D.Setterfield - The Thirteenth Tale

Margaret Lea skriver biografier og jobber i den gamle bokbutikken til faren. Hun er en bokelsker, med en spesiell forkjærlighet for gamle dagbøker. En dag får hun et brev av en av Storbritannias største forfattere, Vida Winter. Winter, som er kjent for å ha gitt et utall ulike og usanne historier om bakgrunnen sin til tidligere skribenter – ønsker nå å stå frem med sannheten. Hun er alvorlig syk og vil at Margaret skal være den som skriver hennes historie. Denne forespørselen kommer som en overraskelse på Margaret, ikke kjenner hun forfatteren, ei heller har hun lest noen av forfatterens populære verk. Uviss om hun skal takke ja eller ikke, begynner Margaret å lese farens sjeldne kopi av Winters "Thirteen tales of Change and Desperation". Hun blir helt oppslukt av boken, men oppdager at det bare er tolv historier, den siste mangler. Dette gjør henne nysgjerrig, og hun takker ja til oppdraget hos Winter. Er den siste historien Vida Winters egen historie, og hvem er hun egentlig? Ettersom Margaret Lea graver i historien til Angelfield herregård, fascineres leseren av historiene til familien March. Den manipulerende, vakre Isabelle, brutale og farlige Charlie og de neglisjerte tvillingene Adeline og Emmeline som har utviklet sitt eget tvillingspråk. Angelfield skjuler en hemmelighet som ser ut til å være tett tilknyttet Vida Winters hemmelige fortid, men også Margaret Leas egen historie.

Forfatter: Diane Setterfield

Tittel: The Thirteenth Tale (2011)

I et nøtteskall: Alle familier har sine hemmeligheter, men ingen hus det bor barn i kan bevare dem over tid.

Favorittutdrag:

I have nothing against people who love truth. Apart from the fact that they make dull companions.

 No matter how banal the contents, there is always something that touches me. For someone now dead once thought these words significant enough to write them down. People disappear when they die. Their voice, their laughter, the warmth of their breath. Their flesh. Eventually their bones. This is both dreadful and natural. Yet for some there is an exception to this annihilation. For in the books they write they continue to exist. We can rediscover them. Their humor, their tone of voice, their moods. Through the written word they can anger you or make you happy. They can comfort you. They can perplex you. They can alter you. All this, even though they are dead. Like flies in amber, like corpses frozen in ice, that which according to the laws of nature should pass away is, by the miracle of ink on paper, preserved. It is a kind of magic.

Our lives are so important to us that we tend to think the story of them begins with our birth. First there was nothing, then I was born… Yet that is not so. Human lives are not pieces of string that can be separated out from a knot of others and laid out straight. Families are webs. Impossible to touch one part of it without setting the rest vibrating. Impossible to understand one part without having a sense of the whole.

Tanker i ettertid:
Historien Vida Winter forteller om barndomshjemmet Angelfield er kanskje det beste i hele historien, med unntak av spenningen og konklusjonene Margaret trekker parallelt. En spennende historie om en biografi. Det høres umulig ut. En grå mus av en hobbybiograf skal skrive om livet til en lystløgner av en forfatter. Lykke til med det, tenkte jeg. Men det fungerer på et eller annet vis, og det fungerer av samme grunn som det meste fungerer – det dannes bånd mellom mennesker. Boken inneholder mange små perler av sitater om leseglede, hvorfor bøker er slik en skatt og hva som karakteriserer bokelskere. Boken gjør flere referanser til klassisk litteratur som Wuthering Heights og Emma, the Thirteenth tale har også noen paralleller med disse. Jeg syntes Libby fra Goodreads oppsummerer dette på en fantastisk måte:

"The whole freaking novel is, in effect, a love letter to Jane Eyre and the other mega-hits of the 19th century. Dark family secrets? Check! Wheels within wheels narrative? Check! Gloomy old English estate? Check! Both Victorian and (presumably) post-war setting? Check! Antiquarian bookstore? Check! Lonely main character whose best friends are books? Secondary main character who is a mysterious, isolated writer? Check, and Check!" – Libby, Goodreads.

Så langt, alt vel. Jeg føler likevel boken mangler en del for å være en fantastisk leseopplevelse. Plottet er godt, men selve måten historien fortelles på får meg til å føle at forfatteren er for mye tilstede. Hun får det ikke til å flyte og jeg tror ikke på karakterene. Det forblir bare en historie. I tillegg er "en varm kopp te med masse sukker" nevnt like ofte som "my inner goddess" i Fifty Shades of Grey, og det begynner å gå meg på nervene etter hvert. Det hele føles litt strebersk og påtatt. Historien er god og tar for seg temaer som død, isolasjon, familie og gjenforening, jeg skulle bare ønske den var bedre fortalt.

Anbefales: Hardcore bokelskere som tar alle referansene til klassisk litteratur og kjenner seg igjen i protagonisten som foretrekker bøker fremfor folk.

Karakter: C

Tags: #gotisk spenning, #familiehemmeligheter, #bokelsker, #mer_te_med_sukker