lederstiler.

Boken er på sine litt over 350 sider oppleves som ganske kompakt, på den måten at det går raskt fremover. Card kommer til poenget, og han gjør det raskt og presist uten å utbrodere unødvendig (fortsatt tatt i betraktning at det er en ungdomsbok). Jeg liker det. Språket er enkelt og likefrem, mens tematikken er mer kompleks. Han legger frem problemstillingene, men konkluderer ikke for leseren.

Skal jeg sette fingeren på noe jeg ikke likte så godt, så er det den parallelle historien med Val og Peter på jorda og hva de foretar seg for å vinne innflytelse. For meg blir dette hovedsakelig et forstyrrende element og jeg er mer enn okkupert med tanker rundt problemstillingene som omfatter Ender til å vie denne delen av boken tilstrekkelig oppmerksomhet.

Anbefales: Ungdomsskoleelever og alle med ambisjoner om å lede. Fin bok for biblioteker å trekke frem nå i forbindelse med at filmen går på kino.

Karakter: B

Andre bloggere mener:
Anna syntes den var veldig spennende og hadde en vakker slutt
Vims likte boka godt, men var ikke så begeistret for slutten
Axel syntes boka er en klassiker som fortjener å bli lest
Mari leste den for tre år siden, og ga den terningkast fem

A.Carter – The Bloody Chamber and Other Stories

Dette var en av mange uleste på iPadens Kindle App i det siste. Forventningene var at boken skulle inneholde en rekke korte noveller, basert på kjente eventyr, med en moderne vri og seksuell undertone. Forfatteren selv sa: "My intention was not to do 'versions' or, as the American edition of the book said, horribly, 'adult' fairy tales, but to extract the latent content from the traditional stories" Boken inneholder ti noveller: "The Bloody Chamber", "The Courtship of Mr Lyon", "The Tiger's Bride", "Puss-in-Boots", "The Erl-King", "The Snow Child", "The Lady of the House of Love", "The Werewolf", "The Company of Wolves" og "Wolf-Alice". Det var nok det at den hadde fått en 4.07/5 stjerner-rating på GoodReads (som er bøkenes IMDB for de uinnvidde) som lokket meg.

Forfatter: Angela Carter

Tittel: The Bloody Chamber and Other Stories (1979)

Plot (fra Amazon): From familiar fairy tales and legends – Red Riding Hood, Bluebeard, Puss-in-Boots, Beauty and the Beast, vampires, werewolves – Angela Carter has created an absorbing collection of dark, sensual, fantastic stories.

I et nøtteskall: Glem det samfunnet har lært deg om skyld, skam og seksualitet. Du bestemmer over deg og andre over seg.

Favorittutdrag:
Into marriage, into exile; I sensed it, I knew it – that henceforth, I would always be lonely.

His wedding gift, clasped around my throat. A choker of rubies, two inches wide, like an extraordinarily precious slit throat.

Tanker i ettertid:
Denne boken har en feministisk tematikk. Kvinnene i Carters eventyr er ikke hjelpeløse, endimensjonale, tandre prinsesser. De er ganske komplekse og selvhjulpne. Dette er kanskje aspektet i boken jeg liker aller best. Det jeg likte minst var selve historiene. Jeg syntes Carters ide og bokens cover var mer spennende enn det jeg fant mellom sidene. Hater når det blir slik og tenker at det kanskje er jeg som leser som svikter, at dette egentlig er en veldig god bok – men at jeg ikke forstod den. Jeg tror ikke jeg klarte å lese skriften mellom linjene og at jeg på den måten gikk glipp av en dimensjon i boken. Til tross for at boken var 126 sider kort, syntes jeg det trakk ut og jeg følte meg frustrert da jeg leste. Språket er lyrisk og man får følelsen av at man leser noe som er skrevet mye tidligere enn 1979.

Jeg likte best "The Tiger's Bride" som også er en av de korteste novellene, men de fleste av historiene ga meg veldig lite. Kanskje er dette et klassisk tilfelle av "Nyttårsaftenforventninger". – du vet, når du har bygget så høye forventinger at kvelden sjelden har mulighet til å innfri uansett. Jeg ser noen leser denne boken mer billedlig. De sier "The bloody chamber" åpenbart er et bilde på en vagina. Så nå er jeg forvirret, men på et mye høyere plan. Jeg er forresten uenig i at denne boken primært handler om sex. Det er faktisk nokså lite sex her, men forfriskende mye selvstendighet.

Om du har lest den, spanderer jeg kaffe (eller vin) om du gidder å fortelle meg hva du mener den handler om og hva du fikk ut av den.

Hvorfor skal du lese denne boka: Fordi du tar et kurs i litteraturvitenskap og trenger noe å analysere?

Anbefales: Nevnte litteraturstudent.

Karakter: D

Tags: #idontgetit, #eventyr, #meh

Debutantpresentasjon: Kamal Anwar

Jeg er stolt av å kunne presentere en talentfull debutant på bloggen i dag.

Kamal Anwar

Kamal Anwar debuterte i slutten av oktober med "Krig er gøy" på Kagge forlag. En bok jeg plukket opp med en nokså forutinntatt holdning, men som endte opp med å gjøre sterkt inntrykk på meg og utfordre holdningene mine til vold og sikkerhet. Etter boken var ferdig lest har jeg ikke snakket om annet. Boken handler om en norsk leiesoldat på oppdrag og er tydelig inspirert av forfatterens egne erfaringer fra forsvaret i Afghanistan og da han jobbet for et privat sikkerhetsselskap og tok høy-risiko-oppdrag i Midtøsten og Øst-Afrika. Jeg leste og anmeldte boken tidligere i november. Dette var et av mine favorittutdrag.

"Livet var ikke ment til å leves altfor perfekt, det skulle ikke alltid være beskyttet og trygt, vi var ikke født og utviklet gjennom evolusjonen for å leve som huskatter uten bekymringer. Livet var grimt og måtte kjennes for den betydning det hadde hatt for oss mennesker, for vår historie. Krig definerte vår historie, og deltagelse i krig var den enkleste måten å legge fra seg et spor på jordkloden, før døden innhentet en. Drømmene kunne undertrykkes. Ordentlig utdanning. Gjøre mor, far og samfunnet fornøyd. Master i statsvitenskap, økonomi eller jus - henge på Blindern eller BI. Bli med Stian, Thomas, Inge-Øyvind, Rami, Martin og Francisco på rundrunde i Lånekassen, billig pils på studentpuber og sikre fremtidsvisjoner med barn og kone. Frivillige verv og musikkfestivaler. Kontorjobber og byliv. Lyse skjorter og mørke slips. Plakater med pene mennesker som smilte og minst en ga tommelen opp. Jeg lo av tanken, fikk latterkrampe, hikstet frem banning. Gapte høyt og gaulte, hostet, gråt, men fortsatte å le. Den gangen fred var bedre enn krig. Fordi fred skulle være svaret på verdens problemer. Feil. Krig er svaret. Oljete våpen og uker uten dusj. Nærkamp og blodige hender. Nyte fuktig jungel og tørrsprukken ørken. Det er realismens melding til jordkloden. Det er alltid en krig å finne, og krig er det mest spennende som finnes. Krig er gøy."

Anwar tar fortsatt sikkerhetsoppdrag som selvstendig næringsdrivende, med fokus på etikk og moral i krigssoner og strategi, analyser og konsulentvirksomhet som tjenesteområde. Han var synlig under debatten om krigerkultur i det norske forsvaret og har også kommet med høringsuttalelse i forhold til endring i våpenforskriften – bruk av væpnede vakter på norskregistrerte skip, i forbindelse med forsvar mot piratangrep utenfor Afrikas kyst. Han har også, til familiens store lettelse – kommet i gang med jus-studiene i Bergen. Men nok skryt, til intervjuet:

Du debuterte nylig med "Krig er gøy" hvordan har tiden etter boken kom ut vært? Har du fått noen reaksjoner fra tidligere kollegaer, familie, PST etc.?Det har vært litt hektisk. Jeg har kombinert intervjuer, reising og promo med lesing av strafferett, men det har fungert sånn noenlunde greit. Jeg liker egentlig stresset, fordi jeg føler jeg presterer mer og er generelt mer konsentrert enn vanlig. Det har gitt utslag i at jeg plutselig skriver mye mer også, fordi jeg hele tiden føler meg kreativ og "på". Reaksjonene har for det meste vært positive - jeg tror særs venner, tidligere kolleger og familie var litt bekymrede, men det virker som det har gått over.

Tittelen er jo ganske kontroversiell, hva gjorde at valget falt på akkurat "Krig er gøy?"
Det begynte jo som en arbeidstittel, men når en av heltene mine i livet, Erling Kagge, sa "tittelen beholder vi" når vi idemyldret rundt passende tittel, så var det egentlig ikke så mye annet å vurdere. Dessuten var "passende" alternativer som "Leiesoldaten" og lignende så utrolig utbrukt og jeg mener det ville virket mer pompøst. "Krig er gøy" menes jo ironisk, samtidig er det veldig kort beskrivende for hvordan mange som jobber i krig egentlig føler, uten å gjemme seg bak store ord som Demokrati, Konge, Fellesskapet og Fedreland.

Når man leser romanen får man jo følelsen av at veldig mye av dette er selvopplevd fra din side, hvilke hensyn gjorde at du valgte å utgi boken som roman heller enn sakprosa?
Selvbiografi eller dokumentar hadde vært veldig vanskelig fordi det er mye som er så nært. For å skape en passende avstand til stoffet og ikke minst være ærlig, så var jeg avhengig av å skrive det som roman. Jeg ønsket at hovedpersonen skulle være annerledes enn meg, og beskrev han derfor med annen vekt og høyde enn meg selv. Dette var jo også for å skape enda mer avstand, og gjøre det mer tålbart for meg å jobbe med boka. Dessuten ga romanformatet større frihet til å gjøre historien mer interessant og generelt bedre for leseren.

Forfatteren i arbeid som instruktør i et sikkerhetskurs

Hovedfiguren, Danny - var han deprimert? Det ligger jo en kritikk til forsvaret og at det er økonomiske og karrieremessige insentiver ved å holde eventuelle mentale sykdommer for seg selv. Har du noen ide om hvordan dette kunne vært utbedret, eller tenker du primært at du har blåst i fløyta, så får det være opp til andre å finne de optimale løsningene?
Han var egentlig ikke deprimert - bare veldig forvirret. Jeg tror dette er vanlig for mange unge menn, det å utvikle seg tar tid. Forstå, reflektere, forbedre. Noen gjør det aldri - og forblir en umoden drittsekk. Slik jeg selv også var. Det ligger en kritikk til mye i boka - uten at jeg hverken mener å henge ut noe/noen eller har løsningene. Det har bare vært en del av å gi den ærlige historien liv - det er litt sånn at absolutt alt kan kritiseres for noe uansett, til og med figurer som virker gudaktige perfekte som Ghandi, Mor Teresa eller han twitterlegen.

Har dine tanker om huskatttilværelsen/A4 livet som folk flest lever endret seg før og etter du skrev boka?
Absolutt! Det har vært en del av modningsprosessen å forstå livet bedre. De enkle gleder. Jeg kan sitte å se på YouTube-videoer av kattunger og bli kjempeglad. Gi en klem til bekjent jeg ikke har sett på lenge. Lese en morsom setning og le kjempehøyt. Og se meg fornøyd med at dette var dagen min. Det er greit. Men uroen vekkes innimellom, så jeg vet på en måte ikke hvor lenge jeg kommer til å leve den rolige livsstilen jeg har nå.

Kamal Anwar i Afghanistan 2007

Er det nyanser i boka du er redd går leseren hus forbi?
Ja, men jeg er så bevisst og forberedt på det at jeg ikke bryr meg så mye. Veldig rart å høre tilbakemeldinger, fordi det er alltid noe folk henger seg opp i - og det er så individuelt. Noen elsker noe en annen hater - og omvendt

På LinkedIn står det forstatt at du jobber som security consultant. Tar du fortsatt oppdrag?
Ja, men mer på det administrative nivået. Jeg har heller ikke den samme tiden til å disponere mellom studier og skriving. Men mest av alt vil jeg ikke "gå glipp" av noe heller. Det finnes alltid en ny krig der ute - og jeg vil holde mulighetene mine åpne. Det at krig er noe av det mest spennende som finnes, er uforandret, selv om jeg har forandret meg. Ikke for å rose meg selv i hjel, men menn som meg, som ikke bare har kunnskapen, men også moral, er akkurat de man trenger flere av i krigsområder

I hvilken grad speilet boka dine erfaringer som leiesoldat? Er avviket mellom boka og virkeligheten stor?
Det er et stort avvik mellom boken og virkeligheten. Men sansene, inntrykkene, samtalene, beskrivelsene og den generelle "feelingen" er den samme. Boken er jo satt sammen av både egne observasjoner og opplevelser, men også av observasjonene og opplevelsene til kompiser, kolleger og bekjente. Både sanne beretninger og røverhistorier. Og alt er skrudd sammen for å gjøre det til et skjønnlitterært verk - slik "oppskriften" er. Altså med spenningskurve, gi-og-ta, beskrivende kronologi osv.

Kommer det noen form for oppfølger, eller jobber du med et nytt prosjekt du kan fortelle oss om?
Jeg er litt avhengig av å dra ut igjen og krige i noen år til før jeg klarer å skrive en oppfølger. Jeg eier rett og slett ikke nok fantasi til å skrive den rett ut av det blå! Jeg trenger å høre, føle, se og oppleve det jeg skriver. Eller så tror jeg bare ikke på det. Men jeg jobber med en slags oppfølger, i tillegg til 2-3 andre prosjekter. Akkurat nå er det spesielt en jeg har idemyldret rundt med redaktøren min, som jeg skal konsentrere meg mest om. Beatles av Lars Saabye var jo en av de første bøkene jeg leste som virkelig påvirket meg, etter at ungdomsskolelærer Ellen pushet den blokken på meg. Så kanskje, bare kanskje, det blir noe i den duren - satt i en virkelighet som generasjonen min kanskje kan relatere mer til. Joakim (redaktøren min) er i alle fall litt opprømt - og han er smartere enn meg - så kanskje det blir noe der.

Det høres veldig spennende ut! Tusen takk for at du tok deg tid, Kamal.

Oh my. Fifty Shades of KappAhl

KappAhl kjører i disse dager en Fifty Shades of Grey kampanje i utvalgte butikker. Og jeg bare, herregud, så teit.

...

 

 

Morsomste jeg har lest på lenge - Lines anmeldelse av klassikeren Fanny Hill

I dag leste jeg en bokanmeldelse som fikk meg til å le så jeg gråt. Line tar ofte ting på kornet, men i hennes anmeldelse av halvpornografiske John Clelands Memoir of a woman of pleasure (best kjent som Fanny Hill) er hun virkelig sitt beste selv.

Da Cleland skrev Fanny Hill på midten av 1700-tallet, kunne man ikke utgi pornografiske bøker uten å risikere fengselsstraff. Clelands kunstneriske visjoner kan ha vært så sterke at han tok sjansen likevel. I stedet for å kalle alle «ting» og «handlinger» ved deres rette navn, benyttet han seg av pussige, komiske og poetiske eufemismer for å få budskapet gjennom. Det vil si: Jeg vet ikke om de mange eufemismene for kjønnsorganer var et forsøk på å unngå sensur, eller bare et mislykket forsøk på å være poetisk. Mislykket var det i alle fall, for Cleland ble belønnet med både fengselsstraff og et velfortjent renommé som dårlig forfatter. Line Tidemann, Bokblogger.

Uansett, stikk innom Lines bibliotek og les hele anmeldelsen. Den er gull!

