Det var en sammensveiset gjeng forfattere som møtte en full sal på Royal Festival Hall på Southbank Centre i går kveld. Clementine hadde ordnet oss billetter, slik at vi satt på rad 3 av utallig mange. Foran oss satt forfatterne på scenen. Det hun hadde fortalt meg tidligere, sank plutselig inn for alvor. Det er ekte mennesker på andre siden av en bok, og leseren kompletterer boken i en relasjon med forfatteren. Dette er mennesker som har gitt meg noe, langt mer enn jeg klarer å formidle med ord her på bloggen - og her satt de, bare få meter unna oss. Det var stort.
Hver forfatter innledet høytlesningen sin med hvor glad vedkommende var for å ha blitt kjent med de andre shortlistede forfatterne, det blir komisk og kompetitivt -så Karen Joy Fowler insisterer på at hun er den "som liker de andre ALLER best" til latter fra salen.
Først ut var Joshua Ferris. Amerikaneren er sjarmerende, med tredagers skjeggstubber og mørk skjorte. "Alle untatt seks av dere må gå, slik at jeg vet dette er et litterært arrangement" spøkte han, publikum lo. Ferris har skrevet en bok om en ateist som søker fellesskapet religion tilbyr, men som ikke klarer å tro. Her er utdraget Ferris leste fra To Rise Again at a Decent Hour:
" I would have liked to believe in God. Now there was something that could have been everything better than anything else. By believing in God, I could succumb to ease and Comfort and reassurance. Fearlessness was an option! Eternity was mine! It could all be mine: the awesome pitch of organ pipes, the musings of Anglican bishops. All I had to do was put away my doubts and believe. Whenever I was on the verge of that, I would call myself back from the brink. Keep clarity! I would cry. Hold on to yourself! For the reason the world was so pleasurable, and why I wanted to extend that pleasure through total submission to God, was my thoughts - my reasoned, stubborn, sceptical thoughts - which always unfortunately made quick work of God.
Non serviam! cried Lucifer. He didn't want to eat the faces off little babies. He just didn't want to serve. If he had served, he would have been just one more among the angels, indistinct, his name hard to recall even among the devout.
I've tried reading the Bible. I never make it past all the talk about the firmament. The firmament is the thing, on Day 1 or 2, that divides the waters from the waters. Here you have the firmament, next to the firmament, the waters. Stay with the waters long enough, presumably you hit another stretch of firmament. I start bleeding tears of terminal boredom, I grow restless. I flick ahead. It appears to go like this: firmament, superlong middle part, Jesus. You could spend half your life reading about the barren wives and the kindled wraths and all the rest of it before you got to the do-unto-others part, which as I understand is the high-water mark. It might not be. For all I know, the high-water mark is to be found in, say, the second book of Kings. Imagine making it through the first book of Kings! They don't make it easy. I'll tell you what amazes me. I'm practically always sitting down next to someone on the subway who's reading the Bible, who's smack in the middle of the thing, like on page one hundred and fifty thousand, and every single line has been underlined or highlighted. I have to think there's no way this tattooed Hispanic youth has lavished on the remaining pages of his Bible such poignant highlighting so prominently on display here in the hinterlands of 2 Chronicles. Then he'll turn the page, and sure the fuck enough: even more highlighting! In multiple colors! With notes in a friar's hand! And I don't mean to suggest he simply turned the page. Dude leaped forward three, four hundred pages to reference or cross-check or whatever, and there glowing in ingot blocks, was the same concentration of highlighting. I swear there are still people out there devoting their entire lives to the Bible. It's either old black ladies or middle-aged black guys or Hispanic guys with neckties or white guys you're surprised are white. Thousands of hours they've been up studying and highlighting Bible passages while I've been sleeping or watching baseball, or abusing myself carnally on a recliner. Sometimes I think I've wasted my life. Of course I've wasted my life. Did I have a choice? Of course I did - twenty years of nights with the Bible. But who is to say that, even then, my life - conscientiously devout, rigorously applied, monastically contained, end effortfully open to God's every hint and clobber - would have been more meaningful than it was, with its beery nights, bleary dawns, and Saint James and his Abstract? That was a mighty Pascal's Wager: the possibility of eternity in exchange for the limited hours of my one certain go-round. "
Neste forfatter ut var australieren Richard Flanagan. Han har skrevet boken The Narrow Road to the Deep North som er en av mine to absolutte favoritter på årets shortlist. Boken handler om de australske krigsfangene som bygget dødsjernbanen fra Thailand til Burma. Faren til Flanagan, som var overlevende fra arbeidsleiren, døde samme dag manus til boken var ferdig. Flanagan så ut til å ha fått et spesielt godt forhold til Joshua Ferris, og fortalte publikum at det var fantastisk å være forfatter blant forfattere. Flanagan virket rolig, verdig og profesjonell. Han var klart kveldens mest formelt kledde i en mørk gjenkneppet dress. Motstykket ble Ali Smith som så ut som hun hadde rullet ut av senga tre minutter før showtime (uten at dette reduserte sjarmen hennes noe).
Flanagan reiste til Japan for å møte en spesielt sadistisk vakt omtalt som "The Lizard" av australske krigsfanger. Etter krigen ble "The Lizzard" dømt til døden for krigsforbrytelser, men fikk amesti i 1956. Flanagan ble overrasket over å møte en mild og forsiktig mann, som han fikk overtalt til å fike til ham tre ganger i ansiktet - for å gjenoppleve behandlingen de australske krigsfangene fikk. Han konkluderte med at hvorenn ondskapen befant seg, var den ikke var i fengselet, eller i mannen han oppsøkte.
Flanagan leste et utdrag om en overlevende fra krigen som straffet barna sine for ikke å brette teppet på sengen på samme måte som han selv hadde måttet brette det som krigsfange. Han så en mann bli slått ihjel fordi han hadde brettet teppet feil.
Flanagan følte sårene faren fikk med seg hjem fra krigen. Dette ble en bok han måtte skrive, selv om han ikke egentlig ville. Boken sier også noe om hvordan kjærlighet eksisterer på matter som overskrider kategoriene rett og galt, godt og ondt.
Karen Joy Fowler var synlig nervøs da hun inntok scenen. Hun innrømmet at hun ikke hadde fått sove natten før, og at hun hadde tatt seg selv i å ønske det hele skulle være over. Hun hadde et optimistisk gult skjerf om halsen - og var kledd som en kulturinteressert kvinne i slutten av 50 årene. Lag på lag i jordtoner. Hun leste et utdrag fra boken som jeg mener er den klart svakeste på shortlisten, We are All Completely Beside Ourselves.
Boken handler om en spesiell familie som elsker hverandre, men som rives i stykker over et dårlig valg. Fowler vokste opp med en psykologfar som eksperimenterte på dyr. Hun vokste opp med de nysgjerrige og intelligente labrottene, innerst i laberatoriet var et rom hun ikke hadde tilgang til. Der var sjimpansene, to stykker i hvert sitt bur - langt nok fra hverandre til at de ikke kunne berøre hverandre. De virket rasende og helt gale, kom man for nær buret grep de fatt i deg og bet. Fowler har stor sympati for dyrevernsaktivister.
Howard Jacobsen virket tilfreds og tilpass. Han utstrålte selvtillit (og litt arroganse?) og leste fra boken sin J med stor vigør. Han var den eneste av alle forfatterene som ikke vendte blikket mot de andre forfatterene når de leste. Han så i steden ut til å forsvinne inn i seg selv.
Howard Jacobsens "J" er en dystopisk roman, der fortiden duses over. Det ligger i kortene at det har vært et slags nytt holocaust som omtales som "det som skjedde, om noe skjedde". All familiehistorikk glemmes og borgerne tar nye navn – for ytterligere å markere avstanden mellom seg og fortiden. Bøker sensureres, og hele sjangre innen musikk og kunst "faller ut av mote" – det blir ikke ulovlig, men ingen hører lengre på jazz eller oppsøker kunst som vekker ubehagelige følelser. Man vil ha det behagelig, enkelt og rett frem. I disse omgivelsene skubbes Aileen i armene på Kevern, en selvstendig tenker – det etter hvert blir tydelig at flere holder øye med. Aileen og Keverns kjærlighet vokser, men de undres begge over hvem som initierte bekjentskapet deres, og hvorfor.
Jeg har ikke tidligere lest noe av Howard Jacobsen, jeg er kjent med at The Finkler Question (utgitt som Finklerspørsmålet på norsk) vant Man Booker i 2010. Den står foreløpig ulest i bokhylla.
Det siste innlegget ble holdt av den herlig boblende, men uformelle Ali Smith som helt klart tok rekorden i antall ord i minuttet av forfatterne på scenen. Hun har skrevet boken How to Be Both. How to be both er todelt. Den ene delen handler om en italiensk kunstner, som lager spektakulære bildevegger omkring år 1460 – men syntes betalingen er dårlig. Den andre delen handler om George, i moderne tid – som har mistet moren i en allergisk reaksjon på antibiotika. Er det rett å be om mer? Er det hva vi skaper som definerer oss, og er det en sammenheng mellom lønn og verdi? Det er vilkårlig hvilken av de to delene som kommer først i boka, det vet man ikke før man åpner den. Min startet med kunstneren.
Ali Smith leste begge begynnelsene av boken sin, med buksmekken åpen...
Etter høytlesingen signerte forfatterne bøkene sine, til glede for ivrige lesere. Jeg fikk med meg signaturene til Ali Smith, Howard Jacobson og Neel Mukherjee.
I kveld i 22-23 tiden (norsk tid) annonseres vinneren. Her er min rangering:
1) Richard Flanagan - The Narrow Road to the Deep North
2) Neel Mukherjee - The Lives of Others (jeg er halvveis, men elsker den).
3) Ali Smith - How to be Both
4) Howard Jacobsen - J
5) Joshua Ferris - To Rise Again at a Decent Hour
6) Karen Joy Fowler - We are all Completely Beside Ourselves.
Hvilken bok heier du på?
Forfatterene som var på plass i går: fra venstre oppe: Karen Joy Fowler, Richard Flanagan, Ali Smith, Fra venstre nede: Joshua Ferris, Howard Jacobsen og Neel Mukherjee (Bilde: Man Booker)
Hver forfatter innledet høytlesningen sin med hvor glad vedkommende var for å ha blitt kjent med de andre shortlistede forfatterne, det blir komisk og kompetitivt -så Karen Joy Fowler insisterer på at hun er den "som liker de andre ALLER best" til latter fra salen.
Først ut var Joshua Ferris. Amerikaneren er sjarmerende, med tredagers skjeggstubber og mørk skjorte. "Alle untatt seks av dere må gå, slik at jeg vet dette er et litterært arrangement" spøkte han, publikum lo. Ferris har skrevet en bok om en ateist som søker fellesskapet religion tilbyr, men som ikke klarer å tro. Her er utdraget Ferris leste fra To Rise Again at a Decent Hour:
" I would have liked to believe in God. Now there was something that could have been everything better than anything else. By believing in God, I could succumb to ease and Comfort and reassurance. Fearlessness was an option! Eternity was mine! It could all be mine: the awesome pitch of organ pipes, the musings of Anglican bishops. All I had to do was put away my doubts and believe. Whenever I was on the verge of that, I would call myself back from the brink. Keep clarity! I would cry. Hold on to yourself! For the reason the world was so pleasurable, and why I wanted to extend that pleasure through total submission to God, was my thoughts - my reasoned, stubborn, sceptical thoughts - which always unfortunately made quick work of God.
Non serviam! cried Lucifer. He didn't want to eat the faces off little babies. He just didn't want to serve. If he had served, he would have been just one more among the angels, indistinct, his name hard to recall even among the devout.
I've tried reading the Bible. I never make it past all the talk about the firmament. The firmament is the thing, on Day 1 or 2, that divides the waters from the waters. Here you have the firmament, next to the firmament, the waters. Stay with the waters long enough, presumably you hit another stretch of firmament. I start bleeding tears of terminal boredom, I grow restless. I flick ahead. It appears to go like this: firmament, superlong middle part, Jesus. You could spend half your life reading about the barren wives and the kindled wraths and all the rest of it before you got to the do-unto-others part, which as I understand is the high-water mark. It might not be. For all I know, the high-water mark is to be found in, say, the second book of Kings. Imagine making it through the first book of Kings! They don't make it easy. I'll tell you what amazes me. I'm practically always sitting down next to someone on the subway who's reading the Bible, who's smack in the middle of the thing, like on page one hundred and fifty thousand, and every single line has been underlined or highlighted. I have to think there's no way this tattooed Hispanic youth has lavished on the remaining pages of his Bible such poignant highlighting so prominently on display here in the hinterlands of 2 Chronicles. Then he'll turn the page, and sure the fuck enough: even more highlighting! In multiple colors! With notes in a friar's hand! And I don't mean to suggest he simply turned the page. Dude leaped forward three, four hundred pages to reference or cross-check or whatever, and there glowing in ingot blocks, was the same concentration of highlighting. I swear there are still people out there devoting their entire lives to the Bible. It's either old black ladies or middle-aged black guys or Hispanic guys with neckties or white guys you're surprised are white. Thousands of hours they've been up studying and highlighting Bible passages while I've been sleeping or watching baseball, or abusing myself carnally on a recliner. Sometimes I think I've wasted my life. Of course I've wasted my life. Did I have a choice? Of course I did - twenty years of nights with the Bible. But who is to say that, even then, my life - conscientiously devout, rigorously applied, monastically contained, end effortfully open to God's every hint and clobber - would have been more meaningful than it was, with its beery nights, bleary dawns, and Saint James and his Abstract? That was a mighty Pascal's Wager: the possibility of eternity in exchange for the limited hours of my one certain go-round. "
Neste forfatter ut var australieren Richard Flanagan. Han har skrevet boken The Narrow Road to the Deep North som er en av mine to absolutte favoritter på årets shortlist. Boken handler om de australske krigsfangene som bygget dødsjernbanen fra Thailand til Burma. Faren til Flanagan, som var overlevende fra arbeidsleiren, døde samme dag manus til boken var ferdig. Flanagan så ut til å ha fått et spesielt godt forhold til Joshua Ferris, og fortalte publikum at det var fantastisk å være forfatter blant forfattere. Flanagan virket rolig, verdig og profesjonell. Han var klart kveldens mest formelt kledde i en mørk gjenkneppet dress. Motstykket ble Ali Smith som så ut som hun hadde rullet ut av senga tre minutter før showtime (uten at dette reduserte sjarmen hennes noe).
Flanagan reiste til Japan for å møte en spesielt sadistisk vakt omtalt som "The Lizard" av australske krigsfanger. Etter krigen ble "The Lizzard" dømt til døden for krigsforbrytelser, men fikk amesti i 1956. Flanagan ble overrasket over å møte en mild og forsiktig mann, som han fikk overtalt til å fike til ham tre ganger i ansiktet - for å gjenoppleve behandlingen de australske krigsfangene fikk. Han konkluderte med at hvorenn ondskapen befant seg, var den ikke var i fengselet, eller i mannen han oppsøkte.
Flanagan leste et utdrag om en overlevende fra krigen som straffet barna sine for ikke å brette teppet på sengen på samme måte som han selv hadde måttet brette det som krigsfange. Han så en mann bli slått ihjel fordi han hadde brettet teppet feil.
Flanagan følte sårene faren fikk med seg hjem fra krigen. Dette ble en bok han måtte skrive, selv om han ikke egentlig ville. Boken sier også noe om hvordan kjærlighet eksisterer på matter som overskrider kategoriene rett og galt, godt og ondt.
Karen Joy Fowler var synlig nervøs da hun inntok scenen. Hun innrømmet at hun ikke hadde fått sove natten før, og at hun hadde tatt seg selv i å ønske det hele skulle være over. Hun hadde et optimistisk gult skjerf om halsen - og var kledd som en kulturinteressert kvinne i slutten av 50 årene. Lag på lag i jordtoner. Hun leste et utdrag fra boken som jeg mener er den klart svakeste på shortlisten, We are All Completely Beside Ourselves.
Boken handler om en spesiell familie som elsker hverandre, men som rives i stykker over et dårlig valg. Fowler vokste opp med en psykologfar som eksperimenterte på dyr. Hun vokste opp med de nysgjerrige og intelligente labrottene, innerst i laberatoriet var et rom hun ikke hadde tilgang til. Der var sjimpansene, to stykker i hvert sitt bur - langt nok fra hverandre til at de ikke kunne berøre hverandre. De virket rasende og helt gale, kom man for nær buret grep de fatt i deg og bet. Fowler har stor sympati for dyrevernsaktivister.
Howard Jacobsen virket tilfreds og tilpass. Han utstrålte selvtillit (og litt arroganse?) og leste fra boken sin J med stor vigør. Han var den eneste av alle forfatterene som ikke vendte blikket mot de andre forfatterene når de leste. Han så i steden ut til å forsvinne inn i seg selv.
Howard Jacobsens "J" er en dystopisk roman, der fortiden duses over. Det ligger i kortene at det har vært et slags nytt holocaust som omtales som "det som skjedde, om noe skjedde". All familiehistorikk glemmes og borgerne tar nye navn – for ytterligere å markere avstanden mellom seg og fortiden. Bøker sensureres, og hele sjangre innen musikk og kunst "faller ut av mote" – det blir ikke ulovlig, men ingen hører lengre på jazz eller oppsøker kunst som vekker ubehagelige følelser. Man vil ha det behagelig, enkelt og rett frem. I disse omgivelsene skubbes Aileen i armene på Kevern, en selvstendig tenker – det etter hvert blir tydelig at flere holder øye med. Aileen og Keverns kjærlighet vokser, men de undres begge over hvem som initierte bekjentskapet deres, og hvorfor.
Jeg har ikke tidligere lest noe av Howard Jacobsen, jeg er kjent med at The Finkler Question (utgitt som Finklerspørsmålet på norsk) vant Man Booker i 2010. Den står foreløpig ulest i bokhylla.
"Vi er alltid i midten av en krise, og grusomme ting skjer fordi ordinære mennesker tillater det. Jeg er ikke så interessert i grunnlaget for krisen, men jeg er interessert i verden som krisen etterlater seg. Selve konsekvensene." sa Jacobsen.Den andre storfavoritten min, Neel Mukherjee - kom på nest sist av forfatterne. Han hadde drapert et stort beige sjal rundt skuldrene. I boken The Lives of Others møter vi storfamilien Ghosh, som lever i et fire-etagers hus som speiler samfunnslagene. Mellom hver etage syntes det å være vanntette skott, og ingen ser andre enn seg selv, med unntak av sønnen til patriarkens eldste sønn - som rømmer for å bli en del av Naxalite-bevegelsen, hvis mål var å ruste de fattige bøndene til motstand mot det etablerte i maoistisk ånd. Historien er satt til 60- og 70-tallet. Mukherjee kan fortelle at Naxalitene har økt oppslutningen siden da, de anerkjennes nå som Indias største sikkerhetsproblem. Det er en grassrotbevegelse. Forfatteren selv er tydelig glad i hovedkarakteren sin, som forlater det priviligerte livet for å leve blant de fattigste, selv om det betyr å sove i søla med tom mage.
Det siste innlegget ble holdt av den herlig boblende, men uformelle Ali Smith som helt klart tok rekorden i antall ord i minuttet av forfatterne på scenen. Hun har skrevet boken How to Be Both. How to be both er todelt. Den ene delen handler om en italiensk kunstner, som lager spektakulære bildevegger omkring år 1460 – men syntes betalingen er dårlig. Den andre delen handler om George, i moderne tid – som har mistet moren i en allergisk reaksjon på antibiotika. Er det rett å be om mer? Er det hva vi skaper som definerer oss, og er det en sammenheng mellom lønn og verdi? Det er vilkårlig hvilken av de to delene som kommer først i boka, det vet man ikke før man åpner den. Min startet med kunstneren.
Ali Smith leste begge begynnelsene av boken sin, med buksmekken åpen...
I kveld i 22-23 tiden (norsk tid) annonseres vinneren. Her er min rangering:
1) Richard Flanagan - The Narrow Road to the Deep North
2) Neel Mukherjee - The Lives of Others (jeg er halvveis, men elsker den).
3) Ali Smith - How to be Both
4) Howard Jacobsen - J
5) Joshua Ferris - To Rise Again at a Decent Hour
6) Karen Joy Fowler - We are all Completely Beside Ourselves.
Hvilken bok heier du på?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar