Anne-Britt Harsem - Mammas svik

Da Alvdal-saken ble nøstet opp i rettssal og media i 2011, fulgte jeg med så lite jeg kunne. Det var for grusomt. At en mor kunne være så sadistisk i forhold til egne barn, at så mange var involvert og hvordan barnevernet i to kommuner fremsto som både manipulerte og uprofesjonelle – ble sammen med misbrukets omfang og grad i meste laget. Å kjøpe boka var en impulsbeslutning på Narvesen fire minutter før toget gikk. Jeg ville vite hvordan det gikk med den eldste datteren, hvordan klarte hun seg nå?

Forfatter: Anne-Britt Harsem

Tittel: Mammas svik – Datterens gripende historie fra Alvdal-saken og Gjerdrum.

Trivialia: Forfatteren er tanta til Kong Halvor

På baksiden av boka kan vi lese: "Jeg skulle ønske du aldri laget meg, jegskulle ønske jeg aldri ble skapt". 11. januar 2011 startet rettsaken i den mest alvorlige overgrepssaken vi har hatt i Norge i moderne tid, den såkalte Alvdal-saken. En sak som rystet hele landet, og som avslørte et pedofilt fellesskap i den lille kommunen i Østerdalen. På tiltalebenken satt et samboerpar, et naboektepar og en pensjonert lærer. De var tiltalt for grove overgrep, også mot egne barn. Men historien begynner ikke der. Historien begynner mange år tidligere. Den gang den hovedtiltalte kvinnen bodde i Gjerdrum kommune.

12 oktober 2012 ble det reist tiltale mot bokas "Arild" og mamma i en ny overgreppsak, denne gangen for det som skjedde i Gjerdrum. Boken har fortellerstemmen til eldste datter av den hovedtiltalte kvinnen. Det er en svært gripende historie Eline forteller. Den beskriver hennes barndom og oppvekst hos moren fram til hun er tolv år. Hvordan hun fortvilet forsøker å få hjelp mot overgrep og vold, mens moren overbeviser både skolen og barnevernet om at Eline lyver. Hvordan moren totalt avviser henne, og tilslutt kaster henne ut som søppel. Den beskriver livet i barnevernets varetekt, og avdekker også hvordan barnevernet svikter, ikke bare henne, men også hennes småsøsken som måtte være med til Alvdal. En sterk jente som har gjennomlevd et helvete, en familie som splittes, ensomheten og den daglige kampen for å overleve. Og ikke minst; hennes kamp mot barnevernet og veien frem mot et nytt liv. Dette er den eldste jentas historie. Dette er Elines bok.

Jeg pleier å legge ved favorittutdrag, men i denne boka er det stort sett bare elendighet. Jeg vil likevel trekke frem dette sitatet

Jeg håper min historie kan være til hjelp for alle dere som i likhet med meg har opplevd grusomme ting. Overgrep. Vold. Jeg forstår at livet kan bli for vanskelig for mange av dere. Gi aldri opp! Dere er alle i hjertet mitt. Eline (26).

Tanker i ettertid:
Det som står igjen som det mest tankevekkende for meg, når man legger til side alle grusomhetene og skildringene av overgrepene  – er hvor sterk barnets kjærlighet til mor er. Selv i dag, etter alt Eline har vært igjennom, sårer det henne at moren har avvist henne. Hun har fortsatt et bilde av moren, som hun selv beskriver som vakker – stående fremme i en liten sølvramme. Selv om det nok er ideen om en mor, heller enn selve moren.

Misbrukte barn misbruker ofte det de kan. Vi følger Eline gjennom destruktive forhold, rus og flere hjem og helt til slutt gjennom livet under og etter rettssakene. Det er rystende at så mange mennesker kan utvise så lite kritisk sans. Moren manipulerte og ble venninne med barnevernet, hun sikret alle barna sine diagnoser – slik at hun mottok mer i økonomisk støtte for dem og samtidig hadde en klar grunn til merkelig eller uforklarlig atferd barna utviste.

Jeg forstår at forfatteren av boka takket nei til å skrive den de to første gangene ideen ble pitchet. For det er en vond bok. Jeg forholdt meg til den i to dager, og følte meg fysisk dårlig i mens jeg leste den. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det må ha vært for forfatteren å skulle skrive den.

Språket er lettfattet og rett frem. Elines dagboknotater innleder hvert kapittel. Utklipp fra media og brev mellom advokater, Eline selv og barnevernet legges også ved. Det samme gjør en forstyrrende transkripsjon av en telefonsamtale moren tok til Eline etter hun fylte 18. Denne fungerte som bevis i rettssaken. Boka heter mammas svik, og det er først og fremst mammas svik. Men det er også barnevernets svik. Nærmiljøets svik. Familien rundt -som var for feige til å si noe om hva de mistenkte- sitt svik. Eline (men også de andre misbrukte barna) ble sviktet av alle, og selv følte hun at hun sviktet sine yngre søsken. Hadde hun blitt trodd tidligere kunne de vært skånet. Det hadde ikke trengt å være noen Alvdal-sak.

Hvorfor skal du lese denne boka? Jeg vet mange unngår disse bøkene helt. Det forstår jeg godt. Boka er grusom å lese. Likevel føler jeg at vi har en slags plikt til å være vitner, for å kollektivt kunne stille institusjonene som sviktet til ansvar.

Anbefales: Jeg syntes kanskje det er viktigst at de som jobber med barn leser boka. Eline sier at hun ønsker hennes historie skal kunne hjelpe andre som har opplevd overgrep og vold. Jeg er ikke sikker på hvordan. Kanskje gjennom å se at Eline, tross dårlige odds – har klart seg.

Dette er ikke en bok jeg ønsker å sette noen karakter på. Det ville ikke gitt mening syntes jeg.

Andre bloggere som har skrevet om boken:
Gråbekka syntes boka gjør vondt langt inn i hjerterota
På bokelskere har boken fått terningkast seks
Nina følte sinne ovenfor alle som sviktet