Debutantpresentasjon: Mari Stokke-Bakken

Jeg er stolt av å kunne presentere en talentfull debutant på bloggen i dag. Mari Stokke-Bakken debuterte 15 februar med boken Nesten for alvorlig som jeg har anmeldt tidligere i år. Stokke-Bakken er født i 1986 og oppvokst i Rennebu, en liten kommune en time utenfor Trondheim, med nesten like mange hyttefolk som innbyggere. Hun har en bachelor i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen, og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun jobber for tiden ved Bergen offentlige bibliotek. 

 

Fotograf: Helge Skodvin

 

 Mari Stokke-Bakken er det nyeste norske bidraget til klubben forfattere som skriver emosjonelle mursteiner på 150 sider, og er i godt selskap med internasjonale forfattere som Julian Barnes (en fornemmelse for slutten) og Deborah Levy (swimming home) Jeg gleder meg til å se hva annet hun kommer til å skrive.

 

Anmelderne har vært begeistret - og trekker frem den unge forfatterens vakre språk og billedbruk. 

"Stokke-Bakken har et godt øre for musikken i språket. Det finnes knapt en dårlig setning i «Nesten for alvorlig», men mange formuleringer å stoppe opp ved." Maya Troberg Djuve, Dagbladet

"Det er eit stort alvor i denne teksten, skrive fram med innsikt og autoritet frå ein ung og svært lovande debutant".Oddmund Hagen, Dag og Tid

"debutant med stor sans for litterære bilder og virkemidler" Anne Schäffer, Bergens Tidende
"Mari Stokke-Bakkens debutroman lever opp til tittelen sin, samtidig som den er like myk og fin som pianostykket den er oppkalt etter." Live Lundh, Vårt Land

Jeg har intervjuet Mari om debutboken, hennes forhold til bøker og kunstnermyter:

Du har debutert i år med Nesten for alvorlig. Hvordan fikk du ideen til denne romanen, og hvor lenge har du arbeidet med den?
Jeg har arbeidet med romanen i ca fire år. Men hovedpersonene Helena Müller og Jørgen Larsen hadde begge dukket opp i småtekster og noveller tidligere. Det hele begynte vel med at jeg satt og hørte på Rachmaninovs 2. pianokonsert, og begynte å fantasere om hvordan det måtte føles å dirigere et orkester. Jeg så for meg at det måtte være en utrolig mektig og utmattende opplevelse. Så skrev jeg først en korttekst om det, så en novelle, og så til slutt: en roman.

Du er litteraturviter og jobber på Bergen offentlige bibliotek, i tillegg til å være forfatter. Du har viet livet ditt til bøkene. Når oppstod kjærligheten til bøker først, og hvilken bok var den første du leste som virkelig gjorde inntrykk på deg?
Jeg kan egentlig ikke huske å ikke ha vært opptatt av bøker. Men jeg husker når jeg begynte å skrive, det var etter å ha skrevet den første skolestilen i andre klasse. Historien het Brumma og fjøsnissen, og var tyveri fra ende til annen. (Jeg leste mye Bamse –verdens sterkeste bjørn på den tiden, historien var hentet derfra.) Men det var en utrolig følelse, å se en historie vokse foran meg, stjelt eller ikke. Etter dette leste jeg på en annen måte også, alltid på jakt etter ideer og inspirasjon til mine egne historier.

Det var mange bøker som gjorde inntrykk, men den første jeg virkelig aldri fikk nok av var Kabalmysteriet av Jostein Gaarder. Og det som fascinerte med denne var ikke handlingen eller språket, men formen. Det handler om en gutt som finner en bok, som handler om en gutt som finner en bok, som handler om en gutt som finner en bok, og så videre. Den er litteraturens svar på de gamle Salte Bjørner-eskene. Slike ting fant jeg utrolig fascinerende, jeg gjør det i grunn fortsatt.

Hvordan har perioden etter boken kom ut vært for deg? Er du i gang med noe nytt allerede, som du kan fortelle oss om?
Da jeg var i ferd med å debutere, var jeg jo spent på hvordan livet skulle arte seg som utgitt forfatter. Det viste seg å være mye likt, heldigvis, men det er klart det var spennende med anmeldelser og tilbakemeldinger på boka. Ingen har greid å skremme meg fra å fortsette å skrive, så jeg er så vidt kommet i gang med et nytt prosjekt. Uten at jeg skal si så mye mer om det foreløpig.

Boken er oppkalt etter pianostykket nesten for alvorlig, kan du fortelle litt om hvorfor? På hvilken måte inspirerer klassisk musikk komposisjonen av romanen?
Nesten for alvorlig er et pianostykke som er skrevet av Robert Schumann, og er en del av syklusen Kinderszenen, eller Barnescener. Schumann presiserte at dette ikke var et verk for barn, men om barn. Jeg fant denne tittelen veldig trist, men også veldig sann, for begge barna som har en rolle i boken: Helena Müller selv, og Jørgen Larsens sønn, Julian. Egentlig er den sann for alle karakterene, voksne som barn.

Utover dette er jo boken også bygd opp som et musikkstykke, nærmere bestemt stykket som utløste det hele: Rachmaninovs 2. pianokonsert. Boken er delt inn i tre deler, akkurat som denne konserten, og i skriveprosessen lot jeg handlingen styres av det jeg følte var grunnstemningen i de tre ulike delene. For eksempel i andre del, som hos Rachmaninov er en nydelig, men enkel og ukomplisert melodilinje, har jeg gitt ganske stor plass til barna, både til Helena som barn, og til Julian. Jeg syntes det var naturlig å la et musikkstykke være reisverk for romanen, siden den også handler om hvor grunnleggende musikken er, for Helena spesielt, og for mennesket generelt.

Hvorfor må det en imaginær person (Larsen) til for å vekke følelser i Helena?
Helena er nok ikke helt følelsesløs, men hun er lukket, og uvillig til å sette ord på ting. Når hun snakker om Larsen, tror hun at hun snakker om noe annet enn seg selv, at hun snakker fritt og uforpliktende, og da løsner det noe. Men så viser det seg at det er flere paralleller og åpninger til hennes eget liv, og hennes egen historie. Så litt etter litt kommer hennes egen oppvekst og livshistorie til syne.

Er det en svakhet med oss mennesker at vi ikke ser hvor ubetydelige vi er?
Helena synes kanskje det i utgangspunktet, men selv hun må etter hvert innse at det er ikke en svakhet, men en nødvendighet. Hvis en skal gå rundt og tenke på hvor ubetydelig man er hele tiden, vil ikke mennesket fungere som menneske.

Er det noen nyanser i teksten du er redd skulle gå leserne "hus forbi"?
Overhodet ikke. Jeg elsker å tenke på at leserne er forskjellige, og at de får forskjellige ting ut av boken. Det er som om jeg har skrevet hundre forskjellige bøker. Og det er jo en fin tanke!

"som kunstnere måtte vi ødelegge oss selv mest mulig. Sikte mot fullstendig forfall. Og når vi når dit? Hadde jeg spurt ham. Han ristet på hodet. Det ville være det samme som å dø. Kapitulere. Kunsten ligger i ferden mot, i å komme så langt ned som mulig." Skriver du i boken din – kan du utbrodere dette litt? Er reisen mot bunnen bevisst og er dette det samme som depresjon? Er dette prisen man må betale for å lage god kunst?
Det er jo en av mange kunstnermyter dette, jo mer ulykkelig kunstneren er, jo bedre blir kunsten. Helena lever nok etter en liknende tankegang, uten at hun nødvendigvis er ute etter å gjøre seg selv ulykkelig. For henne handler det nok mer om at lykken er noe selvsentrert, den retter seg innover, mens kunsten retter seg utover. Slik kan lykken komme i veien for kunsten. Depresjon handler også om selvet, så for henne er ikke det noe mål heller. Målet er å forsvinne i musikken, i kunsten.

Personlig tror jeg ikke dette er prisen å betale for å lage god kunst, men Helena har hatt denne tankegangen hele livet, og hun finner det vanskelig å omstille seg til noe annet, selv om hun etter hvert skjønner at det er mer nyansert.

Hva er det beste du selv har lest i det siste? Leser du når du skriver?

Jeg jobber jo på bibliotek, så det innebærer at jeg har tilgang til alt for mange bøker. Og alt for ofte låner jeg bøker med meg hjem, jeg har gjort over 300 lån hittil i år, og det sier seg jo selv at jeg ikke får lest alt. Dessuten leser jeg skikkelig sakte, så det blir veldig ofte til at jeg bare leser noen få sider i en bok, selv om jeg synes det er bra. Jeg leser alltid et titalls bøker samtidig, og bare et fåtall blir lest helt igjennom. Jeg har lenge hatt dårlig samvittighet for dette, men jeg var på et foredrag med Lydia Davis (en flott forfatter!) der hun sa at hun gjorde det samme, og at det var helt greit, så da er det vel det. Jeg stoler på Lydia Davis.

 

Men den siste boka jeg fullførte, anbefaler jeg mer enn gjerne, det var Dom Casmurro av den brasilianske forfatteren Machado de Assis. Den er over hundre år gammel, men er moderne som få. Og full av humor og vidd! To av bøkene hans er nå oversatt til norsk, den andre er Brás Cubas’ posthume memoarer, og den holder jeg på med nå. Som tittelen antyder er memoarene skrevet etter hans død, altså fra graven. Det må jo bli bra. Jeg har stor tro på at jeg skal greie å fullføre den også.

Tusen takk, Mari!