K.Anwar - Krig er gøy

Jeg var på besøk hos Kagge for en introduksjon til den britiske sensasjonen Samantha Shannon, da en ivrig infosjef i Kagge begynte å fortelle om debutromanen Krig er gøy. Jeg var skeptisk. Skeptisk i forhold til forfatterens mentale helse (man må vel ha en eller annen defekt for å syntes krig er gøy?), og skeptisk til om dette var noe jeg skulle gidde å bruke tid på. Likevel smittet entusiasmen for den ukonvensjonelle boken raskt, og det er jeg jammen glad for. Etter boken var ferdiglest i går har jeg ikke snakket om annet.

Forfatter: Kamal Anwar

Tittel: Krig er gøy (2013)

Plot: (hentet fra bokens bakside): Døden var rosa. Og gul, blå, grønn, oransje, lilla - alle fargene i regnbuen var inkludert. Men til slutt ble kunn en enslig del av fargespekteret igjen. Rødt. Blodrødt. Alt gikk så fort. Veibomben gikk av, og der lå han. Død. Jeg fikk oppleve fargene slå mot netthinnen i et kjapt praktfullt blaff. Fikk Christoffer se det samme? Eller dominerte rødfargen allerede i det nanosekundet som gikk fra veibomben eksploderte til han døde? Krig er gøy er en roman om en norsk leiesoldat. Om krig som spenning. Om alt du må forlate. Om hvordan livet kan rives vekk under beina dine på et øyeblikk.

I et nøtteskall: Krig former historien og en enkelt soldat har mulighet til å utgjøre en forskjell i krig.

Favorittutdrag:
Livet var ikke ment til å leves altfor perfekt, det skulle ikke alltid være beskyttet og trygt, vi var ikke født og utviklet gjennom evolusjonen for å leve som huskatter uten bekymringer. Livet var grimt og måtte kjennes for den betydning det hadde hatt for oss mennesker, for vår historie. Krig definerte vår historie, og deltagelse i krig var den enkleste måten å legge fra seg et spor på jordkloden, før døden innhentet en. Drømmene kunne undertrykkes. Ordentlig utdanning. Gjøre mor, far og samfunnet fornøyd. Master i statsvitenskap, økonomi eller jus - henge på Blindern eller BI. Bli med Stian, Thomas, Inge-Øyvind, Rami, Martin og Francisco på rundrunde i Lånekassen, billig pils på studentpuber og sikre fremtidsvisjoner med barn og kone. Frivillige verv og musikkfestivaler. Kontorjobber og byliv. Lyse skjorter og mørke slips. Plakater med pene mennesker som smilte og minst en ga tommelen opp. Jeg lo av tanken, fikk latterkrampe, hikstet frem banning. Gapte høyt og gaulte, hostet, gråt, men fortsatte å le. Den gangen fred var bedre enn krig. Fordi fred skulle være svaret på verdens problemer. Feil. Krig er svaret. Oljete våpen og uker uten dusj. Nærkamp og blodige hender. Nyte fuktig jungel og tørrsprukken ørken. Det er realismens melding til jordkloden. Det er alltid en krig å finne, og krig er det mest spennende som finnes. Krig er gøy.

Tilbudene om en prat med militærpsykologene i Forsvaret hadde vært like ulogiske og absurde som disse tankene hadde vært for dem, alle visste hva som skjedde hvis man var for ærlig hos en av psykologene - man ble svartelistet og fikk ikke lov til å dra til utlandet igjen grunnet risikoen for psykiske problemer i etterkant. Selv om problemene var der allerede. Enkel ansvarsfraskrivelse. Ingen ville ta sjansen på å gå glipp av muligheten for utenlandstjeneste, det ble adri aktuelt for noen å snakke ut. Problemet var et tveegget sverd, men penger og jobbmuligheter fikk den endelige prioriteringen hos de fleste, fremfor psykisk helse og et stabilt liv hjemme. Blant de dypeste og mest skamfulle hemmelighetene var da jeg fjernet kjeramikkplatene fra både fronten og bakparten av den skuddsikre vesten i sluttmåneden i Afghanistan.

Sarah så ut som en dårlig kopi av Linni Meister. Og som psykologistudent på tredje året hadde hun alt psykoanalysert meg og visste alt som var galt. "Problemet ditt er at du er feig, Dannygutt!" sa hun. "Det er nettopp det du er, en gutt, fastlåst i sånne umodne guttefantasier. Alt militærtullet! Du r redd for å begynne et ordentlig liv fordi du er feig og ikke lar noen komme nær deg. Fordi du er redd for å bli glad i noen, for da kan du bli såret. Du holder alle på avstand og lager egne planer - som ingen skjønner noe av, FORDI du ikke snakker ut om noe", kunne hun fortelle, i tillegg til noen teorier fra den fremadstormende unge forskeren Fred Gullik som påsto at unge mennesker i krig endte opp med vanskeligheter med tilbakevending til samfunnet grunnet klimaksrealisering i ung alder. Ettersom de følte de hadde opplevd alt, kunne de aldri få seg til å gjøre noe annet - ingenting kunne være like interessant lenger. Det var den virkelige årsaken bak det høye selvmordstallet blant veteranene, ikke posttraumatisk stressyndrom.

Tanker i ettertid:
I begynnelsen av boken møter vi Danny som en grandios og voldsglad forteller. En som ser ut til å evaluere menn etter nytten de kunne gjort i krig, og kvinner etter hvor jevt det ville vært å nedlegge dem. Likevel er det slik at selv i begynnelsen, er det en logikk - en skrudd logikk, men likevel en logikk. Denne bevisstgjør meg ganske raskt på at jeg (med generelt stor tiltro til fred gjennom verdenshandel) er naiv. Kanskje rett og slett dum. Boken er en wake up call. Jeg har undervurdert bruken- og betydnignen av vold.

Det ligger en kritikk av forsvaret i boken, av hvordan man forholder seg til psykisk helse og hva som kan drive soldater til å holde kortene tett til brystet. Likevel er boken først og fremst en personlig beretning, som virker kun marginalt mer hjemme i roman-sjangeren enn Linnea Myhres Evig Søndag, for de som husker den diskusjonen.

Det jeg helt klart liker best i boken er at den gir et vindu inn i en verden de fleste av oss vet lite om. Den gjør oss litt mindre naive. Kanskje utfordrer den fordommene du møtte den med. Det gjorde den for meg. Jeg forstår kjedsomhet, rastløshet, ubalanse og risikovilje. Jeg forstår også  ønsket om å etterlate et avtrykk - det Nirvana vokalist Kurt Cobain oppga som sitt formål; Build an empire, and go out in a blaze of fucking glory (det er forresten ikke riktig svar på hva du ser for deg å gjøre med livet, dersom du skulle befinne deg på jobbintervju med dresskledde konsulenter. Tok en for laget der). Minst glad er jeg i svulstighetene og omfanget av skildringene på de afrikanske oppdragene.

Jeg-personen utvikler seg i løpet av boken, men et spørsmål gnager meg fra perm til perm. Hvor mye av dette er sant og selvopplevd?

Hvorfor skal du lese denne boka: Dette er en bok som vil sjokkere og fascinere deg. Du bør lese den fordi den kommer til å utvide horisonten din, korrigere din norske naivitet og utfordre fordommene dine.  Tidvis på en belærende og litt kjip måte, men likevel. Sann historie eller ikke.

Anbefales: Tror kanskje menn i alderen 15-35 er mest interessert, spesielt de i vakt og sikkerhetsbransjen/militæret.

Karakter: B

Tags: #militæret, #krig, #risiko, #ustabil, #voldsfantasirealisering, #leiesoldat, #norsk, #debutant.
 

Etterlyses: mer fokus på kvalitetslitteraturen

I Dagsavisen i dag er de første sidene viet til en kritikk av norsk litteratur og biblioteksvirksomhet under tittelen "Suppe av middelmådighet". Forlag og biblioteker må bruke mer tid på kvalitetslitteraturen, i dag blir talentene borte i alt mylderet - sier Kristian Meisingset.

Meisingset bruker Buzz Aldrin som struktur for og eksempel på sin kritikk. Hvilket er et interessant grep da protagonisten i Buzz Aldrin ikke søker å bli best, men å være en god nummer to. Anmelderen syntes å etterlyse landets litterære ambisjoner.

 

"At Harstad er flink, gjør det interessant å kritisere ham. Hva sier det om vår litterære samtid hvis litteratur som hans hentes opp og frem, filmatiseres og drysses priser på? Hva sier det om bokbransjen hvis bøker som kunne vært mye bedre, noe jeg mener «Buzz Aldrin» kunne vært, ferdigstilles og publiseres som middelmådige?" Kristian Meisingset

 

Jeg  vil først begynne med å si at jeg ikke syntes Johan Harstad er middelmådig etter noen skala, og at jeg ikke tror Buzz Aldrin, for meg som gjennomsnittsleser, kunne vært signifikant bedre om forlaget brukte mer tid på redigering. Om Buzz Aldrin svekket anmelderens interesse for norsk skjønnlitteratur, forstår jeg at han opplever resten som en suppe av middelmådighet.

 

Den virkelig interessante diskusjonen det legges opp til går derimot ikke ut på hvorvidt det skapes god norsk litteratur eller ikke, eller om Johan Harstad skal inngå i definisjonen av norsk kvalitetslitteratur (det bør han). Den er i hvilken grad de virkelig gode forfatterene, og de omlag femti som debuterer årlig drukner i bestselgerlister bestående av krim og kokebøker.  I boken "kulturbløffen" spør anmelderen hvordan det står til med norsk kvalitetslitteratur og tilbyr en analyse av tilgjengelige tall.

 

Jeg forstår at det finnes kriterier for å bedømme litteraturs kvalitet, og at en kritiker på bakgrunn av dette kan mene noe om hva som er kvalitetslitteratur og ikke. Det stemmer helt sikkert også at vi kan bli flinkere på å fremheve denne kvalitetslitteraturen. Her er vi flere som kan ta i et tak. Elin har skrevet en kjempegod post om det hun opplever (og som jeg tror de fleste bokbloggere vil stille seg bak) som bestselgerfokuset til forlagene. Forlagene har en jobb å gjøre i ikke bare å skyve bestselgerene sine foran seg på litterære arrangement, men i større grad løfte frem debutanter og kvalitetslittartur, anmelderne i aviser og magasiner må gjøre sitt, bibliotekene bør vie denne litteraturen ekstra oppmerksomhet, men jeg tror også vi som bokbloggere har en rolle å spille.

 

De såkalte "kvalitetsbøkene" selger ganske lite. Dette er ikke et norskt fenomen. The Luminaries som nylig vant Man Booker-prisen for litteratur kommer aldri til å nå makkverket Fifty Shades of Grey til anklene i salgstall. Salgsinntekter er ingen indikator på litterær kvalitet, men det er en god indikasjon på folks smak. Folk flest er konsumenter av litteratur, ikke litteraturkritikere. Heldigvis får de velge fritt i et stort marked av nasjonal og internasjonal litteratur, av varierende kvalitet. Så heller enn å fokusere på det at folk velger det de velger, kan ikke vi som forlag, anmeldere og bokbloggere bruke våre tilgjengelige kanaler til å kaste lys på debutantene og den virkelig gode norske skjønnlitteraturen. For jeg tror ikke det er så mye mer vi verken kan, eller bør gjøre for den enn å synliggjøre den.

 

Jeg vil også legge til at jeg har møtt engasjerte forslagsansatte som ivrig har pitchet meg sine debutanter, og har klart å tenne en leselyst i meg. Sammen kan vi kanskje spre denne til resten av den lesende befolkningen (eller i allefall min håndfull med lesere, hirr hirr).

 

Valgfriheten må ligge hos massene. Svaret på at ikke alle liker det du liker er ikke mer regulering av bokbransjen, men vi kan gi norske lesere en nudge, sammen. Et godt initiativ fra Bokbloggerne er Litteraturprisen vi skal dele ut, som kan bli et godt verktøy for å rette fokus mot norsk kvalitetslitteratur.