De tre beste bøkene jeg har lest hittil i år

I går postet jeg en liste over bøkene jeg har lest så langt i år, og det gjør meg glad at jeg kun mangler 9 bøker på å klare årsmålet på 70. Det som ikke gjør meg så glad er at det er mursteiner som krig og fred - som jeg har dyttet foran meg siden sommerferien som gjenstår. Men hei. I retroperspektiv blir det bra. On that note så tenkte jeg at jeg kunne fortelle dere om de tre beste leseopplevelsene jeg har hatt så langt i år. Her er noe for de som tåler det langt og trist, de som lar seg fascinere av Nord-Korea og ikke minst, de som allerede har svelget alt av Murakami og er interessert i noe i samme stil. Ellers er det nok helt klart en fordel om du tåler at boka er litt lubben. OK tjukk. Nå sier vi det som det er. Topp fem prosent er da altså:

I rekkefølgen de ble lest:

Rohinton Mistry - Balansekunst (lest på engelsk med tittelen a fine balance)
E-mail til kollega: Jeg er ferdig med Balansekunst, men vet ikke helt hva jeg skal mene, jeg er trist. Jeg trenger å fordøye den litt.

Svar fra kollega: Den er fantastisk, ikke sant? Jeg leste den i 2005 og fordøyer den fortsatt.

Ja, Balansekunst er fantastisk. En vridd, trist, underfundig fantastisk historie som setter spor. En bok du bærer med deg i lang tid etterpå. Hvorfor har jeg ikke lest noe av Rohinton Mistry før, tenker jeg. Min nederlandske venninne Geertje oppsummerer det bra "people allways tell you; this is THE book about India, everytime they read a book about the country" Sant nok har jeg følt det slik selv. Shantaram, Narcopolis, Life of Pi og Balansekunst har alle vært boken med stor B der jeg føler jeg har fått ny innsikt i Indisk kultur og historie, samt det som interesserer meg mest - en titt inn i livene til mer eller mindre vanlige folk.

Tiden er 1975 og stedet er Bombay. Regjeringen, ledet av Indias første kvinnelige statsminister, Indira Gandhi, erklærer Unntakstilstand. En sentral del av planen er en "forskjønnelsesprosess" av landet som går ut på å fjerne slummen og sende slumbeboerene og de hjemløse i arbeidsleir. Et "familieplanleggingssenter" får også i oppgave å tvangssterilisere de fattigste. Korrupsjon og undertrykkelse råder og klasseforskjellene kommer tydlig frem. I en sliten liten leilighet samles den selvstendige enken Dina Dalal, studenten Maneck og skredderene Ishwar og Om. Dina har ansatt Ishwar og Om til å sy kjoler for et eksportfirma, og Maneck leier husets eneste soverom. Relasjonene karakterene i mellom utvikler seg fra mistro, via vennskap til kjærlighet.

 Dette er ikke en slik type bok der man har et par hundre sider med "vondt og vanskelig" før alt løser seg pent, A Fine Balance gir deg håpet om at ting blir bedre, mot bedre viten. Karakterene er så humane, så lette å bli glad i - at man ikke kan hjelpe å bry seg om skjebnene deres. Noen lurer kanskje på om det er nødvendig at boken er så deprimerende. Jeg mener det er det. Gjennom Dina beveger historien seg fra selvstendighet til ensomhet, og videre til å finne lykke i en ukonvensjonell familie, for så å miste den. Hvordan dette påvirker Dina er skildret på en usedvanlig god måte, håp, sinne og til slutt resignasjon - man føler smerten hennes. Til slutt i Manecks historie følger vi splittelsen i en familie basert på velmenende ønsker om et godt og rikt liv, skyver Manecks foreldre ham fra seg. Først til kostskole, så til universitetet i storbyen, så videre til en karriere i rike Dubai. I samtalen han har med moren i epilogen kommer det frem ting som jeg tror mange kan relatere seg til. Det å føle at man ikke hører til i familien sin. Så hvorfor kan det ikke gå bra, med disse elskverdige karakterene? Jeg mener det de utsettes for ville blitt urettmessig redusert om karakterene klarte å reise seg igjen. Ikke alle er opprørere og motstandsmenn. Noen er bermen, og bermen lider når maktsyke mennesker blir onde.

Boken følger den universelle loven om at ulykke ikke har et favorittoffer, det kan skje oss alle i løpet av livet, utløst av skjebnen eller råtne ledere på lokalt og statlig plan. Mistry uttrykker gjennom boken hvor hjelpeløse vi er for vår egen natur, når makt avler ondskap og grådighet på bekostningen av de uskyldige sivile. Dette er noe vi kjenner godt i gjen fra historiebøkene, og akkurat som i Holocaust, stod vanlige mennesker på sidelinjen og rasjonaliserte og rettferdiggjorde uretten som ble begått mot noen de karakteriserte som "de andre". Den gjorde meg virkelig trist, men jeg er glad jeg leste den.

Adam Johnson - Barnehjemsbestyrerens Sønn (the orphan master's son)
Pak Jun Dos alkoholiserte far driver en arbeidsleir for foreldreløse. Han delegerer stadig arbeidsoppgaver til sønnen – som ved første øyenkast for utenforstående også ser ut til å være blant de foreldreløse. Jun Dos lojalitet og velutviklede instinkter går ikke upåaktet hen i det despotiske regimet, og han rekrutteres snart til statens tjeneste. Som profesjonell kidnapper skaffer Jun Do høystående funksjonærer vakre kvinner fra Japans kystlinje. Han drives til skansene for hva et menneske kan overleve i kampen mot Kim Jong Il, for å redde kvinnen han elsker; nasjonalskatten og skuespillerinnen Sun Moon, som er "så uskyldsren at hun ikke vet hvordan utmagrede mennesker ser ut". Dette er først og fremst en historie om lojalitet.
Jeg falt litt ut og inn igjen av denne boken, jeg slet med å finne rytmen – for den var så ulik alt annet jeg har lest. Det er ikke en dårlig ting. I Nord-Korea er det ikke plass til noe "selv" alle historier knyttes uløselig til Store Leder, også denne. Jun Do blir Kim Jong Ils kontrast, han lar det handle om alle andre. Han setter seg selv sist, av lojalitet til de han elsker – på denne måten utfordrer han til slutt Lederen. En bit av boken som virkelig gjorde inntrykk på meg var da skuespillerinnen Sun Moon klaget over at folk hadde så lite verdighet at de spiste blomstene i hagen hennes. Jun Do dyttet da en blomst i munnen på henne og tvang henne til å svelge den med beskjeden "dette er smaken av å sulte". Selv om boken inneholder fascinerende og virkelig gode skildringer av det Nord-Koreanske samfunnet, har boken en verdi langt utover innsikten verdens mest absurde land. Selve historien og hovedkarakteren– er sjelden kompleks og svært god. Dette er en bok med en handling satt til et fattig samfunn svært ulikt vårt eget, der ting ikke blir bra fordi man vinner en konkurranse, eller finner kjærligheten. Det er heller ikke en bok om å overkomme alle livets utfordringer. Det er en bok som får deg til å tenke på hvem du er når det ser svart ut og en lysning ikke er i vente. Hadde du forresten vært villig til å ofre alt, om ingen fikk vite om det i etterkant? Dette er en bok jeg kommer til å bruke lang tid på å fordøye. Akkurat det, gjør den til en av mine favoritter så langt i år.

Ruth Ozeki - A tale for the time being
Denne shortlistede boken var helt klart min favoritt til å vinne Man Booker prisen i år, en pris Eleanor Catton forresten velfortjent vant for sin Luminaries. 

Ruth finner en Hello Kitty matboks i strandkanten. Inni matboksen ligger en dagbok full av en ung jentes håp og drømmer. Hun antar den må ha kommet dit i etterkant av tsunamien i 2011. For hver side hun leser, forsvinner hun lenger inn i et fengslende mysterie. På en liten cafe i Tokyo, navigerer sekstenårige Nao Yasutani dagliglivets utfordringer. Nao forsøker å finne sin plass her i verden, kanskje kan noen endelig forstå henne gjennom dagboken hennes?
Jeg elsket denne boken! Den har mange av kvalitetene som jeg har lagt til grunn for min forkjærlighet til Murakami - men som en av dere nevnte tidligere, dette kan være den japanske fortellerstemmen. Det er mystikk uten at det blir direkte urealistisk og akkurat som Murakami benytter Ozaki parallelle virkeligheter. Det er også et interessant virkemiddel at forfatteren Ruth Ozeki skriver om en forfatter som heter Ruth. Det gir boken en selvbiografisk fornemmelse.

Kulturforskjellene mellom livet i USA, Canada og Japan skildres på en mesterlig måte. Det er lagt et vitenskapelig prinsipp til grunn for de mer "mystiske delene av boka". Jeg vil ikke si hvilket, for dette er selve nøkkelen. Dette gir boken en filosofisk dimensjon, men som Nao påpeker - er det kanskje bare deprimerte mennesker som bryr seg om filosofi.

Hele boken venter man på at dagbokforfatteren og leseren skal finne hverandre. For Ruth ønsker virkelig å finne Nao for å forsikre seg om at det har gått bra. Ruth og Nao finner hverandre - men slettes ikke på den måten jeg som leser forestilte meg.

Er livet verdt å leve, hvordan overkommer man dystre tanker, ensomhet og mobbing? Dette er temaer i Naos dagbok, selv om målet opprinnelig var å skildre livet til buddhist-bestemoren Jiko, skriver Nao mest om seg selv og bestemorens innflytelse på henne. Gjennom buddhismen finner Nao styrke.

Om boken har et budskap vil jeg gjette at det er noe i retning: vi må leve det livet vi har og forsøke å være tilstede underveis.

- Om du skulle nevne noen av de beste du har lest i år, hvilke bøker ville vært på lista di da? Fortell meg det i kommentarfeltet, jeg elsker tips om gode bøker!