Oktobers lesesirkel-bok fra "1001-bøker man bør lese før man dør lista" var Margaret Atwoods klassiker The Handmaid's tale. Lesesirkelen ledes av eminente Line. Jeg har ikke vært så flink på en stund nå, men denne hadde jeg gledet meg til.
Forfatter: Margaret Atwood
Tittel: The handmaid's tale (1985)
Plot: I boken møter vi Offred, som lever i Gilead - som vi i dag kjenner som USA. Gilead er samlet under et konservativt kristent regime. Offred husker tiden før regimet, minnene om mannen hun elsker og barnet deres. I kommandantens husholdning er rollen hennes klar, hun skal bære frem barn. Om hun motsetter seg, vil hun som andre opprørere bli henrettet og hengt på bymuren til skrekk og advarsel, eller utvist for å dø en langsom smertefull død grunnet stråling. Likevel kan selv en undertrykkende stat ikke undertrykke menneskelig begjær, verken Offreds - eller begjæret til de to mennene som holder livet hennes i sine hender.
I et nøtteskall: 1984 møter religiøs fundamentalisme i feministdystopi.
favorittutdrag:
I wait, washed, brushed, fed like a prize pig. Sometime in the eighties they invented pig balls, for pigs who were being fattened in pens. Pig balls were large coloured balls; the pigs rolled them around with their snouts. The pig marketers said this improved their muscle tone; the pigs were curious, they liked to have somthing to think about. I read about that in Introduction to Psychology; that, and the chapter on caged rats who'd give themselves electric shocks for something to do. And the one on the pigeons, trained to peck a button which made a grain of corn appear. Three groups of them: the first got one grain per peck, the second one grain every other peck, the third was random. When the man in charge cut of the grain, the first group gave up quite soon, the second group a little later. The third group never gave up. They'd peck themselves to death, rather than quit. Who knew what worked? I wish I had a pig ball.
If I though this would never happen again I would die. But this is wrong, nobody dies from lack of sex. It's lack of love we die from. There's nobody here I can love, all the people I could love are dead or elsewhere.
I hadn't thought abut the cat. Neither of us had. Our decision had been sudden, and there had been the planning to do. I must have thought she was coming with us. But she couldn't, you don't take a cat on a day trip across the border. Why not outside? I said. We could just leave her. She'd hang around and mew at the door. Someone would notice we were gone. We could give her away, I said. One of the neighbours. Even as I said this, I saw how foolish that would be. I'll take care of it, Luke said. And because he said it instead of her I knew he meant kill. That is what you do before you kill, I thought. You have to create an it, where none was before. You do that first, in your head, and then you make it real. So that's how they do it, I thought. I seemed never to have known that before.
Tanker i ettertid:
Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerene har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden. Det er et fascinerende bilde Atwood maler.
Det slår meg at selv de som har jobbet frem, etablert og kontrollerer det politiske regimet - ikke trives nevneverdig. De søker atspredelse i hemmelige aktiviteter og lever i frykt for å bli avslørt. Det beste eksempelet på dette er generalens kone, Serena Joy - og de andre gifte kvinnene, som jeg opplever som genuint miserable. Serena er sjalu og har få gleder, hun strikker plagg ingen trenger og faker influensa etter tur med de andre gifte kvinnene slik at de kan få litt omsorg av hverandre.
I mens dårligere dystopi kan være lettlest underholdning og en flukt fra virkeligheten, kan god dystopi - som The Handmaid's tale hjelpe oss se ytterste konsekvens av holdninger som er vanlige i samfunnet, svakheter i nåværende strukturer - men også få oss til å verdsette friheten og innflytelsen vi nyter i samfunnet slik det er i dag.
Det helt klart er store miljømessige konsekvenser av hvordan i bruker jorda, men dette står i hovedkonflikt med det Gilead i hovedsak er bygget på - det at kvinner ikke får barn. Vi er jo i en miljøkonflikt delvis fordi vi er så alt for mange, og selvfølgelig fordi vi har et alt for høyt konsum. Driveren for dette konsumet er i stor grad økonomisk utvikling, som aldri ville tillatt (spesielt ikke under Regan eller Thatcher) at man satte halve arbeidsstokken utenfor produksjon. For meg blir dette ulogisk. Johan Nordberg skrev om hvordan kapitalisme var en driver for likestilling i sin bok "in defence of global capitalism. Markedet velger den beste produsenten uavhengig av om det er en kvinne eller mann, å holde kvinner hjemme og legge lokk på deres rettigheter er rett og slett lite samfunnsøkonomisk lønnsomt. Religion derimot, har jo vært ganske glad i å sette ulike regler for de to kjønnene og akkurat det sannsynliggjør jo en mindre logisk tilnærming. Sånn, da har jeg fått med den obligatoriske smekken til fanatisk religion, og er klar til å gå vidre.
Uten å si for mye, likte jeg slutten! Den gjør at jeg kommer til å tenke på Offred, og hennes skjebne en god stund fremover. Forelesningen med det historiske perspektivet gjorde det ekstra spennende. Akkurat det at jeg kommer til å fordøye den en stund syntes jeg kjennetegner en god bok. Jeg gleder meg masse til å lese neste mer av Atwood.
Anbefales: Alle som er vokst opp i et område i USA der boken er bannlyst fra pensumlistene, de er trolig de som trenger å lese den allermest. Men også andre som liker en god dystopi. Feministfokuset tror jeg gjør den mer leseverdig for kvinner enn menn.
Karakter: A
Andre bloggere mener:
Birthe likte den virkelig godt
Elisabeth identifiserer driverne i boka
Monika syntes den var provoserende og brilliant
Frøken Vims syntes dette er god dystopi
* Dette innlegget er redigert, som følge av en nyttig og god tilbakemelding fra Bjørg, mellom linjene. Jeg har vært for slapp med kildebruk, og lover å bli bedre på dette fremover. Jeg vil at dere som lesere skal føle dere trygge på hvem som har skrevet hva i mine innlegg, og ønsker ikke å tillegge megselv kredit for poenger eller formuleringer andre har laget.
 |
| Bilde: http://scififantasybookgroup.tumblr.com/ |
Tittel: The handmaid's tale (1985)
Plot: I boken møter vi Offred, som lever i Gilead - som vi i dag kjenner som USA. Gilead er samlet under et konservativt kristent regime. Offred husker tiden før regimet, minnene om mannen hun elsker og barnet deres. I kommandantens husholdning er rollen hennes klar, hun skal bære frem barn. Om hun motsetter seg, vil hun som andre opprørere bli henrettet og hengt på bymuren til skrekk og advarsel, eller utvist for å dø en langsom smertefull død grunnet stråling. Likevel kan selv en undertrykkende stat ikke undertrykke menneskelig begjær, verken Offreds - eller begjæret til de to mennene som holder livet hennes i sine hender.
I et nøtteskall: 1984 møter religiøs fundamentalisme i feministdystopi.
favorittutdrag:
I wait, washed, brushed, fed like a prize pig. Sometime in the eighties they invented pig balls, for pigs who were being fattened in pens. Pig balls were large coloured balls; the pigs rolled them around with their snouts. The pig marketers said this improved their muscle tone; the pigs were curious, they liked to have somthing to think about. I read about that in Introduction to Psychology; that, and the chapter on caged rats who'd give themselves electric shocks for something to do. And the one on the pigeons, trained to peck a button which made a grain of corn appear. Three groups of them: the first got one grain per peck, the second one grain every other peck, the third was random. When the man in charge cut of the grain, the first group gave up quite soon, the second group a little later. The third group never gave up. They'd peck themselves to death, rather than quit. Who knew what worked? I wish I had a pig ball.
If I though this would never happen again I would die. But this is wrong, nobody dies from lack of sex. It's lack of love we die from. There's nobody here I can love, all the people I could love are dead or elsewhere.
I hadn't thought abut the cat. Neither of us had. Our decision had been sudden, and there had been the planning to do. I must have thought she was coming with us. But she couldn't, you don't take a cat on a day trip across the border. Why not outside? I said. We could just leave her. She'd hang around and mew at the door. Someone would notice we were gone. We could give her away, I said. One of the neighbours. Even as I said this, I saw how foolish that would be. I'll take care of it, Luke said. And because he said it instead of her I knew he meant kill. That is what you do before you kill, I thought. You have to create an it, where none was before. You do that first, in your head, and then you make it real. So that's how they do it, I thought. I seemed never to have known that before.
Tanker i ettertid:
Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerene har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden. Det er et fascinerende bilde Atwood maler.
Det slår meg at selv de som har jobbet frem, etablert og kontrollerer det politiske regimet - ikke trives nevneverdig. De søker atspredelse i hemmelige aktiviteter og lever i frykt for å bli avslørt. Det beste eksempelet på dette er generalens kone, Serena Joy - og de andre gifte kvinnene, som jeg opplever som genuint miserable. Serena er sjalu og har få gleder, hun strikker plagg ingen trenger og faker influensa etter tur med de andre gifte kvinnene slik at de kan få litt omsorg av hverandre.
I mens dårligere dystopi kan være lettlest underholdning og en flukt fra virkeligheten, kan god dystopi - som The Handmaid's tale hjelpe oss se ytterste konsekvens av holdninger som er vanlige i samfunnet, svakheter i nåværende strukturer - men også få oss til å verdsette friheten og innflytelsen vi nyter i samfunnet slik det er i dag.
"Atwood skrev boken kort tid etter Reagan og Thatchers valgseire, en periode der konservatisvmen fikk en ny oppsving i USA og England og religiøse konservative kritiserte det de anså som uheldige samfunnsmessige konsekvenser av den seksuelle revolusjon på 60-70-tallet. Det at den religiøse høyresiden økte sin politiske innflytelse skremte naturlig nok noen feminister, ville det de hadde kjempet for i tiårene som var gått bli reversert? Reverseringen av kvinners rettigheter er et sentralt tema i boken." Oversatt fra SparkNotes.Boken spiller også på andre "skrekk-scenarioer" fra 80-tallet som vi kanskje ikke kjenner oss så godt igjen i nå i dag, det ene er en verden som er ubeboelig på grunn av stråling og det andre er utstrakt ufruktbarhet. På 80-tallet var man bekymret for synkende fødselsrater og uhell i atomkraftverk En del av disse, kanskje spesielt effekten av de konservative på kvinners rettigheter - virker i ettertid nokså overdrevent (SparkNotes). Likevel er det forståelig at man tenkte slik. Som flere av dere også har påpekt er jo trusselen om miljø minst like reell i dag, som den var da boken ble skrevet, selv om fokuset nok har flyttet seg litt fra radioaktiv strålings effekt på fertilitet.
Det helt klart er store miljømessige konsekvenser av hvordan i bruker jorda, men dette står i hovedkonflikt med det Gilead i hovedsak er bygget på - det at kvinner ikke får barn. Vi er jo i en miljøkonflikt delvis fordi vi er så alt for mange, og selvfølgelig fordi vi har et alt for høyt konsum. Driveren for dette konsumet er i stor grad økonomisk utvikling, som aldri ville tillatt (spesielt ikke under Regan eller Thatcher) at man satte halve arbeidsstokken utenfor produksjon. For meg blir dette ulogisk. Johan Nordberg skrev om hvordan kapitalisme var en driver for likestilling i sin bok "in defence of global capitalism. Markedet velger den beste produsenten uavhengig av om det er en kvinne eller mann, å holde kvinner hjemme og legge lokk på deres rettigheter er rett og slett lite samfunnsøkonomisk lønnsomt. Religion derimot, har jo vært ganske glad i å sette ulike regler for de to kjønnene og akkurat det sannsynliggjør jo en mindre logisk tilnærming. Sånn, da har jeg fått med den obligatoriske smekken til fanatisk religion, og er klar til å gå vidre.
Uten å si for mye, likte jeg slutten! Den gjør at jeg kommer til å tenke på Offred, og hennes skjebne en god stund fremover. Forelesningen med det historiske perspektivet gjorde det ekstra spennende. Akkurat det at jeg kommer til å fordøye den en stund syntes jeg kjennetegner en god bok. Jeg gleder meg masse til å lese neste mer av Atwood.
Anbefales: Alle som er vokst opp i et område i USA der boken er bannlyst fra pensumlistene, de er trolig de som trenger å lese den allermest. Men også andre som liker en god dystopi. Feministfokuset tror jeg gjør den mer leseverdig for kvinner enn menn.
Karakter: A
Andre bloggere mener:
Birthe likte den virkelig godt
Elisabeth identifiserer driverne i boka
Monika syntes den var provoserende og brilliant
Frøken Vims syntes dette er god dystopi
* Dette innlegget er redigert, som følge av en nyttig og god tilbakemelding fra Bjørg, mellom linjene. Jeg har vært for slapp med kildebruk, og lover å bli bedre på dette fremover. Jeg vil at dere som lesere skal føle dere trygge på hvem som har skrevet hva i mine innlegg, og ønsker ikke å tillegge megselv kredit for poenger eller formuleringer andre har laget.
Jeg visste ikke at den var bannlyst i enkelte deler av USA. Shocking!
SvarSlett, og veldig enig i det du skriver om dårlig dystopier kontra gode, eller kanskje lettvinte er bedre. Jeg har lest mye dystopi de senere årene og de aller fleste har glidd rett ned som god underholdning. Selv de bedre ungdomsvariantene, eg Hunger Games, treffer ikke i nærheten av denne. Å lese disse omtalene har vært som som å lese boka på nytt - så takk for det!
Fra pensumlistene i allefall, de omsettes sikkert fritt i bokhandlene. Men jo, jeg vil tro denne hadde engasjert mange. Jeg elsket the Hunger Games, men er helt enig i at den ikke treffer i nærheten av denne. Likevel syntes jeg the hunger games var mer sannsynelig enn f.eks divergent, der en tydelig logisk brist er at man er avviker om man ikke lett lar seg sortere inn i en av fire kategorier.
SlettFlott innlegg, Linn! Glad du likte boken like godt som meg:-) Jeg er veldig enig med deg i at Atwoods dystopi tar holdningene som finnes i samfunnet til sin ytterste konsekvens, og versjonen hennes er både skremmende og provoserende. Men jeg er ikke enig med deg i at hennes miljøbekymring er mindre berettiget i dag enn i 1985. Tvert imot! Nå vet vi med sikkerhet at klimaendringene er menneskeskapt, og likevel gjør vi lite eller ingenting for å stanse utviklingen. Atwoods miljøscenario er blant de mest treffende og forutseende delene av boken, synes jeg. Og fordi vinklingen er så sterkt feministisk, mener jeg at det er enda viktigere at menn leser den!
SvarSlettTakk så hyggelig. Jeg hører hva du sier ang. miljøbekymringene, selv om jeg føler disse ikke er så tett knyttet opp til stråling fra atomkraftverk og faren for infertilitet. Jorden er jo kraftig overbefolket. At man i en kapitalistisk økonomi skulle ta seg råd til å sette halve arbeidsstyrken ut av spill er også en brist i realismen slik jeg ser det. Jeg hører også hva du sier på feminismebiten, men her blir det litt som tran. Det at det er bra for deg, betyr ikke nødvendigvis at det er noe du kommer til å like. Selv om noen bør sette seg på enkelte republikanere og lese boka høyt for dem.
SlettJeg kommer også uten tvil å tenke på Offred en god stund fremover!
SvarSlettDa jeg leste boken tenkte jeg også på at det var en feministdystopi, men så leste jeg at Atwood mener betegnelsen "feministdystopi" ikke er helt nøyaktig siden det dreier seg om et diktatur hvor både kvinner og menn har maktposisjoner, og mennene rangerer over kvinnene hele veien ned til bunnen av pyramiden. En feministdystopi ville hatt en enkel struktur med menn på toppen og kvinnene på bunnen, ifølge Atwood :) Men uansett, det handler om hvordan verden kan se ut uten feminisme.
Jeg liker hvordan du sammenligner dårlige og gode dystopier! Godt skrevet innlegg :)
Hei, Birthe. Ja, Offred satte spor, liten tvil om det. Interessant presisering om "feministdystopi", jeg skjønner hva du mener, men jeg er ikke helt enig i at kvinnene har maktposisjoner i boka. Er det noen kvinner i hirarkiet over "konene"? Men jeg er helt enig i at den viser frem en verden uten feminisme.
SlettSånn jeg forstår det mener Atwood at det er stor forskjell på en feministdystopi fordi den har en tydelig inndeling i to lag hvor menn er på toppen og kvinner på bunnene. Forskjellen ligger i at Gilead har vanlig diktaturform formet som en pyramide, der det øverste lager består av menn og kvinner, og ditto nedover. Men: mennene har makten over kvinnene i samme lag. For eksempel får ikke menn i det nederste laget lov å gifte seg før de har steget i militære grader, da med en Econowife. Sånn sett er det kvinner som har makt over andre kvinner.
SlettEnig i at ingen klar todeling finnes med menn på toppen og kvinner på bunnen, men kvinnene slik jeg ser det har fortsatt ingen reell makt. Boken sier egentlig ikke så mye om selve designen bak systemet, men vi får jo vite at Serena Joy har vært en ivrig taler for kvinnens plass i hjemmet før endringene. Det er vel det nærmeste vi kommer noen kvinnelig innflytelse på oppbyggingen av det totalitære regimet. Selv ikke i eksempelet du nevner syntes jeg kvinner har en reell makt. Jeg forstod det som at samfunnet var styrt av en håndfull få, og at disse ikke var kvinner - med det som effekt at kvinners rettigheter ble reversert. Husfruen kan sikkert bestemme hva Offred skal hente på markedet, men det ser også ut til å være det hennes innflytelse begrenser seg til.
SlettJeg er enig i at kvinner ikke har reell makt og at landet er styrt av menn, men kanskje det Atwood mente var at de kvinnene som befinner seg lengre oppe i pyramiden har makt over kvinnene under seg. Men til syvende og sist blir det jo mennene som har siste ordet, det er ikke mye til makt å bestemme over husholdet!
SlettJa, jeg tror du tolker Atwood rett. Kvinnene i husholdningen har makt over kvinnene under seg. Liten makt i forhold til mennenes makt, men likevel makt, ja.
SlettEg sitt og skriv innlegget mitt til lesesirkelen sjølv nå, litt på etterskudd. Og eg kunne ikkje la vere å stusse over dei linjene du trekk frå Reagan og Tatcher som gav Atwood grunn til å vere dystopisk, eg fekk ei kjensle av å ha lese det før. Og jammen hadde eg ikkje det, http://www.sparknotes.com/lit/handmaid/context.html.
SvarSlettEg er for øvrig einig med Sparknotes og Line i at det er like stor grunn til å vere dystopisk på miljøet sine vegne i dag som på 80-talet. Sjølv om vi har fått oss ein vekkar etter Tsjernobyl, sånn reint sikkerheitsmessig, er det at så mange bagatelliserer miljøtrusselen bare ei stadfesting av kor stor denne trusselen faktisk er.
Eg likte og godt det historiske tilbakeblikket på slutten. Det gav svar på ein del lause trådar utan å kvele romanen med oppsummerande betraktningar. I det heile tatt var det ei veldig god bok.
Hei Bjørg. Du har helt rett, det er et poeng jeg har med meg fra Spark notes. Tar full kritikk på at jeg ikke la inn kilde. Pleier å gjøre det når jeg henviser til konklusjoner andre har trukket. Jeg er enig i at miljøbekymringene er berettiget om man velger å se det i et overordnet perspektiv - men akkurat dette med radioaktiv stråling og koblingen til infertilitet står ikke like sterkt for meg i dag. Gleder meg til å lese din omtale av boken
SlettJa, eg knoter fælt med å skrive om boka. Enkelte bøker engasjerer meg på så mange plan at det blir vanskeleg å skrive om dei, og dette er ei slik bok.
SlettDu har nok rett i at farene rundt radioaktiv stråling er mindre nå enn før. Men det er andre ganske store miljømessig konsekvenser av måten vi bruker jorda på, som vi absolutt bør ta inn over oss.
Det er ikkje bare eit poeng du har med deg, det er direkte ord-for-ord-oversetting og avskrift av eit heilt avsnitt. Og det er ganske grovt, så eg synest det var greit å peike på det. :)
Syntes det er greit å lime inn den delen av teksten jeg har hentet fra her; for jeg er ikke helt enig med deg at det er ord for ord avskrift fra et helt avsnitt. MEN det er helt klart Sparknotes sine poenger. Ikke mine. Sparknotes burde vært nevnt. Ganske ofte når jeg skal skrive omtale av en bok og er usikker på om jeg har forstått alle dimensjonene i boka søker jeg opp og ser hva andre har skrevet om den. Det må være greit. Det som selvfølgelig ikke er greit, er når det ser ut som det er mine egne tanker. Det er jeg lei meg for - og jeg har redigert teksten og lagt inn kilden.
SlettJeg er enig i at det helt klart er store miljømessige konsekvenser av hvordan i bruker jorda, men dette står i hovedkonflikt med det Gilead i hovedsak er bygget på - det at kvinner ikke får barn. Vi er jo i en miljøkonflikt delvis fordi vi er så alt for mange, og selvfølgelig fordi vi har et alt for høyt konsum. Driveren for dette konsumet er i stor grad økonomisk utvikling, som aldri ville tillatt (spesielt ikke under Regan eller Thatcher) at man satte halve arbeidsstokken utenfor produksjon. For meg blir dette ulogisk.
"Atwood wrote The Handmaid’s Tale in West Berlin and Alabama in the mid-1980s. The novel, published in 1986, quickly became a best-seller. The Handmaid’s Tale falls squarely within the twentieth-century tradition of anti-utopian, or “dystopian” novels, exemplified by classics like Aldous Huxley’s Brave New World and George Orwell’s 1984. Novels in this genre present imagined worlds and societies that are not ideals, but instead are terrifying or restrictive. Atwood’s novel offers a strongly feminist vision of dystopia. She wrote it shortly after the elections of Ronald Reagan in the United States and Margaret Thatcher in Great Britain, during a period of conservative revival in the West partly fueled by a strong, well-organized movement of religious conservatives who criticized what they perceived as the excesses of the “sexual revolution” of the 1960s and 1970s. The growing power of this “religious right” heightened feminist fears that the gains women had made in previous decades would be reversed.
In The Handmaid’s Tale, Atwood explores the consequences of a reversal of women’s rights. In the novel’s nightmare world of Gilead, a group of conservative religious extremists has taken power and turned the sexual revolution on its head. Feminists argued for liberation from traditional gender roles, but Gilead is a society founded on a “return to traditional values” and gender roles, and on the subjugation of women by men. What feminists considered the great triumphs of the 1970s—namely, widespread access to contraception, the legalization of abortion, and the increasing political influence of female voters—have all been undone. Women in Gilead are not only forbidden to vote, they are forbidden to read or write. Atwood’s novel also paints a picture of a world undone by pollution and infertility, reflecting 1980s fears about declining birthrates, the dangers of nuclear power, and -environmental degradation."
Eg gjer det same sjølv. Altså les kva andre har skrive og bearbeider og gjer til mitt eige, men eg er nøye med å oppgi kjeldar og det er veldig viktig. Så fint at du har lagt inn kilde. Det er så mange som slurver med slikt, og det provoserer meg veldig. Eg må bare seie at når eg ser desse to avsnitta saman, er det definitivt ord-for-ord-avskrift og det er nok til at eg hadde køyrd full plagiatsak med stryk og nedsett i oppførsel, viss dette hadde vore ein elevtekst. Det er ganske mange prosent av teksten din som er direkte avskrift her, det synest eg ikkje du skal bagatellisere.
SvarSlettFrå Sparknotes
"Atwood’s novel offers a strongly feminist vision of dystopia. She wrote it shortly after the elections of Ronald Reagan in the United States and Margaret Thatcher in Great Britain, during a period of conservative revival in the West partly fueled by a strong, well-organized movement of religious conservatives who criticized what they perceived as the excesses of the “sexual revolution” of the 1960s and 1970s. The growing power of this “religious right” heightened feminist fears that the gains women had made in previous decades would be reversed."
Frå blogginnlegget ditt:
"Atwood skrev boken kort tid etter Reagan og Thatchers valgseire, en periode der konservatisvmen fikk en ny oppsving i USA og England og religiøse konservative kritiserte det de anså som uheldige samfunnsmessige konsekvenser av den seksuelle revolusjon på 60-70-tallet. Det at den religiøse høyresiden økte sin politiske innflytelse skremte naturlig nok noen feminister, ville det de hadde kjempet for i tiårene som var gått bli reversert?"
Men det er fint at du legg inn kilden. Eg ville nok ha markert sitatet som sitat og, for å vere på den sikre sida.
----
Eg ser poenget med at det er ulogisk at dei strever etter å få fleire folk, ja. Det har eg ikkje tenkt på sjølv.
Jeg tror du misforstår. Jeg bagatelliserer ikke dette. Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke la ved kilden. Men jeg syntes det at du påtar deg en "ovenfra og ned" rolle her, uten å la tvilen komme meg særlig til gode. Tatt i betraktning at jeg har rettet opp i feilen og lagt meg flat, kan jeg ikke se det er så mye mer jeg kan gjøre. Du setter egentlig fingeren på det perfekt her: "eg hadde køyrd full plagiatsak med stryk og nedsett i oppførsel, viss dette hadde vore ein elevtekst" - Dette er ikke en elevtekst. Dette er min bokblogg. Jeg forstår at det er en pågående debatt om profesjonalitet og at vi derfor er på tå hev, og det er veldig bra at vi påpeker det ovenfor hverandre når det er noe vi ikke opplever som godt nok - men vi må også forstå at vi slettes ikke har samme forventninger til profesjonalitet. Du vurderer meg etter din egen standard til profesjonalitet i bokbloggingen, og fillerister meg også deretter uten tanke på at vi kan ha helt ulike ambisjoner for bloggene våre. Min ambisjon for min blogg er selvfølgelig ikke å være en type blogg som stjeler andres poenger og tar kredit for dem selv, men jeg er uenig i håndteringen din her.
SvarSlettMen dette har verkeleg ingenting med verken profesjonalitet eller ambisjonsnivå å gjere. Dette handler om at du har trykka noko som ikkje er ditt eige. Og det er ikkje redeleg, uavhengig av ambisjonsnivå. Og oppfatta det som bagatellisering, når du limte inn eit langt større utdrag av teksten enn det aktuelle sitatet for å vise at du ikkje har skrive av ord for ord. Det aktuelle sitatet er like fullt avskrift, om enn i oversett form.
SvarSlettEg veit at det ikkje ein elevtekst, men din blogg. Poenget med eksempelet var å vise til kor alvorleg slik plagiering faktsik er. Men du har rett i at det er din blogg og det er du som gambler med di eiga truverdigheit her. Det er ditt val.
Eg fillerister deg for øvrig ikkje. Men eg seier klart i frå om kva eg synest om denne oppførselen.