Å lese verket til en debutant er alltid fornøyelig. Å lese verket til en god debutant er magisk. Jeg skal ikke bli helt Paulo Coelho her, men nytt talent er spennende. 15/2 lanserte Gyldendal Mari Stokke-Bakkens første roman "Nesten for Alvorlig." Mari er født i 1986, oppvokst i Rennebu og har en bachelor i litteraturvitenskap. For tiden jobber hun ved Bergen bibliotek. Jeg fikk et anmeldereksemplar i posten for et par dager siden.
I mens de fleste andre mener jo høyere mål jo bedre, har dirigenten Helena alltid siktet mot en ting: bunnen. I ferden nedover finner hun sitt kunstuttrykk og sin væremåte. Når vi møter henne har hun forlatt orkesteret sitt i Salzburg for å leve i absolutt tomhet i Alpene. Hun ligger med ryggen mot den kalde, tynne isen og kikker opp mot vinterhimmelen. Under den tynne isen svømmer en fisk. Helena lurer på hva som vil ta henne først, kulden – eller tyngdekraften. I en drøm møter hun Larsen, en helt vanlig mann med en forunderlig effekt på Helena. For første gang vekkes det noe nytt i den tilsynelatende kjølige kvinnen: interessen for et annet menneske. Et menneske, som sant nok ikke finnes, men må diktes frem. I det Larsens historie vokser og får kontur, får vi også et tydeligere bilde av mennesket bak den selvdestruktive dirigenten.
Forfatter: Mari Stokke-Bakken
Tittel: Nesten for Alvorlig (2013)
I et nøtteskall: Vi er insignifikante, om du trenger å minnes på det – kikk opp på himmelen og tenk på verdensrommet.
Favorittutdrag:
Helena ser ut til å ha vært programmert til å bevege seg mot bunnen helt siden hun som barn mistet faren sin til depresjonen. Jeg tror professoren som gir henne rådet, først og fremst tillater henne å se kunsten og depresjonen sin som to sider av samme sak. Det er interessant at Helenas oppdiktede figur, Larsen sier til sin kone at de bør begå selvmord sammen – og at de bør ta med seg sønnen. "Om han er som oss, er det det beste". Det er langt mer til denne historien enn ferden mot bunnen, det er smerten ved å gi avkall på, eller miste familie. Et ubehag og en følelse av ikke å passe inn. Å omgi seg med mennesker som lever etter en oppskrift på lykke, som hele tiden tilstreber å bli bedre. Mennesker som ikke forstår hvor ubetydelige de er. Helena trøster seg med verdensrommet. Ved å devaluere det hun har forsaket kan hun gå helt opp i misjonen om å bli musikken, om å bli en del av universet. De eneste som ser ut til å takle livet på jorden med verdigheten mer eller mindre i behold er kuer. De kikker rundt seg med store tomme øyne og slår med halen.
Dette er ingen glad bok, en bok der heltinnen etter å ha opplevd litt motbakke kommer seg på bena igjen til stormende jubel. Dette er ferden mot Helenas personlige undergang. Jeg mener det at Helena ikke kommer seg igjen bidrar til å gjøre boken så sterk som den er. Når sinnet er sykt, er det en overveldende kraft, mange ganger sterkere enn gravitasjonen. Det er ofte ikke noe ønske om å bli bedre, kun et ønske om at det hele skal opphøre. At man skal absorberes av jorda man kom fra. Det portretterer Mari Stokke-Bakken mesterlig.
Mari Stokke-Bakken er det nyeste norske bidraget til klubben forfattere som skriver emosjonelle mursteiner på 150 sider, og er i godt selskap med internasjonale forfattere som Julian Barnes (en fornemmelse for slutten) og Deborah Levy (swimming home) Jeg gleder meg til å se hva annet hun kommer til å skrive.
Anbefales: De som tåler at det er deprimerende lesning
Karakter: B
Tags: #debutant, #norsk, #kunst, #kort
Andre bloggere mener:
Bokvrimmel syntes det var en praktfull debut det står respekt av.
I mens de fleste andre mener jo høyere mål jo bedre, har dirigenten Helena alltid siktet mot en ting: bunnen. I ferden nedover finner hun sitt kunstuttrykk og sin væremåte. Når vi møter henne har hun forlatt orkesteret sitt i Salzburg for å leve i absolutt tomhet i Alpene. Hun ligger med ryggen mot den kalde, tynne isen og kikker opp mot vinterhimmelen. Under den tynne isen svømmer en fisk. Helena lurer på hva som vil ta henne først, kulden – eller tyngdekraften. I en drøm møter hun Larsen, en helt vanlig mann med en forunderlig effekt på Helena. For første gang vekkes det noe nytt i den tilsynelatende kjølige kvinnen: interessen for et annet menneske. Et menneske, som sant nok ikke finnes, men må diktes frem. I det Larsens historie vokser og får kontur, får vi også et tydeligere bilde av mennesket bak den selvdestruktive dirigenten.
Forfatter: Mari Stokke-Bakken
Tittel: Nesten for Alvorlig (2013)
I et nøtteskall: Vi er insignifikante, om du trenger å minnes på det – kikk opp på himmelen og tenk på verdensrommet.
Favorittutdrag:
Jeg kan ikke si sikkert hvorfor jeg nå setter meg ned for å skrive. Det har aldri vært mitt felt å sette ord på ting, jeg har snarere foraktet det. Det er en menneskelig hang, dette, man kaller det å sette ting i perspektiv, men det eneste man gjør er å sette ting i fangenskap, bak et gitter av et begrenset antall ord, som vi fant på en gang i tiden, og som gjorde at vi følte oss så flinke.
Har du noen gang sett en ku smile, Larsen? De smiler aldri, de bare er. De er tilfredse. Mennesket skulle se seg litt om, det skulle lære litt av og til. Men det lærer bare av seg selv.
En professor fra tiden på akademiet hadde ment at som kunstnere måtte vi ødelegge oss selv mest mulig. Sikte mot fullstendig forfall. Og når vi når dit? Hadde jeg spurt ham. Han ristet på hodet. Det ville være det samme som å dø. Kapitulere. Kunsten ligger i ferden mot, i å komme så langt ned som mulig. Han spilte kontrabass, det dypeste instrumentet. Jeg vet ikke om det var tilfeldig.Tanker i ettertid:
Helena ser ut til å ha vært programmert til å bevege seg mot bunnen helt siden hun som barn mistet faren sin til depresjonen. Jeg tror professoren som gir henne rådet, først og fremst tillater henne å se kunsten og depresjonen sin som to sider av samme sak. Det er interessant at Helenas oppdiktede figur, Larsen sier til sin kone at de bør begå selvmord sammen – og at de bør ta med seg sønnen. "Om han er som oss, er det det beste". Det er langt mer til denne historien enn ferden mot bunnen, det er smerten ved å gi avkall på, eller miste familie. Et ubehag og en følelse av ikke å passe inn. Å omgi seg med mennesker som lever etter en oppskrift på lykke, som hele tiden tilstreber å bli bedre. Mennesker som ikke forstår hvor ubetydelige de er. Helena trøster seg med verdensrommet. Ved å devaluere det hun har forsaket kan hun gå helt opp i misjonen om å bli musikken, om å bli en del av universet. De eneste som ser ut til å takle livet på jorden med verdigheten mer eller mindre i behold er kuer. De kikker rundt seg med store tomme øyne og slår med halen.
Dette er ingen glad bok, en bok der heltinnen etter å ha opplevd litt motbakke kommer seg på bena igjen til stormende jubel. Dette er ferden mot Helenas personlige undergang. Jeg mener det at Helena ikke kommer seg igjen bidrar til å gjøre boken så sterk som den er. Når sinnet er sykt, er det en overveldende kraft, mange ganger sterkere enn gravitasjonen. Det er ofte ikke noe ønske om å bli bedre, kun et ønske om at det hele skal opphøre. At man skal absorberes av jorda man kom fra. Det portretterer Mari Stokke-Bakken mesterlig.
Mari Stokke-Bakken er det nyeste norske bidraget til klubben forfattere som skriver emosjonelle mursteiner på 150 sider, og er i godt selskap med internasjonale forfattere som Julian Barnes (en fornemmelse for slutten) og Deborah Levy (swimming home) Jeg gleder meg til å se hva annet hun kommer til å skrive.
Anbefales: De som tåler at det er deprimerende lesning
Karakter: B
Tags: #debutant, #norsk, #kunst, #kort
Andre bloggere mener:
Bokvrimmel syntes det var en praktfull debut det står respekt av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar