Endelig litt sakprosa: Bedre Ledelse (2013)

Det er en stund siden jeg har lest noe som ikke er skjønnlitterært. Etter jeg skrev ferdig masteroppgaven om EUs håndtering av Hellas har jeg vært nærmest allergisk. Kun skjønnlitteratur og pepsi max til meg, takk.

For en liten stund siden fikk vi en ny advokat på jobb. En spennende, hyggelig og dyktig ung kvinne – Birgitte. Kort tid etter ansettelsen fikk jeg med meg at Birgitte hadde skrevet bok med Elin Ørjasæter og Trond Stang. Boken handler om hva som skal til for å ta gode og riktige avgjørelser som leder og bærer tittelen "Bedre Ledelse". Da jeg så boken i vinduet til Nordli ble jeg ganske stolt. Stolt av Birgitte, og av jobben som har gjort en så god ansettelse. Selvfølgelig måtte jeg lese boken.

Jeg liker ikke å sette karakter på fagbøker, fordi jeg føler det krever en innsikt i det aktuelle faget jeg ikke har. Jeg tillater meg likevel å skrive en omtale – der jeg vektlegger min leseropplevelse.

Omslaget gir følgende presentasjon av boken:
Hvorfor blir noen sjefer? Ofte bare fordi de er flinke i jobben sin. Mange får personalansvar uten å ha spesielle kunnskaper eller ambisjoner om å lede andre. Hvordan skal de da kunne løse lederens små og store utfordringer i hverdagen?

Bedre ledelse henvender seg til ledere og forklarer arbeidslivets regler på en enkel måte. Blant temaer som tas opp er rekruttering, arbeidstid, sykefravær, omorganisering, overvåkning, virksomhetsoverdragelse, innleie av arbeidskraft, arbeidsmiljøspørsmål, sosiale medier og varsling.

Boken er skrevet for ledere og mellomledere i private og offentlige virksomheter, samt studenter innen økonomi og organisasjonsfag. Dette er en gjennomrevidert og sterkt utvidet utgave av Lederboka, hodejegerens beste tips fra 2008.

Forfattere: Elin Ørjasæter, Birgitte Senberg Larsen og Trond Stang

Tittel: Bedre ledelse – kommunikasjon, styring, arbeidsrett (2013)

I et nøtteskall: En veileder for den med ambisjon om å være en god leder.

Favorittutdrag:
Lojalitet er noe man sjelden snakker om, men som kanskje er det aller viktigste en arbeidsgiver ser etter. Det forsto ikke han som feide inn på kontoret mitt for å få stillingen som sjefredaktør i en avis. Han jobbet hos denne avisas hovedkonkurrent, og før det var gått fem minutter hadde han avslørt alle tall om løssalgsutvikling, annonsebortfall (med navn på kundene det gjaldt, så vi kunne kaste oss over dem) og indre problemer hos sin nåværende arbeidsgiver. Opplysninger han regnet med at ville være gull verdt for oss (og ja, jeg skal innrømme at vi merket oss dem med interesse). Som kandidat ble han uaktuell for oss, herfra til evigheten. En slik ansatt vil ingen ha, verken i ledelse eller i andre posisjoner.

 
Vær klar over at ros til noen i plenum er et uhyre sterkt signal. Ros dem som fortjener det. Ros dem som ikke er så flinke til å rose seg selv. De som kommer presis, gjør jobben, går stille i dørene. Dem du kanskje tar for gitt. Se for deg alle dine medarbeidere. Hvem ville du bli oppriktig lei deg for å motta en oppsigelse fra? En som ikke har gjort noe av seg de siste ti årene kanskje? Så si noe, i plenum. Trekk frem et prosjekt vedkommende har jobbet med som et eksempel på hva du er stolt av, og si for all del navnet til vedkommende når du skryter.

Tanker i ettertid: Jeg likte strukturen til boka veldig godt, hvert kapittel innledes med ett eller flere eksempler fra virkeligheten – et lederdilemma. Deretter følger råd og tolkning av relevant lovtekst. Alt forklart på en logisk og likefrem måte. Jeg leste boka fra et ansatt-perspektiv, jeg har ingen ambisjoner om å bli leder. Likevel var det veldig lærerikt å se hva som legges merke til, verdsettes og hvordan ulike utfordringer håndteres. Boken er et verdifullt verktøy for alle som har ansvar for å lede andre mot felles mål. Spesielt innen varehandelen, der daglig ledere ofte ansettes unge og uten tidligere ledererfaring tror jeg boken er en virkelig ressurs.

Anbefales: De som har ambisjoner om å bli leder, eller ønsker å bli den beste lederen de kan være.

K. Remøe - Kjærlighetssmykket

Denne boken ble lansert i går. Jeg var heldig og fikk anmeldereksemplar i posten fra Liv Forlag for en ukes tid siden.

Kristin Remøe er utdannet diplomøkonom og har spesialisert seg på organisasjonspsykologi. Sandefjordingen er bosatt med familie og jobber til daglig i IT-bransjen som personal- og markedssjef. Novellesamlingen Kjærlighetssmykket er hennes debut som forfatter – og det gjør meg virkelig glad å se at noen som har valgt det "trygge og fornuftige" får realisert drømmen om å bli forfatter. Det er en slags optimisme i det, at vi mennesker alltid er mer enn hva som møter øyet, og at drømmen kan følges – selv om vi tok andre valg.

 I boken møter vi mange fascinerende karakterer, og historiene deres knyttes sammen av et hjerteformet smykke.

Tara, som er av sigøynerslekt lager smykker av materialer hun finner ute i naturen. Med hvert eneste smykke følger det en spesiell historie. Juliet er et vakkert halssmykke formet som et hjerte i blått og gull. Første gangen man bærer smykket må man ta seg i akt. For Juliet er et kjærlighetssmykke og den flrste personen man treffer på, vil man på magisk vis tiltrekke seg. Lite vet Tara at smykket vil føre med seg skjebresvangre opplevelser hos ulike eiere av smykket i flere generasjoner. Novellesamlingen "kjærlighetssmykket" inneholder fortellinger om kjærlighet i alle dens fasetter. Fra gryende forelskelse og ekte kjærlighet, til dramatiske valg som må gjøres, bitre svik og til slutt – forsøk på mord.

Forfatter: Kristin Remøe

Tittel: Kjærlighetssmykket (2013)

I et nøtteskall: Kjærlighet i all dens kompleksitet vakkert vevd sammen av 14 noveller.

Favorittutdrag:

Å møte folk og finne på noe sammen med andre, det liker jeg rett og slett ikke lenger. Jeg mister energi av å høre på at folk babler om de samme tingene. Det er lammende kjedelig å høre dem bruke uendelig mange ord for å komme frem til et poeng jeg for lengst har forstått. Intetsigende pjatt, luft uten oksygen. Ingen har fortalt meg noe nytt de siste årene. Ingen, verken i Norge, USA eller India. Å gå på fest er som å bygge lego med småbarn, jeg blir uendelig trøtt og apatisk av det. Nei, det beste er å leve i bøkenes verden. I den verden har jeg møtt virkelig fantastiske mennesker. Store diktere, skarpsindige tenkere, folk som vil noe. De behøver ikke engang å være levende, det er like gjerne de døde som har inspirert meg. De store klassiske forfatterne, de lever evig et sted inne i meg, og jeg har mer enn gjerne stevnemøter med flere av dem. Jeg har aldri følt meg ensom med en god bok ved min side.

Samtalen fløt fint og John syntes absolutt at kvelden utviklet seg i riktig retning. Han hadde lagt merke til Sara allerede på hennes første arbeidsdag som servitrise på stamkafeen hans. Der han pleide å spise dagens middag til studentpris etter en lang studiedag. Hun kom inn som et friskt og nordisk pust, smilte og lo, jobbet raskt og var hyggelig mot alle gjestene. Men han hadde også lagt merke til at når hun snudde ryggen til, og ikke hadde masken på, så lå et nesten umerkelig, sorgtungt slør over ansiktet. John gjenkjente dette fra andre unge mennesker han visste om, som hadde opplevd mye motgang i livet. Det var nettopp de menneskene som ofte lo høyest.

Tanker i ettertid:
Til å begynne med var jeg ikke helt overbevist, men de små historiene fanget meg etter hvert som alle mulige utfall av en forelskelse skildres. Hver historie har sin overraskende vri og føyer seg fint inn i den større historien om hvordan kjærlighetssmykket påvirker livene til eieren. Overordnet lærer man også noe om kjærligheten; hvordan den bringer ut både det beste og verste i oss – at den er en form for galskap. En galskap som får oss til å se oss selv og verden rundt oss i et nytt lys. Av og til brenner kjærlighetens flamme hardt og kort, andre ganger kan den vare livet ut. Favorittnovellene mine var "De kongelige" om forfatteren som søker rusen for å kunne fullføre livsverket sitt, "Verdens Barn" – om Matilde som blir gravid etter hun har gitt opp, for å oppdage at barnet har downs og "vennskapelig konkurranse" om hvordan velmenende råd fra en psykolog kan detonere en bombe av en emo.

Jeg håper dette ikke er det siste jeg leser av Kristin Remøe.

Anbefales: Jeg har faktisk tenkt til å gjemme den i kofferten til mamma som drar på seiltur til Kroatia i 5 uker nå (det er noen som er heldige!). Jeg er helt sikker på at denne boken vil passe perfekt til henne.

Karakter: B

Andre som har omtalt boken:
Liv forlag har intervjuet forfatteren

W.F Hermans - Beyond Sleep

Husker dere jeg lette etter gode bøker å gi min nederlandske venn, Rob i fødselsdagspresang? Jeg endte opp med Johan Harstads "Hässelby" og "The Pale King" av David Foster Wallace. Jeg spurte også Rob om han kunne anbefale meg noen bøker, og han foreslo to titler, den første var "Beyond Sleep" av Willem Frederik Hermans og den andre var "If on a winter's night a traveler" av Italo Calvino.  Dette er anmeldelsen av Beyond Sleep (Nooit Meer Slapen).

På Amazon står det at Beyond Sleep er en moderne klassiker, en komedie satt "beyond the edge of the civilized word". For de som så lurer på hvor den siviliserte verden ender, så kan jeg informere om at vi snakker om Finnmark. Geologen Alfred Issendorf reiser fra Nederland til Norge for å undersøke det han mener kan være meteoritt-kratre. Utfordringene starter tidlig, for Alfred får ikke tilgang til avgjørende landskapsfotografier som kan hjelpe ham å avgrense søket. Han reiser nordover med tre norske geologer/studenter og får oppleve en plass der mygg utfordrer mennesket på toppen av næringskjeden og sola aldri går ned. Alfred får heller ikke sove, teltet tar inn vann og Arne, som han deler telt med snorker høylydt. Alfred blir mer og mer paranoid og desperat, hans største frykt er at turen er forgjeves, at han ikke kan underbygge hypotesen om meteoritter. Snart forstår han at langt mer står på spill.

Forfatter: Willem Frederik Hermans

Tittel: Beyond Sleep (2008)

I et nøtteskall: Du forsøker å ta opp arven etter faren din, og ønsker deg ingenting mer enn å gjøre et bidrag til vitenskapen - men det er ikke så lett på bortebane.

Favorittutdrag: 

- Når Alfred forsøker å fortelle professor Nummedal om det å være geolog i Nederland:

"The country is small, admittedly, but the soil is exceptionally varied."

"That is what you people think, just because there is a geologist with a microscope on every square metre. That does not change the fact that there are no mountains. No plateaux, no glaciers, no waterfalls either! Marshland, mud and clay, that is all! It will end with them counting every single grain of sand, I shouldn't wonder. To me that is not geology. I call it bookkeeping, hair-splitting. Verfallene Wissenschaft, is what I call it, verfallene Wissenshaft,"

-Samtalen mellom Alfred og Arne om oversatt litteratur:

"Don't any good books get translated into Norwegian?"

"Of course they do, there are plenty of translations. But you can't get away from the fact that you're not reading the real thing. Some people find that depressing."

"Depressing? Why? It's only depressing if you think in terms of nations, and each of those nations wanting to be top dog. But the world is one big conglomerate. You know that."

"Know?" Arne retorts, "Yes, I know it here' - slaps his forehead-"but not there." He stabs a finger at my chest. "And do you know why that is?"

I tell him I have no idea.

"It's because deep inside everyone, however sensible, lurks a madman. A raving lunatic, a lunatic who may not be clinically insane but whose condition develops from the same source: from the child we were when we were one, two, three years old. That child, you see, learns only one language. The mother tounge."

-Samtalen mellom Alfred og Quigstad:

I would like to prolong our conversation, but can't think of anything more to say. Quigstad is one of those people you feel like asking: What do you really think of me? (but who'd ever aks such a question?) to which he'd say: Nothing at all (but who'd ever give shuch an answer?).

Tanker i ettertid: 

Det er lite som driver handlingen fremover. Det skal være en form for komedie, men det er ikke morsomt, bare håpløst. Jeg liker Alfred og jeg har sympati for ham, jeg forstår motivasjonen hans. Han vil utrette noe, være en pioner innen feltet. Han drømmer om å finne en steinsort fra verdensrommet og kalle den opp etter seg selv, "Issendorfite". Jeg er ikke sikker på om Alfred får noen nye perspektiver. Vi oppdager at forventningene hans, som presenteres som et enormt press fra moren - kanskje egentlig tilhører ham selv. Jeg syntes også det er interessant at det er beskrevet nordmenns forhold til eget land og turister, fra det nesten sjåvinistiske (vi er best), til det unnskyldende (beklager, Norge er helt håpløst - du er sikkert vant til mye bedre standard, du som reiser så mye). Jeg har intrykk av at dette er en bok mange elsker og holder opp mot verk fra Kurt Vonnegut og Franz Kafka. Jeg får imidlertid ikke helt grepet på den. Den er tidvis tankevekkende og morsom, men vekker aldri interessen min helt. Det er selvdisiplin som gjorde at jeg leste den ferdig, ikke nysgjerrighet eller leselyst.

Anbefales: De som vil ha en turists ærlige oppfatning av Norge

Karakter: D

You should date an illiterate girl

Date a girl who doesn’t read. Find her in the weary squalor of a Midwestern bar. Find her in the smoke, drunken sweat, and varicolored light of an upscale nightclub. Wherever you find her, find her smiling. Make sure that it lingers when the people that are talking to her look away. Engage her with unsentimental trivialities. Use pick-up lines and laugh inwardly. Take her outside when the night overstays its welcome. Ignore the palpable weight of fatigue. Kiss her in the rain under the weak glow of a streetlamp because you’ve seen it in film. Remark at its lack of significance. Take her to your apartment. Dispatch with making love. Fuck her.

Let the anxious contract you’ve unwittingly written evolve slowly and uncomfortably into a relationship. Find shared interests and common ground like sushi, and folk music. Build an impenetrable bastion upon that ground. Make it sacred. Retreat into it every time the air gets stale, or the evenings get long. Talk about nothing of significance. Do little thinking. Let the months pass unnoticed. Ask her to move in. Let her decorate. Get into fights about inconsequential things like how the fucking shower curtain needs to be closed so that it doesn’t fucking collect mold. Let a year pass unnoticed. Begin to notice.

Figure that you should probably get married because you will have wasted a lot of time otherwise. Take her to dinner on the forty-fifth floor at a restaurant far beyond your means. Make sure there is a beautiful view of the city. Sheepishly ask a waiter to bring her a glass of champagne with a modest ring in it. When she notices, propose to her with all of the enthusiasm and sincerity you can muster. Do not be overly concerned if you feel your heart leap through a pane of sheet glass. For that matter, do not be overly concerned if you cannot feel it at all. If there is applause, let it stagnate. If she cries, smile as if you’ve never been happier. If she doesn’t, smile all the same.

Let the years pass unnoticed. Get a career, not a job. Buy a house. Have two striking children. Try to raise them well. Fail, frequently. Lapse into a bored indifference. Lapse into an indifferent sadness. Have a mid-life crisis. Grow old. Wonder at your lack of achievement. Feel sometimes contented, but mostly vacant and ethereal. Feel, during walks, as if you might never return, or as if you might blow away on the wind. Contract a terminal illness. Die, but only after you observe that the girl who didn’t read never made your heart oscillate with any significant passion, that no one will write the story of your lives, and that she will die, too, with only a mild and tempered regret that nothing ever came of her capacity to love.

Do those things, god damnit, because nothing sucks worse than a girl who reads. Do it, I say, because a life in purgatory is better than a life in hell. Do it, because a girl who reads possesses a vocabulary that can describe that amorphous discontent as a life unfulfilled—a vocabulary that parses the innate beauty of the world and makes it an accessible necessity instead of an alien wonder. A girl who reads lays claim to a vocabulary that distinguishes between the specious and soulless rhetoric of someone who cannot love her, and the inarticulate desperation of someone who loves her too much. A vocabulary, god damnit, that makes my vacuous sophistry a cheap trick.

Do it, because a girl who reads understands syntax. Literature has taught her that moments of tenderness come in sporadic but knowable intervals. A girl who reads knows that life is not planar; she knows, and rightly demands, that the ebb comes along with the flow of disappointment. A girl who has read up on her syntax senses the irregular pauses—the hesitation of breath—endemic to a lie. A girl who reads perceives the difference between a parenthetical moment of anger and the entrenched habits of someone whose bitter cynicism will run on, run on well past any point of reason, or purpose, run on far after she has packed a suitcase and said a reluctant goodbye and she has decided that I am an ellipsis and not a period and run on and run on. Syntax that knows the rhythm and cadence of a life well lived.

Date a girl who doesn’t read because the girl who reads knows the importance of plot. She can trace out the demarcations of a prologue and the sharp ridges of a climax. She feels them in her skin. The girl who reads will be patient with an intermission and expedite a denouement. But of all things, the girl who reads knows most the ineluctable significance of an end. She is comfortable with them. She has bid farewell to a thousand heroes with only a twinge of sadness.

Don’t date a girl who reads because girls who read are the storytellers. You with the Joyce, you with the Nabokov, you with the Woolf. You there in the library, on the platform of the metro, you in the corner of the café, you in the window of your room. You, who make my life so god damned difficult. The girl who reads has spun out the account of her life and it is bursting with meaning. She insists that her narratives are rich, her supporting cast colorful, and her typeface bold. You, the girl who reads, make me want to be everything that I am not. But I am weak and I will fail you, because you have dreamed, properly, of someone who is better than I am. You will not accept the life that I told of at the beginning of this piece. You will accept nothing less than passion, and perfection, and a life worthy of being storied. So out with you, girl who reads. Take the next southbound train and take your Hemingway with you. I hate you. I really, really, really hate you.

—Charles Warnke

Litterære one-night stands

Jeg har tidligere skrevet om mursteinene jeg elsker, de virkelig tykke bøkene som du tilbringer lang tid med – de virkelig gode som forandrer deg og hvordan du ser verden og menneskene rundt deg. Denne posten er dedikert til litterære one-night stands – bøker på under 200 sider, som virkelig gjorde inntrykk. Her er det jo en del å hente av klassisk litteratur, den var ofte ikke så lang. Jeg skal i dette innlegget likevel fokusere på de beste, korte moderne romanene jeg har lest i det siste. Små heftige affærer. Kanskje blir det feil å kalle dem one-night stands, for det er virkelig ingen korrelasjon mellom sideantall og dybde i en bok.

Mine favorittbøker under 200 sider de to siste årene er
1) Julian Barnes – The sense of an ending (163 sider)
2) Jan Wiese – Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede (164 sider)
3) Ferdinand Von Schirach – Collini-saken (191 sider)
4) Deborah Levy – Swimming home (154 sider)
5) Roger Williams – The metamorphosis of Prime Intellect (176 sider)
6) Jennifer Egan – Black box (48 sider)

Julian Barnes - The Sense of an Ending
Anthony (Tony) Websters vennegjeng inkluderte gradvis Adrian Finn. De likte å tro han trengte dem, at han siden han var litt mer seriøs og klart mer intelligent enn de andre trengte litt hjelp til å navigere sosialt. De var forskjellige, men sverget evig vennskap. Når Tonys ex-kjæreste (som han aldri forstod seg på uansett) blir sammen med Adrian, skriver Tony et av tidenes bitreste brev. Kort tid etter velger Adrian å sette seg i et varmt badekar med blodige håndledd. Når vi i boken møter Tony som forteller har han rundet seksti, han har hatt karriere og er skilt. Han er en fredelig og avbalansert person som aldri har forsøkt å skade noen. Synet hans på seg selv utfordres likevel av en rekke overraskelser, og et brev fra en advokat beviser at minnet er langt fra perfekt.

Denne boken tok pusten fra meg da jeg leste den. Jeg har ikke lest noe som har vært så intelligent formulert siden jeg leste The Pale King av David Foster Wallace, min favorittforfatter. I likhet med Wallace havner Barnes sin handling gjerne litt i bakgrunnen av oppslukende samtaler og tankerekker som iverksetter en prosess hos leseren. I motsetning til Wallace, har Barnes skrevet en konsis liten bok på 150 sider. Tony, er det man kaller en upålitelig forteller, noe som også gjør at leseren forholder seg litt kritisk. Les den, det gjør deg til et bedre menneske. Dette er en bok som kan og kanskje også bør leses mer enn en gang.

Jan Wiese - Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede
På et middelaldertorv i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring. Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten. Da bibliotekaren gir seg i kast med papirene fra Vatikanet, blir resultatet skjebnesvangert. Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede var Jan Wieses debutroman, og den fikk en strålende mottakelse da den kom ut i 1990.

Man får følelsen av å ha lest noe brilliant, noe som beveget deg – uten helt å kunne sette ord på akkurat hva det er boken handler om. Dette er en bok som kan leses flere ganger med nytt utbytte.

Ferdinand Von Schirach - Collini-saken
Hva driver et menneske som aldri har gjort seg skyldig i noe kriminelt til å drepe? Ferdinand von Schirach plukker opp tråden der de fleste krimbøker slutter. Morderen er kjent og fanget, rettsprosessen gjenstår. Den nyutdannede Casper Leinen blir utpekt som forsvarsadvokat, noe som først virker som en lovende karrieremulighet. Dette utvikler seg dog til å bli svært ubehagelig, da den døde viser seg å være bestefaren til hans beste venn. En ansett industrileder, som Leinen selv husker som et vennlig og varmhjertet menneske. Å forstå ugjerningen er ikke lett. Collini tilstår drapet, men tier om motivet. Dermed må Leinen forsvare en mann som ikke ønsker et forsvar. En i utgangspunktet håpløs oppgave, men til slutt finner Leinen et spor som har betydning for mye mer enn Collini-saken. Et spor som fører Leinen inn i et skrekkelig kappittel av tysk justishistorie.

Deborah Levy - Swimming Home

Handlingen utspiller seg i sør-Frankrike på midten av nitti-tallet. Poeten Joe og konen Isabel har leid en villa med et vennepar. Ingen er forberedt på å finne en naken rødhåret pike i svømmebassenget. Hun er Kitty Finch - bokens hovedkarakter. Isabel inviterer Kitty til å bli. Hun og Joe har problemer med ekteskapet og Kitty beskrives som "et vindu som venter på å bli klatret gjennom" for de begge. Kitty har kommet for å formidle sin beundring for Joes poesi, og har tatt med sitt eget dikt "Swimming Home" som hun ønsker han skal lese. Historien om en middelklasseferie, to familier som deler en villa frem til en fremmed kommer - høres ut som en kjent oppskrift. Det er likevel noe nytt med Swimming home. Tonen gjennom boken er ubehagelig, og leseren vil bli overrasket over slutten.

Robin Williams - The Metamorphosis of Prime Intellect

Det var tidligere Nordaaker-kollega Magnus som tipset meg om denne boken for andre gang.
"de første kapittelene er overdrevent groteske, men hvis du kommer deg gjennom de så er det en ganske interessant bok bak der." Det hadde han helt rett i.

I en ikke alt for fjern fremtid har programmereren Lawrence konstruert en kunstig intelligens som han tenkte skulle kunne utgi seg for å være menneske. Det viser seg at resultatet, Prime Intellect – gradvis bedre passer i rollen som Gud enn menneske. For å sikre seg at Prime Intellect ikke kan gjøre skade, har Lawrence under utviklingen installert tre hovedregler for maskinen. Prime Intellect tar disse bokstavelig og etter å ha utryddet krig, sult og sykdom bestemmer Prime Intellect seg for at det ikke er bra nok. Den gjør menneskene udødelige, samtidig som den øyeblikkelig tilfredsstiller alle menneskenes behov. Flere av menneskene sliter med å finne mening i dette evige og svært behagelige livet, hovedpersonen Caroline glemmer tomheten kun i øyeblikkene hun deltar i dødsfantasier, vold og ekshibisjonisme. Boken er sjokkerende, men har samtidig humor, den ser nærmere på hvor ekstrem menneskelig atferd kan bli når alle begrensninger fjernes

Jennifer Egan - Black Box (Twitterature)
Det er formatet til Black Box heller enn handlingen som fanget nysgjerrigheten min innledningsvis. Black Box er en søt liten sak, en såkalt "novelette" på rundt 50 sider. Historien er fortalt via Twitter på 10 dager, der hvert lille bidrag på maks 140 tegn forklarer hva hovedpersonen lærte av det som akkurat hendte, heller enn hva som hendte i detalj. Disse små ekstraktene kan få deg til å føle at du leser en håndbok i spionasje ispedd små observasjoner. Fortelleren er en av flere kvinnelige spioner- "a beauty" (tenk James Bonds kvinner), hvis mål er å samle sensitiv informasjon fra et spesifikt mannlig mål. Det er også et element av science fiction, som fikk meg til å tenke på "The different girl".

Mursteinene jeg elsker

Jeg så Bokofilia hadde skrevet et innlegg om sin kjærlighet til tykke bøker (I like big books...) så jeg kaster meg på. Tykke bøker gir meg som utålmodig leser en ro jeg ellers mangler, vel resignasjon er en form for ro. En tykk bok kan ikke stresses, den tar den tiden den tar. Man kommer uansett til å bli veldig godt kjent med karakterene. Stort sett har jeg sittet igjen med en følelse om at det gjerne kunne vært 2-300 sider til når jeg har fullført de virkelig gode mursteinene. Jeg er aldri klar for å gi slipp når det er slutt. Sommer er uansett en nydelig tid for en murstein, med mindre du flyr RyanAir. Nok småprat, her er mine favorittmursteiner:

De beste av de tykke bøkene jeg har lest er:
1) 1Q84 av Haruki Murakami (1184 sider)
2) Shantaram av Gregory David Roberts (943 sider)
3) Atlas Shrugged av Ayn Rand (1200 sider)
4) Infinite Jest av David Foster Wallace (1104 sider)

Huruki Murakami -1Q84
Denne boken kåret jeg til fjorårets beste leseropplevelse av de 50 bøkene jeg leste. I en parallell virkelighet til året 1984, 1Q84 - leter tredveårige Aomame etter Tengo, hvis hånd hun angrer på at hun slapp som 10åring. Mest fascinerende er likevel historien inni historien - Air Chrysalis.Murakami er en fantastisk one trick pony (er entriksponny et ord? Nei? Det skulle det ha vært). Jeg sier det i beste mening, for bokhylla begynner å bli ganske full av bøker som inneholder Murakamis fortellinger om parallelle univers, uendelige skildringer av kvinneører, katter og vage fornemmelser av ødipuskomplekser. Likevel, 1Q84 føles som boka Murakami har ladet opp til å skrive i alle år. Jeg mener det er hans beste bok så langt.

Ayn Rand - Atlas Shrugged
Selv om boken har fått ganske mye tyn etter å ha blitt holdt frem som en bibel for den amerikanske høyresiden (det er jo fint at de leser en tykk bok som ikke er bibelen, mener jeg) er dette en fantastisk bok med en politisk edge. Den bør imidlertid leses slik læreren til Charlie i The Perks of Beeing a Wallflower anbefaler, "med filter - ikke som en svamp". Produsenter, bedriftseiere, oppfinnere, entreprenører og kapitalister, alle som har skapt arbeidsplasser og i all tid har blitt kalt grådige av de som ikke har skapt noe, konkluderer med at utakk er verdens lønn, og gjør det utenkelige - de forlater millionselskapene sine, går på streik og betrakter på avstand panikken bre seg.

Gregory David Roberts - Shantaram
Dette er et av de tilfellene der forfatteren er vel så interessant som boka. Roberts ble i 1978 dømt til 20 års fengsel for en serie væpnede ran. Etter å ha sonet i to år rømte han fra et høyrisikofengsel på høylys dag og ble Australias mest ettersøkte mann. Åtte av årene han var på flukt levde han i Bombay, der bokens handling utspiller seg. Han ble fanget i Tyskland på 90-tallet og sonet ferdig straffen. De første to versjonene av boken, Shantaram, ble ødelagt av fangevokterene. Boken er nå oversatt til 20 språk, og Warner Brothers jobber med å produsere filmen. Drar du kjensel på navnet, sier du? Dette var forfatteren som var villig til å sone Nerdrums fengselsstraff.  Shantaram er historien om en kjeltring med hjerte av gull - men først og fremst en kjærlighetserklæring til Bombay og India. Vi følger et liv i grensen av hva et menneske kan tåle, og veier frihetens pris opp mot betingelsene for en ny begynnelse.

David Foster Wallace - Infinite Jest
Dette er kanskje selve favorittmursteinen, og jeg leste den før jeg startet bloggen - det er synd for det betyr at jeg ikke har en omtale av den her. Mulig jeg leser den på nytt. Den står igjen som det tristeste,  smarteste og tidvis morsomste jeg har lest. I en fremtid der årstall er byttet ut med navn på årets hovedsponsor (the year of depend undergarments) leter beboerene på en avrusningsinstitusjon og studentene ved Enfield Tennis Academy etter orginalen av en film som er så farlig underholdende at de som ser den dør i lykkerus. Boken har ingen klar hovedfigur og kan være litt tung å lese, men helt klart verdt det. Hva er underholdning, hvorfor trenger vi det - og hva sier det om hvem vi er?

Om dagen leser jeg forresten Leo Tolstojs War and Peace, som er på over 1300 sider, men det går litt smått.

G.Flynn - Mørke Rom (Dark Places)

Libby Day var syv år da moren og de to søstrene hennes ble brutalt slaktet i "Det satanistiske drapsorgiet i Kinnakee, Kansas" 2 januar 1985. I mens marerittet utspiller seg og familien dør, flykter Libby ut i vinternatten for å gjemme seg. Noen fingre og tær fattigere etter frostskadene, overlever hun og vitner om at det var hennes femten år gamle storebror som var morderen. Han dømmes på bakgrunn av vitnemålet og settes i fengsel. Bokens handling utspiller seg 25 år etter den januarnatten "Brave Baby Day" mistet familien sin, storebroren Ben er fortsatt i fengsel og Libby har snart tømt fondet som ble opprettet av sympatiserende – som for lengst har glemt henne. Det skal sies at Libby ikke er spesielt sympatisk i seg selv, å arbeide er helt uaktuelt. Hun må finne en måte å tjene mer penger på folks sympati. De eneste som bryr seg nevneverdig om saken 25 år senere er "Kill Club" – en makaber samling nerder og sosiale utskudd som er sykelig opptatt av beryktede drapssaker. Kill Club er overbevist om at Ben er uskyldig dømt, og betaler en blakk Libby for å kontakte aktører fra den blodige natten. Forfatteren skifter mellom Libby Days oppnøsting i saken og hvordan drapsnatten fortonet seg og den dømte broren opplevde den. Gradvis avdekkes en utenkelig sannhet og Libby er nok en gang på flukt fra en morder.

Forfatter: Gillian Flynn

Tittel: Mørke rom (Dark places)
-opprinnelig utgitt 2009, oversatt og utgitt i Norge av Font 2011

Jeg var heldig og fikk et lese-eksemplar av Font.

I et nøtteskall: Lite sympatiske folk gjør lite sympatiske ting, krim for folk som ikke liker krim.

Favorittutdrag:

"Jeg var ikke noe elskelig barn, og jeg hadde vokst opp til å bli en dypt uelskelig voksen. Tegner du et bilde av sjelen min, ville det bli noe rabbel med hoggtenner."

"Det var ikke noe alternativ å gå til sengs igjen og glemme alt sammen. Jeg hadde husleie å betale, og jeg kom snart til å trenge penger til mat. Jeg kunne gå på trygd, men det ville innebære å finne ut hvordan man gikk på trygd, og jeg ville sannsynligvis heller sulte enn å ta meg av alt papirarbeidet."

"Lyle Wirth så ut som en seriemorder. Det betydde at han sannsynligvis ikke var det. Hvis du kapper opp horer eller spiser rømlinger, prøver du å virke normal. Han satt ved et inngrodd spillebord midt i Tim-Clark's Grille, en fuktig bule vegg i vegg med et loppemarked. Tim Clark's var blitt berømt for grillmaten sin og klientellet var i ferd med å bli oppgradert, en lett anstrengt blanding av grånende stamgjester og langhårede fyrer i veldig trange jeans. Lyle var ingen av delene; Han var et sted veldig tidlig i 20-årene med bølget, musebrunt hår som han hadde forsøkt å temme med for mye gelé på alle de gale stedene, så det var like mye lodne krøller som skinnende pigger. Han hadde briller uten innfatning, tettsittende vindjakke fra Members Only og jeans som var for trange, men ikke på en kul måte, bare på en trang måte. Han hadde ansiktstrekk som var for fine til å være tiltrekkende på en mann. Menn burde ikke ha munner som rosenknopper."

Tanker i ettertid:
Jeg elsket Gillian Flynns bok "Gone Girl" (utgitt på norsk under tittelen Flink Pike), mye på grunn av skrivestilen og språket hennes. Jeg tror kanskje Gillian Flynn er min nye Chuch Palahniuk. Jeg fant igjen det jeg likte i "Mørke Rom". Flynn forteller på en måte jeg liker å blir fortalt ting på. Hun har fantastisk humor, hun er intelligent – litt skrudd - og hun skaper interessante karakterer. Forskjellen er at jeg syntes plottet var litt svakere i Mørke Rom, og det trekker ned en karakter, for min del. Men for all del, det er en veldig god bok som jeg hadde glede av å lese.

Karakter: C

Andre bloggere som har omtalt boken:
Geir ble utfordret og elsket det
I bokhylla syntes den var irriterende og depressiv
Artemisia syntes det var råsterk og overraskende krim
Astrid Therese syntes det var en fantastisk fin thriller

Tags: #thriller, #språk, #spenning, #intelligent, #sort_humor, #anbefalt_av_Stephen_King

G.McCleen - I en annen verden

Hvordan er egentlig livet til en musete ti år gammel jente i Jehovas vitne? Vi befinner oss i Wales på 80-tallet der vi møter ti år gamle Judith og faren. De har banket på alle dørene i nabolaget, for å fortelle at enden er nær. Slikt gjør en ikke akkurat populær. Judith er mye alene og overbevist om at faren ikke egentlig elsker henne, fordi han klandrer henne for morens død. Huset de bor i er fullt av gammelt rask, brød med mugg (penicillin!) og nedstøvede arvestykker fra en mor som Judith aldri kjente. Den lille jenta ser verden med troens øyne. Fra tilfeldig rask har hun bygget en verden på rommet sitt – som hun kaller "prydelsens land". Slik vil verden bli etter Harmageddon. Prydelsens land har mennesker av piperensere, elver av aliminiumsfolie og fjell av pappmasjè og bark. Og hva hvis Judith nå hadde lagd snø av barberskum, bomull og cellofan? Da hadde skolen kanskje holdt stengt på mandag? Da Judith åpner øynene neste dag, er verden utenfor helt hvit. Hun har utført det første mirakelet. Og dermed starter også problemene for Judith og faren …

Forfatter: Grace McCleen

Tittel: I en annen verden (The land of decoration) (2012)

Trivialia: Forfatteren vokste opp i en familie som hørte til Jehovas Vitner, hun ble utstøtt for å ha for mye omgang med mennesker utenfor menigheten. Dette er hennes debutroman.

I et nøtteskall: Det gjelder å ha Troen for Dommedag kan ikke komme raskt nok.

Favorittutdrag

Den kvelden leste vi i Bibelen om horen som sitter ved de veldige vann. Far sa vannene varsler om herskere og nasjoner, og at horen skaper sosial uro. "Sånn som streiken?" sa jeg. "Altså", sa far, "alt viser at Enden er nær."

Far sier vi aldri noensinne må undervurdere tankenes evne til å hjelpe oss. Han siver vi trenger En god tanke også er dagen reddet. Jeg har noen gode tanker. For eksempel:
1) At verden snart skal ende
2) At alt egentlig er ganske lite
3) At jeg er i Prydelsens land og har en perfekt dag.

Tanker i ettertid:
Kontrasten mellom den grå elendigheten som omgir Judith i virkeligheten og den fargerike fantasien hennes gjør boken spennende å lese. Judith virker ikke helt tilregnelig, og det er ikke rart. Hun forsøker å ikke bare overleve – men leve, et veldig krevende liv. Jeg har bestandig syntes grensen mellom religiøs fundamentalisme og galskap har vært ganske tynn. Menigheten består av et par eldre menn som har sett lyset etter en bomtur "utpå livet", illeluktende gamle damer og Judith og Faren. Verden er en Syndens hule, og mennesker er delt opp i Sauer (de troende brødrene), geiter (vantro), Bortkomne Sauer (de utstøtte), Falske Profeter, Villdyr, Gresshopper og Umoralske forbindelser. Som kontrast til dette regelbundne grå livet som består av strømsparing, pengesparing og forkynnelse av at enden er nær – drømmer Judith om en perfekt dag, der hun kan spise fish and chips, og en tur i luftballong med moren. Boken viser hva som skjer dersom man fra et barns perspektiv forsøker å løse alle problemer med Tro.

Anbefales: Alle, men jeg tror spesielt unge kvinner liker den.

Karakter: B

Andre bloggere syntes:
Clementine syntes den var underlig og hadde lang etterklang
Tine er positiv - og anbefaler at du leser den
Berit syntes det var en usedvanelig sterk debut
Lesehorden syntes den var nydelig
 

 

En uke i Vilnius

Nå har det vært stille fra meg en god uke, og det beklager jeg! Jeg skulle selvfølgelig fortalt dere at jeg har vært på ferie ei uke. Jeg har kost meg i Vilnius og vandret gatelangs på jakt etter kupp og opplevelser. Fant begge deler.

I mens jeg har vært på reise har jeg kost meg med to bøker, som det snart kommer anmeldelse av. Gillian Flynn imponerte meg veldig med Flink Pike (Gone Girl), så jeg leste Mørke Rom av henne. Jeg har også lest I en annen verden av Grace McCleen. Omtaler er rett rundt hjørnet!

 

C.McCarthy - The Road (Veien)

I serien "Linn leser bøker alle andre har lest for år og dag siden" presenterer jeg The Road. Jeg var helt sikker på at jeg hadde sett filmen før jeg begynte å lese den. Det hadde jeg ikke. Jeg har sett "No country for old men" – og den likte jeg ikke nevneverdig.

I The Road skildres en verden dekket i aske, der mennesker gjemmer seg for hverandre – fordi nød har redusert mennesker til monstre. Det tidligere klare og blå havet er blitt til brunslimete masse. I USA strekker tomme motorveier seg mil på mil gjennom ødemark med utbrente lik i veikantene. Husene langs veien er utplyndrede og nedbrent. Mennesker sulter, og de som velger å ikke spise andre sulter mer. På denne måten kan ingen stole på noen andre enn seg selv. Langs veien beveger en far og en sønn seg. Faren har minner om verden slik den var før, mens sønnen er født inn i dystopien som handlingen utspiller seg i. Det skildres en tosomhet uten parallelt sidestykke – og samtalene mellom faren og gutten bærer preg av dette. Til tross for at alt er helt grusomt, bevarer man gjennom hele boken en form for håp.

Forfatter: Cormac McCarthy

Tittel: The Road (2006).

Trivialia: en 70 år gammel McCarthy vant Pulizerprisen med The Road i 2007. The Times kåret den til "best book of the decade 2000-2010". Adresseavisen kåret den til årets beste oversatte bok i 2008. Et samlet kritikerkorps elsker den – og det ropes etter Nobelspris.

I et nøtteskall: The walking dead uten matrasjoner og zombier. Menneskene er monstrene.

Favorittutdrag:

The city was mostly burned. No sign of life. Cars in the street caked with ash, everything covered with ash and dust. Fossil tracks in the dried sludge. A corpse in a doorway dried to leather. Grimacing at the day. He pulled the boy closer. Just remember that the things that you put into your head are there forever, he said. You might want to think about that.
You forget some things, don't you?
Yes. You forget what you want to remember and you remember what you want to forget.

No lists of things to be done. The day providential to itself. The hour. There is no later. This is later. All things of grace and beauty such that one holds them to one's heart have some common provenance in pain. Their birth in grief and ashes. So, he whispered to the sleeping boy. I have you.

Tanker i ettertid:
Det gjør meg litt trist på egne vegne at imens noen trekker paralleller av typen "The Road is a literary mash up composed of equal parts William Faulkner, Raymond Carver, Samuel Beckett, and pulp sci-fi". (GoodReads - David Winn) og " The Road is unsteady and repetitive—now aping Melville, now Hemingway—but it is less a seamless blend than a reanimated corpse: sewn together from dead parts into a lumbering, incongruous whole, then jolted to ignoble half-life by McCarthy’s grand reputation with Hollywood Filmmakers and incestuous award committees" (GoodReads – Keely) så sitter jeg igjen og tenker at "jøss, dette minnet om The Walking Dead". Uansett hva man mener at boken minner en om, eller hvor man mener forfatteren har hentet sin inspirasjon fra er det ikke til å benekte at resultatet er solid. Dette er ikke en actionfylt bok, den drives heller fremover av tanker som "hva gjør mennesker som oss i en situasjon som dette". Det får meg umiddelbart til å tenke på Fluenes Herre og hva som skjer med mennesker når rammene vi lever livet vårt innen løses opp og blir borte. Det får meg til å tenke på krig, de grusomme tingene vi gjør mot hverandre, som vi kanskje tidligere ikke trodde vi var kapable til. Som en sterk kontrast til alt det grusomme står den ubetingede kjærligheten mellom far og sønn. Den siste lojaliteten. Vi ser også at sønnen på mange måter holder faren igjen fra å miste seg selv gjennom å sette grenser og minne ham på at de er "de gode". Det er for meg liten tvil om at The Road har det som skal til for å bli en klassiker.

Anbefales: De som liker å lese dystopisk litteratur

Karakter: B

Andre bloggere som har lest den:
Karin er lunken
Julie fikk innfridd sine skyhøye forventninger
Rose-Marie syntes den var spesiell og ga den terningkast fem
Nina syntes det var en av de beste bøkene hun har lest

- Har du lest den og vil ha link, så lim gjerne inn linken i kommentarfeltet!

J.Wiese - Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

De siste dagene har jeg lest Jan Wieses korte men heftige debutroman om "kvinnen som kledte seg naken". Forlaget har følgende å si om boken:

På et middelaldertorv i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring. Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten. Da bibliotekaren gir seg i kast med papirene fra Vatikanet, blir resultatet skjebnesvangert. Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede var Jan Wieses debutroman, og den fikk en strålende mottakelse da den kom ut i 1990. Siden har romanen stadig funnet - og vunnet - flere lesere. Dette er den sjette utgaven av boken som synes å ha truffet en streng hos lesere i alle aldre, også utenfor Norge:
Romanen er oversatt til 16 språk

Forfatter: Jan Wiese

Tittel: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede (1990)

I et nøtteskall: ringvirkninger av enkelthendelser kombinert med essensen av det menneskelige gjennom tidene.

Favorittutdrag:
En ung kvinne lot en fremmed komme til sitt leie fordi hun trodde han var Guds sendebud. Hun ble med barn. Slik ble historien fortalt som sladder på markedsplassen, og i begynnelsen vakte den munterhet. Hvordan kunne en pike være så enfoldig?

Tanker i ettertid:
Det ble ganske tynt på favorittutdrag, men i denne boken så er det summen av alle bitene når leseren klarer å pusle dem sammen som utgjør den høyeste verdien. En og en er de helt klart vakre, men det er helheten som slår deg i bakken. Som får deg til å lure på hva du akkurat har lest. Forleggerens etterord forteller om akkurat dette. Følelsen av å ha lest noe brilliant, noe som beveget deg – uten helt å sette ord på akkurat hva det er boken handler om. Dette er en bok som kan leses flere ganger med nytt utbytte. Med sine magre 160 sider er det også en utrolig kompakt bok. Jeg er særdeles imponert over forfatteren – for dette er en "stor" liten bok.

Anbefales: Alle som liker å lese, spesielt velegnet er den for lesesirkler for her er det mye å snakke om etterpå.

Karakter: B

Andre bloggere som har lest den:
Kasiopeiia ble ikke grepet
Levanger bibliotek syntes den er en stor leseropplevelse
Art of Living syntes den er for vakkert beskreves til å kunne gjenfortelles
Aariho gleder seg til å lese den igjen

Lest i mai (29/70)

Det ble fire bøker i mai, hvor av tre ble lest ferdig den siste uka.  Det gikk litt trått med lesingen denne måneden. Strindberg engasjerte meg lite og jeg følte litt på det å være lei av lesingen generelt. Da passet det fint med litt mer lettbent lektyre i form av klassisk chick-lit.

I mai leste jeg:
1) Adam Johnson: Barnehjemsbestyrerens sønn
2) Karen Swan: Bringebærpiken
3) August Strindberg: Det Røde Rommet
4) Hilary Boyd: Torsdager i Parken

Jeg syntes Barnehjemsbestyrerens sønn var den klart beste boken denne måneden og forteller derfor litt mer om den:

Pak Jun Dos alkoholiserte far driver en arbeidsleir for foreldreløse. Han delegerer stadig arbeidsoppgaver til sønnen – som ved første øyenkast for utenforstående også ser ut til å være blant de foreldreløse. Jun Dos lojalitet og velutviklede instinkter går ikke upåaktet hen i det despotiske regimet, og han rekrutteres snart til statens tjeneste. Som profesjonell kidnapper skaffer Jun Do høystående funksjonærer vakre kvinner fra Japans kystlinje. Han drives til skansene for hva et menneske kan overleve i kampen mot Kim Jong Il, for å redde kvinnen han elsker; nasjonalskatten og skuespillerinnen Sun Moon, som er "så uskyldsren at hun ikke vet hvordan utmagrede mennesker ser ut". Dette er først og fremst en historie om lojalitet.

Jeg falt litt ut og inn igjen av denne boken, jeg slet med å finne rytmen – for den var så ulik alt annet jeg har lest. Det er ikke en dårlig ting. I Nord-Korea er det ikke plass til noe "selv" alle historier knyttes uløselig til Store Leder, også denne. Jun Do blir Kim Jong Ils kontrast, han lar det handle om alle andre. Han setter seg selv sist, av lojalitet til de han elsker – på denne måten utfordrer han til slutt Lederen. En bit av boken som virkelig gjorde inntrykk på meg var da skuespillerinnen Sun Moon klaget over at folk hadde så lite verdighet at de spiste blomstene i hagen hennes. Jun Do dyttet da en blomst i munnen på henne og tvang henne til å svelge den med beskjeden "dette er smaken av å sulte". Selv om boken inneholder fascinerende og virkelig gode skildringer av det Nord-Koreanske samfunnet, har boken en verdi langt utover innsikten verdens mest absurde land. Selve historien og hovedkarakteren– er sjelden kompleks og svært god. Dette er en bok med en handling satt til et fattig samfunn svært ulikt vårt eget, der ting ikke blir bra fordi man vinner en konkurranse, eller finner kjærligheten. Det er heller ikke en bok om å overkomme alle livets utfordringer. Det er en bok som får deg til å tenke på hvem du er når det ser svart ut og en lysning ikke er i vente. Hadde du forresten vært villig til å ofre alt, om ingen fikk vite om det i etterkant? Dette er en bok jeg kommer til å bruke lang tid på å fordøye. Akkurat det, gjør den til en av mine favoritter så langt i år.

H.Boyd - Torsdager i Parken

Den siste boken jeg leste i mai fikk jeg tilsendt som pdf fra det nyoppstartede forlaget Apropos

Hvordan hadde du taklet det dersom ektemannen din gjennom tretti år bestemte seg for å flytte inn på eget soverom? Jeanie blir rasende og krever et svar. Har George forelsket seg i noen andre? Syntes han hun er blitt gammel og lite attraktiv? Hva gjør hun galt? Nevnte ektemann ønsker ikke å diskutere dette og later som alt er normalt. Presser hun ham, får hun til svar at han "ikke orker mer". Jeanies lyspunkt blir helsekostbutikken hun driver, og torsdagene hun er barnevakt for barnebarnet. I parken med barnebarnet møter hun Ray, som også er barnevakt for sitt barnebarn. Ray er på mange måter Georges rake motsetning. Gradvis utvikler det seg et nært vennskap og Jeanie begynner å leve for torsdagene i parken. George gjentar ustanselig at de har blitt gamle, at hun bør gi opp butikken og at de bør flytte på landet. Det blir ikke bedre av at han også konstant omtaler henne som "gamlejenta". Hele familien er enig om at det beste er at Jean flytter på landet, at hun må innse at hun er gammel. Men skal hun fortsette å la andre bestemme hva som er best for henne? Har hun mot nok til å snu livet på hodet for en stormende forelskelse?

Forfatter: Hilary Boyd

Tittel: Torsdagene i parken (2013)

I et nøtteskall: Har forelskelse en "best før-dato"?

Favorittutdrag:

Under oppveksten på en rå og klam prestegård i Norfolk hadde Jeanie sett moren sin svelge i seg bryske, dominerende diktater fra Jamies far. Moren hadde aldri stilt spørsmål ved hans rett til å mishandle henne på den måten. Jeanie hadde fryktet faren sin, men hun husket at hun ønsket at moren skulle gjøre noe. Hun hadde håpet moren bare en eneste gang skulle eksplodere og gjøre opprør mot den bøllete atferden. Og Jeanie hadde lovet seg selv at hun aldri ville tolerere at noen behandlet henne selv slik.

"Seksti er himmelen", sa hun til Jeanie da de satt og drakk te. "Verden er ferdig med deg, og for alle praktiske formål blir du usynlig. Særlig om du er kvinne. Jeg liker å tenke på det som ditt tredje liv. Du har barndommen, så kommer den voksne konformiteten – jobb, familie og ansvar, og i det alle antar at det er over og du er på alderdommens skraphaug – frihet! Du kan endelig være deg selv. Ikke hva samfunnet ønsker at du skal være og ikke det du selv syntes du burde være."

Tanker i ettertid:
Må husmorporno vike plass for "Granny-lit"? Jeg må innrømme at jeg aldri har lest en bok om forelskelse i seksti-årene før. Sekstitallet, ja. Sekstiårene nei. Jeg kan samtidig forstå at det er et marked for det. Slik ting utvikler seg er jo 30 de nye 20årene, og med samme logikk må 60-årene være de nye 50-årene. Jeg tenker ikke at noen som er 60 er gamle, så selvfølgelig er ikke livet over! Boken traff meg ikke hundre prosent fordi jeg føler jeg ikke er målgruppen, men jeg er sikker på at mamma ville ha likt den. Boken er ikke like lettbent hele veien, og det er akkurat det som gjør den interessant. Vi får også innblikk i livet til Jeannies datter, og minnes på at forhold ofte kan være en drakamp mellom lojalitet og bedre viten.

Anbefales: Kvinner i alderen 50-70

Karakter: C

Tags: #Romantikk, #grannylit, #forhold