Lest i juni (32/70)

Denne måneden ble det fem bøker, lesehastigheten min var i snitt 50 sider pr. dag. Det går saktere enn jeg hadde håpet med lesingen om dagen - men det skal jo være kos også. Dessuten håper og tror jeg at jeg vil sette opp lesetempoet i sommer. Spesielt under Man Booker.

I juni har jeg lest:

	Forfatter	Tittel	År	Sideantall
1	George Orwell	Animal Farm	1945	95
2	Silvia Avallone	Stål	2014	368
3	Orhan, Pamuk	Mitt navn er Karmosin	2003	493
4	Jennifer Egan	A Visit from the goon squad	2010	349
5	Eimear McBride	A girl is a half-formed thing	2013	203

Det ble to bøker for lite denne måneden, men det som var - var bra, jeg vurderte ingen av bøkene til dårligere enn C. Best syntes jeg Animal Farm og a Visit From the Goon Squad var. Jeg ønsker å si litt ekstra om Animal Farm.

På Manor Gård har dyrene endelig kvittet seg med den late bonden som viet tiden til flaska heller enn til dyrenes velferd. Optimismen er stor blant dyrene på gården som får det nye navnet Animal Farm. Det tar imidlertid ikke lang tid før en elite av griser lokker de andre med den sosialistiske ideologien imens de sakte men sikkert bygger en totalitær stat.
Det har blitt sagt om Animal Farm at den største svakheten er at den bruker en rekke virkemidler for å si noe som har vært fortalt bedre - i direkte form, av andre. Jeg har forståelse for dette standpunktet. Det er utvilsomt skrevet tekster som bedre forklarer de rent faktiske historiske forhold og lærdommene som kan trekkes i ettertid.

Til Orwells forsvar vil jeg påpeke at det at man har valgt å fortelle denne historien som om den handlet om dyrene på en gård har gjort dette budskapet tilgjengelig for svært mange flere enn de som ville lest en brilliant analyse av russisk historie. Boken leses ofte av ungdomsskoleelever - som selv legger sammen 2+2 og lærer seg å identifisere faktorene som gjør samfunn sårbare for tyranni og politisk korrupsjon, måten slike ledere går frem - og konsekvensene for befolkningen. Det gir en grunnleggende forståelse av totalitære samfunn. Jeg tror også læringseffekten ved å få informasjonen på denne måten er større enn alternativene. Dette er dannelse. Mye av boken kunne like gjerne omhandlet Nord-Koreas Kim Jong Il eller Kambodsjas Pol Pot.

Jeg syntes den var bra, og satte pris på at den fattet seg i korthet (95 sider) - for Orwell får fint frem sitt budskap på disse sidene. Orwell selv hadde en policy på at man ikke skal si ting vanskelig som kan sies enkelt, denne disiplinen har han tatt med seg inn i boken. Dette fungerer spesielt godt siden det også underbygger inntrykket av dyrenes enfoldighet

E. McBride - A Girl is a Half-formed Thing

I a Girl is a Half Formed Thing møter vi en ung jente. Broren hennes lever med uhelbredelig hjernekreft og moren er av samme kaliber som moren til Stephen Kings Carrie. Faren forlot familien fordi han ikke klarte å leve i påvente av sønnens uunngåelige død. Den unge jenta er overlatt til seg selv, i en sårbar situasjon som et familiemedlem benytter seg av. Dette er en ubehagelig bok, på alle måter.

 

Forfatter: Eimear McBride

Tittel: A Girl is a Half-formed Thing (2013)

Sideantall: 203 sider

Trivialia: Det var virkelig mange gode bøker nominert til Baileyswomans price for ficiton i år. Kortlisten bestod av Chimamanda Ngozi Adichie – Americanah, Hannah Kent med Burial Rites, Jhumpa Lahri med The Lowland (som vi husker fra Man Booker i fjor) og Donna Tartt med The Goldfinch. Eimear McBride slo alle disse, med debuten A girl is a half formed thing. Jeg kom over boka da jeg lette gjennom bokbutikkene i Camebridge forrige helg.

A Girl is a Half-formed Thing slo disse bøkene i oppløpet til Baileys Women's Price for Fiction den 4.juni 2014. Bildet er skamløst screenshotta fra prisens hjemmeside.

I et nøtteskall: Ødelagt jente under stort press blir destruktiv

Favorittutdrag:
He left her with a fifty pound note. Take care! Stroke combing full untidied hair. Thinking I think of you and me. Our empty spaces where fathers should be. Whereabouts we might find them and what we'd do to fill them up.

And I am Reading Scott Fitzgerald know that I must drop the F. Think American twenties just divine and I'd be Zelda if I could. Think suffering's worth it. To be mad a fine exciting thing to be for those short times in those mad years. Wearing pearls and drink champagne and bob my hair and show my knees. Be daring darling simply wild.

At the end he want to kiss me. I've never done anything like that. You should wash your fingers. Can I give you a ring? Sometime. Maybe I'll see you again, I won't. That makes the sick of me. Check no skirt tucked in my knickers. All sedated, Bye bye.
 

Tanker i ettertid:

Indre dialog som respons på første avsnitt:

Først: Hva slags språk er dette?
Så: Dette blir veldig slitsomt.
Deretter litt optimisme: Jeg kommer nok inn i det snart.
Etterfulgt av perspektiv: Takk og lov at boka ikke er 800-sider lang.

Etter noen sider fant jeg flyten. Boken krever din fulle oppmerksomhet, men man kommer inn i språket etter hvert. Således er det best å lese litt store seksjoner av den om gangen, for hver gang jeg hadde lagt den fra meg og skulle inn i den på nytt, ga den meg litt motstand. Dette er trening til Ulysses. McBride forsøker å tilgjengeliggjøre en del av tilværelsen som hun mener ikke lar seg formidle gjennom formatet til mer tradisjonell litteratur. Leseguiden som ligger ute på prisens hjemmeside oppgir at forfatteren lot seg inspirere av følgende sitat fra Joyce:

“One great part of every human existence is passed in a state which cannot be rendered sensible by the use of wideawake language, cutanddry grammar and goahead plot.”

Hovedkarakteren har sex med en inngiftet slektning i en alder av 13. Hvorvidt dette var misbruk eller samtykkende sex er noe jeg føler forfatteren ønsker at leseren skal tenke over. Jeg mener svaret ligger i bokas tittel. A girl is a half-formed thing. Dette samleiet starter en prosess i jenta, og hun oppdager at hun kan bruke sex for å flykte fra verden rundt seg.

Hun bruker sex med fremmede på samme måte som noen bruker selvskading. Hun vil fjerne fokus fra de delene av livet hun ikke klarer å forholde seg til, som brorens alvorlige sykdom, misbruk i familien og morens manglende tilstedeværelse og fanatiske religiøse holdning. Det er et opprør og en flukt. I stedet for å se denne atferden for det den er et utrykk for, dømmer moren og omverden henne. Det er grusom lesning, og utformingen av teksten selv gir et klaustrofobisk innsyn i jentas kamp med seg selv, og forsøk på å forsones med moren og religionen.  Religion får et hardt spark i siden her. Den brukes i større grad til å fordømme enn til å hjelpe.

Dette ble for mørkt for meg, jeg likte heller ikke slutten - den var svært forutsigbar. Likevel har boken åpenbare litterære kvaliteter, og bare fordi man ikke liker å lese om noe betyr det ikke at det ikke er en god bok.

Les den fordi: Den vil minne deg på at oppførsel du lett kan fordømme, har sine grunner (“Be kind, for everyone you meet is fighting a hard battle” -Ian Maclaren)

Anbefales: De som tåler det mørkt, vondt og vanskelig.

Karakter: C

Likte du denne tror jeg også du vil like:

1) Darling River av Sara Stridsberg
2) The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky
3) Lolita av Vladimir Nabokov

 Tags: #intens, #familie, #postmodernisme, #religion, #promiskuitet, #misbruk, #søskenkjærlighet, #mindblown,

J.Egan - a Visit From the Goon Squad

Hva skjedde mellom A og B? spør en paranoid, halvgammel, feit og arbeidsløs musiker seg selv.

A: Scotty og bandkameraten Bennie er ett. De tenker det samme, gjør det samme og liker til og med samme jente. De skriver uttallige sanger sammen. De kommer fra liknende familiebakgrunn og er utsatt for samme kulturelle input.

B: Scotty er nevnte arbeidsløse musiker, Bennie er millionær, og lever jet-set livet som musikkprodusent med kone, to billedskjønne barn, ei elskerinne (konas tennispartner) og et kontor med utsikt over New York. Hva gjør at noen av oss klarer oss, i mens andre så vidt holder oss flytende og andre igjen går under?

Tiden er en bølle, og du kan ikke la den dytte deg rundt.

Forfatter: Jennifer Egan

Tittel: A visit from the goon Squad (2010). Boken er nå ute på norsk med tittelen "Bølle på døra".

Sideantall: 349 sider.

I et nøtteskall: Tiden innhenter oss, og den har ikke vært særlig snill.

Favorittutdrag:
I decided not to think about Bennie. There's a fine line between thinking about somebody and thinking about not thinking about somebody, but I have the patience and the self-control to walk that line for hours - days, if I have to.

Yet each disappointment Ted felt in his wife, each incremental deflation, was accompanied by a seizure of guilt; many years ago, he had taken the passion he felt for Susan and folded it in half, so he no longer had a drowning, helpless feeling when he glimpsed her beside him in bed: her ropy arms nd soft, generous ass. Then he'd folded it in half again, so when he felt desire for Susan, it no longer brought with it an edgy terror of never being satisfied. Then in half again, so that feeling desire entailed no immediate need to act. Then in half again, so he hardly felt it. His desire was so small in the end that Ted could slip it inside his desk or Pocket and forget about it, and this gave him a feeling of safety and accomplishment, of having dismantled a perilous apparatus that might have crushed athem both. Susan was baffled at first, then distraught; she'd hit him twice across the face, she'd run from the house in a thunderstorm and slept at a motel; she'd wrestled Ted to the bedroom floor in a pair of black crotchless underpants. But eventally a sort of amnesia had overtaken Susan; her rebellion and hurt had melted away, deliquesced into a sweet, eternal sunniness that was terrible in the way that life would be terrible, Ted supposed, without death to give it gravitas and shape. He'd presumed at first that her relentless cheer was mocking, another phase in her rebellion, until it came to him that Susan had forgotten how things were  between them before Ted began to fold up his desire; she'd forgotten and was happy - had never not been happy- and while all of this bolstered his awe at the gymnastic adaptability of the human mind, it also made him feel that his wife had been brainwashed. By him.

Tanker i ettertid:
En virkelig brilliant bok, men tidvis føles den overkomponert. Det er som om Egan vil eksperimentere med alle måtene hun kan utfolde seg på - i ei bok. Men originalt, er det!

For å nevne noen av forfatterens virkemidler:
1) En rekke karakterer vi blir kjent med får resten av livshistorien sin oppsummert på 10-12 linjer. For en karakter får vi i tillegg til resten av hans liv, livet til barn og barnebarn forklart. Lous barn Rolph og Charlie i kapittel 4: Safari, ekspederes raskt på denne måten.
2) Structured this og structured that. I samme kapittel får vi innsyn i hvordan Lous unge kjæreste, Mindy, tenker om verden rundt seg. Vi får et stykke tekst, som så konkluderes i det teoretiske  rammeverket av Mindys sosialantropologiske tilnærming. Ikke så lett å forklare, men ganske fornøyelig å lese.
3) I kapittel 9 får vi i sin uredigerte helhet Jules intervju med filmstjernen Kitty. Dette har igjen like mange og omfattende fotnoter som David Foster Wallace.
4) I kapittel 10 ser Rob hvor lenge han kan klare å snakke i to-ords setninger.
5) I kapittel 12 leser vi Allisons PowerPoint-dagbok (!) Dette virkemiddelet skiller seg tydeligst ut og er nok også det mest diskuterte.
6) I kapittel 13 befinner vi oss i 2020-årene og store deler av dialogen er skrevet i et sms-språk som får meg til å føle meg gammel.

I tillegg bytter vi selvfølgelig forteller, har flere karakterer enn a Game of Thrones (nesten...) og hopper frem og tilbake i tid. Så det er jammen godt boken også er fullstappet av virkelig godt skildrede karakterer med interessante tankerekker. Egan er klok. Det balanserer det ut.

Tittelen spiller på tid. For Egan slår tidlig fast at "time is a goon". Fortiden vil alltid henge ved deg. Boken er kompleks, og ulike lesere vil sitte igjen med ulik gevinst av å ha lest den. Pokker, samme leser vil sitte igjen med ulik gevinst hver gang den leses. Det er så mange lag. Så mye rom for tolkning. Det er ikke lett å formulere noe konsist om hva Egan formidler i denne spesielle boka, men det er lett å se at det har høy litterær kvalitet. Det er en kompleks og intelligent kommentar til tiden vi lever i.  De første tre sidene av boka er lovprisninger, og Washington Post skriver en jeg syntes er fin "If Jennifer Egan is Our reward for living through the self concious gimmics and ironic claptrap of postmodernism, then it was all worthwhile."

Egan viser oss tilfeldighetene, samtidig som hun peker på alle måtene vi bevisst og ubevisst er knyttet til alle menneskene rundt oss. Hun viser oss måtene vi kan sabotere relasjonene til de vi elsker, hvor tomt og lykkeløst et privilegert liv kan være og hvor sårbare vi er i perioden 15-30. Denne tiden da så mange viktige beslutninger tas og mange av føringene for livet videre blir lagt.

Alt i alt. Jeg forstår at noen lesere vil tenke at dette må være "the epitome of pretentious" - og at formatet gjør at en del lesere provoseres (De bør holde seg unna Will Self med Umbrella forresten). Men boken gir så mye igjen og det balanserer ut den eksperimentelle formen på en sådan måte at de to komplimenterer hverandre, syntes jeg.

Boken har jeg kjøpt selv.

Les den fordi: Den vil utfordre deg og gjøre deg bedre.

Anbefales: Leseren som liker å reflektere over livet, og som tåler at en bok krever litt. De som vil dyppe foten forsiktig ut i Egans forfatterskap kan prøve seg på den mer lettsindige Black Box, som er skrevet i Twitter-format.

Karakter: B

Andre som har lest den syntes:
Clementine syntes den minner litt om popart, og at den appellerer mer til hjernen enn hjertet
Line syntes den var en opplevelse fordi den ikke liknet på andre bøker
Miriam syntes den var sjarmerende og vemodig

Hvis du likte a visit from the goon squad tror jeg også du vil like:

1) The Pale King av David Foster Wallace
2) The Sense of an Ending av Julian Barnes
3) This is how you lose her av Junot Diaz



 

En bokelskers helg i vakre Cambridge

Jeg har vært i universitetsbyen Cambridge i helgen. En klassevenninne fra masterstudiet giftet seg med sin walisiske prins geolog i omgivelser som vekket assossiasjoner til Kate og Williams bryllup.

Vakkert! Men la oss snakke bokbutikker og fangst.

Cambridge har flere virkelig gode bokbutikker. (De har ingen virkelig gode nattklubber. Men hei. At folk er hjemme og leser om kvelden, det kan jeg leve med). Vi var innom tre av disse.

Cambridge University Press – som ligger i Trinity Street har over 25.000 Cambridge University Press titler. Jeg kunne lett ha tilbragt en dag i mellom reolene med litteratur, filosofi og politikk. Jeg kjøpte med et vakkert bokmerke i skinn herfra. Ingen flere kvitteringer og togbilletter som bokmerker fra nå av.

Det var magisk å gå i samme gater og besøke skolene der legendene Charles Darwin, Isac Newton og Stephen Hawking studerte og forsket, der økonomene Milton Friedman, John Maynard Keynes og Joseph Stiglitz formet sine teorier. Listen over kjente navn som har vært innom byens tunge utdanningsinstitusjoner er lang og inneholder kongelige, presidenter og statsministere, sovietspioner, samt kjente politikere, åndelige ledere, forfattere, skuespillere, musikere, fysikere, ingeniører og matematikere, økonomer og historikere.

Vi var også innom Heffers, som ligger i samme gate som Cambridge University Press. I tillegg til skjønnlitteratur hadde bokbutikken en imponerende kjeller med sakprosa og faglitteratur. Jeg kjøpte med meg en signert førsteutgave av Timur Vermes satire Look who's back (Er is wieder da) til rett under 150 kroner. God stemning. I underetagen var det også bruktboksalg, der man kunne få flotte bøker til 20 og 40 kroner stykke. Min kjære kjøpte Hayek's manifest The Road to Serfdom og The Intelligent Womans guide to Socialism and Capitalism av Bernard Shaw. Jeg tror den siste er myntet på meg.

Den siste bokbutikken vi var innom var Waterstones, som ligger i Sidney Street et steinkast fra de to andre. Denne bokbutikken var virkelig flott, jeg elsket hvordan de hadde benyttet de ansattes kunnskap til å lage små bord med temaer og sitater, og bøker plukket ut av de ansatte. Jeg endte opp med å kjøpe med meg A girl is a half formed thing av Eimar McBride og Dave Goulsons A Sting in the Tale. For disse to til sammen betalte jeg under 150 kroner.

I tillegg til bøkene gledet jeg meg veldig over dyrelivet i Cambridge. På vei til og fra flyplassen så vi hele jorder fulle av kaniner som lå og hvilte seg og beitet i sola. I parkene i byen lekte uredde ekorn og andunger og ulike hønseliknende småfugler okkuperte elven som fløt gjennom byen. Den delen av dyrelivet jeg ikke satte slik pris på var alle edderkoppene. Da vi skulle ha te plukket Kenneth ut fem –FEM- edderkopper av håret mitt. Det var vel en tredjedel av den samlede mengden åttebeinte som jeg syntes jeg ble for godt kjent med på turen. Men hei. De var heldigvis veldig små.

Shoppingen for øvrig bar også frukter. Jeg fant en kjole på Reiss som jeg gleder meg til å ha på meg på jobb. Alt i alt anbefaler jeg Cambridge, det er ca 1 time med tog fra London – så om du har en langhelg i London, vurder en tur innom. Cambridge er for øvrig nok å se til å dekke en egen helg også.

Hit må vi tilbake!
 

O.Pamuk - Mitt navn er Karmosin

Boken innledes av en død miniatyrmaler som ligger på bunnen av en brønn og drømmer om hevn. Vi befinner oss i Tyrkia i 1591, handlingen utspiller seg over ni dager i Istanbul. Miniatyrmalerne har fått et prestisjefylt oppdrag av Sultanen, de skal illustrere en bok i anledning 1000-årsmarkeringen til den islamske kalenderen. Det problematiske er at Sultanen ønsker at bildene skal være inspirert av europeisk malekunst - spesielt portrettmalerier, som strider med islams bud. Miniatyrmalerne balanserer mellom frykt og nysgjerrighet i denne oppgaven. I små kapitler formet som ulike karakterers vitnemål nøster vi opp i handlingsforløpet som ledet til ugjerningen – og avslører morderen. Vitnemålene er uortodokse, i tillegg til likets kollegaer og andre sentrale karakterer – bidrar en hund, et tre, en gullmynt, døden, djevelen og fargen karmosin med sine kapitler.

Jeg koste meg med boken da jeg var på hyttetur i Norland i Pinsen. Det var kjæresten som anbefalte den. Han leste den i forbindelse med en reise til Tyrkia i 2003 og hadde gode minner. Det er egentlig en fin ting, dette med å lese bøker av forfattere fra steder man reiser til. Jeg har tenkt å bli flinkere til det.

Forfatter: Orhan Pamuk

Tittel: Mitt navn er Karmosin (2003) opprinnelig gitt ut med tittelen Benim adim Kirmizi i 1998, på tyrkisk.

Sideantall: 493 sider

Trivialia: Forfatteren er å anse som en av Tyrkias fremste samtidsforfattere og mottok som første tyrker i 2006 Nobels Litteraturpris.

I et nøtteskall: Sofistikert who-dunnit av høy litterær kvalitet. Må man endre for å bevare?

Favorittutdrag:
I følge Sheküre, som rynket på brynene og kjeftet på meg i huset til den hengte jøden, hadde jeg uten vanskelighet kunne stikket det lemmet jeg holdt i hånden, i munnen på de tsjerkessiske jentene jeg hadde truffet i Tiflis, kiptsjakiske gledespiker, fattige bruder som blir solgt på skysstasjoner, turkmenske og persiske enker, vulgære horer som det blir stadig flere og flere av i Istanbul, kåte mingrelske kvinner, kokette abkhasere, armenske kjerringer, genoviske og assyriske hekser, transvestitter med åpning både foran og bak, og umettelige gutter, men ikke i munnen på Sheküre.

"Øret er da også en lyte hos mennesket", sa jeg for å få Kara til å smile. "Det er forskjellig fra person til person, men allikevel det samme, nemlig en utsøkt stygghet."

"Herr historieforteller, du kan etterligne alt mulig, men kvinne kan du ikke bli!" sier de så ofte. Jeg vil hevde det motsatte. Fordi jeg drar rundt fra by til by med mine imitasjonsnumre of forteller til stemmen blir hes i alle mulige bryllup, festlige lag og kaffehus til langt på natt, har jeg riktignok aldri fått giftet meg. Men det betyr ikke at jeg er ukjent med kvinnekjønnet. Jeg kjenner kvinnene meget godt; jeg har faktisk personlig truffet, sett øynene til og snakket med hele fire stykker. Disse er følgende: 1) Min avdøde mor. 2) Min kjære moster. 3) Konen til min eldre bror, som alltid slo meg. Da hun fik se meg ropte hun "Ut av rommet!" (Hun var min første kjærlighet) 4) En kvinne jeg plutselig fikk se i et åpent vindu i Konya en gang under en av mine reiser. Til tross for at jeg ikke fikk snakket med henne, har jeg i årevis næret lidenskapelige følelser for henne, og gjør det faktisk fremdeles. Kanskje hun er død nå.

Tanker i ettertid:
I boken står tradisjon i konflikt med modernisering og utvikling. Dette portretteres gjennom miniatyrmalernes dilemma. Deres jobb er å fremheve skjønnheten i kalligrafien i bøkene gjennom små bilder som supplerer historien som fortelles. Dette er en omgåelse av at levende skapninger ikke skal avbildes (vil du lese mer om dette er Wikipedias artikkel om Aniconism in Islam et godt utgangspunkt).

Så miniatyrmalerne som allerede opererer litt på kanten etter konservativ standard blir bedt om å skjele til den hedenske vesten. Skal de etterkomme Sultanens ønsker om en bok som inneholder et portrett av ham, inspirert av europeisk stil - når dette strider mot islams prinsipper? Og dersom de ikke etterkommer kravene, vil de i så tilfelle bli erstattet og glemt?  Må man forandre for å bevare, eller være tydelige i hvor grensene går? Flere av miniatyrmalerne har selv vært på utenlandsreiser og blitt inspirert av den europeiske portretteringskunsten. Innerst inne går de alle med et ønske om å bli portrettert - og bevart for ettertiden. I dette ligger også menneskets behov for å bli sett og husket, og betydningen av ego. Det burde det være forståelse for i selfiens tidsalder (ugh).

Til venstre: miniatyrmaleri Baysugurs Shahnameh fra 1430, en sentral skikkelse innen Herat-skolen som det refereres til i boken  (kilde:Wikipedia (oh yes I did)) Til høyre britisk portrett fra ca. 1600 (Kilde: BBC)

Forfatteren tar i bruk postmoderne virkemidler når han bygger opp boken slik han gjør. Boken er usedvanlig velkomponert og klarer å kombinere høy litterær kvalitet med det å være tilgjengelig. Dette tror jeg har vært nøkkelen til Pamuks suksess.

Nok en gang spinner verden rundt den vakre kvinnen. Selv om hun er tullet inn i sjal og mennene i desperasjon løper etter "vakre unggutter". Hovedkarakteren, Kara, har drømt om sin kusines gunst siden hun var en spedlemmet jentunge. Han er ikke alene om å begjære henne. Når mannen hennes ikke returnerer fra krigen står også ektemannens bror klar til å ta over. Jeg skulle ønske Sheküre var lettere å like, men hun jamrer (like ofte krokodilletårer som ekte) seg ustanselig og dytter ungene foran seg i vanskelige valg. I tillegg ordner hun det slik at hun aldri kan klandres for noe. Jeg fører derfor opp Sheküre rett bak Daisy Buchanan i listen over litterære kvinner som jeg syntes fortjener en smekk.

Karakteren Esther er interessant. Hun er en jødisk skreppehandler som bærer brev mellom forelskede par og ofte brukes til å forhandle i intrikate situasjoner. Til tross for at alle trenger henne, virker det ikke som noen liker henne. Esther gir oss en "outsiders" perspektiv på konfliktene og forklarer oss det som kan virke som irrasjonelle valg. Som meg, irriterer hun seg ofte over problemene folk skaper for seg selv i boken gjennom å spille rollene samfunnet forventer av dem. Spesielt tydelig kommer dette tilsyne i scenen der Kara er kommet for å hente Sheküre hjem.

Et annet interessant virkemiddel er hvordan Sheküre advarer mot å stole helt på vår historieforteller, hennes sønn, som bærer samme navn som forfatteren, Orhan.

Dette er en bok som kommer til å måtte modnes hos meg. Handlingen fenget meg ikke spesielt, men jeg likte forfatterens måte å fortelle på. På mange måter minnet den meg litt om Eleanor Cattons The Luminaries som også er en velkomponert whodunnit av høy litterær kvalitet.

Les den fordi: Dette er dannelse og underholdning hånd i hånd.

Anbefales: Kulturinteresserte

Karakter: C (må mulig oppjusteres når jeg får tenkt meg om).

Dersom du likte denne tror jeg også du vil like:

1) The Luminaries av Eleanor Catton
2) Harvest av Jim Crace
3) Barnehjemsbestyrerens sønn av Adam Johnson

Linnformasjonen uke 25/2014

www.weheartit.com

1) Denne herlige artikkelen med 7 ting Where the Wild Things are lærte oss, minnet meg på hvorfor jeg forelsket meg i denne barneboka da den kom.

2) Kvartlivskrise? Bustle anbefaler følgende bøker for å overleve midten av tyveårene.

3) HBO er i gang med å lage serie av Margaret Atwoods MaddAddam-triologi. I den dystopiske serien har en pandemi utryddet størsteparten av menneskene. De som er igjen lever i en verden styrt av multinasjonale selskaper der genetiske mutasjoner er ute av kontroll. Executive producer er Darren Aronofsky som bistod i produksjone av Black Swan. Atwood selv er tildelt rollen som "consulting producer. Måtte resultatet bli bedre enn filmatiseringen av The Handmaid's Tale.

4) Søren at det er så lenge til det er både bursdag og jul! Jeg har forelsket meg helt i denne boken av Samantha Hahn - som portretterer 50 av litteraturens heltinner. Boken har tittelen Well-Read Women: Portraits of Fiction's Most Beloved Heroines og består av akvarellportretter, håndskrevne sitater og tekst om litteraturens mest kjente og elskede heltinner som Anna Karenina, Clarissa Dalloway og Daisy Buchanan. Må ha!

5) Fra 14 juni til 14 juli støtter Eldorado bokhandel Syria med overskuddet sitt i aksjonen IKKE GLEMT. Herlig initiativ som gjør at jeg kommer til å kjøpe inn litt ekstra med bøker.

6) Neste mandag kan du se Blå er den varmeste fargen, gratis hos Deichmanske avd. Majorstua kl 15.00. Dette er en del av "skeiv mandagsfilm".

Bibliotekaren anbefaler: sommerlektyre

I min hyllest til biblioteket i det jeg tror må ha vært forrige uke (mandag-fredag-syndrom på gang), trakk jeg frem kunnskapsrike og imøtekommende bibliotekarer som noe av det jeg verdsetter. Så da fikk jeg ideen om å presentere dere for en av bibliotekarene jeg har snakket mest med, Katrine fra Drammen bibliotek. Vi har snakket om jobben som bibliotekar, og bøkene vi skal kose oss med i sommer.

Katrine Kirkeby - bibliotekar på Drammen bibliotek

 

Hva er det beste med å være bibliotekar?

- Det beste med å være bibliotekar, og spesielt her på Drammensbiblioteket, er variasjonen. Det høres ut som en litt klam klisjè, men hos oss er faktisk ingen dager like.  Jeg er ansatt som ungdomsbibliotekar og er en del av Popkult-teamet her på huset. Det vil si at jeg er heldig nok til jobbe med personlige interesser hver dag, alt fra film og dataspill, til fantasy og tegneserier. Nerdehimmelen, med andre ord.

I tillegg så er jo Drammen en by med stort mangfold, og det reflekteres i  brukerne våre og tilbudet vårt. Jeg møter derfor utrolig mye spennende, rare, interessante og flotte mennesker hver eneste dag. Jeg bedriver også heftig og begeistret formidling av lystlesing både for barn og ungdom, og det er en veldig givende del av hverdagen min.

Hva er den største misoppfatningen folk har om bibliotekarer?

-Jeg tror stereotypen med strikkejakker, hornbriller og et skulende blikk dessverre er litt for levende fortsatt. Den hysjende bibliotekaren. Når jeg forteller hva jeg jobber som i sosiale settinger får jeg fremdeles kommentarer som " trenger man utdannelse for å låne ut bøker da?" Som en følge av  dette er min sosiale krets ganske lei av Den Store Talen, hvor jeg lekser opp om ebøker, klassebesøk, dataspill, IT-bibliotekarer, blogging, brukerpsykologi, streaming og alle andre aspekter av hverdagen til oss bibliotekarer. Som personer er bibliotekarer også mangefassetterte. Rundtomkring i landet finner du alt fra tattoverte nerder til sylskarpe akademikere. Og noen sylskarpe, tattoverte nerde-akademikere. Så det er absolutt et langt større mangfold enn man gjerne skulle tro. Jeg oppfordrer alle til å ta turen innom nærmeste bibliotek for å det bekreftet.

Hvor og hva skal du lese i sommer?

-I sommer er jeg redd det ikke blir mye tid til lesing. Jeg gifter meg i starten av september, så mye av sommeren forsvinner nok til planlegging. Men når jeg drar på bryllupsreise i september skal jeg kose meg med min perfekte sommerlektyre, nemlig grøss og spenning. Jeg er ihuga Stephen King fan og har hatt Joyland på leselisten min lenge. Eller så har jeg også fått anbefalt av min emintete kollega Stig Elvis Furset boka The Shining girls av Lauren Beukes. Den skal visstnok være en godtepose av tidreiser, seriemordere og hesblesende spenning. Perfekt for bassengkanten!

Hva er ditt beste litterære sommerminne?

-Som barn synes vi søsknene det var fryktelig stas å sove i telt i vår egen hage. Jeg pleide å ta med meg lommelykt og en samling med spøkelseshistorier, som var nesten litt for skumle. Spesielt med tanke på at hagen vår hadde direkte utsikt til kirkegården. Dette er et veldig tydelig og klart leseminne for meg.

Lesebrett eller papirbok på stranda?

- Jeg synes lesebrett er fantastiske oppfinnelser, men jeg er litt gammeldags når det gjelder strandlesing, så jeg foretrekker papirbøker. Dessuten er jeg fryktelig klønete og hadde nok før eller siden fått så mye sand inn i brettet at det ble ubrukelig.

Hvilke bøker anbefaler du andre å lese i sommer?

-Jeg vil anbefale Doctor Sleep av Stephen King for grøsserelskeren, Jeg vet hvem du er av Yrsa Sigurdadottir for krimelskeren, Odinsbarn av Siri Pettersen for fantasynerden og The fault in our stars av John Green for alle som liker å le og gråte av samme bok.

Tusen takk, Katrine!

Linnformasjonen uke 24/2014

1) Inspirert av Belle på Capitol Hill Style - en karriere- og moteblogg for kvinner som er over gjennomsnittet begeistret for jobben sin- har jeg bestemt meg for å utvide horisonten til bloggen litt. Det skal jeg gjøre ved å lage et ukentlig mandagsinnlegg med lenker til litterære arrangementer i Oslo-området, et lite utvalg interessante relevante artikler og bloggposter fra innland og utland samt en kort oppdatering på hvilke bøker dere kan vente å få lese om på bloggen fremover. Så det er det dette er.

2) Bli med på litteraturarrangement! Den 7. mai 1997 befant Øyvind Ellenes seg foran en tom oppbevaringsboks på Oslo sentralstasjon, der det skulle ha ligget et manuskript. Den 14. juni 2014 kl 14.00 foredrar han på Litteraturhuset om hva det kan bety for forfatteren å miste sin første roman. Inngang kr. 50,-

3) 12-14 juni er det også Oslo Comics Expo på Deichmanske avd. Grünerløkka. Her kan du møte nye serietegnere og gamle helter. Jeg får dessverre ikke vært der, for jeg skal være med på Færderseilaset. For de nysgjerrige kan jeg opplyse om at jeg under tvil har fått ansvar for forseilet og ellers fyller den prestisjetunge stillingen som ripefett. Jeg tar med varm jakke og bok.

4) En av mine sist oppdagede favoritt-forfattere, Gillian Flynn (kanskje best kjent for Gone Girl /Flink Pike) skal skrive en ny versjon av Shakespeares Hamlet. Dette er en del av Hogarths internasjonale Shakespeareprosjekt. Margaret Atwood skal omskrive The Tempest, vår egen Jo Nesbø omskriver Macbeth, Anne Tyler skal skrive om The Taming of the Shrew, Tracy Chevalier skal skrive om Othello, Howard Jacobsen har The Merchant of Venice og Jeanette Winterson skal arbeide med The Winter's Tale. Bøkene slippes i 2016. Jeg gleder meg og skjønner jeg må komme i gang å lese originalene for å ha et sammenligningsgrunnlag. Hvilke av disse vil du lese?

5) Bokelskerinnen valgte å rette kritisk fokus på noe hun (og mange med henne) opplevde som en strategi for å kjøpe positive omtaler. Det resulterte i avisoppslag i Vårt Land.

6) De fleste bokbloggerne er godt i gang med samlesingen av denne månedens shortlist-bok, Odinsbarn. Dette er en del av prosessen frem mot tildelingen av den første Bokbloggerprisen. Jeg har fortsatt til gode å lese forrige måneds bok, Urd - og håper den fenger meg mer enn de tidligere nominerte har gjort.

7) Litteraturfestivalen i Lillehammer er vel overstått. Jeg fikk ikke somlet meg dit i år heller, men koste meg med Kasiopeiias festivalresyme
 

S. Avallone - Stål

I Silvia Avallones Stål møter vi to 13-år gamle jenter som oppdager hvordan endringen i kroppene deres påvirker alle rundt dem. Skoleflinke Anna med de mørke krøllene bruker nesten hvert ledige minutt sammen med blonde Francesca. De er begge slående vakre, og veldig klar over det. Dette er en historie om vennskap i et råttent samfunn. Boken har jeg fått tilsendt av Aschehoug forlag.

Forfatter: Silvia Avallone

Tittel: Stål (originaltittel: Acciaio) - utgitt av Aschehoug i 2014.

Sideantall: 367 sider

Trivialia: Silvia Avallone (født 1984) debuterte med Stål da hun var knapt 25 år gammel. Romanen var nominert til STREGA-prisen og mottok senere Campiello Opera Primoprisen (Kilde: Bokomslaget).

I et nøtteskall: Tuppen og Lillemor lever i skyggesidene av Berlusconis Italia.

Favorittutdrag:
Snø- Hvem faen hadde sett det før, ekte snø? Vi hadde bare sett kokain.

"Nå er det ikke lenge igjen", hvisket Francesca og Anna seg imellom. Når en litt eldre jente kom ned til stranden på en skinnende blank scooter, skubbet de henne av setet i fantasien og forestilte seg at det var dem selv som satt overskrevs på det. "Nå er det ikke lenge igjen", sa de når de andre gikk ut på lørdagskvelden med glitter i kinnene, med lipgloss og høye hæler, mens de måtte være igjen hjemme og prøve klær med sterioen på full guffe. Verden var enda ikke kommet til dem. Verden kom ikke før man ble fjorten.

Tanker i ettertid:
Hvor frie er vi egentlig til å gjøre endringer i livet? Hva er verdien av skjønnhet? Hvordan skal vi klare å ta vare på hverandre i råtne omgivelser?

Stål er eksotisk, i det at den beskriver et samfunn som på mange måter er lukket - turismen til tross. Hjørnesteinen i Piombino er stålverket - der de fleste er ansatt. Ungpiker er sesongvare med kort holdbarhetsdato og unggutter er amfitamindrevne arbeidskarer som tilbringer friperiodene på strippeklubben Gilda.

I boken er det en påfallende immobilitet. Karakterene er fanget i lite givende jobber på stålverket, i giftige forhold og dysfunksjonelle familier av økonomiske eller personlige grunner. De snakker om endring, men foretar seg ingenting. Alle kikker drømmende over på øya Elba, som er den lille industribyens klare motsetning. Elba minner ikke så rent lite om Gatsbys grønne lanterne. Det man kikker over på og drømmer om et annet liv. Et tydelig symbol på at noe som er så nært, likevel er utenfor rekkevidde. Avallone bruker Elba så mange ganger at jeg til slutt blir litt irritert. Jeg skjønner hva du sier, nå er det bra.

Geografisk lokasjon av Piombino og Elba i Italia

Alle upassende tiltrekninger som finnes spiller seg ut. For eksempel sitter Fransescas far på terassen og beundrer datterens kropp gjennom kikkerten, på en måte som er lite faderlig. Det er også en tiltrekning mellom Anna og broren og de deler flere ganger seng med lite tøy på, i mens de beundrer hverandres fysikk og tiltrekningskraft. Onkelen til Anna er en av de mange naboene som stiller klokka etter Anna og Fransescas faste frekke dans på badet med persiennene trukket fra. Det virker tidvis som de to nymfene bor i en by bestående utelukkende av Humbert Humberter. En sterk tiltrekning er det også mellom Anna og Francesca. I mens Anna bruker denne til å gire opp mennene rundt seg, stikker det en del dypere hos Francesca.

Et interessant, men igjen overforklart virkemiddel fra forfatteren - er at hun skriver seg selv inn i historien som burugla Lisa. Den sjalu nabojenta med den utviklingshemmede søsteren, som betrakter Anna og Francescas gjøren og laden på avstand. Lisa sier hun vil skrive en bok, den skal handle om to jenter - ei brunette og ei blondine som er venner - og så blir uvenner.

Alt i alt likte jeg Stål godt, den er velskrevet - selv om den tidvis er overforklarende. Jeg tror den kommer til å bli husket som et realistisk portrett av Berlusconis Italia, et råttent system der drømmen om et bedre liv, forblir akkurat det, for de aller fleste.

Les den fordi: Dette er et Italia du ikke har tilgang til som turist.

Anbefales: De som tåler det mørkt og urettferdig.

Karakter: C

Andre som har lest den syntes:
Tine vil huske den neste gang hun lander i Milano og anbefaler den absolutt
Artemisia syntes den var sterk, rå, trist og vakker


Dersom du likte denne tror jeg også du vil like:

1) Crimes in Southern Indiana - Stories av Frank Bill
2) Darling River av Sara Stridsberg
3) Bak den vakre fasaden av Katherine Boo

Tags: #faenskap, #immobilitet, #lolitaish, #Italia

G. Orwell - Animal Farm

Enkelte bøker må man bare ha lest. Animal Farm er en av disse. I serien Linn ankommer festen mer enn fashionably late har jeg lest og anmeldt den. I fjor leste jeg 1984 av samme forfatter. Bøkene har jeg kjøpt selv.

Det skal sies at det oppleves ganske forskjellig å anmelde en klassiker mange har et forhold til og en ny roman. Hva kan jeg si om denne boken som ikke er sagt før? Det er en krevende øvelse. I bloggens format tro, skal jeg likevel forsøke å holde det relativt short and sweet.

Kort om forfatteren: George Orwell (heter egentlig Eric Arthur Blair) er en britisk forfatter som skrev om temaer som sosial rettferdighet, totalitære regimer og sin forkjærlighet for demokratisk sosialisme. Han er best kjent for boken 1984 som etterlot seg referanser som fortsatt er i bruk i språket i dag (big brother, room 101, newspeak etc.) Typisk for Orwell er bruken av allegorier som gjør historisk/politisk materiale tilgjengelig for flere. Han skal ha sagt følgende: "Every line of serious work that I have written since 1936 has been written, directly or indirectly, against totalitarianism and for democratic socialism, as I understand it."(kilde: The glorious Wikipedia)

Tittel: Animal Farm (1945)

Sideantall: 95 sider

I et nøtteskall: Absolutt makt korrumperer absolutt. Hvordan Tsaren i Russland styrtes av Stalin under løfte om et sosialistisk land der alle skal være likeverdige -  i en drakt som gjør historien tilgjengelig for alle.

På Manor Gård har dyrene endelig kvittet seg med den late bonden som viet tiden til flaska heller enn til dyrenes velferd. Optimismen er stor blant dyrene på gården som får det nye navnet Animal Farm. Det tar imidlertid ikke lang tid før en elite av griser lokker de andre med den sosialistiske ideologien imens de sakte men sikkert bygger en totalitær stat.

Favorittutdrag:

Man is the only creature who consumes without producing, He does not give milk, he does not lay eggs, he is too weak to pull the plough, he cannot run fast enough to catch rabbits. Yet he is lord of all animals.

Napoleon was now never spoken of simply as "Napoleon". He was always referred to in formal styla as "our Leader, Comrade Napoleon", and the pigs liked to invent for him such titles as Father of all Animals, Terror of Mankind, Protector of the Sheepfold, Ducklings' Friend and the like". (Nord-Korea, anyone?)

It was also found that the stupider animals, such as the sheep, hens and ducks were unable to learn the Seven Commandments by heart. After much thought Snowball declared that the Seven Commandments could in effect be reduced to a single maxim, namely: "four legs good, two legs bad".

Tanker i ettertid:
Det har blitt sagt om Animal Farm at den største svakheten er at den bruker en rekke virkemidler for å si noe som har vært fortalt bedre - i direkte form, av andre. Jeg har forståelse for dette standpunktet. Det er utvilsomt skrevet tekster som bedre forklarer de rent faktiske historiske forhold og lærdommene som kan trekkes i ettertid.

Til Orwells forsvar vil jeg påpeke at det at man har valgt å fortelle denne historien som om den handlet om dyrene på en gård har gjort dette budskapet tilgjengelig for svært mange flere enn de som ville lest en brilliant analyse av russisk historie. Boken leses ofte av ungdomsskoleelever - som selv legger sammen 2+2 og lærer seg å identifisere faktorene som gjør samfunn sårbare for tyranni og politisk korrupsjon, måten slike ledere går frem - og konsekvensene for befolkningen. Det gir en grunnleggende forståelse av totalitære samfunn. Jeg tror også læringseffekten ved å få informasjonen på denne måten er større enn alternativene. Dette er dannelse. Mye av boken kunne like gjerne omhandlet Nord-Koreas Kim Jong Il eller Kambodsjas Pol Pot.

Jeg syntes den var bra, og satte pris på at den fattet seg i korthet (95 sider) - for Orwell får fint frem sitt budskap på disse sidene. Orwell selv hadde en policy på at man ikke skal si ting vanskelig som kan sies enkelt, denne disiplinen har han tatt med seg inn i boken. Dette fungerer spesielt godt siden det også underbygger inntrykket av dyrenes enfoldighet. 

Dette er en bok som kan leses av alle - en kort, presis og tilgjengelig beretning om den altomfattende korrupte staten. Om du vil lese mer om alle bokens referanser og paralleller til historien anbefaler jeg Spark Notes. 

Les den fordi: Den vil bedre verdensforståelsen din selv om du ikke er spesielt politisk interessert.

Karakter:B

Tags: #britisk, #klassiker, #politisk, #kort, #innflytelsesrik, #sosialisme, #tyranni

Likte du Animal Farm? Da tror jeg også du vil like disse:

1) Watership Down av Richard Adams
2) 1984 av George Orwell
3) Pol Pots Smil av Peter Frøberg Idling

En kjærlighetserklæring til biblioteket

I går etter jobb var jeg innom mitt lokale bibliotek, Drammen Bibliotek. De var oppe til halv åtte på kvelden. Takk og lov at de ikke har samme åpningstider som andre offentlige instanser, som f.eks Posten – som stort sett bare er åpen når jeg er på jobb.

Drammen kunnskapspark, de tre etasjene nederst til venstre er bibliotek (Bilde: Entra eiendom)

Mitt bibliotek er vakkert. Det er et sted jeg trives og liker å tilbringe tid, likevel er jeg ikke der ofte nok. Over tre etasjer med glassfasade ut mot elven er det samlet og kategorisert det lesehjertet måtte begjære. Best av alt, det er gratis. I dette innlegget ønsker jeg å slå et slag for bibliotekene våre.

Biblioteksfangst. Har hørt gode ting om Orhan Pamuk lenge, og Urd skulle jeg jo egentlig ha lest i mai.

Derfor elsker jeg biblioteket ( i uprioritert rekkefølge):

1) Det er et av de få stedene det er færre folk enn bøker. Det betyr ikke at folk ikke er interessante, men bøker er essensen av de mest interessante menneskene gjennom tidene, deres verdenssyn, observasjoner og historier - det skal litt til å konkurrere med det.

2) Det er gratis. Ingen utdypning trengs.

3) Det er et perfekt sted å være nysgjerrig. Plukk med deg så mye armene dine klarer å bære, hent deg en kopp kaffe og tilbring kvalitetstid i rolige omgivelser i mens du lar nysgjerrigheten få utløp.  På mitt bibliotek er bibliotekarene imøtekommende og hyggelige bokelskere som gjør det de kan for å fasilitere en match mellom leser og bok. De lager fristende utstillinger, og har skriftende temaer som varierer med hva som er aktuelt. Akkurat nå har de for eksempel en utstilling som er knyttet opp mot fotball VM.

4) Biblioteket bidrar til å utligne sosiale forskjeller. Dette er kanskje noe av det beste med biblioteket, kunnskap samt et rolig og hyggelig sted å være er tilgjengelig for alle. Her er også lånePC som man kan bruke til å søke jobb, lese seg opp på rettigheter og generelt få kunnskap.

5) Biblioteket er flinke til å vekke leselysten i perioder med lav leselyst. Bøkene de har valgt å eksponere ekstra, er enten bøker jeg har lest og elsket – eller bøker jeg syntes ser spennende ut. Sistnevnte er selvfølgelig i flertall. Derfor bør vi besøke bibliotekene også når leselysten skorter.

Biblioteket er avhengig av at vi bruker det for å kunne opprettholde nivået på bemanning, utvalg av bøker og annet som koster penger. De rapporterer inn på antall brukere, og jeg vil tro det foreligger en korrelasjon mellom utvikling i antall brukere/utlån og budsjett-tildelinger. Jeg velger derfor å sette meg et mål, om at 20 % av bøkene jeg leser i år skal komme fra biblioteket.

Er det lenge siden du besøkte et bibliotek? Hva er det beste med ditt bibliotek?