Om ikke Richard Flanagan hadde vunnet Man Bookers litteraturpris med The Narrow Road to the Deep North, tror jeg Neel Mukherjee hadde vunnet med The Lives of Others.
I et fireetasjers hus i Calcutta, lever hele den indiske familien Ghosh. Øverst bor familiens patriark, som grunnla papirfabrikkene som er kilden til familiens plassering i øvre middelklasse, sammen med sin kone. Med dem bor også deres første sønn Adinath, hans kone og deres to barn. Faren ønsker at Adinath skal ta over papirfabrikkene, som i øyeblikket er i paralysert av langtrukne streiker. Adinath selv ønsker seg et annet liv – og en utdanning innen arkitektur eller ingenørfag.
Resten av familien bor i etasjene under. I de midterste etasjene i huset bor Priyonath med den grådige kona Purma, som ingen i familien forstår hvorfor han giftet seg med – og deres datter Buli. Her bor også familiens skamplett, den høyt utdannede, ugifte, mørkhudede og sjeløyde datteren Chhaya, som tiden og livets skuffelser har gjort bitter. Familiens tredje sønn, Bolanath er kjent som en enfoldig sjel, som ikke engang mestrer de simpleste oppgaver bor også her – med sin kone og datter.
På grunnplan, i enkle kår, bor svigerdatteren Purba og hennes to barn. Hun har blitt enke etter den fjerde, sadistiske sønnen – Somnath. Purba behandles som svigermors tjenestepike, og utsettes daglig for psykisk terror. Innad i storfamilien er det en helt klar rang, akkurat som i det indiske samfunnet forøvrig.
I The Lives of Others følger vi dynamikken innad i familien etter hvert som det legges press på dem fra utsiden.
Dette er historien om de som har og de som ikke har.
Forfatter: Neel Mukherjee
Tittel: The Lives of Others (2014)
Sidetall: 528 sider.
I et nøtteskall: Hvor langt ut fra nærmeste familie strekker lojaliteten vår seg, og hvor store forskjeller skal vi tolerere i et samfunn?
Favorittutdrag:
Things have their own momentum: union leaders who tried to follow orders and call off the strikes were beaten up by their supporters. Those of us who didn't want to be designated as traitors, as unthinking servants of the Communist Party, which was rapidly becoming every bit as power-hungry as establishmentarian, as compromised and complicit as the rest, decided to continue with our sit-ins, our roadblocks and bus-burnings.
This is not life that we have. This is a kind of death. If we die fighting so that our children can live better lives, we will die fighting.
Tanker i ettertid:
Det første du ser i boken etter et kart over familien Gosh og Vest-Bengal i 1967, er en prolog. Denne prologen på tre sider kommer til å slå bena under deg. Den er noe av det sterkeste jeg har lest. Så følger historien. Bakerst i boka finner du et notat som forklarer noen av reglene for hvordan familiemedlemmer adresserer hverandre, og en ordbok som forklarer ord, utrykk og matretter som er skrevet på indisk.
Jeg liker godt at forfatteren er ambisiøs i det prosjektet denne boka representerer. Han får leseren til å tenke over grunnleggende spørsmål som hvor mye økonomiske ulikheter i samfunnet man skal tolerere, og hvem sin jobb det er å kjempe kampen for de svakeste.
Mukherjee har skrevet en god bok som oppfordrer til debatt. Jeg skulle likevel ønske at boken hadde vært litt mindre Gert Nygårdshaug i det at alle de privilegerte i middelklassen – er absolutt ufordragelige, og alle de fattige som sliter er sympatiske. Det forenkler og fordummer et ellers interessant innlegg å redusere hele sosiale lag til "de onde" vs "de gode". I tillegg blir boken tidvis repetitiv. Adinaths sønn, Supratik, bestemmer seg for å bli med i den politiske Naxalite-bevegelsen som dro ut av byene for å ruste utsultede bønder og arbeidere til revolusjon i maoistisk ånd. Det er ikke måte på hvor mange sider som vies til å romantisere en utsultet Supratik, liggende på mindre egnede steder for å hvile og sove. Jeg syntes også det er interessant at naxalite-bevegelsen ble skildret av Jhumpa Lahiri i The Lowland, som var med på Short-listen til Man Booker i fjor.
The Guardian oppgir at nye undersøkelser viser at 82 prosent av indere anser de store forskjellene i samfunnet som et stort problem. Likevel har ingen av de store politiske partiene i India gjort ulikhet til et sentralt valgkamptema i 2014. Det er behov for redistribusjon gjennom økt beskatning av de rikeste, omfordeling av land og oppløsing av monopoler på goder som rent vann, skogområder og mineralreserver. De undertrykte gruppene må få komme til orde i den offentlige debatten, her har også de indiske mediene et ansvar. Debatten har hittil vært dominert av synet at de fattige har seg selv å takke for situasjonen de er i, og at fattigdom alltid vil forekomme. (Kilde: The Guardian 2014).
Selv om boken tidvis er repetitiv og karikert – er den en sterk leseropplevelse som jeg anbefaler.
Anbefales: Den samfunnsinteresserte leseren, som tåler ubehaget av fattigdom på sitt grimmeste.
Karakter: C
Jeg tror også du kan ha interesse av disse bøkene:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar