Det ble syv bøker også denne måneden , noe som betyr at jeg ligger 2 bøker foran lesemålet mitt hittil i år..
I februar leste jeg:
1) D.Setterfield – The thirteenth tale
2) J.Diaz – This is how you lose her
3) M.Stokke-Bakken – Nesten for Alvorlig
4) F.Von Schirach – Collini Saken
5) I.Nemirovsky – Suite Francaise
6) E.Fornley – Marbles, mania, depression, Michelangelo and me.
7) A.Nin – The Delta of Venus
Ingen av bøkene jeg leste denne måneden tok meg med storm på samme måte som de beste fra januar. Best likte jeg likevel "This is how you lose her" av Juan Diaz. Minst begeistret var jeg helt klart for "The Delta of Venus" som redefinerte papiravfall for min del. Bøkene jeg har lest denne måneden har vært ganske forskjellige. To av bøkene omhandlet på en eller annen måte andre verdenskrig (Collini-saken og Suite Francaise), det var også to moderne romaner med dysfunksjonelle hovedkarakterer i umulige forhold (This is how you lose her og Nesten for Alvorlig), hvorav en norsk, og en tegneseriebiografi (Marbles) samt en erotisk novellesamling (Venusdeltaet). Den siste boken er en slags kjærlighetserklæring til Jane Eyre.
Men nok om minste felles mulitiplum.
La oss gå litt nærmere inn på februars tre beste leseopplevelser:
J. Diaz – This is how you lose her
På en kritthvit sandstrand mellom fete hvite menn som ser ut som de har blitt skylt i land av bølgene ebber livet ut av et dødsdømt forhold. I et varmt, klamt sykehusvaskeri i New Jersey vasker en kvinne elskerens tøy, imens hun tenker på kona hans. I Boston kjøper en mann balltre og baseballhanske til sitt kjærlighetsbarn. I hjertet av alle disse historiene finner vi dominikanske Yunior. Notorisk utro, sta og totalt uimotståelig. Hans lengsel for ekte kjærlighet sees kun slått av antallet kvinner han elsker og mister; kunstneriske Alma, "cougaren" Miss Lora, Magdalena – som mener alle dominikanske menn er utro, og hans livs kjærlighet. Det følger kvinner etter dette, men han klarer aldri å gi slipp på ex-kjæresten. Han knuste hjertet hennes, og i prosessen ødela han også sitt eget. "This is How You Lose Her" er en fortelling om hjertets lengsel og svakhet, den minner oss om at lidenskap alltid beseirer erfaring, og at selv en liten bit ekte kjærlighet varer evig.
Det er vanskelig ikke å like Yunior, selv om han gjør feil. Han er jo en god person med et stort hjerte og hvem har ikke gjort feil? Greit, det er lett å forstå at alle forhold er dødsdømt dersom du har damer på si. Ikke en dame. Damer. Et utall av dem. Så man blir litt irritert. Hva trodde han selv at skulle skje? Likevel tror jeg Yunior er helt uforberedt på tapet, og kanskje mest hvordan tapet av kjærlighet føles. Han venter på at det skal gå over. Det går aldri over. Dette ser ut til å være en bok folk enten elsker eller hater. De som hater den har ofte datet noe de selv mener er en versjon av Yunior. Jeg er overrasket over de som leser den uten å føle noe annet enn irritasjon.
F. Von Schirach – Collini-saken
Hva driver et menneske som aldri har gjort seg skyldig i noe kriminelt til å drepe? Ferdinand von Schirach plukker opp tråden der de fleste krimbøker slutter. Morderen er kjent og fanget, rettsprosessen gjenstår. Den nyutdannede Casper Leinen blir utpekt som forsvarsadvokat, noe som først virker som en lovende karrieremulighet. Dette utvikler seg dog til å bli svært ubehagelig, da den døde viser seg å være bestefaren til hans beste venn. En ansett industrileder, som Leinen selv husker som et vennlig og varmhjertet menneske. Å forstå ugjerningen er ikke lett. Collini tilstår drapet, men tier om motivet. Dermed må Leinen forsvare en mann som ikke ønsker et forsvar. En i utgangspunktet håpløs oppgave, men til slutt finner Leinen et spor som har betydning for mye mer enn Collini-saken. Et spor som fører Leinen inn i et skrekkelig kapittel av tysk justishistorie.
Er det vurderingene som ble tatt av dommere på 50- og 60 tallet som skal være gjeldene for hvordan man anser og behandler personer som var sentrale under krigen, eller skal samtiden være med å påvirke dette? Var ikke alle egentlig under innflytelsen av et par grusomme menn? Hvor slutter det personlige ansvaret?
M. Stokke-Bakken – Nesten for Alvorlig (Norsk + Debut, hurra!)
I mens de fleste andre mener jo høyere mål jo bedre, har dirigenten Helena alltid siktet mot en ting: bunnen. I ferden nedover finner hun sitt kunstuttrykk og sin væremåte. Når vi møter henne har hun forlatt orkesteret sitt i Salzburg for å leve i absolutt tomhet i Alpene. Hun ligger med ryggen mot den kalde, tynne isen og kikker opp mot vinterhimmelen. Under den tynne isen svømmer en fisk. Helena lurer på hva som vil ta henne først, kulden – eller tyngdekraften. I en drøm møter hun Larsen, en helt vanlig mann med en forunderlig effekt på Helena. For første gang vekkes det noe nytt i den tilsynelatende kjølige kvinnen: interessen for et annet menneske. Et menneske, som sant nok ikke finnes, men må diktes frem. I det Larsens historie vokser og får kontur, får vi også et tydeligere bilde av mennesket bak den selvdestruktive dirigenten.
Dette er ingen glad bok, en bok der heltinnen etter å ha opplevd litt motbakke kommer seg på bena igjen til stormende jubel. Dette er ferden mot Helenas personlige undergang. Jeg mener det at Helena ikke kommer seg igjen bidrar til å gjøre boken så sterk som den er. Når sinnet er sykt, er det en overveldende kraft, mange ganger sterkere enn gravitasjonen. Det er ofte ikke noe ønske om å bli bedre, kun et ønske om at det hele skal opphøre. At man skal absorberes av jorda man kom fra. Det portretterer Mari Stokke-Bakken mesterlig.
I februar leste jeg:
1) D.Setterfield – The thirteenth tale
2) J.Diaz – This is how you lose her
3) M.Stokke-Bakken – Nesten for Alvorlig
4) F.Von Schirach – Collini Saken
5) I.Nemirovsky – Suite Francaise
6) E.Fornley – Marbles, mania, depression, Michelangelo and me.
7) A.Nin – The Delta of Venus
Ingen av bøkene jeg leste denne måneden tok meg med storm på samme måte som de beste fra januar. Best likte jeg likevel "This is how you lose her" av Juan Diaz. Minst begeistret var jeg helt klart for "The Delta of Venus" som redefinerte papiravfall for min del. Bøkene jeg har lest denne måneden har vært ganske forskjellige. To av bøkene omhandlet på en eller annen måte andre verdenskrig (Collini-saken og Suite Francaise), det var også to moderne romaner med dysfunksjonelle hovedkarakterer i umulige forhold (This is how you lose her og Nesten for Alvorlig), hvorav en norsk, og en tegneseriebiografi (Marbles) samt en erotisk novellesamling (Venusdeltaet). Den siste boken er en slags kjærlighetserklæring til Jane Eyre.
Men nok om minste felles mulitiplum.
La oss gå litt nærmere inn på februars tre beste leseopplevelser:
J. Diaz – This is how you lose her
På en kritthvit sandstrand mellom fete hvite menn som ser ut som de har blitt skylt i land av bølgene ebber livet ut av et dødsdømt forhold. I et varmt, klamt sykehusvaskeri i New Jersey vasker en kvinne elskerens tøy, imens hun tenker på kona hans. I Boston kjøper en mann balltre og baseballhanske til sitt kjærlighetsbarn. I hjertet av alle disse historiene finner vi dominikanske Yunior. Notorisk utro, sta og totalt uimotståelig. Hans lengsel for ekte kjærlighet sees kun slått av antallet kvinner han elsker og mister; kunstneriske Alma, "cougaren" Miss Lora, Magdalena – som mener alle dominikanske menn er utro, og hans livs kjærlighet. Det følger kvinner etter dette, men han klarer aldri å gi slipp på ex-kjæresten. Han knuste hjertet hennes, og i prosessen ødela han også sitt eget. "This is How You Lose Her" er en fortelling om hjertets lengsel og svakhet, den minner oss om at lidenskap alltid beseirer erfaring, og at selv en liten bit ekte kjærlighet varer evig.
Det er vanskelig ikke å like Yunior, selv om han gjør feil. Han er jo en god person med et stort hjerte og hvem har ikke gjort feil? Greit, det er lett å forstå at alle forhold er dødsdømt dersom du har damer på si. Ikke en dame. Damer. Et utall av dem. Så man blir litt irritert. Hva trodde han selv at skulle skje? Likevel tror jeg Yunior er helt uforberedt på tapet, og kanskje mest hvordan tapet av kjærlighet føles. Han venter på at det skal gå over. Det går aldri over. Dette ser ut til å være en bok folk enten elsker eller hater. De som hater den har ofte datet noe de selv mener er en versjon av Yunior. Jeg er overrasket over de som leser den uten å føle noe annet enn irritasjon.
F. Von Schirach – Collini-saken
Hva driver et menneske som aldri har gjort seg skyldig i noe kriminelt til å drepe? Ferdinand von Schirach plukker opp tråden der de fleste krimbøker slutter. Morderen er kjent og fanget, rettsprosessen gjenstår. Den nyutdannede Casper Leinen blir utpekt som forsvarsadvokat, noe som først virker som en lovende karrieremulighet. Dette utvikler seg dog til å bli svært ubehagelig, da den døde viser seg å være bestefaren til hans beste venn. En ansett industrileder, som Leinen selv husker som et vennlig og varmhjertet menneske. Å forstå ugjerningen er ikke lett. Collini tilstår drapet, men tier om motivet. Dermed må Leinen forsvare en mann som ikke ønsker et forsvar. En i utgangspunktet håpløs oppgave, men til slutt finner Leinen et spor som har betydning for mye mer enn Collini-saken. Et spor som fører Leinen inn i et skrekkelig kapittel av tysk justishistorie.
Er det vurderingene som ble tatt av dommere på 50- og 60 tallet som skal være gjeldene for hvordan man anser og behandler personer som var sentrale under krigen, eller skal samtiden være med å påvirke dette? Var ikke alle egentlig under innflytelsen av et par grusomme menn? Hvor slutter det personlige ansvaret?
M. Stokke-Bakken – Nesten for Alvorlig (Norsk + Debut, hurra!)
I mens de fleste andre mener jo høyere mål jo bedre, har dirigenten Helena alltid siktet mot en ting: bunnen. I ferden nedover finner hun sitt kunstuttrykk og sin væremåte. Når vi møter henne har hun forlatt orkesteret sitt i Salzburg for å leve i absolutt tomhet i Alpene. Hun ligger med ryggen mot den kalde, tynne isen og kikker opp mot vinterhimmelen. Under den tynne isen svømmer en fisk. Helena lurer på hva som vil ta henne først, kulden – eller tyngdekraften. I en drøm møter hun Larsen, en helt vanlig mann med en forunderlig effekt på Helena. For første gang vekkes det noe nytt i den tilsynelatende kjølige kvinnen: interessen for et annet menneske. Et menneske, som sant nok ikke finnes, men må diktes frem. I det Larsens historie vokser og får kontur, får vi også et tydeligere bilde av mennesket bak den selvdestruktive dirigenten.
Dette er ingen glad bok, en bok der heltinnen etter å ha opplevd litt motbakke kommer seg på bena igjen til stormende jubel. Dette er ferden mot Helenas personlige undergang. Jeg mener det at Helena ikke kommer seg igjen bidrar til å gjøre boken så sterk som den er. Når sinnet er sykt, er det en overveldende kraft, mange ganger sterkere enn gravitasjonen. Det er ofte ikke noe ønske om å bli bedre, kun et ønske om at det hele skal opphøre. At man skal absorberes av jorda man kom fra. Det portretterer Mari Stokke-Bakken mesterlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar