Hvis noen spør hvem favorittforfatteren min er, er David Foster Wallace en av de første jeg tenker på. Det er rart, da han døde i 2008 tror jeg at jeg følte noe liknende det mange andre følte da prinsesse Diana døde. Det var en følelse av å ha mistet en nydelig person – en av de beste i blant oss. Så da jeg kom over biografien hans med den vakre tittelen "Every love story is a ghost story: a life of David Foster Wallace" på Strand, trengte jeg egentlig ikke betenkningstid.
Biografien ble utvalgt som "a book of the year 2012" av Daily Telegraph, The New Statesman, The Financial Times, The Times, The Observer og The Scotsman.
Forfatter: D.T Max
Tittel: Every love story is a ghost story: a life of David Foster Wallace (2012)
På baksiden av boka står det:
David Foster Wallace was a ranked tennis player at 15, a hyped writer at 24, a washed up addict at 28, the novelist of his generation at 34, and a tragic suicide at 46. His promise and his achievements have solidified into legend ad he is read and revered across the world. In this groundbreaking portrait, D.T Max sets out to discover how a teen tennis prodigy turned novelist became a generation-defining star.
I et nøtteskall: En påminnelse om hva som gikk tapt den dagen Wallace valgte å avslutte livet.
Favorittutdrag:
Tanker i ettertid:
Jeg syntes det oppsummeres ganske godt på Amazon;
David Foster Wallace følte aldri selv at han strakk til, selv om han var brilliant. Han så kanskje ut som en hipster, men det som kjennetegner ham er hvor genuin han var. I litteraturen og i livet. Wallace skrev mye om hvordan vi er så opptatt av å bli underholdt at vår egen realitet kommer i skyggen av underholdningen. I Infinite Jest leter man etter en film som er så underholdende at den tar livet av alle som ser den. Jeg lærte nye ting om Wallace, som at han var venn med Jonathan Franzen – og forsøkte å få med seg Elizabeth Wurtzel (hun som skrev prozac nation) til sengs i sine single dager.
Kona kom hjem og fant Wallace hengt i garasjen. På gulvet, i lyset av mange lamper lå en bunke på om lag 200 sider. Et manuskript han hadde planlagt å sende inn, som han ønsket at hun skulle finne. I floppy-diskene på hans to datamaskiner var det flere hundre sider til. Dette var Davids forsøk på å vise verden hvordan det var å være " a fucking human being". Et prosjekt han aldri fullførte etter sine egne høye standarder. Dette var ikke en slutt noen ville ha ønsket for ham, men det var slutten han selv valgte.
De gjenværende dokumentene ble satt sammen til boka "The Pale King". Jeg gleder meg til å lese Infinite Jest igjen, med biografien friskt i mine.
Anbefales: De som har lest en eller flere av hans bøker.
-Også fant jeg denne, som jeg syntes var fin
Biografien ble utvalgt som "a book of the year 2012" av Daily Telegraph, The New Statesman, The Financial Times, The Times, The Observer og The Scotsman.
Forfatter: D.T Max
Tittel: Every love story is a ghost story: a life of David Foster Wallace (2012)
På baksiden av boka står det:
David Foster Wallace was a ranked tennis player at 15, a hyped writer at 24, a washed up addict at 28, the novelist of his generation at 34, and a tragic suicide at 46. His promise and his achievements have solidified into legend ad he is read and revered across the world. In this groundbreaking portrait, D.T Max sets out to discover how a teen tennis prodigy turned novelist became a generation-defining star.
I et nøtteskall: En påminnelse om hva som gikk tapt den dagen Wallace valgte å avslutte livet.
Favorittutdrag:
"The students who showed up for his class were surprised to find a man barely older than themselves, carrying a pink Care Bears folder and a tennis racket."
"Wallace was particularly allergic to those who dreamt of fame instead of achievement. He took every opportunity to point out to young writers the snares of the sort of early success he had had. He wrote Washington that whenever young people asked him how to become an author his reaction was to be "polite and banal". He pointed out, "The obvious fact that the kids don't Want to Write so much as to Want to Be Writers makes their letters so depressing".
"Infinite Jest then didn't just diagnose mailaise. It proposed a treatment, answering a need that Wallace saw perhaps better than any other writer of his time. The book is at once a meditation on the pain of adolescence, the pleasures of intoxication, the perils of addiction, the price of isolation, and the precariousness of sanity. (Wallace never forgot David Lynch's Blue Velvet and the fragile line between unremarkable and abnormal in America.) It spoke of imminence of collapse and the possibility that one can emerge stronger from the collapse. It offered faith apart from religion."
Tanker i ettertid:
Jeg syntes det oppsummeres ganske godt på Amazon;
In the end, as Max argues, what is most important about Wallace is not just the words he left behind but what he taught us about life, showing that whatever the price, the fight to live meaningfully is always worth the struggle. Written with the cooperation of Wallace family members and friends and with access to hundreds of his unpublished letters, manuscripts, journals, and audio tapes, this deeply researched portrait of an extraordinarily gifted author is as fresh as news, as intimate as a letter from a friend, as painful as a goodbye.
David Foster Wallace følte aldri selv at han strakk til, selv om han var brilliant. Han så kanskje ut som en hipster, men det som kjennetegner ham er hvor genuin han var. I litteraturen og i livet. Wallace skrev mye om hvordan vi er så opptatt av å bli underholdt at vår egen realitet kommer i skyggen av underholdningen. I Infinite Jest leter man etter en film som er så underholdende at den tar livet av alle som ser den. Jeg lærte nye ting om Wallace, som at han var venn med Jonathan Franzen – og forsøkte å få med seg Elizabeth Wurtzel (hun som skrev prozac nation) til sengs i sine single dager.
Kona kom hjem og fant Wallace hengt i garasjen. På gulvet, i lyset av mange lamper lå en bunke på om lag 200 sider. Et manuskript han hadde planlagt å sende inn, som han ønsket at hun skulle finne. I floppy-diskene på hans to datamaskiner var det flere hundre sider til. Dette var Davids forsøk på å vise verden hvordan det var å være " a fucking human being". Et prosjekt han aldri fullførte etter sine egne høye standarder. Dette var ikke en slutt noen ville ha ønsket for ham, men det var slutten han selv valgte.
De gjenværende dokumentene ble satt sammen til boka "The Pale King". Jeg gleder meg til å lese Infinite Jest igjen, med biografien friskt i mine.
Anbefales: De som har lest en eller flere av hans bøker.
-Også fant jeg denne, som jeg syntes var fin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar