fredag 11. oktober 2013

S.Shannon - The Bone Season: Drømmegjengeren

Boken ble jeg oppmerksom på da jeg ble invitert til Kagge forlags presentasjon av forfatteren i slutten av september. Takk til Kagge for det flotte arrangementet og signert lesereksemplar av boken.

Det er ganske sensasjonelt, 21-åringen har solgt inn  en avtale om 7 bøker. Den første – som jeg anmelder i dette innlegget er solgt til 26 land, og det er snakk om en film. Det trekkes paralleller til J.K Rowling. Shannon har imponert mange, det er det liten tvil om. Boken har ligget på New York Times bestselgerliste og er utvalgt som den første boken i TODAY (frokostshowet til amerikanske NBC) sin bokklubb.



Forfatter: Samantha Shannon

Tittel: The Bone Season: Drømmegjengeren (2013)

Plot (hentet fra bokens cover): Året er 2059. Den nådeløse sikkerhetsstyrken Scion kontrollerer store deler av samfunnet. Nittenåringen Paige Mahoney jobber i underverdenen – med en helt spesiell oppgave: Hun finner informasjon ved å bryte seg inn i andres sinn. Paige er en drømmegjenger, en sjelden type klarsynt. Scion forbyr enhver klarsynt virksomhet. Da Paige blir brutalt arrestert, møter hun en makt som er mye verre enn Scion. Sammen med andre klarsynte blir hun satt i Rafaittenes varetekt i den hemmelige og avstengte byen Oxford. Hennes nye herskere er sterke og mektige skapninger fra en annen verden, en verden uten menneskelige følelser. Og de trenger de klarsynte – som soldater i hæren deres. I Drømmegjengeren blir leseren kjent med en særegen heltinne – en ung kvinne som må lære å bruke sine krefter med omhu i en verden hvor alt har blitt tatt fra henne.

I et nøtteskall: standard YA med en ettersmak av THG (The Hunger Games)

Favorittutdrag:
Vi utgjør en minoritet som verden ikke godtar. Ikke hinsides fantasien engang, og til og med den er svartelistet. Av utseende er vi som alle andre. Ofte oppfører vi oss som alle andre også. På mange måter er vi som alle andre. Vi finnes overalt, i hver eneste gate. Tilsynelatende lever vi normalt, så lenge du ikke ser for godt etter. Vi vet ikke alle hva vi er. Enkelte av oss dør uten noensinne å få vite det. Noen av oss vet det, og lir aldri fanget. Men vi finnes der ute. Tro du meg.

Alle hadde hørt om den fortapte byen Oxford. Det inngikk på pensum i Scion-skolen. Høsten 1859 var universitetet blitt ødelagt av en brann, og det som gjensto, ble klassifisert som restriksjonsområde av typen A. På grunn av en ubestemmelig forurensning fikk ingen lov til å sette sin fot der. Scion hadde ganske enkelt strøket byen av kartet.

Tanker i ettertid (inneholder spoilers)
Jeg var spent på boken, for dystopisk YA-litteratur pleier å være en av mine favoritter når jeg skal koble av – og etter Man Booker-lesingen var det helt greit med noe mindre komplekst. Shannon har skapt et rikt bakteppe for fortellingen sin, og som leser syntes jeg det er et velkomponert og spennende univers. Jeg liker også at hun har lagt ved en oversikt over alle de ulike typene klarsynte foran i boken. Jeg gikk stadig tilbake for å slå opp her. Ellers følger boka en ganske klassisk YA-oppskrift: En ung kvinne utvikler sine evner, slik at hun kan utfordre den undertrykkende makten og det etablerte og finner ubeleilig kjærlighet på veien.

Språket er ganske rett frem, men forfatteren forklarer alt i detalj. Leseren trenger ikke å tenke stort selv, noe jeg som leser foretrekker å måtte gjøre. I oversettelsen var det noen små ting som irriterte meg, som at Paige "jumpet" fra tak til tak og "jumpet" hit og dit. Alle steder jeg ville skrevet hoppet stod det "jumpet". Men dette er småpirk og sikkert en smakssak.

Ganske tidlig forstår jeg at jeg ikke kommer til å være noen god match med denne boken. Jeg opplever karakterene som for tydelig konstruerte, jeg tror ikke på dem. Delvis fordi jeg mener at handlingene deres ikke gir mening, verken med tanke på følelser eller rasjonalitet. Jeg forstår for eksempel ikke hvorfor noen vil gi Paiges vokter ansvaret for Paige, når de vet at han var en sviker og hun er Oxfords mektigste våpen. Det er jo en oppskrift for katastrofe. Jeg får heller ikke noen forståelse for hva forholdet mellom Paiges vokter og Nashira – den kvinnelige regenten blant rafaittene, bygger på.

Boken er først og fremst imponerende på grunn av universet forfatteren har skapt og rammene rundt fortellingen. Det er også imponerende at hun er så ung. Jeg lot meg dessverre ikke imponere like mye av selve historien om Paige, og det er leit – for jeg ville virkelig like den.

Anbefales: Jenter i alderen 13-16 som liker fantasy og som ikke bytter kanal når åndenes makt går på TV.

Karakter: D

Andre bloggere syntes:
Knirk syntes egentlig ikke det holdt helt, men vil lese neste bok også.
Bokelskerinnen syntes det er en imponerende debut

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS